Laboratoriemus som fikk stimulert et bestemt område i hjernen, ble spesielt sultne på sukker. De var villige til å gå over en plattform med strømstøt for å få den søte belønningen.

Hvis de samme nervecellene ble dempet, ble søtsuget borte, uten at musene spiste mindre av annen mat, viser et forsøk som er publisert i det anerkjente tidsskriftet Cell.

Forsøket viser at det er mulig å påvirke søtsuget spesielt, uten å ødelegge appetitten ellers. Det  kan bane veien for nye behandlinger som er spesielt rettet mot usunt inntak av sukker, uten at lysten på sunn mat blir mindre, ifølge en nyhetsmelding fra tidsskriftet.

Lyste på hjerneceller

Forskerne gjorde genetiske endringer i hypothalamus, en del av hjernen som blant annet styrer stoffskiftet. Endringene gjorde nervecellene følsomme for lys, slik at de kunne påvirkes med lys gjennom tynne fibre. Dette kalles optogenetikk.

Blått lys stimulerte cellene, slik at musene ble mer sultne på sukker. Gult lys virket motsatt, men tok altså ikke bort matlysten ellers.

En annen studie, publisert av samme utgave av Cell, brukte optogenetikk til å studere nerveceller i hypothalamus mens mus gikk fritt omkring i et område med mat. Slik fant forskerne nervecellene som styrer både spising og belønningssøkende framferd.

Kan være styrt av årstidene

En av forskerne bak denne studien mener at de sukkerstyrende hjernecellene kan ha en funksjon ut fra årstidene. Om sommeren og høsten er det rikere tilgang på søt mat i naturen, og da gjelder det å spise seg opp på dette.

Om vinteren er derimot matfatet slunkent for musene. Da kan det være nyttig å spise litt av alt som er, uansett om det er søtt eller ikke.

Referanser:

Joshua H. Jennings mfl: Dynamics for Appetitive and Consummatory Behaviors, Cell (2015), doi: 10.1016/j.cell.2014.12.026

Sammendrag

Edward H. Nieh mfl: Decoding Neural Circuits that Control Compulsive Sucrose Seeking, Cell (2015), doi: 10.1016/j.cell.2015.01.003

Sammendrag

Påskeøya, Rapa Nui, en bitteliten øy i Stillehavet. Øya med de enorme statuene skjuler mange mysterier om folket som bodde der. Det fascinerte blant andre den norske oppdageren Thor Heyerdahl, som hadde sine teorier om hvor folket kom fra.

Europeere eller økologi?

Det er fortsatt mye vi ikke vet om livet på øya før europeerne kom i 1722. Da hadde det allerede bodd folk der i om lag 500 år.

Den tidlige befolkningen døde nesten ut like etter, men skyldtes det forhold før eller etter at europeerne kom? Mange ulike teorier har blitt framsatt.

Noen forskere mener det var europeernes skyld: de brakte med seg sykdommer som kopper og syfilis.

Andre tror folket ødela seg selv, gjennom krig, politiske konflikter, eller for intensiv bruk av de begrensede naturressursene. Det har blitt hevdet at de hogget ned alle trærne, at jorda ble ødelagt og at de sultet i hjel.

Flyttet til fruktbar jord

Men nye funn tyder på at det var mat å finne noen steder på øya.

Menneskene på Påskeøya dyrket jorda, og levde av blant annet søtpoteter, knollen yam, og taro, en tropisk urt som spises som potet. De var med andre ord avhengige av fruktbar jord og passe mengder nedbør.

Været er en sannsynlig årsak til endringer i befolkningen før europeerne kom, tror en internasjonal gruppe forskere. For til tross for størrelsen på øya, er det store værvariasjoner der.

– Ikke kollaps

Tørke og regn gjorde at de måtte flytte fra noen områder. I andre områder på øya var forholdene derimot gode for jordbruk.

Den totale matproduksjonen på øya gikk kanskje ned som følge av flyttingen. Men det var neppe en katastrofe for samfunnet. Det blir feil å si at samfunnet kollapset før europeerne kom, mener forskerne. For mens noen områder ble forlatt, tyder funnene på at kulturen blomstret i andre områder.

Menneskene tilpasset seg rett og slett variasjonene i været.

