På oppdrag fra SpareBank 1 Nord-Norge har historiker Ketil Zachariassen ved UiT – Norges arktiske universitet, skrevet andre bind i bokverket om bankens historie.

– Historien om SpareBank 1 Nord-Norge er på mange måter også historien om det moderne Nord-Norge, sier Zachariassen, som er leder av Institutt for kultur og litteratur ved UiT.

I 2,5 år har han dykket i SpareBank 1 Nord-Norges arkiv, og i andre kilder, for å forske på bankens utvikling i perioden 1989–2014.

Dyp krise

Da norsk, og spesielt nordnorsk, økonomi gikk inn i en dyp krise på slutten av 1980-tallet, rammet det de største sparebankene i landsdelen så hardt at de ikke klarte seg uten hjelp. Egenkapitalen var tapt, og på restene av fire nordnorske banker, ble SpareBank 1 Nord-Norge skapt.

– Siden oppstarten i 1989 har banken som finansinstitusjon og samfunnsaktør vært med på å forme Nord-Norge på veien fra kystkrise til den digitale tidsalderen, skriver Zachariassen i boka som har fått tittelen Oppdrag Nord-Norge.

Banken var først ute med å digitalisere banktjenestene og stengte kontantskrakene etter at Norges Bank påla bankene kostnaden med å transportere kontanter ut i distriktet. Bare i 2008 kostet det banken 72 millioner kroner å gjøre kontanter tilgjengelig for kundene. Samtidig konkluderte SpareBank 1 Nord-Norge med at de ikke hadde noen konkurransefortrinn – bare kostnader – med å opprettholde kontantskrankene.

Mye støy

– Banken var nødt til å lære opp kundene sine til en ny, digital hverdag. Det ble mye støy i media, men banken stod på sitt og historien har vist at det gikk bra, sier Zachariassen.

Han ser klare paralleller mellom de historiske digitale utfordringene til banken og de utfordringene som for eksempel mediehusene sliter med i dag.

– Papiravisene er et pengesluk og mediehusene må lære opp kundene sine til en digital avishverdag. Banken måtte oppdra kundene sine til å bli digitale for å overleve i et tøft marked, mediehusene må nå raskt endre lesevanene til sine abonnenter, mener historikeren.

650 millioner i gaver

I tillegg til å bli kontantløse, mener Zachariassen at bankens satsing på kompetanseheving av alle sine ansatte, har vært en nøkkelfaktor for bankens suksess. Han tror også at bankens strategi om å gi av sitt overskudd til lokalsamfunnet, har gitt dem stor godvilje i nord.

– Sparebankene har som selveiende institusjoner lange tradisjoner med å gi deler av overskuddet til samfunnsnyttige formål. Etter årtusenskiftet, i takt med at bankens overskudd økte kraftig, har stadig mer penger blitt gitt tilbake til lokalsamfunnene i landsdelen i form av gaver, sier Zachariassen.

I perioden 2004–2013 delte SpareBank 1 Nord-Norge ut 650 millioner i gaver. I tillegg kommer sponsoravtaler til for eksempel kultur og idrett.

– En bedrift som forvalter en kulturnæringsstiftelse på over 100 millioner, blir en veldig viktig premissleverandør for hva som skjer i Nord-Norge, mener Zachariassen.

I boken skriver han at det er viktig for banken å se Nord-Norge som en region, som én landsdel, og siterer ledelsen på at banken «ikke har et direkte ansvar for utviklingen av lokalsamfunnet, men vårt samfunnsengasjement er et viktig virkemiddel for vår langsiktige utvikling».

Han siterer også journalist Peter Reinholdtsen, som sommeren 2007 kommenterte bankens rolle i bladet Tromsø: «Sparebanken Nord-Norge skuffer inn penger i bøtter og spann og er samtidig landsdelens egen gavmilde onkel. Banken gjør det ikke enkelt å være kritisk journalist».

10 millioner i fødselsgave

Mens politikerne i Tromsø, Harstad og Bodø har brukt det offentlige rom til å krangle om lokaliseringer og ikke har maktet å finne en arena for samarbeid, har SpareBank 1 Nord-Norge delt ut millionstøtte til forskning og utvikling på tvers av fylkesgrensene.

I 2011 fikk Universitetet i Nordland ti millioner i fødselsgave, og i løpet av de siste ti årene har de to universitetene i Nord-Norge fått over 100 millioner i støtte.

– For politikerne er det viktig at utviklingen skjer i deres lokalregion, for banken er det viktig at det skjer i Nord-Norge, sier Zachariassen.

Ikke bare solskinn

Ikke alt banken har gjort gjennom de siste 25 årene har vært solskinnshistorier.

Raidet mot Nordlandsbanken i 1995 skapte splittelse og forargelse i nord. Satsingen på Nordnorsk Invest og troen på et Nord-Norges Dampskipsselskap som hurtigruteeier, kostet banken dyrt. Det samme gjorde satsingen på oljeleting i nord sammen med Troms kraft i selskapet Front Exploration.

– Også Sparebank 1 Nord-Norge lot seg blende av Troms kraft sin suksesshistorie, sier Zachariassen.

Da kraftselskapet søkte om et gigantisk lån til et oppkjøpsprosjekt, valgte banken å fravike egne utlånsregler. Bankledelsen lot kraftselskapets «soliditet, kompetansen og gjennomføringsevnen i selskapet, det offentlige eierskap og prosjektets godhet» veie tyngre enn egne retningslinjer.

