Hvert fjerde barn under 18 år bor sammen med bare en forelder. Det vil si rundt 270 000 barn.

En fjerdedel av disse igjen bor både hos mor og far. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Delt bosted betyr at barnet bor enten halvparten av tiden hos den ene forelderen og halvparten av tiden hos den andre. Noen ganger er fordelingen også 60-40.

Flesteparten av dem som bor med en foreldre har andre samværsordninger som innebærer at de bor mer hos den ene. Det varierer hvor mye samvær de har med den andre forelderen, men forskning viser at nesten alle barn i dag har kontakt med begge foreldrene, og de har mer samvær med den andre forelderen enn tidligere.

Uansett samværsordning har dette betydning for barns organisering av hverdagslivet, og deres opplevelser av hva som er deres hjem.

Det er likevel ikke tiden i seg selv – fordelingen av tid – og hvor de bor mest som har betydning for hvor barna føler seg hjemme. Det viktige er innholdet i den tiden de er hos hver av foreldrene. Dette kommer frem i min avhandling «Barns hjem mellom to hushold. En sosiologisk studie av barns konstruksjon av hjem når de har foreldre i to hushold» som kom ut i 2014. I studien intervjuet jeg ni barn mellom 8 og 14 år, som har to foreldrehjem.

Hvem barna er sammen med

Innholdet i tiden er knyttet til hvem barna er sammen med. Det handler ikke bare om å være sammen med foreldrene, men også steforeldre, søsken og egne venner.

Noen ganger kan barna oppleve at personer i huset hindrer alenetid med foreldrene. Det gjelder for eksempel steforeldre som alltid er der og som gir få muligheter for barn og forelder å være sammen alene.

Andre ganger hindrer fordelingen av tiden mellom foreldrene, barna i å være sammen med egne venner eller å delta på egne aktiviteter. Det skapes en forventning både blant barn og foreldre, om at når de først er sammen så skal de være mest mulig sammen.  

Hvor barna er

Dette henger også sammen med hvor de er. De fleste er sammen med foreldrene i foreldrenes hus, noe som har betydning for om barna føler seg hjemme der. Men for barna er det viktig å kunne bevege seg mellom husene og til venner, skole og fritidsaktiviteter, og mange beskriver det som viktigere når de skal svare på spørsmål om hvor de føler seg mest hjemme.

Avstanden mellom foreldrenes hus kan være avgjørende for om de kan delta på fritidsaktiviteter, besøke venner og gå på skolen uavhengig av hvem av foreldrene de er hos.

Hva barna gjør

Medvirkende til deres opplevelser av hjem er derfor hva de gjør. Det har betydning å kunne delta i aktiviteter og rutiner i huset, som en del av familien, og ikke være den det blir tatt hensyn til eller som blir oversett fordi de bor der mindre enn de andre i huset.

Eller være den som ikke har noe å finne på fordi de ikke har tilgang til sine venner eller kan delta på sine aktiviteter der de er.

Foreldrenes samlivsbrudd medfører en fordeling både i tid og sted, når de skal tilbringe tid med hver av foreldrene i hvert av deres hushold.  Skiftene mellom og kontrollen over hvem man er sammen med, hvor man er og hva man gjør i hvert av husholdene utfordrer barnas forståelser av hjem.

Foreldrene kan ha andre oppfatninger om hvor barnas hjem er enn dem, og det kan, for noen, lede til at de ikke føler seg hjemme noe sted. 

Antall personskadeulykker er redusert med nesten en tredel den første kilometeren etter fotobokserne viser rapporten.

Transportøkonomisk institutt har på oppdrag fra Vegdirektoratet evaluert data fra 223 fotobokser installert langs norske veier mellom 2000 og 2010. Funnene viser at antall personskadeulykker er redusert med 22 prosent på strekninger fra 100 meter før til 1 kilometer etter fotoboksene. Antall døde og hardt skadde ble redusert med 24 prosent på de samme strekningene.

Halvering

Når man kun ser på fotobokser som er installert i 2004 eller senere, er virkningene større.

På strekninger fra 100 meter før til 1 kilometer etter fotoboksene, er antall på personskadeulykker redusert med 32 prosent og antall omkomne og hardt skadde med 49 prosent.

Om man måler fram til 3 kilometer etter fotoboksene, reduseres tallet på personskadeulykker med 9 prosent og antall døde og hardt skadde med 39 prosent.

Tre år før – tre år etter

At virkningen av fotobokser installert etter 2004 er større skyldes trolig at kriteriene for å installere fotobokser i større grad er overholdt, ifølge TØI.

At virkningen avtar med økende avstand fra fotoboksen forklares med at farten øker med økende avstand fra fotoboksen.

Ulykkestallene er samlet inn tre år før og tre år etter installeringen av boksene.

I tillegg til å redusere antall omkomne og skadde sørget fotoboksene i fjor for 212 bøtemillioner til statskassen.

Hva slags forhold får du til kroppen din når du må ha hjelp til å bli tørket i rumpa eller vasket nedentil etter at du har hatt sex? Og hvordan oppleves det å være den som skal hjelpe?

Dette er noen av spørsmålene som utforskes i rapporten Kroppen min. Andres arbeidsplass og eget seksual- og privatliv, som lanseres 26. januar.

Rapporten viser hvordan personlige assistenter gir større mulighet for intimitet og frihet hos mennesker med nedsatte funksjonsevner, men også hvordan denne ordningen kan utfordre vårt syn på velferdsstaten og likestillingen.

