En fortvilet ku kan ule, en aggressiv okse kan brøle og en sulten kalv kan gi fra seg et høyfrekvent ”møøø”.

Men forskere har skjønt lite av hva det egentlig er kuene kommuniserer til hverandre. En ny studie viser at kalvene har hver sin lyd, og at de lager spesielle lyder så fort det er snakk om mat, og at kuene lager ulike lyder til kalvene etter hvert som de vokser opp.

• Les også: Kresne kyr og griser skal over på norsk diett

Forskerteamet ved The University of Nottingham og Queen Mary University of London, har brukt ti måneder på å studere kyrnes kommunikasjon med kalvene sine. Ved hjelp av svært sensitivt utstyr, samlet de inn ku-lyder fra to flokker frittgående storfe på en gård i England.

Mat-mø

Forskerne la særlig merke til to lyder. Når kalvene var i nærheten, kommuniserte kuene med dem ved hjelp av dype lyder. Det gjorde de i de første tre-fire ukene etter fødselen, og lydene ble laget med munnen lukket eller bare delvis åpen.

Til sammenligning var lydfrekvensen annerledes så fort kalven vandret på egenhånd. Lydene ble langt mer høyfrekvente da kuene ikke lenger kunne se kalvene sine.

• Les også: Kalvene får for lite melk

Forskerne la også merke til at kalvene hadde annerledes kallesignaler så fort det var snakk om mat. På denne måten fikk de glemske mødrene en påminning om å komme og gi dem melk.

Forskerne fant også at det var mulig å identifisere hver enkelt ku og kalv ved hjelp av lydene deres.

Kuas velvære

– Det er første gang så komplekse storfesamtaler har blitt analysert ved hjelp av de nyeste og beste teknikkene. Våre resultater gir et godt grunnlag for å undersøke velferden til storfe ved hjelp av lydene, sier Alan McElligott i en pressemelding. Han er en av forskerne bak studien.

• Les også: Kuer liker ikke regn

Ved å avsløre og kartlegge lydsignalene til kuene, samt se på deres atferd, kan videre forskning avsløre hvor godt kuene har det, og dermed vil det være mulig å påvirke politikken til dyreomsorgen, ifølge forskerne. 

Referanse:

Mónica Padilla de la Torre, m.fl.: Acoustic analysis of cattle (Bos taurus) mother-offspring contact calls from a source-filter theory perspective, Applied Animal Behaviour Science, 8. desember 2014, doi:10.1016/j.applanim.2014.11.017. 

Stordrikkerne utgjør en liten gruppe og de står derfor for en relativt liten andel av det egenrapporterte sykefraværet, viser en studie fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus). Dette til tross for at stordrikkerne hver og én oftere er borte fra jobb på grunn av alkoholbruk enn mer moderate konsumenter.

Det er de som har et moderat alkoholforbruk som utgjør den største gruppen av alkoholdrikkere.

– Resultatene fra vår studie viser at denne gruppen står for den største andelen av det alkoholrelaterte fraværet blant unge arbeidstakere, sier doktorgradsstipendiat Line Schou ved Sirus.

– Det betyr blant annet at man kan forvente mer effekt av forebyggende tiltak dersom de rettes mot alle arbeidstakere og ikke bare mot de såkalte problemdrikkerne, sier Schou.

Dobbelt så mange menn som kvinner

Studien er basert på en spørreundersøkelse blant 1700 unge arbeidstakere med en gjennomsnittsalder på 28 år. Åtte prosent svarte at de minst én gang det siste året hadde vært borte fra jobben på grunn av alkohol.

Andelen menn som svarer at de har vært borte fra jobb på grunn av alkoholbruk, er nær dobbelt så høy som den er blant kvinner, henholdsvis 10,5 og 5,7 prosent.

– Menn drikker mer, de drikker seg oftere beruset, og de drikker gjerne mer sprit enn kvinner, sier Schou.

Funnene er i tråd med tidligere forskning om forskjellene mellom menn og kvinners drikkemønster, og forskerne har ikke annen forklaring på det enn at det er gamle tradisjoner og vaner som gjør seg gjeldende.

– Norsk forskning om alkohol og sykefravær viser at alkoholbruk forårsaker en stor del av korttidsfraværet fra arbeidsplassen. Og unge, single menn er oftest borte fra jobben på grunn av alkoholkonsum, sier Sirus-forsker Inger Synnøve Moan.

