Vi vet lite om størrelsen og totalfangstene på en del av fiskebestandene langs kysten. Det er bare yrkesfiskere som er pålagt å rapportere om fangstene sine, men trolig står også fritidsfiskere og turistfiskere for et stort uttak i kystsonen.

En studie har vist at turistene slipper ut mer enn halvparten av fangsten av noen arter. Bare for torsk tilsvarer dette mer enn en million fisk hvert eneste år.

Har betydning for bestanden

– Det har altså betydning for størrelsen på bestanden om torsken faktisk overlever og oppfører seg normalt etter at den er sluppet ut igjen, sier Keno Ferter; doktorgradsstudent på Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen.

– Fang-og-slipp er uten verdi dersom fisken ikke overlever. Så handler det også om i hvilken grad fisken plages av oppholdet på land og hvordan den klarer seg tilbake i sjøen, forklarer han.

Temperatur spiller også en rolle for hvor mange som overlever. Er det varmt i vannet øker faren for infeksjoner og stress. Dessuten kan en plaget og utslitt fisk endre adferd, noe som kan gjøre den til et lett bytte for fisk og andre dyr på jakt etter mat.

Først ruser, så fiskestang

Sommeren 2012 undersøkte Keno Ferter og kollegaer fra Havforskningsinstituttet hvordan torsk tåler fang-og-slipp. Forsøksoppsettet var helt nytt. 80 torsk ble fisket med ruser, utstyrt med et lite akustisk merke i bukhulen og sluppet ut igjen.

Merkene sendte signaler med oppholdsdyp og posisjon til hver enkel fisk hvert tredje minutt.

– Merkeprosessen kan være stressende for fisken, og derfor fikk den to uker på å komme seg. Dersom vi hadde nøyd oss med å merke torsken som vi fikk på stang og sluppet den ut igjen hadde det vært umulig å skille mellom effekten av selve merkingen og fang-og-slipp, forklarer Ferter.

Tre uker på ni torsk

To uker senere gikk forskerne i gang med det møysommelige arbeidet med å fiske opp igjen den merkede torsken – denne gangen med fiskestang.

To personer fisket så godt som hver dag i tre uker. I løpet av denne perioden ble det fanget nesten 700 torsk og av dem var ni merket. Fisken ble fanget på grunt vann.

De ni merkede torskene ble behandlet på best mulig måte; med skånsomme kroker og kortest mulig opphold i båten. Takket være merkene kunne fiskens adferd tilbake i sjøen registreres: Hvor aktiv den var, og om fisken oppførte seg i strid med den vante døgnrytmen som den viste rett før den ble tatt.

Alle overlevde

Alle de ni torskene overlevde, men tre viste endring i adferden. To reagerte med å stå i ro og summe seg, mens den siste torsken nærmest ble hyperaktiv i en periode. Alle tre begynte å oppføre seg normalt etter en stund.

– Torsk overlever altså fang-og-slipp. Fisken får mindre stress og plager dersom den blir behandlet skikkelig. Det er viktig å understreke at fisken i vårt forsøk ble tatt på grunt vann. Det kan arte seg annerledes dersom fisken hales opp fra dypet.

– Det kan imidlertid se ut som om torsken også overlever dette i noen tilfeller; selv om den får sprengt svømmeblære og dykkersyke. Akkurat nå ser vi nærmere på fisk som er tatt på dypt vann, forteller Ferter.

Vil ha retningslinjer

– For å øke overlevelsen bør det lages retningslinjer som viser hvordan fisken skal behandles på land, sier Ferter.

– Noen umiddelbare tips til sportsfiskere er å unngå store trippekkroker; de kan føre til feilkroking og skader på fisken. Ta med våte hender i fisken og vær kjapp. Dersom man får mye fisk under minstemål, kan det være smart å flytte seg til en annen plass eller å skifte til annen redskap, forklarer han.

Referanse:

Ferter m.fl: Catch-and-release of Atlantic cod (Gadus morhua): post-release behaviour of acoustically pretagged fish in a natural marine environment, Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences, doi: 10.1139/cjfas-2014-0290

Godt nyttår!

2015 blir et spennende år.

Det er alltid fristende å komme med noen spådommer over hva som vil skje i året som kommer, men det overlater jeg til andre. Det er lettere å uttrykke forventninger til mange ulike begivenheter og diskusjoner som venter i året som kommer.

6. januar er det 40 år siden at 21 medisinstudenter var samlet i kantina på St. Olavs Hospital for å markere starten på medisinstudiet i Trondheim. De fleste studentene var kommet fra Bergen og hadde gjennomført den prekliniske delen av studiet der. Nå ventet den kliniske undervisningen.