– Troms Kraft fikk ikke tilslag på oppkjøpet, så da kraftselskapet få år senere havnet i økonomisk uføre på grunn av svindelen datterselskap i Sverige ble utsatt for, rammet dette ikke SpareBank 1 Nord-Norge like sterkt som det kunne ha gjort, sier Zachariassen.

Tidligere har forskning.no har skrevet om en norsk doktorgrad som konkluderte med at behandling med en kombinasjon av ren oksygen og høyt trykk fikk brystkreftsvulster til å krympe.

Kreftsvulster har ofte dårligere blodkarsystem enn normalt vev. Det betyr at de får lite oksygen, og kan gjøre svulstene blir mer aggressive.

Men denne uka publiserte forskere fra University of Pennsylvania og University of California en studie som antyder det motsatte, i hvertfall når det gjelder lungekreft.

Lungekreft er den kreftformen som tar livet av flest mennesker i Norge. I 2012 stod lungekreft for i underkant av 20 prosent av dødsfallene av kreft her i landet, ifølge Kreftregisteret.

Skadelig oksygen?

Forskerne fant at det var færre lungekrefttilfeller blant de av USA sine innbyggere som bor i høyden, sammenlignet med de som bor lenger ned mot havet.

Studien tok for seg pasientregistre med fire ulike krefttyper for en periode på fire år. Forskerne begrenset seg til krefttilfeller i det vestlige USA, der høydeforskjellene i landskapet er store. Det var imidlertid bare for lungekreft at funnene var tydelige, og ikke for brystkreft, prostatakreft eller tarmkreft.

Forskerne mener å kunne utelukke at forskjellene kan forklares med ulike nivåer av luftforurensning, sollys, eller hvilken befolkningsgruppe personene tilhørte, om de røyket eller hadde høy utdannelse. Det finnes ingen annen forklaring enn høyden over vannet, ifølge studien.

Forskerne selv tolker funnene sine dithen at oksygenet man puster inn kan virke kreftfremkallende. De begrunner dette med at det livsviktige oksygenet også bidrar til at det dannes frie radikaler i kroppen. Disse kan bidra til at mennesker utvikler blant annet kreft og hjerte- og karsykdommer.

Kanskje kan det å befinne seg i et lavere oksygentrykk, i høyden, i noen tilfeller gjøre risikoen for kreft mindre, resonnerer forskerne.

Tvilende

Linda Elin Birkehaug Stuhr er professor i biomedisin ved Universitetet i Bergen. Hun forsker blant annet på behandling av kreft med rent oksygen under høyt omgivelsestrykk. Stuhrs og andres forskning, som den omtalte doktorgraden, tyder på at mye oksygen i det vi puster inn har den stikk motsatte effekten på kreftsvulster, enn den de amerikanske forskerne finner.  

Hun får dermed ikke konklusjonen deres helt til å stemme. 

- At oksygen skulle være et kreftfremkallende stoff vi puster inn ville bety at et økt oksygeninnhold i pustegassen ga en økt kreftfare. En rekke studier, både eksperimentelle og på mennesker viser at dette ikke er tilfelle, sier Stuhr.

Det har lenge vært antatt at nettopp et høyt oksygentrykk ville gi bedre vilkår for kreften å vokse i. Men studier blant annet Stuhr arbeidsplass, har altså pekt mot det motsatte, nemlig en redusert svulstvekst spesielt ved brystkreft, men også i andre typer kreft som ikke er i luftveiene.

- Derfor er det viktig å påpeke at funnene deres i så fall bare gjelder for lungekreft, sier Stuhr.

Hun mener samtidig at studien ikke helt klarer å utelukke at forskjellene skyldes at det er mer luftforurensning der hvor folk bor i lavereliggende strøk.

- Forskerne har kun tatt høyde for temperatur, sollys, nedbør og innendørs radon. Det finnes så mange andre biologiske faktorer som spiller en rolle, sier hun.

Mulige forklaringer

Det er blitt stadig tydeligere de siste årene at kreft ikke bare én type sykdom, men mange. Selv det som omtales som én kreftform, som brystkreft, burde kanskje vært klassifisert som flere, ifølge Kreftregisteret.  Dermed er det ikke utenkelig at det som gjelder for brystkreft, ikke gjelder for lungekreft. 

Hvis det er slik at oksygenet faktisk kan spille den rollen som den nye studien antyder, i utviklingen av lungekreft, er det mest nærliggende å tro at det skjer noe helt lokalt i lungene på grunn av den tynne lufta, tror Stuhr. 

- Kanskje har dette en lokal effekt på lungene som kan forandre genene på en slik måte at det gjør lungene til et mindre attraktivt sted for kreftcellen å vokse.

Referanse:

Lung cancer incidence decreases with elevation: evidence for oxygen as an inhaled carcinogen. PeerJ, 13. januar 2015

Ghana er et land som både har stor befolkningstetthet, mange fattige og dårlig tilgang på rent vann, både på landsbygda og i de raskt voksende byene.

– Derfor klarer ikke landet å forsyne alle sine innbyggere med nok rent vann, ifølge sosialantropolog Sigrid Damman ved Sintef.

Nå er hun i gang med å utvikle bedre vannsystemer i landet for å sikre tilgang på rent vann på mer bærekraftige måter. Det skjer i tett samarbeid med økonomer og vannforskere.

