Amerikanske og canadiske forskere antyder at nervecellene kan advare sentralnervesystemet om infeksjoner og betennelser i kroppen. Men nervecellene bringer i tillegg annen informasjon. Denne nye kunnskapen kan være med på å utvikle medisinen, ifølge forskerne.

Studien ble gjort på mus og er publisert i The New England Journal of Medicine. 

Informasjonsrike nerveceller

forskning.no har tidligere skrevet om at nervecellene kan kommunisere med hverandre og videreformidle informasjon.

De nye resultatene tyder på at nervecellene i det perifere nervesystemet, spesialiserte nerveceller som overfører informasjon i hele kroppen, er i stand til å fortelle sentralnervesystemet om en infeksjon er forårsaket av virus eller bakterier og hvilke type bakterier som er tilstede akkurat nå.

Nervecellene kan også varsle om hvordan det står til med det autoimmune systemet.

Dette er et system som kan sette i gang autoimmune sykdommer, som er en stor gruppe sykdommer der immunsystemet angriper sine egne friske celler i kroppen.

Ved å sende signaler til hverandre, kan nervecellene kommunisere og advare hjernen om infeksjoner og betennelser i kroppen, slik at sentralnervesystemet kan koordinere kroppen og stoppe infeksjonene.

– En infeksjon i fingeren vil for eksempel videreføre signaler til ryggmargen og deretter til hjernen. Hjernen vil da kunne sette i gang hensiktsmessige prosesser i kroppen som vil starte bekjempelsesprosessen av infeksjonene, sier Stein Bror Strandquist, nevrolog ved Celebrum Nevrologi, til forskning.no.

Lettere å diagnostisere

For den fremtidige utviklingen av legemidler og behandlinger er det viktig å lære seg å dekode denne informasjonen.

Den nåværende metoden for å bekrefte infeksjoner, er å teste vev og kroppsvæsker ved hjelp av teknikker som krever timer eller flere dager. Men dekodingen kan gjøre det enklere.

Det kan bli lettere å kartlegge hvor alvorlig en infeksjon er, og hvordan det forventes at sykdommen skal utvikle seg dersom pasienten ikke får behandling. Det kan også bli enklere å sette diagnoser eller få en prognoseoversikt over mulige sykdommer. Det vil være spesielt viktig ved smittsomme eller dødelige sykdommer, som influensa, ebola eller sars, en alvorlig og akutt infeksjonssykdom i luftveiene.

– Hvis vi kan unersøke nervesystemet og den informasjonen som nervecellene bringer med seg, kan vi stille en diagnose i god tid. For eksempel kan vi kanskje fortelle raskt om noen har influensavirus eller bakteriell lungebetennelse. Dette kan bestemme hvilke antibiotika som kan være passende.

En pasient i septisk sjokk, som man blant annet kan få ved en infeksjon av E.coli-bakterier, krever for eksempel umiddelbar behandling av antibiotika, og for hver time som går, øker sjansen for å dø.

– Et feilaktig valg av antibiotika kan ha alvorlige konsekvenser for pasienten i denne tilstanden, forteller han.

Likevel mener Strandquist at det nye funnet vil ha lite å si for medisinutviklingen i dag.

– Per i dag er det vanskelig å finne den praktiske nytten av det. Det kan ta flere år før man kan anvende denne kunnskapen i behandling av pasienter, sier han.

Referanse:

Steinberg, Benjamin E., m.fl.: Bacteria and the Neural Code, The New England Journal of Medicine, November 2014, DOI: 10.1056/NEJMcibr1412003

I 1999 vedtok Stortinget at Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell skulle legges ned og restaureres. I praksis betyr det å fjerne flest mulig spor etter anleggsområdet og sørge for at gress og andre naturlige vekster igjen vil spire og gro. Lokale frø ble håndplukket, og det tok seks år å produsere nok frø. 

Målet var å gjøre naturområdet mest mulig likt slik det var opprinnelig, før skytefeltet ble etablert. Til sammen 1300 dekar med veier og anlegg skulle fjernes, og tilbakeføres til naturen.

- Området skal passe inn i naturvernområdene som ligger rundt, så det må være ganske høy standard på tilbakeføringen. Vi bestemte oss derfor for å samle inn og dyrke opp egne lokale frø av sauesvingel – en art som tilhører gressfamilien, sier Line Stabell Selvaag leder for naturforvaltningsgruppen i Forsvarsbygg futura.

Årsaken til man valgte å hente frø lokalt var for å unngå innførsel av fremmede plantemateriale på Dovrefjell.