Studentene ble møtt av professor Jon Lamvik som var leder for Studierådet for medisin. Det er ingen tvil om at han var svært viktig for at studiet ble etablert i 1975. Jon Lamvik ble også den første dekanen ved Det medisinske fakultet selv om tittelen han hadde var først studierådsformann og siden avdelingsformann.

Vi skal selvfølgelig i året som kommer feire 40-årsjubileet. Spesielt hyggelig er det at Jon Lamvik fortsatt er en del av miljøet vårt. Da jeg kom tilbake fra juleferie fant jeg en hyggelig julehilsen fra ham hvor han også hadde vedlagt en artikkel om Nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser i Dag og Tid. Jon Lamvik har fortsatt et brennende engasjement for fakultetet og for hvilke veivalg vi tar.

Samtidig vil 2015 bli en markering av en utdanningssektor i endring. SAKS (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon, sammenslåing) – prosessen hvor det ligger en klar forventning om å redusere antallet høyere utdanningsinstitusjoner i landet, vil sannsynligvis medføre at flere høyskoler blir slått sammen med andre høyskoler eller universitet.

Sist juni skrev jeg et blogginnlegg om at dette også vil gi mange spennende muligheter for NTNU. Nå utreder vi en sammenslåing med høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Narvik i tillegg til Høgskolen i Sør-Trøndelag (HIST).

Jeg tror at det absolutt dårligste svaret er å tro at alt blir som før hvis NTNU fortsetter som i dag. Det som nå skjer vil endre høyere utdanning og NTNUs privilegerte rolle innen teknologiutdanningene vil utfordres mye sterkere i årene som kommer. Oppgaven vår blir å tenke på hvordan vi best kan ivareta samfunnsoppdraget og sikre NTNUs posisjon fremover.

Slik kan en sammenslåing med noen utvalgte høyskoler bidra til å sikre NTNU som det ledende teknologiuniversitetet. Det vil gi NTNU en enda sterkere faglig tyngde, sikre god studentrekruttering til de ulike campusene og bidra til å bevare den nasjonale merkevaren NTNU. Tilsvarende vil Det medisinske fakultet kunne styrke seg i et samarbeid med ulike helsefagutdanninger.

I begynnelsen av desember møtte jeg Nina Langeland. Hun er dekan ved Det medisinsk-odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Hun var lite glad for at eget universitet ikke utredet en sammenslåing med Høgskolen i Bergen. For henne var det helt opplagt at helsefagutdanningene og medisin burde være i samme institusjon. Utgangspunktet er samfunnsoppdraget og hva vi bør gjøre for å gi pasientene best mulig helsetjeneste. Vi forventer at de ulike helseprofesjonene skal samarbeide godt rundt pasientbehandlingen når de er ferdigutdannet, men har ikke hatt tilsvarende oppmerksomhet rundt dette i studiene.

Noen mener at en sammenslåing med høyskoler med for eksempel sykepleierutdanninger, vil bidra til å senke kvaliteten og rangeringen av universitetet. Jeg har ikke klart å finne dette dokumentert ut fra tilsvarende endringer i andre nordiske land. Gode universitet håndterer dette greit. Det som kan dokumenteres er at mange toppuniversitet i verden har utdanninger som hos oss vanligvis er ved høyskoler. Jeg håper uansett resultat, at vi klarer å gjennomføre en god prosess og tenke langsiktig.

I 2015 feirer jeg også et annet jubileum. I år blir det 30 år siden jeg sammen med 21 andre studenter avsluttet medisinstudiet i Trondheim. Det var stort å få reise til Molde som turnuskandidat og det har vært et fantastisk privilegium å få være en del av helsetjenesten i Norge i 30 år. Vi var usikker på hva framtiden ville bringe, men vi hadde fått et godt faglig grunnlag for å arbeide som leger.

Siden vi i år feirer 40-årsjubileum for Det medisinske fakultet er det også godt å vite at flere fra kullet mitt har endt opp i stillinger ved fakultetet. Siri Forsmo er instituttleder og professor ved Institutt for samfunnsmedisin, Anne Vik er professor i nevrokirurgi og Eirik Skogvoll professor i anestesiologi. Er jeg heldig klarer jeg å kombinere de to jubileene og kanskje gi deg en oppdatering på hele kullet. Håper du også gleder deg til mye i 2015.

Kartet under illustrerer at det er store forskjeller mellom hvor mye midler utdanningsinstitusjoner i de enkelte fylkene har fått tildelt i Erasmus+. Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag kommer klart best ut i 2014, både når vi deler midlene på befolkningstall og når vi ser på samlet tildeling i norske kroner.

De som henter ut minst midler, får tildelt under to kroner per innbygger. Til sammenligning får Sør-Trøndelag 44 kroner per innbygger.

Suksessen i Trøndelag henger blant annet sammen med mange års strategisk satsning både hos fylkeskommunene og kommunene på internasjonalisering, og deltakelse i EUs utdanningsprogram.

