Archive for January 1, 2015

Kan dyrke nye blodårer på syv dager

Ifølge den nye studien, publisert av svenske forskere ved Sahlgrenska akademiet, er omtrent 25 millioner mennesker i den vestlige verden plaget av dårlige blodårer.

Mange får blodpropp, svulster og betennelser i årene. Det fører til utvidelser, forsnevringer og tilstoppinger av blodårene som igjen kan gi hjerneslag, aneurisme på livspulsåren, lungeembolisme eller hjerteinfarkt.

For å dyrke nye blodårer har man tidligere hentet ut stamceller fra benmargen til pasienten, men teknikken er vanskelig og ikke minst smertefull.

Ideen om å ta ut stamcellene direkte fra blodet for å dyrke nye blodkar, oppstod da forskerne ved Sahlgrenska akademiet og Sahlgrenska Universitetssykehus skulle utføre transplantasjon på to små barn. Disse barna manglet venen fra fordøyelseskanalen til leveren.

– Å bore i benmargen er en svært smertefull behandling og for pasienten, og jeg bestemte meg for å prøve å hente ut stamcellene fra blodet i stedet for benmargen, sier Suchitra Holgersson i en pressemelding fra Göteborgs universitet.

Holgersson er professor i transplantasjons biologi ved Sahlgrenska akademiet. Sammen med Michael Olausson, kirurg og professor ved det samme akademiet, står han bak den nye metoden.

Den nye studien og resultatet fra operasjonen er publisert i EBioMedicine.

25 milliliter blod og én ukes ventetid

For å lage et nytt blodkar trengs 25 milliliter blod. Ideen til Holgersson viste seg å være et lykketreff. Blodet inneholder nemlig den samme type stamcelle som benmargen. Derfor fungerte utvinningsprosessen på første forsøk.

Med den nye metoden går hele prosessen mye raskere og pasientene slipper ubehagelige benmargsprøver.

– Blodet ga en positiv effekt ved å satte opp farten på produksjonen av blodkaret. Det tok bare en uke til å dyrke en ny blodåre fra pasientens eget blod. Tidligere tok det en måned, sier Suchitra Holgersson.

Så langt har Michael Olausson og Suchitra Holgersson behandlet tre pasienter. Etter en periode på to-tre år etter operasjonen, kan Holgersson fortelle at to av de tre barna fortsatt har fungerende blodårer. I det tredje tilfellet er pasienten fortsatt under medisinsk tilsyn og resultatet er mer usikkert.

Forskerne mener den nye metoden kan hjelpe flere pasienter som har behov for nye blodkar.

– Det kan for eksempel være pasienter med åreknuter eller pasienter som lider av hjerteinfarkt, sier Holgersson.

Referanse:

I. Olausson, Michael m.fl.: In Vivo Application of Tissue-Engineered Veins Using Autologous Peripheral Whole Blood: A Proof of Concept Study, EBioMedicine, september 2014, doi: 10.1016/j.ebiom.2014.09.001.

Etnisk rensing etter avvæpning

De franske soldatene gjorde mye riktig for å bremse volden, men én liten feil fikk store konsekvenser. – Avvæpningen sørget for militær overlegenhet for den andre parten i deler av landet, forklarer Alexander Beadle.

Sammen med kollegene på Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har han forsket siden 2009 på rollen til militære styrker i å beskytte sivile i en rekke land. Denne gangen handler det om Den sentralafrikanske republikk.

Muslimer mot kristne

Helt siden selvstendigheten i 1960 har landet vært preget av konflikter og ustabilitet. Volden nådde et nytt nivå i 2012. Da satte Séléka, en hovedsakelig muslimsk opprørsallianse, igang en bølge av vold og plyndring mot sivilbefolkningen.

– Séléka avanserte mot hovedstaden Bangui for å kaste den sittende presidenten. Etter at de lyktes med det, fortsatte de med å angripe sivile, sier Beadle.

– I og med at Séléka i hovedsak var rekruttert fra den muslimske befolkningen, som utgjør en minoritet i landet, var det særlig den kristne majoritetsbefolkningen som ble offer for dette, forklarer han.

