Vi er trolig på vei inn i vinterens influensautbrudd, viser kartlegging av Folkehelseinstituttet. Men i forhold til tidligere år, har influensaen hittil rammet mildt.

- Influensaen er på vei opp, flere er blitt syke etter jul. Over halvparten av dem som hadde klare influensasymptomer, fikk påvist influensa i årets første uke, forteller seniorforsker Olav Hungnes til forskning.no.  

Han leder Folkehelseinstituttets virusovervåkingen av influensa.

Halv million rammes

På sitt kontor følger han daglig spent med på influensaens spredning. Årlig smittes mellom 5 og 15 prosent av befolkningen. Det vil si mellom 250 000 og 750 000 mennesker. Når toppen nås, varierer fra år til år. De kan ikke si noe om hvor mange prosent som er rammet.

Overraskende nedgang

I årets andre uke var det en svak nedgang i influensatilfeller som andel av alle legebesøk. Likevel tviler forskeren på at vi har passert toppen av utbruddet. I samme uke ble 3000 personer laboratorietestet, og 500 av disse fikk bekreftet influensa. Dette er middels i forhold til de siste årene.

- Dette var litt overraskende. Vi vet ikke om dette er en reell nedgang, eller om tilfeldigheter spiller inn. Det er ennå små tall, og vi må ikke overtolke dem. Men det vil forundre meg om toppen allerede er nådd, sier Hungnes.

Vet ikke når toppen nås

Få er så langt rammet, ser det ut til. På landsbasis har bare 15 prosent fått påvist influensa i prøver som sendes inn av alle leger. Dette er dobbelt så stor andel som før jul, men likevel lavere enn normalt ved toppen av et utbrudd.   

Derfor er ennå for tidlig å si om årets epidemi vil nå toppen i januar, februar eller mars, understreker Hungnes.

- Noen år stagnerer influensaen i januar, før den vokser videre. Andre ganger kommer det en rask stigning. Vi kan heller ikke se helt bort dette selve toppen, og at vi får et veldig svakt utbrudd i år, forklarer han.

I 2009-pandemien var hele 6 prosent av alle som oppsøkte lege på det meste rammet av influensa så tidlig som i november, deretter avtok epidemien raskt.

Sesongvaksinene dekker ikke optimalt, men forskere jobber med å lage en raskere vaksine som kan dekke årets virus fullstendig. Dette har forskere hittil klart på mus.

Ikke alle går til lege

Hungnes og hans kolleger i Folkehelseinstituttet baserer statistikken på prøver fra pasienter som oppsøker lege. Men langt fra alle som blir syke, går til legen. Derfor er det store mørketall.

- Mange tror at det ikke finnes behandling, så de blir hjemme. Mange av de som går til lege er arbeidstakere som har behov for sykmelding, kommenterer Hungnes.

Når andelen med influensasymptomer i hvert fylke overstiger 1,4 prosent av de totale legebesøkene, anser de at fylket har et utbrudd. I årets første uke var denne grensen nådd i fem fylker, men i uke 2 lå ingen fylker i landet over denne andelen.

Svakt utbrudd i år?

Hungnes har fulgt utviklingen av den årlige influensaepidemien i årevis. I forhold til tidligere år, tyder mye så langt på at vi får et midt på treet- utbrudd i år.

Årets influensaepidemi ser ut til å ligge mellom de to siste årenes utbrudd. For to år siden var utbruddet ganske heftig mens fjorårets var svakt, sier Hungnes.

- Det blir spennende å se utviklingstakten framover, tilføyer han.  

Siden analysen av prøvene tar litt tid, gir ikke oversikten nødvendigvis et riktig bilde av influensaens herjinger akkurat nå.

• Les også: Uvanlig mange barn smittet av lammende virus

Fylkesforskjeller kan være tilfeldig

I årets første uke var disse fem fylkene rammet: Oslo, Nordland, Sør-Trøndelag, Buskerud og Telemark. 

Selv om noen fylker hittil ser ut til å være hardere rammet enn andre, må laboratorieprøvene leses med en klype salt. Andelen positive prøver gir ikke nødvendigvis et faktisk bilde av reelle forskjeller.

- I noen fylker kan det være så langt å dra til legen at man heller blir i sengen, sier Hungnes. Andre områder kan være så tett befolket at flere blir smittet.

Men han synes likevel det er iøynefallende at Sogn og Fjordane ser ut til å være forskånet.

- Man kan lure på om det skyldes at de bor spredt eller om de er flinkere til å nyse inn i albuekroken. Det blir spennende å følge videre med på, sier han.  

Folkehelseinstituttet oppdaterer ukentlig et kart over hele landet, med fargekoder for fylkene. Lys gul farge symboliserer at andel positive prøver er under utbruddsgrensen. Når andelen overstiger 1,4 prosent av besøkene, får fylket mørkere farge som symboliserer utbrudd. 

• Les også: Antistoffer kan dekke alle influensavirus

Slik unngår du å bli smittet

Influensaviruset finnes i luftveiene. Kanskje så mange som halvparten er smittet uten å bli særlig syke, men de kan likevel smitte andre, viser tidligere forskning. Influensa gir feber og smerter i hele kroppen, og i tillegg luftveissymptomer. 

- Det er ikke alltid så enkelt å vite om man har influensa eller en vanlig forkjølelse. Mange som smittes, har så godt immunforsvar at de bare får lette forkjølelsessymptomer. Men de kan likevel smitte andre som kan bli mye sykere, forklarer Hungnes.

Det tar vanligvis to dager fra du smittes til du får symptomer. Smittefaren er størst dersom den smittede hoster eller nyser rett på en annen person, slik at viruset overføres direkte til slimhinnene.

Viruset kan leve et par timer utenfor kroppen og kan også overføres indirekte via hender og ting, ifølge folkehelseinstituttet.

Derfor er god hånd- og hostehygiene viktig for å forebygge smitte.

Influensa eller vanlig forkjølelse?

Hoste kan være et symptom på både influensa og forkjølelse

Ved forkjølelse er det vanligere å være snørrete, tett i nesen, eller sår i halsen.

Influensa kommer gjerne brått og er verre og mer langvarig enn forkjølelse, med mer intense symptomer som feber, muskelsmerter og leddsmerter, hodepine, utmattethet og tørrhoste.

Typisk for influensa er høy feber og høy grad av sykdomsfølelse i nærmere én uke. Ofte trenger man ytterligere en uke på å komme til hektene igjen.

• Les også: Tuberkulose på fremmarsj i Europa

Vaner som forebygger influensa

Folkehelseinstituttet anbefaler disse rådene for å unngå å få og spre smitte: 

• God hånd -og hostehygiene forebygger smitte
• Bruk papirlommetørkle foran munn og nese når du hoster eller nyser. Kast lommetørkleet etter bruk. Vask så hendene.
• Bruk albukroken når du må hoste eller nyse og ikke har papirlommetørkle tilgjengelig.
•  Vask hendene ofte og grundig, spesielt når du har vært ute blant folk.
•  Hånddesinfeksjon med alkoholholdige midler (antibakterielle midler) er et godt alternativ når håndvask ikke er mulig, for eksempel på reise.

