Av Cathrine Theodorsen, tysk litteratur- og kulturviter, prodekan Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT Norges arktiske universitet

Kultur bli natur (eller myter blir fakta)

Helt siden den romerske historikeren Tacitus rundt år 98 skrev om et folk han kalte fenni, har samene fått mer oppmerksomhet i europeisk reiselitteratur enn man kanskje skulle trodd med tanke på geografiske avstander og infrastruktur. For samene har vært et selvskrevet, eksotisk innslag i skildringer av det kalde og mørke nord. Men mange av dem som står bak disse beskrivelsene, visste ikke mer om samene enn hva de hadde observert på en kort reise, hørt eller lest seg til. Mange av de forfatterne som reiste og skrev reiseskildringer tilhørte det samme tankekollektivet: de var preget av samme type litteratur, filosofi og tankemønster. Selv om det selvfølgelig er store individuelle forskjeller, finner man derfor ofte at de samme stereotypiene, historiene og mytene går igjen. Disse blir så sitert i nye skildringer, og slik videreføres oppfatninger og fakta som kanskje ikke har noe som helst rot i virkeligheten.

Dette betyr at oppfatningene om hvem samene er – faktisk ennå den dag i dag– preges av århundrer gamle nettverk av tekster og myter, produsert av fremmede autoriteter. Dette nettverket av tekster påvirker den kollektive oppfatninga i samfunnet som igjen lagres i det man kaller en kollektiv hukommelse. Ingen vet til slutt at det de oppfatter som sannheter bare er myter. En kulturell konstruksjon har nemlig gjennom ukritiske gjentakelser blitt en naturlig selvfølgelighet. Kultur blir natur, og den kan vise seg å være seiglivet og vanskelig å dekonstruere. Det er det mange som har erfart i debatter om samiske språkområder og i ulike kommentarfelt på nett.

Fra idyllisering til fornorskning

Det finnes både positive og negative forestillinger samene. 1700-tallets litterater hadde en klar tendens til å idealisere og romantisere urfolket i nord, Disse positive stereotypiene gikk ut på at samene var en slags Europas indianere eller ’edle ville’ som levde i harmoni med naturen i en slags naiv, vill urtilstand. Europeiske intellektuelle brukte disse forestillingene i sin egen kulturkritikk, de ønsket seg gjerne tilbake til en slags paradisisk naturtilværelse, der alle levde i enkelhet og harmoni. 1800-tallet derimot viste seg fram som en manifestasjon av europeisk mannlig hvit overlegenhet. Begreper som rase, sivilisasjon, kultur blir tatt i bruk for å skille mellom ’oss’ og ’de andre’. Begrepene ble instrumentalisert, brukt som klassifikasjonsredskap, der den hvite europeiske mannen fra det dannede, øvre sosiale sjikt framstod som overlegen alle andre folk.

�

Selv om vi i dag ikke bruker slike begreper som preget diskursen på 1800-tallet, har spor av disse forestillingene overlevd i vår kollektive hukommelse. Bildet av samene, hvem de er og hva de driver med, henger ennå på sitt vis sammen med den utprega nasjonalistiske og rasistiske kulturideologisk tenkemåten som var så dominerende på 1800-tallet. Som vi vet startet også den knallharde fornorskingspolitikken overfor samene rundt 1850, og den varte faktisk helt opp til rundt 1980. Og selv om den offisielle politikken legger om kursen, betyr det ikke at det kollektive tankemønsteret endrer seg i takt med vedtakene.

To lærde menn

Jeg vil her trekke fram et par eksempel på forfattere som uttalte seg med den største selvfølgelig om en gruppe mennesker de i utgangspunktet hadde lært var usivilisert, helt annerledes og dermed et fremmedelement. Den ene, Gustav Peter Blom var norsk, den andre, Theodor Mügge tysk. Begge forfattere formulerer et syn som var helt vanlig på den tiden. De gjør det på sin egen individuelle måte, men som et selvfølgelig bakteppe ligger 1800-tallets motsetning mellom siviliserte, dannede mennesker og usiviliserte barbarer.

Interessant nok spiller nasjonaliteten til forfatterne her en mindre rolle. Nord-Norge og samer fremstår like fremmed og eksotisk for nordmannen Blom som for Mügge. På den ene side sier det noe om hvor langt unna Nord-Norge lå det sentrale Østlandet på den tiden, på en annen side sier det noe om hvordan de to tilhørte det samme tankekollektivet, bestående av lærde menn fra øvre sosiale sjikt i en bykultur. Slik sett hadde Blom langt mer til felles med Berlineren Mügge enn med sine medborgere i nord.

(Bildet er hentet fra Wikipedia)

Amtmann Blom som ‘herre’

Gustav Peter Blom var med i riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, han var amtmann i Buskerud i 20 år og satt senere på Stortinget. I 1827 reiste han til Nord-Norge og over grensen til svensk ”Lapland”. Denne reisen er beskrevet i boka Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm, i Aaret 1827. Første del av boken omhandler Nordlandene og her har Blom et kapittel om samene der han forteller om opphav, språk, klesdrakt, levemåte og reindrift. Framstillingen er preget av at Blom stort sett bygger på andre tekster, myter, fordommer og kjente stereotypier. Samene er slett ikke uintelligente, mener Blom, men likevel ikke i stand til å komme opp på et sivilisert nivå. De blir værende i en slags halvvill tilstand. 

