Årsaken til at hønene i dag ikke blir slaktet til menneskemat, er at det ifølge produsentene ikke lønner seg å kjøre dem til slakt.

På grunn av biologiske forskjeller i både fasong og størrelse mellom kylling og verpehøns, kan ikke slakteren bruke samme utstyr. Så hvis verpehøns skal slaktes på lik linje med vanlig kylling, vil det kreve mye mer arbeid og penger. Det vil forskere gjøre noe med.

– Med en økende befolkning i verden og et voksende behov for mat, vil det være ufornuftig ikke å utnytte den ressursen som tre millioner verpehøns representerer på en lønnsom måte, sier forsker Ana Carvajal i Sintef.

Ifølge Carvajal har interessen rundt høne økt de siste årene. Blant annet har Forsvaret deltatt i et prøveprosjekt for å bruke hønene til mat.

– Men i praksis har det vært vanskelig å finne gode løsninger for å bruke høns til nye matprodukter som er tilpasset forbrukernes krav. Det tar for eksempel lenger tid å tilberede en høne, enn en kylling, sier forskningslederen.

Ingenting skal gå til spille

I dag blir de aller fleste verpehønene gasset og deretter avlivet. De fleste hønene ender deretter som bindemiddel i betong.

Bare fem prosent ender som råvare for storkjøkken, som blant annet i Forsvaret. Den klassiske hønsefrikasséen er nemlig ikke helt borte fra norske middagsbord, så et par produsenter sender fortsatt hønene sine til slakt. 

Hønene inneholder også verdifulle proteiner og oljer.

– En del av prosjektet skal se på hvilke matprodukter som kan produseres fra hønene som i dag slaktes, sier Caravajal.

En annen del skal ta i bruk ulike typer teknologi som blant annet enzymatisk hydrolyse for å utnytte hønene til ingredienser til mat og fôr. Enzymatisk hydrolyse er en enzymdrevet prosess som kan bryte ned råstoffet til oljer og verdifulle proteiner.

– Proteiner er en mangelvare i verden i dag, understreker Carvajal.

Forskernes mål er å få til en bioøkonomisk utnyttelse av de pensjonerte verpehønene, det betyr at ingenting skal gå til spille. Råstoff som blir igjen etter at høna er utnyttet til mat og fôringredienser, kan for eksempel bli brukt som jordforbedringsmiddel.

Teknologi fra marin ingrediensindustri

Carvajal og hennes kolleger jobber til daglig med havbruks- og fiskeriindustrien. Bransjen har i mange år jobbet med å utnytte bedre marint restråstoff  – altså det som blir igjen av fisk og skalldyr etter at hovedproduktene er tatt ut. Det samme har blitt et viktig tema i landbrukssektoren.

– Kompetanse og teknologi som i utgangspunktet er utviklet for marint restråstoff, kan også bli brukt på verpehøns, sier forskeren.

Med seg på laget har hun både Nortura og Norilia, Eggnettverket Jådåren, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, Bioforsk, og Felleskjøpets Fôrutvikling. Med andre ord er det en fagtung allianse som nå tar fatt på verpehønenes etterliv.

– Det vi starter med først er å kartlegge hva hønene kan benyttes til. Når vi har gjort det, skal vi se på hvilke teknologier vi kan ta i bruk, slik at dette blir lønnsomt, sier Carvajal. I fremtiden ser hun for eksempel for seg at det utvikles flyttbare slakterier. – De kan fraktes til gården, slik at hønene kan avlives både humant og forskriftsmessig, uten at de må fraktes noe sted.

Norges to viktigste handelspartnere, EU og USA, forhandler nå om en frihandelsavtale TTIP, Transatlantic Trade and Investment Partnership. Den vil komme til å dekke et gigantisk liberalisert marked og forhandlingene går nå mot slutten.

En slik TTIP-avtale vil ha store konsekvenser for land, næringer og bedrifter i både EU og USA.

Ta for eksempel EU med sitt indre europeiske frihandelsområde og fri flyt av varer, tjenester og kapital. Periferien lider, slik som middelhavslandene, med Hellas i spissen. Og sentrum vinner, slik som Tyskland gjør i EUs indre marked.

I Europa er det en voksende politisk opposisjon mot TTIP. Opposisjonen ser de negative konsekvensene, som også forskningen bekrefter.

Store konsekvenser også i Norge

Vi i Norge må også være oppmerksom. TTIP vil få en enorm økonomisk og distriktspolitisk betydning for EØS-landet Norge. EØS-avtalen vil nemlig knytte Norge til dette gigantiske frihandelsmarkedet. Når TTIP er inngått betyr det nok at EØS-avtalen må reforhandles, og vi får sannsynligvis en ny folkeavstemming i Norge.

Norske næringer og distrikter vil bli rammet noe ulikt. Regjeringen laget forrige år en intern rapport som ser på hvordan en slik avtale vil påvirke norsk næringsliv generelt og fiskeriene spesielt.

I 2014 uttalte næringsminister Mæland dette om TTIP: « For fiskeeksporten kan det slå alvorlig ut. Det er sannsynlig at konkurransesituasjonen for norsk fiskeeksport vil bli betydelig forverret, siden Norge ikke har tollfrihet for fiskeeksport til verken EU eller USA».

Ministeren lovet utredninger og tiltak for å heve konkurranseevnen til denne næringen. Tveteråsutvalget var allerede i gang.

Hvordan redde norsk sjømatindustri

Det regjeringsoppnevnte Tveteråsutvalget, oppnevnt i 2013, la fram sin innstilling i desember 2014 om framtidig organisering av norsk sjømatindustri, NOU 2014: 16, ut fra et forventet kommende TTIP. Utvalget utredet derfor hvordan kapitalinvestorer i sjømatindustrien kan øke avkastningen ved overtakelse av en større del av verdiskapningen i fangstleddet for å øke sin konkurranseevne i et internasjonalt marked

Utvalgsleder Tveterås utdyper utvalgets intensjoner klart i Klassekampen 20.12.2014. Han snakker om nødvendigheten av et brudd med den tradisjonelle sjømatpolitikken og dens lokale sysselsettingseffekt. Han hevder at «dagens reguleringsregime har en betydelig fordelingseffekt, til fordel for kystflåten og små kystsamfunn, på en måte som svekker lønnsomheten og verdiskapning i industrileddet. Fisken er en nasjonal ressurs. Det er en nasjonal oppgave å fjerne hindringer som fører til en enorm svekkelse av industriens lønnsomhet».