- Spritbasert håndvask, såkalt antibakterielle midler har god effekt på viruset, de virker langt bedre mot influensavirus enn mot virus som gir mageinfeksjoner, forteller Hungnes.

Personer i risikogruppene anbefales i tillegg vaksine mot influensa.

Se mer om influensa her. 

Det er ikke bare innen idrettsmiljøer det er relevant å snakke om prestasjonskultur. Det er også noe man finner i organisasjoner og bedrifter – ja, egentlig på enhver arbeidsplass.

Å gjøre hverandre gode var også et sentralt poeng for May-Britt Moser da hun fortalte om prestasjonskulturen på hennes arbeidsplass på Trøndelagsmøtet 2015, der politikere, ledere og samfunnsaktører fra trøndelagsfylkene møtes, denne gang for å diskutere nettopp prestasjonskultur.

– Det har Edvard og jeg prøvd å gjøre siden studietiden. Vi har prøvd å finne det beste i den andre og få arbeidet til å fungere oss imellom. Vi støtter hverandre, spiller på hverandre og prøver å være gode kolleger, sa Moser.

• Les også: Prestasjonsklima på jobben svekker arbeidsinnsatsen

– Om du har en visjon, en ledestjerne, må du prøve å finne det beste i alle du har rundt deg og få dem med deg mot denne ledestjernen. Du må få alle med på laget og alle må være lykkelige i sin rolle – inkludert dyrene.

– Og så må man legge forholdene til rette for kreativitet, for det er veldig kreativt det vi holder på med. Vi må få folk til å føle seg som et godt team og feire det som er godt. Det er viktig å feire! Slik blir det gode ekstra godt, og slik jobber man mot det gode, fortalte hun.

Gå helhetlig til verks

– En arbeidsplass har en sterk prestasjonskultur dersom medarbeiderne har en samstemt oppfatning av hva man skal prestere og levere, og alle arbeider for å bidra til dette, sier sosiologiprofessor Per Morten Schiefloe ved NTNU.

Det kan for eksempel være god undervisning og forsking, et godt produkt, en god behandling eller å selge mye.

– For å kunne si hva slags prestasjonskultur en organisasjon har, må man identifisere hvilke elementer som leder frem til og støtter opp om de sterke prestasjonene, som verdier, holdninger og normer. En prestasjonskultur opptrer aldri i et vakuum, men spiller sammen med ledelse, interaksjon og de generelle relasjonene mellom de ansatte, sier Schiefloe.

– Graden av prestasjonskultur påvirkes også av tillitsnivået i organisasjonen, om det er konflikter på arbeidsplassen og hvor mye konkurranse det er mellom arbeidstakerne.

Kulturen finnes i og mellom organisasjonens medlemmer. Om man bytter ledelse eller begynner å samarbeide bedre vil ikke det endre selve kulturen, men det kan endre måten kulturen fungerer på. Slik kan man gå fra en svak til en sterk prestasjonskultur, forklarer Schiefloe.

– Man må som regel gå helhetlig til verks skal man få til en sterkere prestasjonskultur. Man kan snakke mye om kultur, men man også se nærmere på andre egenskaper ved organisasjonen, som hvordan en har organisert seg, måten ledelsen opptrer på, graden av åpenhet, samarbeidsrelasjoner og kommunikasjon.

Lederskap og fellesskap

De to viktigste nøkkelordene her er ledelse og fellesskap.

– Man må ha en leder som følger opp arbeidstakerne, er tett på dem og tør å komme med både de positive og negative tilbakemeldingene. Og så må man klare å unngå konflikter og usunn konkurranse, og heller fremme en opplevelse av fellesskap. Man må få medarbeiderne til å engasjere seg, og finne mening i å jobbe for en felles mål, sier Schiefloe.

Men det er ikke bare ledelsen som er ansvarlig for å skape en god prestasjonskultur. Som vanlige arbeidstakere har vi også et ansvar.

– De fleste arbeidsplasser vil prestere bedre om arbeidstakerne jobber godt sammen. En leder kan gjøre mye for å få dette til, men det er også den enkeltes ansvar å bidra til å gjøre de andre gode, ikke bare tenke på egne prestasjoner.

Dårlig arbeidsmiljø ødelegger forskningen

Da Moser på Trøndelagsmøtet skildret hvordan de har skapt en sterk prestasjonskultur i Moser-gruppen, trakk hun frem de jevnlige labmøtene deres.

– Jeg burde egentlig invitert dere til labmøtene. Det er en slik kreativitet og brainstorming der! Der presenterer doktorgradsstudenter og postdoktorer forskningen sin, både det de akkurat har begynt med og det de har jobbet med en stund. Om vi hadde hatt en fiendtlig kultur, ville de ikke ha fortalt det siste nye fordi de var redde for at andre skulle hoppe på det de la frem.

• Les også: Moser: Slik vinner man nobelprisen

– Men de forteller siste nytt fordi de vet at de på labmøtene får tilbakemeldingene de trenger for å komme videre i forskningen sin, fordi folk sier «Det der kan vi hjelpe deg med!», og det er ekstremt viktig.

For å få forskergruppen sin til å prestere godt, passer May-Britt og Edvards på at forskerne ikke begynner å konkurrere om prosjekter, og ikke ler av hverandres fremlegg og spørsmål.

– Vi lærer så lenge vi lever, og vi har levd så lenge at vi har jobbet i ulike kulturer og sett litt av hvert. Da vi skulle starte vår egen lab, bestemte vi oss tidlig for å jobbe beinhardt med miljøet.

– Vi hadde sett at konflikter, forakt og latterliggjøring påvirker kulturen negativt, og det ødelegger forskningen. Det ville vi ikke. Vi har en sterk visjon, og det er det som driver oss, sa Moser.

Tenk deg at du står i en hotellresepsjon og sjekker inn da resepsjonisten bak skranken sier: «Vi er dessverre fullbooket her i dag så vi har latt deg få en seng på rommet til Herr Hansen i tredje etasje. Vi har hengt opp en gardin mellom sengene deres, så det skulle ikke bli noe problem.» Rimelig uaktuelt, tenker du, at du skulle gå med på resepsjonistens forslag. De fleste ville nok ha stilt seg uforstående til et sånt utsagn, og tenkt at dette her kan umulig være seriøst. Det er utenkelig å skulle dele et lite hotellrom med en fremmed for en natt. Og da snakker vi om EN natt.

I sykehjem derimot, er det dessverre fortsatt en del eldre som får dette tilbudet. Og da snakker vi ikke om en natt; de eldre som sjekker inn på langtidsplass på sykehjemmene slipper gjerne ikke ut igjen. Er de riktig uheldige må de faktisk tilbringe den siste delen av sitt liv i samme rom som en fremmed. De er skrøpelige, syke og svekkede og må stort sett ha hjelp til det meste. Kanskje kjenner de seg ikke igjen i rommet de bor på en gang, mellom hver gang de våkner. Og bak gardinen, der ligger det en fremmed!