I del to av boken, der han forteller om reisen til svensk ”Lapland”, får vi så demonstrert hvordan Bloms syn preger hans møte med de virkelige samene. Med på turen hadde han nemlig samiske guider som også fungerte som bærere. Måten han omtaler forholdet mellom seg selv og de samiske guidene avslører en klassiske herre-knekt-struktur. Samene er tjenere, Blom er ’herre’. Samene blir av Blom stadig referert til som ”mine samer”. Han ”kommanderer” dem, omtaler dem som ”ville” og ”halvville” og hans personlige guide, Hejkja Olsa, roser han opp i sky, for han er både “flink” og “villig” – to av de viktigste egenskapene til en god tjener.

Hvordan klarer samene seg uten Blom?

Samene framstilles også som hjelpesløse, mens Blom til enhver tid er på høyde med situasjonen. På begynnelsen av turen går de forbi en samisk boplass. Når de forlater den, blir de forfulgt av tre-fire samer, som i følge Bloms guider er ute etter hans brennevin og tobakk. Mens disse blir redde, blant annet for de andre samenes ‘gan’, sier Blom at de skal bare komme, for hans engelske ridepisk duger også mot trolldom! Ved en annen anledning får Blom vise at han er en god herre. Olsa må reparere komagene sine, blir kommandert opp av Blom for å se etter hestene, og når han kommer tilbake er nålen borte. Dette får Olsa til å bli helt fortvilet, og Blom gir den stakkars “lappen” sine egne komager. Ved avskjeden får Olsa beholde komagene til Blom, noe som “gleder han stort.” Inntrykket man får er at Blom er trygg, rettferdig og faderlig mens samene er engstelige, litt ustrukturerte og hjelpesløse. Man kan jo forundres over hvordan de klarte seg etter at Blom hadde forlatt “Lapland”.

Blom når ut

Blom var barn av sin tid, det er en vanskelig øvelse å dømme historiske utsagn etter dagens politiske, sosiale og moralske standarder. Mer skremt blir man imidlertid når man leser følgende ukritiske vurdering i nettartikkelen om Blom i Norsk biografisk leksikon: ”Hans betydeligste arbeid er uten tvil Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene 1827. Boken kom raskt ut i to opplag, og kan fremdeles leses med stor interesse av den moderne leser.”

Det som videre gjør Blom spesiell er at hans stemme nådde ut til det store tyskspråklige markedet. I 1843 gav han nemlig ut ei bok på tysk på tysk forlag om Norge: Das Königreich Norwegen. Statistisch beschrieben. Det han skrev om samer og samisk kultur i Bemærkninger oversatte han mer eller mindre ordrett til tysk og lagde et eget kapittel med overskriften Die Samen. På hjemmesiden til Eidsvoll 1814 under linken Eidsvollmennene heter det bl.a. om Blom: ”Som forfatter utgav han flere fagbøker som vant europeisk anerkjennelse.” En av disse fagbøkene, skrevet av den norske politikeren og embetsmannen, inneholder altså temmelig drøye påstander om at samer er av ”en lavere rase” og befinner seg på et ”lavt utviklingsstadium”. Det alvorlige ved dette er at Blom ble lest som en autoritet på området: han kom jo fra samme land som samene.

(Bilde hentet fra Wikipedia)

Mügge lar seg inspirere

En av dem som straks lot seg inspirere av boka og som brukte den flittig som kilde for sin kunnskap om Norge og norske forhold, var den liberale forfatteren Theodor Mügge fra Berlin. Mügge var en sentral figur i kulturelle og politiske kretser i Berlin og hadde skrevet flere politiske tekster samt romaner og noveller. På begynnelsen av 1840-årene reiste Mügge til Skandinavia. Denne reisen resulterte blant annet i reiseskildringa Reise durch Skandinavien. Skizzen aus dem Norden (1844) i to bind på tilsammen ca. 1000 sider. Bortsett fra 100 sider i starten om København og noen sider på slutten om det sørlige Sverige, omhandler boka Norge.

Likhet som ikke er så lik likevel

Mügge skriver om alt mulig: om selve reisen men også om norsk historie, litteratur, samfunnsforhold, politikk og – folk. Som tysk liberalist var han aller mest opptatt av Norge som et demokrati med en demokratisk grunnlov. Det var nemlig det de tyske liberalistene ønsket å oppnå i sitt eget land: et samlet demokratisk Tyskland med en demokratisk forfatning. Mügge er så begeistret over Norge, at han vikler seg inn i mange selvmotsigelser i sine beskrivelser. På den ene side uttaler han seg i panegyriske vendinger om den egalitære samfunnsstrukturen i Norge, at her er alle er like, her finnes verken klasseforskjeller, sosiale sjikt eller adel. Men på den andre side registrerer han store forskjeller, spesielt i kapitlene om Nord-Norge. For her kommer det fram at det faktisk finnes forskjell på folk også i Norge (en konklusjon Mügge imidlertid selv ikke formulerer konkret). Han skriver om væreiere og handelsmenn som utbytter fiskere og bønder – og ikke minst skriver han om samene, som han understreker, tilhører en helt annen ”stamme” enn nordmenn. Det landet han altså hyller for sin likhet, viser seg altså ikke å være så lik likevel.

