- Ja, det kan de, svarer Jan Ketil Arnulf. Han er organisasjonspsykolog og førsteamanuensis ved institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI.

Men svaret er selvsagt ikke så enkelt. 

For organisasjoner kan jo ikke tenke, så hvordan kan vi bruke de samme begrepene på systemer som vi gjør på mennesker?

Arnulf mener at vi kan nettopp det. 

Og grunnen til det er, ifølge organisasjonspsykologen, at de også de begrepene vi bruker på hjernen er ganske upresise. 

- Begrepene vi lærer om i psykologien, som for eksempel depresjon, er egentlig bare en utvendig beskrivelse av tilstanden i et komplekst system, sier han.

Når vi kaller noen eller noe deprimert, så kan det altså beskrive både hjerner, mennesker, lag, grupper og institusjoner. 

Når menneskene i en gruppe er negative og har mistet trua, så vil det etter hvert sette seg i hele systemet. Og motsatt: når for eksempel et håndballag får det til å svinge på banen, så vil det prege hele laget. Det stimulerer alle til å gjøre det bra. 

- Vi har sett det fra tidenes morgen, at grupper av mennesker transporterer og forsterker hverandres følelser – på samme måte som slike prosesser foregår i hjernen, sier Arnulf.

Likheten mellom hjernen og Nav

Men selv om vi gjennom hele historien ser eksempler på at vi tillegger grupper og kulturer sjel, så er det som regel enkeltindividene som står igjen som syndebukker når noe går galt. Enten det er ledere eller ansatte. 

Forskerne er ikke noe bedre, ifølge Arnulf. 

- Når en organisasjon har gjort en feil eller sliter, så reduseres problemet ofte til dårlig ledelse eller motvillige ansatte. Samtidig vet vi fra forskning i kybernetikk – altså læren om styringsmekanismer i maskiner og levende organismer – at alle komplekse systemer har egenskaper ved selve systemet. Hvis ikke hadde for eksempel ikke datamaskinen fungert, sier han. 

Så hva med Nav, en av de mest kjente, utskjelte og kompliserte organisasjonene i velferdsstaten Norge? Hvordan er sinnstilstanden på denne kolossen? 

Ikke så bra, ifølge organisasjonspsykologen. 

- Dette er en organisasjon som får skylda for mye som er galt i Norge. Det er ikke måte på hva denne organisasjonen skal bære av ansvar, enda Nav ble planlagt for å fjerne problemer, sier Arnulf.

Marsjordren fra daværende arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten var i sin tid at ulike kommunale organer skulle slå seg sammen og samordnes under én paraply. På den ene siden skulle Nav hjelpe de trengende, på den andre siden skulle de begrense utbetalingene av penger og sørge for at flere kom seg ut i jobb. 

Problemet har blitt, ifølge organisasjonspsykologen, at gjensidige systemkrav slår hverandre i hjel. På den ene siden krever Stortinget og regjeringen at pengestrømmene reduseres. På den andre står det brukere av systemet som føler seg stemplet som late eller ikke trengende, og dermed mistenkeliggjort. 

- Systemet er fanget i sin egen håpløshet, konkluderer Arnulf. 

Grenser for ledelse

Så la oss si at organisasjonen er deprimert. Hva kan du gjøre for å få den frisk? Bør vi hente inn en terapeut eller hjelper det å skifte leder? Og hvem har i så fall ansvaret?

Organisasjoner kan, akkurat som mennesker, bli fanget i en følelse av at ingenting nytter. Dette er en situasjon som viser grensene for hva en leder klarer å gjøre, ifølge Arnulf.

Det går i alle fall ikke an å skylde på de ansatte, uansett hvor sure og negative de måtte være. 

- De fleste vil fortelle deg at de har grunn til å være slik – fordi systemet har plassert dem i en slik situasjon. Og det er ikke de samme sure gubbene som er sure bestandig, sier Arnulf. 

Når det gjelder Nav, er problemet så omfattende at ansvaret snarere må legges på oppdragsgiveren. Altså på myndighetene. 