De fleste ville sagt at det ville være helt utenkelig å tilbringe en eneste natt på denne måten. Men de eldre som havner i denne situasjonen har som oftest ikke noe valg. Det er som regel «take it, or leave it» innenfor denne sektoren. Sykehjemsplasser kastes ikke etter folk; de er det virkelig rift om. Er man så heldig å få tildelt et hjørne, ja da tar man det imot. Hvis ikke står det mange andre i kø som også har behov for en seng å sove i med tilsyn, hjelp og helsefaglig kompetanse tilgjengelig.

Men er det ikke litt rart da, at etter så lang tid med satsing på enerom innenfor institusjonsomsorgen i Norge, så er det fremdeles eldre som bor på dobbeltrom på sykehjemmet? For det har virkelig vært et satsingsområde i flere tiår dette, at de eldre skal få bo på eget rom. Så hvorfor er det fortsatt slik at ikke alle kommuner får dette til?

Det blir ikke lettere å dele rom med fremmede bare fordi man er eldre. Tenk deg selv, ville du tatt imot resepsjonistens forslag om å dele rom bare fordi du ble noen år eldre? Når ville du i så fall godtatt dette, om 10 år, om 20 år eller 30? Eller ville du godtatt det først når du ble syk? Er det ikke slik at det snarer er tvert imot, at jo mer sårbare og svake vi kjenner oss, jo mer behov har vi for å være for oss selv og verne vårt privatliv?

Kvalitetsforskriften er en forskrift som regulerer bestemmelser om hvilke krav som stilles til kommunehelsetjenesten i forhold til å ivareta mottakerne av pleie- og omsorgstjenestene sine grunnleggende behov. Ut fra denne forskriften har man laget kvalitetsindikatorer som måler hvorvidt kommunene oppfyller disse kravene. En av disse indikatorene måler kommuners krav til å tilby rom i institusjon som skal tilpasses beboers behov. Resultater fra målingene i 2013 viser at andelen enerom med eget bad/WC for beboere i institusjon nå er på ca. 80% på landsbasis (helsenorge.no).

Heldigvis er enerom på sykehjem altså regelen, og ikke unntaket. Men det hjelper lite for dem (20%!) som faktisk er i den situasjonen at de må dele rom, kanskje mot sin vilje. Det må vel være slik da, hvis det ikke finnes plasser til alle? Nei. Nei, det skal ikke være slik. Det skal ikke være slik at de eldre skal la seg avspise med dårligere kvalitet på tilbudet selv om kommuneøkonomien er dårlig, eller budsjettene må kuttes fordi det var overskridelser i fjor. DA TRENGS DET FLERE PLASSER! Det må bygges opp i kommunehelsetjenesten, ikke ned. Statistikken (ssb.no) viser nemlig også at til tross for at andelen eldre i samfunnet stadig øker, så har antallet institusjoner og boliger beregnet for eldre gått ned. Dette i en periode der ressursinnsatsen innenfor pleie- og omsorgstjenestene har vært betydelig. Hvor er pengene blitt av?

En av utfordringene er at lovverket som regulerer de kommunale pleie- og omsorgstjenestene er universelt utformet. Lovverket differensierer ikke etter brukergrupper eller alder. Kommunene mottar derfor en sekk med frie midler som skal dekke alle mottakerne av tjenestene sine behov. Kanskje må det sterkere økonomiske virkemidler til for å kunne satse på kvalitet og faglighet for de eldre? Kanskje er det ikke nok å gi tilskudd til bygging av sykehjem dersom kommunene ikke har råd til å drifte dem?

Sannsynligheten er stor for at fremtidens eldre ikke vil la seg avspise med et kvalitativt dårlig tilbud. Vi mener i alle fall at for oss vil det være helt uaktuelt å dele rom med en fremmed når vi blir gamle – vi skulle i alle fall vurdert vedkommende nøye…. 

Bildet: Den italienske astronauten Samatha Cristoforetti entrer Dragon-kapselen som har ankommet den internasjonale romstasjonen. (Foto: NASA TV)

Den internasjonale romstasjonen

Ny Dragon-kapsel skutt opp

Etter tre utsettelser av ulike tekniske årsaker ble SpaceX´s femte Dragon-kapsel med forsyninger til Den internasjonale romstasjonen skutt opp med en Falcon 9 fra Cape Canaveral Air Force Station 10. januar klokken 10.47 norsk tid.

Oppskytningen var vellykket, og Dragon-kapselen var fremme ved romstasjonen 12. januar klokken 11.54, 18 minutter foran skjemaet. Romstasjonens robotarm geleidet kapselen til den jordvendte siden av Harmony-seksjonen for kobling tre timer senere. Vellykket var derimot ikke SpaceX´s forsøk på å lande Falcon 9 bærerakettens brukte første trinn på en ubemannet plattform i Atlanterhavet utenfor kysten av det nordlige Florida (se Romtransport).

NASA-video viser Dagon-kapselen som dokker med den internasjonale romstasjonen.

Variert nyttelast

Dragon-nyttelasten på 2317 kilogram var noe endret som følge av den mislykkede Cygnus Orb 3 oppskytningen 28. oktober 2014, men omfattet, foruten forsinkede julegaver, blant annet det amerikanske CATS (Cloud-Aerosol Transport System) laserinstrumentet som skal måle sammensetning og fordeling av atmosfærisk forurensning – støv, røkpartikler, aerosoler osv. Ved å skaffe mer informasjon om skyer og forskjellige former for forurensning kan forskerne lage bedre modeller for rollen de spiller i klimaendringen. CATS skal monteres på utsiden av JEM, den japanske eksperimentseksjonen.

I en ny biologisk studie i romstasjonen vil flatormer i nyttelasten bli brukt som referanseorganisme for å finne ut mer om hvordan gravitasjon påvirker vev-nydannelse pluss gjenoppbyggingen av ødelagte organer og nerver – flatormer regenererer celler og erstatter dem etter behov når de eldes eller skades. Resultatet av studien vil forhåpentligvis gi innsikt i hvordan sår leges i rommet.

Andre levende organismer i nyttelasten er bananfluer (Drosophila melanogaster), der immunsystemet skal brukes som modell for studier av hvordan romferder kan gjøre menneskelige organer mer utsatt for sykdommer – spesielt fordi enkelte mikroorganismer kan bli mer skadelige i rommet.

Den nye Micro 5 undersøkelsen har som målsetting å øke forståelsen for hvordan infeksjoner oppstår, utvikler seg og smitter på langvarige romferder. Modellorganisme i denne undersøkelsen er rundorm (Caenorhabditis elegans), som skal brukes sammen med mikroben Salmonella typhimuritum, kjent for å gi matforgiftning.