Sitat viser utvalgets dreining mot bedriftsøkonomisk lønnsomhet i et internasjonalt marked som overordnet mål, i stedet for regional fordeling av økonomisk virksomhet. Målet er avregulering.

Øke produktivitet og konkurranseevne

I Tveteråsutvalgets innstilling gjør de det klart at det dreier seg om tiltak for å øke produktivitet og konkurranseevne for sjømatindustrien internasjonalt, og at slike tiltak ikke kan ta hensyn til lokale kvoterettigheter, lokal foredling, og heller ikke til geografisk fordeling.

TTIP-utfordringen hviler over innstillingen. Ny organisering, større enheter og privatisering av næringen blir anbefalt. Det dreier seg om hensynsløse tiltak for å fremme framtidig produktivitet og konkurranseevne.

Utvalget vet at de bryter tradisjoner i næringen, men de venter også nye konkurransevilkår. De vet at dette vil ha store negative konsekvenser regionalt, spesielt for Vestlandet og Nord Norge. Disse regionene, trenger arbeidsplasser på alle nivå i produksjonskjeden og et beskatningsgrunnlag fra arbeidstakere og landfaste foredlingsbedrifter på land. Dette vil utvalget ta fra dem i konkurranseevnens navn. 

Bare et positivt forslag i innstillingen foreligger, nemlig forslaget om innføring av en grunnrente for bruk av norsk havressursene, innbetalt som en skatt til den norske stat.

Typisk blåblå politikk

Den blåblå regjeringen omfavner naturligvis utvalgets tilnærming. Privatisering av fellesverdier og statlig eierskap er kjernen i deres politikk – og TTIP representer framtiden.

Av hensyn til TTIP går Tveteråsutvalget inn for dette:

1) De går inn for privatisering og større produksjonsenheter i fiskerinæringen på alle nivå, fra fangst/oppdrett, foredling til eksport, for å oppnå målet om økt produktivitet, konkurranseevne og innovasjon.

2) De anbefaler at private fiskeribedrifter/konsern, skal kunne eie fiskekvoter. De sier at når det gjelder rekkefølgen av tiltakene må en liberalisert horisontal organisering og privatisering av flåteleddet skje samtidig med liberalisering av kvoteeierskap for sjømatindustrien. Utvalget mener fiskerne bør utsettes for konkurranse om fiskekvoter fra foredlingsleddet. De begrunner det med at bedriftene har større mulighet til å utvikle konkurransefortrinn, fordi de har kapital, størrelse og innovasjonskraft.

3) Utvalget mener videre at alle bedrifter og kystkommuner bør konkurrere om å skape verdier og arbeidsplasser basert på råstoff fra havet, men denne retten må være basert på like konkurransevilkår.

4) I tråd med dette anbefaler utvalget at leverings- og bearbeidingsplikten i forhold til lokale fiskeforedlingsbedrifter langs kysten avvikles. Leveranse kan like gjerne gå til EU og USA. I følge dette vil lokale bedrifter gå en usikker framtid og tap av arbeidsplasser i møte både i vest og nord.

Fremme likestilling og hindre diskriminering

Utvalgets flertall anbefaler også å avvikle aktivitetsplikten på land for sjømatindustrien. Aktivitetsplikten innebærer at statlige virksomheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering, både som offentlig myndighet og som arbeidsgiver.

Betydelige verdier er knyttet til disse pliktene og de ble innført av sosialdemokratiet med sikte på geografisk fordeling og bevaring av bosettingsmønstret. Utvalget anbefaler at avviklingen av pliktsystemene skjer på en juridisk og økonomisk akseptabel måte for de involverte partene. Slik vil de fjerne betydelige kostnader for foredlingsleddet.

Utvalget vil ha bort konkurransevridende plikter knyttet til bevaring av lokalsamfunn i et fritt sjømatindustrielt marked. De forbereder Norges inntog i det store framtidige frihandelsområdet EU – USA (TTIP). Før en reforhandling av EØS-avtalen og suverenitetsavståelse må TTIP bli et debattema i Norge. Ikke minst trengs det mer forskning.

Det første prøverørsbarnet i Norge ble født i 1984. Stadig flere kvinner gjennomgår assistert befruktning. I dag er mer enn tre prosent av alle barn som fødes hvert år, hjulpet til livet på denne måten.

Forskere har for første gang undersøkt kreftrisikoen blant alle norske prøverørsmødre.

Risikoen for å få brystkreft er 20 prosent høyere blant kvinner som hadde født barn etter prøverørsbehandling, enn blant dem som hadde blitt gravide uten medisinsk hjelp. Det viser studien fra Norsk kompetansetjeneste for kvinnehelse ved Oslo universitetssykehus.

Neppe hormonenes skyld

Men skyldtes dette hormonbehandlingen de fikk? Eller kan det hende at det er samme grunn til både vanskene med å unnfange og risikoen for brystkreft?

– I vår studie ser det ut til at det ikke er hormonbehandlingen som gir den økte risikoen, sier forskeren bak studien, lege Marte Reigstad. Det er i tilfelle helt i tråd med funnene i en studie fra 2012, som viste at hormonbehandling ikke øker risikoen for å få kreft, men at det tvert imot ser ut til at det å være ufruktbar øker sykdomsrisikoen.

Ved assistert befrukting (IVF) får kvinnen først hormonbehandling for at flere av eggene kan modnes samtidig, slik at det er mulig å hente ut flere egg fra kvinnen.

