Det er ofte fruktbart å samarbeide med andre utdanningsinstitusjoner som har de samme fagfeltene som oss og som har de samme målene som oss – nemlig å skape kunnskap som kan gjøre verden til en litt bedre plass.

Nylig var jeg, sammen med en liten delegasjon fra IVT-fakultetet på besøk RWTH Aachen (Rheinisch-Westfälische Technische Hochschule Aachen) i Tyskland for å undertegne en intensjonsavtale. RWTH Aachen er ingen hvem som helst – med sine 40.000 studenter er dette det største tekniske universitetet i Tyskland.

NTNU og Aachen har mange likhetstrekk, vi jobber for å løse mange av de samme utfordringene, og vi har tett samarbeid med industri. Det er flere områder vi ser at vi som universiteter kan samarbeide, men marine mineraler er et område som vi har spesielt gode forutsetninger for å lykkes sammen på.Utvinning av marine mineraler er del av NTNUs fire hovedsatsingsområder. Jeg har tidligere skrevet om vår satsing på marine mineraler her. Vi har allerede et lite samarbeid med Aachen ved at vi begge er partnere i et EU-prosjekt som heter Blue Mining, og ved vårt besøk i Aachen fikk vi se hvordan Geologi instituttet deres jobber. Det er ingen tvil om at de er langt fremme på subsea-virksomhet, mens vi i Norge gjennom mange tiårs erfaring med oljevirksomhet har spisskompetanse på å finne ressurser.  Her har vi store forhåpninger om et fruktbart samarbeid!I første omgang vil vi få til PhD – cluster, utveksling og samarbeid på flere EU-prosjekter relatert til blue mining. På sikt vil vi sammen etablere et virtuelt subsea-senter. Målet med dette er å øke kompetansen på utvinning av marine mineraler, men det blir også fokus på utvikling av teknologi som trengs til subseavirksomhet.

Generell mekanikk er et annet område hvor NTNU og Aachen har mange fellestrekk. I likhet med oss jobber de med materialer og konstruksjoner. I Aachen har de allerede hatt en shock-tube i mange år. Her på NTNU er vi helt i startfasen av vår forskning ved hjelp av vår nye shock-tube.Les om vår shock-tube her. Det var spesielt spennende å høre at de tester med vann i shock-tuben – dette er noe vi ikke har tenkt på før, og som kan gi oss nye ideer for anvendelse av denne riggen.

Vi håper å utvikle vårt samarbeid med Aachen videre i årene som kommer – her er det mange store muligheter for å få til prosjekter som kommer begge universiteter (og alle dere andre) til gode.

En serie med historiske flybilder fra det nordligste fastlands-Norge er nå offentligjort. Forskere fra Framsenteret har saumfart Kartverkets arkiver og samlet nesten 400 fotografier fra Varangerhalvøya fra årene rundt 1970. 

Bildene gir et sjeldent innblikk i landskapsendringer over de siste fire ti-årene og blir nå brukt til å kartlegge hvordan vegetasjonen har endret seg i grenselandet mot den arktiske tundraen

Klikk for å se en større versjon av bildene.

Vardø 1970: Fiskeskøytene ligger tett i havna og bergene rundt byen var dekt av fiskehjeller.

Vardø i 2007: Båtene og hjellene er borte og bergene er i ferd med å gro igjen. Dette er et godt eksempel på hvordan vegetasjonen og bruk av naturen i nordområdene har endret seg på 40 år.

Ulike årsaker

Mer enn 9000 målepunkter, fordelt fra kysten til høyfjellet på Varangerhalvøya, har de siste måneder blitt vurdert av forskere fra Framsenterets under ledelse av Jane Uhd Jepsen fra Norsk institutt for naturforskning (NINA).

De fant at om lag 20 prosent av det undersøkte arealet har endret seg vesentlig de siste fire tiårene. De fleste endringer er i form av gjengroing enten fra treløst areal til kratt, eller fra kratt til skog.

Men forskerne finner også tegn på den motsatte tendensen.

Klikk for å se en større versjon av bildene.

- Store arealer av skog er hardt skadet av kraftige utbrudd av bjørkemålere, som er en type sommerfugl, midt på 2000-tallet. På kort sikt fører det til en mer åpen skogtype, noe som tydelig fremgår av sammenlikningen med de historiske bilder, forteller Uhd Jepsen.

Forsker Virve Ravolainen ved Norsk Polarinstituttnkan også fortelle om flere lokale eksempler på en kraftig tilbakegang av vierkratt i frodige dalbunner.

- Man kan spekulere i at dette har med variasjon i beitepress fra rein å gjøre, men dette kan ikke bekreftes uten feltundersøkelser i de aktuelle områdene, sier Ravolainen.

Store endringer

Gjengroing i tilknytning til rundt 400 kjente kulturminnelokaliteter med opprinnelse fra jernalderen frem til rundt 1900 har også blitt kartlagt i forbindelse med prosjektet. Arkeolog Alma Thuestad fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har deltatt i prosjektet.

Klikk for å se en større versjon av bildene.

- Rundt 10 prosent av de undersøkte lokaliteter har endret seg i vesentlig grad, mest på grunn av gjengroing med skog og kratt de siste 40 årene. Kulturminnelokaliteter ligger kystnært, ofte i tilknytning til gammel innmark, som er svært utsatt for gjengroing på grunn av bruksendringer. Vi har nå fått en første pekepinn på hvilke områder som er mest utsatt, noe som vil være svært nyttig i planleggingen av videre feltbaserte undersøkelser, opplyser Thuestad.

Tilgjengelig for alle

De historiske flybilder gjøres nå tilgjengelige gjennom tjenesten www.norgeibilder.no i samarbeid med Kartverket.

- Vi håper disse bilder vil være av interesse for svært mange både i og utenfor Varangerregionen. De siste 40 årene dekker en periode der vi ikke bare har sett store endringer i klima i Nord-Norge, men også store kulturbetingede landskapsendringer relatert til jordbruk, kystfiske og utbygging, sier Jane Uhd Jepsen.

De nye studiene viser positiv effekt på energiinntak og kroppssammensetning, men også blodets innhold av kolesterol og fettlagring i leveren.

Det er Caroline Mellberg ved Norrlands universitetssykehus i Umeå som har gjort forskningen. Hun er doktorand ved Institusjonen for folkehelse og klinisk medisin ved Umeå Universitet.

Etter overgangsalderen i 50-årsalderen får kvinner økt risiko for å rammes av hjerte- og karsykdommer og diabetes, noe som trolig kommer av en omfordeling av fett fra hofter og rumpe til magen. Magefett er helsemessig farligere.  