Les mer om Erasmus+-tildelingene hos Senter for internasjonalisering av utdanning

Forskere ved Johns Hopkins University i USA har tatt for seg 33 ulike kreftformer, og oppsummerer sine funn i siste utgave av tidsskriftet Science.

To av de vanligste kreftformene, brystkreft blant kvinner og prostatakreft blant menn, er holdt utenfor i undersøkelsen.

Blant de 33 kreftformene som er undersøkt kan 22 tilskrives tilfeldige mutasjoner, mens det i de resterende ni er miljøfaktorer og arvede gener som spiller hovedrollen, slår forskerne fast.

Øker risikoen

– Denne studien viser at man kan øke risikoen for å få kreft ved å røyke eller velge andre former for usunn livsstil, sier professor Bert Vogelstein ved Johns Hopkins University School of Medicine.

– Mange kreftformer skyldes imidlertid at man har uflaks og pådrar seg mutasjoner i kreftdrivende gener, helt uavhengig av livsstil og arv, sier Vogelstein, som har ledet arbeidet med studien.

Avliver myte

Vogelstein avliver myten om at folk som blir gamle til tross for at de røyker eller utsetter seg selv for mye sol, kan takke gode gener for dette.

– Sannheten er at de fleste av dem ganske enkelt har hatt flaks, sier han.

Forskerne understreker imidlertid at hver og en kan gjøre mye for å redusere risikoen for å få kreftformer som lungekreft og hudkreft.

– Det å endre livsstil og vaner vil være til stor hjelp for å redusere visse kreftformer, mens det har mindre effekt for andre kreftformer, sier assisterende professor Cristian Tomasetti.

– Dette er en gruppe i politikken som har unnsluppet oss forskere, sier statsviter Jostein Askim.

– Makt er statsvitenskapens sentrale studieobjekt. Statssekretærer har stor makt, og vi vil prøve å forstå hvem disse personene er og hvordan de bruker makten, varsler Askim.

Nå har førsteamanuensisen ved Universitetet i Oslo, sammen med kollegene Kristoffer Kolltveit og Rune Karlsen, ved Institutt for samfunnsforskning, forsøkt å samle det politikk-forskerne vet om disse regjeringspolitikerne.

Ansatt for å drive politikk

Statssekretærene er politisk ansatte i departementene.

Når regjeringen og dens ministre (statsrådene) må gå av, ja da må også statssekretærene gå.

Statssekretærembetet ble opprettet i 1947 for å avlaste statsråden. Den gangen var det ni stykker av dem.

Antallet statssekretærer i regjeringen har i løpet av bare de siste ti årene økt fra 33 til 43.

Pågang fra media

Forskerne tror at den økte mediepågangen er mye av forklaring på veksten i antallet statssekretærer.

Sammenlignet med for bare 10 år siden, har henvendelsene fra mediene til departementene økt sterkt.

Samfunnsvitere snakker om at det har skjedd en medialisering av politikken.

Tempoet i regjeringsarbeidet er også blitt mye høyere. Nå jobber den politiske ledelsen i departementene døgnet rundt. Og det er mediene som svinger taktstokken, mener Askim, Karlsen og Kolltveit.

Men den politiske ledelsen i departementet skal ikke bare svare på spørsmål fra aviser, nettaviser, tv og radio. Det er også viktig å være til stede der den politiske debatten til en hver tid foregår.

Her ser forskerne at statssekretærene har fått en viktig rolle som politikkformidlere.

– Men vi ser også noe annet: Kommunikasjonsavdelingene i departementene har vokst sterkt. Dette er også blitt en stor yrkesgruppe. Vi statsvitere lurer selvfølgelig på hvordan disse fast ansatte kommunikasjonsfolkene og de politisk ansatte statssekretærene samordner arbeidet sitt overfor mediene. Det vet vi lite om, forteller Askim.

Flere kokker = mer søl

Med flere statssekretærer i hvert departement, har politisk ledelse fått kapasitet til å gå flere runder fram og tilbake med byråkratene sine om enkeltsaker.

På den annen side kan flere kokker skape mer søl, slik den kjente statsviteren Johan P. Olsen advarte om i den første norske maktutredningen.

Et eksempel på det siste, var da statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik i Justisdepartementet i 2009 sendte ut pressemelding om at det ville bli tillatt med hijab i politiet – uten at statsråden Knut Storberget (Ap) tilsynelatende var orientert.

Nok et eksempel: I 2012 måtte barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) gå av, etter at det ble kjent at statssekretær Kjersti Bergstø hadde bevilget penger til en organisasjon med tette bånd til SV, uten at midlene var utlyst.

Og nylig ble justisminister Anders Anundsen (FrP) beskyldt for å skyve en statssekretær foran seg, da han fikk kritikk for ikke å ha hindret politiet fra å sende ut lengeventende asylbarn.