Tekster som kommuniserer med hverandre

Mügge har med 30 sider om samene.  Beskrivelsen framstår som en blanding av stereotyper og etnologisk katalog. Selv påstår han at det han vet om temaet har han fra samtaler med presten Zetlitz, som han hadde blitt kjent med på reisen sin til Trondheim. Dette viser seg å ikke stemme helt. Veldig mye av det han skriver om samer har han nemlig fra Bloms kapittel i Das Königreich Norwegen. Det oppstår nærmest et eget intertekstuelt forhold mellom tekstene; de kommuniserer med hverandre. I dette tilfellet kommuniserer de over hodet på dem det gjelder, for samene selv var sjeldent med i denne flyten av skrift. Med sin muntlige tradisjon tilhørte de samiske fortellingene om egen kultur og den samiske litteraturen et annet kulturelt kretsløp. Først i senere tid har disse to kretsløpene krysset hverandre.

Om Zetlitz og de andre nordmennene Mügge henviser til, bl.a. biskop Kjerskow i Tromsø, forfektet de samme holdningene som Blom, kan vi ikke slutte av Mügges tekst. Men Mügge konkluderer si framstilling med at samene er et folk som kommer til å dø ut, og at det beste ville vært om samene kunne smelte sammen med nordmenn og kvener og på denne måten danne en ny ’slekt’. At påstandene om at ei urbefolkning eller en minoritet ikke har livets rett, kunne nærmest vært en klisje i denne sammenhengen – det finnes dessverre mange eksempler på akkurat denne holdningen rundt om i verden. Det spesielle her er imidlertid at det Mügge ser for seg, kort tid senere skulle bli målet for den norske fornorskingspolitikken, nemlig en fullstendig assimilasjon av det samiske i det norske.

Fiksjonen nærmest virkeligheten

I Mügges romaner og noveller fra Nord-Norge, skrevet ti år etterpå, er derimot denne holdningen helt borte. Da framstår samene som aktive etnisk-politiske aktører som kjemper for sitt eget territorium – på lik linje med de amerikanske indianerne. Selv om skurk- og helterollene ikke nødvendigvis er etnisk-nasjonalt entydig fordelt, og samene tilslutt trekker seg tilbake til den ”samiske ødemarken”, er det samene og de samiskvennlige som går av med den moralske seieren. Ei forklaring på at fiksjonen kommuniserer et annet bilde av samene enn reiseskildringa, kan være at i prosaen, som skal ta utgangspunkt i virkeligheten, holder Mügge seg til skrevne og muntlige kilder, mens i skjønnlitteraturen skaper han et fiksjonsunivers som følger mønsteret til typiske eventyr- og indianerromaner. Samene i prosaen framstilles på premissene til storsamfunnet og blir dermed redusert til en gruppe usiviliserte, “de andre”, mens i skjønnlitteraturen er de sentrale individuelle litterære figurer med ulike prosjekter og ulike historier. I Mügges forfatterskap er det faktisk fiksjonen – “løgn og forbannet digt” – som tross alt er nærmest virkeligheten.

Fra 2015 til 2020 er Henrik O. Madsen styreleder i Forskningsrådet.

Til daglig er han administrerende direktør i Det Norske Veritas, der han har jobbet siden han flyttet til Norge i 1982. Den gangen flyttet han fra Danmark og til Oslo for å forske på konstruksjonssikkerhet. Trettifire år senere kom telefonen fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som spurte om han vil lede Forskningsrådets hovedstyre

I sitt første intervju med sin nye arbeidsgiver forteller den styrelederen om hvilke ambisjoner han har for norsk forskning. 

- I Danmark sier man at “Det man gør, skal man gøre godt”. Det gjelder virkelig for Norge som ikke på noen måte er billigst å drive virksomhet fra – da må vi være ekstremt dyktige på det vi gjør. Vi må hele tiden ligge foran, vi må stadig fornye oss, vi må sørge for å få frem dyktige mennesker, og vi må prioritere områder der Norge har særlig gode forutsetninger. Regjeringen har uttrykt klare ambisjoner for norsk forskning, vi trenger forskning for å skape morgendagens arbeidsplasser og morgendagens samfunn. 

Les hele intervjuet på Forskningsrådets nettsider. 

Det framgår av rapporten kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mottok onsdag. Ekspertgruppen som ble nedsatt i mai i fjor, har hatt i oppgave å gjennomgå og evaluere hele finansieringssystemet for høyere utdanning i løpet av et halvt år:

– Veldig kort oppsummert foreslås det en reform av dagens finansieringssystem og ikke en revolusjon, sier Røe Isaksen til NTB.

Den grunnleggende strukturen i finansieringen foreslås videreført, som at 30 prosent av institusjonenes bevilgning avhenge av resultater, antall utdannede og oppnådde studiepoeng. Det foreslås noen endringer her, som at institusjonene får mer belønning for deltakelse i europeiske forsknings- og utdanningsprogrammer.

– Fortsatt vil det meste av pengene stå til institusjonenes frie disposisjon, men det vil bli tøffere konkurranse mellom universiteter og høyskoler om noen av midlene, sier statsråden.

