Klisjeen har kommet for å bli; du får ingen bedre venn.

Hunden er sannsynligvis det første dyret til å bli domestisert. At gråulv er hundens nærmeste nålevende slektning, er vi også rimelige sikre på.

Men – i motsetning til hva mange lenge har trodd – så er ikke denne ulven stamfaren til hunden.

Domestisering

La oss nå først få klarhet i hva domestisering er.

Det er en genetisk prosess som finner sted når en art blir tilpasset et liv i et menneskeskapt miljø.

Det vil si at vi velger ut de individene som allerede er best tilpasset livet i fangenskap, og lar disse formere seg. Så gjør vi det samme med neste generasjon, generasjonen etter den, osv.

Domestisering skjer derfor gjennom genetiske endringer i arten – over tid.

Selv om vi ofte kaller domestiserte dyr for tamdyr, f.eks. tamhund, så er temming noe annet. Det er når vi venner et mer eller mindre vilt dyr til å omgås mennesker. Tamheten er i slike tilfeller begrenset det bestemte individet, det ligger ikke i genene, og kan følgelig ikke videreføres til neste generasjon.

Så. Er hunden en domestisert versjon av nålevende ulv? Nei. Sannsynligvis ikke.

Felles stamfar

I en omfattende studie, som ble publisert for et års tid siden, så forskerne på genomene, dvs. de komplette settene med gener, til tre gråulver fra forskjellige populasjoner:

En fra Kroatia, en fra Israel, og en Kina.

Disse landene representerer de tre områdene i verden man tror at hunder stammer fra (Europa, Midtøsten og Asia).

Deretter sammenlignet de ulvegenomene med et europeisk boxer-genom, samt genomene til en dingo fra Australia og den urgamle hunderasen basenji fra Sentral-Afrika. De to siste er dyr som vi vet har vært isolert fra hverandre og fra dagens ulvepopulasjoner i årtusener.

Analysene viser at boxeren, dingoen og basenjien er mer i slekt med hverandre enn med noen av ulvene. Det samme gjelder ulvene. Til tross for de geografiske og tidsmessige avstandene.

Det er derfor ikke snakk om et direkte slektskap mellom ulv og hund. Hund og ulv har isteden har en felles stamfar – et annet ulvedyr – som nå er utdødd, og som levde en gang for mellom 9 000 og 34 000 år siden.

Videre tyder resultatene på at hunden og ulven har paret seg med hverandre etter at hunden ble domestisert, og at det forklarer mange av de felles genene.

Forskerne av denne studien tror at hunden ble domestisert lenge før jordbrukssamfunnet så dages lys, mens vi ennå var jegere og sankere.

Effekter av domestisering

Hva har så skjedd med hunden siden den og ulven tok hver sin vei på det fylogenetiske treet?

At det har skjedd ting med utseendet, er udiskutabelt. Og bare på 100 år kan vi se hvordan de forskjellige rasene kan endre seg som følge av vår utvelgelse av individer.

Men også atferd endrer seg dramatisk gjennom domestisering.

Spesielt er det én ting som skiller ulv og hund:

En ulv kan aldri bli et kjæledyr. 

Den kritiske perioden

I en studie fant de at en essensiell årsak til dette er det som foregår i dyrenes aller første leveuker.

Både hundevalper og ulvevalper er født hjelpeløse og nesten sanseløse, og utvikler sanser, som hørsel og syn, i de samme stadiene.

Det som varierer mellom disse valpene, er når den kritiske perioden for sosialisering inntreffer – en periode på fire uker.

Det spesielle med dette lille vinduet i begynnelsen av valpenes liv er at de er mer nysgjerrig enn fryktsomme.

En ganske genial ordning fra biologiens side. Frykt for det ukjente er, som kjent, en nyttig egenskap for overlevelse. Er man blottet for det, da er man dumdristig. Men hvis valpene ble født med denne frykten, ja, da ville de aldri turt å bevege seg ut i verden og lære seg alt som skal læres. Absolutt alt er ukjent for en liten valp.

I den kritiske perioden har dyrene derfor en gylden mulighet til å utforske verden helt uhemmet.

Men ettersom dagene går, vil fryktfølelsen for fremmede objekter og vesener øke. 

Har ikke valpen blitt sosialisert på mennesker – lært å gjenkjenne og samhandle med dem – før de fire ukene er omme, så er det for sent. Det voksne dyret vil for alltid være mer eller mindre redd for folk.

Den kritiske perioden gjelder for både hund og ulv. Både hva viktighet og varighet angår.  Forskjellen ligger i når den starter.

For mens hundevalpene går inn i denne perioden når de er omkring fire uker gamle, starter denne perioden når ulvene bare er to uker.

Ulvene er altså blinde og døve når de starter den store, korte oppdagelsesreisen – og baserer seg kun på luktesansen.  De har med andre ord ikke tilstrekkelig sanseapparat til å kunne bli skikkelig kjent med andre arter, deriblant mennesker, mens de er på sitt mest fryktløse.

Hundevalpene, på en annen side, ligger mest hos mor og søsken, og går inn i denne utforskningsperioden når flere sanser er på plass. De trenger derfor ikke komme over den samme fryktbarrieren for å samhandle skikkelig med oss eller andre arter, og følgelig blir sosialiseringen mer effektiv.

Resultatet er at en ulv kan bli relativt tam, men den vil aldri få den samme tilknytningen til et menneske som en hund kan få. Selv hvis de omgås mennesker like mye i den kritiske perioden.

Ansikt til ansikt

Denne forskjellen kommer fram i studier som ser på hvordan hunder og tamme ulver kommuniserer med oss.

I et forsøk der de sammenlignet hundevalper og ulvevalpers evne til finne bortgjemt mat ved hjelp av eierens peking og andre gestikuleringer, så man at hundene klarte oppgaven betraktelig bedre enn ulvene.

Men kanskje det mest interessante er den andre delen av forsøket. Her ble valpene først trent opp til å mestre to enkle oppgaver. Når dette satt skikkelig hos alle valpene, ble oppgavene arrangert sånn at de var umulige å løse.

Ville valpene se bort på eieren sin når de skjønte at de hadde problemer?

Hundene gjorde det, mens ulvene ignorerte personen.

Forskerne bak dette forsøket mener at nøkkelforskjellen i måten hund og ulv samhandler med oss på, er deres tilbøyelighet til å se oss i ansiktet.

Mens ulvene helst unngår å se oss i ansiktet i det hele tatt, så gjør hunder det mer enn gjerne.

Og det på en avansert måte.

Psykologene har nemlig lenge visst at vi mennesker ser mest på den høyre siden av fjeset til andre mennesker når vi møter hverandre. Dette for å samle informasjon om den andres emosjonelle tilstand. Er hun sint? Glad? Viktig informasjon når vi møter noen.