Når befruktningen er gjort i et laboratorium, og det befruktede egget er satt inn igjen i kvinnen, får hun ofte behandling med hormonet progesteron, gjennom tabletter, krem eller sprøyte. Det skal hjelpe kroppen med å holde på graviditeten, det vil si å unngå en spontanabort. Ifølge studien fra 2012 kan hormonbehandlingen i seg selv gi en liten økning i risiko for eggstokkreft, men ikke for brystkreft.

I Reigstads studie har hun samlet informasjon om 16 000 kvinner som fødte barn etter prøverørsbehandling i perioden 1984 til 2010, og 800 000 damer som fødte etter naturlig unnfangelse. Her fant hun altså at det var en økt risiko for brystkreft blant damene som hadde fått kunstig befruktning.

Ingen økning når mannen er grunnen

For å finne ut om det var behandlingen i seg selv, eller om det var noe med de ufruktbare kvinnene som kunne være årsaken til den økte risikoen, skilte hun IVF-kvinnene inn i to grupper.

I den ene gruppa plasserte hun de kvinnene som sannsynligvis ikke var ufruktbare selv, men der det sannsynligvis var mannen som var årsak til barnløsheten. I den andre lå problemet med å bli gravid, hos kvinnene.

Det var bare i den siste gruppa at forskerne fant en økning i brystkreftrisiko. Det tolker Reigstad som at det ikke var hormonbehandlingen som var årsaken. Den fikk nemlig begge gruppene kvinner. Med andre ord: Det kan i stedet se ut til at det er en felles årsak som både gjør kvinnene ufruktbare – infertile – og øker risikoen for brystkreft, forklarer hun.

Utelukket «barnefaktoren»

Fra tidligere forskning ser det ut til at kvinner som ikke har barn, har en litt høyere risiko for å få kreft i eggstokk, bryst og livmorslimhinne. Forskerne vet ikke hvorfor, men mener det kan virke som det å være gravid, i seg selv kan beskytte kroppen mot kreft.

I tidligere studier skilled det ikke mellom dem som får barn og dem som ikke får det etter prøverørsbehandlingen.

– Man har derfor ikke kunnet si med sikkerhet om det bare er fravær av den beskyttende effekten av å få barn, som gir økt kreftrisiko blant infertile kvinner. Dette har vi unngått ved å studere kun kvinner som har født barn, sier Reigstad.

Ser ikke på årsaken

Den nye studien går ikke nærmere inn på hva som kan skape brystkreftrisikoen hos kvinnene som har fått barn ved assistert befruktning. Kanskje har de ulike undergruppene av ufruktbare kvinner i denne studien, forskjellig risiko for kreft, tror forskerne.

Det er nemlig flere årsaker til at en kvinne kan ha vanskelig for å bli gravid. For eksempel er det noen kvinner som sjelden eller aldri får eggløsning. Dette er mer vanlig blant overvektige kvinner enn blant normalvektige kvinner.

Overvekt er igjen regnet som en risikofaktor for utvikling av brystkreft.

– Tette eggledere er en annen årsak til infertilitet, men dette er ikke knyttet til overvekt eller brystkreftrisiko på samme måte, sier Reigstad til forskning.no.

Motstridende resultater

Nan Oldereid er overlege ved reproduksjonsmedisinsk seksjon ved Rikshospitalet i Oslo, og er også medforfatter av den nye studien. Hun jobber direkte med IVF-behandling av norske kvinner og menn.

– Vår studie er en av flere som omhandler risiko for brystkreft hos kvinner som har født etter prøverørsbehandling.  Noen studier, som vår, har funnet en økt risiko, men andre studier har funnet det motsatte – at assistert befruktning kan ha en mulig beskyttende effekt, sier Oldereid. 

Risiko for kreft er ikke automatisk en del av samtalen hun har med pasienten, men i noen tilfeller blir det et tema hun tar opp. 

Pasienter tar opp kreftrisiko

– Alle som skal gjennomgå behandling med assistert befruktning og annen infertilitetsbehandling, har en samtale med gynekolog ved planlegging av behandlingen. Dersom vi vet at en behandlingen gir økt risiko, er det naturlig å ta det opp med pasienten, sier hun til forskning.no. 

– Hvis det enkelte par antas å ha en økt risiko for kreft, tas dette opp i denne samtalen. Det kan blant annet dreie seg om betydningen av arvelige sykdommer og andre risikofaktorer de måtte ha. Siden resultater fra forskjellige studier ikke konkluderer entydig om det foreligger en økt kreftrisiko ved prøverørsbehandling, er det vanskelig å infomere generelt om dette.  

– Derimot tar mange av pasientene opp spørsmålet om kreftrisiko selv, og da oftest knyttet til hormonbehandlingen de skal gjennom. Da er det mer naturlig å snakke om hva ulike studier, inkludert vår egen, viser, sier Oldereid.

Referanse:

M. M. Reigstad, I.K. Larsen, T. Å, Myklebust, T. E. Robsahm, N. B, Oldereid, A. K. Omland, S. Vangen, L. A. Brinton, R. Storeng, Risk of breast cancer following fertility treatment—a registry based cohort study of parous women in Norway. International Journal of Cancer, 1. mars 2015.

Hvordan oppsto livet her på jorden? Det spørsmålet har forskere strevd med i mange år. Hvordan så egentlig den aller første cellen ut?

Forskere er delt i to leirer:

Noen mener evnen til å kopiere arvemateriale må ha blitt utviklet først. Andre mener at det må ha vært stoffskiftet og evnen til å lage proteiner og sukker.

En ny teori

En forsker fra Aarhus Universitet i Danmark har imidlertid en ny teori.

Postdoktor Meredith Root-Bernstein fra Institut for Bioscience tror de første cellene oppsto omkring ribosomer – små «maskiner» i cellene – og at arvematerialet og stoffskiftet oppsto parallelt.