Helgeturer med frøplukking

Det var en tidkrevende og møysommelig prosess å sanke og oppformere frøene, og Helge Oskarsen fra såvarefirmaet Agrokonsult AS brukte flere helger sammen med kona for å plukke frø på Dovrefjell. 

- En av de største utfordringene i slike prosjekter er å sanke nok frømateriale til oppstarten av oppformeringa, sier Oskarsen.

Stedet for frøsanking ble valgt ut fra kart som viste hvor det var blitt sådd tidligere. Sauesvingel har vært sådd i Hjerkinn-området, og det var ukjent hvor disse frøene opprinnelig kom fra.  Derfor var det nødvendig å unngå å samle inn frø fra de områdene som tidligere hadde vært sådd. Det ble sanket frø flere steder, men mesteparten av innsankingen ble gjennomført langs den gamle kongevegen mellom Hjerkinn og Kongsvoll fjellstuer.

- Det var nok mange fjellvandrere som spekulerte på hva som ble sanket inn der, med saks som hjelpemiddel, sier Oskarsen.

Hvordan tre kilo frø ble til 4,5 tonn

Innsamlingen på Dovre gav tre kilo frø. Tidlig året etter ble frøene sådd på brett i veksthus. Disse brettene er av metall eller plast, og kalles vekstbrett. 

Når frø såes på brett, vil så godt som alle frø spire og danne planter. Dermed trengs det ikke så store mengder frø. Da plantene nådde god størrelse i juni måned, ble de plantet ut på et jorde med omtrent 60 cm mellom radene, og ca. 20 til 30 cm mellom hver plante. Så stor avstand mellom radene gjør at ugras kan bekjempes med en type jordfreser, eller manuelt med en liten hakke, siden åkeren er relativt liten.

- I årene som fulgte kunne planteradene enkelt holdes ugrasreint, slik at frøavlinga som ble tresket var uten innblanding av fremmede arter. Seinere år ble frø sådd ut i frøavlsfelt på ordinært vis, sier Oskarsen.

Vanligvis benyttes såmaskin og det er bare rundt 12 cm mellom radene. Også området som sås er større. Forholdene på jordet er sjelden så perfekte som på et veksthusbrett. Dermed behøves større frømengde ved ordinær såing. Siden utgangsmaterialet var lite, ble denne metoden først benyttet etter et par år, når frøprodusenten hadde produsert tilstrekkelig mengde frø.   

Prosjektet varte fra 2002 til 2008, og resulterte i om lag 4,5 tonn frø. Dette var om lag tre ganger så mye som etterspurt.

Resultatet skyldtes at det ved prosjektstart var svært lite erfaring med frøavl av sauesvingel i Norge, og avlingene var forventet å bli langt mindre. Forsvaret har så langt brukt tre tonn, og har nå et restlager på 1,5 tonn.

Store arealer tilbakeføres uten tilsåing

Seniorforsker Dagmar Hagen ved NINA jobber med restaureringsøkologi og samarbeider med Forsvarsbygg om å følge opp den delen av prosjektet som handler om å føre området tilbake til slik det var før skyteområdet ble etablert, det forskerne kaller revegetering.

Hun har også deltatt i et nylig avsluttet forskningsprosjekt, der målet har vært å finne ut hva slags lokale frø som egner seg til revegetering av ulike områder. I tillegg har hun vurdert i hvilke tilfeller det er nødvendig å så og heller la naturen gå sin gang. 

En av konklusjonene er at såkalt naturlig revegetering anbefales som den vanligste metoden i restaureringsprosjekter. Det innebærer å ta vare på tilgjengelige jordmasser og vegetasjonstorv fra grøfter og vegkanter og flytte dette til de områdene som skal restaureres. På den måten legges det grunnlag for gjenvekst av opprinnelige vegetasjonstyper og arter.  

Erfaringene fra forskningsprosjektet har vært viktige i arbeidet med rehabiliteringen på Hjerkinn.

- Det er en ønskesituasjon å ha tilgang på lokale frø, men hoveddelen av prosjektet har handlet om å tilrettelegge for naturlig revegetering der det er mulig. Overvåkning i felt og erfaringer fra prosjektet har hjulpet oss å vurdere når det var nødvendig å så.

Totalt er det sådd mellom 100 og 150 mål i det tidligere skytefeltet på Hjerkinn. Omtrent ti ganger så stort areal er tilbakeført med naturlig revegetering.

- Arealene som ble sådd var store flater og voller med veldig skrint jordsmonn, hvor det var lang vei til naturlige frøkilder, sier Hagen.