Den kristne befolkningen svarte med å mobilisere selvforsvarsmilitser, såkalte anti-balaka. – Navnet betyr «anti-machete». Motivasjonen var at de skulle beskytte seg selv, og også ta hevn mot Séléka og den muslimske befolkningen generelt, sier Beadle.

Resultatet ble en borgerkrig mellom den kristne og animistiske befolkningen på den ene siden, og den muslimske på den andre.

Franske soldater

Den tidligere kolonimakten Frankrike rykket inn med soldater for å beskytte sivilbefolkningen, og støtte de afrikanske styrkene som var i landet i regi av Den afrikanske union (AU).

De franske soldatene begynte med å ta de mest strategiske plassene – som Bangui og hovedflyplassen – og skulle stabilisere situasjonen og beskytte sivile.

– For å beskytte sivilbefolkningen i situasjoner hvor hele befolkningsgrupper er i konflikt, må man først skille grupperingene, konstaterer FFI-forsker Beadle.

– Begge parter ønsker egentlig å beskytte seg selv, men ethvert angrep skaper et ønske om hevn nettopp fordi de ofte er svært brutale. I tillegg kan det å ikke angripe bli oppfattet som et svakhetstegn, som igjen kan invitere til flere angrep. Dette fører til en eviggående syklus. Derfor er det essensielt å separere partene fysisk, og i Den sentralafrikanske republikk lyktes to internasjonale styrker med noen få tusen soldater med å redusere disse hevnangrepene ved å posisjonere seg mellom dem, sier han.

– Men det i seg selv vil sjelden være nok. Begge parter er som regel bevæpnet, og du kan ikke være overalt for å avverge nye angrep. Derfor tilsier erfaring at det er nødvendig å avvæpne militsene.

Avvæpnet muslimene

Problemet var måten avvæpningen skjedde på, gjorde det mulig å trappe opp voldsbruken. I stedet for at begge partene ble avvæpnet samtidig, ble de muslimske styrkene avvæpnet før de kristne. Det førte til at de kristne militsene fikk det militære overtaket.

Dermed skjerpet konflikten seg – det som hadde vært hevnangrep mellom to befolkningsgrupper, ble til etnisk rensing av muslimer i kristendominerte områder i vest.

– Det var en direkte følge av at de ble gjort forsvarsløse mot militser som nå fikk evnen til å fordrive dem, oppsummerer Beadle.

90 prosent har flyktet

Han peker på at menneskerettighetsorganisasjoner advarte nettopp mot dette. Samtidig ser han at det er forståelige grunner til at det er lettere å avvæpne først dem som er mest synlige.

– Séléka var lettere å identifisere fordi de hadde vært en formalisert militær styrke over en tid, mens antibalaka-militsene var mindre organiserte og med uklare kommandolinjer, sier han.

Dessuten var den internasjonale oppfatningen at det var den muslimske Séléka-bevegelsen som var «the bad guys», og kilden til konflikten.

Nå har FN-soldater overtatt beskyttelsen av sivile i Den sentralafrikanske republikk. I praksis er det ganske enkelt snakk om at soldatene i AU-styrken bytter fra grønne hjelmer til FNs lyseblå og får FN-kommando. «Re-hatting», som forskeren kaller det.

– De har mange utfordringer. Blant annet er det igjen muslimske enklaver som er helt avhengige av at det er internasjonale styrker som forsvarer dem. Det binder mange styrker som du kanskje ellers ville brukt til andre oppgaver, slår Beadle fast.

Gir aldri opp

Han ser to lærdommer som det er mulig å trekke ut fra det som er skjedd i Den sentralafrikanske republikk:

Når den ene parten avvæpnes først, gir man alltid den andre parten mulighet til å trappe opp volden. – Dette har relevans for situasjonen i nabolandet Sør-Sudan, hvor konfliktlinjene i dag følger stammetilhørighet. Det betyr ikke nødvendigvis at flere vil bli drept totalt sett, men langt flere kan bli fordrevet istedet, slik som i Den sentralafrikanske republikk.