Det samme gjør hunder. Men ikke når de ser på en annen hund, kun når de ser på et menneske.

Evne til empati

Det er altså ting som tyder på at hunder ikke bare anser mennesket som en sosial partner, men at de også har utviklet evnen til å ha empati med oss, sette seg i våre «emosjonelle sko», forstå våre følelser og hensikter. 

Dette vil nok mange hundeeiere skrive under på at de har, men også forskere mener det. 

I en studie brukte forskere samme metode som man bruker for å måle empati i menneskebarn, men denne gangen på hunder.

Det hele gikk ut på at hundens eier og en fremmed satt seks meter fra hverandre. Så byttet de på å enten gråte eller nynne på en uvanlig måte. 

Forskerne antok at hvis hunden følte empati, så ville den gå bort til personen som gråt. Legge hodet sitt i fanget, eller lignende. 

Og her er trikset for å vite at det faktisk er empati de observerte:

Hvis hundene reagerte på gråtingen fordi de ble skremt eller stresset på annen måte, så ville de sannsynligvis gå rett til eieren sin, også når den fremmede gråt. Det gjorde de ikke.

Hundene oppsøkte som regel den personen som gråt – enten det var eier eller fremmed.

For å sikre seg at det ikke var ren nysgjerrighet som lå bak motivasjonen til å oppsøke den gråtende, så registrere de hva hundene gjorde når personene snakket eller nynnet rart.

Hundene så på personen, men gikk ikke like ofte bort til vedkommende. 

Politihunder og glutendetektorer

Mens ulven av naturlige årsaker har beholdt et distansert forhold til oss – og kanskje har mennesket med tiden gjort den enda mer sky, ettersom mange vil den til livs – har tusenvis av år med domestisering gjort det motsatte med hunden.

Den har blitt til en ekspert til å leve midt iblant oss.

Ingen annen dyreart, utenom mennesket selv, har så mange forskjellige roller i samfunnet. 

Vi har blindehunder, politihunder, forsøkshunder, vakthunder, jakthunder, ettersøkshunder, hunder som finner både bomber, narkotika, oljelekkasjer, kreft og skadelige bakterier. Og har du hørt om glutendetektorene? Hunder som lukter seg fram til om maten er trygg å spise for folk som ikke tåler gluten. I tillegg har vi servicehunder, som assisterer bevegelseshemmede. Og terapihunder, som hjelper folk ut av depresjoner og trøblete ungdomstid, og får kontakt med mennesker som er rammet av demens og autisme. 

For ikke å snakke om alle hundene som blir holdt som kjæledyr – og er noens bestevenn. Bare i Norge er det trolig godt over en halv million av dem.

Når alt kommer til alt. Hvilket annet dyr kunne vel hatt månedskort på toget og blitt med på kontoret hver dag?

————————————

For deg som vil lese mer:

• Hunden hører både ord og følelser i stemmen din
• Hunden tolker følelser i stemmen
• Hvorfor er tamme dyr så ulike sine ville forfedre? 
• Hund skuer eier på fjeset 
• Bikkja kjenner deg igjen på bilde
• En hund etter rettferdighet
• Ikkje berre ein hund
• Verdens smarteste hund?

De neste tre årene skal forskere se nærmere på hva som er effekten av elevbedrifter. Forskningsprosjektet ledes av Vegard Johansen ved Østlandsforskning, og skal gjennomføres i Belgia, Estland, Finland, Italia og Latvia. 

Målet er å analysere hvordan man effektivt kan øke andelen elever som deltar i elevbedrifter, og hvilke effekter disse kan ha for elevene, for skolen og for samfunnet.

- Vi skal se på om elevbedrifter stimulerer elevenes læring i skolefagene og grunnleggende ferdigheter, og om det bidrar til å styrke de unges kompetanse om entreprenørskap, sier Johansen, som er ledende på fagfeltet og har hatt ansvar for flere nasjonale og internasjonale prosjekter om entreprenørskap i skolen.

Stor andel elevbedrifter

Norge er ledende på entreprenørskapsutdanning i Europa, og andelen elever som deltar i elevbedrifter er veldig høy sammenlignet med andre europeiske land.

Her har allerede 67 prosent av ungdomsskolene og 76 prosent av videregående skoler elevbedrifter.

Johansen og hans forsker-kolleger skal nå både se på elevenes utvikling av egenskaper som kreativitet og evner for samarbeid og problemløsning, samt spesifikke ferdigheter knyttet til entreprenørskap – som ønske om å starte egen bedrift og det å ha kunnskap til å starte og drive en bedrift.

- I tillegg skal vi se på mulige effekter i lokalsamfunnet knyttet til foreldre, frivillige og arbeidslivet når halvparten av elevene ved en videregående skole deltar i elevbedrift i løpet av en toårsperiode, sier forskeren.

Et nøkkelområde i utdanningen

Junior Achievement – Young Enterprise (JA-YE) er Europas største leverandør av entreprenørskapsprogrammer, og JA-YE står for den praktiske gjennomføringen av forskningsrosjektet.

14 partnerorganisasjoner deltar, og Østlandsforskning leder et forskerteam som omfatter Strossmayer Universitet i Kroatia og Fonden for Entreprenørskab i Danmark. Prosjektet skal gi kunnskapsgrunnlaget for EU sin framtidige utdanningspolitikk.

EU ønsker nemlig at alle elever gjennomfører minst ett entreprenørskapsprosjekt i løpet av grunnopplæringen. I EU er entreprenørskap så viktig at det er definert som én av åtte nøkkelkompetanser innenfor utdanningsområdet.

- Entreprenørskap er en sentral drivkraft for økonomisk utvikling spesielt og for samfunnsutviklingen generelt. EU ønsker derfor å skape en kultur for entreprenørskap i hele Europa, sier Johansen.

Prosjektet er støttet av EUs rammeprogram for utdanning, Erasmus+, og har en verdi på 20 millioner kroner, der Østlandsforsknings andel er 5 millioner. Prosjektet starter opp 1. februar og varer til 2018.

Det er Forskningsrådet som står bak tildelingen, som vil bli gjort over en periode på fem år, skriver sykehuset i en pressemelding. Datagrunnlaget i prosjektet vil omfatte inntil 6000 personer.

– Gjennom fem ulike delprosjekter skal vi blant annet øke kunnskapen om langtidsplager etter borreliose, bedre metodene for å diagnostisere borreliose, og finne den beste behandlingen, sier prosjektleder Harald Reiso.

Fagmiljøene skal samarbeide med flere helseforetak, forskningsinstitusjoner og pasientorganisasjonen Norsk Lyme Borreliose-Forening, heter det i pressemeldingen.