En tidligere studie viser at magefett øker demensfaren.

Men urbefolkninger i ulike deler av verden, som blant annet i Papua Ny Guinea, har verken diabetes eller hjerte- og karsykdommer. Mellberg undersøkte i sin doktorgradsavhandling om svenske kvinner kan unngå de negative helsevirkningene som overgangsalderen medfører, ved å legge om kosten.

Fem uker gjorde susen

I den første studien fikk en gruppe overvektige kvinner som hadde vært gjennom overgangsalderen steinalderkost i fem uker.

Med steinalderkosten fikk kvinnene 30 prosent av energien fra proteiner, 40 prosent fra fett og 30 prosent fra karbohydrater. Det meste av fettet var enumettet, som blant annet finnes i avokado, olivenolje eller korn.

Dietten reduserte kvinnenes energiinntak, kroppsvekt, midjemål og blodtrykk. I tillegg fikk de forbedret en rekke andre verdier, som kolesterolnivåer og lagringen av fett i leveren.

Men Mellberg tror ikke det bare er selve steinalderkosten som har æren for de gunstige helseeffektene.

- Helseeffektene kommer ikke bare av steinalderkosten, men også av at deltakerne i våre studier fikk et sunnere næringsinntak og framfor alt at de spiste mindre, sier Mellberg.

En forklaring på de positive helseeffektene kan være at deltagerne generelt tenker på hva de spiste mens de gikk på diett, mener hun.

En tidligere studie tyder på at gener er en stor årsak til at noen blir overvektig.

Varig reduksjon av midjemål

I en annen studie som gikk over to år, sammenlignet Mellberg inntak av steinalderkost med en kontrollgruppe som fulgte de nordiske kostholdsanbefalingene. Også den studien ga en sterk og varig reduksjon av fettmasse, vekt og midjemål.

De første seks månedene var riktignok de positive effektene større i gruppen med steinalderkost i forhold til den andre gruppen. Ingen av deltagerne i noen av studiene hadde noen kalorirestriksjoner, men spiste så mye de ville.

I oppfølgingen etter to år var den ingen målbare forskjeller mellom gruppene, unntatt at deltagerne i gruppen med steinalderkost hadde en bedre balanse når det gjaldt kolesterolinnholdet i blodet.

• Les også: Nordisk kosthold senker kolesterolet

Redusert leverfett

I begge diettgruppene var det en betydelig reduksjon i leverfett i toårsperioden. 

Leverens insulinfølsomhet ble forbedret de første seks månedene i begge gruppene, og den var mer uttalt i gruppen som spiste steinalderkost. Her ble den redusert med 48 prosent. 

• Les også: Treningen som fjerner fett

Men etter to år var insulinfølsomheten gått tilbake til utgangspunktet for begge gruppene. 

Mellberg mener det er behov for å forske mer på hvilken effekt ulike dietter har over tid, gjerne i kombinasjon med fysisk trening.

Kilde: 

Caroline Mellberg: Effects of diet intervention on body composition and ectopic fat accumulation in obese postmenopausal women. Umeå Universitet. 

­­En firbeint venn kan være viktig for dem som sliter med å forholde seg til mennesker, viser en amerikansk doktorgrad.

– Hunder og andre dyr kan spille en viktig rolle i folks sosiale liv, sier Gretchen Carlisle, forskeren bak studien, i en pressemelding.

Hun spurte 57 barn med autisme i alderen 8-18 år om hvilket forhold de hadde til hunden sin.

Kvalitetstid med hunden

Barn med autisme kan ha vanskeligheter med å kommunisere med andre mennesker, de strever med å forstå ansiktsuttrykk og ikke-verbal kommunikasjon.

Hunder krever ikke de samme ferdighetene, og det kan være noe av grunnen til at barna knytter seg til dem, skriver Carlisle.

Barna i studien var sammen med hunden i gjennomsnitt halvannen time hver dag, og jo mer tid de tilbrakte med den, desto sterkere tilknytning svarte de at de hadde til dyret.

Også foreldrene fortalte at barna var knyttet til hunden.

Dyr får i gang praten

Forskeren fant også tegn på at autistiske barn med ulike typer kjæledyr har bedre sosiale ferdigheter. Foreldrene deres svarte i større grad at barna var flinke til å ta kontakt med andre.

Mange har opplevd at en livlig hund får i gang praten mellom folk.

Flere forskere har funnet at trente hunder kan hjelpe autistiske barn med å takle sosiale situasjoner og bedre kommunikasjonen under behandling. Men det kan også hende at en utrent katt, fisk eller kanin hjemme kan gjøre det lettere å ta kontakt med andre eller svare på spørsmål, tror Carlisle.

– Hvis det er et kjæledyr i huset som barnet er knyttet til, og en besøkende begynner å spørre om dyret, kan barnet være mer troende til å svare, sier hun.

I forskningen sin opplevde hun at barna svarte villig vekk på spørsmål om kjæledyret over telefon, også de to som foreldrene sa at vanligvis ikke var så glade i å snakke i telefonen.

Det var 70 familier med i undersøkelsen, av 285 mulige barn på et senter for autister i USA. De fleste som sa ja til å delta hadde kjæledyr. Dette er altså ikke en tilfeldig utvalgt gruppe, og kontrollgruppa er for liten til å si noe om barna uten kjæledyr.

Vegrer seg for å kjøpe dyr

Carlisle vet ikke om de sosiale ferdighetene er kjæledyrets fortjeneste, for hun undersøkte ikke hvor sosiale barna var før de fikk husdyr.

Hun fant heller ikke noen sammenheng mellom tilknytning til dyret og sosiale ferdigheter.

Det kan være slik at foreldre kjøper et dyr til barn som allerede har gode sosiale ferdigheter, og som de vet kan håndtere dyret på en bra måte.

En del autistiske barn har høyere sannsynlighet for aggressiv oppførsel enn barn med psykisk utviklingshemming, selv om det er store forskjeller mellom barn innenfor autismespekteret. En annen undersøkelse Carlisle gjorde viste at en del foreldre til autistiske barn lar være å kjøpe hund på grunn av barnets oppførsel, og fordi de er redde for at den kan gå ut over hunden.

Referanse:

Gretchen Carlisle: The Social Skills and Attachment to Dogs of Children with Autism Spectrum Disorder. Journal of Autism and Developmental Disorders, oktober 2014. Sammendrag.