Økt konsum gir økt sykefravær

En rapport fra 1997 viser at alkoholrelatert fravær utgjør 1,5–2 prosent av totalfraværet, 14–19 prosent av det samlede korttidsfraværet, det vil si én til tre dager, og 44 til 59 prosent av éndagsfraværet. Det koster arbeidsgiverne dyrt.

– I følge beregninger fra 2004, er de årlige kostnadene for samfunnet knyttet til alkohol på 18 milliarder kroner, og 70 prosent av det beløpet er knyttet til arbeidslivet, sier Moan, som understreker at dette er gamle tall og at det er ofte er knyttet usikkerhet til slike beregninger.

Økt alkoholkonsum på befolkningsnivå fører til en økning av sykefravær.

– En studie som tok for seg perioden 1957–2001, viser at en økning i alkoholkonsumet med én liter per år per innbygger, førte til en økning i sykefraværet på 13 prosent blant menn, sier Moan.

Ifølge Moan finnes det lite forskning som sier noe om forskjellene mellom ulike bransjer i arbeidslivet.

Lenke:

Om prosjektet: Alcohol consumption and harm to others. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådests program «Rusmiddelforskning».

Det er fra før kjent at vitaminet K2 hjelper til med å tilføre kalsium til skjelettet. Men kan det også hindre at benvevet i skjelettet blir dårligere når vi er syke? 

En ny studie kan tyde på det. 

Da professor Jan Oxholm Gordeladze og forskerteamet hans skulle finne ut hvordan tap av benvev kan forhindres når vi har betennelser i kroppen, fant de at vitamin K2 virker beskyttende.

Begge metodene som ble brukt på bencellene – genterapi og tilførsel av vitamin K2 – hadde effekt. I tillegg kunne forskerne se at K2 forsterket effekten av genterapien.

Det viste seg også at vitaminet hadde nesten like stor effekt alene som i kombinasjon med genterapien.

– Dette er første gangen noen undersøker vitaminets effekt i en slik sammenheng, forteller Gordeladze, som er professor ved Avdeling for molekylærmedisin på Universitetet i Oslo.

Forebygger brudd

Funnene bidrar til bedre å forstå hvordan K2 fungerer. Det er først de siste årene at vitaminet har blitt viet mer oppmerksomhet. I dag blir vitaminet stadig oftere markedsført av kommersielle aktører.

Professor Gordeladze mener funnene kan bety mye for folkehelsen. Har du først fått svekket skjelettet, så øker det risikoen for brudd etter såkalt fall fra ståhøyde. Dette er en vanlig årsak til mange sykehusinnleggelser i Norge.

– Det kan ha stor betydning for enkeltindividers helse å få en kontinuerlig beskyttelse mot beintap og åreforkalking selv om man har betennelser i ny og ne, sier Gordeladze.

Gir bentap uten at vi merker det

Når vi er syke og har betennelser kan bencellene miste evne til å mineralisere, det vil si å danne hardt benvev.

Elastiske celler i blodårene, eller fibroblastene, blir også påvirket av betennelser. De kan begynne å skille ut kalk, noe som kan gjøre blodveggen tykkere, som i sin tur kan medføre åreforkalkning.

– Det kan skje selv om vi ikke merker det, forteller Gordeladze.

Det er en type signalstoffer som skilles ut av betennelsescellene som gjør at bencellene påvirkes, såkalte cytokiner.

– Vi har prøvd å finne et system for å manipulere benceller og de elastiske cellene i blodet slik at de oppfører seg normalt også ved betennelse, sier professoren.

Lurer bencellene

Genterapi går ut på å påvirke det epigenetiske uttrykket hos cellene. Det betyr at forskerne stimulerer de aktuelle genene til å være mer fremtredende, slik at bencellene for eksempel blir mer motstandsdyktige mot cytokiner. 

Dette kan forskerne få til ved å sette kunstige gener inn i bærermolekyler og deretter lure bencellene til å ta opp i seg de nye genene, for så å uttrykke dem.

- Det finnes to typer gener som er fremtredende i benceller når de fungerer ordentlig – såkalte transkripsjonsfaktorer og mikroRNA. Disse genene inngår i et nettverk av gener som regulerer cellenes egenskaper.

For å finne det optimale epigenetiske uttrykket tar forskerne dataprogrammer til hjelp. Programmene leser gjennom store mengder dokumentasjon om de fysikalske egenskapene til genene, og hvordan de binder seg til hverandre. Slik kan forskerne finne frem til et genetisk uttrykk som ligner det som forekommer naturlig i bencellene våre.