– Det kan være med på å forklare det hullet som finnes mellom en miks av komplekse kjemikalier og egentlige celler. Ribosomene er mer innfløkte enn en vilkårlig blanding av kjemikalier, men de er samtidig langt mindre komplekse enn cellene, forklarer Root-Bernstein.

Teorien hennes er publisert i Journal of Theoretical Biology.

Ribosomer med RNA

Ribosomer er i dag en enhet i cellene som konstruerer proteiner basert på genetisk informasjon.

En gang var ribosomene imidlertid mye mer enn bare deler av celler. De kom faktisk før cellene, og ifølge Root-Bernstein var de for flere milliarder år siden helt selvstendige, med sin egen genetiske informasjon i form av såkalt «super-RNA».

Dette RNA-et kunne lagre genetisk informasjon, men også fungere som et strukturmolekyl og hjelpe til med å oversette genetisk kode til proteiner.

Den manglende lenken

Ifølge teorien var ribosomer bindeleddet fra vilkårlige biologiske molekyler og liv på celle-nivå.

Livet oppsto altså ikke omkring arvematerialet – dette materialet, sammen med membranen og de andre funksjonene i cellen, stammer fra en støttefunksjon til ribosomene.

– Det revolusjonerer forståelsen av ribosomenes struktur, funksjon og evolusjonære betydning, forklarer Root-Bernstein.

Ikke overbevist

Postdoktor Kasper L. Andersen forsker også på ribosomer og RNA. Han jobber ved institutt for cellulær og molekylær medisin ved Københavns Universitet.

Han mener at studien er både original og interessant, og han er enig i at en forløper til moderne ribosomer var viktig i utviklingen av de første cellene.

Andersen er likevel ikke overbevist om at den nye teorien er riktig.

– Argumentene er foreløpig ikke overbevisende nok, sier han.

Andersen mener at teorien strider mot etablerte ideer om ribosomenes utvikling. De går ut på at ribosomer stammer fra små, enkle RNA-enzymer som langsomt har blitt større – ikke et ribosom med super-RNA.

DNA vil ikke bli kopiert

Et av Meredith Root-Bernsteins argumenter for at ribosomer er utgangspunktet for cellene, er at DNA i utgangspunktet ligger som en sammenrullet knute. Da er genene utilgjengelige.

Ifølge Root-Bernstein virker det ikke som DNA-et har særlig lyst til å bli kopiert, noe som gjør det lite egnet som grunnlag for det første livet. Et ribosom er derimot hele tiden klart til å oversette gener til proteiner.

Ribosomene har nettopp de egenskapene man kan forvente fra en ur-celle – nemlig lysten til å lese informasjon og konvertere den til funksjonelle molekyler.

– DNA ble utviklet senere for å beskytte informasjonen i ribosomenes RNA. Celler ble utviklet til å optimere prosessen der ribosomene kunne kopierer seg selv. Derfor mener vi at ribosomer ikke alltid har vært passive oversettere av DNA til proteiner. De var også en «missing link» til de første cellene, sier Root-Bernstein.

Root-Bernstein fortsetter å lete etter beviser for teorien. Blant annet ser hun etter tegn på at ribosomenes RNA inneholder rester av genetisk kode for andre funksjoner.

Referanse:

Meredith Root-Bernstein mfl.: The ribosome as a missing link in the evolution of life, Journal of Theoretical Biology (2014), DOI: 10.1016/j.jtbi.2014.11.025

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Hetetokter og nattsvette er de mest vanlige symptomene på overgangsalder hos kvinner.

Amerikanske forskere oppdaget store forskjeller mellom ulike etniske grupper, da de undersøkte hvor lenge de mest plagede kvinnene opplever disse symptomene.

Mens afroamerikanske kvinner i gjennomsnitt er plaget i ti år, rapporterer kvinner av asiatisk opprinnelse at plagene bare varte i nærmere fem år. Etnisk hvite amerikanske kvinner ligger midt imellom. De sier at de er plaget i 6,5 år.

Forskerne fulgte 3300 kvinner i nesten 13 år.

Lignende studie i Hordaland

En norsk studie har fulgt nær 2300 kvinner i Hordaland i like lang tid. Metodisk er studien ganske lik den amerikanske.

Hordalandskvinnene var plaget av overgangsalderen i gjennomsnitt i fire år. Bare én prosent sa at de er plaget i opptil tolv år.

• Les også: Miljøgifter knyttet til tidlig overgangsalder

– Konklusjonen er at de norske kvinnene rapporterer mindre symptombyrde og daglige hetetokter i en kortere periode enn det de amerikanske forskerne finner, forteller forsker Bjørn Gjelsvik ved Universitetet i Oslo. Han har ledet den norske studien.

Han mener det kan dreie seg om noen forskjeller i metode og observasjonstid. Men viktigst er det nok at det dreier seg om forskjellige befolkninger. Det er langt færre kvinner av afrikansk eller karibisk etnisitet i Norge enn i USA.

Kan være kulturelle forskjeller

Hvorfor kvinner av ulik etnisitet rapporterer så store forskjeller når det gjelder plager i overgangsalderen, kan verken de amerikanske eller de norske forskerne si noe sikkert om.

Gjelsvik ser ikke bort fra at det kan være genetiske forskjeller. Men det kan også dreie seg om kulturelle forskjeller.

– Sammenliknet med den amerikanske kvinnebefolkningen har nok den norske i mindre grad vært utsatt for omfattende medikalisering av overgangsalderen. Det har vært noe mindre fokus på overgangsalderens plager og mindre fokus på hormonbehandlingens velsignelser i Norge på 1980- og 1990-tallet.

Røykere får større plager

De amerikanske kvinnene som har mest plager i overgangsalderen røyker mer og er oftere overvektige. De har flere symptomer på angst og depresjon, de har oftere lav utdanning og er i større grad preget av sosialt og økonomisk stress.

I den norske studien er det flere dagligrøykere, flere med lav utdanning og flere som ikke lever i parforhold som rapporterer mye plager.