Det viktigste for pasienter som legges inn for psykiske lidelser er selve behandlingen, møtet med de ansatte, det å bli frisk og å bli i stand til å takle livet etterpå. 

Det går fram av en undersøkelse som høsten 2014 ble gjennomført blant døgnpasienter på 26 ulike institusjoner rundt omkring i landet.

Noen av svarene fra undersøkelsen illustrerer dette tydelig: 

«Få hjelp med psyken.»

«Å bli hørt og bli møtt av behandlere som viser respekt, forståelse og har tid.»

«Å få verktøyene til å bli frisk.»

«Mestre sosialangsten og bli kvitt depresjoner.»

Dette er altså hva pasientene mener er viktig for dem. Men når de blir spurt om hvor fornøyde de er med behandling og ansatte innen det psykiske helsevernet, viser brukerundersøkelsen at forbedringspotensialet er stort. 

For dårlig på informasjon om behandling

Pasientene peker på flere områder som ikke er gode nok. 

Hele syv av ti svarer at de ikke har fått tilstrekkelig informasjon om de behandlingsmulighetene som finnes.

Godt over halvparten oppgir at informasjonen om de psykiske plagene de har eller diagnosen ikke er god nok, og over 70 prosent opplever at behandlerne i for liten grad har klart å forberede dem på tiden etter utskrivning. 

Institusjonene skårer også lavt når det gjelder pasientenes medvirkning og innflytelse på valg av behandlingsopplegg.

Det samme gjelder på spørsmål om hvorvidt hjelp og behandling gjør pasientene bedre i stand til å mestre sine psykiske plager. 

Føler seg trygge

Alt er imidlertid ikke bare negativt. 

– Institusjonene kommer blant annet bra ut når det gjelder miljø og aktivitetstilbud, sier forsker og prosjektleder for undersøkelsen Johanne Gran Kjøllesdal.

Høyest skår gir likevel pasientene på spørsmålet om de blir tatt godt imot ved institusjonen. 76 prosent svarer at dette skjer på en tilfredsstillende måte.

Omtrent like mange svarer at de har følt seg trygge under oppholdet. Videre mener litt over halvparten at aktivitetstilbudet har vært tilfredsstillende.

På spørsmål om pasientene har fått nok tid til samtaler og kontakt med behandlere, og at de blir forstått, svarer seks av ti at de opplever dette i stor eller svært stor grad. 

To av tre mener kommunene ikke er gode nok

Pasientene ble også bedt om å vurdere hjelp fra kommunen og andre helsetjenester som de hadde vært i kontakt med. 

Det viste seg at to av tre opplever at kommunens hjelp ikke er tilfredsstillende. Hele 62 prosent synes hjelpen de har fått fra helsetjenestene var «svært dårlig», «ganske dårlig» eller «både óg».

Pasientene opplever også at ulike helsetjenester samarbeider dårlig for å hjelpe de med psykiske plager.

Pilotundersøkelse

Bestillingen kom i vår fra Helsedirektoratet, som ønsket rapporten allerede ved dette årsskiftet. Vanligvis bruker Kunnskapssenteret to år på en slik undersøkelse. Derfor ble dette arbeidet definert som et hasteoppdrag.

Kjøllesdal påpeker at forskerne gjennom prosjektet også fikk testet ut nye metoder for å måle erfaringer blant psykisk syke pasienter. 

Blant annet brukte de både spørsmål som var utformet som fritekstkommentarer samt vanlige standardiserte spørsmål med faste svaralternativer. 

– Resultatene fra fritekstkommentarene utfyller de øvrige resultatene og indikerer at spørreskjemaet dekker de områdene som pasientene mener er viktigst, sier Kjøllesdal.

Siden undersøkelsen er å anse som en pilotundersøkelse, oppfordrer Kjøllesdal til forsiktighet i tolkningen av resultatene.

- Uansett viser resultatene at institusjonene skårer høyt på noen områder, mens pasientene også peker på flere forbedringsområder, oppsummerer Kjøllesdal. 

Referanse: 

Johanne Gran Kjøllesdal Pasienters erfaringer med døgnopphold innen psykisk helsevern. Resultater etter en landsdekkende undersøkelse i 2014. Kunnskapssenteret for helsetjenesten nr. 9-2014

Gridceller er del av hjernens indre GPS. Det er disse cellene som sammen med blant annet stedceller, hjelper oss til å vite hvor vi befinner oss. Egentlig er det ikke én stedsans vi har, men flere ulike stedsanser som samarbeider. Dette kan være vanskelig å få grep på, men 3D-teknologi kan hjelpe oss til å forstå.

– Vi jobber med visualiseringer av data fra Moser-forsøk, sier førsteamanuensis Ekaterina Prasolova-Førland ved NTNU.

Nylig fikk hun de første resultatene fra California Institute of Technology (Caltech), der utslagene fra gridcellene vises som røde punkter.

– Dette er på et veldig tidlig stadium, og det skal bli mer spennende etter hvert. Opplevelsen blir best om du dykker ned i det hele med Oculus-briller og svømmer rundt, eventuelt sammen med andre forskere, sier Prasolova-Førland.

Second Life og Oculus Rift

Arbeidet foregår sammen med folk fra NASA og Caltech. De jobber med å tilpasse metoder som opprinnelig ble utviklet for visualiseringer av astronomiske data i virtual reality.

Henrik Hjelle er en av sju mastergradsstudenter ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU, som jobber med 3D-visualisering sammen med Prasolova-Førland.

– Formålet med prosjektet er å gi allmennheten en innføring i hva gridceller er, og hvilken rolle disse cellene har i hjernens indre navigasjonssystem, sier Hjelle.

Arbeidet har bare pågått siden oktober, da Moser ble tildelt nobelprisen. Programmet lages ved hjelp av 3D-teknologien Oculus Rift og onlineverdenen Second Life.

Oculus Rift er 3D-teknologi som flere store aktører satser tungt på. Facebook kjøpte firmaet bak i fjor.

Hjernen, testrom, tur

Programmet som skal gi oss en innføring i hjernens stedsanser er fremdeles under utvikling, men planen er at det etter hvert skal inneholde tre elementer, forteller Hjelle:

• En enkel interaktiv modell av hjernen der du kan finne ut hvor i hjernen du befinner deg og hvilke typer celler vi har i dette området.
• Et testrom: Du simulerer selv, ved hjelp av din egen avatar, når gridcellene blir «aktive» i forhold til din egen posisjon i rommet. Et bestemt mønster vil oppstå.
• En guidet tur i det virtuelle Trondheim, hvor det simuleres når de ulike cellene blir aktive og sammen danner seg et «bilde av verdenen» i hjernen.