Rikt på K2

Når det viser seg at K2 har nesten like stor effekt som genterapi, kan det være en langt mindre komplisert måte å holde oss friske på.

Vitaminet K2 produseres i mindre grad av bakterier i innvollene våre, og vi kan altså ha svært godt av å tilføre litt ekstra, ifølge forskerne.

Gjæret og modnet mat som klippfisk og lever, og oster som gammelost og Roquefort er rike på vitamin K2. Vitamin K2 dannes også ved gjæring av grønnsaker, og spesielt mye finnes i natto, en japansk rett med gjærede soyabønner.

En annen fordel er at K2 er mindre farlig i store doser enn for eksempel vitamin K1 eller D-vitamin.

Vil studere effekten på mennesker

Til nå har forsøkene foregått med stamceller i laboratoriet og på rotter.

I neste omgang vil forskergruppen gå videre med såkalte metabolomikkstudier. Det vil si at de skal studere effekten av vitamin K2 på produktene av mange organers og celletypers stoffskifte, både på dyr og mennesker.

Planen er så å teste effekten av K2 på uønsket forkalkning av bløtvev. Da vil de se nærmere på vitaminets effekt på forskjellige organsystemer, men også på modeller av friske og syke celler som normalt finnes i hjerteklaffer og i nyrene.  

Jan Oxholm Gordeladze og forskergruppen Stamceller og microRNA støttes blant annet av KappaBio som markedsfører K2.

Mange mennesker sliter med smerter. Ifølge Folkehelseinstituttet rammes faktisk rundt 30 prosent av den voksne befolkningen av ulike typer kroniske smerter, og dette er den viktigste årsaken til langtidssykefravær og uførhet i landet vårt.

Men smertene er vanskelig å måle. Likevel har noen nyere undersøkelser vist at det er mulig å finne forskjeller i hjernen til mennesker med smerter og friske folk.

Og nå kommer altså et nytt tilskudd til slik smerteforskning. En gruppe forskere fra Massachusetts General Hospital har skannet hjernene til 10 ryggsmertepasienter og ni mennesker uten vondt.

• Les også: Mystiske ryggplager

Resultatene var såpass klare at forskerne kunne si hvem som hadde smerter bare ved å se på bildene.

Koblet til betennelse

Teamet hadde brukt en ny teknikk hvor de kunne registrere nivåene av proteinet TSPO i hjernen. Det viste seg at smertepasientene hadde vesentlig høyere nivåer av proteinet i deler av hjernen som har å gjøre med nettopp smerte.

Tidligere undersøkelser har vist at dette proteinet er koblet til inflammasjon – betennelse – i noen av hjernens såkalte gliaceller. Over halvparten av cellene i hjernen er gliaceller, men de er mye mindre utforsket enn hjernens nerveceller, nevronene.

Forskning på dyr har koblet aktivering av disse cellene til smerter, men dette er første gang fenomenet er sett hos folk, skriver forskerne.

• Les også: Betennelse kan utløse depresjon

Og dersom det stemmer at kronisk smerte henger sammen med betennelse i visse typer gliaceller, kan de kanskje bli et nytt mål for behandling, spekulerer teamet.

Kanskje er det også mulig å bruke den nye kunnskapen til å utvikle redskaper for å bestemme og måle smertelidelser.  

Kan roe ned reaksjonen

Men det må gjøres flere og større undersøkelser før vi kan si noe sikkert om koblinga mellom smerte og proteinet TSPO.

Er det for eksempel bare koblet til ryggsmerter, eller også andre former for kronisk smerte?

Et annet spørsmål er hva proteinet faktisk gjør, der inne i hjernen.

Undersøkelsen viste for eksempel at pasientene med mest TSPO faktisk hadde de mildeste smertene. Forskerne tror dette kan skyldes at proteinet ikke i seg selv lager betennelsen, men i stedet er involvert i å roe reaksjonen ned i etterkant.  

Referanse:

Marco L. Loggia m. fl., Evidence for brain glial activation in chronic pain patients, Brain, 15. januar 2015. Sammendrag. http://brain.oxfordjournals.org/content/early/2015/01/08/brain.awu377 

Er det vi som er latterlig enkle eller er det datamaskinene som er smarte? Det kan være fristende å stille spørsmålet i kjølvannet av en ny studie.

For matet med bare ti av en persons facebook-likes, kunne en datamodell tegne en bedre karakteristikk av vedkommende enn det en kollega kunne.