Borreliose er en infeksjonssykdom som skyldes borrelia-bakterier. Sykdommen overføres ved bitt av flått, og kan særlig påvirke hud, nervesystem, hjerte og ledd.

Tallet på nye syke halveres rundt hver annen uke i de hardest rammede landene i Afrika, viser den siste oppdateringen fra verdens helseorganisasjon WHO. Sierra Leone er aller hardest rammet, så følger Liberia og Guinea.

I uka 12. – 18. januar ble 145 nye mennesker syke i de tre landene, 117 i Sierra Leone. Rundt toppen i november og desember ifjor ble over 500 syke hver uke i dette landet.

Fryktelig, men mindre enn fryktet

Tross fryktelige følger for de som er rammet, har heller ikke epidemien i Afrika blitt så stor som de alarmerende beregningene fra september ifjor, da epidemien utviklet seg raskt.

Det statlige folkehelseinstituttet Center for Disease Control and Prevention varslet da om at nærmere halvannen million kunne bli smittet, hvis også underrapportering ble tatt med i beregningene.

De siste tallene fra WHO viser derimot at det totale antallet smittede i de tre hardest rammede landene er 21 689. Av dem døde 8626, altså nesten 40 prosent.

Bekreftes av lokal norsk blogger

Den fallende tendensen bekreftes av inntrykket til sykepleieren Eli Ducros, som blogger for VG fra Sierra Leone.

I et innlegg fra 26. januar skriver hun at antallet ebolasyke på det lokale sykehuset har falt fra 60 ved årsskiftet til bare fem.

Likevel har en tragedie rammet sykehuset. En lokal sykepleier ble smittet, og døde. Derfor må rutinene gjennomgås, skriver Ducros. I alt 828 medisinske arbeidere er døde i de tre hardest rammede landene, viser de siste tallene fra WHO.

Beredskapen tilstrekkelig

Tross slike uhell, viser den siste oppsummeringen til WHO også at landene nå har utstyret og folkene som kreves for å ta seg av nye pasienter, og for å begrave de døde på en sikker måte.

Siden tallene er fallende, kan nå antall sykehussenger reduseres, melder WHO.

Også kunnskapen om sykdommen spres på en god måte, ifølge rapporten. I Sierra Leone har nå alle distrikter en liste av lokale religiøse ledere som sprer budskapet om hvordan begravelser skal gjennomføres uten fare for smitte.

Faren ikke over

Likevel er det fortsatt fare for at epidemien kan blusse opp igjen, ifølge det amerikanske nettstedet Vox.

De har snakket med leger som arbeider i felten, og de rapporterer om lommer i avsidesliggende strøk hvor smitten fortsatt spres kraftig, særlig i Sierra Leone.

Ingen av ekspertene på Ebola som Vox snakket med, ville love at epidemien ville gå helt over.

- Du kan ikke slukke 98 prosent av en skogbrann. Vi må ikke bli fornøyd med oss selv. Ett tilfelle som unnslipper og kommer til et nytt sted eller et nytt land – så kan det hele starte igjen, sier ebolaeksperten Daniel Bausch til Vox.

Lenker:

Ebola Situation Report, WHO

Ebola cases are plummeting in West Africa. Is the end in sight? Vox, 23. januar 2015.

Ebola-blogg: Er kampen vunnet? VG-blogg av Eli Ducros, 26.1.15

Questions and Answers: Estimating the Future Number of Cases in the Ebola Epidemic—Liberia and Sierra Leone, 2014–2015, Centers for Disease Control and Prevention, 26.9.14

Av Nils Bjugstad, NMBU, Anne Kjersti Uhlen, NMBU, Aruppillai Suthaparan, NMBU, Torstein Steine, NMBU, Siv Borghild Skeie, NMBU, Olaug Taran Skjerdal, Veterinærinstituttet
Margrethe Hersleth, Nofima

Forskning og innovasjon er avgjørende for å sikre tilgang til nok, trygg og sunn mat. Ved Campus Ås jobber fagmiljøene hver dag for å finne gode, bærekraftige løsninger.

Det 20. århundret stiller nye krav til verdens matproduksjon: I 2050 vil verdens befolkning ifølge FN ha passert ni milliarder og antallet eldre over 65 år være tre ganger høyere enn i dag. Samtidig må matproduksjonen ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO økes med 60 prosent i forhold til 2005/2007-nivå. Økningen må skje samtidig med at klimaendringer medfører endrede dyrkingsforhold og ved hjelp av bærekraftige dyrkingsmetoder. I tillegg til å sikre alle tilgang til nok mat, er det avgjørende at maten er trygg, sunn og smaker godt.

Mangfoldet i alle disse utfordringene krever nytenkning langs hele verdikjeden – fra jord til bord. Her er et knippe eksempler som blir presentert på fagseminaret ”Innovative løsninger for framtidas mat” 27. januar:

Robot – framtidas traktor?

Tunge landbruksmaskiner ødelegger jordstrukturen. Store nedbørsmengder vår og høst i enkelte år har synliggjort hvordan stort og tungt landbruksutstyr er dårlig tilpasset et klima i endring. Forsinket såing og innhøsting medfører reduserte avlinger og inntekter. Været kan vi ikke endre, men innovasjon kan gi nytt og bedre utstyr.

En mulig løsning kan derfor være å erstatte dagens traktor med robot. Lette roboter ødelegger ikke strukturen i jorda. Utstyrt med sensorer er en robot mer presis, noe som vil gjøre det mulig å redusere bruken av sprøytemidler og mineralgjødsel. Roboter kan også utnytte arealer som i dag ikke er tilgjengelig med konvensjonelt landbruksutstyr. En robot kan jobbe 24 timer i døgnet og bidra til å løse framtidas demografiske utfordringer, der færre hender må produsere mer mat. Prototypen står allerede på NMBU. Nå forskes det videre med tanke på praktisk anvendelse i norsk landbruk.

Klimatilpasset produksjon sikrer bedre hvete

Året vi nylig har lagt bak oss, var et godt år for norsk hveteproduksjon. Gunstige værforhold i innhøstingsperioden ga lite groskader og hvete med  god glutenkvalitet. Men hva når regnet høljer ned i innhøstingsperioden? Samspillet mellom vær, klima og kvalitet er utfordrende. Et pågående forskningsprosjekt ”HveteKvalitet” skal gi mer kunnskap om hvordan en kan dyrke norsk hvete av høy kvalitet – også i et endret klima. Slik kan forskning bidra til å sikre fortsatt høy selvforsyningsgrad av mathvete.