Ufaglærte snikes inn bakveien

– Det mest overraskende funnet var det pragmatiske forholdet arbeidslederne – det vil si brukerne – hadde til sin egen kropp og sin seksualitet, sier forsker Cecilie B. Neumann ved Høgskolen i Oslo og Akershus. 

– De må ha hjelp til å dusje og pusse tennene. Hvis de skal ha sex, må noen løfte dem opp i senga og vaske dem etterpå. 

Som de sier: «Skal jeg leve et tilnærmet vanlig liv, og være et handlende menneske i verden, så må jeg motta denne hjelpen.»

Forskerne bak rapporten er bekymret over en rekke forhold rundt assistentrollen. Både at den er betinget av assistentens fleksibilitet, men også hun eller hans løse tilknytning til arbeidslivet usynlighet og ufaglærthet. Særlig fordi det store flertallet av assistenter er kvinner.

– Når vi tenker på hvor vi er i dag, etter flere tiår med kamp for å få kvinner på banen i arbeidslivet og i styrer, og så sniker det seg inn en slik type jobb inn bakveien, nesten uten debatt, sier hun.

Sårbarhet bak det praktiske

Rapporten er basert på kvalitative intervjuer med mennesker som mottar eller jobber med såkalt brukerstyrt personlig assistanse (BPA). BPA er et alternativ til hjemmehjelptjenesten som gir mennesker med nedsatt funksjonsevne, såkalte arbeidsledere, langt større kontroll og frihet til å bestemme over hvordan han eller hun ønsker å bli behandlet og hjulpet.

Deltakerne i studien forteller åpent om hvordan de opplever å måtte hjelpe til og bli hjulpet med alt fra å gå på do til å ha sex.

Samtidig som kildene i studien er klare på at dette er en hjelp de må ha for å kunne leve et tilnærmet normalt liv som ektefeller, foreldre og venner, ligger det også en sårbarhet bak dette praktiske og liketille.

Flere forteller at de fortsatt blir flaue av å måtte bli tørket i baken etter å ha vært på do, selv om de har trengt denne assistansen hele livet. Og for dem ligger det også en verdi i det at de blir flaue. Det blir et bevis på normalitet.

Som en av de kvinnelige brukerne forteller:

«Men det å få assistanse da, til det å bli tørket i rumpa, det er veldig rart at ikke det blir vanlig. At man ikke vender seg til det. Men samtidig er jeg glad for det også. Da tenker jeg at jeg er normal. Kanskje jeg da, tross alt, har litt igjen av meg selv.»

Negative erfaringer med helsevesenet

Forholdet til egen kropp blir også preget av de erfaringene informantene har med helsevesenet. Flere forteller om negative opplevelser med sykehus, hjemmehjelp og fra institusjoner. Særlig sistnevnte har satt dype spor hos de eldre deltakerne, som mer eller mindre har vokst opp i institusjoner.

«Anne» bodde borte fra foreldrene sine fra hun var 3 til hun var 15. Hun opplevde at barna på institusjonen ble fratatt råderetten over sin egen kropp:

«Jeg husker da jeg var på den institusjonen, så badet vi hver fredag. Da sto vi på rad og rekke. Da hadde en av jentene som akkurat hadde kommet i puberteten sjenanse i forhold til at en av guttene var etter henne, men det fikk hun bare la være å bry seg om. Så det var ikke noen respekt for det. Og likedan når jeg ble litt eldre, så var det heller ikke noen respekt for at jeg følte at det var ekkelt. Det ble ikke stilt spørsmål ved det engang.»

Krenkende omsorg

Disse og andre erfaringer fra helsevesenet gjør at både de yngre og eldre deltakerne opplever det tradisjonelle omsorgsbegrepet som noe negativt.

– Hele begrepet har tatt farge av de erfaringene med krenkelser mange av dem har opplevd. Det er koblet til umyndiggjøring og hjelpeløshet, sier Neumann.

Dette gjør det enda viktigere for dem å kunne få kontrollere hvem som har adgang til kroppene deres, og på hvilken måte. Med en personlig assistent kan arbeidslederen gi klar beskjed om hva han eller hun ønsker av hjelp og hvordan den skal utføres.

De kan fortelle assistenten at de ikke ønsker at de inntar en sykepleierrolle, men heller assistere dem med å være i verden som mennesker.

Assistenten usynliggjøres

Men med denne muligheten til kontroll og frigjøring, følger det også en del utfordringer, ifølge Neumann.

– Menneskene i vårt materiale er veldig opptatt av å være uavhengige. Og at de skal kunne handle i verden som uavhengige og selvstendige mennesker. Det er veldig forståelig med de erfaringene de har med avhengighet og med å bli påtvunget omsorg, sier hun.

– Samtidig går enkelte veldig langt. Det er noe veldig ubehagelig i måten denne relasjonen mellom assistent og arbeidsleder er satt opp. Frigjøringen av arbeidslederen åpner for usynliggjøring og mangel på anerkjennelse av assistenten, advarer forskeren. 

Nytt tjenerskap

Det har tidligere blitt reist kritikk mot assistentordningen fordi den krever at et menneskes behov oppfylles på bekostning av en annens. I den britiske debatten om BPA har flere argumentert med at denne modellen er en «trussel mot den sosiale velferdstanken og kan medføre at man får en type tjenerskapsrelasjon», skriver forskerne i studien.