Brukes nå

Ved NTNU er 3D-teknologien allerede testet på sykepleiere. Da simuleres situasjoner på akuttavdelingen. Dette er teknologi ved yttergrensen, og programmet utvikles videre.

– Det er ganske mange komponenter som ennå ikke er med, sier sykepleier Henrik Englund, som i høst testet programmet for andre gang, sammen med kolleger innenfor akuttsykepleie, intensivsykepleie og operasjonssykepleie.

Men han ser at det er fremgang fra i vår, og synes det virker interessant og spennende.

– Som et treningsopplegg kan det være en øyeåpner for sykepleierstudenter, mener Englund.

Framtidens treningsrom

Foreløpig savner han mer dybde i programmet, og sider ved organiseringen kan bli bedre. Når du simulerer et akuttmottak bør det for eksempel være en leder på stedet som kan organisere arbeidet.

Også sykepleier Line Kulseth savner foreløpig flere detaljer og muligheter. Hun peker på mangelen på flere roller.

– Jeg tror nok det kan fungere. Men nå er vi bare sykepleiere på akuttmottaket. I en virkelig situasjon vil det være en traumeleder og andre folk til stede, påpeker Kulseth også.

Men hun ser for seg muligheter i fremtiden for å trene på kommunikasjon i en akuttsituasjon.

Også dette programmet er altså foreløpig på eksperimentstadiet, og råd fra folk som kjenner virkeligheten er vel akkurat det folkene ved NTNU trenger for å gjøre programmene sine mer realistiske.

Justerer raskt

Prasolova-Førland og hennes folk justerte opplegget samme dag som de fikk innspillene fra sykepleierne. De fikk inn en koordinator som styrte arbeidet.

– Faglige roller som er til stede avhenger av hvilke yrkesgrupper som er til stede, sier Prasolova-Førland.

Foreløpig er det flest folk fra Høgskolen i Sør-Trøndelag som har vist interesse, og hun skryter av deres engasjement. Men samtidig oppfordrer hun andre miljøer til å delta, slik at simuleringene blir mest mulig realistiske.

Muligheter

Liknende 3D-teknologi brukes for å vise hvordan norsk oppdrett foregår, og Forsvaret har tidligere luktet på mulighetene for å bruke det i trening.

I samarbeid med Turistinformasjonen i Trondheim har en virtuell utgave av Trondheim og NTNU, en laksesimulator og en virtuell Granåsen kommet i gang.

Her er mulighetene mange. Nå er altså neste skritt å reise inn i hjernene våre. De ser øyensynlig ikke på begrensinger som noe virkelig på denne avdelingen.

En fersk studie fra Universitetet i Oslo viser at amfetamin ofte brukes av menn med fysisk slitsomme jobber i randsonen av det ordinære arbeidsmarkedet.   

“Jeg elsker å jobbe. Amfetamin handler om ekstra innsats og å holde tempoet oppe. Jeg jobbet virkelig ekstremt effektivt.”

Slik beskriver en maler hvorfor han brukte amfetamin. Flere av de andre i teamet hans brukte også stoffet. De sniffet amfetamin om morgenen før jobb og i matpausen midt på dagen, for å holde tempoet oppe.  

Overraskende funn

Willy Pedersen, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi og ekspert på rusforskning, er en av forskerne bak studien. Han er overrasket over funnene.

- Vi forbinder gjerne narkotika med marginale brukere. Amfetamin brukes derimot ofte av nokså konvensjonelle grupper, med verdier som sammenfaller med samfunnets mainstream. Det er et farlig stoff som ofte brukes av nokså vanlige folk, sier han.

Studien er utført av Pedersen i samarbeid med Sveinung Sandberg, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi og Heith Copes ved University of Alabama.

De intervjuet 55 norske amfetaminbrukere. 

Tre brukergrupper

Forskerne fant tre brukergrupper:

• Unge menn på fest bruker stoffet for å regulere alkoholrusen og holde festen gående.
• Amfetamin brukes også som selvmedisinering av enkelte med diagnoser som ADHD.
• Den tredje gruppen er arbeidere, gjerne i dårlig regulerte jobber i bygg og anlegg, i fiskeindustrien, i transport eller i rengjøringsfirmaer. Det dreier seg ofte om små bedrifter i tøff konkurranse om oppdrag. Arbeiderne bruker amfetamin for å jobbe mer effektivt, ta på seg ekstra skift eller for å få oppdrag i havn i tide.

- En fordel med amfetamin er at det ikke er så lett å oppdage at du bruker det. Flere hevdet at verken arbeidsledere eller familie hadde merket noe. Det lukter ikke og øker energien, konsentrasjonen og innsatsen – i alle fall på kort sikt, sier Pedersen.

Fattigmannskokain

Nettopp det faktum at stoffet kan brukes i hemmelighet var en del av appellen for disse brukerne. Det skiller stoffet fra andre rusmidler.

En av mennene i studien forteller:

“Jeg brukte det i over et år uten at kona mi oppdaget det. Tok en dose om morgenen, en i løpet av dagen, spiste og sov om natta. Alt fungerte bra. Det var jobb, jobb, jobb.”

Forskerne legger til at amfetamin også er billig, og kalles gjerne fattigmannskokain. I flere arbeidsmiljøer smittet amfetaminbruken.

- Som ny på jobben legger man kanskje merke til at noen makter et høyt tempo uten å bli slitne. Flere ble introdusert for stoffet av slike kolleger, forteller forskeren.

Noen av informantene hadde ruset seg i flere år.

- Men etter hvert begynte mange å sette stoffet med sprøyter i stedet for å sniffe det, fordi det er mer effektivt. Gradvis begynte problemene å melde seg. De fikk ikke sove og mistet matlysten, sier Pedersen.

Mødre begynte å selge stoff

Flertallet av brukerne er menn, men også enkelte kvinner bruker amfetamin i jobbsammenheng. En av disse hadde et lite rengjøringsfirma.

Slik beskriver hun sin situasjon: 

“Når jeg bruker amfetamin, kan jeg ta på meg to ekstra jobber. Jeg jobber og jobber, klarer ikke å si nei. Så tenker jeg: Jeg må bare gjøre meg ferdig. Da hjelper det å bruke litt amfetamin.”

Flere av kvinnene var bekymret for at amfetaminbruken skulle gå utover barna deres. Paradoksalt nok begynte noen av mødrene å omsette stoffet for å få hjulene til å gå rundt. Flere av dem ble straffeforfulgt, og noen mistet omsorgen for barna.  