- Alle anlegg for Forsvaret i Hjerkinn skytefelt, inkludert sprengningsplasser og skyteanlegg, er nå ferdig revegetert, eller tilrettelagt for naturlig revegetering. Det som nå gjenstår er vegnett, inntil om lag 70 km, sier Odd-Erik Martinsen, prosjektsjef for Plan og miljø i Forsvarsbygg utvikling sør.

Visste ikke hvor mange frø det ville bli

Helge Oskarsen forteller at en av utfordringene med formering av frø med lokalt opphav er at det bør lages spesifikke avtaler, med økonomiske garantier for leveransen.    

- Vi kan ikke produsere med mindre vi er sikre på avsetningen. Derfor ligger vi ikke inne med et lager av frø. Produksjon av slike frø har vanligvis en tidsramme på omtrent fem år.  Derfor må vi få inn bestillingen tidlig i forhold til det planlagte tidspunktet for utsåing. 

I avtalen mellom Agrokonsult og Forsvarsbygg var det spesifisert at de skulle kjøpe alt frøet fra denne spesifikke produksjonen. Oskarsen understreker at det var en viktig sikkerhet.

- Det fantes ikke mye erfaring med frøavl av sauesvingel i Norge på oppstartstidspunktet, derfor var vi spent både på hvordan vår framgangsmåte ville lykkes, og hvilket avlingsnivå som kunne forventes. Den samme situasjonen vil det gjelde ved frøavl av andre arter, med lokalt opphav, sier han. 

I Engerdal kommune i Østerdalen renn Isterfossen mellom innsjøane Isteren og Galthåen. I dette korte og isolerte stykket rennande vatn lever ein populasjon steinfluer av arten Leuctra hippopus som skil seg frå andre forekomstar av arten.

– Kroppen er meir tettbygd, vengjene er kortare, og dei flyr ikkje. Dei startar òg våren ein månad tidlegare, fortel Louis Boumans, som i januar disputerer for doktorgraden ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

– Vi kan finna desse eigenskapane hjå enkeltindivid av arten andre stader òg. Det spesielle ved steinfluene frå Isterfossen er at alle individa deler dei same eigenskapane.

Larvar i ferskvatn

Boumans forklarar at sidan det er dokumentert at dei nærmaste slektningane er andre L.hippopus i Sør-Skandinavia, må forskjellane ha utvikla seg etter siste istid.

– Steinfluer lever storparten av livet sitt som larvar i ferskvatn, med eit relativt kort stadium som vaksne på land.

– Min hypotese er at då arten koloniserte Isterfossen etter istida, var tilhøva her likare dei vanlege levestadene til steinflua. Etter kvart som dei lokale tilhøva endra seg, tilpassa den isolerte populasjonen seg, heilt etter oppskrifta i evolusjonsteorien.

Voldsom auke i vassføring

Boumans forklarar at flua i Isterfossen lever på lavkledde steinar , utsette for ver og vind. Det er ikkje vanskeleg å sjå for seg at individ med større overflate på kropp og vengjer lettare vert tekna av vind og vatn etter kvart som levestadene vart meir utsette. Populasjonar andre stader lever derimot i tre og buskar og kan lettare flytta på seg.

– Vidare viser data frå Noregs vassdrags- og energidirektorat  (NVE) at vassføringa aukar voldsomt i midten av mai. Flaumen trugar populasjonen på steinane i Isterfossen. Dette har ført til at dei vaksne steinfluene i Isterfossen vert klekka og parar seg i april, om lag ein månad tidlegare enn i områda rundt.

Forskjellen i paringstider er dermed òg til hinder for at Isterfoss-populasjonen utvekslar genar med andre populasjoner.

Tilpassa tilhøva

Boumans fortel at den norske entomologen Albert Lillehammer alt på 1970-talet observerte dei spesielle steinfluene i Isterfossen. Men han hadde ikkje den tilgangen på dagens molekylære metodar som har sett Boumans i stand til å trekkja sine konklusjonar.

Det såkalla biologiske artsbegrepet seier at to individ som kan få levedyktig og fruktbart avkom saman, tilhøyrer same art. Boumans peikar på at hybrid-individ ofte er mindre levedyktige.

– L.hippopus frå Isterfossen er tilpassa tilhøva der, medan ei L.hippopus frå andre stader ikkje er det. Saman ville dei antakeleg kunna få eit avkom som var fruktbart, men ikkje tilpassa tilhøva verken den eine eller andre staden, og som dermed ville gå til grunne uansett.