– Selv om slike hendelser ikke er vanlige, tyder de likevel på at statssekretærer har fått stor innflytelse over viktige avgjørelser i departementene, sier Askim.

Hvem er de?

Askim, Karlsen og Kolltveit har også kartlagt bakgrunnen til statssekretærene.

Er statssekretærene politiske ”broilere” på vei opp? Og har de bakgrunn i samfunnets elite?

”Broilere” er de ikke, slår forskerne fast. Statssekretærer har betydelig erfaring, og svært ofte høyere utdanning. Økningen i utdanningen deres har imidlertid skjedd i takt med den økte utdanningen i befolkningen ellers.

Det sjokkerer neppe heller når statsvitenskap-forskerne finner at stadig flere av statssekretærene har bakgrunn fra partiapparatene.

Nesten 60 prosent av Erna Solberg statssekretærer har vært ansatt i enten Høyre eller Fremskrittspartiet. I Jens Stoltenbergs første regjering hadde til sammenligning bare 13 prosent partiapparat-bakgrunn.

Generelt later det til at statssekretærer er personer som ønsker å jobbe med politikk, men som ikke nødvendigvis vil gå folkevalgt-veien, mener forskerne.

Har vært kommunepolitikere

– Et overraskende funn vi har gjort er at så mange statssekretærer har bakgrunn som kommunepolitikere, forteller Askim.

– Forklaringen er nok at staten i dag er blitt så avhengig av kommunene for å få gjennomført store deler av politikken sin. Da er det viktig med folk i politisk ledelse som kan kommunesektoren, sier Askim.

Også partiapparatene bemannes nå oftere enn før med personer som har lokalpolitisk erfaring.

Få damer hos Erna

Statssekretærer i norske regjeringer er i snitt 40 år når de begynner i jobben. Denne gjennomsnittsalderen har holdt seg forbausende stabil helt siden de første statssekretærene ble ansatt etter krigen.

Når det kommer til kjønnsfordeling, har til gjengjeld mye endret seg. Kvinneandelen blant statssekretærene har økt jevnt og trutt, og var på nesten 50 prosent i den siste regjeringen til Jens Stoltenberg.

– Derfor er det ganske overraskende at Erna Solbergs borgerlige regjering nå plutselig er helt nede igjen på 29 prosent kvinneandel. Er det ikke litt merkelig at det skal være så vanskelig for akkurat denne regjeringen å finne dyktige kvinner? undres Askim.

Nytt fenomen: skygging

En relativt nytt fenomen i norsk politikk, er at departementer nå har fått statssekretærer som ”skygger” statsråder fra et annet parti.

I Erna Solbergs regjering har nå syv av departementene statsråd fra Høyre og statssekretær fra Fremskrittspartiet – eller omvendt.

Er denne skyggingen en form for overvåking på vegne av eget parti?

– Tidligere var det mest vanlig med kryssende statssekretærer i koordinerende departementer som Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor. Men nå er dette blitt vanlig også i sektordepartementene, konstaterer forskerne.

– Om disse statssekretærene er der som vakthunder eller ikke, kan vi ikke si noe om ut fra vår undersøkelse. Vi kan kun fastslå at denne rollen nå er blitt mulig.

En mer prosaisk forklaring på fenomenet partikryssende statssekretærer, kan være at det rett og slett handler om å få regjeringskabalen med fordeling av ministre og departementer til å gå opp i en koalisjonsregjering. Her kan statssekretærer inngå i regnestykket.

Statsvitenskap-forskerne skal nå undersøke hvordan statssekretærene utøver rollen sin. Det vil de gjøre gjennom en spørreundersøkelse der statssekretærer fra de siste ti årene deltar. Resultatene skal sammenlignes med tilsvarende undersøkelser fra andre nordiske og europeiske land.

Referanse:

J. Askim, R. Karlsen og K. Kolltveit: ”Statssekretærer i norsk politikk: De oversette maktutøverne”. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, nr. 4/2014

Soppen lagar alkohol saman med kvaa i døde tre. Dette tiltrekker insekt under barken, som nyt godt av både sprit og sukker. Etter dei har forsynt seg av søtsakene dreg dei vidare til neste tre, sannsynlegvis med sporar – mikroskopiske formeringseiningar – frå soppen. Slik kan soppen formere seg på ny osp.

• Les også: Døde stokker fulle av liv

Sidan i fjor haust har Rannveig Jacobsen, entomolog og doktorgradsstipendiat ved Noregs miljø- og biovitskapelege universitet (NMBU), studert insekt og sopp på død osp i Austmarka og Nordmarka utanfor Oslo. Ho vil blant anna finne ut om enkelte soppartar er avhengige av insekt for å spreie seg.