– Ghana har noen store elver, og vann i grunnen som kan tas i bruk, men mange steder er det for lite og for dårlig infrastruktur. Det jobbes hardt for å innfri utviklingsmålene til FN, men utfordringene er store, også med tanke på klimaendringene, sier Damman.

Klimaet i landet er svært tørt i nord og fuktigere i sør. Totalt sett faller det mye regn – men det er relativt lange perioder uten nedbør. Det betyr at det finnes vann, men at det er en utfordring å få tak i, lagre og distribuere det uten at kvaliteten blir for dårlig.

Men en voksende middelklasse som lever godt på inntekter fra olje, handel og IT, gjør at det finnes ghanesere som har råd til å betale for egne vannsystemer. Og det er denne gruppen forskerne nå retter søkelyset mot:

– Det vi har satt sammen er et vannsamlingsanlegg som består av enkle, men funksjonelle teknologier som samler, lagrer og renser regnvann fra hustak, sier Damman.

Rent regnvann

En av årsakene til at forskerne går i høyden, er at regnvann i utgangspunktet er helt rent, mens grunnvannet er saltholdig mange steder. Høsting av regnvann kan hindre problemer med flom og oversvømmelse i regntida, samtidig som det sparer brukerne for penger.

– Pilotanlegget som de norske forskerne har satt sammen kommer i tre utgaver, forklarer vannforsker Herman Helness ved Sintef.

• Les også: Retten til Afrikas vann

Den enkleste basisutgaven består av et enkelt oppsamlingssystem og en lagringstank dimensjonert ut fra bruken, hustaket og nedbørsmønsteret. Dette gir vann som er godt nok til de fleste formål, men det må kokes eller renses før det drikkes.

I anlegg nummer to er denne utvidet med pumpe, distribusjon og en filtreringsenhet, som gjør vannet renere og kan kombineres med klorering for å oppnå drikkevanns-kvalitet. 

I den mest avanserte utgaven er det integrert et UV-desinfeksjonssystem, i tillegg til filteret. Dette gir vann som kan drikkes rett fra krana.

– Selve UV-rensingen er også mulig å få til ved hjelp av sollys, men det er tryggere å bruke en lampe som er utviklet til det formålet, sier Helness.

Ikke tradisjon for å drikke regnvann

Men utfordringene er ikke bare teknologiske. Det finnes kulturelle barrierer.

– Ghaneserne ser på regnvannshøsting som en primitiv løsning, og mange tror regnvann vil bli slimete og lukte vondt, sier Damman.

• Les også: Tropisk supertre skal sikre rent drikkevann

Selv om folk samler vann i bøtter, har de også blitt frarådet å høste vann i stor skala tidligere, på grunn av fare for parasitter og bakterievekst i vann som har stått stille.

– Naturlig nok, når man kjenner til det tropiske klimaet. En viktig del av prosjektet vårt består derfor av dialog og opplæring av lokalbefolkningen. Vannet vi produserer er rent drikkevann, og det er viktig å forklare brukerne hvordan og hvorfor systemene virker, sier Damman.

Viktig å skape et marked – og arbeidsplasser

Etter to års arbeid har 20 huseiere i Ghanas hovedstad, Acra, blitt med i prosjektet, og har installert vannsamlingsanlegg med rensing på hustakene sine. Nå står et skolebygg for tur – og resultatene er lovende.

– Målet er å skape en løsning som er så god og rimelig at den kan bli et godt alternativ for brede lag i befolkningen, sier Damman.

Ghana regnes nemlig ikke lenger som et u-land og blir nå klassifisert som et mellominntektsland av Verdensbanken. Nå er forskerne i gang med å lære opp håndverkere som kan installere og vedlikeholde anleggene. Håpet er at vannsystemene også kan generere arbeidsplasser.

– Det neste målet er å få til en oppskalering, slik at systemene blir mer tilgjengelige og rimelige, og dermed mer lønnsomme å investere i. Men allerede nå er dette en løsning som gir billigere og tryggere vann enn å kjøpe vann fra tankbiler, som mange ghanesere gjør i dag, sier Damman.

Forslaget kommer opprinnelig fra Farsund kommune, der Eilert Sundt ble født i 1817. I en epost til Kulturdepartementet peker kommunen på hans pionerarbeid som samfunnsforsker og hans innsats for folkebibliotekene, sjømannsmisjonen og flere andre samfunnsområder. Departementet har sendt forslaget videre til Nasjonalbiblioteket, som er nasjonal koordinator for forfatterjubiléer.

Informasjonsdirektør Ingjerd Skrede ved Nasjonalbiblioteket opplyser til NTB at det ennå ikke er tatt standpunkt til forslaget.

Eilert Sundt (1817-1875) tok teologisk embetseksamen i 1846. Men det er som samfunnsforsker han særlig gjorde en innsats. Det startet med «Beretning Om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge» i 1850. Senere fulgte avhandlinger blant annet om dødeligheten i Norge, om giftermål, sedelighetstilstanden, edruelighetstilstanden og arbeiderklassens levekår. I Store norske leksikon omtales Eilert Sundt som en banebryter for sosiologisk kartlegging av bonde- og arbeiderklassens levesett, og en ivrig talsmann for folkeopplysning og sosiale reformer.