Den andre lærdommen er den samme som har fulgt internasjonale operasjoner helt siden konflikten i Bosnia: Når en utsatt gruppe i befolkningen søker tilflukt på et lite område og får internasjonal beskyttelse, vil trusselen sjelden avta av seg selv.

– Angriperens vilje til å angripe forsvinner ikke med mindre vi gjør noe mer, samtidig som beskyttelsen krever store styrker i et lite område.

– Man kunne gitt over enklavene og brukt styrkene på andre måter. Det samme kunne vi sagt om de muslimske enklavene i Bosnia. Men det finnes ingen gode alternativer, og man må gjøre en avveining om hvilken type sivil lidelse man ønsker å redusere først, sier FFIs Alexander Beadle.

Referanse:

Ulrik Hallén Øen: Protection of civilians in practice – emerging lessons from the Central African Republic. FFI-rapport 2014-01918

Kulturforskjeller gir sikkerhetstrøbbel

Bygg- og anlegg er en av de farligste bransjene i Norge, og de siste tre årene har 27 personer dødd i arbeidsulykker.

Utenlandske bygg- og anleggsarbeidere har langt større risiko for å dø eller bli skadet på arbeidsplassen. Arbeidstilsynet viser at de er 50 prosent mer utsatt for arbeidsulykker enn nordmenn.

Av de utenlandske skadde i 2012 kom flest fra Polen, deretter fra Sverige, Tyskland og Litauen.

– Mange arbeidsgivere jobber aktivt med å bedre sikkerheten, men de fleste tiltakene går ut på å oversette retningslinjer fra et språk til et annet, sier førsteamanuensis Eirik Albrechtsen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU.

– Selv om språk er viktig, er det bare en del av problemet, sier Albrechtsen.

Han har vært veileder for Kinga Wasilkiewicz, sivilingeniør ved Sintef, som har skrevet masteroppgave om sikkerhetsutfordringer ved bruk av utenlandske arbeidstakere i bygg- og anleggsbransjen.

Wasilkiewicz intervjuet ti norske og åtte polske ansatte på norsk og polsk. De ansatte kom fra seks ulike bedrifter i bygg- og anleggsbransjen. De polske arbeidstakerne hadde vært i Norge under ti år.

Ulike sikkerhetskulturer

Mens sikkerhet kommer på førsteplass i norsk arbeidsliv, fant Wasilkiewicz ut at ønsket om å beholde jobben kom først for de flere av de polske arbeiderne.

– Det viktigste for mange polakker er å få jobben utført. De sier ja når de blir bedt om å gjøre noe, og ser heller bort fra noen sikkerhetsregler, som å ta av verneutstyr eller bruke stige i stedet for stillas når det er knapt med tid, sier Wasilkiewicz.

En av arbeiderne sa at om det er dårlig med plass og vanskelig å komme fram der han skal sveise, «må man jo ta av hjelmen for å kunne stikke hodet inn».

Wasilkiewicz forteller at mye handler om forventninger:

– Når man er polsk, er det for det første forventet at man skal kunne utføre alle slags arbeidsoppgaver. For det andre er kommunikasjonen mellom sjef og arbeider helt annerledes i Norge enn i Polen. I Norge handler det om dialog. I Polen tenker arbeideren at sjefen har rett, og mukker ikke.

En polsk fagarbeider uttrykker det slik: «De er vant med at polakker gjør alt, og ikke sier nei.  Iblant så krever arbeidsgiver det også. Siden markedet er fullt, er de ansatte redde og gjør det de får beskjed om».

Rapportering av uønskede hendelser er viktig innenfor helse, miljø, sikkerhet (HMS), men polakker melder sjelden fra om avvik. Dette oppfattes som å sladre på en kollega.

Noen oppgir at de oppfatter småhendelser som en del av jobben, og at kun større ulykker er nødvendig å rapportere.  «Det kan jo skje at noen får en metallflis i øyet, men den kan jo komme inn fra siden selv med vernebriller på. Men det er jo bare sånne små-situasjoner.»

Kultur like viktig som språk

Når det gjelder fremmedarbeidere i bygge- og anleggsbransjen har fokuset ligget på språk og språkopplæring.