– Vi har kontrollert for økonomisk status, men finner ikke forskjeller her. Vi fant heller ikke noen sammenheng mellom overvekt og plager. Det var heller ikke sammenheng mellom mangel på fysisk aktivitet og symptomer.

Forskerne fant tvert imot ut at de som trente mest, hadde mer hetetokter enn de som ikke trente. Dette tror de kan ha sammenheng med at de som er mest plaget, trener mye fordi de har lest at det hjelper mot plager i overgangsalderen.

Gjelsvik mener at det er røyking som er den eneste godt dokumenterte livsstilsfaktoren som klart gjør overgangsalderen vanskelig for kvinner.

– Kvinner som røyker kommer tidligere og mer dramatisk i overgangsalderen. 

Mister ikke seksuell lyst

Den norske studien konkluderer med at hvert tredje norske kvinne er plaget av hetetokter i overgangsalderen.

Tørr skjede, et annet symptom i overgangsalderen, var det mellom to og ti prosent av kvinnene som var plaget av.

• Les også: – Rødkløver lindrer plager i overgangsalderen

Gjelsvik mener at det har vært mange myter om kvinnens overgangsalder. Få av dem har fått støtte i forskningen.

– Det er for eksempel ikke dokumentert at kvinner i overgangsalderen får søvnvansker, angst og uro, slik det har vært hevdet på folkemunne i mange år. Det er heller ikke dokumentert at hormonendringen i seg selv reduserer seksuell lyst hos kvinnen. De fleste forskere vil i dag være tilbakeholdne med å hevde at dette er symptomer som klart er forbundet med overgangsalderen.

– Mye av den forskningen som har vært gjort på kvinnens overgangsalder har vært finansiert av legemiddelindustrien. Jeg tror derfor at flere av de studiene som har vært gjort, er påvirket av det, mener Gjelsvik.

Startet vanligvis rundt 50 år

Plager i overgangsalderen skyldes at eggstokkene gradvis slutter å fungere i 50-årsalderen. Menstruasjonen blir borte, og østrogenmengden i kroppen faller. Gjennomsnittsalderen for overgangsalderen i Norge er 51 år. 

Referanser:

Nancy E. Avis mfl: Duration of Menopausal Vasomotor Symptoms Over the Menopause Transition, JAMA International Medicine, februar 2015, doi:10.1001/jamainternmed.2014.8063.

Bjørn Gjelsvik mfl: Symptom prevalence during menopause and factors associated with symptoms and menopausal age. Results from the Norwegian Hordaland Women’s Cohort study, Maturitas desember 2011, doi:10.1016/j.maturitas.2011.09.011. Sammendrag

Arkeologer finner ofte spor etter fortiden, som hustufter, ildsteder, gamle veifar og overpløyde gravhauger, ved hjelp av gravemaskin eller såkalt sjakting eller flateavdekking.

Men den grove redskapen innebærer også en risiko for at funnene ødelegges. Det kan også hende den slipper luft til i jordlagene, og på den måten endrer bevaringsforholdene, som kan være med og skade de fysiske levningene.

De moderne metodene, som satellittbilder og laserskanning, er derimot inngrepsfrie og langt mer skånsomme. 

– Satellittopptak og flybåren laserskanning gir raske oversikter over store arealer, og kan være med å kartlegge områdene for de som trenger det, sier Knut Paasche, arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

De nye metodene kan bli brukt til å produsere kart og til å finne ut av hva slags vegetasjon og hvilke dyrearter som finnes i området. Og selvfølgelig til å avdekke arkeologiske kulturminner.

Dette er viktig informasjon for arkeologene, men også for folk som skal bygge hus, nye veier og jernbane.

Gir gode bilder

Flere av fylkeskommunene bruker i dag flybåren laserskanning. Skanningen gir gode oversiktsbilder over store landområder, og svært mange av de arkeologiske kulturminnene oppdages på skjermen uten at man trenger å gå ut i landskapet.

Selv om man ikke finner alt, har metoden vist seg å være veldig effektiv.

Geofysiske undersøkelser i form av georadar går ut på at man sender radiosignaler ned i bakken og får et bilde av hva som befinner seg under overflaten. Metoden har vært utprøvd i norsk sammenheng helt siden 1970-tallet, men det er først i dag at vi har fått virkelig gode resultater.

Det skyldes først og fremst bedre posisjonering, bedre programvare og muligheter til å jobbe digitalt med store datamengder. Ikke minst er det også bedre arbeidsrutiner og mer kunnskap og erfaringer i det å tolke de såkalte anomaliene, som er mønsteret vi ser under bakken.

Fant historisk handelsplass

De beste resultatene fra geofysiske undersøkelser har arkeologene fått på dyrket mark. Her har de funnet overpløyde gravhauger fra jernalder, hustufter og forhistoriske veier.

Et eksempel fra Vestfold viser hvordan nyere geofysiske metoder kan bli brukt sammen med vanlig utgraving med gravemaskin og spade. Der fant arkeologer spor etter en markedsplass fra vikingtiden på en åker ved Gokstadhaugen, det såkalte Heimdalsjordet.

– Vi har svært få slike tidlige handelsplasser, eller «Kaupanger», kartlagt her i landet, og de arkeologiske funnene fra stedet er helt eksepsjonelle, sier Paasche.

– Dette viser hvordan nyere metoder kan forbedre måten vi registrerer og kartlegger arkeologiske kulturminner. Gokstadeksemplet, med flere, viser hvordan fylkeskommunene kan bli langt mer effektive ved registrering av arkeologiske kulturminner. Både raskere, men ikke minst også med større og mer spennende arkeologiske resultater.

Gjør planleggingsarbeidet mer forutsigbart

Å bruke de nye metodene har mange fordeler, først og fremst som registeringsverktøy. Man får raskere oversikt, som gjør planleggingen mer forutsigbar der ulike tiltak skal klareres i forhold til kulturminneloven og de automatisk fredete arkeologiske kulturminnene.