• Les også: Selvopptatt på Facebook

Kollegaer kan være fremmede for hverandre som privatpersoner, innvender du kanskje.

Men resultatene fra denne menneske-mot-maskin-studien antyder at datamodellen, ved hjelp av 150 av dine likes, kan lage et mer nøyaktig bilde av personligheten din enn din egen mor kan.

Personlighetstest

Drøye 18 000 mennesker svarte på en personlighetstest med 100 spørsmål. De ga samtidig forskerne fra Stanford University og University of Cambridge, og dermed datamaskinene deres, tilgang til sine facebook-likes.

Venner, familie og partnere svarte på en miniversjon av personlighetstesten, om hver av forsøkskaninene. Denne hadde imidlertid bare ti spørsmål.

For å gjøre grunnlaget i studien bedre, tok forskerne derfor med i regnestykket større psykologiske studier som har undersøkt hvordan venner, familie og kollegaer vurderer et menneskes personlighet.

• Les også: Føler oss som tapere på Facebook

Resultatene, som ble publisert i tidsskriftet PNAS, tyder på at en datamaskin kan beskrive personligheten din bedre enn en venn eller romkamerat ved hjelp av 70 av dine facebook-likes, bedre enn mor, far eller søsken hvis den har 150 å bruke, og bedre enn selv ektefellen hvis den har 300 likes til rådighet. Gjennomsnittlig har en facebook-bruker lagt igjen 227 likes.

Dette til tross for at mange til en viss grad sensurer oss selv på sosiale medier, som en liten studie av danske ungdommer, kan si noe om. Ungdommene var nøye med hvilke politiske utspill de ga likes til, ifølge undersøkelsen. 

Trenger menneskelig intelligens

Men hva er det egentlig å kjenne noen? Forhåpentligvis er det en stund til datamaskiner kan kan, og ikke minst ønsker, å regne seg fram til hvilket kosedyr som var favoritten din da du var tre, og hva med de små nyansene i en kommentar, som avgjør om du blir sint eller om du blir lei deg? De personlighetstrekkene som ikke legger igjen digitale spor og som krever en mer underfundig og finslepen vurdering, er vi mennesker nok fremdeles flinkest til å se, tror forskerne.

Maskinene har dessuten noen fordeler som slår ut på resultatet i denne studien, innrømmer en av forskerne, Michal Kosinski ved Stanford University.

Vi har evnen til å ta store mengder informasjon, og analyse det med algoritmer, der ingenting blir overskyggende og ingenting blir glemt.

Vi mennesker gjør ofte det motsatte.

- Mennesker har en tendens til å tillegge noe mye vekt og henfalle til irrasjonelle måter å tenke på.

Avarer mot kunstig intelligens

Nettopp dette poenget kan gjøre datamaskiner gode til en del ting – ting som kan bli oss til hjelp. Vi kan bruke dem til å støtte vurderinger vi må gjøre her i livet, for eksempel valget av yrkesvei eller hobby, og å plukke ut de beste kandidatene til en jobb, tror forskerne.

• Les også: Facebook-humør smitter

Når vi vet at vet at godt kvalifiserte søkere med unorske navn opplever å aldri bli kalt inn til intervju, er kanskje ikke den siste så dum å sette bort til datamaskiner.

Nylig gikk imidlertid eksperter som fysiker Stephen Hawking og Tesla-sjef Elon Musk ut i et åpent brev på nettsidene til Future Life Institute, med en advarsel om hva som kan skje når kunstig intelligens blir svært økonomisk verdifull.

De skriver at betydningen av kunstig intelligens for samfunnet kommer bare til å øke, men det er vanskelig å forutse hva vi kan oppnå.

- På grunn av det store potensialet i kunstig intelligens, er det viktig å forske på hvordan vi skal høste fordelene, samtidig som vi skal unngå potensielle fallgruver, skriver de i brevet.

Referanse:

Computer-based personality judgments are more accurate than those made by humans. PNAS, 12. januar 2014.

Forskere og investorer advarer mot kunstig intelligens, artikkel på e24.no, 13. januar 2014.

«Hadde det vært opp til dem [mediene], så skulle de omtrent ha visst hvordan jeg har sex.»

Slik beskriver «Jenny» ett av sine møter med journalister i Elisabeth Eides studie av homofile og lesbiske medieaktørers erfaringer med journalister og media.

– Det blir tidvis en dragkamp mellom sakskompleks og rettigheter på den ene siden, og det intime og private på den andre, sier Eide.