– Assistentene er garantistene for arbeidsledernes frigjøring og uavhengighet. Samtidig forventes det at de skal være usynlige, sier Neumann, som mener at subjektiviteten til assistentene er under angrep.

– Det at det er mulig å få i stand en relasjon som forutsetter den andres usynlighet er ubehagelig å tenke på.

Foretrekker ufaglærte

Arbeidsledernes negative erfaringer fra helsevesenet har bidratt til at mange av organisasjonene rundt BPA, særlig i Sverige, har vært skeptiske til at assistentene skal ha helsefaglig utdanning.

– Relasjonen er unndratt krav om profesjonalitet, hvilket er en villet strategi fra organisasjonene som har kjempet fram ordningen, sier Neumann.

– Dermed er det en fare for at assistentens subjektivitet krenkes når arbeidslederens ønsker og behov møtes og ivaretas.

Det fører også til at assistentens kompetanse ikke anerkjennes, ifølge forskeren. Dette er særlig  problematisk i et yrke dominert av kvinner.

– Det utfordrer likestillingen at man her åpner for at kvinner kan ta en jobb der de blir helt usynlige og det er helt greit at de er usynlige.

Etterlyser debatt om BPA

BPA ble en lovfestet rettighet i 2014, og i den nye rapporten konkluderes det også med at dette er en god ordning som bør videreføres. Samtidig etterlyser Neumann en debatt rundt BPA.

– Kravet til arbeidslederne er så moralsk legitim at man nesten ikke kan diskutere kjønnsaspektene av ordningen, sier hun.

– Men man bør se om det er mulig å sikre at arbeidslederen blir frigjort samtidig som assistenten får anerkjennelse for det hun gjør, sier Neumann.

– Stemmer ikke med våre erfaringer

Tove Linnea Brandvik, politisk rådgiver i Uloba, den største tilbyderen av BPA-tjenester i Norge, mener det er positivt at rapporten anbefaler videreføring av BPA-ordningen.

Rapportens kritikk av assistentenes rolle, stemmer ikke med Uloba sine erfaringer.

– Hvis prinsippet om at noen bestemmer hva arbeidsoppgavene skal være i en gitt stilling bidrar til at det utvikles et nytt tjenerskap, så er det vanskelig å se at dette ikke gjelder for alle yrker, skriver Brandvik i en e-post til Kilden.

– Vi mener at BPA-ordningen i Norge med de lover som gjelder ved ansettelse og vern om arbeidstagere gjør det umulig å sammenligne situasjonen i Norge med tidligere tiders tjenerskap.

Opptatt av ryddige arbeidsbetingelser

Brandvik understreker at rapportens påstand om en utvikling av et nytt tjenerskap ikke bidrar til at funksjonshemmede kan delta på lik linje med andre i samfunnet. En slik utvikling ville tvert i mot bidra til å undergrave likestillingen for funksjonshemmede.

– Det er og har vært svært viktig for Uloba og andre organisasjoner å sikre at denne type utvikling ikke kan skje. I Uloba er vi særlig opptatt av betydningen av opplæring og ryddige arbeidsbetingelser for assistenter, sier hun.

– En BPA-ordning kan aldri bli god og velfungerende hvis ansatte ikke blir ivaretatt godt. Da blir heller ikke arbeidslederens situasjon god.

God opplæring er nøkkelen

Når det gjelder spørsmålet om ufaglærthet og løs tilknytning til arbeidslivet, understreker hun at BPA er en ordning der det ikke er noe formelt krav om utdanning. Men de ser at kompetansehevende tiltak for assistenter gir positive resultater, og mener det også kan bidra til å øke statusen til yrket.

– Uloba er opptatt av å styrke anerkjennelsen av assistentyrket og -rollen, sier hun, og legger til:

– Fleksibiliteten i BPA som ordning, følger tariffen på lik linje med alle andre yrkesgrupper. Det er med andre ord snakk om fleksibilitet innenfor klare og definerte rammer som verner om den ansatte.

– Hvordan jobber Uloba for å sikre at assistentene ikke blir usynliggjort slik rapporten hevder?

– Som assistent i Uloba skal du ha ryddige arbeidsforhold, respekt for jobben du gjør og motsatt yte den respekten som er vanlig i et ansettelsesforhold, sier Brandvik og viser til at arbeidslederne må gjennom en obligatorisk opplæring før de får assistenter.

– Ved å vektlegge rolleforståelse og avklaring i opplæringen bidrar vi til å styrke anerkjennelsen av assistentens kompetanse.

Referanse

Tonje Gundersen, Cecilie B. Neumann og Cathrine Egeland. Kroppen min – Andres arbeidsplass og eget seksual- og privatliv, NOVA Rapport 18/14, 2015. Sammendrag. 

Nye funn viser at tilfeldigheter spiller en større rolle i utviklingen av mange typer kreft enn først antatt. Men på behandlingsfronten får vi stadig større påvirkningskraft.

Ordet kreft fyller de fleste av oss med frykt, meg inkludert. For mange blir denne frykten en realitet i løpet av livet, ved at de selv eller andre som står dem nær får diagnosen. Men hvor skremmende det enn er har jeg likevel en dyptliggende fascinasjon for fenomenet kreft. Det er et paradoks at grunnlaget for alt liv, nemlig celledeling, også kan bli dets undergang, ettersom kreft er et resultat av ukontrollert celledeling. Faktisk er det slik at dersom man ikke dør av andre årsaker og lever lenge nok vil man til sist utvikle kreft. Det er bare slik biologien fungerer.