- Det er politikerne som har lagd et monster av en organisasjon. Derfor er det de som må ta ansvaret for og kanskje innrømme at ideen om Nav ikke var så god, sier Arnulf. 

Han påpeker at alle som jobber må få lov til å lykkes med noe hver dag. De må se resultater av det de gjør og ha oppgaver som det er mulig å løse. Slik bygges yrkesstolthet. 

Og ansvaret for å legge forholdene til rette for at dette skjer, ligger på ledelsen. Eller i Navs tilfelle, på oppdragsgiveren. 

Bedrifter kan bare gå konk

Arnulf mener det er litt enklere for private bedrifter og aksjeselskaper. 

For mange av dem kan løsningen rett og slett være å gå konkurs. 

Har du først blitt deprimert, så er det ikke sikkert det finnes noen kur. At det ikke er hjelp å få.

Ta for eksempel dagens mediebedrifter, der krisestemningen har vært høy i flere år. 

- Vi vet at mange av disse sliter og ikke har det så lett. Men aviser som for eksempel Dagbladet kan komme til å gå med i historiens sus uten at verden stopper av den grunn. Det dukker eventuelt opp noe annet et annet sted. Det samme kan ikke skje med Nav og andre samfunnsinstitusjoner, som utøver en rekke viktige, lovpålagte samfunnsoppgaver, sier organisasjonspsykologen. 

For noen bedrifter kan det beste rådet være å komme seg gjennom de tunge tidende. Og selv om det er grenser for hva en leder klarer, så er det kanskje det beste vi har?

- Jeg er ikke så sikker på om det går an å bedrive terapi på en bedrift, men den kan ledes, sier Arnulf. 

Han bruker Norwegian-direktør Bjørn Kjos som eksempel på hvordan en leder kan velge å håndtere en verden av usikkerhet. 

Da Norwegian bestemte seg for å gjøre norgeshistoriens dyreste flykjøp, var nemlig styreformannen skeptisk til om de hadde råd. “Det vet jeg ikke”, sa Kjos, men spurte: “vil du gå konkurs med møkkafly eller flunkende nye fly?”

- Du kan som leder velge å gå inn i en risiko med positivisme eller pessimisme. Uansett må du ha evnen til å innse realiteter. Du kan godt innta en positiv lederstil så lenge den er i takt med medarbeidernes emosjonelle realiteter. Ledere som ikke klarer det, blir oppfattet som useriøse og klarer ikke å gripe inn og løse problemene, sier Arnulf. 

- Idioti å sparke treneren

Han mener at ledere og samfunnet generelt kan for lite om hvordan organisasjoner fungerer. 

- Derfor får vi ofte slike idiotiske krav om at treneren må sparkes når et lag har gjort det dårlig. Det vitner om en forenklet retorikk, sier Arnulf. 

Han påpeker at organisasjoner er viktige, profesjonelle verktøy som kan brukes til å løse oppgaver, for å skape verdier, og som derfor må pleies. 

- Det er ikke noe fanden fant opp i sin vrede, men noe som er nyttig for å løse oppgaver. 

Og noen organisasjoner er visstnok bedre skrudd sammen enn andre for dette formålet. 

- Har for eksempel organisasjonen klare og enkle oppdrag, og en klar identitet. Institusjonene er som knuter – jo enklere, jo bedre, sier Arnulf, som påpeker at ingen organisasjoner egentlig liker å bli beskrevet som enkle.

- Det føles tydeligvis nedverdigende. Men Rema1000 for eksempel har skrytt av sin enkelhet, og brukt det som et markedsføringsargument. Ved å satse på et enkelt sett med dagligvarer kunne de lage en enkel og billig logistikk som reduserte prisen ut i butikk og økte fortjenesten til eieren Reitan. Forenkling var forretningsidé og salgsargument i samme åndedrag. Og det virket, sier Arnulf. 

Igjen kan det synes lettere å være en privat bedrift enn en samfunnsinstitusjon.

Næringslivet skal tjene penger, og kan bygge enkle organisasjoner rundt dette formålet. En del organisasjoner har imidlertid oppdrag som har mange flere formål og forventninger knyttet til seg, noe som krever en mer kompleks organisasjon, ifølge organisasjonspsykologen.