Alle de tre instittutene (JMA, NOAA, NASA GISS) som allerede har rapportert global temperatur (målt ved overflaten) for 2014, er enige om at året var rekordvarmt. Dermed har vi nå følgende plasseringer for 2014:

- Ved overflaten:  nr 1 (JMA, NOAA, NASA)

- Nedre troposfære: nr 3 (UAH), nr 6 (RSS)

- Midlere troposfære: nr 3 (værballonger)

- Stratosfæren: 13. kaldeste (UAH og RSS) 

Trendene

Når det gjelder trenden i oppvarmingen av atmosfæren, så avhenger det selvsagt av hvor lang måleserie man ser på. I et 120 års perspektiv er den observerte trenden 0,07 grader pr tiår. 

Trenden over de 36 årene med satellittmålinger i nedre troposfære er nå (grader pr tiår):

- UAH: +0,14

- RSS: +0,12

For de 57 årene med værballongmålinger siden det internasjonale geofysiske året, er trenden +0,16 grader pr tiår.

Siden 65 år ofte framoldes som en typisk (eller mulig) periode for naturlige svingninger, så kan det nevnes at trenden i NOAAs tall for de siste 65 årene ved overflaten er +0,12 grader pr tiår. Så det må være noe som har dratt temperaturen oppover i denne perioden:    

Pådriv

Den årlige økningen i atmosfærens CO2-innhold er for tiden på ca 0,6 prosent. Dette er noe mindre enn den idealiserte økningen på 1 % pr år som inngår i likningene for transient klimarespons (TCR). Samtidig øker innholdet av en del andre klimagasser. Jeg har ikke noe samlet tall for økningen i pådriv fra klimagassene i 2014.  

Og ellers?

Jeg var i Tokyo i uken som gikk, for møter med JAXA om romforskning og sonderaketter. Jeg har ikke lett for å sove på fly, og noen lurer kanskje på hva jeg leste på flyet? Jo, i tillegg til å løse litt sjakkoppgaver, så brukte jeg mye tid på disse to artiklene: 

• F. Miskolczi: “The Greenhouse Effect and the Infrared Radiative Structure of the Earth’s Atmosphere” (Dev. in Earth Science, 2014)
• Douglass & Knox: “The Sun is the climate pacemaker II: Global ocean temperatures” (Physics Letter A, 2014)

Men det får vi komme tilbake til senere. Akkurat nå er jeg ganske døgnvill …

God helg. 

Foreløpige tall fra Konfliktprosjektet ved Uppsala Universitet (UCDP) forteller at antallet kriger steg fra sju i 2013 til ti i 2014.

UCDP driver, i samarbeid med Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) en database over krig og konflikter i verden som går tilbake til 1946 og som oppdateres regelmessig.

Høye dødstall

Flere av krigene som nå pågår har svært høye dødstall. Særlig konfliktene i Syria og Irak.

Økningen skyldes også at helt nye kriger er satt i gang, som krigen i Ukraina, som har skapt spenninger mellom øst og vest.

– Det er ingen tvil om at vi er inne i en urolig periode akkurat nå, sier Nils Petter Gleditsch, professor ved PRIO.

Gleditsch minner likevel om at det er den langsiktige tendensen som er viktigst.

– Tallet på væpnede konflikter i verden er redusert til en tredel sammenlignet med årene rett etter den kalde krigen. Tallet på falne er også redusert. Første tiåret etter verdenskrigen var det rundt 300 000 døde i krig og konflikter per år. Det første tiåret etter år 2000 døde rundt 44 000 mennesker hvert år i krig og konflikter.

Kriger som blusset opp

I 2014 eskalerte flere allerede pågående konflikter.

Den sju ukers lange Gaza-krigen på sommeren i fjor ble den dødeligste konfrontasjonen mellom Israel og palestinske grupperinger på to tiår.

• Les også: En evig krig?

Samtidig pågikk det ”gamle” kriger i Afghanistan, Nigeria, Pakistan, Somalia og Jemen.

PRIO og UCDP definerer krig som en væpnet konflikt der minst 1000 mennesker blir drept i strid i løpet av ett år.

Dør det mellom 25 og 999 mennesker, brukes i stedet begrepet væpnet konflikt.

Også positive tegn

Det var i fjor også en positiv utvikling flere steder i verden.

Fredsprosessen i Colombia fortsatte og det ble inngått en fredsavtale mellom myndighetene og opprørsgruppen på Filippinene.

Gleditsch legger til at tilnærmingen mellom USA og Cuba også går i riktig retning.

– Viser ikke de virkelig store konfliktene

Uppsala-universitetets og PRIOs data over væpnede konflikter har satt en standard for denne typen internasjonal fredsforskning. Konfliktdataene blir mye referert. Mange mener den gir et svært godt grunnlag for forskning på krig og konflikter.

Øyvind Østerud, professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, er ikke enig. Han mener forskning basert på data fra UCDP kan bli mer villedende enn veiledende.

Dataene over krig fra UCDP fanger ikke opp noen av de voldeligste konfliktene i verden, påpeker Østerud.

– Definisjonen av krig er gammeldags. De bruker de samme definisjonene av krig som man brukte i 1815, nemlig at krig er konflikt mellom stater eller krig mellom regjeringsstyrker og opprørsbevegelser.

Lovløshet og narkokriger

Problemet med denne definisjonen er ifølge Østerud at man mister mange av de store, voldelige konfliktene som preger verden i dag. Konflikter som handler om statssammenbrudd, terroraksjoner, bandekriger og omfattende vold.