Celledeling er risky business

Celledeling er strengt nødvendig for både fosterutvikling og regenerering av nytt vev i kroppen. Delingsprosessen involverer fordobling av cellens DNA som deretter separeres slik at begge dattercellene får en kopi hver. Og det er her trøbbelet starter. Når DNAet kopieres kan det oppstå mutasjoner. En mutasjon er en endring av DNA-sekvensen, ved at nukleotider (DNAets byggestener) blir forbyttet, slettet eller lagt til. Og det er faktisk ikke rent sjelden dette skjer heller. Faktisk så ofte som omlag 120.000 ganger hver gang en celle deler seg. Heldigvis er vi utstyrt med et avansert proteinmaskineri hvis rolle er å korrigere slike feil. Men innimellom forblir en mutasjon uendret, og dette kan resultere i at den genetiske koden blir feillest, og dermed at proteinproduktene produseres i feil form eller mengde. Siden kontrollert celledeling er avhengig av at de ulike proteinene i cellene oppfører seg korrekt, vil en ubalanse kunne føre til at delingsprosessen går over styr. Den resulterende kreftsvulsten kan i ytterste konsekvens ødelegge våre indre organer.

Kreft: et spørsmål om flaks eller uflaks? Her må man holde tunga rett i munnen

Tradisjonelt forteller lærebøkene oss at kreft oppstår som følge av enten arvelighet (mutasjoner i DNAet fra mor eller far) eller miljømessige faktorer slik som UV-stråling, røyking eller enkelte virus. Og selv om disse faktorene definitivt spiller viktige roller, ble det tidligere denne måneden publisert en interessant studie i det prestisjefylte tidsskriftet Science (1), hvor det i følge media ble anslått at opptil 2/3 av alle krefttilfeller hos voksne er uavhengige av disse. Altså rett og slett grunnet tilfeldige mutasjoner i DNAet under celledelingen. Altså “uflaks”.

Dette er jo til dels deprimerende lesning. Kreftregisteret anslår kreftforekomsten i Norge til om lag 30%. Dersom resultatene fra denne studien tolkes slik som media har gjort tilsier deduktiv logikk at Ola og Kari’s sjanse for å utvikle kreft er minst 20%, uavhengig av hvor mye vi trener, spiser sunt, lever syndefritt og går turer i skog og mark. På den annen side, kanskje dette er et påskudd til å senke skuldrene litt…

Men bare litt. Problemet er nemlig at denne tolkningen er relativt vidløftig. Det hoppes raskt fra å omtale dette som kreftrater i ulike vevstyper (som konkludert av artikkelforfatterene) til å generalisere om kreftrater i hele menneskepopulasjonen (konkludert av media), altså risiko hos individer. Ta for eksempel overskriften på nyhetssidene til TV2 02.01.15: “Ny studie: flaks eller uflaks bestemmer oftest om du får kreft – ikke usunn livsstil“, men de siste tre ordene uthevet i rødt. Selv om artikkelen blir mer nyansert etterhvert er det jo dessverre mange som har en tendens til å lese kun overskrifter. Årsakssammenhengen mellom miljøfaktorer og kreft er veldokumentert, og å påstå noe annet er uansvarlig. Likevel er studien absolutt verdt et tankekors, siden den belyser at mange krefttyper har en større stokastisk variabel enn først antatt.

Veien fra mutasjon til kreft er heldigvis lang

Det er mange faktorer som sammen må virke inn for at kreft skal oppstå. I følge Hanahan og Weinbergs episke “Hallmarks of Cancer” (2), først utgitt i 2000 og senere i revidert utgave i 2011, er kreftutvikling avhengig av et knippe faktorer. Disse omfatter bl.a.:

• Vedvarende delingsstimuli (cellen mottar kontinuerlig signaler som forteller den at den skal dele seg)
• Fraværende respons på anti-delingsstimuli (cellen ignorerer signaler som forteller den at den ikke skal dele seg)
• Unngåelse av programmert celledød (cellen ignorerer signaler som forteller den at den skal begå selvmord fordi den ikke oppfører seg ordentlig)
• Oppnåelse av replikativ udødelighet (cellen kan dele seg uendelig antall ganger)
• Aktivering av angiogenese (dannelse av nye blodårer for både næringsforsyning og som transportsystem for spredning av kreftceller)
• Genomisk ustabilitet (akkumulering av store mengder mutasjoner og skade på DNAet som følge av celledelingsfeil)
• Deregulering av cellens metabolisme (energiproduksjonen i cellen fasiliterer aktiviteter som fører til celledeling og spredning av kreftceller),
• Immunforsvaret fasiliterer kreftutvikling (bl.a. ved at kreftcellene unngår angrep fra immunceller)
• Aktivering av invasjon og metastase (at kreftcellene kan invadere underliggende vev og spres til andre organer)

For at alle disse karakteristikkene skal oppnås kreves normalt en rekke mutasjoner og flere endringer i både cellen og i mikromiljøet rundt. Men selv om dette er en omfattende og ofte langvarig prosess vil mange av oss likevel oppleve å få kreft i løpet av livet. Og nettopp grunnet prevalensen av denne “folkesykdommen” er kreftbehandling noe som opptar de fleste av oss, og noe som også er et viktig aspekt i kreftforskningen. Økt kunnskap om basal cellebiologi og menneskelig fysiologi gir stadig nye terapimål. For eksempel er kartlegging av proteiner og deres funksjoner og samspill essensielt for både å identifisere nye kandidater for legemidler, og for å forstå hvordan hemming/aktivering av disse påvirker ulike cellulære prosesser. Dette vil også gi bedre forståelse av hvorfor eventuelle bivirkninger oppstår og hvordan de kan unngås.