Selv når kvinnene satt inne, var det flere som beskrev bruk av amfetamin som en måte å takle både jobb og familieliv på. Amfetamin gjorde dem i stand til å holde hus og hjem i stand, og til å orke en slitsom hverdag, sier Pedersen.

I krig og som legemiddel

Amfetaminbruk har en lang historie. 

Da tyske soldater invaderte Polen i september 1939, ble de allierte slått av hvor fort det gikk og hvor effektivt de tyske soldatene kjempet.

- Soldatene sto på i døgn etter døgn uten å sove. Nå vet vi at hæren og flyvåpenet brukte 35 millioner amfetamintabletter i løpet av den første krigshøsten, forteller Pedersen.

Amfetamin stammer fra medisinske laboratorier i det moderne industrisamfunnet. Det var altså et lovlig legemiddel, og fra 1930-tallet ble det markedsført mot depresjon og for å øke energien.

Under 2. verdenskrig ble stoffet først brukt av aksemaktene, før de allierte også fulgte etter. På 1950-tallet ble amfetamin markedsført som slankemiddel. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy brukte amfetamin for å holde seg våken i perioder med høyt politisk press, mot ryggsmerter og for ikke å bli utslitt.  

På et tidspunkt brukte nesten ti prosent av amerikanerne amfetamin. Det samme mønsteret så vi i England. Også i Sverige var bruken stor.

- Etter hvert som bivirkningene ble kjent og myndighetene strammet inn, avtok bruken. Amfetamin er nemlig et sentralstimulerende stoff som har en rekke bivirkninger og som er sterkt avhengighetsdannende, sier Pedersen.

Introdusert i russetiden

Det er lett å forestille seg at narkotiske stoffer er noe de andre driver med.

- Riktignok blir mange amfetaminbrukere etter hvert preget av stoffet og levesettet, men det mest slående i vår studie var imidlertid hvor vanlig mange av brukerne var. Bruken hviler på verdier mange kan slutte seg til – som å feste hardt og å jobbe hardt, sier Pedersen.

Noen av informantene ble introdusert til amfetamin allerede i russetiden.

- Der hvor det flyter mest alkohol og drikkes hardest, får stoffet lettest fotfeste. Dessuten ser vi en sammenheng mellom amfetaminbruk, tøffe arbeidsforhold og svarte penger. Han som tar flyttelasset ditt til altfor lav pris eller som pusser opp badet ditt billigere enn konkurrentene kan tenkes å bruke amfetamin for å holde koken, forteller Pedersen.

Referanse: 

Willy Pedersen, m.fl. High Speed: Amphetamine Use in the Context of Conventional Culture. Deviant Behavior. Volum 36, Nr. 2, 2015. Sammendrag. 

EEG-målinger av nyfødte, 36 timer etter fødsel, kunne forutsi med over 80 prosent sikkerhet hvilke barn som fikk dysleksi i åtte års alder.

Dette er ett av de mest ekstreme resultatene som er referert i en artikkel i det anerkjente tidsskriftet for hjerneforskning, Neuron.

Artikkelen oppsummerer mange flere slike resultater. Hjerneskanning kan brukes til å forutsi hvor god virkning deprimerte får av adferdsterapi eller medikamenter.

Lesevansker og depresjon er de to tilstandene som er mest studert så langt. Ifølge artikkelen kan hjerneskanning også forutsi virkningen av behandling for schizofreni, angst, alkoholisme, narkomani, røykavhengighet og overvekt.

Videre kan hjerneskanning av kriminelle forutsi den framtidige løpebanen. En studie viser at hvis den kriminelle har lav aktivitet i en del av hjernen som er forbundet med kontroll og konfliktløsing, så vil sannsynligheten for en ny fengsling i løpet av fire år fordobles.

Tar opp etiske problemer også

Forutsigelsene basert på hjerneskanning er stort sett sikrere enn tilsvarende tradisjonelle psykologiske tester, hevder forfatterne bak artikkelen.

De kommer blant annet fra anerkjente Massachusetts Institute of Technology og Harvard Medical School, og drøfter også hvordan resultatene kan brukes av helsevesenet og kriminalomsorgen.

– De vil framtvinge spørsmål om hvordan informasjonen om framtidsutsikter kan brukes mest mulig etisk for å hjelpe folk, snarere enn å velge ut de som mest sannsynlig vil lykkes, skriver de.

Lett skjulte forbehold

forskning.no har diskutert studien med to norske forskere, Siri Graff Leknes ved Intervensjonssenteret på Oslo universitetssykehus Rikshospitalet og Per Brodal, professor emeritus ved Institutt for medisinske basalfag på Universitetet i Oslo.

De har grovt sett to hovedinnvendinger: De faglige og de politiske. Hvor sikre er spådommene som hjerneskanningen kan gi, og hvordan kan de brukes og misbrukes?

– Etter å ha oppsummert alle de fantastiske studiene, ender forfatterne med mange forbehold. De er ikke så lette å se for en overfladisk leser, men gir ryggdekning for publisering i et seriøst tidsskrift som Neuron, sier Brodal.

– Denne artikkelen forsøker å selge inn hjerneforskning, ved å vise til praktiske anvendelser, mener Leknes. Også hun ser klart all usikkerheten og forbeholdene.

– Førsteinntrykket er ganske overveldende, men bryter du artikkelen ned til enkeltstudier, så er de ikke så imponerende. Hvis du med 70 prosent sikkerhet kan forutsi om forbrytere forlater sin kriminell løpebane, er det fortsatt 30 prosent du ikke trygt kan slippe ut av fengslene, sier hun.

Mye gjenstår

– Det er en veldig optimisme i artikkelen, men forfatterne underkommuniserer usikkerheten. Mange av studiene er små, og det er feilkilder ved hjerneskanninger, sier Brodal.

Nærmere lesning av artikkelen i Neuron bekrefter dette. Artikkelen skildrer hvordan studiene må følges opp av flere studier før de kan brukes av helsevesenet.

De aller fleste studiene som artikkelen beskriver, er i et tidlig stadium. De har først gjort hjerneskanninger, og så sett på utviklingen til de samme deltakerne i studien. Dette er hva forskerne kaller en læringsprosess.

Langt færre studier forsøker å bruke hjerneskanningene til å forutsi hvordan andre i samme studiegruppe vil utvikle seg.