Østerud trekker fram den blodige konflikten rundt narkotikakartellene i Mexico som et eksempel:

– Narkokrigene og lovløsheten i Mexico har dødstall himmelvidt over konfliktene som defineres som krig i databasen. Når krigsanalysene ikke fanger opp den omfattende volden som skjer i Mexico, er definisjonen for snever.

– Kan ikke kalle verden fredeligere

Østerud vil ikke avskrive konfliktdatabasen. Han mener at den i flere sammenhenger er unik.

– Jeg er enig i at man trenger klare definisjoner i forskningen. Men de som jobber med denne databasen har lenge kommet med bastante konklusjoner om at verden blir et fredeligere sted.

I 2012 skrev forskning.no at andelen land i konflikt blir lavere og lavere. Forskerne mente da at i 2050 være konfliktene være halvert. Og at nedgangen ville blir særlig markant i Midt-Østen.

– Flere av de nye formene for konflikt, terrorisme og kriminell vold, er ikke krig i tradisjonell forstand og henviser derfor til andre voldskategorier i databasen. Det er ofte sammenheng mellom disse voldsformene, og det er rart å ikke analysere dem i sammenheng. Verden totalt setter kanskje fredeligere, men volden har økt i store områder, som i Midt-Østen, Mexico og Mellom-Amerika, med konsekvenser i andre deler av verden. I mange tilfeller sprer den seg fra et kjerneområde og ut i nabolandene.

En uforutsigbar framtid

Blir verden i stedet mer voldelig?

Østerud mener det er vanskelig å svare noe sikkert om dette, heller ikke på lang sikt. Verden sett under ett er det verken grunn til å være optimist eller pessimist, mener han.

– Noen av de nye konfliktene som Uppsala-databasen har fanget opp, er mer å regne som tilfeldige sammentreff. Noen skyldes langvarige konflikter som har eskalert, for eksempel Gaza-konflikten som blusser opp av og til. Noe skyldes kraftige sammenbrudd etter at internasjonale koalisjoner har trukket seg ut, slik som i Irak, Libya og Afghanistan. Noen skyldes framveksten av militante jihadister, for eksempel i Pakistan, Nigeria, Jemen, Irak og Syria.

Vil se mer statssvikt framover

Mye er forskjellig. Men disse konfliktene har også noen fellestrekk, mener Østerud.

– Alle er resultater av stater som ikke fungerer, altså statssvikt. Det offentliges autoritet har brutt sammen.

Østerud frykter at vi framover vil få se enda flere eksempler på slik statssvikt.

• Les også: - Ingen ny kald krig på vei

– Flere steder handler det også om rivalisering mellom folkegrupper, slik vi ser i Irak og Syria.

– Noen steder i verden er det en eksplosiv befolkningsvekst. Mange megabyer vokser sterkt og urbaniseringen er enorm. I byer som Lagos (Nigeria) og Dhaka (Bangladesh) er horder av unge menn uten jobb. Lovløsheten vil kunne øke.

Enklere å mobilisere til vold

Østerud peker på nok en grunn til pessimisme: At det flere steder i verden er blitt enklere å mobilisere til vold.

– Det er skremmende å se hvor fort en terrorgruppe som ISIS klarer å mobilisere. Sosiale medier spiller en ikke uviktig rolle i denne mobiliseringen.

Konflikt skaper konflikt

Da statsviteren Håvard Hegre fikk Dag Hammarskjöldprofessoratet i freds- og konfliktstudier ved Uppsala universitet i 2013, sa han i ansettelsesintervjuet: ”Antallet væpnede konflikter i verden kommer fortsatt til å gå ned”. Hans prognose for de nærmeste 40 årene er at flere positive tendenser som styrker freden.

Er det grunn til å være mer pessimistisk nå?

– Det har vært en alvorlig økning i konfliktnivået i verden 2014, og det er grusomt for dem som er berørt. Men tallet kriger og konflikter går opp og ned. Det er ikke registrert noen økning i antallet konflikter totalt, det vi ser er at en del konflikter har eskalert. Men det er for tidlig å si om det er et brudd på en nedadgående trend.

På den annen side er det slik at konflikt skaper konflikt, og at det har skjedd en eskalering i 2014 gjør at vi må være mindre optimistisk, sier Hegre.

Øyvind Østerud mener at tallene fra Konfliktprosjektet er mer villedende enn veiledende, fordi man ikke fanger opp de noen av de voldeligste konflikten i verden?

– For å si noe om trender, må man ha en klar og konsekvent definisjon. UCPD er ekstremt omhyggelig med å forholde oss til definisjonene. De tallene de som samler dataene her i Uppsala vil publisere i juli 2014, vil være direkte sammenliknbare med de tallene som er publisert helt siden 1989.

Det er ikke riktig at konfliktene som ikke fanges opp av UCDP er blant de voldeligste. Volden i Mexico er det eneste unntaket, og den er mindre blodig enn konfliktene i Irak og Syria, sier Hegre.

Færre mord

Hvis det er slik at konflikter endrer seg fra å være statsbaserte til ikke-statlige konflikter, kan det være villedende å bruke de samme definisjonene. Da må man samle inn data på andre typer konflikter, mener Hegre.

UCPD har samlet inn data på ikke-statlige konflikter siden 1989, forteller han.