UV-B stråler framfor sprøytemiddel

Plantevernmidler medfører miljøforurensning og risiko for resistens. Lys er en viktig regulator for forbindelsen mellom planter og parasitter. Forskere har sett på hvordan bruk av lys i form av UV-B stråler og rødt lys kan brukes for å kontrollere en hyppig plantesykdom som meldugg. Resultatene er lovende. Å endre miljøet i et drivhus i form av lys kan derfor være et viktig bidrag for å bekjempe meldugg ved hjelp av mer miljøvennlig og økonomisk bærekraftige løsninger.

Bedre avl, fôr og dyrehelse

Avl, fôr og dyrehelse er grunnleggende forutsetninger for at maten som ender på forbrukernes bord er god, sunn og trygg. Utvikling av gode avlsprogram basert på kunnskap om avl og genetikk har utviklet raser som Norsk rødt fe og Norsk landsvin. Riktig bruk av genomdata for genomisk seleksjon og sikrere slektskap mellom dyra kan gi nye, forbedringer i avlsarbeidet for husdyr – inkludert laks.

Forskning innen ernæring og fôring har resultert i  bedre fôrvurdering og fôrteknologi, nye fôrressurser og opplegg for effektiv  bruk av fôret til de forskjellige husdyra.

Innovative meieriteknikker

Mest mulig effektiv utnyttelse av hver råvare er viktig både for økt bærekraft og inntjening. I samarbeid med TINE ser forskere på hvordan melka kan utnyttes bedre. Resultatene viser at innovative meieriteknikker reduserer svinn. Nye teknikker gjør det også mulig å optimalisere kvaliteten på produktene, som igjen kan gi nye eller forbedrede produkter til forbrukerne. Dette gir gevinster i alle ledd av verdikjeden.

Sunn, god og trygg mat

Innovasjoner lykkes ikke i markedet hvis forbrukerne ikke velger produktene. Sensorikk- og forbrukerforskning studerer læringsmekanismer for aksept av mat og hvordan sensoriske egenskaper påvirker smaksopplevelse og gjenkjøp. Målet er å utvikle sunn og velsmakende mat. Produkter kan forbedres ved å redusere salt- og/eller fettmengde, eller det utvikles nye produkter som bidrar til å utnytte råvarer bedre.

Spiseklar mat er blitt en nødvendighet for mange. Slik mat har iblant en mikrobemix som utfordrer mattryggheten. Dataverktøy som skal hjelpe matindustrien å gjøre trygge valg i produksjonen, utvikles nå. En prototype leveres i disse dager av Veterinærinstituttet og internasjonale samarbeidspartnere. Nye og mer egnede analysemetoder for Listeriabakterierer også på veg.

Samarbeid for framtidas mat

Næringsmiddelindustrien er vår nest største industri og mat er derfor et høyt prioritert forskningsområde i Norge.

Ved Campus Ås oppgraderes matpilotanlegget. Det nye forskningsanlegget er rettet mot produksjonskjeden – fra råvare til ferdig matprodukt og emballering – og er et viktig bidrag for å sikre forbrukere trygg, god og næringsrik mat.

For at veien fra forskning til anvendelse skal bli kort, er vi helt avhengig av gode samarbeidspartnere som kan videreutvikle og ta forskningen i bruk. Campus Ås har lang erfaring med å samarbeide tett med næringsaktører gjennom felles forskningsprosjekter. I fjor høst ble det etablert et eget kompetansesenter for innovasjon. Senteret er en viktig møteplass mellom forskere, studenter og næringsliv for å videreutvikle gode ideer til anvendbar praksis.

Sammen former vi framtidas mat.

Hva synes folk om sine møter med fastleger og sykehus?

2700 personer i Norge har besvart en spørreundersøkelse som helseforskere ved Sintef Teknologi og samfunn har gjennomført i samarbeid med Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL).

Svarene viser at andelen fornøyde øker med lengden på utdanningen.

– Vi kan ikke ut fra undersøkelsen si hvorfor det er slik. Men en mulig forklaring er at det handler om kommunikasjon. Kanskje er folk med lang utdanning flinkere enn andre til å filtrere ut relevant informasjon fra ulike kilder og dermed flinkest til å stille de rette spørsmålene på legekontor og sykehus. Her møter de behandlere som er høyt utdannet i likhet med dem selv. Kanskje føler disse pasientene seg mer på nett med behandlerne enn det folk med lav utdanning gjør, sier Karin Dyrstad.

Lavt utdannede har flest helseplager

Spørreundersøkelsen bekrefter også at personer med lav utdanning har dårligere helse enn folk med høy utdanning.

Skillet går ikke bare mellom de med lav og høy utdanning. Undersøkelsen viser for eksempel at de med treårig høyere utdanning er mer utsatt for helseplager, og mindre fornøyd med helsevesenet, enn de som i tillegg har hovedfag eller mastergrad.

Psykisk syke er mindre fornøyd enn kreftpasientene

Tilfredsheten med helsetjenesten varierer også med hvilke sykdommer og helseplager folk oppgir at de har.

De som har eller har hatt psykiske plager eller muskel- og skjelettplager er mindre fornøyd enn andre. Personer som har eller har hatt kreft, hjerte- og karsykdom, slag eller hjerneblødning, er på sin side mer fornøyd med helsetjenesten enn resten av befolkningen.

– Heller ikke her gir datamaterialet noen forklaring ulikhetene. Kanskje står kreftsaken så sterkt i Norge at kreftpasienter rett og slett har fått et bedre tilpasset behandlingstilbud enn det for eksempel de psykisk syke har fått, sier Dyrstad.

Kreft står øverst på folkets prioriteringsliste

Spørreundersøkelsen viser at det er liten enighet om kriterier for hvem eller hva som skal prioriteres i helsesektoren. Kreft skiller seg likevel ut og topper lista over sykdommene som folk mener at helsetjenesten bør prioritere.

Resultatene tyder på at mange synes det er vanskelig å ta stilling til spørsmål om prioritering.

Hva er god kvalitet?

De fire viktigste kriteriene for god kvalitet i helsetjenesten, slik folk oppfatter det, er nærhet til sykehus og lege, godt utdannet helsepersonell, effektiv behandling og korte ventetider.

Fritt valg av lege og sykehus kommer først langt ned på lista over hva folk anser som viktig for kvalitet i helsesektoren.

Et stort flertall mener at ansvaret for å tilby helsetjenester bør være offentlig.

