Tettstedene rundt Oslo vokser i rekordtempo. Ski, Lillestrøm og Asker blir nye regionbyer utenfor hovedstaden. Kanskje også Ås og Jessheim.

Men hvordan vil hus, gater, butikker og parker se ut i disse nye byene? Hva med klima og kollektivtransport? Hva med trivselen?

Det er behov for studenter. Framtidige byplanleggere, landskapsarkitekter og eiendomsutviklere som hjelper oss å ta de riktige valgene, når framtidsbyene skapes.

Elin Børud er professor i by- og regionplanlegging  ved Universitetet i Ås. Hun leder prosjektet Exploring CompactAbility. Et av temaene er utdanningen av studenter, som på sikt vil være med på å styre den raske utviklingen rundt Oslo i årene framover.

– Tilsynelatende kan de tre tettstedene Ski, Lillestrøm og Asker virke nokså like. Men de har svært ulike forutsetninger for å bli framtidens byer, sier Elin Børrud.

Mange av studentene hennes ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås kommer til å jobbe med effektiv utnyttelse av konkrete eiendommer i disse nye byene våre.

Hus henger sammen

– Byutvikling handler ikke bare om å bygge bra hus. Det handler også om hvordan husene henger sammen, sier professoren.

– Vi må skape trivelige rom mellom husene. Samtidig må vi bygge så tett at vi øker tilgjengeligheten til de godene som folk verdsetter i en by.

Veksten behøver ikke ødelegge det vi har i dag, men vi må bli bedre på å bygge framtidens byer, mener Børrud.

Styrt utbygging

Hva og hvem er det som styrer utviklingen av de nye byene rundt Oslo?

– For det første er det viktig å huske på at det ikke er kommunene selv som er utbyggere. Det er stort sett private som bygger. Disse utbyggerne er kommunene helt avhengige av

– Men utbyggere reiser ett og ett hus. Og de gjør det på hver sin tomt.

– Dermed blir det kommunens og samfunnets ansvar å passe på at det blir sammenheng mellom husene og at hvert av dem bidrar til felles kvalitet, minner Børrud om.

I dag reparerer vi på fortidas feil

Mye byplanlegging i dag handler om å reparere på feil gjort i fortida.

– Den gangen var vi opptatt av de helseskadelig tette bykjernene, og det var nok riktig å tynne dem ut. Dermed bygde vi utover i landskapet. Vi visste ikke hvordan dette ville resultere i en økt privatbilisme som både er svært arealkrevende og skadelig for det globale klimaet.

God framkommelighet for biltrafikken har skjedd på bekostning av mye annet.

Framkommelighet for sykkel er ett eksempel.

Andre steder er det fotgjengere som støter på problemer. Eller kollektivtrafikken.

– De fleste politikere, planleggere og utbyggere i byområdene er innforstått med dette i dag.

Utfordringen er kanskje ikke så mye å finne helt nye løsninger. Det handler heller om å klare å kvitte oss med de dårlige løsningene fra fortida, mener Børrud.

Folk tenker feil

– Som planleggere bør vi selvfølgelig lytte til hva folk synes i dag.

– Men spør du folk hvordan de vil ha det rundt seg, så er svaret stort sett at de vil ha det slik det er i dag.

– Det er ikke nok. Vi som er planleggere må også tenke på dem som kommer etter oss, fremholder professoren.

Spør for eksempel en planlegger en person som bor i Asker om hvordan han helst vil bo. Ja, så er nok svaret hans at han helst vil bo i en enebolig innerst i blindvei, men gjerne så nær sentrum som mulig.

– Men slik kan vi ikke fortsette å bygge.

– Dette er en boform som tar svært mye plass og som fører til mye bilkjøring. Både fordi det er lettvint å velge bilen og fordi boligen ligger akkurat litt for langt fra alt annet, til at man velger å gå eller sykle.

At mange av oss bor slik er ikke bærekraftig.

Må bygge tettere og triveligere

I framtiden må vi bo nærmere hverandre. Da må vi bygge tettere.

– Samtidig må vi sørge for å samle de tilbudene folk behøver, på stedene hvor de bor.

– Tetthet er ikke bare noe fysisk, men også noe demografisk. Det er mange folk, det er funksjonelt, og det er et stort tilbud av goder.