Og bare en studie forsøker å bruke resultatene fra en gruppe til å forutsi utviklingen hos folk i en annen, uavhengig gruppe. Med andre ord: Gjøre metoden allment brukbar i stor skala.

Innsalg av forskning

Hvorfor er artikkelen laget slik at den ved første blikk virker veldig lovende, mens alle de nødvendige forbeholdene først dukker opp ved nærlesning?

Verken Leknes eller Brodal tror at forfatterne bevisst har utformet artikkelen for å lure journalister til å overselge innholdet for publikum. Men begge er klare på at pengene sitter løsere hvis forskning kan ha praktisk nytte.

– Når forskere skriver søknader, er det en fordel hvis de kan vise til samfunnsnytte eller klinisk anvendelse, sier Leknes.

– Det er helt klart et problem at mange forskere må framheve praktisk nytte for å få penger. Generelt er det et betydelig press for å overselge resultater, bekrefter Brodal.

Mer grunnforskning

Både Leknes og Brodal mener at forskning som er drevet av nysgjerrighet, er viktig i seg selv. Mange eksempler viser at slik grunnforskning har gitt helt uventet praktisk nytte.

Kroneksempelet er røntgenstråler, som blant andre Wilhelm Röntgen oppdaget under eksperimenter med elektrisk strøm gjennom lufttomme glassrør.

– Kanskje vil Nobelprisen til hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser gi større forståelse for verdien av grunnforskning, håper Leknes.

Enkeltmennesker var støy

De fleste studiene som artikkelen beskriver, er gjort med magnetresonans, fMRI. Den viser hvor stor blodgjennomstrømningen er i forskjellige deler av hjernen. Jo større blodgjennomstrømning, desto mer aktive er nervecellene i dette området.

– fMRI kom rundt 1990. Mange studier baserer seg på gjennomsnittsresultater fra store grupper av forsøkspersoner, forteller Brodal.

– Slik kunne forskerne skimte allmenne mønstre. Individuelle forskjeller ble sett på som støy, som det var viktig å filtrere vekk. Men i praktisk behandling er det jo individene som er viktige, sier han.

– Det jeg reagerer på, er idéen om at det går an å forutsi handlingene til enkeltmennesker i det hele tatt, bekrefter Leknes.

– De færreste hjerneforskere har slike forutsigelser som mål, fortsetter hun.

Ikke entydig sammenheng

Brodal har også en annen innvending, som er beslektet. Han bruker hjerneskanning og smerte som eksempel.

– En person som opplever smerte, vil ofte ha økt aktivitet i bestemte deler av hjernen. Men den samme delen av hjernen kan også være aktiv i helt andre sammenhenger, sier han. 

– Aktivering av bestemte deler av hjernen kan derfor ikke brukes som bevis på at personen opplever smerte – eller omvendt: at mangel på aktivitet viser at personen ikke opplever smerte. Hjerneskanning kan altså ikke brukes for å avgjøre om en person snakker sant eller ikke.

– Hjerneskanning av mennesker fra forskjellige kulturer gir også forskjellig resultat. Forskjellige deler av hjernen vil lyse opp på en hjerneskanning hos en kineser og en nordmann, selv om testen er lik, sier Brodal.

Forsker for å forstå, ikke for å forutsi

Dermed kommer spørsmålet: Har vi forstått hvorfor slike sammenhenger oppstår, for eksempel mellom skanning og smerte? Eller må vi eventuelt bare godta dem uten å forstå? Her har Leknes og Brodal litt forskjellig innfallsvinkel.

– Vi skal starte en ny studie av heroinavhengige, der vi skal sammenligne hjerneskanninger med hvordan behandlingen virker, forteller Leknes.

– Vi og andre gjør dise undersøkelsene mest av alt for å forstå mekanismene som fører til for eksempel misbruk. Det er ikke nok å finne en sammenheng. For å få publisert resultatene, må vi kunne vise at den sammenhengen har lært oss noe nytt om disse spørsmålene, altså hvorfor og hvordan, sier hun.

Reduksjonistisk tankegang

Brodal er mer opptatt av å framheve hvor mye vi ennå ikke vet. Igjen bruker han smerte som eksempel.

– På et trivielt nivå kan vi si at opplevelse av smerte er avhengig av en hjerne som fungerer. Men dette sier likevel lite om sammenhengene mellom hjerneaktiviteten og personens opplevelse.

– Det er en villfarelse å tro at man kan slutte direkte fra kunnskap om enkeltdelene til helhetens ytelse, altså personens atferd, tanker og opplevelser, sier han.

Brodal mener at mye av medisinen, slik som artikkelen i Neuron, er preget av en reduksjonistisk tankegang: Forskerne prøver å finne konkrete, kroppslige, fysiske mekanismer som kan forklare alle lidelser, også smerte.

Krav om objektiv, fysisk forklaring

– Jeg har også måttet ta opp min egen språkbruk til kritisk vurdering, forteller han.

– Før snakket jeg ofte om subjektiv smerte. Men hva er objektiv smerte?

Som eksempel på reduksjonismens makt over tenkning og begrepsbruk, peker han på den ulykkelige motsetningen mellom forskere og foreningen for pasienter med kronisk utmattelsessyndrom, ME.

– Så snart forskere peker på en ikke-fysisk årsak til problemene, fører det til raseri. Dette er forståelig, fordi legestanden har hatt en tendens til bare å anerkjenne symptomer og opplevelser de kan finne kroppslige forklaringer på, sier han. Sterkt lidende pasienter føler seg derfor mistrodd, selv om det ikke sies direkte.

– Hvis jeg opplever smerte i foten, har jeg smerte akkurat der, uansett om årsaken til smerter sitter et helt annet sted, for eksempel i ryggen, eller ikke skyldes noe fysisk i det hele tatt.

– Det er medisinsk overmot å tro at alt menneskelig kan beskrives fysisk og objektivt, men det objektive, fysiske har fått status, og er inngangen til trygdesystemet, understreker Brodal.

Den sultne dommeren

Men sett nå at forskerne i framtida klarer å utvikle metoder som sikkert kan forutsi hvordan behandling virker. Hvordan kan slike metoder brukes etisk forsvarlig, og hvordan kan de misbrukes?

Artikkelen i Neuron understreker at hjerneskanningen tross alt gir sikrere grunnlag for riktige beslutninger enn dagens metoder. Som ekstremt eksempel bruker de en studie som viser at dommere ofte gir strengere dommer rett før lunsj, når de er sultne. Skal slike tilfeldigheter råde?