Muligheter

Røe Isaksen tror ikke konkurranse vil gå ut over bredden i fagmiljøene og gi allerede etablerte, anerkjente miljøer en fordel målt mot nye miljøer:

– Tvert imot mener jeg mer konkurranse vil gjøre at flere får en sjanse til å få midler, for da vil ingen få penger automatisk, og flere kan konkurrere.

Rapporten har hatt som mål å styrke kvaliteten på forskning og utdanning. I sin kommentar etter overleveringen sa Røe Isaksen at Norge går vanskeligere tider i møte, der krav om høyere kvalitet må følges opp med forbedringer innen høyere utdanning og forskning.

– Det er ingen grunn til å svartmale, men det er rom for flere miljøer i topp og vi må få høyere kvalitet. I dag varierer kvaliteten i høyere norsk utdanning til dels mye.

Hastverk

Ekspertgruppen ble nedsatt i fjor og har gjennomgått og evaluert hele finansieringssystemet for høyere utdanning og forskning i løpet av et halvt år:

– Det har til tider vært ganske intenst, sier utvalgets leder, forskningsdirektør ved Statistisk sentralbyrå Torbjørn Hægeland.

Forslagene er sendt på høring med frist 9. februar. Departementet arrangerer en høringskonferanse med sektoren 2. februar, der innspill og forslag plukkes opp.

– Høringsfristen er kort, det skyldes at vi vil se vurderingene i sammenheng med stortingsmeldingen vi har varslet til våren, om struktur i universitets- og høyskolesektoren, sier Røe Isaksen.

Han kan ikke si noe om når de nye forslagene kan bli en realitet:

– Målet er å ha et system som kan stå seg over tid, det forrige systemet har vart i ti år, så det nye bør også vare i minst ti år.

Av Thomas Skjøthaug, psykologspesialist og forsker ved RBUP øst og sør.

Vet du hva jeg greide da, som ingen andre hadde greid? Jeg fikk til at pappaer kunne stelle babyer. Da var det mange som ble sinte». Sitatet er hentet fra Anne-Cath Vestli, i kjølvannet av bokutgivelsen «Aurora» (1966).

I boken tar pappa`n til Aurora med lillebror til småbarnskontroll på helsestasjonen. Han er eneste far i selskap med bare mødre, noe som var kontroversielt i en tid hvor det var mer vanlig med en tradisjonell rollefordeling, der fedre var i jobb utenfor hjemmet og mors jobb var i hjemmets hushold. Barnepass av de aller minste var forbeholdt mor, og det var mer vanlig at mormor hadde tettere kontakt med barnet enn far hadde.

Mer nyanser

Rollefordeling mellom mor og far er stadig aktuelt og debattert i mediene. I den senere tid har det blitt belyst hvordan fedre argumenterer for å avstå fra bleieskift og vogntrilling, og hvordan dette gjenspeiler de «gamle» rollemodellers glanstid. Debattantene som står for synet om at fedre ikke skal delta i – eller forstår viktigheten av fedre som viktige tilknytnings- og omsorgsroller når barna er veldig små, må ta mer sats i dag enn de trengte tidligere, fordi de møter langt færre meningsfeller enn før.

Psykolog Willy-Tore Mørch skriver i Aftenpostens nettutgave 16. september at «finansfedrene er nervøse for aksjekursene, – men ikke for sine barns psykiske helse». Han mener at finansfedrene er nevrotikere som prioriterer jobb fremfor barn og maler et kaldt og ufølsomt bilde av denne type fedre.

Det er noe alvorlig galt fatt hvis det er slik at finansfedrene får mer angst av svikt i kjøpekraften enn for ens barns psykiske helse, men jeg mener at artikkelen feiler i å nyansere de ulike motivasjoner denne typen fedre kan ha for å prioritere som de gjør.

“Eliteforeldre er ikke gode foreldre” (ekstern link, Aftenposten)

Lite forskning om pappa i svangerskapet og i spedbarnstiden

Det er dessverre for lite forskning som undersøker hvordan mor bidrar og tilrettelegger for fars engasjement, hva slags tradisjoner og rollemodeller fedre legger til grunn i sin omsorgsrolle og identitetsendring fedre kan oppleve i overgangen fra mann til far. Økt kunnskap om dette er en av hovedmålene i min forskning på R-bup og vil bidra til å øke vår forståelse av farsrollen i Norge i dag.

Barn møtes ofte med en forventning om rollefordelingen mellom foreldre mens de er små. I Disneys’ fortelling om Bambi blir det lille rådyret «overlatt» til sin far, skogens fyrste, når Bambis mor dør. Fyrsten står i et omsorgsdilemma, og han reflekterer med den kloke ugla i skogen i de sene nattetimer: «kan ikke du finne meg en passende rå som kan oppdra Bambi?» Ugla svarer med et spørsmål: «Kan du ikke selv påta deg dette oppdraget?». Fyrsten blir overrasket (og kommer trolig i en identitetskrise) og sier at han ikke kan oppdra et barn, fordi skogens fyrste må passe på flokken og skogen, som er en svært viktig oppgave. Som seere fanges vi først av hans prioritering som fyrste av å være «for viktig for barnepass», men hengis videre til hans klare uttrykk av en lav tro på egen mestring i rollen som oppdrager og primær omsorgshjort.