Øyeblikksbilde av nordmenns helse

Parallelt med spørreundersøkelsen har Sintef-forskerne brukt offentlig statistikk til å lage følgende øyeblikksbilde av nordmenns helse:

• En av de viktigste årsakene til økt levealder i Norge siden 1970-tallet er redusert dødelighet knyttet til hjerte- og karsykdommer.
• I forhold til folketallet har det også vært en nedgang i kreftdødeligheten de siste tiårene.
• Lungesykdommen Kols har blitt en av de vanligste årsakene til innleggelser ved norske sykehus. 
• Muskel- og skjelettlidelser er den største årsaken til sykefravær, selv om andelen sykmeldte med denne typen lidelser er synkende.
• Andelen personer som er syke på grunn av psykiske lidelser, økte fra 10 til 18 prosent mellom 1994 og 2010.
• Bruken av sentralstimulerende legemidler har økt betydelig.  Blant annet har det vært en stor økning i bruk av slike medikamenter til behandling av ADHD. Antall brukere, hovedsakelig gutter mellom 10 og 14 år, økte med 159 prosent i perioden 2004–2013. Samtidig økte antallet doser med hele 225 prosent, noe som indikerer et større forbruk per person.
• Bruken av antidepressiva har økt med 21 prosent (antall doser) i perioden 2004–2013. Siden 2010 har økningen har først og fremst vært blant jenter i alderen 15 til 19 år.

I den mest omfattende undersøkelsen hittil av klimaendringene i Australia sier den nasjonale forskningsinstitusjonen CSIRO at temperaturøkningen kan bli på 5,1 grader i 2090 om ingenting blir gjort for å kutte utslipp av drivhusgasser.

– Vi har stor tro på at varme dager vil bli både hyppigere og varmere, sier sjefforskeren ved CSIRO, Kenneth Hennessy.

– Vi har også stor tro på at havnivået vil stige, at havene blir mer syreholdige og at snødybden reduseres, sier han videre.

Den dystre advarselen fra den statlige forskningsorganisasjonen står i sterk kontrast den offisielle holdningen til klimaskeptikeren Abbott. I 2009 kalte han påstandene om klimaendringer «drittprat».

I fjor fjernet Abbott en CO2-avgift som ble innført av den forrige regjeringen, og han avviklet landets uavhengige klimakommisjon.

Om den alvorlige tørken som har rammet landets kvegfarmere de siste årene, sier han at tørke ikke er noe nytt for Australia. Australia har et av verdens høyeste utslipp per kapita.

Som vert for G20-møtet i fjor forsøkte Abbott å holde klimaendringer borte fra dagsordenen, men han måtte foreta en pinlig retrett da USAs president Barack Obama advarte Australia om at landets egen Great Barrier Reef er i fare.

I jubileumsåret 2014 ble det satset tungt på forskning og kunnskap om Grunnlovens betydning for utviklingen av Norge som demokratisk stat. Men som vi vet, virket 1814 i Norge også inn på liknende politiske prosesser i andre land. Jeg vil her trekke fram et eksempel fra den tyske resepsjonen av Grunnloven og vise hvordan en tysk forfatter brukte 1814 og den politiske utviklinga i Norge som modell i egne politiske prosjekt.

En politisk liberal forfatter

Theodor Mügge (1802-1861) er i dag mer eller mindre glemt, men i sin samtid var han en svært populær forfatter av romaner, noveller og reiseskildringer. Mügge var politisk liberal. Han tilhørte de mer progressive kretsene i sin hjemby Berlin, skrev politiske tekster, medvirket i flere avisredaksjoner og var del av den litterære bevegelsen Junges Deutschland. Det faktum at Norge hadde klart å få på plass en så demokratisk grunnlov, som i tillegg ble respektert av folket, ble ansett som en politisk heltedåd i disse liberale kretsene. Samtidig var den politiske debatten preget av en svært antidansk diskurs, særlig i årene før revolusjonen 1848, og Mügge var en viktig bidragsyter til det fiendebildet som ble skapt av Danmark i tysk offentlighet. Som jeg også skal vise, henger dette sammen med interne tyske forhold og den dansk-tyske konflikten rundt hertugdømmene Slesvig og Holstein.

Skriver ut sine politiske drømmer

I begynnelsen av 1840-årene foretok Mügge en reise til de tre skandinaviske landene. Han ble mest interessert i og dypt fascinert av Norge, både av naturen og folk, men også de politiske forholdene. Spesielt var han opptatt av den egalitære sosiale strukturen han fant i Norge, fraværet av en adelsklasse og at så mange bønder var representert på Stortinget. For ham ble den norske grunnloven et viktig referansepunkt. Mügges politiske målsetting var en tysk nasjonalstat tuftet på demokrati, ytringsfrihet og frie politiske valg. I Prøysen, særlig i Berlin, var slike meninger farlige, og Mügge måtte vokte seg vel for sensuren som hersket. Han henviser i mange av sine tekster til Norge som et ideal, og ofte bruker han norsk historisk kontekst for å skrive ut sine politiske drømmer om et demokratisk Tyskland. Ved å overføre sine visjoner til et land som faktisk hadde oppnådd mye av det Mügge og hans likesinnede ønsket seg for det framtidige Tyskland, kunne Mügge både demonstrere egne politiske meninger fritt og samtidig gå under radaren til sensurmyndighetene.

Der Mügge med størst frihet propagerer sine politiske ideer, er i skjønnlitteraturen. Som mange andre forfattere i denne perioden skriver han innenfor en realistisk sjanger, og hans bøker tar gjerne utgangspunkt i en historisk-politisk situasjon. Men samtidig forholder han seg til det litterære publikumet som elsket eksotiske historier med forviklinger og spenning – og kjærlighet. Novellen Henrik Dartley som ble utgitt i novellesamlingen Leben und Lieben in Norwegen. Vier Novellen aus dem norwegischen Volksleben i 1858 (utgitt senere under tittelen Die freien Bauern) er et unikt eksempel på hvordan Mügge i en fiksjonstekst kombinerer disse ulike prosjektene. Novellen viser hvordan Mügge bruker den norske grunnloven for å kommunisere egne politiske meninger, den demonstrerer hvordan en nasjonal politisk konflikt blir overført fra tysk til norsk kontekst, og samtidig møter novellen leserens krav om spenning og underholdning.

Henrik Dartley eller ‘spillet om Norge’

Fortellingen finner sted på foråret 1814 et sted (Grover) sannsynligvis i Hardangerfjorden og tar utgangspunkt i den kaotiske tiden etter Kieltraktaten. To norske bønder som er ute på jakt hører at noen er i vanskeligheter og finner en fremmed som har kjørt seg fast i gjørma med hest og vogn. Nordmennene, storbonden Henrik Dartley og hans venn Lars, kommer den fremmede til unnsetning, som på sin side forbanner både norske veier og landet som helhet. Den fremmede vil levne hesten som står fast i gjørma og forsøker å kommandere de to nordmennene til å vise han veien til prestegården. Henrik og Lars tar seg  imidlertid av hesten og sender den tilreisende avgårde på egen hånd. Denne viser seg å være den danske baronen Rosen, som har kommet for å overta kommandoen på det danske krigsskipet Najade, som ligger ankret i fjorden.