- Vi lurar på om enkelte soppartar vert spreidd med insekt, heller enn med vinden. Det burde jo vere ein fordel å kunne ”haike” med insekt som kan flyge målretta til ein trestokk, heller enn å kaste sporane ut i vinden og håpe at dei treff blink. Særleg skulle ein tru at ”haiking” vil vere ein fordel for sopp som er spesialisert på tresortar det ikkje finnast så mange av i skogen, som til dømes osp, seier Jacobsen til forskning.no.

Rannveig påpeiker at det manglar forsking på spreiing av vedlevande sopp som samarbeider med vedlevande insekt.

Ospeved framfor grantre

I eksperimentet vil Jacobsen over fleire år undersøke korleis insekta sin bruk av fersk ospeved påverkar soppsamfunnet som vert etablert i veden. Jacobsen nyttar osp fordi det er mange vedlevande artar i denne veden i skogen i Nord-Europa, som igjen i stor grad bidreg til å halde det biologiske mangfaldet i sjakk. 

Vidare påpeiker Jacobsen at osp er ein god kontrast til gran, ein tresort som det alt føreligg to samanliknbare studium på. Ho synast tresorten er fascinerande fordi den er godt spreidd i landskåpet, ganske ulikt granskogane som dekkjer det meste av norsk skog.

• Les også: Skogen er tredoblet

I skogen har Jacobsen hogd ned ospetre. Ho har plassert den ferske ospeveden ut i produksjonsskog i Austmarka og Nordmarka. Ho behandlar ospeveden på fire ulike måtar. Det eine er å studere vanleg ospestokk, ospestokk i finmaska netting som stengjer insekt ute, ospestokk i finmaska netting med hol, og ospestokk med spritflasker som tiltrekker insekt.

Viktigast er det at Jacobsen skal kunne samanlikne soppsamfunnet som vert etablert i stokkar som er utilgjengelege for insekt, med soppsamfunnet som vert etablert i stokkar som har vorte kolonisert av insekt.

Samanliknar aktivitet i stokkane

Jacobsen har lagt ved i netting med og utan hol fordi det vil bli andre temperaturar og fuktigheitsnivå i innepakka ved. Så kan ho omtrentlig samanlikne veden som er heilt utilgjengeleg for insekt, med stokkane som er delvis tilgjengelege for spreiing av sporar.

I den tidlege nedbrytinga av død ved dannar mikroorganismar etanol, som gjer at insekt luktar alkohol ved død ved. Det er derfor Jacobsen har utplassert sprit i flasker hjå nokre ospestokkar.

Jacobsen tenkjer å avslutte prosjektet i 2016. Sidan det etter tre år mest sannsynleg ikkje har framkome synlege fruktlekam hjå soppen, skal Jacobsen ta DNA-analyser av trespon utbora frå ospestokkane. Dette vil skje i eit laboratorium mot slutten av eksperimentet.

Lenkjer:

Müller, Michael M. mfl: Influence of insects on the diversity of fungi in decaying spruce wood in managed and natural forests. Elsevier Science (August, 2002). DOI: 10.1016/S0378-1127(01)00671-5 Samandrag

Strid, Ylva mfl: Bark beetles have a decisive impact on fungal communities in Norway spruce stem sections. Elsevier Science (Februar, 2007). DOI: 10.1016/j.funeco.2013.09.003 Samandrag

Klimagassen metan oppstår i vomma til kua når små organismer som bakterier og sopp fordøyer fôret. Etterpå blir gassen skilt ut ved raping og pusting. Jo mer fôr kua spiser, jo mer metan produserer den.

Nå viser ny forskning ved NMBU at om kua får kraftfôr med rapsfrø, så blir utslippet av metan mindre.  

Riktig mengde frø

Rapsfrøene er fulle av fett, og det hemmer bakteriene som produserer metan i kumagen. Fett er også viktig for å øke energien i fôret, spesielt til kyr som produserer mye melk.

Men fettet kan også ha en negativ virkninger på fordøyelsen. Det kan nemlig legge seg rundt fôrpartiklene. Da blir jobben vanskeligere for de små organismene, eller mikrobene, i vomma.

Blir det for mye fett i forhold til hva mikrobene tåler, vil det gå ut over fordøyeligheten, fôropptaket og melkeproduksjonen. Det gjelder altså å bruke riktig mengde frø.

– Rapsfrøene som ble brukt, var delvis knust, og det gjør at fettsyrene blir frigitt langsommere i vomma. Det gir mindre negative virkninger på mikrobene enn ved å bruke rapsolje, sier Tonje Marie Storlien ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU.

Metan er tapt energi

All matproduksjon fører til utslipp av klimagasser. Mengden avgjøres av hva som produseres og hvordan det blir produsert.