Sånn sett er det mer sympatisk å ikke ville påta seg barnepass på grunn av lav mestringstro, i motsetning til å gradere jobben som viktigere, med en dertil foreldet forståelse av rollefordeling mellom foreldrene. Senere i filmen viser fyrsten mye empati og hengivenhet til Bambi, både i trøst og lek, noe som også gir håp til fyrstene i finans -verdenen Willy Tore Mørch referer til.

Vi burde fortalt pappa-Bambi at fedre og mødre har sammenlignbare nivåer av Oxytocin (et hormon som er viktig i tilknytning) de første måneder etter fødsel. Fedre har et høynet nivå av oxytocin i lek med barnet, mens mors nivåer høynes i trøst (Feldman, Leckman & Feldman, 2010a). Betyr det at mor ikke leker med barnet sitt? Nei, mor leker og far trøster og forskjellene var større i tidligere tider. I dag leker og trøster både mor og far mer likestilt. I dette ligger det enorme forskningsmuligheter! Forskning på mødre i den første tiden er det mye av, mens forskningslitteraturen på fedre preges av artikler med fedre som stikker av fra hjemmet, bruker rus, er antisosiale og mishandlende, med generelt dårlige utfall for familien og barnet.

Forskningen med de gode, engasjerte og varme fedrene er det langt mindre av. I tillegg har mye forskning rapportert fedres opplevelser via mor som informant, selv om vi vet at samstemtheten mellom fars opplevelser og mors rapportering ofte er lav.

Far må inkluderes tidlig

I psykisk helsevern prater vi ofte om «samarbeidsprosjekt», som betyr at pasienten øker sitt engasjement med et eget eierskap til sine egne problemer. Dette med eierskap er jo ikke nytt, vi ser jo også at barnevogner med skivebremser og skrukoblinger til vaskeredskap (swiffer?) øker menns engasjement i hjemmesfæren. Allikevel er det viktig at vi ikke bare forholder oss til fedre som instrumentelle håndlangere i barns veldig unge liv, mens mødre gjør det «som er viktigst i omsorg». Hvordan kan vi påvirke fedres engasjement og forståelsen av fedre som likeverdige omsorgspersoner? Stikkord for en slik påvirkning kan være å motivere far og mor om fedres viktighet tidlig i svangerskapet (og selvfølgelig før), orientere om hva en overgang fra mann til far kan innebære og sørge for at fedre får et selvstendig eierskap til å være omsorgsperson i barns unge liv. Belønningen for dette vil helt klart veie opp for investeringen, både for barn og familie.

I min forskning og i min jobb som psykologspesialist i psykisk helsevern for barn og unge møter jeg fedre som viser et høyt engasjement i barna sine. De viser mye empati, er emosjonelt tilstede og er gode veiledere for barna sine i starten av livet. Det er selvfølgelig viktig at vi ivaretar mors psykiske helse og gir aktiv veiledning via helsestasjonen. Allikevel, hvor kommer de viktige spørsmålene om hvordan fars opplevelser er i svangerskapet, hans psykiske helse i denne tida og hvem tar ansvar for behandlingen av en far som opplever denne tiden som tøff?

Min erfaring er at mors emosjoner ivaretas på helsestasjonen og i BUP, mens far ofte henvises til psykisk helsevern for voksne. Som om hans emosjonelle utfordringer i denne tida tilhører «en annen divisjon». Skal fars engasjement og kunnskap øke, er det viktig at sykehusene og helsestasjoner tar på alvor at mor, far og barn er en enhet, ikke bare mor og barn. Når du som jordmor eller barnelege spør hvordan mor har det,- spør også far! Relasjonell tilfredshet til partner er en av de viktigste enkeltfaktorene vi må kontrollere for når vi ser på foreldres psykiske helse, både i svangerskapet og etter, så er det opp til helsestasjonene og sykehusavdelingene å følge opp dette på en skikkelig måte. Og for å få et selvstendig forhold til eget farskap i spedbarnstiden, må far inkluderes og vektlegges, både i klinikk og i forskning på lik linje som mor blir. Fedres meninger og følelser må belyses med far som selvstendig informant, ikke bare gjennom mor.

Tilbud også for fedrene

Mødre får i dag organisert barselgrupper med ressurser fra helsestasjonene, noe fedre ikke får tilbud om. Dette til tross for at vi i Norge har hatt en stor økning i fedre som ser verdien i uttak av fedrekvoten. Siden fedrekvoten fyller 20 år i år, med den suksess den har vært, er det på høy tid at også et lignende barselstilbud dedikeres fedrene. Vi må forstå og nyansere fedres involvering over tid, ikke bare om de er fysisk tilstede eller ikke.

I tillegg er det viktig at mor som «maternal gatekeeper» stoler på og slipper far til som viktig omsorgsperson for barnet, han må ikke være dobbelt så god som mor for å være god nok. En mor som tar ut permisjon uten lønn som en forlengelse av egen permisjon samtidig med far, for at «familien skal kose seg sammen», kan dessverre gjøre dette av frykt for at far ikke klarer oppgaven som far til sitt barn, noe som i de fleste tilfeller er urett mot far. Politisk er jo heller ikke fedrekvoten ment som noen tvangstrøye for familier, men heller et aktivt hjelpemiddel for å hjelpe fedre å komme på banen i barns tidlige utvikling. Fortsatt oppleves det vanskeligere for fedre å argumentere med arbeidsgiver om å ta ut sin fedrekvote, enn det oppleves for kvinner i forhold til deres permisjon.