Dette er opptakten til et sett av intriger, dramatiske hendelser, kidnapping, kampen om kvinners kjærlighet og sist men ikke minst: kampen om et selvstendig og fritt Norge. Konkret utspiller konflikten seg rundt hvem som skal representere distriktet i nasjonalforsamlingen på Eidsvoll. Personene i novellen grupperer seg i to fraksjoner: den danske hhv. danskvennlige og den norske. De danskvennlige vil beholde unionen Danmark-Norge. De vil sørge for at distriktet sender en danskvennlig representant til Eidsvoll som støtter den danske kongens forsøk på å ignorere Kieltraktaten og beholde Norge som del av Danmark.

Hele bygda og bønder fra store deler av området er involvert i kampen. Kun embetsmannen (Amtsassessor) Johann Qersteen og presten er danskvennlige. Alle bøndene, kvinnene og doktoren er norske patrioter. Henrik Dartley framstår som revolusjonær og er rede til å dø for et fritt og demokratisk Norge. Han er helten og beskrives som en norrøn gudeaktig skikkelse, høyreist, sterk, blond og vakker. Han beveger seg i ett med naturen og tar seg fram der andre ville omkommet. Det fortelles at han har røtter helt bak til Harald Hårfagre – det finnes ikke én danske i hele hans slekt! Den store skurken er Johann Qersteen. Han er slu, skruppelløs og vil som de andre danskvennlige bare utnytte Norge og nordmenn til eget forgodtbefinnende. Danskene beskrives som koloniherrer, som henter verdier fra Norge til København, uten å gi noe tilbake. Deres fysikk er imidlertid ikke noe å skryte av, og de er klossete og hjelpeløse i naturen – altså rake motsetninger til de staute nordmennene.

Danskenes prosjekt er at Qersteen skal bli valgt til riksforsamlingen på Eidsvoll, som på sin side ikke skyr noen midler for å lykkes. Med baron Rosen og stedets prest ved sin side bruker han trusler om krig, fengsel og andre sanksjoner mot bøndene for å få dem til å bli redde og i neste omgang velge han som representant. Nordmennene på sin side forholder seg sindig. De argumenterer fornuftig ut fra den gjeldende politiske situasjonen om at Norge nå ikke lenger er en del av Danmark, at det foregår en politisk, demokratisk prosess og at Norge skal få en egen grunnlov.

Parallelt med denne politiske konflikten utarter det seg en kamp om kvinner og kjærlighet. Qersteen vil gifte seg med prestens datter Anna, som på sin side er forelsket i Henrik Dartley. Skal Anne bøye seg for sin fars vilje, eller ta den frie kjærligheten i besittelse? Forfatterstemmen forsvarer den frie kjærligheten framfor et strategiske fornuftsekteskap, men spenningen holder seg lenge, for Anna er en svært lydig pike som ikke vil opponere mot sin far.

Når den danske fraksjonen ikke klarer å nøytralisere nordmennene, planlegger og gjennomfører de et regelrett kupp. Henrik Dartley blir kidnappet og holdt til fange på det danske krigsskipet. Planen er å holde han der til Qersteen har fått giftet seg med prestedatteren og blitt valgt som representant til Eidsvoll.

Skjønnlitterær konfliktoverføring

Mügge dikter sin historie rundt faktiske hendelser og forhold i Norge 1814. Ofte er det lite interessant å sammenligne detaljer mellom fiksjon og virkeligheten – hva stemmer, hva stemmer ikke. Men ett aspekt er interessant her, nemlig hvordan Mügge manipulerer historien når det gjelder forholdet mellom Norge og Danmark for å få den til å passe inn i sitt eget politiske konsept. I novellen er det Danmark som ensidig utgjør trusselen, mens Sverige, som faktisk gikk til krig mot Norge i 1814, er holdt helt utenfor. Det viktigste for Mügge var nemlig å  fremstille Danmark som en hensynsløs, krigersk kolonimakt, og samtidig få kommunisert at et folk som står samlet kan bekjempe overmakten.

For det Theodor Mügge gjør her, er å overfører den tysk-danske konflikten om hertugdømmene Slesvig og Holstein fra tysk til norsk historisk kontekst.

Slesvig-Holstein – symbolsk spørsmål

Den tysk-danske konflikten dreide seg om den nasjonale tilhørigheten til de to hertugdømmene, i første rekke Slesvig som var et dansk len, men språklig splittet mellom dansk befolkning i nord og tysk i sør. For nasjonal-liberale tyskere, som så en tett sammenheng mellom nasjonalstat, demokrati og frihet, ble denne konflikten (die Schleswig-Holstein-Frage) ett av de viktigste tema fra ca. 1840 og utover 1850-tallet. I Holstein og blant den tyske befolkningen i Slesvig var også ideen om at Slesvig-Holstein som enhet skulle innlemmes i Det tyske forbund sterk.

I revolusjonsårene 1848/49, da Frankfurtparlamentet arbeidet med å samle Tyskland og skrive fram en grunnlov, var spørsmålet om Slesvig og Holstein et av de mest kraftfulle symbolene for et samlet Tyskland. Ideen om en tysk nasjon nærmest stod og falt ved hvorvidt Slesvig og Holstein ble innlemmet i Tyskland og oppfattet som tysk. Den første slesvigske krigen (1848-1851) mellom tyske styrker og Danmark løste ingenting, noe som førte til resignasjon og skuffelse blant de nasjonal-liberale tyskerne. I den tyske liberale presse i denne perioden framstod dermed Danmark som en fiende, og den antidanske diskursen blomstret. Danmark ble fremstilt som en udemokratisk, absolutistisk og ond kolonimakt som undertrykte tyskere i Slesvig. Mügge var én av dem som hevdet at befolkningen i Slesvig var tysk, uansett om de snakket dansk eller tysk, og han var en av de mest konsekvente forsvarerne av at Slesvig og Holstein skulle innlemmes i en tysk nasjon.

Lykkelig slutt

Og hvordan ender historien om Henrik Dartley og Norges kamp mot danskene? Etter en dramatisk redningsaksjon, blir Henrik befridd. Valgmøte blir arrangert, og Henrik foreslår at bonden Lars skal sendes som representant til Eidsvoll. Henrik får ja fra Anna etter at hennes far, presten, har kommet til sans og samling, og Norge får sin grunnlov og sin frihet. Men hva skjer med den skruppelløse embedsmannen Qersteen? Han emigrerer til Danmark.

Theodor Mügge, Die freien Bauern. Erzählung aus dem norwegischen Volksleben. A.Anton&Co Verlag Leipzig (uten år). Kunstneren Wilhelm Repsold (1885-1969) har laget illustrasjonene til denne bokutgaven.