Metanutslipp fra drøvtyggere utgjør en betydelig andel av det totale metanutslippet fra landbruket. Og mesteparten av metanet kommer fra fordøyelsessystemet til dyra.

– Metan er en energirik forbindelse, og det er lønnsomt å redusere tapet, som utgjør mellom fem og åtte prosent av energien i fôret, sier Storlien.

Når kua lager mindre metan, får den frigitt energi til å gi mer melk eller legge på seg. 

Sunnere melkefett

Undersøkelsene forskeren gjorde viste seg at rapsfrø i kraftfôret ikke var negativt for mengden melk, men at det hadde positiv virkning på kvaliteten på melka.

– Faktisk ble fettsammensetningen gunstigere i forhold til ernæringsmessige tilrådinger, sier Storlien.

Raps dyrkes i Norge

Selv om raps blir dyrket i Norge, er det ikke nok til å dekke behovet i melkeproduksjonen.

– Vi vil være avhengig av import. Om raps vil bli tatt inn i fôret til melkekyr, beror på kostnadene, og hvilke stimuleringstiltak som settes i verk for å redusere metanutslippet, avslutter Storlien.

Referanse:

Tonje Marie Storlien: Feeding strategies to reduce greenhouse gas emissions from dairy cows. NMBU Doktorgradsavhandling, desember 2014.

Når lærere tilegner seg ny kunnskap i fellesskap, gir det større tro på egen mestring og styrker tilknytningen til skolen. 

Det viser en ny undersøkelse blant 246 lærere ved ti finske barneskoler. 

Tidligere forskning har vist at slike læringsfelleskap gjør at lærerne blir flinkere til å finne fram til nye måter å undervise på.

- Profesjonelt gode fellesskap, basert på gjensidig tillit, der lærerne diskuterer sin egen praksis i lys av fakta, har mye å si for forbedringer i klasserommet, sier Paulsen.

Den nye studien viser at også motivasjonen øker i slike læringsfellesskap.

Mer lojalitet og mestring

– For det første førte sterkt læringsengasjement til økt organisasjonstilknytning til skolen – altså en profesjonell og organisatorisk lojalitet, sier Paulsen. 

–  For det andre fant vi at kollegialt læringsengasjement ga økt tro på egen mestring. Det har positiv effekt for elever, kolleger og skolens organisasjon, sier han.

I disse læringsfellesskapene samarbeider lærerne tett med kollegaene som de deler fag og trinn sammen med. Samtidig samarbeider de tett med kollegaer fra andre skoler som underviser i samme fag.

– Kolleger fra andre skoler bringer inn nye perspektiver, det skaper dynamikk i læringen, sier Paulsen.

Andre studier har vist at finske lærere samarbeider mye. 

– De har forpliktelser i egen organisasjon og overfor kollegaer og elever uten at det nødvendigvis er knyttet til sterke kontrollregimer. Det er en del av den finske lærerkulturen, sier han.

- Avhengig av rektorene

Paulsen underviser til daglig i organisasjons- og ledelsesfag og er blant annet tilknyttet rektorutdanningen og barnehagestyrerutdanningen. Han bruker sin egen forskning i videreutdanning av skole- og barnehageledere.

– Det er viktig at rektorene klarer å lede slik at lærerne får jobbe i profesjonelle felleskap. Dette gir lærerne sterkere tilknytning til skolen og sterkere tro på egen mestring.

– Vår forskning gir lederne enda en god grunn til å tenke kollektivt i skolen. Den viktigste ferdighetsutviklingen skjer i egen organisasjon og utvikles sterkest i samkvem med kompetente kolleger som en har tillit til, sier Paulsen.

Nok med tre prosjekter per skole

Han har også erfart at ved flere skoler er lærerne involvert i mange ulike nasjonale og lokale utviklingsprosjekter.

 – Det er gunstig at lærerne er med i prosjekter, men som leder må man vurdere om skolen har kapasitet til å delta i alle disse. Jeg anbefaler ikke flere enn én til tre satsinger ved hver skole.

– Skolen og kollegiet må kunne ta imot og gjenbruke det lærerne har lært utenfor skolen. For å lykkes med dette, kreves det møteplasser på tvers av trinn og avdelinger, og noen må ha ansvar for videreformidlingen, påpeker Paulsen.

Han mener at lederne må prioritere slik kapasitetsbygging.

- At organisasjonen klarer å ta imot kunnskapen, har stor innvirkning på om organisasjonen klarer å utnytte det medarbeiderne får med seg i eksterne prosjekter. Og dette må bygges opp systematisk. Her varierer det mye fra skole til skole, sier han.

Engasjerte skolepolitikere

I år har Paulsen også vært medforfatter av en nordisk bok om lokalpolitikernes rolle i styring av skolen. Boka er aktuell for skolesjefer og skoleeiere.