– Bare én enkelt studie har vist at dommere oppfører seg slik, presiserer Leknes. ­Likevel har hun forståelse for at helsevesenet og kriminalomsorgen trenger sikrest mulig grunnlag for å ta tøffe valg.

Hjelp eller bortsortering

Forfatterne av artikkelen i Neuron framhever hvordan hjerneskanningene skal vise hvem som reagerer dårligst på behandling, slik at de kan få spesiell behandling.

Men kan ikke virkningen lett bli den motsatte? En viss sum penger vil gi bedre behandlingsresultat hvis de med best effekt plukkes ut, og de andre sorteres fra.

– Det er en illusjon å tro at ikke økonomi bestemmer hvem som skal få behandling, og hvem som ikke skal få det. Leger må ta slike beslutninger daglig, sier Leknes.

- Må ikke erstatte politikk med hjerneskanning

Studien i Neuron drøfter også ressursbruken. Som eksempel peker de på at kostnadene ved en hjerneskanning er mindre enn utgiftene som samfunnet har til feilslått rehabilitering av kriminelle.

– Er det forsvarlig å bruke så mye ressurser på en ørliten del av jordas rikeste befolkning, kontrer Brodal.

­– Vi må ikke erstatte politikk med hjerneskanning. Underpriviligerte barn kommer til skolen uten den evnen til selvregulering som de skulle ha lært seg i de første leveårene. Hvis vi skal få forbedringer som monner, må vi finne politiske løsninger på slike problemer, mener han.

Fri vilje

Både Leknes og Brodal ser også filosofiske problemer rundt tankegangen bak artikkelen i Neuron.

– En grunn til at folk reagerer på slike studier, er at de stiller spørsmål ved om vi har fri vilje hvis det går an å forutsi hvordan vi vil oppføre oss eller reagere, sier Leknes.

– Hva slags menneskesyn har vi egentlig? Vi kan diskutere om mennesket har fri vilje eller ikke, men nevrovitenskapen kan ikke gi svar. Ingen hjerneaktivitet kan fortelle om det. At vi opplever å ha fri vilje – det vil si valgmuligheter i viktige situasjoner – er en av forutsetningene for å kunne leve et meningsfylt liv, sier Brodal.

Referanse:

John. D.E.Gabrieli mfl: Prediciton as a Humanitarian and Pragmatic Contribution from Human Cognitive Neuroscience, sammendrag, Neuron 85, 7. Januar 2015, doi:10.1016/neuron.2014.10.047

Moderne medisin hviler på antibiotika, men mange bakterier har utviklet motstandskraft – resistens – mot mange av antibiotikaene vi bruker. Fagfolk verden over mener situasjonen er svært alvorlig, og frykter at pasienter igjen vil begynne å dø av i utgangspunktet trivielle betennelser.

For det går tregt med å utvikle nye typer antibiotika. Det er det mange grunner til. En av dem handler om at vi har uttømt området der vi tradisjonelt har lett etter bakteriedrepende stoffer.

Nå skriver imidlertid et team av forskere at de har åpnet nye områder for letevirksomhet. Og der har de nå funnet et helt nytt antibiotikum. Et antibiotikum som allerede har dempet infeksjoner hos mus. Og som til alt overmål ikke ser ut til å drive fram motstandsdyktighet hos bakteriene.

Bare lett igjennom èn prosent

Det er for det meste mikroorganismer i jorda som har funnet opp antibiotikaene vi bruker. Forskerne har oppdaget dem ved å lete blant bakterier og sopper som lar seg kultivere i laboratoriet – som altså er villige til å vokse i glasskåler med næringsløsning.

De fleste typene av antibiotika vi har i dag ble funnet på denne måten i løpet av tida mellom 1940 og 1960. Men så ble denne kilden mer eller mindre uttømt, skriver forskerne i siste utgave av Nature.

Siden den gangen har nye leteforsøk bare kommet opp med lignende typer stoffer.

Men så kan man altså løfte blikket, forklarer biokjemiprofessor Gerard Whight, som kommenterer den nye forskningen i Nature.

Andelen av mikroorganismer i jorda som vi faktisk får til å dyrke i laboratoriet utgjør bare skarve én prosent av totalen i jorda. Det betyr altså at vi ennå ikke har lett etter antibiotiske stoffer blant de resterende 99 prosent av jordmikrobene.

Før nå, altså.

Undersøkte 10 000 bakterier

Nå har Losee L. Ling fra NovoBiotic Pharmaceuticals og kollegaene hennes fra USA, Tyskland og Storbritannia utviklet nye metoder for å dyrke tidligere udyrkbare jordmikroorganismer. Dette har de fått til på ulike måter.

En av dem er å isolere bakterier mellom to membraner – en slags hinner – som holder bakterien på plass, men samtidig slipper igjennom vann med oppløste næringsstoffer. Dermed kunne forskerne legge bakterien tilbake i sitt naturlige miljø. Der kunne den vokse, omgitt av stoffene den vanligvis møter i jordsmonnet, forklarer forskerne.

Ling og co har brukt de nye metodene til å undersøke 10 000 bakterier. Og da viste det seg altså at én av dem produserer et stoff som hemmer både gule stafylokokker og pneumokokker.

Ingen resistens

Det nye antibiotikumet har fått navnet teixobactin, og ser ut til å ha en annen virkemekanisme enn andre antibiotika: Teixobactin binder seg til fettstoffer på utsida av såkalt Gram-positive bakterier, mens de fleste andre antibiotika angriper proteiner.

Dette kan kanskje være hemmeligheten bak et annet karakteristisk trekk ved det nye stoffet: Forskerne greide verken å lage stafylokokker eller streptokokker som var resistente mot teixobactin.

Det er nemlig mye enklere for sykdomsbakteriene å endre proteinene sine enn å forandre fettstoffene, forklarer forskerne. Derfor tror de at det vil ta lang tid før bakterier eventuelt klarer å utvikle resistens mot det nye stoffet.

De har allerede testet teixobactin både på mus med multiresistente MRSA-bakterier og pneumokokker. Det så ut til at effekten var god, uten at dyra tok merkbart skade av behandlingen.

Nytt håp

Det gjenstår selvfølgelig mye forskning før det nye stoffet eventuelt kan brukes på mennesker. Og det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål, for eksempel hvorvidt sykdomsbakteriene kan finne alternative veier til motstandskraft mot teixobactin.

Det nye stoffet er heller ikke virksomt mot Gram-negative bakterier, som E. coli.

Men den nye forskningen gir håp til at det er mulig å løse den overhengende resistenskrisa, skriver Wright i kommentaren i Nature.