Færre inngrep i jorda betyr også mindre konflikter med grunneiere og andre interesser.

Resultatene kan dessuten lett integreres i GIS-baserte kart og 3D-modelleringsverktøy som del av planarbeidet.  

Erstatter ikke spaden

NIKU har gjennom en årrekke vært en pådriver for at norske arkeologer skal benytte de spennende mulighetene som ligger i skjæringspunktet mellom arkeologi og teknologi.

– Som arkeologer vil vi selvfølgelig også grave ut sporene fra fortiden. Det er først når vi har de arkeologiske gjenstandene i hånden, vi virkelig kan skrive historie.

– Men de nye verktøyene gir oss bedre muligheter til å prioritere, og dermed velge de mest interessante lokalitetene for arkeologisk utgravning.

Det er altså ikke slik at de moderne metodene erstatter de gamle.

– Spade, murskje og gravemaskin vil fremdeles være viktige verktøy i selve utgravingen, understreker Paasche.

– Om ein går til den klassiske faglitteraturen, så koker vikingtida ned til vikingekspedisjonar, kongar, våpen og slag, seier vikingforskar Nanna Løkka.

– I den graden kvinner blir nemnt, blir dei plassert i ein kvardagskontekst, med barn, handarbeid og heimeliv. Så når ein skal summere opp vikingtida, så fell dei ut eller blir putta i eit eiget avsnitt, fordi det ikkje verkar så veldig spanande eller spektakulært.

I den ferske antologien Kvinner i vikingtid går 16 kvinner og éin mann i rette med den vante, saga-inspirerte forteljinga om tidleg, norsk mellomalder, prega av hærtokta til kongar og stormenn. 

Kvinner i vikingtid tek for seg dei mange kvinnerollene i eit samfunn der ikkje berre mennene hadde politisk makt og påverknad.

I boka går det fram at kvinnene slett ikkje alltid var stua inne i heimesfæren, men også deltok aktivt i det offentlege livet, med berande roller innan handel, tekstilproduksjon, legekunst og religionsutøving.

Ingen nemnt, alle gløymd

Både sagaer og skulebøker fortel om kor mange sesser – benkar for roarane – byggmeister Torberg Skavhogg utstyrte skroget til Ormen Lange med, det legendariske skipet til Olav Tryggvasson. Kvinnene som vov seglet er på si side ikkje nemnt med namn.

– Vikingane kunne jo ikkje oppdaga England om ingen hadde vove segla på skipa. Det er eit kjend faktum at vikingane var langt framme når det gjaldt skipsteknikk. I ein episode av tv-serien «Vikings» blir det til dømes gjort eit stort nummer ut av ankeret på skipet. Men seglet blir ikkje nemnt med eit ord, fortel Løkka.

Tekstilproduksjonen var mest sannsynleg organisert i makthierarki der kvinner leidde andre kvinner i eit omfattande samarbeid.

– Det å lage eit segl på 100 kvadratmeter til dei store vikingskipa kravde 200 kilo ull frå om lag 2000 sauar, og hundrevis av arbeidstimar. Da er det ikkje lenger snakk om ei småskala familiebedrift.

Lærebøkene på vidaregåande er verst

Forskaren hevdar at modellane som blir brukte for å forstå vikingtida skuggar over kvinners påverknad og bidrag. Dette blir særleg tydeleg i historiebøkene i den vidaregåande skulen.

Berre ei av dei seks mest brukte lærebøkene frå 1990- og 2000-talet har eit eige avsnitt om kvinner, ifølgje Løkkas gjennomgang.

– I den graden kvinnene dukkar opp i den generelle faglitteraturen, er det som regel i form av stereotypien av husfrua, knytt til garden og heimen, og ikkje som ein del av dei viktige samfunnsprosessane, seier Løkka.

I standardforteljinga om vikingtida vert garden sett på som den minste, men også viktigaste eininga. Andre viktige institusjonar i vikingsamfunnet er ætta, høvdingdømmet og tinget.

Det er vanleg å knyte kvinna til garden og den private sfæren, og mannen til det offentlege livet. Kjønnsrollene blir difor ofte skildra med utgangspunkt i omgrepsparet inne – ute, for å vise skiljet mellom arbeidsoppgåvene til kvinner og menn.

– Det er ikkje det at den vanlege framstillinga ikkje er gangbar, men ho gjer at vikingtida blir karakterisert av dei mannlege aktivitetane. Vikingsamfunnet hadde etter alt å døme også andre sosiale skiljelinjer og hierarki der kvinner i større grad trona på toppen, seier Løkka.

Husfrua som bedriftsleiar

Nyare forsking viser til dømes at det å vere husfrue kunne vere ein ganske omfattande jobb, spesielt om ein budde på ein større gard.

Høvdingsetet på Borg i Lofoten, den største høvdinggarden ein kjenner til, var til dømes over 80 meter lang – berre 20 meter kortare enn Nidarosdomen. Ein typisk høvdinggard kan ha hatt langhus på om lag 50 meter. Eit gjestebod på ein stor høvdinggard kunne fort omfatte 150 personar, som alle skulle ha mat og drikke.

– Å drive ein slik gard er jo som å drive ei mellomstor bedrift – desse husfruene kan best forståast som bedriftsleiarar, seier Løkka.

Dimed kan ein også spørje seg om kor vidt eit slikt gjestebod eigentleg høyrde til den såkalla private sfæren. I samband med gjesteboda vart avtalar inngått, politikk meisla ut og nye alliansar knytte.

Var ikkje maten eller drikka god nok, kunne det bere med seg diplomatisk krise og vanære. Kvinnene som lagde og bar fram maten spela dimed ein viktig, offentleg funksjon.

Mest sannsynleg har nyare vikingforsking gjort kategoriar som inne/ute og privat/offentleg avleggs, skriv Løkka i boka Kvinner i vikingtid.