- For to år siden skrev Odd Reitan en bok om sine ledererfaringer og mente at de var verdifulle for å få hele Norge til å bli bedre. Han mente han ville være bra som statsminister eller president. Det spørs om dette konseptet ville lykkes for Nav. 

Mer slakk i Kina

Arnulf har observert hvordan press på både ressurser og bemanning i norske organisasjoner fører til at de kan få store problemer med å løse samfunnsoppgaver, særlig når krisen plutselig inntreffer.

Dette kan i sin tur øke risikoen for at organisasjonen blir deprimert eller syk. 

- Det er lite slakk i organisasjonene i Norge. Det vil si hvor mange ansatte du kan ha gående som ikke gjør så mye, men som mobiliseres av og til for å gjøre en ekstra innsats. 

I Norge er det rett og slett for dyrt å ha folk gående slik uten arbeidsoppgaver. 

Arnulf, som bor og jobber i Kina, opplever en helt annen organisasjonskultur der. Folk forventer mindre av samfunnsinstitusjonene siden velferdsstaten ikke er så godt utbygd, det er mer og billigere arbeidskraft, mer kontroll, mindre teknologi og lengre arbeidsdager. 

Dette gir mer slakk, og dermed mindre fare for slitasje i organisasjonen, ifølge BI-forskeren. 

Han påpeker at en organisasjon som Nav er spesielt utsatt i Norge, fordi våre velferdsinstitusjoner stort sett er helt åpne for innsyn og kontroll fra omverdenen. Både organisasjonen og de som jobber der må tåle større trøkk fra samfunnet rundt. 

- I Kina ville myndighetene klart å beskytte en slik organisasjon i større grad, sier Arnulf. 

Når det gjelder mediesituasjonen, mener han likhetene er større mellom de to landene.

Som ellers i verden sliter papiravisene, men Kina er ifølge Arnulf et ekstremt nettsamfunn. 

- Så Dagbladet ville nok vært deprimert i Kina også, sier han. 

Mange av oss frykter det å bli gammel og alene. Og mange tenker at lite kan være så ensomt som det å bli gammel, og attpåtil bo på bygda.

Men en ny studie viser nå at flere gamle kvinner som mottar hjemmesykepleie, og som bor på landet, faktisk omfavner livet alene i heimen.

Alene – men ikke ensom

- Mange tenker nok at om du er alene, så er du også ensom. Men det trenger ikke være sånn, noe denne studien bekrefter, sier Tove Mentsen Ness, stipendiat ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

- De eldste eldre som er enslige har en indre styrke til å snu aleneheten til noe positivt.

Mentsen Ness har forsket på hvordan det er å være gammel og motta hjemmesykepleie når man bor i rurale strøk med lange avstander til helsetjenesten.

Hun har intervjuet 11 kvinner, alle enker over 80 år, bosatt på bygda i Midt-Norge.

Takknemlighet

Forskeren avdekker fire klare forhold. For det første er dette kvinner som er fornøyde med livet. De er også takknemlige, spesielt over å motta hjemmesykepleie, slik at de fortsatt kan bo hjemme.

- Selv om de trives med å være sammen med andre, er de veldig knytta til heimen sin og ikke minst, veldig glade i heimen sin. Dette er gjerne hjem de har bygd opp fra de var unge selv.

- Det er her de har bodd og det er her de har vært sammen med familien, sier Mensten Ness.

Frykter tap av helse

Studien avdekker videre at de føler seg sårbare, men på samme tid også trygge.

- De lever i en krysning mellom å omfavne et liv i ensomhet og frykte framtida med en stadig dårligere helse. De frykter for eksempel at de skal få demens og at de må flytte fra heimen, sier hun.

Forskeren, som selv er utdannet sykepleier og har mange års erfaring fra hjemmesykepleien, forteller at mye av forskninga som til nå er gjort på enslige eldre, er gjort i urbane strøk.