Derfor blir tilgjengeligheten bedre og behovet for privatbil mindre, ved høyere utnyttelse, mener Børrud.

– Leser du i avisa, får du gjerne inntrykk av at fortetting handler om å bygge høyt, tett og trangt. Utfordringen nå er å også gjøre det trivelig.

10 minutter til Oslo

Ski, Lillestrøm og Asker er alle gamle stasjonsbyer i Oslos randsone.

I dag kan du reise med tog fra Lillestrøm til Oslo sentrum på 10 minutter. Om noen år tar toget 11 minutter fra Ski til Oslo og ikke mye lenger fra Ås. Fra Asker går det også fort med toget til Oslo.

Du kan altså reise raskere fra regionbyene og inn til Oslo sentrum, enn fra de aller fleste steder i Oslo.

Store statlige investeringer i jernbanen kommer til gjøre regionbyene mye mer attraktive.

Mye av hensikten med satsingen på kollektivnettet, er at den skal redusere privat bilbruk og dermed redusere klimagassutslipp. Samtidig er det en nasjonal forventning at disse nye regionbyene skal ta en stor del av befolkningsveksten i Norge i årene som kommer. Det gjør dem også svært interessante for utbyggere som kan bidra med nye boliger og næringslokaler.

Samfunnets lange blikk

En av de problemstillingene som forskningsprosjektet Exploring CompactAbility vil arbeide med, er hvordan bystrukturene i de tre stasjonsbyene klarer å respondere på de ulike enkeltprosjektene i Ski, Asker og Lillestrøm.

Elin Børrud mener at vi er for opptatt av eiendoms- og prosjektgrenser til at vi klarer å se helheten. Slik er det i Oslo. Slik kan det bli når vi nå bygger i disse nye regionbyene.

– Kommunene bør ikke la de enkelte prosjektene stå i veien for det lange blikket. Prosjektene i byrommet bør kobles sammen, de må ses i sammenheng med hverandre.

– Da kan vi klare å lage fortettede bymiljøer som fungerer bra.

Professor Elin Børrud sin blogg Byanmerkninger kan du lese her.

Referanse:

Elin Børrud: ”Det første møtes mulighet – boligutvikling med bykvalitet, er det noen sak?”, Kart og plan, nr. 4/2013

Spiseforstyrrelser er mest utbredt blant jenter når de er 14 til 18 år og gutter når de er fra 17 til 20 år. 

-  Når jenter opplever høyere andel spiseforstyrrelser i ung alder, kan det komme av at jentene tidligere opplever økt oppmerksomhet omkring kropp og prøver å tilpasse seg samfunnets kroppsidealer, sier Dawit Shawel Abebe, doktorgradsstipendiat ved forskningsinstituttet Nova.

Sammen med forskere fra Folkehelseinstituttet og Nova har han fulgt 3000 gutter og jenter i alderen 12 til 34 år for å finne ut hvordan spiseproblemer utvikler seg fra ungdomstiden til voksen alder.

Og det viser seg at jo eldre folk blir, jo bedre takler de spiseproblemene. 

Mer realistisk oppfatning 

Ta for eksempel overspising. Undersøkelsen viser at mens 17 prosent av jentene har problemer med overspising når de er 14 til 18 år, er det syv prosent av de samme jentene som sliter med dette når de blir 28 til 34 år. Utviklingen er tilsvarende for guttene. 14 prosent oppgir å ha problemer med overspising i 17 til 20-årsalderen mens tallet har falt til syv prosent når de har blitt 28 til 34 år. 

Den samme tendensen gjelder for andre typer spiseproblemer, i denne sammenhengen brukt som en samlebetegnelse på anoreksi og bulimi, slankeatferd, overspising og overspising kombinert med å kaste opp etter matinntak eller eventuelt bruke avføringsmidler eller vanndrivende medikamenter for å bli kvitt maten.

– Økt selvinnsikt kan forklare at spiseproblemene avtar når de blir voksne. De unge utvikler selvforståelsen og får en mer realistisk oppfatning av seg selv og kroppsidealene i samfunnet. Modning gjør nok at man takler spiseproblemene bedre etter hvert, sier Abebe. 

Risikofaktorer

Det er vanlig at forskning på spiseproblemer dreier seg om jentenes spisevaner, men Abebe har også ønsket å finne ut om det er forskjeller på utviklingen av spiseproblemer hos gutter og jenter.