Forfatterne av boken fant ut at skolepolitikerne er veldig motiverte og interessert i skolepolitikk.

– De er høyt utdannet og ønsker å forbedre skolen. Politikerne er erfarne og svært få er plukket ut av partiet bare for å fylle plassen som skolepolitiker. 

– Disse skolepolitikerne merker ikke rektorer og lærere så mye til i det daglige skolearbeidet, men politikerne gjør en viktig jobb opp mot kommunestyrer og utvalg, sier Paulsen.

Den nordiske forskergruppen skal nå gå videre med undersøkelser av skolesjefer og rektorers rolle, og neste bok er planlagt utgitt på Springer forlag til neste år.

Referanser:

Kjell B. Hjertø, Jan Merok Paulsen, Saku Thiveräinen: Social-cognitive outcomes of teachers’ engagement in learning communities, Journal of Educational Administration. Vol. 52, 2014. Sammendrag

Jan Merok Paulsen og Kjell B. Hjertø: Exploring individual level and group-level levers for inter-organizational knowledge transfer. Learning Organization, Vol. 21, 2014.  Sammendrag

Lejf Moos og Jan Merok Paulsen (red): School Boards in the Governance Process, Springer, 2014. Se bokomtale hos forlaget.

En ny studie viser at utslippene fra matvareindustrien vil øke med 80 prosent fram til 2050 – hvis vi ikke legger om kursen.

Men vegetarkost kan stoppe den uheldige utviklingen og samtidig gi oss lavere risiko for type 2-diabetes.

Det er viktige resultater, mener to danske eksperter.

– Undersøkelsen viser at man kan slå to fluer i et smekk – redusere utslippet av drivhusgasser og bedre helsen, mener Thomas Meinert Larsen, førsteamanuensis ved institutt for idrett og ernæring ved Københavns Universitet. Han forsker også på sammenhengen mellom kosthold, helse og klima.

Klimaforsker Jørgen E. Olesen mener imidlertid at hovedansvaret ligger hos politikerne.

– Endringer i kostholdet vil ikke skje uten politiske tiltak. Det kan for eksempel være høyere avgifter på kjøtt, sier Olesen, som er professor ved institutt for agroøkologi ved Aarhus Universitet og tidligere medlem av FNs klimapanel.

Fisk ikke bedre enn gris

Forskergruppen fra University of Minnesota sammenlignet tre forskjellige typer kosthold – vegetarisk kost, vegetarisk kost med fisk og middelhavskost.

De studerte befolkningsundersøkelser fra 100 land i verden, samt undersøkelser av utslippet av drivhusgasser fra matvareindustrien.

Resultatet viser at:

Vegetarkosten er forbundet med 42 prosent lavere risiko for type 2-diabetes enn et vanlig vestlig kosthold. Vegetarkost med fisk reduserer risikoen med om lag 25 prosent, og en middelhavskost med 18 prosent.

Alle de tre typene er forbundet med 20–25 prosent lavere risiko for å få hjerte- og karsykdom, med middelhavskosten som den beste.

Alle tre er forbundet med 8–12 prosent lavere risiko for kreft, men her er det vegetarkost med fisk som klarer seg best.

Det samlede bildet er fortsatt uklart

Undersøkelsen viser også at produksjonen av 100 gram fisk faktisk slipper ut like mye drivhusgasser som produksjonen av 100 gram svinekjøtt.

Den største kilden til drivhusgass er imidlertid storfekjøtt, med tre ganger så store utslipp som svin og fisk.

– Det er et dilemma. Vegetarkost er bedre i forhold til diabetes, mens fet fisk har en positiv virkning på hjerte- og karsykdom. Men fisk belaster klimaet, sier Thomas Meinert Larsen.

Det er imidlertid all grunn til å være forsiktig med befolkningsundersøkelser, poengterer Larsen.

– Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor de forskjellige kosttypene påvirker oss forskjellig. Det er mulig at befolkningsundersøkelsene ikke har vært gode nok, sier Larsen.

– Befolkningsundersøkelser er store og ser på tendenser, men det er alltid en risiko for at vi tolker dem feil. Da finner man bare sammenfall i statistikk, ikke årsak og virkning. Men på den annen side må vi handle ut fra den kunnskapen vi har.

Han påpeker samtidig at man godt kan spise noe kjøtt uten at det går ut over helsen. Det handler like mye om trening, og hva man ellers putter i munnen, mener Larsen.

Overbefolkning er den største trusselen

Kjøttproduksjonen er den viktigste årsaken til utslippene i matvareindustrien.

– Befolkningen i verden øker med 80 millioner mennesker hvert år. Derfor vil utslippene av drivhusgasser også øke. Politikere burde inngå en avtale: De industrialiserte landene reduserer sine CO₂-utslipp hvis utviklingslandene holder fødselsratene nede. Det ville virkelig gjøre en forskjell, sier Larsen.