Tilpasset kreftbehandling gir nye muligheter

En utfordring innen kreftbehandling er det faktum at alle svulster er ulike, og at pasienter responderer forskjellig på ulike behandlingsformer og medikamenter. Derfor blir “personalized medicine”, eller “tilpasset behandling” på norsk, et stadig viktigere og mer populært begrep. Dersom man kan skreddersy behandlingen til hver enkelt pasient basert på kreftsvulstens genetiske og biologiske bakgrunn vil vi ta et stort steg i kampen mot kreft. Nylig utarbeidet forskere ved Massachusetts General Hospital en metode for å dyrke lungekreftceller fra pasienter og deretter teste disse mot en rekke medikamenter (3). Her identifiserte de nye og lovende medikamentkombinasjoner for behandling, spesielt av resistente svulster som tidligere har vært utfordrende å få has på. Selv om det er et stykke igjen til dette vil være allmennt tilgjengelig understreker det hvilke muligheter som ligger i tilpasset behandling i fremtiden. Utfordringen blir å effektivisere slike metoder (for eksempel er det vanskelig å dyrke celler fra små biopsiprøver) samt å gjøre dem kostnadseffektive.

I så måte er det også viktig å utforske hvilke muligheter som finnes i allerede godt etablerte metoder og legemidler. Et interessant funn ble publisert i tidsskriftet Scientific Reports like før jul, hvor statiner ble funnet å hemme spredning av enkelte typer kreftceller (4). Siden statiner allerede brukes rutinemessig som kolesterolsenkende medikamenter og er godt utprøvd på mennesker vil det være relativt enkelt å inkludere dem i et behandlingsregime. Og dette kan være et viktig tilskudd siden det sjelden er den primære svulsten som er dødelig, men heller spredning til andre organer som er avgjørende for en pasients prognose.

Så hvis vi tar en statusrapport primo 2015 ser vi at kreftforskningen er på full fart fremover. Og selv om kreftgåten nok forblir uløst en stund til og vår påvirkningskraft på egen kreftrisiko muligens er mer begrenset enn først antatt får vi stadig nye behandlingsformer som gir håp til kreftrammede. Watch this space.

Referanser:

1. Vogelstein B & Tomasetti C. (2015). Variation in cancer risk among tissues can be explained by the number of stem cell divisions, Science, 347: 78-81 doi: 10.1126/science.1260825

2. Hanahan D, & Weinberg RA. (2011). Hallmarks of cancer: the next generation. Cell,144: 646-674. doi: 10.1016/j.cell.2011.02.013

3. Crystal AS et al. (2014). Patient-derived models of acquired resistance can identify effective drug combinations for cancer. Science,346: 1480-1486. doi: 10.1126/science.1254721

4. Warita K et al. (2014). Statin-induced mevalonate pathway inhibition attenuates the growth of mesenchymal-like cancer cells that lack functional E-cadherin mediated cell cohesion. Science Reports, 4: 7593. doi: 10.1038/srep07593

– Blant dem som hadde hatt samme fastlege i mer enn to år, var det 12,5 prosent som hadde vært hos alternativ behandler. I gruppen som hadde hatt fastlegen sin i mindre enn to år, var det 17,5 prosent som hadde oppsøkt alternativ behandler det siste året, forteller førsteforfatter og lege Anne Helen Hansen ved Universitetssykehuset i Nord-Norge til Dagens Medisin.

Formålet med studien var å finne ut om kontinuitet i fastlegetjenesten hadde sammenheng med mindre bruk av alternativ medisin.

– Når pasienten opplever å bli møtt med respekt, får tid til å legge fram problemene, føler de blir lyttet til og selv er aktive deltakere i vurderinger, blir de gjerne værende hos fastlegen sin, sier Hansen.

Nesten 10 000 personer som hadde vært hos fastlegen det siste året, deltok i studien, som er basert på data fra den sjette Tromsøundersøkelsen, og er publisert i BMC Health Services Research.

I alt 13,3 prosent av deltakerne hadde oppsøkte en alternativ behandler i løpet av det siste året. Kvinner var i overvekt i denne gruppen.

– Men det er ikke så vanlig at pasienter snakker med fastlegen sin om dette, til tross for at behandling som gis hos lege og alternativ behandler kan påvirke hverandre. Det er viktig at fastlegen også bryr seg om pasientens bruk av andre helsetjenester, påpeker Anne Helen Hansen.

Forsking tek tid. Lang tid. Spørsmålet er om doktorgradsstipendiatar i det heile tatt får tid nok til å gjere eksperimenta som driv forskinga vidare.