– Men kultur og holdninger er minst like viktig, mener Wasilkiewicz.

– Slike forhold er ikke så tydelige, og det er vanskeligere å komme med konkrete tiltak. Muligens skyver man derfor problemet over til å handle om språk.

Albrechtsen sier at funnene til Wasilkiewicz går på tvers av tidligere internasjonal forskning, som har fokusert veldig på språk.

– Arbeidsgivere må også arbeide for at polakkene forstår sikkerhetskulturen, sier han.

Ifølge Wasilkiewicz er det å påvirke slike rammebetingelser en lang prosess, men på ingen måte umulig.

– Det handler om å anerkjenne ulikhetene mellom kulturene, slik at man har samme utgangspunkt for å arbeide med utfordringene. I tillegg må man bygge inn kontinuitet, integrasjon og sikkerhetskultur i hvert enkelt byggeprosjekt, sier hun.

Ansatt eller innleid?

Wasilkiewicz forundret seg over at både fast ansatte, midlertidig ansatte og innleide arbeidstakere falt inn under kategorien utenlandsk arbeidskraft og blir sett på som en homogen gruppe.

– Det blir ikke gjort noen spesielle skiller mellom disse undergruppene, men i arbeidet mitt ser jeg forskjeller innad i gruppene, sier hun.

Et eksempel er grupper av arbeidere som leies inn for en kort periode. Disse holder seg gjerne for seg selv og beholder sine vaner og uvaner fra hjemlandet. Arbeiderne er her for å gjøre en oppgave, har familie i Polen – og reiser så ofte som mulig hjem.  Det eneste kravet til gruppen, er at de må ha en person som snakker norsk eller engelsk, så han kan oversette til de andre.

– Som innleid i en ren polsk arbeidsgruppe, mister de ansatte muligheten for å bli kjent, lære språk og fange opp sikkerhetskulturen i bedriften. Og med korte kontrakter kommer det også konkurranse inn i bildet og jakten på nye prosjekter.

– Det kan igjen føre til at arbeiderne blir velvillige og strekker seg langt i arbeidet – også ut over sikkerhetsmarginene, sier Wasilkiewicz.

Med lengre kontrakter mener hun at samarbeidsklimaet blir et helt annet. I intervjuene oppga for eksempel både norske og polske ansatte at det å kjenne hverandre virket positivt inn på kommunikasjonen.

– De som har lettest for å endre holdningene sine er polske arbeidere som bosetter seg i Norge. Som ansatte blir de bedre integrert i bedriften og investerer dermed i sikkerhetstiltak.

Digitalisering endrer vår kollektive hukommelse

InforVi er opptatt å bevare nåtiden for ettertiden. Arkiver, biblioteker og museer byr på millioner av dokumenter fra fortid og nåtid. Konservering og tilgjengeliggjøring er blitt en vitenskap i seg selv.

Men det er ikke lenger nok bare å merke en bok og sette den i en hylle. Store ressurser blir brukt på digitalisering av tekster, bilder, filmer og gjenstander.

Måten vi oppbevarer minner på har endret seg. Vi blir mer opptatt av fremtiden enn fortiden, ifølge Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har ledet forskningsprosjektet The Archive in Motion, som avsluttes i disse dager.

Blom mener vi står overfor en teknologiutvikling som vi ikke aner konsekvensen av.

– Digitaliseringen av samfunnet påvirker så utrolig mange felt, alt fra økonomi til samhandling, læring, hvordan vi tenker om oss selv som kulturer, hvem vi føler fellesskap med og så videre. Alt skjer veldig raskt. Derfor har vi vært opptatt av å se på de tidlige stadiene i disse endringene, for å se om vi kunne lære noe av dette.

Kunsthistorikeren ville utforske digitaliseringens dilemmaer.

- All informasjon blir mer tilgjengelig for alle, men samtidig er den mer sårbar. Filer som ikke oppgraderes jevnlig, blir raskt utilgjengelige. Dette betyr at vi må tenke på nye måter om kollektiv hukommelse og glemsel.

Forskerne i prosjektet vil bevisstgjøre om hva vi er med på, og hva endringene vi opplever, egentlig betyr. 