Selv om det produseres mer mat, noe som fører til større utslipp, er utslippene for hvert produkt synkende, konstaterer Jørgen E. Olesen.

– Industrien effektiviseres hele tiden. Det er det positive. Men det kan ikke holde tritt med den stigende etterspørselen. Samtidig blir flere og flere tidligere u-land industrialisert, med større forbruk, også av matvarer, sier Olesen.

Energisektoren er viktigere

Det er energisektoren som slipper ut den største mengden drivhusgasser – 35 prosent av totalen – men matvareindustrien kommer like bak, sier Olesen.

– Landbruk står for en fjerdedel av utslippene. Dessuten går matproduksjonen ut over områder med uberørt natur, sier han. – Uberørt natur binder CO₂, og disse områdene er truet av landbruket. 

Referanse:

David Tilman og Michael Clark: Global diets link environmental sustainability and human health, Nature (2014), DOI: 10.1038/nature13959 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Vi vet nesten ingenting om Ceres, sier Christopher Russell i en pressemelding, leder for Dawn-oppdraget, ved Universitetet i California.

Ceres er en dvergplanet som ligger i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Den er ikke stor nok til å havne sammen med de åtte planetene i vårt solsystem, men Ceres er en nesten rund klode med en diameter på rundt 950 kilometer, mye mindre enn vår egen måne.

Nå har NASAs Dawn-sonde startet innflygningsfasen mot Ceres, og NASA regner med at Dawn vil gå inn i bane i mars i 2015.

Ceres og Vesta

Dawn ble skutt opp i 2007, og har som oppdrag å undersøke de to største objektene i asteroidebeltet: Vesta og Ceres.

Vesta er en stor asteroide, og Dawn gikk i bane rundt Vesta mellom 2011 og 2012. Etter at Dawn hadde studert og kartlagt Vesta i et år, dro den videre mot Ceres.

• Les også: Romsonden Dawn ankommer Vesta

Forskere vet sannsynligvis en del om hvordan Vesta er bygget opp. Man har funnet mange små asteroidefragmenter som sannsynligvis stammer fra asteroide-kjempen. Ceres er langt mer mystisk.

– Vi har ingen meteoritter som kan knyttes til Ceres. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at vi kommer til å bli overrasket, sier Russel.

Det beste nåværende bilde av Ceres er tatt av Hubble-teleskopet, men det er mye vi ikke vet om den lille kloden. Forskere har klart å påvise at det finnes mye vann i form av is på Ceres, også på overflaten. Skyer av fordampet vann stiger opp fra Ceres’ overflate når dvergplaneten blir varmet av solen.

Noen spekulerer til og med om Ceres kan ha et flytende hav under isoverflaten, eller at den er omsluttet av et tykt lag med frossen is.

Ceres har sannsynligvis en steinkjerne, og det kan også ligge en tynn atmosfære rundt dvergplaneten.

Både Ceres og Vesta kalles gjerne protoplaneter, noe som betyr at de er en type planetkimer, men et eller annet forstyrret utviklingen deres.

Ionemotor

Dawn vil bli det første romskipet som skal gå i bane rundt to forskjellige objekter i solsystemet på samme oppdrag.

Ifølge NASA er dette kun mulig på grunn av ionemotoren som driver Dawn framover.

Ionemotorer er en av de svært få alternative framdriftsmetodene i verdensrommet, vanligvis blir romfartøyer drevet av en eller annen type rakettmotor.

Motoren fungerer ved at den sender ut ladete partikler (ioner) eller ladet gass (plasma). De ladete partiklene blir kastet ut av motoren ved hjelp av magnetfelter, og skaper en like stor, motvirkende kraft som skyver romskipet gjennom rommet.

Denne motoren er mye mer effektiv enn en rakettmotor, og trenger hovedsakelig en kraftkilde for å fungere, samt en liten mengde drivstoff sammenlignet med en rakettmotor.

Dette er en motor som foreløpig bare er praktisk i verdensrommet. Selve framdriften kommer av de bitte små dyttene romskipet får fra de ladete partiklene. For hvert dytt går romskipet bittelitt raskere framover, så det tar lang tid å bygge opp hastighet. Fordelen er at romskipet kan fortsette å akselerere over svært lang tid.

Dawn akselererte fra 0 til 97 km/t på fire dager under kontinuerlig akselerasjon ifølge wikipedia.

Se hvordan en ionemotor fungerer i videoen under.

Det første NASA-oppdraget som brukte en ionemotor var Deep Space 1, som ble skutt opp i 1998. Teknologien har vært kjent i nesten hundre år, og forskjellige typer av elektrisk framdrift har blitt testet opp gjennom årene. Etter Deep Space 1 har en håndfull romsonder brukt ionemotorer.