Den normerte tida for eit moderne doktorgradsprosjekt er 3 år. Ideelt skal du starte, oppdage, publisere, revolusjonere, levere og disputere i løpet av 3 år. Dette kan verke som eit uoverkommeleg langtidsprosjekt, men tur meg, tida går fort. Sommar vert til haust og vinter vert til vår, og før du veit ordet av det, må du byrje å planlegge levering, disputas og avslutning.

Byråkrati

For å få tildelt doktorgraden ved eit norsk universitet er det ei rekke krav som må tilfredsstillast. Ved UiO er det for tida 30 studiepoeng som skal gjennomførast og godkjennast i løpet av PhD-perioden. Normert tid for 30 studiepoeng er om lag eit semester. Det var 3 år til doktorgradsprosjektet, men no er det berre 2 år og 6 månader att til å løyse kreftgåta.

Ved levering til Medisinsk Fakultet UiO skal komiteen ha 3 månader for å avgjere om avhandlinga er god nok til å forsvarast, og deretter treng byråkratiet heile 6 veker før disputasen kan gjennomførast. No er det berre 2 år og 1,5 månader att til å undersøke om gen X er viktig for at brystkreftceller kan spreie seg i kroppen.

Tidstjuvar

Møter, konferansar og seminar er alle viktige for å bli ein god forskar, for utan kommunikasjon til fagfeller får du problem med publisering og dermed eit stort problem med karriereplanlegging. Men møter tek tid, seminar skal planleggast og før du veit ordet av det er totalt 6 veker gått med til å høyre på andre snakke om forskinga si. No er det 1 år og 11 månader att til pengane tek slutt.

For å få levere, må du publisere. Omtrent slik er ein gjennomsnittleg publiseringshistorikk innan realfaga: 2 veker venting på negativ tilbakemelding frå eit tidsskrift, så 2 veker til reformatering av tekst for å passe til formatet til neste tidsskrift på lista. 4 veker venting ved innsending til nytt tidsskrift. Positivt svar med krav om fleire eksperiment. 3 månader til å gjere alle dei nye eksperiment og nye 4 veker venting på endeleg svar. Det er ikkje uvanleg at det tek 5 månader frå fyrste innsending til endeleg svar. No er det berre 1 år og 6 månader til adgangskortet ditt ikkje er aktivt lengre.

Bomskot

Dei fleste forskarar ynskjer å bidra med noko nytt til forskinga. Dette er ambisiøse og spennande prosjekt med potensiell høg gevinst. Men dette gjer også at fallhøgda er stor, og ofte er det tekniske eller biologiske grunnar til at ei rekke prosjekt vert lagt på is undervegs i ein doktorgrad. Å sette strek over 6 månader med feilsøking kan kjennast som eit stort nederlag, men heldigvis har rettleiaren din fleire andre prosjekt du kan byrje på. Men no er det berre 1 år att til å gjere alle desse spennande eksperimenta. Eksperiment som kan bidra til nye biomarkørar, nye hypotesar for kombinasjonar av cellegift eller grunnforsking som gir ny og langsiktig kunnskap om kreftceller.

Nokre stipendiatar er heldige som er tilknytt sentre og forskingsgrupper med ekstra finansiering, men det gjeld ikkje alle.

Det seier seg sjølv at alle fagfelt fortener meir enn 1 år effektiv og produktiv forsking for kvar stipendiat som vert tilsett.

To forslag:

1. Dropp kravet om publisering for å få levert avhandlinga.

Det er viktigare at stipendiatane lærer gode metodar og kritisk tenking enn at dei vert styrde av impact factor og jaget om karriere basert på falsk prestisje hjå tidsskrifta. Arbeidet vert kritisk vurdert av fagfeller i disputasen, det får duge.

2. Støtteordningar for 4-årige stipend.

Med for liten tid er ein hurtig-PhD ikkje verdt investeringa for nokon av partane. Ta forskinga på alvor og finn fram pengane som trengs.

Det er viktigare for kvalitet i forskinga at stipendiatane har tid til å gjere arbeidet skikkeleg enn at leiinga kan skryte av kven som utdannar flest PhDar.

Når ein vert eldre, får ein gjerne problem med hukommelse, språk og tenking. Dette vert kalla mild kognitiv svikt (MCI), ein tilstand som aukar risiko for seinare å utvikle demens og Alzheimers.

Mild kognitiv svikt førekjem hjå 10-20 prosent av dei som er 65 år eller eldre. Menn har høgare risiko enn kvinner.

• Les også: Menn har høyere risiko for minnetrøbbel

Korleis skal ein førebyggje eller hindre denne tilstanden? Det har forskarar ved University of Medical School undersøkt.

Trening og sosialt engasjement er nokre av livsstilsråda.

Studien er publisert i Journal of The American Medical Association.

Tren og stump røyken

- MCI er vanskeleg for både klinikarar, pasientar og deira familie, fordi vi framleis veit lite om tilstanden, seier Kenneth Langa, professor ved University of Michigan og medforfattar av studien, i ei pressemelding.

- Vi har framleis ikkje gode svar, men medisinsk litteratur viser at der er faktorar som kan påverke risikoen, alvorlegheitsgrada og progresjonen av tilstanden, seier han vidare.

Folk som har denne tilstanden kan slite med depresjonar, aggresjon og irritabilitet, angst og apati. Dei kan ha problem med hukommelsen, gløyme viktige avtaler og hendingar, eller misse tråden i samtalar.