- Det finnes få studier fra spredtbygde strøk, noe som gjør det ekstra interessant å se på det, sier hun, og peker på følgende hovedfunn:

Indre styrke

- Min studie viser at disse menneskene takler det å være alene ganske så bra, og at de finner mye indre styrke til å gjøre denne tida meningsfull.

Samtidig viser studien at denne gruppen mennesker er veldig klar over at de ikke har lenge igjen å leve. Flere sier at prøver bevisst å være optimistiske og se muligheter i hverdagen, selv om tapene er mange og omfattende.

- Ved å bruke sin indre styrke til å møte disse nederlagene og sin sviktende helse, klarte de å verdsette et liv i ensomhet, og finne nye meninger med livet, sier Mentsen Ness.

Overføringsverdi

Mentsen Ness håper funnene kan bidra til at tjenesten i distriktene blir enda bedre, og mener studien har overføringsverdi til flere områder enn kun hjemmesykepleien.

- Det handler om hvordan vi kan tilrettelegge for at de som bor alene kan hjelpes best mulig.

- Dette er en stemme fra hvordan de eldste eldre tenker selv om det å bli gammel og alene, og viktig kunnskap også for fremtidens sykepleiere, sier Mentsen Ness.

Referanse

Tove Mentsen Ness m.fl.: Embracing the present and fearing the future”: The meaning of being an oldest old woman in a rural area. Publisert i tidsskriftet International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being. 2014.

Mange er så redde for å gå glipp av e-post, meldingar, oppdateringar, nyhende eller diskusjonar at dei ikkje kan leggje frå seg mobilen. Difor sjekkar vi smarttelefonen om lag kvart sjette minutt i gjennomsnitt.

Angst for ikkje å få med seg det som skjer kallas FOMO (Fear of missing out). Frykten gjev ein ekstrem bruk av smarttelefonar.

Kjæledyret i senga

Frykten blir så stor at vi tek med mobilen når vi legg oss. Somme går så langt at dei skaffar seg eit spesiallaga putetrekk med eigen lomme til mobilen.

– Då får kjæledyret plass rett ved øyret om natta, og du kan reagere straks det vibrerer, seier professor Tor Wallin Andreassen ved Norges Handelshøyskole.

Han har nyleg gjort ein studie av kva som leier til ekstrem bruk av smarttelefonar.

– Tanken på at du skal skru av dyret og leggje det på lading i stova, skaper ein frykt for at du ikkje er á jour. Du er ikkje med på det som skjer akkurat no, seier Andreassen.

Det same skjer når du er på teateret og ikkje greier å la vere å sjekke oppdateringar på Facebook. Du må sjekke inn, eller poste ei melding på Twitter. Leggje eit bilete på Instagram, samstundes som du er oppteken av å fortelje andre kva du gjer akkurat no, du er oppteken av å få applaus frå venene dine i form av «likes».

To hovudforklaringar

Det er to bakgrunnsvariablar som ligg til grunn for bruk av smarttelefonar. Samfunnsutbygginga av struktur, teknologi og breiband stimulerer til auka bruk av smarttelefon

– Om du legg til rette for meir og betre nettbruk, aukar interessen for å vere på nett, seier Andreassen.

Det andre er den sosiale normen.

– Når vener og kjentfolk er på nett, er det ei forventing om at du også skal vere det. Du er nerdete om du ikkje er det. Normen er ein smarttelefon, og at du er tilgjengeleg absolutt heile tida.

Den sosiale nettverkseffekten er viktig i dette. Di fleire vener du har på sosiale medium eller har kontakt med på nett, di meir aukar lysten til å vere der. Når mange brukar ei teneste, blir gleda større.

Overdriven bruk

Andreassen meiner det er to hovudforklaringar på ekstrembruk. Den eine er alle faktorar som legg grunnlaget for at ein alltid er logga på. Den andre er frykten for ikkje å vere med i det sosiale laget.

– Begge har like mykje å seie for ekstrem mobilbruk, og dei påverkar kvarandre. Frykten for å hamne utanfor gjer at du heile tida er logga på, anten det er for å lese e-post eller sjekke oppdateringar på sosiale medium. Det er difor du har mobilen liggjande på nattbordet.