Fra et norsk synspunkt er det viktig å merke seg at NORAIS 2 var med i nyttelasten. Radiomottageren, som er utviklet i et samarbeid mellom Kongsberg Seatex og Forsvarets forskningsinstitutt, skal gi bedre muligheter for AIS-registrering i rommet.

Oppblåsbar seksjon til romstasjonen

2015 er året NASA planlegger oppskytning av en Bigelow Aerospace oppblåsbar seksjon for bruk på Den internasjonale romstasjonen.

Bigelow Aerospace er en pionerbedrift for oppblåsbare seksjoner, og to prøveutgaver i noe forminsket skala, Genesis I og II, ble skutt opp i henholdsvis 2006 0g 2007.

Animasjon fra NASA som viser hvordan Bigelow-modulen skal tilkobles romstasjonen og blåses opp.

Romfart generelt

Bemannet asteroideferd mest for teknologiutvikling

Lindley Johnson, sjef for NASAs Near Earth Object Observations Program, uttalte 7. januar at ARM (Asteroid Redirect Mission), oppfangningen av og besøket ved en forholdsvis liten asteroide etter den er plassert i et Lagrange-punkt over baksiden av Månen, egentlig dreier seg mer om teknologiutvikling enn vitenskapelige målsettinger og forberedelser til en bemannet Mars-ferd.

Romtransport

Nesten suksess for plattformlandingen til Falcon-raketten

SpaceX´s forsøk på å myklande Falcon 9 bærerakettens første trinn på dekket av en ubemannet, sjøgående plattform (Autonomous Spaceport Drone Ship) etter bruk i CRS-5 oppskytningen 10. januar (se ISS) mislyktes.

Det er for tidlig å si noe om hva som skjedde og årsaken, men ifølge meldinger fra Elon Musk skal trinnet ha kommet hardt ned på plattformen:

”Skipet selv er i bra stand, noe av støtteutstyret på dekket må skiftes ut. Fikk ikke god landings-/treffvideo, kullsvart og tåket. Må sette sammen hendelsesforløpet fra telemetri og deler. Nær, men ingen sigarer denne gang! Lover likevel bra for fremtiden.”

Musk har også opplyst at de fire gitterfinnene for styring virket utmerket fra hypersonisk til subsonisk hastighet, men at systemet slapp opp for hydraulikkvæske like før landing. Musk fastslår at det på neste prøve, i februar, vil være 50 prosent mer hydraulikkvæske om bord.

Video fra SpaceX viser deler av returen til Falcon 9, sett fra et fly.

Nytt selskap skal lage Ariane 6

Airbus Defence and Space har, sammen med Safran, opprettet selskapet Aurbus Safran Launchers, som kan få stor betydning for konstruksjon, bygging, operasjon og markedsføring av Ariane 6, Europas nye tungløft-bærerakett.

Raketten skal etter planen være klar til bruk i 2020.

24. desember 2014 var det 35 år siden oppskytningen av den første Ariane-bæreraketten, Ariane L.01.

Sierra Nevada klager over at Dream Chaser ikke får oppdrag til romstasjonen

16. september 2014 annonserte NASA-sjef Bolden at Boeing og SpaceX var tildelt oppgaven å fly astronauter til/fra Den internasjonale romstasjonen på kommersiell basis forhåpentligvis alt fra 2017.

25. september klaget Sierra Nevada Corp., den tredje av de opprinnelige konkurrentene, til GAO (Government Accountability Office) over tildelingen. Selskapet hevdet at dets Dream Chaser tilbud (på 2,55 milliarder dollar) fra flere synsvinkler var vel så bra som Boeings for CST-100 (3,01 milliarder dollar) og SpaceX´s for den bemannede Dragon-varianten (1,75 milliarder dollar).

5. januar meldte GAO at Sierra Nevada´s klage ikke var tatt til følge.

På tross av dette resultatet kommer utvikling og prøving av Dream Chaser til å fortsette, opplyste selskapet 12. januar.

Jordobservasjon

Ny kinesisk værsatellitt

31. desember skjøt Kina opp en ny, geostasjonær meteorologisk satellitt, Fengyun 2G, med en Long March 3A fra Xichang-basen. Satellitten er utstyrt med tre instrumenter pluss et system for innsamling av data fra bakkestasjoner innenfor synsvidde.

Den første vellykkede Fengyun 2 satellitten, Fengyun 2A, ble skutt opp i juni 1997, mens Fengyun 2F var på plass i januar 2012. Serien har hittil omfattet fem operative enheter, og ytterligere én er planlagt skutt opp før den første i den nye Fengyun 4 serien i desember.

Fengyun 2 satellittene har vanligvis vært spinnstabilisert med en oppskytningsvekt på 1369 kilogram. Tørrvekten har ligget på 536 kilogram.

Video fra Kinas fjernsynskanal CCTV med bilder fra oppskytningen av Fengyun 2G.

Romforskning

Kepler finner stadig nye eksoplaneter

NASAs Kepler romteleskop har funnet i overkant av 4000 eksoplanet-kandidater, hvorav nummer 1000 nylig er bekreftet, opplyste romorganisasjonen 6. januar.

Det runde tallet ble nådd med bekreftelsen av åtte kandidater. Samtidig økte kandidatlisten med 554 nye observasjoner, hvorav seks later til å være nær Jorden i størrelse og befinner seg i den beboelige sonen rundt sol-lignende stjerner.

Av de åtte nylig bekreftede kandidatene er tre i stjernenes beboelige soner, og to av dem er trolig stenplaneter. For å avgjøre om en planet består av sten, vann eller gass, må forskerne kjenne størrelse og masse. Når massen ikke kan bestemmes direkte, vil størrelsen kunne gi en pekepinn om hva planeten består av.

To av de nylig bekreftede eksoplanetene, Kepler 438b og Kepler 442b, har en diameter på under 1,5 ganger Jordens. Kepler 438b, 475 lysår borte, er 12 prosent større enn Jorden og bruker 35,2 dager på et omløp rundt stjernen. Kepler 442b befinner seg 1100 lysår unna, er 33 prosent større enn Jorden og har en omløpstid på 112 dager.

Både Kepler 438b og Kepler 442b går i bane rundt stjerner som er mindre og kjøligere enn Solen, noe som betyr at den beboelige sonen – der vann kan være i flytende form på overflaten av en planet – ligger nærmere stjernen.

Chandra ser utbrudd ved det svarte hullet i Melkeveiens sentrum

Saggitarius A, eller Sgr A, er det sorte hullet i sentrum av Melkeveien. Beregnet masse er omkring 4,5 millioner ganger Solens. Sgr A´s omgivelse har en tid vært under observasjon av NASAs Chandra romobservatorium, fordi astronomene var interessert i å finne ut hvordan det sorte hullet reagerte på passeringen av en enorm gassky kjent som G2.