Langa seier at ingen medisin har vist seg å vellykka behandle MCI. Likevel viser deira gjennomgang at trening med høg intensitet over lengre tid, mental aktivitet og sosialt engasjement kan bidra til å redusere risikoen for tilstanden.

Endre på livsstilen

Jostein Holmen, professor ved Institutt for samfunnsmedisin på NTNU, fortel at mange legger vekt på å justere livsstilsfaktorane som har samanheng med tilstanden.

- Sjølv om det i dag ikkje er gode studium som viser sterk effekt av livsstils-intervensjon, er det ei rekke teoretiske holdepunkt for at dette er ei god tilnærming, skriv Holmen til forskning.no.

Han går for dei same råda som Langa. Han nemner fyrst og fremst fysisk aktivitet som viktig faktor. God kondisjon ser ut til å betre eller utsetje sjukdomsutviklinga, skriv han. Andre punkt er mental aktivitet. Det siste er sosial aktivitet.

Hald deg aktiv

Du skal altså halde deg aktiv. Det skal vertfall ha ein liten positiv effekt mot mild hjernesvikt og hukommelsesproblem. Det er også viktig å førebyggje hjerneslag, for å bevare minnet og tankeevna.

Du bør kontrollere blodtrykket, stumpe røyken, senke kolesterolet og førebyggje blodpropp. Slik kan du unngå slag som følgje av blodpropp eller hol i blodårene.

Forskarane meiner at leger ikkje må overdrive kontroll av blodtrykk og diabetes.

- Lågt blodtrykk og lågt blodsukker kan auke risiko for svikt i hjernen og andre skadar hjå pasienten, seier Langa.

Langa legg til at det trengst meir forsking på risiko for MCI, samt nye moglege behandlingsmetodar, og kva som gjer at ein kan utvikle demens som følgje av den milde tilstanden.

Professor Holmen nemner dans som eit eksempel på god trening.

- Det er bra for den fysiske kondisjonen, det krevjar mental trening som å hugse trinn og følgje takt, og det tyder sosial aktivitet. Parolen kan difor vere: dans meir, skriv Holmen.

Referanse:

Langa, Kenneth M. mfl: The Diagnosis and Management of Mild Cognitive Impairment. The Journal of the American Medical Association 17. desember 2014). DOI: 10.1001/jama.2014.13806. http://jama.jamanetwork.com/article.aspx?articleid=2040164

Om du tar med deg et glass melk ut en solrik dag, tar det få minutter før melken får en markant usmak. Det samme gjelder for smør og andre meieriprodukter. Kraftig solsmak kan faktisk lukte som svidd hår.

Men det er ikke bare sola som gir denne smaken, det er lys generelt. Den samme smaken kan oppstå i meieriprodukter som blir utsatt for lys i butikker.

Det er derfor viktig å beskytte melk mot lys for å sikre holdbarheten. I Norge blir melken tappet på kartonger som slipper inn lite lys. Men i store deler av verden tappes melken på gjennomsiktige plastflasker, og da blir solsmak et problem.

Orange lys gir mer solsmak

De siste seksti årene er det gjort mye forskning for å forstå årsaken til solsmak. Det har lenge vært antatt at det er vitamin B2 (riboflavin) i melken som utløser prosessen som fører til solsmak.

Riboflavin er lysfølsomt, og ved belysning vil det sette i gang oksidasjonsprosesser i melken som fører til solsmak, det vil si at stoffer i melken forbinder seg med oksygen. Men riboflavin starter bare slike reaksjoner når det blir utsatt for fiolett og blått lys. Gult og rødt lys skal ikke gi noen slik negativ effekt.

Nå har forskere ved matforskningsinstituttet Nofima overraskende påvist at orange og rødt lys faktisk gir mer solsmak i melk enn blått lys. Forskerne har også funnet ut hvorfor.

Lysfølsomt klorofyll fra gress

– Melk inneholder ørsmå mengder av klorofyll og nedbrytningsstoffer av klorofyll. Disse stoffene ender opp i melken fordi kua spiser grønt gress. Klorofyll er svært lysfølsomt og vil også sette i gang oksidasjon i melken. Disse nye lysfølsomme stoffene er mest følsomme for fiolett, orange og rødt lys, derav kraftig solsmak når melk utsettes for rødt lys, forteller seniorforsker Jens Petter Wold i Nofima.

Så kan man spørre seg hvorfor denne sammenhengen ikke er oppdaget for lenge siden i noe såpass velkjent og utforsket produkt som melk. Det kommer rett og slett av at konsentrasjonen av disse stoffene i melk er svært lav. Det er ingen som har visst om dem.

Oppdaget ved en tilfeldighet

– Vi oppdaget disse stoffene for noen år siden ved en tilfeldighet fordi vi brukte en meget følsom målemetode basert på fluorescens. Siden da har vi studert hvordan lyset påvirker disse stoffene i melken og hvordan solsmak utvikles som følge av dette. En foreløpig konklusjon er at de klorofyllaktige stoffene har en langt sterkere effekt på dannelse av solsmak enn det riboflavin har, sier Jens Petter Wold, som har vært med og skrevet flere vitenskapelige artikler om dette. 

En annen viktig grunn til at Nofimas forskere har kommet langt i å forstå sammenhengen mellom belysning og oksidasjon er fordi de har brukt verdens mest følsomme instrument for måling av solsmak og lukt i meieriprodukter. 