Ein stadig pågåande prosess

Han planlegg likevel ikkje å beskriva steinfluene frå Isterfossen som ein ny art.

– Snarare er dei ein god demonstrasjon på korleis evolusjonen er ein stadig pågåande prosess. Ikkje alltid like uttalt eller raskt som i Isterfossen, men liknande utviklingar skjer rundt oss heile tida. Det skjer uavhengig av dei båsane vi menneske lagar oss for å få oversikt.

Han ser likevel ikkje bort frå at det under gitte tilhøve kunne vore hensiktsmessig å definera Isterfoss-populasjonen som ein eigen art.

–  Det finst til dømes ingen L.hippopus i området rundt brua over Isterfossen. Dersom det skulle bli aktuelt med meir utbygging, slik at det trengst ein verneplan for steinfluene, kunne det gjera forvaltingsarbeidet enklare om dei vart definert som ein eigen art.

Artikkelen om steinfluene i Isterfossen er ein av fem som inngår i doktoravhandlinga til Boumans.

– Vi ser at det blir problemer når ledere på ett og samme sykehus forholder seg til ulike typer styringslogikk, sier Elsa Solstad.

Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Harstad. Sammen med professor Inger Johanne Pettersen ved Handelshøyskolen i Trondheim har hun undersøkt fem helseforetak og funnet ut hva som skjer når forskjellige styringsprinsipper møtes under samme tak.

Det dreier seg om de bedriftsøkonomiske prinsippene på den ene siden, de helseprofesjonsbaserte på den andre. Eller som Solstad beskriver det:

– På den ene siden: En rasjonalistisk logikk, styrt av effektivitetstanker og økonomisk lønnsomhet. På den andre siden: En verdi- og normbasert logikk, med pasienten i sentrum.

«Managerialism»

– De som er profesjonelle i sykehusorganisasjonen, leger og sykepleiere, blir pålagt oppgaver som knyttes til administrasjon og økonomi. De får nye arbeidsoppgaver, og med dem følger det en ny logikk som vi kaller for managerialism, forklarer Elsa Solstad.

– Det kreves at det fokuseres mye mer på effektivitet ut fra et økonomisk ståsted, mens de profesjonelle i utgangspunktet har en helt annen forståelse av arbeidsdagen sin, sier hun til forskning.no.

Toppledelsen legger gjerne vekt på kostnadseffektiv drift og reduserte pasientutgifter. – Når det forventes at klinisk utdannede mellomledere skal styre etter denne typen logikk nede i organisasjonen, blir det utfordrende. De blir satt til å følge en styringslogikk de ikke føler seg hjemme i, sier Solstad.

Hun beskriver leger og sykepleiere med hjertet i profesjonen og lojaliteten hos pasientene.

Skåner medarbeiderne

Resultatet når helsefolkene som mellomledere settes til å styre etter økonomenes og administratorenes logikk, er gjerne at de skåner medarbeiderne sine.

– Vi har fått endel resultater på at de som er satt til å lede lengst ned mot dem som jobber i klinikkene, seksjonene og avdelingene, egentlig ikke ønsker å involvere de som er på gulvet i de økonomiske problemene. De tenker at: «De får jobbe, så får heller prøve å styre dette økonomifokuset.», beskriver Elsa Solstad.

– Men hvis de kommer i situasjoner hvor de må gjøre prioriteringer, så kommer pasienten først, så får det heller bli overskridelser. De har fortsatt lojaliteten til faget, sier hun.

Vanskelig å løse

Solstad ser ikke noen enkel måte å løse kulturkollisjonen på:

– Sykehusene har prøvd å sette flere administrasjonsfolk nedover i hierarkiet, også, for å prøve å løse det. Men på sykehusene er det jo pasientene som er det vesentlige, sier hun.

Samtidig konstaterer hun at sykehusene ikke er flinke til å lære av hverandre. Selv ikke innenfor samme helseforetak er det noen overføring av kunnskap – man lever i sine egne siloer, som Solstad uttrykker det.

Kollisjon mellom økonomer og spesialister er ikke noe unikt for sykehusene.

– Jeg har også forsket på videregående skoler, og det er mye tilsvarende der. Men i sykehusene har det jo kommet veldig mange store reformer som gjør at de må snu seg veldig fort, sier Elsa Solstad.

Referanse:

Inger Johanne Pettersen og Elsa Solstad: Managerialism and Profession-Based Logic: The Use of Accounting Information in Changing Hospitals, Financial Accountabitity & Management 2014, doi: 10.1111/faam.12043

Sammendrag