Eksisterer bare av og til

I dag er vi veldig opptatt av kulturell bevaring, og at minnene våre blir lagret i arkivene på stabile måter. Vi ser på den kollektive hukommelsen, inkludert arkivene, som en beholder der fortiden bevares.

- Dette var en tenkemåte som ga mening når vi lagret minnene i medier som kunne vare i hundrevis av år, slik som papir. Men slik er det ikke lenger, sier Blom.

Eletroniske og digitale teknologier har gjort minnene våre usynlige og faktisk ikke-eksisterende når de er passive. Det er bare når vi aktiverer dem, at de eksisterer som kontaktpunkter mellom mennesker og maskiner.

Kunstnere var tidlig ute

Sammen med en gruppe forskere fra ulike fagfelt har Blom undersøkt hvordan vi tenker om arkiver etter den raske medieutviklingen som har skjedd det siste århundret.

Arkivene er ikke lenger stabile, men i bevegelse, og forskerne har lett etter de tidlige uttrykkene for de sosiale og kulturelle endringene. Særlig har de konsentrert seg om tiden etter innføringen av digitale teknologier.

De fant ut at kunstnere gjennom hele det 20. århundret har vært opptatt av forholdet mellom nye medieteknologier og den kollektive hukommelsen.

– For eksempel gikk videokunstnere på 1960- og 70-tallet dypt inn i de elektroniske maskineriene og utforsket hvordan disse fungerte som levende, aktive og intelligente enheter, som samarbeider med mennesker på nye måter, sier Blom.  

Men formålet var ikke å lage nye, vakre bilder. I stedet var teknologien et utgangspunkt for å eksperimentere med sosiale situasjoner og andre måter å leve på.

Fremtiden mer enn fortiden

– Vi fant at kunstnerne hadde en tidlig innsikt. Videotape ble i utgangspunktet oppfunnet for å lagre tv-bilder, men de oppdaget raskt at video var et signalmedium som ikke lagret noe som helst. De utforsket dermed en liten minnekrise som vi opplever i mye større skala i dag, sier Blom. 

– De skjønte at elektroniske og digitale teknologier først og fremst kommuniserer med omgivelsene på en måte som retter seg mot fremtiden, heller enn fortiden. Teknologiene involverer oss i feedbackprosesser som kan skape rask sosial endring. Dette er for eksempel noe vi ser i dag med såkalte sosiale medier som mobiliserer følelser, ideer og meninger i stor skala fordi de digitale nettverkene sporer, sprer og forsterker det vi gjør og sier.

Teknologien påvirker hjernern og vise versa

Blom mener at vi har lett for å tenke på teknologier som passive redskaper for menneskene, for eksempel som beholdere for informasjon. Men den typen samspill som kunstnerne oppdaget, gjør det vanskelig å tenke på teknologier på denne måten.

– Kunstnere har ofte vært følsomme for mer avanserte aspekter ved teknologiene. Slik øynet de  konsekvenser mange heller ikke i dag tenker over, sier hun.  

– De var for eksempel opptatt av hva som skjer når teknologier opererer ved hjelp av ekstreme hastigheter, som menneskelig perspesjon overhodet ikke kan følge og som vi også bare delvis har kontroll over. Når vi tar dette med i betraktning, blir forholdet mellom teknologi og mennesker langt mer kompleks, sier hun.

Hun bruker et videobilde som eksempel. Et slikt bilde er ikke stabilt, som et enkeltbilde i en film, men består av 625 linjer som skannes elektronisk 25 ganger i sekundet, til sammen 15.625 linjer per sekund. Teknologien beveger seg uendelig mye raskere enn noe øye kan se.

Blom mener at mellom teknologi og mennesker skjer det en gjensidig påvirkning. Hjernene våre utvikler teknologien, men teknologien bidrar også til å utvikle hjernene våre og en lang rekke andre sider av samfunnet. 

Referanse: 

Ina Blom (prosjektleder). Prosjektet Archive in Motion. Universitetet i Oslo, 2011-2014

Fettceller satt til å forbrenne energi

Celler som lagrer fett, kan bli til celler som forbrenner fett. Nå har danske forskere kartlagt hvordan det skjer.