Eide, som er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har undersøkt hvordan norske samfunnsdebattanter fra det «skeive» miljøet opplever å bli definert av pressen, og hvordan de må tilpasse sine budskap for å nå frem.

– Det er en pardans der begge vil føre, som i andre relasjoner mellom journalister kilder, sier Eide.

Privatisering av erfaringer

Eides har intervjuet seks åpene homofile og lesbiske som har uttalt seg offentlig om temaer knyttet til seksuell legning de siste årene.

Intervjuene er gjort i forbindelse med et større forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo, der Eide også har undersøkt medieerfaringene til folk med etnisk minoritetsbakgrunn og mennesker med nedsatt funksjonsevne.

I likhet med disse gruppene opplever også homofile og lesbiske en ambivalens rundt det å måtte spille på sin minoritetsstatus for å være interessante for media. De opplever også press til å dele sitt privatliv.

– Minoritetsaktivistene vil lede journalisten inn i en politisk krav-sfære. Journalistene aksepterer dette delvis, men vil gjøre saken mer personlig, sier Eide.

Dette innebærer ofte at den som vil forsøke å nå gjennom med en sak, som vil sette dagsorden, ofte må «by på seg selv», og slippe journalistene inn i sine egne liv.

– Det blir en privatisering og intimisering av minoritetserfaringer.

Offerrollen selger

I møte med homofile, lesbiske og andre skeive er det særlig såkalte bekjennelseshistorier journalistene har vært på jakt etter. Et eksempel er «ut av skapet»-historier: hvordan det skjedde, foreldre og venners reaksjoner, den ensomme kampen og overvinnelsen.

Denne typen fortellinger skaper ofte et dilemma for informantene. Det er både historier som de selv er opptatt av å komme vekk fra, samtidig som de ser at disse historiene kan være viktige for andre som er i lignende situasjoner. Et annet problem med bekjennelsesfortellingen er, ifølge Eide, at den fremhever kostnaden ved å være annerledes.

– Så lenge du er i offerrollen, så blir du en annen i forhold til det heteronormative, sier Eide.

Heternormativitet referer til forestillingen om at heteroseksualitet er det selvsagte og normale, mens andre seksualiteter er avvik fra normen.

– Noen mener det er legitimt å fremheve sårbarhet, på den andre siden blir denne sårbarheten, noe unormalt, en del av det unormale.

Det samme gjelder det en av Eides kilder kaller for «smertens språk», historier om selvmord, og om dødsfall som følge av AIDS. Dette er historier som spiller opp til det som selger i pressen, men som også understreker offerrollen.

– Du gir bort noe av livet ditt

Mens kildene i Eides undersøkelse er kritiske til de fortellingene journalister gjerne vil gjøre dem til en del av, opplever de også at det er nødvendig å spille på lag med pressen for å komme på trykk.

Deres motstand kommer i stedet til uttrykk gjennom klare grenser for hva de vil snakke om, en viss pedagogisk holdning til pressen, og gjennom bevisste mediestrategier.

På den ene siden vet de hva de skal si for å komme på trykk. Å være privat, å appellere til følelser og til de dominerende rammefortellingene, er effektive verktøy.

Samtidig vet de at denne typen dekning har en prislapp, både for dem selv og for det budskapet de vil fremme.

«Det man ikke tenker på, det er at når du gir noe til pressen, så har du gitt bort noe av livet ditt, det ligger der for alltid,» sier «Geir».

Stadig større mangfold

Idealet om personfokusering ligger dypt rotfestet i journalistikken som fag, og det gjelder ikke bare i dekningen av minoritetsspørsmål.

– Det er jo noe du ser over alt – mediene har en hang til å intimisere, ifølge Eide.

– Det handler om en allmenn sensasjonstrang, men også om at man tror at publikum må ha en personlig lidelseshistorie for å forstå kravene som stilles.

Eide gjorde sine intervjuer i 2009 og 2010, og hun understreker at det ser ut som om hendelser de siste årene har bidratt til et større mangfold og en større alminneliggjøring av homofile historier og erfaringer.

– Bare siden materialet til denne artikkelen ble samlet inn, har det blitt et større mangfold når det gjelder seksuelle minoriteter, mye større variasjon, men det mer konstante er medienes hang til å essensialisere og intimisere, sier Eide.

Referanse:

Eide: «Bekjennelser og kompromisser – Homofile/lesbiske/skeive medieerfaringer», Norsk medietidsskrift 03/2014. Sammendrag