Somme vil hevde at dette gjer folk avhengige, men Andreassen går ikkje så langt. Så lenge det ikkje er vitskapleg dekking for ein slik type diagnose, vil han heller kalle fenomenet for overdriven bruk som minnar om å vere avhengig.

Ikkje greier å la vere

– Korleis kjenner vi igjen overdriven bruk, meiner du?

– Når du i alle samanhengar kikkar i mobilen, sjekkar meldingar, e-post og sosiale medium, anten du er på teater eller i middagar. Når du ikkje greier å la vere, bortsett frå når du søv. Ein ekstrem bruk ligg svært nær opp til ulike former for å vere avhengig, slik hjerneforskinga har vist.

Velveresenteret i hjernen skil ut dopamin og serotonin når det blir stimulert ved til dømes å sjekke mobilen. Når vi brukar mobilen til å kople oss på, bli underhalde og vere aktive på sosiale medium, blir dette senteret i hjernen stimulert og gjev oss ei behageleg kjensle – ei kjensle av å vere «høg».

Vananes forbanning

– Hjernen har glede av stimuleringa og utløyser dopamin. Etter ein stund vil han ha meir. Det er vananes forbanning. Hjernen lærer seg dette enormt fort. Han vil ha belønninga – noko han triggar ved å få brukaren til å sjekke til dømes telefonen.

– Slik styrar han åtferden; gje meg eit skot, seier hjernen. Eg trur det er dette som skjer. Hjernen får abstinens om han ikkje blir konstant stimulert. Han blir hyperstimulert med desse media, og han elskar å bli hyperstimulert. Elles kan han bli rastlaus. Han seier, utan at du er medvite om det, sjekk Facebook!

Andreassen skil mellom to typar bedrifter på nett: dealers og healers. Nokre løyser eit problem eller gjev svar på det du ønskjer og du kan logge av og jobbe vidare, slik som ulike oppslagsverk og søketenester. Google er eit døme på dette.

Andre er langarar. Dei vil at du skal bruke så mykje tid på dei som mogleg. Facebook er eit døme på dette.

– Sosiale medium er basert på denne logikken. Dei kommuniserer at «du må bruke meg så mykje som mogleg». Det blir utvikla ein lim-effekt mellom brukarane, og det skaper ei spenning og variasjon som gjer at du ikkje klarer å forlate det. Det er stadig nye episodar med ein spanande slutt. Kva skjer vidare?

Implikasjonar

– Kva for lærdom kan vi trekke av alt dette?

– Folk må byrje å tenke over korleis mellom anna smarttelefonen pregar måten vi lever på og vår sosiale omgang med kvarandre.

Det er ikkje berre relasjonane våre Andreassen er oppteken av. Han er uroa for at evna til å vere konsentrert og samla om ei oppgåve, blir øydelagd ved at konsentrasjonen konstant blir avbrote. Denne forma for rastløyse kan føre til at konsentrasjonsspennet hjå unge folk berre blir mindre og mindre, meiner han.

– Eller du kan seie at dei klarer å vere merksame på fleire ting samstundes?

– Nei, du tek konsentrasjonen og bryt han opp i mange sekvensar. Alt blir stykka opp på grunn av avbrota. Medan du les, seier hjernen: no må du stimulere meg meir, dette går for sakte. Du får abstinens, og utan å tenkje over det, strekk du deg etter mobilen.

– Di meir rastlaus hjernen er, di fortare kjem desse avbrota. Du må ha Facebook og Twitter oppe samstundes som du høyrer på musikk medan du skriv eller les. Då hyperstimulerer du hjernen. Eg trur minnet blir dårlegare.

Uvanar til bords

Professoren håpar pendelen snart snur.

– Vi ser døme på mottrekk. I USA har nokon starta ein form for selskapsleik der vener konkurrerer om å la mobilen liggje. Dei går ut for å ete middag, og alle må leggje mobilen frå seg på bordet. Den som først plukkar opp mobilen for å sjekke, må ta rekninga, fortel Andreassen.