G2 var nærmest Sgr A våren 2014, men frembragte ikke det fyrverkeriet forskerne hadde håpet på. Derimot registrerte Chandra kraftige røntgenstråleutbrudd – 14. september 2013 med en intensitet på 400 ganger normalt nivå og tre ganger sterkere enn den tidligere rekorden, dessuten 20. oktober 2014 med en intensitet på 200 ganger det normale.

Det første utbruddet hadde neppe noe med G2 å gjøre, men kan skyldes en nærgående asteroide som ble revet i stykker før den forsvant inn i det sorte hullet

Observasjonene og ulike tolkninger av dem ble lagt frem på en American Astronomical Society konferanse i Seattle 5. januar.

Video fra produsentene av dokumentarfilmen The Mars Underground som viser animasjon av asteroider rundt det sorte hullet Sagittarius A.

Nytt håp for Opportunity på Mars

NASAs Mars Exploration Rover Opportunity vil 24. januar ha vært 11 år på Den røde planeten, men lider av et tiltagende hukommelsesproblem. Data går tapt, og kjøretøyets datamaskin går til uventede omstarter. Det siste er plagsomt ikke minst fordi datamaskinen ikke vet hva som forårsaker omstarten, og det kan stoppe hele operasjonen av kjøretøyet. Etter jul sluttet det til og med å kommunisere med Jorden. Kjøretøyet reagerte ikke på instrukser, selv om det av og til sendte livstegn til Kontrollsenteret.

Og der tror ingeniørene at de har funnet en mulig løsning. Det er nemlig indikasjoner på at ett av syv hukommelses-kretskort kan være årsaken til problemet, og nå vil man prøve å få Opportunity til å bruke bare de seks som virker – ny programvare skal skrives og sendes opp.

Det er nemlig viktig at Opportunity når frem til et sted forskerne kaller Marathon Valley, der det kan være mulighet for å gjøre interessante oppdagelser. Og ja, når kjøretøyet kommer dit, vil det ha tilbakelagt en samlet strekning på maratondistansen 42,195 kilometer. De siste dagene har det oppholdt seg ved Cape Tribulation, det høyeste punktet på volden rundt Endeavour-krateret. Punktet ligger omkring 135 meter over slettelandet, og tilbakelagt kjørestrekning er 41,6 meter.

Japansk sonde på vei mot bane rundt Venus

Venus-sonden Akatsuki, også kjent som Planet C og Venus Climate Orbiter, ble skutt opp av JAXA (Japanese Aerospace Exploration Agency) 20. mai 2010 for at den, fra en bane rundt planeten, skulle skaffe mer informasjon om atmosfæren og overflateforholdene.

En feil som oppsto i hovedmotoren under oppbremsingen i desember 2010 førte imidlertid til at Akatsuki ikke kom inn i den forutbestemte Venus-banen, og sonden har siden beveget seg i en solbane omkring 134 millioner kilometer fra planeten. Her har den drevet studier av solvinden.

Solbanen har vært justert slik at Akatsuki skulle føres inn i en Venus-bane henimot utgangen av 2016 ved hjelp av sondens 12 små motorer, men nå ser det ut til å kunne skje tidligere i en siste sjanse. Banen forskerne sikter på har en avstand på 300 000 til 400 000 kilometer fra planetens overflate.

Den opprinnelig påtenkte banen var sterkt ellipseformet med en minste avstand på 300 og en største på 80 000 kilometer for studier av både meteorologiske fenomener og overflaten i detalj, pluss observasjon av atmosfærepartikler som unnslipper til rommet.

Likevel mener JAXA at det vil være mulig å nå de fleste vitenskapelige målsettingene. Men først må man altså lykkes i forsøket på å få sonden inn i Venus-banen.

Mulig gjenoppliving av kometlanderen Phileae i mars

Video fra Reuters som viser reaksjonene i kontrollsenteret da Phileae landet, samt animasjoner av landingen

Instrumentseksjonen Philae fra ESAs kometsonde Rosetta landet som kjent på 67P/Churjumov-Gerasimenko 12. november 2014.

Landingen var vellykket, selv om Philae hoppet to ganger på den delvis isbelagte kometoverflaten fordi to harpuner og en nedoverrettet kaldgassdyse ikke virket. Instrumentseksjonen, med en oppskytningsvekt på 100 kilogram, kom til ro med en litt uheldig vinkel i skyggen av en klippe. Den hadde batteristrøm for litt over 60 timers operasjon – på grunn av orienteringen bidro solcellepanelene marginalt med oppladningsstrøm. 15. november gikk Philae i sikringsmodus, og forskerne var svært forsiktige i sine uttalelser om situasjonen ville bedre seg.

Kometen er imidlertid på vei innover mot Solen, og 5. januar meddelte Jean-Yves Le Gall, sjefen for den franske romorganisasjonen CNES, at sollyset fra mars måned vil kunne bli sterkt nok til oppladning av batteriene og gjenoppstarting av i hvert fall noen av de ti instrumentene.

Dette betyr at operasjon vil kunne være mulig når kometen 13. august har en minste avstand til Solen.

I forrige uke arrangerte NTNU og HIST (Høgskolen i Sør-Trøndelag) TverrSam 2015. Det var et utdanningstiltak som samlet i underkant av 700 studenter fra ni ulike helseutdanninger. I løpet av to dager fikk studentene muligheter til å arbeide sammen på tvers av utdanningene, men ikke minst få kjennskap til den kompetansen de andre studentene tilegner seg gjennom studiene.

I år fikk studentene også høre statssekretær Lisbeth Normann snakke om fremtidens helsetjeneste. Hun begynte med å gratulere studentene med å velge helseutdanning – det var i følge henne et godt valg.

Hun holdt et engasjerende innlegg om viktigheten av nødvendige endringer i helsetjenesten. Utgangspunktet er å bygge en god tjeneste med pasienten i sentrum eller pasientenes helsetjeneste som helseministeren liker å kalle det. Det innebærer mer dialog, mer flerfaglighet, mindre silotenkning, mer oppgaveglidning, økt kompetanse, mer teamarbeid og mer vektlegging av å drive kunnskapsbasert.

En kunnskapsbasert helsetjeneste krever mer forskning og muligheter til å drive forskning nær pasientene. Lisbeth Normann hadde en klar forventning om at studentene var opptatt av at det de utførte av praksis ved endt utdanning, var bygd på dokumentert kunnskap. Dette skulle gjelde om det var et enkelt sårskift eller en mer komplisert medisinsk prosedyre.

Lisbeth Normann var også opptatt av at studentene engasjerte seg i helsepolitikken. For henne var det ingen problemstilling at deltakelse i debatten rundt fag i arbeidslivet skulle oppfattes som en lojalitetskonflikt med arbeidsgiver. Helsearbeidere må delta i samfunnsdebatten for å endre helsetjenesten til det bedre.

Etter innlegget fikk rektor ved HIST, Helge Klungland, og jeg videreformidle spørsmål til statssekretæren fra studentene. Studentene hadde levert inn spørsmål via Twitter ved å bruke #tverrsam15.