Helsepersonell som presser mat inn i beboernes munn, samtidig som de snakker i mobilen, beboere som ringer etter hjelp om natten, men ingen kommer og helsepersonell som snakker til deg som om du er et barn. 

Dette er bare noen av beskrivelsene som kom fram da vi – en skandinavisk forskergruppe – intervjuet personer på sykehjem om de opplever å ha et verdig liv. 

I studien avdekker vi at beboere blir utsatt for krenkelser, i likhet med rapporten fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter som ble omtalt i Aftenposten i desember i fjor. Og det er ofte i de små ting, i de daglige aktivitetene at pasientene blir krenket og verdigheten utfordret. Dette handler ikke bare om hvilke aktiviteter, men nettopp også hvordan og hvorfor ulike aktiviteter utføres overfor sårbare beboere.

Verdighet er et tosidig begrep og eksisterer som en medfødt indre egenskap i kraft av bare å være menneske. Et annet apsekt er den relasjonelle verdigheten som oppstår mellom mennesker, og som kan krenkes. Samtalene i undersøkelsen vår har vært preget av gjensidig åpenhet og refleksjon. Vi har intervjuet beboere, pårørende og helsepersonell fra seks sykehjem i Skandinavia. 

Utfordringer i eldreomsorgen

I en tid hvor den hyppig omtalte eldrebølgen også er en fremtidig utfordring i Norden, setter dette eldreomsorgen i velferdsstaten Norge i et alvorlig fremtidsperspektiv.

Omsorgspolitiske reformer, som for eksempel Samhandlingsreformen, har i løpet av de siste 15 årene ført til en økende satsing på hjemmebaserte omsorgstjenester. De pårørende i vår studie sier imidlertid at det var en lettelse å få sykehjemsplass fordi de hjemmebaserte tjenestene ofte var svært mangelfulle og ikke tilfredsstillende.

Dessverre står det ikke så godt til på sykehjemmene heller. Selv om det ifølge våre kilder finnes mye god omsorg, så viser undersøkelsen at beboere og pårørende opplever omsorg som er krenkende og går på verdigheten løs. Pårørende, beboere og helsepersonell peker på organisering, rammer og ressurser som en mulig forklaring på slike krenkelser.

Forlatt og ikke sett

Noen sykehjemspasienter forteller at de føler at de må svelge kameler for å overleve systemet og utholde hjelpeløsheten mens andre føler at sykehjemmet ble en redning. Andre igjen opplever å miste friheten og identiteten på sykehjemmet. Bildet er broket. Og pårørende føler en kontinuerlig og samstemt uro for sine kjære mens de er på sykehjem.

Krenkelsene har ulik karakter, fra fysiske til psykiske og sosiale krenkelser. Krenket verdighet viser seg i en følelse av både å være konkret forlatt av helsepersonell, og gjennom det å ikke bli sett når en trenger det mest.

Krenkelse skjer når beboere ikke opplever å bli møtt med engasjement, respekt og forståelse, og når de blir behandlet på en måte som er imot deres egen vilje. De blir ikke lenger sett som personer med behov for hjelp, men mer som en byrde. Det menneskelige aspektet kommer da i bakgrunnen.

Nettene er et mareritt

Resultater fra vår studie viser at krenkelser ofte skjer på grunn av såkalte unnlatelseshandlinger, det vil si hendelser hvor omsorgsoppgavene ikke utføres slik en burde gjøre. Unnlatelseshandlinger skjer både dag og natt på sykehjem.

Pårørende forteller om situasjoner hvor beboere ringer om natten etter hjelp for å gå på toalettet, men ingen kommer. Nettene er for enkelte et mareritt på grunn av mangel på hjelp. Unnlatelseshandlinger, som mangel på hjelp til trening og daglige aktiviteter, resulterer i ytterligere fysisk skrøpelighet i form av bevegelsesvansker, og i verste fall, behov for rullestol.

Måltider synes å være et komplisert og sårt punkt på sykehjem. Maten kan bli plassert i en slik avstand at beboere ikke når den. Dette gjør situasjonen enda vanskeligere for beboere som har dårlig syn.

Krenkelse skjer også gjennom fysisk ydmykelse. De vi intervjuet forteller for eksempel om situasjoner som er fullstendig blottet for sensitivitet og hvor helsepersonell kontinuerlig presser mat inn i beboeres munn. Dette kan skje samtidig som helsepersonell snakker i mobilen.

Pårørende passer på

Noen pårørende har gjort det til vane å være til stede ved måltider, for å hjelpe familiemedlemmet med å få i seg tilstrekkelig mat. Andre beboere får ikke den hjelpen som er nødvendig fordi de blir overlatt til seg selv. Noen forteller også at helsepersonell kommer inn i beboeres rom uten å hilse eller si noe før de begynner å stelle.

Slik atferd er ikke omsorgsfull.

En pårørende forteller at hun i årevis har vært vitne til ydmykende situasjoner av sitt familiemedlem og andre beboere. I stedet for å føle seg trygge, er pårørende opptatt av å forsøke å hindre at uønskede hendelser skal skje.

Psykisk ydmykelse skjer når beboere som har dårlig hørsel blir oppfattet å være demente. Beboere blir til tider snakket til som om de var barn. Dette kan oppleves svært ydmykende. Beboere blir også unødig berøvet sin autonomi i visse aspekter ved livet som kan være svært viktige for dem.

Eksempler på slike krenkelser er når beboere blir tvunget til å legge seg tidlig på ettermiddagen. Beboerne tilbringer altfor mye tid i sengen, ifølge flere pårørende.

Å bli forlatt

Det å føle seg forlatt, både i konkret og overført betydning berører noe dypt menneskelig. Beboere på sykehjem er avhengige av hjelp fra helsepersonell. Det er derfor de bor på sykehjem. Flere av beboerne har heller ikke lenger sitt gamle sosiale nettverk. Å bli frarøvet naturlig samvær med andre mennesker kan føre til ensomhet og fortvilelse. Dette er særlig alvorlig når det skjer i en profesjonell sammenheng hvor det er forventet at personalet skal gi individuell kontakt og yte tilpasset og personlig omsorg.

Når i tillegg hjelpetilbudet til eldre sykehjemsbeboere er upersonlig og oppgaveorientert kan ensomheten bli total. Verdighet er særlig viktig i denne tiden som representerer den siste delen av livet til beboerne.

Flere beboere beskriver sykehjemmet som en endestasjon. Trygge og forutsigbare omgivelser, medmenneskelig omsorg fra helsepersonell med evne til empati og engasjement er avgjørende for et verdig liv på sykehjem. Den gylne regel om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss er en ledetråd for å få en verdig sykehjemsomsorg.