Vondsinna sagakvinner

Det hjelp ikkje at kvinnene som posisjonerte seg til topps i det mannlege krigarhierarkiet, ofte vart heftig propagandert mot av dei seinare sagaforfattarane. Det gjeld mellom anna dronning Gunnhild, som etter sigande gjekk i lære hjå samiske trollmenn og styrte hærtokta til sønene sine etter at mannen hennar, Eirik Blodøks, vart driven frå Noreg og seinare drepen.

Eit like dårleg rykte fekk Alfiva, de facto herskar over Noreg tidleg på 1000-talet, som gjorde seg upopulær med å innføre nye lover og skattesystem.

Vikingsvermeri som nasjonsbygging

Nanna Løkka peikar på at nemninga vikingtid på mange måtar er ein 1800-talskonstruksjon, forma i tråd med dei rådande nasjonalromantiske ideala på den tida.

Historikar Jørgen Haavardsholm har til dømes peika på at vikingtid som nemning på ein historisk epoke kan knytast til ein politisk prosess der målet var å skape ein nasjon med ei felles og stolt fortid, med vikingane som maskuline og kompromisslause heltar og eventyrarar.

– Ein har knytt ein heil periode og eit heilt samfunn til vikingtokta, sjølv om også berre ein liten del av mennene faktisk drog i viking. Det har gitt epoken ein maskulin valør, som stiller den kvinnelege halvdelen av befolkninga i skuggen, hevdar Løkka.

Farvel til vikingtida?

Den nasjonalromantiske arven er ein av grunnane til at ein ny generasjon historikarar i historieverket Norvegr frå 2011, valde å bruke den meir nøytrale og europeiske nemninga tidleg middelalder. Arkeologane på si side, har i hovudsak alltid har brukt nemninga yngre jernalder.

– Er det vegen å gå?

– Eg har enda opp med å bruke nemninga vikingtid, mest fordi folk skal skjøne kva eg jobbar med. Dessutan er jo vikingtida noko som sel og får merksemd. Men det er klart det er ein ambivalens i dette.

Einar Strumse er en av få miljøpsykologer i Norge og en av drivkreftene bak etableringen av et miljø innen miljøpsykologi på Lillehammer.

Førsteamanuensen forsker blant annet på kildesortering og hvordan man kan påvirke mennesker til å bli bedre til å kildesortere.

For tiden er Strumse partner i et tverrfaglig prosjekt som undersøker hvilken betydning asylmottakenes arkitektur og fysisk miljø påvirker beboernes livskvalitet.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg vil dra til New York og oppholde meg ved City University of New York (CUNY) fordi det var her man etablerte det første og fortsatt eneste doktorgradsprogrammet i miljøpsykologi i USA, og fordi man her driver spennende forskning innen urban miljøpsykologi.    

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– «Forsker grand prix». Hater reality-TV.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Begge deler! Og begge er både krevende og morsomt. Undervisning er spennende når man kan undervise om det man forsker på eller har som interesseområde. For meg er det miljøpsykologi. Det er morsomt å undervise når man merker at studentene blir engasjert. Forskning er spennende fordi man kan oppdage nye sammenhenger og kan bidra til bedre praksis på et felt. 

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Charles Darwin, Noam Chomsky og Kurt Lewin .

Faguttrykk du elsker?

– «Nihil est in intellectu quod non prius in sensu»; intet er i intellektet som ikke først var i sansene. Fordi dette aksiomet var noe av det første jeg støtte på som psykologistudent, og fordi det uttrykker omgivelsenes grunnleggende psykologisk betydning for menneskets utvikling.

– Jeg liker også «subliminal persepsjon», et fascinerende fenomen som handler om påvirkning under bevissthetsterskelen.

– For ikke å glemme den mest berømte formelen i sosialpsykologien: B = f (P,  E). Kurt Lewins formel som betyr at atferd er en funksjon av personen og hans eller hennes omgivelser på et gitt tidspunkt. Formelen ble publisert i Lewins bok Principles of Topological Psychology fra 1936.

Faguttrykk du hater?

– «Forskning viser …», fordi det misbrukes som hersketeknikk og er notorisk upresist. Og «relatert til» og «i forhold til»,  fordi de ofte brukes som fyllmasse i mangel av en treffsikker formulering.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Verdens beste pappa!

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Det positive er at det representerer et forsøk på å synliggjøre forskningsinnsatsen til fagpersonalet på universiteter og høgskoler.

– Svakhetene overskygger imidlertid dette. Da tenker jeg særlig på at tellekantsystemet premierer kvantitet framfor kvalitet: Det er antall publikasjoner og ikke viktige publikasjoner som premieres. Et annet problem er at det er individuelle karriereløp og konkurranse mellom institusjoner som premieres og ikke nødvendigvis mer opplysning og økt velferd.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Et paradigmeskifte som innebærer at all forskning og kunnskapsutvikling blir satt inn i et bærekraftig økologisk perspektiv.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Begge er nødvendige å bruke, men jeg vil gjerne slå et slag for kvalitativ metode i psykologien fordi kvantitativ metode har dominert faget. Det finnes en feilaktig forestilling om at det bare er kvantitative randomiserte kontrollerte forsøk, RCT-studier, som er ordentlig forskning. Det er imidlertid ofte slik at det er nødvendig med induktiv, kvalitativ forskning for å frembringe helt ny kunnskap, mens mye kvantitativ forskning ofte bare bekrefter det vi allerede vet.     

På 1800-tallet er det allerede laget ulike arabiske bibeloversettelser i 1000 år, og kanskje lenger.

Men i 1860-årene vil omstendighetene det slik at en ny bibeloversettelse blir en bestselger i den arabiske verdenen.

Den amerikanske misjonæren Eli Smith har fått med seg den amerikanske legen og misjonæren Cornelius Van Alen Van Dyck og arabisklæreren hans – den lærde, libanesiske forfatteren Butrus al-Bustani – for å lage en ny arabisk bibeloversettelse. De lager den de på vegne av et amerikansk misjonsselskap.