Med nye metoder for å lete blant bakterier og sopp i jorda, kan vi kanskje snuble over enda flere typer antibiotika som ikke så lett gir resistente bakterier.

Referanse:

Losee L. Ling m. fl., A new antibiotic kills pathogens without detectable resistance, Nature, 8. januar 2015. doi:10.1038/nature14098

Gerard Wright, An irresistible newcomer, Nature, 8. januar 2015, doi:10.1038/nature14193

Av: Theis Tønnessen, forskningsleder ved Hjerte-, lunge-, og karklinikken, Oslo Universitetssykehus | professor ved Universitetet i Oslo.

Vi skolemedisinere tror gjerne at naturvitenskap og evidens-basert medisin står sterkt i vårt samfunn. Men det spørs hvor riktig denne oppfatningen er. Nordmenn bruker store summer på alternativ medisin, svimlende 4,7 milliarder kroner i 2012.

Det vil si at alle som benytter seg av alternativ medisin bruker 2500 kroner hver i året, i følge NRK. Hva er det som gjør at så mange av oss forføres av og oppsøker alternativ medisin?

Det er ikke mange år siden en tidligere statsminister ønsket å øke bevilgningene til alternativ medisin og udokumentert behandling. Også andre fremtredende politikere har stått frem i media og hyllet healere.

I avisene leser vi jevnlig anekdoter om personer som angivelig er blitt helbredet av alternativ medisin, om healere som kan snakke både med engler og døde, og som kan helbrede ved håndspåleggelse.

Det er også et tankekors at programmer som ”Åndenes makt“ fortsatt er like populært etter en årrekke på TV-skjermen.

Kan gjøre sykdommen verre

Folks tro skal man ha respekt for og den gjør vanligvis ingen skade.

Vanskeligere er det å forholde seg til at pasienter bruker store beløp, til dels også fra felleskassen, på udokumentert behandling som i tillegg til å ikke ha effekt også i verste fall kan forverre sykdom som kan behandles i helsevesenet.

Hvorfor er det slik? Vi lever tross alt i et moderne velferdssamfunn som er bygget på naturvitenskap og nysgjerrighet etter å forstå hvordan ting henger sammen (les forskning og utvikling). De fleste vil mene at det nettopp er forskning og utvikling som er årsaken til den vestlige verdens formidable fremgang, både teknologisk og medisinsk.

Skolemedisinen er ikke perfekt

Skolemedisinen, som er tuftet på naturvitenskap, består stort sett av behandlere som er teoretisk flinke og som har et ekte ønske om å tilby en behandling som har dokumentert virkning. Mange av dem er engasjert i forskning som ved hjelp av anerkjente vitenskaplige metoder kontinuerlig har som formål å bedre tilbudet til pasientene.

Selvsagt er det forhold i skolemedisinen som kan forbedres og som ikke er perfekte, og det finnes behandlinger hos oss som har liten eller ingen dokumentert effekt. Dette må vi være ærlige på og erkjenne slik at troverdigheten vår ikke svekkes.

Alle behandlere bør være åpne for kritiske spørsmål til deres virke. Det vil på sikt komme pasientene til gode. Blant annet sier en professor i fysikalsk medisin i programmet “Folkeopplysningen” på NRK at i likhet med kiropraktikk og fysioterapi har heller ikke skolemedisinen veldig gode resultater å vise til i behandlingen av ryggvondt.

Men – skolemedisinen er ved bruk av vitenskapelige metoder på stadig leting etter “sannheten”, og det er en kontinuerlig higen etter å utvikle medisinen – og bli bedre – til det beste for pasientene.

Dokumentert virkning må være et krav

Gjennomsnittlig levealder har økt dramatisk i store deler av verden. For en stor del skyldes det skolemedisinens forskning, utvikling og behandling. Eksempler er antibiotikabehandling av infeksjonssykdommer, vaksiner, dramatisk økt overlevelse av ulike kreftsykdommer, hjerteinfarkt etc.

Denne dramatiske økningen i levealder er ikke alternativmedisinens fortjeneste.

Skal samfunnet bruke av fellesskapets penger på helse, må det være et krav at det er på behandling som har dokumentert virkning, ved allment aksepterte vitenskapelige metoder. NRKs ”Folkeopplysningen” er i så måte et glimrende program som formidler av nettopp ”folkeopplysning“ om den manglende dokumentasjon av effekten av ulike typer alternativ medisin.

I de senere år er det også en økende motstand i befolkningen mot forebyggende behandling, slik som vaksiner. Motstanden kan i verste fall gå utover folkehelsen i stor målestokk (det skulle være nok å nevne kopper, meslinger og polio). Her har skolemedisinerne en utfordring og en jobb å gjøre. Vi må bli flinkere til å tallfeste og formidle gevinst i forhold til bivirkninger.

Økende bruk av dyre og unødvendige kosttilskudd er et annet tiltagende problem i den vestlige verden. I verste fall kan noen av kosttilskuddene være direkte helsefarlig og virke mot sin hensikt. Her foreligger det store mørketall som skolemedisinene har liten oversikt over.

Folk har krav på bedre forskningsformidling

Jeg tror lekfolk trenger å få mer og bedre informasjon om hva forskning er, om hvorfor allment aksepterte vitenskaplige metoder må legges til grunn når effekt av behandling skal vurderes, og hvorfor systematisk forskning er en forutsetning for utvikling.

Som leger og helsearbeidere er mye av dette ansvaret vårt. Det er vi som må hjelpe våre pasienter å navigere i en uoversiktelig ”behandlingsjungel”. Det kan vi gjøre ved å formidle forskningsresultater på en forståelig og nøktern måte, uten å love for mye.

Heldigvis ser det ut til at politikere begynner å forstå at vi i oljenasjonen Norge skal ha et liv også etter at vi har fått den siste olje, og derfor må satse på forskning og utdannelse. Mon ikke noe av bevilgningene også skulle tilgodeses formidling, en forutsetning for å få resten av befolkningen med på laget. Det er nemlig fellesskapet som finansierer mye av forskningen direkte eller indirekte.

Folk har krav på å få innsikt i hva forskningspengene brukes til. Det kan de få gjennom bedre forskningsformidling.

Theis Tønnessen er spesialist i generell kirurgi og thoraxkirurgi. Forskningsinteressene er konsentrert omkring hjertesvikt, remodellering av hjertet ved hjertesvikt, beskyttelse av hjertet under hjertekirurgi. Mer om Tønnessen i Wikipedia