“Instrumentet” er 10 damer som bedømmer og kvantifiserer matlukt og smak. De kalles sensorisk panel, og har et mer utviklet sanseapparat enn folk flest. De veltrente smakerne har status som objektivt instrument i matforskningen. 

Hjelper oss å skreddersy emballasje

– I forskningen brukes avanserte instrumenter til å måle lukter, men vi har i alle våre studier erfart at vårt sensoriske panel er både mye mer følsomt og også mer stabilt enn disse instrumentene, sier Wold.

Når vi vet hvilke stoffer i melken som skaper solsmak, så vet vi også mye mer om hvordan vi kan beskytte mot solsmak. Kunnskapen kan brukes til å skreddersy passende emballasje og man kan gi råd om hva slags lys man bør bruke i butikken for å redusere faren for solsmak. Kunnskapen kan også overføres til andre matvarer, for en rekke typer mat kan få redusert kvalitet som følge av belysning.

Nofima har et eget laboratorium for å gjøre belysningsstudier på mat, både for å lære om grunnleggende mekanismer og for kunne hjelpe industrien til å finne frem til de mest gunstige lagringsbetingelser for deres produkter.

Forskningen er finansiert av Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter og Norges forskningsråd.

Referanser: 

Jens Petter Wold, m.fl. Assessment of the action spectrum for photooxidation in full fat bovine milk i Food Chemistry, 2015 (kommer)

Jens Petter Wold, m.fl. Minimizing photooxidation in pasteurized milk with altering light transmission of green polyethylene films. Journal of Dairy Science 2013; Volume 96. Sammendrag. 

Jens Petter Wold, m.fl. Effect of different wavelength of light on the formation of photo-oxidation in Gouda-like cheese. International Dairy Journal ; Volume 21, 2011. Sammendrag. 

Jens Petter Wold, m.fl. Effect of Naturally Occurring Tetrapyrroles on Photooxidation in Cow’s Milk. Journal of Agricultural and Food Chemistry ; Volume 59, 2011. Sammendrag.

Insektforskar Hallvard Elven frå Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (NHM) har eit tettare forhold enn andre til den utrydningstruga – kanskje alt utrydda – sommarfuglen lakrismjeltblåveng.

Vinteren 2012/2013 overvintra 120 egg frå lakrismjeltblåveng utanfor stovedøra hans, i ventilerte plastrøyr i ein boks med fuktig leca. 57 av desse vaks opp til å bli vaksne sommarfuglar, og vart utplaserte på tre stader i Oslofjorden.

• Les også: Denne sommerfuglen er både hann og hunn

– Håpet vårt var at dei skulle gå ut og vera fruktbare og grunnleggja nye populasjonar. Samstundes prøvde vi å få tak i nye hoer så vi kunne gjenta opplegget. Men i 2013 fann vi berre hannar, og dei er det som kjent vanskeleg å få egg av, seier Elven.

Fann berre eitt individ

Då Elven og samarbeidspartnarane hans leita etter arten i 2014, vart resultatet det dei mest hadde frykta: ikkje ein einaste lakrismjeltbåveng var å sjå.

– Den kan ha døydd ut mellom hendene våre, nesten bokstavleg talt, seier Elven.

• Les også: Her finner du navnet på sommerfuglen

Blant norske sommarfuglsamlarar var lakrismjeltblåvengen godt kjend frå øyene vest i Oslofjorden, men ikkje før i 2007 vart arten kartlagt grundig for fyrste gong, og då kom sjokket: ein lukkast berre med å finna eitt einaste individ.

Drahjelp

Året etter fann ein ingen, og ein frykta at arten var utdøydd i Norge. Men i 2009 fann sommarfuglentusiasten Roald Bengtson, etter intens leiting, to lakrismjeltblåvenger på ein stad som er så hemmeleg at berre nokon få innvigde veit kvar den er.

I 2012 vart det avgjort å gje den skjøre bestanden drahjelp ved å avla fram nye individ i beskytta omgivnadar. Men no kan det altså sjå ut som innsatsen har vore forgjeves.

– Men bortkasta vil eg vil ikkje seia at den har vore. Vi har ikkje gitt opp håpet heilt enno, og vil halda fram å leita i eit par år til. Men uansett har dette vore ein veldig synleg demonstrasjon av korleis tap av leveområde påverkar artsmangfaldet.

For det er ikkje sommarfuglsamlarane som har vore lakrismjeltblåvengen sin bane. Det er dels byutviklinga og dels endringar i bruken av kulturlandskapet som er årsaka, både for lakrismjeltblåvengen og for planten lakrismjelt, som sommarfuglen lever på og har fått navnet sitt etter.

Andre artar tek over

Mange av dei truga artane på Norsk Rødliste lever på kulturområde som er i ferd med å forsvinna, som beitemarker og slåttemarker. Dei står dermed i fare for å dela skjebne med  lakrismjeltblåvengen.

– Antakeleg har desse artane, både plantar og insekt, klart å tilpassa seg dei nye kulturområda som gradvis tok over dei naturlege levestadene deira.

• Les også: Se sommerfuglen lure fienden

– Men intensiveringa og industrialiseringa som skjedde i landbruket i siste halvdel av førre århundre, har gjort at desse levestadene òg blir borte. Sjølv der naturen får overta og kulturmark gror igjen, vil det vera andre artar som tek over.

– Det hjelper ikkje med vern av artar, om ikkje ein samstundes vernar leveområda til arten, seier Elven.