Helsepersonell som presser mat inn i beboernes munn, samtidig som de snakker i mobilen, beboere som ringer etter hjelp om natten, men ingen kommer og helsepersonell som snakker til deg som om du er et barn. 

Dette er bare noen av beskrivelsene som kom fram da vi – en skandinavisk forskergruppe – intervjuet personer på sykehjem om de opplever å ha et verdig liv. 

I studien avdekker vi at beboere blir utsatt for krenkelser, i likhet med rapporten fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter som ble omtalt i Aftenposten i desember i fjor. Og det er ofte i de små ting, i de daglige aktivitetene at pasientene blir krenket og verdigheten utfordret. Dette handler ikke bare om hvilke aktiviteter, men nettopp også hvordan og hvorfor ulike aktiviteter utføres overfor sårbare beboere.

Verdighet er et tosidig begrep og eksisterer som en medfødt indre egenskap i kraft av bare å være menneske. Et annet apsekt er den relasjonelle verdigheten som oppstår mellom mennesker, og som kan krenkes. Samtalene i undersøkelsen vår har vært preget av gjensidig åpenhet og refleksjon. Vi har intervjuet beboere, pårørende og helsepersonell fra seks sykehjem i Skandinavia. 

Utfordringer i eldreomsorgen

I en tid hvor den hyppig omtalte eldrebølgen også er en fremtidig utfordring i Norden, setter dette eldreomsorgen i velferdsstaten Norge i et alvorlig fremtidsperspektiv.

Omsorgspolitiske reformer, som for eksempel Samhandlingsreformen, har i løpet av de siste 15 årene ført til en økende satsing på hjemmebaserte omsorgstjenester. De pårørende i vår studie sier imidlertid at det var en lettelse å få sykehjemsplass fordi de hjemmebaserte tjenestene ofte var svært mangelfulle og ikke tilfredsstillende.

Dessverre står det ikke så godt til på sykehjemmene heller. Selv om det ifølge våre kilder finnes mye god omsorg, så viser undersøkelsen at beboere og pårørende opplever omsorg som er krenkende og går på verdigheten løs. Pårørende, beboere og helsepersonell peker på organisering, rammer og ressurser som en mulig forklaring på slike krenkelser.

Forlatt og ikke sett

Noen sykehjemspasienter forteller at de føler at de må svelge kameler for å overleve systemet og utholde hjelpeløsheten mens andre føler at sykehjemmet ble en redning. Andre igjen opplever å miste friheten og identiteten på sykehjemmet. Bildet er broket. Og pårørende føler en kontinuerlig og samstemt uro for sine kjære mens de er på sykehjem.

Krenkelsene har ulik karakter, fra fysiske til psykiske og sosiale krenkelser. Krenket verdighet viser seg i en følelse av både å være konkret forlatt av helsepersonell, og gjennom det å ikke bli sett når en trenger det mest.

Krenkelse skjer når beboere ikke opplever å bli møtt med engasjement, respekt og forståelse, og når de blir behandlet på en måte som er imot deres egen vilje. De blir ikke lenger sett som personer med behov for hjelp, men mer som en byrde. Det menneskelige aspektet kommer da i bakgrunnen.

Nettene er et mareritt

Resultater fra vår studie viser at krenkelser ofte skjer på grunn av såkalte unnlatelseshandlinger, det vil si hendelser hvor omsorgsoppgavene ikke utføres slik en burde gjøre. Unnlatelseshandlinger skjer både dag og natt på sykehjem.

Pårørende forteller om situasjoner hvor beboere ringer om natten etter hjelp for å gå på toalettet, men ingen kommer. Nettene er for enkelte et mareritt på grunn av mangel på hjelp. Unnlatelseshandlinger, som mangel på hjelp til trening og daglige aktiviteter, resulterer i ytterligere fysisk skrøpelighet i form av bevegelsesvansker, og i verste fall, behov for rullestol.

Måltider synes å være et komplisert og sårt punkt på sykehjem. Maten kan bli plassert i en slik avstand at beboere ikke når den. Dette gjør situasjonen enda vanskeligere for beboere som har dårlig syn.

Krenkelse skjer også gjennom fysisk ydmykelse. De vi intervjuet forteller for eksempel om situasjoner som er fullstendig blottet for sensitivitet og hvor helsepersonell kontinuerlig presser mat inn i beboeres munn. Dette kan skje samtidig som helsepersonell snakker i mobilen.

Pårørende passer på

Noen pårørende har gjort det til vane å være til stede ved måltider, for å hjelpe familiemedlemmet med å få i seg tilstrekkelig mat. Andre beboere får ikke den hjelpen som er nødvendig fordi de blir overlatt til seg selv. Noen forteller også at helsepersonell kommer inn i beboeres rom uten å hilse eller si noe før de begynner å stelle.

Slik atferd er ikke omsorgsfull.

En pårørende forteller at hun i årevis har vært vitne til ydmykende situasjoner av sitt familiemedlem og andre beboere. I stedet for å føle seg trygge, er pårørende opptatt av å forsøke å hindre at uønskede hendelser skal skje.

Psykisk ydmykelse skjer når beboere som har dårlig hørsel blir oppfattet å være demente. Beboere blir til tider snakket til som om de var barn. Dette kan oppleves svært ydmykende. Beboere blir også unødig berøvet sin autonomi i visse aspekter ved livet som kan være svært viktige for dem.

Eksempler på slike krenkelser er når beboere blir tvunget til å legge seg tidlig på ettermiddagen. Beboerne tilbringer altfor mye tid i sengen, ifølge flere pårørende.

Å bli forlatt

Det å føle seg forlatt, både i konkret og overført betydning berører noe dypt menneskelig. Beboere på sykehjem er avhengige av hjelp fra helsepersonell. Det er derfor de bor på sykehjem. Flere av beboerne har heller ikke lenger sitt gamle sosiale nettverk. Å bli frarøvet naturlig samvær med andre mennesker kan føre til ensomhet og fortvilelse. Dette er særlig alvorlig når det skjer i en profesjonell sammenheng hvor det er forventet at personalet skal gi individuell kontakt og yte tilpasset og personlig omsorg.

Når i tillegg hjelpetilbudet til eldre sykehjemsbeboere er upersonlig og oppgaveorientert kan ensomheten bli total. Verdighet er særlig viktig i denne tiden som representerer den siste delen av livet til beboerne.

Flere beboere beskriver sykehjemmet som en endestasjon. Trygge og forutsigbare omgivelser, medmenneskelig omsorg fra helsepersonell med evne til empati og engasjement er avgjørende for et verdig liv på sykehjem. Den gylne regel om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss er en ledetråd for å få en verdig sykehjemsomsorg.