Sammenhengen mellom opplevelsen av overbeskyttelse fra foreldre og spiseproblemer gjelder bare for kvinner, mens ensomhet er en risikofaktor bare for menn. Ellers ser det ut til å være de samme psykososiale faktorene som påvirker gutter og jenters spiseproblemer.

– Høyere vekt, misnøye med egen kropp og symptomer på angst og depresjon er risikofaktorer forbundet med høyere nivåer av spiseproblemer for begge kjønn, sier Abebe.

Tiltak må rettes mot høyrisikogrupper

En særlig utsatt gruppe med alvorlige spiseproblemer er personer som kompenserer for høyt matinntak ved å kaste opp, bruke avføringsmidler eller vanndrivende medikamenter. Sammenlignet med andre, er disse ungdommene mer misfornøyd med kroppen sin, har flere psykiske og sosiale problemer, er mer ensomme og drikker mer alkohol.

– Samlet sett peker studien på behovet for forebyggende tiltak rettet mot høy-risikogrupper og ungdommer med flere risikofaktorer, sier Abebe.  

Ikke lett å oppdage

Tilmann von Soest har både ledet forskningsprosjektet og vært veileder for Abebes doktorarbeid.

– Det må gjøres flere studier om gruppen med flere risikofaktorer for å finne ut mer om hvordan atferden kan endres. Det er heller ikke alltid lett å oppdage denne atferden, den skjer i det skjulte. Du viser ikke til andre at du kaster opp maten, mener han.

I en annen delstudie i forskningsprosjektet ble det undersøkt hvorvidt spiseproblemer blant ungdom har økt de siste 18 årene.

– Studien viser at symptomer på bulimi ikke har økt de siste 18 årene mens utstrakt slankeatferd og uhensiktsmessig spising har økt jevnt og trutt fra 1992 til 2010, sier von Soest.

Prosjektet Eating problems from infancy to adulthud er finansiert av Program for psykisk helse i Norges forskningsråd, og prosjektleder har vært professor Tilmann von Soest.

Referanse: 

D. W. Abebe. Developmental trends and longitudinal predictors of eating problems from adolescence to young adulthood: A population-based, longitudinal study of females and males in Norway. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2014. 

Tilmann von Soest. Eating problems from infancy to adulthood. Knowledge about risk factors and developmental pathways from two longitudinal population studies. 2010 – 2014. Sammendrag.

Den 11. februar skal romflyet IXV sendes opp på sin første tur til verdensrommet. Denne oppskytningen skulle egentlig skje i oktober i fjor.

Testen ble utsatt siden ESA måtte gjøre flere analyser av banen som IXV skal fly over Stillehavet.

Gjenbrukbar

Dette er ikke snakk om en bemannet romferd, men en testflygning som skal undersøke forskjellige teknologier for å reise tilbake gjennom atmosfæren. En av de mest kritiske fasene for et romskip, er hjemturen tilbake til jorden.

Friksjonen som skapes da romskipet er på vei gjennom atmosfæren skaper svært høye temperaturer, og alle tilbakevendende romskip må ha kraftige varmeskjold, ellers brenner de opp i atmosfæren.

Dette er noe av det vanskelige med gjenbrukbare romskip. Den amerikanske romfergen ble pensjonert i 2011, da romfergeprogrammet ble mye dyrere og farligere enn NASA hadde sett for seg.

Varmeskjoldet på romfergene viste seg å være svært krevende og kostbart å vedlikeholde. En sprekk i varmeskjoldet førte til at romfergen Columbia ble ødelagt under tilbaketuren i 2003, og alle astronautene om bord døde.

Testturen

IXV (Intermediate Experimental Vehicle) har en ganske dramatisk reise foran seg. Romskipet skal sendes opp av en Vega-rakett til rundt 300 kilometers høyde.

Da skal IXV separeres fra Vega-raketten, og fortsette på en annen bærerakett opp til 420 kilometer over havet. På dette tidspunktet skal den holde en hastighet på 7,5 kilometer i sekundet, eller 27 000 kilometer i timen.

Deretter skal IXV ned igjen, og komme seg gjennom atmosfæren, før romskipet utløser fallskjermen og faller ned i Stillehavet.

IXV skal ta en stor mengde målinger om den hypersoniske flyturen. Hypersonisk fart er hastighet over 5,5 ganger lydens hastighet.