– Vi har kartlagt fettcellenes arvestoff og identifisert et protein som aktiverer en omprogrammering til å forbrenne i stedet for å lagre av fett, sier Susanne Mandrup, som er professor ved Institutt for biokjemi og molekylær biologi ved Syddansk Universitet (SDU).

Resultatene er publisert i tidsskriftet Genes & Development.

Hvite celler kan bli brune

Det finnes to forskjellige typer fettceller: Hvite fettceller, som lagrer fett, og brune fettceller, som gjør fett om til varme. I tillegg kan hvite fettceller bli til en egen type brune fettceller.

– Overvektige mennesker har mange hvite celler. Kulde kan gjøre dem om til varmeproduserende celler, men vi har ikke visst særlig mye om hvilke molekylære mekanismer som har vært involvert, sier Susanne Mandrup.

Dyrket celler

Forskerne fra Syddansk Universitet dyrket hvite celler i et laboratorium og tilsatte et medikament som tidligere har brukt til diabetespasienter. Medikamentet, som heter Rosiglitazone, påvirker fettcellene, men mekanismen har vært ukjent.

Rosiglitazone ble tatt av markedet fordi det er mistenkt om økt risiko for hjerteproblemer. 

Avansert sekvenseringsteknologi kunne fortelle hva som skjedde når den hvite cellen ble mer brun. Et bestemt protein, KLF11, viste seg å være viktig.

– Vi kan se at KLF11 binder seg til de genene som er aktive når fettcellene konverteres. Det er allerede kjent som et viktig protein i insulinproduserende celler i bukspyttkjertelen, sier Susanne Mandrup.

På sikt kan funnet brukes til å utvikle nye medikamenter for å hindre utviklingen av diabetes hos overvektige personer.

– KLF11 er bare en enkelt faktor, og det finnes nok flere, sier Mandrup.

Basert på menneskeceller

Jacob B. Hansen er førsteamanuensis ved Biologisk institutt ved Københavns Universitet, der han forsker på ulike typer fettceller. Han er enig i at resultatet er viktig.

– Mye av forskningen på dette feltet er basert på mus. Denne studien er basert på menneskeceller, påpeker han.

– Forskerne har brukt svært avanserte metoder og har dermed kunne karakterisere bruningsprosessen i detalj. Det er mye mer elegant enn det som har blitt gjort på mus.

Pille mot overvekt

Ifølge Jacob B. Hansen er den nye forskningen et skritt på veien mot å hindre type 2-diabetes og andre helseproblemer knyttet til overvekt.

– Jo mer vi vet om fettcellenes biologi, jo bedre blir muligheten til å lage gode medikamenter, sier han.

– Det er imidlertid ikke slik at vi står med en magisk pille mot fedme om fem år. Dette er grunnforskning, og det kreves mye arbeid før det kan brukes i praksis. 

Referanse:

Ane Loft et. al.: Browning of human adipocytes requires KLF11 and reprogramming of PPARγ superenhancers, Genes & Development, 2014, doi: 10.1101/gad.250829.114 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Her er de arkeologiske sensasjonene fra 2014

Det amerikanske nettstedet Livescience og bladet Archaeology har sopt sammen de mest spennende arkeologiske funnene fra året som gikk.

Du lese listene her og her.

Livescience og Archaeology er ikke helt samstemte om hvilke funn som fortjener en plass på topp ti-lista, men de er skjønt enige om at utgravingen av en gigantisk grav fra Alexander den stores tid, er med. Livescience rangerer dette funnet aller høyest.

Den 2300 år gamle graven vakte stor oppmerksomhet da forskerne brøt seg inn gjennom inngangen til gravhaugen i august. Omkretsen av haugen er nærmere 500 meter, som gjør den til den største kjente graven i denne regionen.

Utgraverne har funnet et godt bevart mosaikkgulv med motiv fra gresk mytologi, to kvinnestatuer, sfinxer og knokler. Graven bærer ennå selv hemmeligheten om hvem den er bygget for, men det spekuleres i om det må være en person som sto Alexander den store nær, ifølge Livescience.