Dessverre er det feil politisk signal å signalisere færre uker fedrekvote, noe som er ikke er til barnets beste. Barn av tilstedeværende, varme, engasjerte fedre kommer bedre ut i livet enn uten, noe politikerne burde forstå.

Om forskningsprosjektet jeg jobber med (ekstern link, CRIStin)

Studenter ved NTNU har laget et instrument som skal undersøke høyenergetiske subatomærpartikler i atmosfæren ved hjelp av en europeisk forskningsballong.

- Instrumentet vårt heter Cosmic Particle Telescope, eller CPT-SCOPE. Det er et samarbeid mellom 4 studenter ved NTNU og 4 studenter ved Freie Universität, Technische Universität og Beuth Hochschule für Technik i Berlin, sier Timo A. Stein, leder for forskningsgruppen.

Prosjektet er et resultat av arbeidet med NTNU Test Satellite, eller NUTS, en nanosatellitt for studentforsøk. CPT-SCOPE mottar også støtte og teknologi fra bedriftene Integrated Detector Electronics AS i Oslo og First Sensor AG i Berlin.

- Målet vårt er å utvikle en kompakt strålingsmonitor som kan brukes på små satellitter og gå fra idé til utforming og fremstilling til bruk av den nye teknologien, sier Timo.

To av deltakerne i prosjektet er lærerstudenter. De skal bruke arbeidet med CPT-SCOPE til å få videregående elever interessert i romforskning, naturfag og teknologi.

Som å jobbe på et ekte romprosjekt

Forskningsballongen med det norsk-tyske forsøket skal ta av fra romsenteret Esrange i Kiruna i oktober 2015. Til sammen skal 8 forsøk fra studenter i Belgia, Norge, Polen, Spania og Tyskland opp i atmosfæren på 2 ulike ballonger.

Disse studentforsøkene er en del av programmet Rocket/Balloon EXperiments for University Students, eller REXUS/BEXUS. Programmet er et samarbeid mellom den tyske romorganisasjonen DLR og den svenske romorganisasjonen SNSB, med støtte fra ESA.

Studentgruppene søker om plass i nyttelasten på en sonderakett eller forskningsballong for et prosjekt som de selv har utformet.

Utvelgelsen, presentasjonen, byggeprosessen, vurderingene og rapporteringen av resultatene frem til, under og etter oppskytingen følger det samme mønsteret som for store romprosjekter.

Programmet skal gi studentene en forsmak på hvordan det er å jobbe på og skyte opp et romprosjekt, praktisk erfaring med romindustrien, ny kunnskap, og et møte med andre rominteresserte studenter.

Første norske gruppe

Studenter fra hele Europa søker seg til REXUS/BEXUS-programmet. Blant de skandinaviske landene søkte denne gang 3 svenske grupper, en dansk og en norsk gruppe, men bare en svensk og den norske gruppens prosjekt gikk videre til oppskyting.

Det skjedde i begynnelsen av desember 2014. Da dro alle studentgruppene til ESTEC, ESAs senter for forskning og teknologi i Noordwijk i Nederland, for å presentere prosjektene sine til hverandre og til et dommerpanel med eksperter fra blant annet ESA og den tyske og svenske romorganisasjonen.

Studentene fikk også være med på ulike foredrag, omvisning på ESTEC og besøke Erasmus User Centre for den internasjonale romstasjonen.

- Det var spennende å møte andre som også hadde en lidenskap for romforskning og som kom fra mange ulike akademiske retninger, for virkelige romprosjekter er interdisiplinære, sier Timo.

Studentene ved NTNU er den aller første norske gruppen til å bli tatt ut til BEXUS-programmet. Men de kan ikke hvile på sine laurbær.

- Nå begynner den egentlige jobben, i februar skal vi legge frem nøyaktig dokumentasjon på instrumentet for gjennomgang og vurdering, det blir komplisert og tidkrevende og vil antakeligvis fylle mer enn 100 sider, sier Timo.

Du kan søke igjen fra juni 2015

Har du et forsøk som du har lyst til å skyte opp med sonderakett eller forskningsballong?

Neste runde for søknad til REXUS/BEXUS-programmet blir annonsert på ESAs nettsider i midten av juni, med frist i midten av oktober, og på REXUS/BEXUS sine egne nettsider!

- Jeg anbefaler alle som har en idé til et eksperiment om å søke. Å jobbe på sitt eget romprosjekt er krevende, men gir masse ny kunnskap og ikke minst praktisk erfaring. Det verste som kan skje er ikke at du får nei, men at du ikke søker, avslutter Timo.

ESA har flere programmer (bak denne lenken se menyen til høyre) for elever, studenter og nyuteksaminerte studenter. Den europeiske romorganisasjonen er hele tiden på jakt etter nye folk og ønsker seg flere norske ansatte.

Kurderen (58) som kaller seg mulla Krekar, heter Najmuddin Faraj Ahmad og er fra Nord-Irak.