IXV bruker såkalt lifting body-teknologi. Romflyet har ikke vinger, men to store flaps som brukes til styring gjennom atmosfæren. IXV har også styreraketter.

Vega

Vega-raketten som skal sende opp IXV er ESAs nyeste bærerakett, og dette vil bli fjerde gangen raketten skal opp i verdensrommet.

Tidligere har Vega blitt brukt til å sende opp noen satelitter i bane rundt jorden.

IXV veier nesten to tonn, som nærmer seg øvre grense for hva Vega-raketten klarer å bære.

I motsetning til SpaceX Falcon 9 rakett som snart skal være delvis gjenbrukbar, er Vega til engangsbruk.

SpaceX er det første selskapet som prøver å lage en delvis gjenbrukbar rakett. For to uker siden prøvde de å lande førstetrinnet på en Falcon 9-rakett på en plattform ute i sjøen.

De klarte å treffe plattformen, men landingen ble altfor hard og skeiv. Dermed eksploderte raketten på plattformen, men SpaceX er positive til framtiden.

Den mislykkede Falcon 9-landingen kan du se i videoen under.

Før jul trålet NTNUs forskningsfartøy Gunnerus farvannet utenfor Selva i Agdenes kommune i Sør-Trøndelag.

Her er store mengder krigsmateriell etter andre verdenskrig dumpet på 600 meters dyp. Også en rekke mindre kondemnerte fiskefartøy er senket i området.

Ifølge forskerne er det bra at miner, bomber og granater blir begravd på sjøbunnen. Da blir den eventuelle forurensningen forseglet og krigsmaterialet mye mindre farlig enn om det ligger blottlagt på havbunnen.

- Problemet er at fjordbunnen akkurat her er preget av sterk erosjon, forteller forsker Terje Thorsnes ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

- Gjenstandene på bunnen blir derfor aldri begravd, tvert i mot ligger de sterkt eksponert. De er i dårlig forfatning, de korroderer og blir ødelagt, sier Thorsnes.

Forskerne vet enda ikke om det er farlig at krigsmaterialet ligger sånn som det gjør i dag, men de påpeker at ødeleggelsene kan føre miljøgifter rundt i fjorden. 

Lovlig dumping

Det var for ett år siden forskere fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), NGU og Forsvarets Forskningsinstitutt på to ulike tokt oppdaget og kartla skipsvrak og hundrevis av objekter på fjordbunnen, som de identifiserte som miner, bomber og granater. 

- Vi har tatt en bunnprøve ved noen av gjenstandene, men jeg tror det blir viktig for miljømyndighetene i tida framover å kartlegge tilstanden innover i fjorden, sier forskeren.

- Dersom det lekker giftige stoffer fra det dumpede materialet, kan det være spredt over store områder.

Det var fullt lovlig å dumpe tysk krigsmateriell og andre gjenstander i dette området etter krigen.

Også norsk, utrangert militært utstyr, blant annet fra Hysnes fort i Rissa, ble trolig dumpet her i etterkrigstiden. I dag er dette forbudt.

Optisk avtrykk

Den nye undervannsteknologien som forskerne har tatt i bruk er en ny metodikk for bildegjenkjenning av objektene på bunnen.

De har brukt en såkalt hyperspektral-avbilder (UHI), som fanger opp flere hundre farger fra gjenstandene og inkluderer bølgelengder mennesker ikke kan se.

Utstyret lager et optisk fingeravtrykk som i teorien kan gjenkjenne både biologisk, geologisk og menneskeskapt materiale.

- Vi tror dette kan bli et nyttig verktøy som kan supplere kartleggingen av sedimenter og fauna på havbunnen, sier Thorsnes.

Toktet var ledet av professor Martin Ludvigsen ved NTNUs Institutt for marinteknikk. Biologiprofessor Geir Johnsen ved NTNU deltok også, sammen med blant andre tre NGU-forskere, flere utviklere fra Ecotone og marinbiolog Pål Buhl-Mortensen fra Havforskningsinstituttet.

Video og stillfoto

FF Gunnerus er utstyrt med en en type ubåt som kalles ROV. Det står for remoted operated vehicle og er utviklet av Senter for anvendt forskning innenfor undervannsrobotikk ved NTNU.