Studentene viste stort engasjement og hadde sendt inn mange spørsmål. Helge Klungland begynte med å spørre om hvorfor vi i helsetjenesten i et lite land som Norge har så mange ulike journal og dokumentasjonssystem. Denne problemstillingen opptok flere studenter. Statssekretæren var enig i at dette var et problem. I følge henne var noe av årsaken svakt lederskap og for mange småkonger innen IKT. Hun trodde at et IKT direktorat kunne bedre situasjonen hvis Stortinget var enig med regjeringen.

Selv fikk jeg videreformidle et par spørsmål rundt folkehelse og økt tilgang på alkohol. Alkohol er et stort folkehelseproblem både i Norge og globalt. Hvordan kan regjeringen øke den avgiftsfrie kvoten på alkohol og legge til rette for økt forbruk, samtidig som de ønsker å fremme folkehelsen?

Statssekretær Lisbeth Normann presiserte at det viktigste for regjeringen er å beholde Vinmonopolet og sikre en restriktiv alkoholpolitikk. Det kom tydelig fram at den økte alkoholkvoten var et resultat av å «ta og gi» innad i regjeringen og det var ikke et entusiastisk forsvar av det nevnte tiltaket studentene fikk høre.

Studentene hadde spørsmål om hvordan vi skal sikre rekrutteringen av unge til helse- og omsorgsyrker og ikke minst få flere gutter til å ta helserelaterte utdanninger. Her svarte Normann at det er viktig å lage attraktive yrkeskarrierer og mer robuste arbeidsmiljøer. Fremtidens arbeidstakere vil være mer opptatt av å arbeide i team og lage spennende arbeidsmiljøer hvor ulike helseprofesjoner arbeider tett sammen til beste for pasientene. Rektor Helge Klungland kunne fortelle at HIST skal begynne med guttedager for å øke andelen gutter på enkelte utdanninger.

Hvis du ser på opptaket av seansen, vil du få høre hvordan statssekretæren svarte også på spørsmål om blant annet pakkeforløp, oppgaveglidning, profesjonskamp og at mer kompetanse i helsetjenesten er lønnsomt.

Det var viktig at studentene fikk møte en toppolitiker fra Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg er overbevist om at for noen av studentene medførte innlegget og svarene til Lisbeth Normann at de engasjerer seg i helsepolitikk eller at de får en litt annen yrkeskarriere.

Som ledere for disse utdanningene, var Helge Klungland og jeg svært godt fornøyd med TverrSam2015 og engasjementet blant både ansatte og studenter for at disse dagene skulle bli en suksess. Det vi investerer i slike utdanningstiltak vil siden bidra til bedre samhandling i helsetjenesten. Jeg gleder meg allerede til TverrSam2016!

Kornete bilder, lyd som hakker eller video der lyden kommer før bildet. 

Vi er faktisk ganske tolerante for dårlig multimediakvalitet, men det finnes grenser. Og derfor er det viktig – særlig for de som leverer strømmetjenester – å vite mer om hvor denne grensen går. 

Internettbaserte strømmingstjenester baserer seg på komprimerte lyd- og bildeformater. Det vil si datafiler som blir avkodet og konvertert til lyd eller bilde på direkten hos deg som mottaker.

Kvaliteten på det du mottar påvirkes både av metoden for strømming, programvare, protokoller, originaloppløsning, prosessorkraft og båndbredde.

Ragnhild Eg har vært med på å utvikle nye teknikker for å evaluere kvalitet på audiovisuelle systemer. 

– Jeg har sett spesielt på dette med asynkronisitet, det vil si hvor mye lyd og bilde kan skilles i tid før vi legger merke til det. Dette er ofte et stort problem for tjenester som Netflix, forteller Eg. Hun har bakgrunn innen psykologi og er nå postdoktor ved forskningssenteret Simula.

Naturlig tilpasset sansene 

Eg forklarer at sansene våre er konstruert for å kompensere for en viss utakt mellom det vi ser og det vi hører.

Forklaringen er at lyd- og lysbølger beveger seg med ulik hastighet. Når hjernen bearbeider signaler i form av lyd og lys, er disse signalene altså ikke samkjørte.

– Vi kompenserer for dette ved å synkronisere signalene i etterkant, forklarer Eg.

Siden sansene våre er tilpasset universets fysikk, hvor lyd beveger seg mye saktere enn lys, merker vi det veldig raskt dersom lyden kommer før bildet.

– Derfor er det bedre å tvinge lyden til å komme litt seinere, enn å risikere at den kommer før bildet. Vi er ganske tolerante når lyden kommer etter bildet, sier hun.

Har selv blitt veldig sensitiv

Henger lyden etter med mer enn 200 millisekunder er det imidlertid sannsynlig at vi legger merke til det. Ett millisekund er det samme som ett tusendels sekund.

– Med mindre forsinkelse enn 100 milliseknuder er det veldig få som legger merke til det, sier Eg.

Dagens anbefalinger på mellom 40 til 60 millisekunder er derfor veldig konservative, og kanskje mer egnet for telekonferanseløsninger og andre systemer som krever mer presisjon i lyd og bilde.

– Her er det riktignok store individuelle variasjoner. Noen er ekstremt sensitive, sier Eg.

Sensitiviteten ser ut til å ha mest med erfaring å gjøre, og derfor ønsker forskeren å jobbe videre ved å se på musikere som har lang erfaring med å holde tempo. Hun har selv blitt veldig sensitiv etter å ha jobbet med temaet i mange år.

Tolerante når kvaliteten er jevn

Videokomprimeringen skal fungere slik at den prioriterer vekk informasjon som sansene våre ikke er så gode til å oppfatte. Men den kan også føre til at informasjon som sansene er avhengige av forsvinner.

Jo mindre fila er, jo mindre informasjon er det i den. Dette kan påvirke antall piksler eller bilderammer per sekund, i tillegg til farger og lysstyrke.

I tillegg kan kvaliteten bli dårligere av forstyrrelser og forvrengninger som hakking, kornete bilder eller blokker, som vist på videoen under. 

For å undersøke hvordan dette oppfattes, inviterte forskerne et utvalgt knippe personer til å teste ut hvor tålegrensen går for dårlig kvalitet på video. 

– Folk legger merke til ting som dukker opp og skiller seg ut i synsfeltet. Jevnt over dårlig kvalitet legger de mindre merke til ennfor eksempel blokker i bildet. Alt er snakk om grader, men om kvaliteten er grei nok, er folk mer utholdende enn om det skjer mye uventet, forteller Eg.

Videoen under viser hva som skjer når det oppstår blokker i videooverføringen. 

Sporing av øyebevegelser

Forskere innen feltet multimediakvalitet har som regel bedt folk om å rangere kvaliteten på en skala fra én til fem. Testpersonene har dessuten blitt vist veldig korte snutter – typisk på rundt 10 sekunder.