– Det er ikke noen klar utvikling i negativ retning her. De som samler inn disse dataene ser derimot en klar nedadgående trend i antallet mord. Det er derimot vanskelig å kode trender i ikke-statlige konflikter hvor narkokarteller er aktører, fordi slike organisasjoner sjeldent tar ansvar for drapene slik som politisk motiverte organisasjoner gjør.

Blir verden fredeligere eller mer urolig?

– Det vi vet med sikkerhet er at det har vært en klar nedgang i antall drepte i statsbaserte kriger siden 2. verdenskrig. Og at de mest voldelige konflikten er konflikter der stater er involvert. Det kreves systematisk forskning med klare definisjoner av alternative konfliktformer for å kunne si om statsbaserte kriger er i ferd med å bli erstattet av andre typer.

I møte med kirkens gudstjenestereform viser det det seg at sentrale sider ved prestenes ekspertise blir satt på prøve. 

Både gudstjenesteorganiseringen, rollefordelinger, musikk, ritualer og til og med fadervår skal endres. 

- Dette slår ulikt ut for prestene, ifølge Ingrid Christine Reite, som i sin doktorgradsavhandling har studert hvordan prester egentlig lærer, i et samfunn som er i stadig forandring.  

Reite, som har bakgrunn som pedagog, har valgt nettopp prester fordi de som skal utøve profesjonen står i en vanskelig mellomposisjon. På den ene siden skal de ta inn over seg at kunnskap og sannhet endrer seg, mens de på den andre siden skal formidle kunnskap og tradisjoner videre.

Fulgt prestene i hverdagen

Reite har fulgt fem prester gjennom arbeidsdagene deres.

Hun har deltatt i personlige bønnestunder, på stabsmøter, i begravelser, i samtaler og i undervisning av konfirmanter. I avhandlingen sin viser hun hvordan prester har et bredt spekter av oppgaver å forholde seg til.

- Presteprofesjonen blir en kompleks møteplass med svært mange roller og aktører. Dette påvirker måten prester lærer på. Kunnskap og sannhet varierer fra situasjon til situasjon. Dette skaper også sammensatte former for læring, sier Reite.

Møtet med reformer

Reite har blant annet sett på hvordan prestene reagerer når en ny reform, i rekken av mange, finner sted. For eksempel gudstjenestereformen. 

Noen prester håndterer reformen gjennom å holde den på en armlengdes avstand.  

- De fokuserer på det å skape rammer om hva de kan.  Prestene fungerer derfor som “dørvakter” til profesjonskunnskapen.  Profesjonslæringen bremses ned. 

For en annen gruppe skjer det motsatte.  

- I en stab jeg fulgte, fungerer reformen som en døråpner for nye spørsmål.  Prester opplever at de går dypere inn i hva de har gjort tidligere, sammenlikner, diskuterer og inkluderer nye perspektiver. De sier at de vil lære alt på nytt, forteller Reite.

Resultatet er at reformen bidrar til en kritisk gjennomgang av all tidligere praksis.

- Det settes i gang prosesser av vekselvis inspirasjon og spørsmål, sier Reite.

Forvirring og handlingslammelse

For noen prester skaper reformen ikke annet enn total forvirring og handlingslammelse.

Prestene og deres samarbeidspartnere viser verken vilje til å gjennomføre reformen, eller til å behandle den kritisk. Dermed kuttes tidligere tradisjoner ut. Samtidig foregår det lite nyskaping.

- Det oppsiktsvekkende er at i alle tre tilfellene er det lite av den egentlige reformen som kommer til uttrykk. I stedet blir reformen skapt på nytt hvert sted. Vi kan gå så langt som å si at reformen i praksis ikke finnes som en egentlig reform. Dermed kan den heller ikke settes i verk med enkle kriterier for suksess eller fiasko, sier Reite.

Kan også gjelde lærere

Reite sier at det er nærliggende å sammenlikne med andre formidlere av kunnskap, som for eksempel lærere. Hun definerer både lærere og prester inn i begrepet verdibaserte profesjoner. 

- Nyere profesjonsforskning hevder at slike profesjoner tilegner seg lite nytt. Det sies at lærere stort sett forholder seg til sine interne arbeidsfellesskap. Jeg mener denne forskningen overser en rekke prosesser for læring. Funnene i min avhanding viser at verdibaserte profesjoner har et stort spekter av aktører som de forholder seg til i hverdagen.

- Kunnskapsmål, politiske føringer og reformer gir sterke føringer for lærere. Samtidig håndterer de møtet med mange elever, deres foreldre og dynamikker i klasserommet. Klasserommet er ikke en avgrenset, lukket sfære, påpeker Reite.

Utvikler forhandlingsevner

Tvert imot er klasserommet en møteplass med mange aktører, viljer og sammehenger, ifølge forskeren. 

- Læreren, slik som presten, må håndtere mange usikre faktorer hver eneste dag. Dette gjør at disse profesjonene utvikler sin spesifikke ekspertise: nemlig forhandlingsevner. Denne forhandlingen kaller jeg profesjonslæring, sier Reite.

Referanse: 

Ingrid Christine Reite. Between settling and unsettling: Professional learning trajectories of pastors in a changing knowledge society. Doktoravhandling ved Det teologiske menighetsfakultetet i Oslo 2014. Sammendrag. 

Når sure plikter blir gjort til en lek, blir de morsommere. Det er tanken bak fenomenet gamification. Kanskje kjenner du det fra løpeapper som lar deg leke at du flykter fra zombier eller lar deg konkurrere mot egne rekorder.