Kom til Norge i 1991 som kvoteflyktning. Kona og fire barn er norske statsborgere.

Bygde fra 1991 til 2002 opp og ledet den islamistiske opprørsgruppen Ansar al-Islam. Reiste flere ganger til Midtøsten mens han hadde flyktningstatus i Norge.

Har uttrykt støtte til Osama bin Laden, men avviser at han er tilknyttet terrornettverket al-Qaida.

Ærestittelen mulla brukes på flere måter i islam, oftest om rettslærde utdannet ved et islamsk universitet. Krekar har en mastergrad i islamsk lov.

Vedtatt utvist fra Norge i februar 2003 av hensyn til rikets sikkerhet. Høyesterett bekreftet i 2007 av vedtaket er gyldig.

Er fortsatt i Norge fordi Irak ikke kan garantere at han ikke dømmes til døden.

Har siden 8. desember 2006 stått på FNs terrorliste.

Dømt til fengsel i to år og ti måneder i desember 2012 for trusler mot Erna Solberg og tre kurdere. Frikjent for oppfordring til terror.

Løslates fra Kongsvinger fengsel 25. januar 2015 etter endt soning.

(Kilde: NTB)

Menneske og dyr har utvikla seg til å gjere som andre, heller enn å stole på eige instinkt, skal vi tru forskarar frå Storbritannia. Det gjer også at vi vanskeleg tilpassar oss utviklinga av miljøet vi lev i.

Det er rett og slett vanskeleg for oss å ta eigne slutningar, ifølge forskarane.

- Utfordringa er å vurdere eigne haldningar når desse motseier kva andre gjer. Vi har vist at utviklinga vil få enkeltpersonar til å nytte seg av sosial informasjon, og så kopiere andre meir enn dei burde, seier Colin Torney, lektor i matematikk ved University of Exeter, i ei pressemelding fra universitetet. Torney leda den nye studien.

Ulukker i flokk

Tidlegare studiar har vist at påverkinga frå andre har vore bra, mellom anna til utvikling av ny teknologi. Men i den nye studien finn forskarane at vi vanskelegare klarar å tilpasse oss utviklinga av miljøet vi lev i, og vert overavhengige av andre.

- Det kan vere nyttig å kopiere andre sine handlingar i fleire situasjonar, som mellom anna i val av kva mobil ein bør kjøpe. For dyr er påverkinga nyttig for at dei skal finne ut kvar dei skal gå, og når ein situasjon kan vere farleg, seier Torney.

Mellom anna peiker dei på at fleire ulukker i overgangsfelt har kome av at vi går i flokk.

Ingen eigne val

Forskarane nytta matematiske modellar for å sjå på korleis bruken av sosial informasjon har utvikla seg hjå ulike dyregrupper. Desse modellane har tidlegare blitt nytta til mellom anna å sjå korleis ein vert påverka til å bruke verneutstyr i sport.

Hjå dyr har ein matematisk sett på dyras rørsler når dei møter rovdyr, eller rørsler når dei har vore på vandring. Her har forskarar stadfesta at dyr klart blir påverka av andre i flokken.

Vidare konkluder forskarane av den nye studien med at vi har utvikla oss til å bli mindre sjølvstendige, grunna det dei kallar ein klassisk utviklingskonflikt mellom individ og kollektive interesser. Dette ser dei gjennom ein enkel modell for kva val ein tek i miljø som er i endring. Vi blir alt for lett påverka av naboen, skriv forskarane i studien.

- Våre resultat tyder på at vi ikkje bør forvente at sosiale grupper i naturen klarar å omstille seg etter skiftande omgjevnadar. Individ vil nok halde fram med å kopiere kvarandre. Det er norma, seier Torney.

Referanse:

Torney, Colin J. mfl: Social information use and the evolution of unresponsiveness in collective systems. Royal Society journal Interface (17. desember 2014). DOI: http://dx.doi.org/10.1098/rsif.2014.0893 Samandrag

All statistikk viser at jenter er flinkere til å fullføre videregående skole enn gutter. 

En feltstudie blant ungdom i Groruddalen på østkanten i Oslo viser at kjønnsforskjellene er enda større blant jenter og gutter med minoritetsbakgrunn, og det er guttene som trekker ned. 

– Minoritetsjentene i bydelen er faktisk helt på nivå med jenter i totalbefolkningen. Deres mannlige barndomsvenner klarer seg derimot langt dårligere i videregående skole enn hva gutter på landsbasis gjør, forteller HiOA-forsker og sosialantropolog Monika Rosten.

Hun forsker blant annet på kjønnsforskjeller i et ungdomsmiljø på Furuset som hører til bydel Alna.

Mange dropper ut

Tall fra Alna i Oslo viser at kun 42 prosent av minoritetsguttene fullfører videregående opplæring. Blant minoritetsjentene derimot, oppnådde 76 prosent studie- eller yrkeskompetanse i videregående opplæring innen fem år, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Gruppen som det vises til her, er innvandrere og norskfødte med foreldre fra Afrika og Asia.

– Statistisk kan klassebakgrunn bidra til å forklare den lave gjennomføringsprosenten for minoritetsguttenes del, men hva så med den enorme kjønnsforskjellen innad mellom minoritetsungdom? spør forskeren.