De oversetter fra gresk og hebraisk til arabisk, og boka trykkes opp i et opplag på 3000. Det Nye Testamentet kommer ut i 1860, og Det Gamle Testamentet kommer ut i 1865. De gis ut i Libanon, som ikke skal bli selvstendig før på 1940-tallet. 

Oversettelsen blir formidlet til flere arabiske land. Den blir en salgssuksess, og snart må det trykkes opp 3000 eksemplarer til. Dette er en tid når få kan lese. 

Muslimer kjøpte bibler                               

– Ikke bare kristne kjøpte denne bibelen. Det gjorde også muslimer. De kjøpte den fordi de mente at den var passende litteratur til å øve seg på lesing, sier Rana Hisham Issa.

Om få uker disputerer hun for doktorgraden sin på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Issa har gjort språkanalyser av fire bibelversjoner, litterære tekster og historiske dokumenter fra misjonsarkiver i Beirut og Cambridge.

– Da Bibelen på 1800-tallet ble en lett tilgjengelig vare som var rimelig å få kjøpt overalt, så endret den leseferdighetene og fortolkingsmønsteret til det arabiske samfunnet generelt – og til de orientalske kristne spesielt. 

• Les også: Hvorfor blir noen krenket?

Oversettelsen til Smith, Bustani og Van Dyck var den første lokale oversettelsen som gjorde disse tekstene tilgjengelige for vanlige folk.

Første billigbok

En ny, dampdrevet trykketeknologi utviklet seg på denne tiden så raskt at hvert eneste opplag ble billigere å presse ut enn det forrige.

– Van Dyck-bibelen blir den første billigboka som finnes på dette markedet, sier Rana Hisham Issa.

Helt siden 800-tallet hadde det kommet en jevn strøm av jødiske og kristne oversettelser av den hebraiske bibelen og det nye testamentet til den arabiske verdenen.

– I tusen år har Bibelen tilpasset seg muslimsk smak innen språklig stil. Oversettelsene på 1800-tallet blir et gjennombrudd for bibelen. Fra nå av er Bibelen en trendsetter i arabisk språk og litteratur, i konkurranse med Koranen, sier hun.

Oversetterne fikk altså en del makt, og selv om Issa har funnet at disse tekstene ikke hadde noen større grammatisk påvirkning på arabisk, ser hun at de er med på å bestemme hvordan visse temaer omtales.

Ordvalgene er gjort bevisst, og er annerledes enn i Koranen, for eksempel.

Nye ord

Eksempler på utradisjonelle ordvalg som oversetterne på 1800-tallet gjorde, er ordet for «kirke», og navnet Syria. Selv om arabisk har mange ord som betyr kirke, og alle disse ordene kommer fra gammelsyrisk eller hebraisk, bestemte oversetterne på 1800-tallet seg for et ord som ikke er brukt i Koranen, nemlig kanisa.

– Dette ble stående som det eneste ordet for kirke i det moderne språket, sier Issa.

Noe lignende skjedde med navnet Syria. Tradisjonelt var det på arabisk brukt det bysantinske navnet – Sham. Men de moderne oversetterne gikk for et annet.

– De valgte heller å bruke det greske navnet, Syrie, selv om også alle arabiske bibler før 1860 hadde brukt Sham. Siden da har har Suriya vært det mest brukte navnet.

– Oversettelsene fra 1800-tallet skaper også den normen at navnet Allah ble brukt uansett hvilken gud i de monoteistiske religionene det var snakk om, sier Issa.

Rift om bibeldominans

Ulike kirker hadde altså i mange århundrer oversatt bibelske tekster til arabisk.

• Les også: Åpner arabisk skattkammer av ord

Den katolske kirken var tidlig på bibeloversettelses-ballen. Den ønsket, som mange andre kirker, å slå gjennom med sin oversettelse, og var i 1526 den første aktøren til å komme med en trykket utgave, ifølge Issa.

– Denne oversettelsen og de som ble laget i de påfølgende århundrene, ble for dyre for dyre å kjøpe inn for de små kirkene, og vant derfor ikke så mye terreng, forteller hun.

– Da oversettelsen fra de amerikanske misjonærene kom, ført i pennen av fra Smith, al-Bustani og Van Dyck, truet den katolske maronittiske kirken med å ekskludere enhver som hadde kontakt med de amerikanske misjonærene.

Oversetterne

De som oversatte bibelen til arabisk, var ikke hvem som helst. Nesten alle oversetterne hadde, eller fikk senere, selv betydning for den moderne arabiske kulturen på en eller annen måte. De var del av den kulturelle eliten, og nesten alle bodde i Beirut.

Én oversetter endte opp med å skrive det første ordentlige arabiske leksikonet.

Butrus al-Bustani skrev også leksikon, i seks bind, og en arabisk ordbok. I tillegg var han en sentral pedagogisk skikkelse som moderniserte skolesystemet i Libanon. Han regnes som viktig i moderniseringen av arabisk kultur i samtiden sin.

Til forskjell fra Eli Smith, som døde før bibeloversettelsen deres kom ut, var Cornelius Van Alen Van Dyck lege i tillegg til å være misjonær, og lærte seg raskt arabisk. Han skrev etterhvert også lærebøker på arabisk, og ble en av grunnleggerne av Syrian Protestant College, som i dag heter The American University of Beirut. Van Dyck ble en svært populær mann i regionen.

En som også ble bibeloversetter, var Ahmed Faris Shidiaq, en skribent, forlegger og forfatter. Han regnes av mange som den arabiske journalistikkens far. Han reiste mye og bodde blant annet i London i en periode, forteller Issa.

Hans roman «Legg over legg» regnes av mange som den første arabiske romanen.

– Det er en veldig morsom bok, sier Rana Hisham Issa.

– Den er veldig antireligiøs, men Shidiaq kom altså med sin egen arabiske bibeloversettelse et par år etter.

• Les også: Er teologi egentlig vitenskap?