Det ser imidlertid ut til at det er innpakningen – det at noe ligner et spill – som står for en stor del av motivasjonen. Det har blitt påvist av Andreas Lieberoth ved Aarhus Universitet.

– De siste årene har det oppstått en industri som selger gamification. De sier at folk blir mer motivert hvis man pakker inn for eksempel spørreskjemaer i en form for spill. Jeg tviler ikke på at det kan fungere. Men studien vår viser at det ikke alltid skyldes selve spillet, men folks forventninger, sier Lieberoth.

Brukes av lærere og ledere

Gamification har, siden begrepet ble tatt i bruk i 2008, bredt seg til blant annet undervisningssituasjoner og organisasjoner.

Lærere kan ta i bruk rollespill, poengsystemer og delmål i undervisningen. Ledere kan utforme omstrukturering som spill. Det er morsommere å få poeng for gode ideer til å forandre organisasjonen enn å rekke opp hånden når sjefen gjennomgår visjonsplanen i en Power Point-presentasjon.

– Gamification-utviklerne går ut fra at det er en sammenheng mellom spilldelen og et økt engasjement. Men det er ikke vitenskapelig belegg for mer enn at det er nyhetsverdien som engasjerer. Derfor undersøkte vi det nærmere, forteller Lieberoth.

Studenter var forsøkskaniner

Forskerne fikk hjelp fra 90 psykologistudenter fra Aarhus Universitet. De ble delt opp i tre like store grupper. 

Den ene gruppen fordelte seg i mindre grupper som skulle spille et vanlig spill som Lieberoth hadde funnet opp for anledningen. Formålet var å fylle ut et spørreskjema om studiemiljøet på psykologilinja.

Grafikken var laget av en profesjonell spilldesigner, og lignet kjente spill som Trivial Pursuit og Bezzerwizzer: Når man trakk et kort, sto det et spørsmål om studiemiljøet. Spilleren skulle sørge for at de andre skulle reflektere grundig over spørsmålet. De som var flinkest til å styre medstudentene sine gjennom samtalen, fikk flytte brikken sin flere felt framover. 

Den andre gruppen ble møtt av det samme spillet, men de fikk ikke noen belønning for gode prestasjoner. Alle flyttet ett felt i hver runde. Rammen lignet et spill, men i praksis var det ingen konkurranse eller overraskelser. Brettet og brikkene var overflødige, og spørsmålene kunne like godt være stilt på et hvitt A4-ark.

Resten av studentene fikk rollen som kontrollgruppe. De fikk de samme spørsmålene – men på et vanlig ark.

Forskere observerte i hemmelighet

Etter en time sa forskerne at forsøket var slutt, men ba deltakerne bli sittende. Hvis de ville, kunne de fortsette å spille. I all hemmelighet observerte forskerne hvor lenge hver gruppe fortsatte.

Deretter skulle forsøkspersonene sine fylle ut standardiserte motivasjonstester.

– Bare kontrollgruppen hadde en annen opplevelse av oppgaven. De to gruppene som hadde sittet med spillbrett og brikker, var helt like, sier Lieberoth.

Slik narres folk

Eksperimentet viser at hvis vi tror vi spiller et spill, blir vi mer motivert, ifølge forskeren.

– Det å legge frem noen kort og brikker gjør dem mer motivert. Man kan narre folk til å tro at de spiller et spill, og da tror de en banal aktivitet er mye morsommere, sier Lieberoth.

– Det tyder på en brist i argumentene hos de som selger gamification. De sier at det er spillet som påvirker motivasjonen. Men det er mulig at de bare selger forventningen til at aktiviteten blir morsom, snarere enn at den faktisk er det, sier Lieberoth.

Forsker: Et flott eksperiment

Eksperimentet får ros fra Torben Tambo som forsker på gamification ved Aarhus Universitet.

– Det ligger et stort arbeid bak. Det er spennende at man prøver å sette ord på hva som skjer her. Det er forskning vi mangler, sier Tambo.

Etter at eksperimentet har blitt publisert i tidsskriftet Games and Culture, har Andreas Lieberoth blitt kontaktet av utenlandske forskere som vil samarbeide med ham om lignende eksperimenter – bare med dataspill og apper i stedet for brettspill. Han regner med at de første resultatene vil komme våren 2015. 

Referanse:

Andreas Lieberoth, Shallow Gamification Testing Psychological Effects of Framing an Activity as a Game, Games and Culture, 2014, DOI: 10.1177/1555412014559978, sammendrag

At kvinner har og tar en større del av omsorgsbyrdene i hjemmet, er velkjent. Resultatene fra Janne Paulsen Breimos studie viser at dette også er tilfelle når personen som trenger omsorg ikke er barn, men en partner eller forelder. 

Hun har analysert doktorgradsmaterialet sitt fra 2012 på nytt, denne gangen med et kjønnsperspektiv, og tar opp problemstillingen i lys av det politiske målet om mer skreddersøm i omsorgstilbudet. 

I sin egen forskning så Breimo en klar forskjell i hvordan tjenesteyterne omtalte kvinnelige og mannlige pårørende. Mannlige pårørende fikk masse skryt: «han er jo så flink», «han gjør så mye for kona».

Andre forvetninger til kvinner

– De virket nærmest overrasket over at mennene var så involvert i partnerens rehabilitering, sier hun.