Stonehenge i ny sammenheng

På andre plass plasserer nettstedet den gamle traveren Stonehenge, som for 5000 år siden ble reist av mennesker som fant dette meningsfullt. Men synet på den solide sirkelen av steinblokker nordvest for den engelske byen Salisbury må nå endres, mener forskere.

Du har kanskje sett for deg den ikoniske steinsirkelen som et ganske ensomt monument der mennesker utførte sine ritualer. Nå viser det seg at det ikke er alene. I omegnen har arkeologer fra blant annet University of Birmingham avdekket 17 tidligere ukjente steder med ulike monumenter, noen av dem sirkulære.

Funnene ble gjort kjent i stor stil, blant annet akkompagnert av TV-dokumentarer på BBC.

Blåtanns fort

Bladet Archaeology har ikke rangert arkeologiske funnene etter noen skala, men blant de ti nyhetene de har plukket ut, finner vi utgravningen av de som mest sannsynlig er fortet til vikingkongen Harald Blåtann Gormsson, sørvest for København.

Blåtann levde på 900-tallet, og det er funnet fire liknende fort fra hans styretid. Det er imidlertid 60 år siden et slikt fort sist ble funnet i Danmark.

Nå har arkeologene gravd ut fortets porter, og funnet at begge har vært brent. Kanskje betyr dette at fortet har vært utsatt for angrep, spekulerer de, ifølge Archaeology.

To skipsvrak til overflaten

Det ene skipet som har fått plass på blant de kuleste funnene i året som gikk, har man lenge savnet. Det andre visste man ikke at fantes, og det ble funnet på et høyst uventet sted.

HMS Erebus seilte fra England i mai 1845 for å utforske Nordvestpassasjen, sammen med HMS Terror. Da de forsvant, begynte en tre tiår lang leteaksjon, som selv krevde flere menneskeliv og skip, blant annet HMS Investigator som ble funnet i 2010.

I 2014 ble vraket av HMS Erebus funnet i canadisk farvann, og nyheten ble annonsert av selveste statsministeren i Canada, Stephen Harper.

Det andre skipsvraket som har kommet med på lista over årets arkeologisensasjoner, i hvertfall ifølge Livescience, ble avdekket midt på Manhattan, nærmere bestemt på tomta der World Trade Center sto inntil 2001. Vraket ble funnet på denne byggeplassen i 2010.

Nå vet vi at skipet antakelig ble bygget omkring 1773 i Philadelphia.

Neandertalernes år

I 2014 har vi lært mer om neandertalerne, både om kroppslig utforming, men også noe om hvordan de kan ha tenkt. Archaeology trekker fram en studie som forskere ved Hebrew University i Jerusalem og Max Planck-University for Evolutionary Anthropology har gjort.

De har klart å gjøre epigenetiske undersøkelser av neandertaler-DNA. Det betyr at de ikke bare har sett på genene i seg selv, men på det som bestemmer hvilke gener som er aktive og hvilke som ikke er det.

Da kommer forskjeller på Homo sapiens og neandertalere tydeligere fram. For eksempel fant de to gener som er aktive hos oss, men som ikke var aktive hos neandertalerne. Disse er med på å bestemme kroppsform. Kanskje kan denne epigenetiske forskjellen bidra til å forklare hvorfor neandertalerne hadde tjukke håndledd, brede kneledd og albueledd, og kortere lemmer enn oss, skriver Archaeology.

Livescience har med seg et neandertalerfunn nederst på sin topp 10-liste. En studie som ble publisert i PNAS, kan et lite stykke bergkunst innerst i en hule i Gibraltar være laget av neandertalerhånd.

Forskerne er temmelig enige om at den rutenettliknende uthuggingen i steinen ikke er laget ved noen tilfeldighet.

Ellers nevner nettstedet blant annet en studie som forklarer hvorfor Tutankhamon ble balsamert med penis pekende ut fra kroppen i 90 graders vinkel, og om en ung jente som møtte sin død i en hule for 12- 13 000 år siden.