Ubåten har et avansert styringssystem og er utstyrt med utstyr som tar høyoppløselige videobilder.

I tillegg sitter det to stillkameraer på ROV-en som fotograferer i stereo. Bildene blir brukt til å lage detaljerte 3D-modeller med en oppløsning på fire ganger fire centimeter.

- Samlet sett gir bildeteknologien oss unik kunnskap om forholdene på bunnen, også om den geologiske tilstanden, sier Thorsnes.

Isbreen Austfonna ligger på øya Nordaustlandet på Svalbard, og er Europas største isbre. Deler av isbreen beveger seg i en kjempehastighet, i hvert fall til en isbre å være.

Hastigheten til istungen som beveger seg ut i havet har økt voldsomt de siste årene.

I 1995 ble det målt at isen bevegde seg i rundt 150 meter i året. I 2014 målte forskerne en toppfart på hele 3800 meter i året, som er 25 ganger høyere enn toppen i 1995. Isfronten vokser utover, og store mengder is faller i sjøen fra iskanten.

Forskerne har brukt data fra isovervåkningssatelittene Sentinel-1A og Cryosat, og området nederst på breen har blitt 25 meter tynnere i året siden 2012.

• Les også: Isbreer i Asia vokser

Denne bevegelsen skaper også et ustabilt område som går 50 kilometer innover fra brefronten. Området er farget rødt på kartet, og har mistet mye tykkelse mens isen har rast ut i havet.

Brefremstøt

Den dramatiske brebevegelsen kalles et breframstøt, eller en surge.

– Dette er et periodisk fenomen, og er veldig typisk for breene på Svalbard. Du ser ikke det samme på noen av breene i Norge, sier Jon Ove Methlie Hagen, professor ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Han holder for tiden på med en forskningsartikkel som dreier seg om surge-fenomenet ved Austfonna.

• Les også: Små breer vil smelte

En vanlig isbre har en jevn bevegelse, hvor den beveger seg litt og litt framover for hvert år. Ved enden på breen brekker det av store stykker med is som smelter.

– Det er annerledes for breer som Austfonna. Breene beveger seg først enormt sakte, noen få meter i året, og det bygges opp spenninger inne i breen. Plutselig løsner isen, og det raser nedover i store hastigheter. Dreneringsbassenget på Austfonna bevegde seg sakte med svak økning mellom 2008 og 2012, og da løsnet ismassene, forteller Hagen.

Vanligvis mister Austfonna rundt 2,5 millioner tonn is i året på grunn av kalving.

– Under dette framstøtet tredobles massetapet, og breen mister 7-8 millioner tonn i året.

Dermed kalver det  det mer is ut i havet fra breen enn det som blir tilført fra ny snø, i hvert fall under breframstøtet.

• Les mer: En isbre våkner på Svalbard

– I løpet av de neste to-tre årene vil breen stabilisere seg igjen, og begynne prosessen med å bygge seg opp. Dette kan ta lang tid, kanskje opp mot 150 år.

Hagen forteller at denne delen av Austfonna sannsynligvis gikk gjennom en lignende surge på midten av 1800-tallet.

Klimaendringer?

– Isbrefremstøt er et naturlig, syklisk fenomen, og har ikke noe med klimaendringene å gjøre, forteller Hagen.

Forskerne bak denne nye studien lurer på om varmere vanni havet  rundt iskanten kan bidra til smelting fra breen, men Hagen mener at det ikke er noen gode bevis for dette her, og at det blir spekulasjoner.

Det blir estimert at en tredjedel av havstigningen de siste årene kommer fra isbreer som Austfonna, nemlig isbreer som ikke ligger på Grønland eller på Antarktis, hvor det meste av isen på jorden befinner seg.

– Derfor er det viktig å følge med på disse mindre breene. Bidraget til havnivåstigningen fra disse breene har vært like stort eller større enn fra isen på Grønland og i Antarktis, i hvert fall de siste 10-20 årene.

– Det er også viktig å studere disse fenomenene, siden vi også kan lære noe om prosessene som driver breframstøt på Grønland og i Antarktis, hvor det er mye mer is, sier Hagen.

Referanse:

Malcolm McMillan mfl: Rapid dynamic activation of a marine-based Arctic ice cap. Geophysical Research Letters, desember 2014. doi:10.1002/2014GL062255.