Forskerne i Egs gruppe har imidlertid ønsket å finne noen andre måter å gjøre slike evalueringer på, med mer fokus på hvordan mennesker mottar signaler fra omverdenen og organiserer og tolker dem.

– Det handler om hvordan sansene tar inn informasjon, sier Eg.

De har blant annet tatt i bruk sporing av øyebevegelser og utvikler en ny metode for å tolke slike data med tanke på hvordan vi oppfatter videokvalitet.

Forskere ved NTNU har dessuten utarbeidet en metode for langtidsevaluering, som innebærer at folk ser på en video hvor kvaliteten blir gradvis dårligere.

Med en knapp kan forsøkspersonene justere videokvaliteten selv, og forskerne registrerer punktet hvor de legger merke til kvalitetstapet og justerer opp. De registrerer også hvor mye forsøkspersonene skrur opp kvaliteten. Slik blir de i stand til å si noe om hva som er akseptable kvalitetsnivåer.

Eg og hennes kollegaer har også utforsket interaktive opptredener som går live, for eksempel virtuelle live-opptredener. 

- Musikerne lærer seg å kompensere for at lyden fra de andre henger litt etter på grunn av overføringer. Dette gjorde de ganske intuitivt, så lenge forsinkelsen var konstant, sier Eg. 

Det er ikke lett å måle kroppsstørrelsen på havets største skapninger. Flere av dem er svært sjeldne og mange befinner seg langt fra menneskestrøk. Rent praktisk er det heller ikke så greit å få tatt nøyaktige mål på en hvalhai eller blåhval. 

Forskere fra flere forskjellige havforskningssteder i USA og Canada har nå samlet den mest pålitelige informasjonen som finnes om størrelse og vekt om 25 av havets store vesener, og publisert en artikkel om dette i tidsskriftet PeerJ. Her er noen av dem:

Blåhvalen

Den lengste blåhvalen som er registrert målte 33,58 meter. Dette var en hunn som strandet på South Georgia Island i 1909, ifølge Guinness rekordbok. Men forskerne mener at så gamle målinger er usikker, fordi standard målemetode har endret seg.

• Les også: Hvordan veies en diger hval?

Derfor setter de heller sin lit til en måling fra 3. mai 1930, som målte en 33,0 meter lang blåhva i antarktisk farvann. Dette er dermed den lengste blåhvalen de har med i datamaterialet sitt.

Kolossal blekksprut

Dette var mega-arten som forskerne fant minst informasjon om. Det er hittil bare funnet 12 hele registrerte slike blekkspruter. Den tyngste som er funnet, veide 495 kilo og var 4,2 meter lang. Dette dyret ble fanget opp av en newzealandsk fiskebåt i 2007.

• Les også: Kjempeblekksprutene er i slekt

Den er imidlertid ikke den lengste kolossale blekkspruten som er registrert. I 2003 ble det fanget et dyr på 5,4 meters lengde, men som “bare” veide 300 kilo. Kolossal blekksprut må ikke forveksles med kjempeblekksprut, som er lenger, men ikke så massiv som den kolossale blekkspruten.

Gigant-isopoden Bathynomus giganteus

Dyr i ordenen som heter isopoder er vanligvis små, men den største av dem er ikke noen småtass. Den ser ut som et digert skrukketroll, men er mye større. På leting etter det største dyret i denne gruppa, fant forskerne at avisa Daily Mail Reporter en gang meldte om en 76 centimeter lang Bathyomus, men de finner ikke dokumentasjon som understøtter denne målingen. 

• Les også: I dypet utenfor Nord-Norge

Det største isopoden i vitenskapelig litteratur, målte en halv meter.

Bathynomus lever på dypt vann, i all hovedsak mellom 310 og 1800 meter. I Mexicogulfen og Karibien finner vi det dette åtseldyret i hopetall.

Kjempemusling

Forskerne strevde med å finne pålitelig informasjon om hvor stor en vill variant av denne kunne bli. Ute i naturen er kjempemuslingen nemlig sjelden, på grunn av naturkatastrofer og menneskelig virksomhet, skriver de i artikkelen i PeerJ.

• Les også: Måler klima med muslinger

Den største kjempemuslingen som mennesker har nedtegnet målene på, skal ha vært 137 centimeter lang, og ble funnet utenfor nordøstkysten av Sumatra i 1817. Bare skjellene skal ha veid 230 kilo. Vektrekorden tilhører muligens en musling som ble funnet i 1956 utenfor Japan, men ikke undersøkt før i 1984. Bare den myke, levende klumpen som skjellene beskytter veide 333 kilo, ifølge artikkelen.

Månefisk

Månefisken er en særegent utseende gigant, med en nesten sirkelrund profil. Dermed kan den være svært tung på ganske få meters lengde. Den største man har funnet var 3,3 meter lang og veide hele 2300 kilo. Dette var et dyr som ble skylt på land ved Whangarei Heads på New Zealand.

En annen sværing innen arten er en månefisk som ble fanget utenfor den japanske kysten i 1996. Denne målte 2,7 meter i lengde, men var like tung som den førstnevnte, ifølge den nye oppsummeringsartikkelen i PeerJ.

Referanse: 

Sizing ocean giants: patterns of intraspecific size variation in marine megafauna. C. R.McClain et.al. PeerJ, 13.januar, 2015

Hesten står sentralt i Mongolia, et land med like mange hester som innbyggere, tre millioner av hver. Sommer og høst er sesong for å drikke airag, som lages på den samme måten nå som på Djengis Khans tid.

Denne tradisjonen er også i ferd med å ta seg opp igjen i deler av Kina og Russland, som tidligere var en del av Mongolriket. Også Japan har vist interesse for hoppemelken.

– Det er både et innenlands- og et eksportmarked for hoppemelk, enten gjæret, som fersk melk eller som frysetørket, forteller stipendiat Naidankhuu Minjigdorj ved Norges universitet for miljø- og biovitenskap, NMBU.

– Men for å få til en industri, må produksjonen inn i mer ordnede former, og det må kunne dokumenteres kvalitet og garanteres leveranser, sier Minjigdorj.

Sunnere fett

I Mongolia er hestene ute på beite hele døgnet, hele året, og de spiser det de finner, uten tilleggsfôr som kraftfôr. I Europa fôres hester også på kraftfôr, silo og annet tillegg.

Et av spørsmålene Minjigdorj har arbeidet med, er om de ulike produksjonsformene gjør at innholdet i melken er forskjellig i Mongolia og i Europa.

Og for enkelte fettsyrer er verdiene vesentlig høyere i mongolsk melk. En høyere fettprosent kan skyldes at mye grovfôr gir mye gjæring i blindtarmen og i den delen av tykktarmen som kalles stortarmen. Det gir mye eddiksyre som igjen gir et godt grunnlag for å danne fett.