Flinke jenter – rampete gutter

– Hvis jeg skal forenkle, så har vi svært mange flinke jenter og en god del rampete gutter på Furuset. Selvfølgelig er det mye variasjon utover det, men mønsteret er likevel tydelig, sier sosialantropologen.

Flere selvforsterkende effekter spiller inn her, og for enkelte danner de til sammen en negativ spiral som det er vanskelig å bryte ut av etter hvert.

Både guttene og jentene har et press hjemmefra om å gjøre det bra på skolen, selv om forventingene overfor sønner og døtre på andre områder kan være svært ulike.

Strengere kontroll av jentene

Jentene er mer hjemme etter skolen og blir fulgt opp strengere, mens guttene ofte får lov til å henge på senteret og være lenge ute på kveldene. For jentene er det sosialt akseptert i ungdomsmiljøet å være flink på skolen, og venninnene ser ut til å påvirke hverandre i den retningen.

Kjønnsforskjellene når det gjelder skoleresultater og frafall, forklares gjerne med sosial bakgrunn, og da spesielt foreldrenes utdanning. Høyt utdannede foreldre betyr som regel større sjanse for gode karakterer og mindre risiko for frafall. 

– Men jentene på Furuset er ofte veldig ambisiøse og tar høyere utdanning selv om ingen andre i familien har det, sier Rosten.

Fenomenet kalles innvandrerdriv. Det vil si at minoritetsjentene er motivert for å gjøre en ekstra innsats på skolen for å øke sine livssjanser. Dette kan variere mellom etniske grupper, og det ser ut til at denne driven ikke slår ut på samme måte for gutter og jenter.

For guttene er det lettere å se et skille. Ofte er det de av guttene som har foreldre som er opptatt av å følge opp skolearbeidet, eller som har høyere utdanning, som lykkes.

Velger å slutte

 – På Furuset har jeg sett hvordan en del av guttene slutter før de får praksisplass på yrkesfag, eller hvordan de forsøker å kjempe seg gjennom studieforberedende linjer uten å få det til særlig bra. En del gir også opp, og velger å slutte på skolen. Da er det lett å ende opp i en hverdag som kan bære galt av sted, sier Rosten.

Hun understreker at en god del av minoritetsguttene som kommer dårlig ut, har kommunikasjonsproblemer med familien sin og noen havner også i kriminelle miljøer.

Bytter skole

Sosialantropologen mener at det kan oppleves problematisk å være en skoleflink ung mann i dette ungdomsmiljøet som ofte preges av machoidealer – hvor guttene skal være tøffe og kule.

– Mange av guttene er også interessert i skole, men det blir ikke nødvendigvis anerkjent. Ofte må de underkommunisere denne interessen.

– For hvert nytt skoleår har jeg hørt om eksempler på gutter som i samråd med foreldrene, bytter skole for å unngå dårlig innflytelse fra kameratene, forteller hun.

Vanskelig å være skoleflink gutt

Dette er ofte skoleflinke elever som samtidig er svært sosiale og ses opp til blant jevnaldrende. På denne måten kan de tilbringe tid med kameratene på Furuset i fritiden uten at det går utover skoleresultatene.

– En av informantene fortalte at den viktigste forskjellen for ham var hvordan han ble møtt av en ny lærer på et nytt sted, og at han ikke lenger ble sett på som «en av dem», slik den gamle læreren gjorde.

– Det er altså ikke bare vennene som forventer at disse guttene skal være tøffe og kule fremfor skoleflinke. Minoritetsgutter fra Groruddalen møtes med slike forventninger i storsamfunnet hele tiden, også gjennom det bildet som skapes av dem i mediene.

Blodig urettferdig

En annen informant med påbegynt mastergrad hadde selv en far med høyere utdanning. Han fortalte om hvordan moren i oppveksten fikk ham til å komme hjem tidlig hver kveld for å gjøre lekser, mens kameratene hans fikk lov til å være ute nesten så lenge de ville.

– Der og da opplevde han det som blodig urettferdig, men nå i ettertid er han takknemlig. Fra hans synspunkt er det tydelig at denne forskjellen har fått store konsekvenser både for kameratenes og hans eget utdanningsløp, sier Rosten.

– Mens guttene her ser ut til å være avhengig av dette presset hjemmefra for å lykkes, stiller det seg altså annerledes for jentene. For minoritetsjentene er det å være skoleflink normalen.

Driv mot høyere utdanning

Det er, ifølge Rosten, også verdt å merke seg den høye andelen som tar høyere utdanning blant minoritetsungdom, og da spesielt for de som er født i Norge.

I Alna skiller både minoritetsjenter og minoritetsgutter født i Norge seg positivt ut. 45 prosent av de norskfødte minoritetsjentene i bydelen tar høyere utdanning og 29 prosent av de norskfødte minoritetsguttene, ifølge Statistisk sentralbyrå.

For hele Norges befolkning er tilsvarende tall 39 prosent for kvinner og 26 prosent for menn.

– Tallene gjenspeiler et mønster jeg ser blant minoritetsnorsk ungdom fra Furuset. I denne sammenhengen er det all grunn til å snakke om et innvandrerdriv som gjelder for begge kjønn, sier hun.