Stadig fleire ser at den overdrivne bruken går ut over den mellommenneskelege kvaliteten, meiner Andreassen, som vedgår at han sjølv er ein svært aktiv mobilbrukar, både på sosiale medium, bloggar og e-post.

– Håpet er at vi kan gå på teateret og vere til stades i noet. Det kan vi ikkje når vi alltid er logga på.

Vi fikk stadig høre det da vi var barn: «Ikke gå ut i kulda når du er forkjølet». «Husk et skjerf over munn og nese, så du ikke puster inn kald luft».

– Nå har vi endelig dokumentasjon på det min bestemor alltid har visst, sier Elling Ulvestad, professor i medisin og sjef for mikrobiologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus i Bergen.

• Les også: Ti myter om influensa og forkjølelse

Han har lest studien til forskere ved Yale University i USA. De undersøkte celler fra luftveiene til mus, og fant at det innebygde immunforsvaret i cellene fungerer dårligere ved 33 grader enn ved en kroppstemperatur på 37.

Det kan forklare hvorfor en forkjølelse oftere starter i nesa enn i de varmere lungene. Og hvorfor det er viktig å holde kroppen varm i vinterkulda.

Trives i nesa

Selv om forsøket er gjort på mus, tror Ulvestad det samme kan gjelde oss mennesker.

– Jeg skulle selvsagt gjerne sett et forsøk på mennesker, men vi er nok ganske like musene på dette området, sier han, og legger til at han synes det er en grundig studie.

• Les også: Når skal du være hjemme med forkjølelsen?

Det er mulig å ta celler fra luftveiene til mennesker og påføre dem virus for å se hvordan de reagerer ved ulike temperaturer. Men de amerikanske forskerne kunne få enda klarere svar ved å sørge for at noen av musecellene manglet immunforsvar. Det hadde ikke vært greit å gjøre med menneskeceller.

Forskere har lenge visst at forkjølelsesviruset rhinovirus trives best ved lavere temperaturer. Da formerer det seg og øker sjansen for sykdom.

– Nesa er en genial plassering for viruset både fordi viruset deler seg og blir flere i kalde slimhinner, og fordi det er lett å spre smitten derfra når vi nyser, sier Ulvestad.

Immunforsvaret svikter

Mange har trodd at det er egenskaper ved viruset som gjør at det liker seg så godt i en kald nese.

Men mye tyder på at i hvert fall noe av årsaken er at immunforsvaret vårt ikke klarer å ta knekken på viruset når det er kaldt.

I musecellene som manglet immunforsvar, formerte viruset seg nemlig like bra ved 37 grader som ved 33. Forskerne brukte en musetilpasset versjon av viruset som er vanlig hos mennesker.

Når forkjølelsesviruset går inn i slimhinnecellene, setter cellene i gang et umiddelbart forsvar. Vanligvis er det nok til å drepe viruset og hindre at vi blir syke. Men forsvarsmolekylene i cellene til musene oppfører seg annerledes når det er kaldt. Forsvarsverket blir svakere.

– Vi har lenge visst at de som trener i kulda, som skiløpere og skøyteløpere, blir lettere forkjølet. Dette er kanskje én av forklaringene, sier Ulvestad.

Vil vite mer om kulde og astma

Det å trekke inn kald luft er altså ikke så lurt.

Med et skikkelig magedrag kan du muligens svekke immunforsvaret i lungene også.

Et skjerf over munn og nese kan hjelpe, tror Ulvestad.

­– Det er bra at vi får vite mer om folkesykdommen forkjølelse, sier han.

Forkjølelse er plagsomt, men ufarlig for de fleste av oss. Men den kan forverre luftveissykdommer som astma.

Yale-forskerne vil forske videre på sammenhengen mellom temperatur og immunforsvar, blant annet når det gjelder astma hos barn.

­– Den nye kunnskapen kan være viktig for å få vite mer om hvordan kulde påvirker astma, sier Ulvestad.

Referanse:

Ellen F. Foxman, m.fl.: Temperature-dependent innate defense against the common cold virus limits viral replication at warm temperature in mouse airway cells. PNAS, online 5. januar 2015.