Kvinner fikk ikke samme skryt for sin innsats. I omtalen av kvinnelige pårørende formulerte tjenesteytere seg gjerne i setninger som «hun trenger en del hjelp», eller «hun var så sliten, så jeg gjorde den oppgaven for henne».

– Her ser tjenesteyteren altså oppgavene som noe som egentlig burde gjøres av den pårørende, påpeker Breimo.

Press på å ha det ryddig

Forskjellen i saksbehandlerens innstilling overfor menn og kvinner skyldes på ingen måte at mannlige pårørende faktisk gjør mer enn kvinner, ifølge sosiologen.

– Det er ikke uvanlig at kvinner går ned i stilling eller blir sykemeldte som resultat av det omsorgsansvaret de påtar seg. Menn er på sin side klare på at det er begrenset hva de kan gjøre – de har jo tross alt en jobb.

– Gjennom intervjuene ser jeg også at kvinner opplever bistandsapparatets stadige tilstedeværelse i hjemmet som mer belastende enn menn gjør. De føler at hjemmet skal være presentabelt hele tida, i og med at det er fremmede innom kanskje flere ganger om dagen. Mennene følte tilsynelatende ikke det samme presset for å holde det ryddig, sier Breimo.

Støttes av annen forskning

En fersk studie fra NOVA støtter Breimos funn. Forskerne har blant annet utført en spørreundersøkelse hos ansatte i omsorgstjenesten, med spørsmål om praksis rundt tildeling av offentlig hjemmetjeneste.

I et intervju hos forskning.no sier prosjektleder Niklas Jakobsson at tallene blant annet viser at en eldre hjelpetrengende kvinne med en sønn vil motta 25 prosent mer offentlig omsorg enn om hun hun hadde en datter.

Et annet forskningsprosjekt, også fra NOVA, viser at selv om menn i langt større grad enn før deltar i barneomsorg, er de ikke blitt like likestilte når det gjelder å gjøre en innsats for sine foreldre. Menn med en tradisjonell arbeidsdeling når det gjelder egne barn gjør faktisk mer i foreldrehjemmet enn likestilte fedre, ifølge Aftenposten.

Individstyrt behandling

Breimo disputerte i 2012 med en doktoravhandling hvor hun så på hvordan prosesser for rehabilitering etter sykdom eller skade organiseres. Det er et politisk mål at slike prosesser skal organiseres rundt individet.

– Det betyr at brukerens behov skal styre hvilke tjenester som gis. Det skal ikke være avhengig av tilbudet i den enkelte kommunen, forklarer Breimo.

Resultatet av denne gode tanken kan lett bli at mange instanser og etater er involvert. Da trengs koordinering – eller samordning, som det formuleres i måldokumentene.

Det har en rekke konsekvenser for brukeren og de pårørende.

– Samordning har blitt et moteord i norsk velferdspolitikk. Men det er et lite selvforklarende begrep. Hvordan vet vi når noe er samordna – og hvem er det som skal samordne det? Det forklares ikke i de politiske dokumentene.

Mye ansvar på de pårørende

Breimo har kartlagt sju rehabiliteringsprosesser gjennom intervjuer med brukeren selv, deres pårørende og de som utfører tjenester, som fysioterapeuter og hjelpepleiere. Fordi svært mange av tjenesteyterne er kvinner, består utvalget av 26 kvinner og syv menn.

– I politiske styringsdokumenter har det vært lite fokus på den pårørendes rolle. Men fordi det er et mål at en økt del av rehabiliteringen skal foregå i hjemmet, har pårørende fått en tydeligere rolle. Dette er også gjort mer eksplisitt i stortingsmeldingen Morgendagens omsorg, forteller Breimo.

I doktorgraden så ikke Breimo på hvorvidt et økt ansvar for pårørende hadde ulike konsekvenser for kvinner og menn. Nå har hun altså analysert dataene på nytt – i et kjønnsperspektiv.

Upopulært å være koordinator

Personer i rehabilitering har lovfestet rett til en koordinator som hjelper dem å samkjøre de ulike hjelpetilbudene.

– Det viser seg imidlertid at dette ikke er noen fristende oppgave for tjenesteyterne. Det er en oppgave de blir pålagt uten at det følger lønn eller prestisje med det. Når du allerede har tusen andre ting å gjøre, har koordineringsansvaret lett for å bli neglisjert i en travel arbeidshverdag, forteller Breimo.

Det fører gjerne til at ansvaret faller på personen som er i rehabilitering selv, hvis vedkommende er i stand til det. Eller det havner hos nærmeste pårørende.

Fordel at pårørende gjør mye?

– Kvinner gjør mer – betyr det at det er en fordel å ha en kvinnelig pårørende?

– Det kan være både og. Menn stiller ofte flere krav til det offentlige, og det kan gi et bedre rehabiliteringstilbud. Det er jo heller ikke noen fordel for personen som er i rehabilitering hvis omsorgspersonen brenner ut, sier Breimo.

– Samtidig er det en verdi i å få bo hjemme under rehabilitering. Selv om kvinnene i min studie opplever dette som mer belastende enn mennene gjør, er mitt inntrykk at de ofte strekker seg lenger for å få til at partneren kan bo hjemme, avslutter hun. 

Referanser: 

Janne Paulsen Breimo. Koordinering og tilstedeværelse – om kjønnede forventninger til pårørende i rehabiliteringsprosesser. Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 3-4 2014. Sammendrag