– Resultatene viser også at den mongolske hoppemelken har en gunstigere fettsyresammensetning enn den europeiske. Det gjelder spesielt de flerumettede fettsyrene, som jo er ønskede fettsyrer, forteller Minjigdorj.

Beitetype har liten betydning

Minjigdorj har også studert forskjeller i kjemisk sammensetning på de tre dominerende beitetypene i Mongolia; skogsteppe, steppe og Gobi-steppe.

Vegetasjonen og vanntilgangen er forskjellig i de tre beitetypene. Beitene er ikke blitt kultivert på tusenvis av år, bare blitt beitet på, og vegetasjonen på beitene har særegne typer av gras, urter og løk som ikke finnes i kulturlandskaper i Europa.

Skogsteppen i det nordlige og sentrale Mongolia har god tilgang på vann i elver og innsjøer, i motsetning til de flate steppene i den østlige delen av landet og Gobi-steppen i sør, som er ørken.

Selv om beitene har store forskjeller seg imellom viser resultatene at det er liten forskjell i kjemisk sammensetning i melken.

– Melk produsert på Gobi-steppen har høyere tørrstoffprosent, noe som mest sannsynlig kommer av mindre tilgang på vann, sier Minjigdorj.

Krevende produksjon

Både dyr og mennesker i Mongolia er tilpasset et hardt liv og et tørt klima med mye vind og kulde fra nord. Mongolia har tradisjon for å være et nomadisk samfunn med sauer, geiter, kameler, jak og hester. Hestene er også viktig til transport og kjøtt.

Rundt 40 prosent av innbyggerne er nomader som flytter hele året til der hvor det er beite for de store dyreflokkene.

Fra naturens side har hoppa føllet med seg hele tiden, og føllet dier mange ganger i døgnet. Hoppene har derfor små jur med liten kapasitet til å lagre melk. I sesongen melkes derfor hoppene annen hver time på dagtid, og med store hesteflokker krever det stor arbeidsinnsats.

Må opprettholde den særegne produksjonsmåten

I et land hvor veinettet er dårlig utbygd er det en utfordring å få til nettverk for produksjon og innsamling av melken. Og lettvinte løsninger vil kunne ødelegge den tradisjonsrike produksjonen.

– Det er om å gjøre å få til produksjon og eksport uten å ødelegge den særegne produksjonsmåten. Det er jo det som skiller mongolsk hoppemelk fra den europeiske. Hvis det tas inn tilskuddsfôr som kraftfôr til hoppene, så forsvinner det særegne, sier Minjigdorj.

Men det vil være behov for å gjøre noen grep i krevende perioder med mindre tilgang på beite, slik at også dyrevelferden blir ivaretatt. I stedet for å gi kraftfôr må man ta i bruk andre virkemidler, slik som at hoppene får et friår, at tynne hopper tas ut og at ungdyr får tilskuddsfôr.

– Det må jobbes med hele produksjonskjeden, og melken må ha og opprettholde god kvalitet og jevn leveranse, slik at produktene får et stabilt marked, avslutter Minjigdorj.

Referanse:

Naidankhuu Minjigdorj disputerte i november 2014 ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet, NMBU, med avhandlingen «Mongolian Mare Milk Composition».

Himmelen over oss er fylt med funklende stjerner. Men hvor lenge har de eksistert?

Forskere har utviklet en ny metode som gjør det mulig å bestemme alderen på stjerner ut fra hvor raskt de roterer. Jo eldre de er, jo langsommere er rotasjonen, mener forskerne.

– Det er et helt nytt redskap for astronomene. Og det kan hjelpe oss med å identifisere planeter som er gamle nok til at komplekst liv kan ha utviklet seg, sier den danske forskeren Søren Meibom i en pressemelding fra Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics i USA.

Han er en av hovedkreftene bak den nye studien.

– Spennende resultat

Professor Jørgen Christensen-Dalsgaard ved Aarhus Universitet er begeistret for det nye funnet.

– Det er et veldig spennende resultat. Aldersbestemmelse av stjerner er både viktig og vanskelig. Med den nye metoden kan det bli mye lettere å bestemme alderen på store samlinger av stjerner, sier Christensen-Dalsgaard.

Han forklarer at det har vært kjent at stjerner roterer langsommere når de blir eldre. Problemet har vært en presis kobling mellom rotasjon og alder.

– Nå vet vi hvor raskt rotasjonshastigheten avtar. Vi hadde noen grove modeller før, men den nye metoden er mye bedre, sier Christensen-Dalsgaard, som er leder av Stellar Astrophysics Centre i Aarhus.

Mørke flekker forteller om rotasjonen

Den nye metoden forutsetter at det finnes mørke flekker på stjernene – som solflekkene på vår egen stjerne, solen. Ved å følge disse flekkene kan forskerne bestemme hvor raskt stjernen roterer. Flekkene skaper et målbart fall i lyset fra stjernen.

Det er imidlertid ikke nok bare å måle rotasjonen: Store stjerner roterer nemlig raskere enn de små.

Avslører alderen

Den nye undersøkelsen viser at hvis man kan måle både rotasjonshastighet og masse, kan man bestemme en stjernes alder.

– Vi kan nå beregne alderen med en usikkerhet innenfor ti prosent, sier en av medforfatterne til den nye undersøkelsen, Sydney Barnes fra det tyske Leibniz Institute for Astrophysics.

Det finnes andre metoder for å bestemme alderen på stjerner – en av de mest presise metodene er, ifølge Christensen-Dalsgaard, å studere rystelser på stjernens overflate, stjerneskjelv.

Innen dette feltet er Christensen-Dalsgaard blant de ledende forskerne i verden, og han forklarer at skjelvene endrer karakter når stjernen blir eldre.

Mye enklere metode

– Det er fortsatt mest presist å basere seg på stjerneskjelv. Men det er bare mulig å gjøre det for relativt få stjerner, og det krever målinger gjennom flere år. Den nye metoden er mye mer praktisk, forklarer Christensen-Dalsgaard.

Men hvordan har forskerne egentlig utviklet sin nye metode?

I første omgang har de undersøkt rotasjonshastigheten på 30 stjerner i en stjernehop som kalles NGC 6819. Den er omkring 2,5 milliarder år gammel.

De 30 stjernene er i vidt forskjellige størrelser, og det tar dem mellom 4 og 23 dager å rotere om sin egen akse – til sammenligning bruker solen vår 26 dager.

Forskerne brukte data fra de 30 stjernene til å finne frem til en mer generell formel for hvordan rotasjon, masse og alder henger sammen.

Søren Meibom og kollegene hans har tidligere utviklet en lignende formel på bakgrunn av studier av andre stjerner. Disse stjernene var imidlertid bare omkring 1 milliard år gamle, så den nye undersøkelsen utvider forskernes kunnskap om stjerners rotasjon med 1,5 milliarder år.

Referanse:

Søren Meibom mfl: A spin-down clock for cool stars from observations of a 2.5-billion-year-old cluster, Nature (2015), DOI: 10.1038/nature14118

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.