Spydspisser gir hint

For å komme fram til denne konklusjonen, har forskerne analysert spydspisser laget av obsidian, vulkansk glass, fra særlig tre bosettinger. Analysene avslørte når redskapene var i bruk.

De har satt redskapene i sammenheng med værforholdene på den vesle øya i Stillehavet.

Ett av stedene var tørt, et annet regntungt og ufruktbart. Mens det tredje stedet hadde fruktbar jord og passe mengder nedbør.

Forekomsten av spydspisser fra ulike perioder faller sammen med de forskjellige værforholdene.

Det tørreste og det fuktigste stedet var halvparten så mye brukt da europeerne kom i 1722, som 100 år tidligere. Men det gunstige området nord på øya var fortsatt ganske mye brukt på 1800-tallet.

Mulig kamp om maten

Forskerne gir ingen klare svar på hvorfor urbefolkningen på Påskeøya nesten døde ut.

Dersom befolkningen måtte gi opp å dyrke jorda i noen områder, og ikke klarte å øke matproduksjonen tilsvarende i andre områder, kan det ha blitt kamp om maten. Det kan igjen ha ført til konflikter og krig. Men det sørget altså ikke for at befolkningen på øya ble utryddet før europeerne kom.

Om dette betyr at det var europeerne som nesten tok knekken på folket, tar ikke forskerne stilling til. Men de peker på at sivilisasjonen var høyst levende på noen områder av øya selv lenge etter at europeerne kom.

Uansett tyder funnene på at historien er langt mer kompleks enn man har trodd.

Referanse:

Christopher M. Stevenson, m.fl.: Variation in Rapa Nui (Easter Island) land use indicates production and population peaks prior to European contact. Proceedings of the National Academy of Sciences, 27. januar 2015. Sammendrag.

Det er absolutt ikke alltid like morsomt å være isbjørn. De er truet av klimaendringer, og i flere tiår har kjemikalier forgiftet miljøet og maten.

Nå viser ny forskning at noen av disse kjemikaliene kan påvirke isbjørnenes sexliv.

Forskere fra Aarhus Universitet, Hvidovre Hospital og Naturhistorisk Museum i København har funnet en sammenheng mellom PCB (se faktaboks) og tettheten i penisbeinet.

– Hvis penis blir for skjev, kan det bli umulig å gjennomføre en vanlig paring, forteller hovedforfatter Christian Sonne fra Institut for Bioscience ved Aarhus Universitet. – Isbjørnene på Øst-Grønland er spesielt hardt rammet, sier Sonne.

Den nye studien er offentliggjort i Environmental research.

Også et problem for mennesker

I Arktis er konsentrasjonen av kjemikalier høyere enn mange andre steder.

– Nordpolen er et av de mest forurensede stedene på kloden, til tross for at det er langt til nærmeste industristed, forklarer Sonne.

Kjemikaliene blir fraktet med vind og havstrømmer, og tatt opp i næringskjeden.

– På Grønland spiser man blant annet sel, hval og isbjørn, som inneholder store mengder av kjemikaliene i havet. Dette kan være en av årsakene til at inuittene rammes av stadig mer diabetes og kreft, sier Sonne.

Mennesker har imidlertid ikke noe penisbein.

Forskerne vet faktisk ikke hvorfor noen pattedyr har denne ekstraknokkelen. Noen mener den hjelper til med å sikre ereksjon og å stimulere hunnen under paring.

Mindre testikler

Christian Sonne og kollegene hans oppdaget allerede for ti år siden at kranier og penisbein hos isbjørn påvirkes av forurensning. I 2006 viste forskergruppen også at isbjørnenes testikler blir mindre på grunn av PCB.

Mads Forst Bertelsen, som er professor ved Københavns Universitet, mener den nye studien er spennende.

– Igjen ser vi at isbjørnene er svært utsatt for skadelige kjemikalier, sier Bertelsen. – Jeg vet ikke om brukne peniser er et problem i dag, men dette er et symbol på den forurensningen isbjørnene er utsatt for.

Et jakttrofé

Christian Sonne samlet inn penisbein fra 279 isbjørner fra Nordøst-Grønland eller Canada mellom 1990 og 2000. De stammer fra åtte forskjellige grupper av isbjørner, noe som gjør studien unik.

Det var nokså enkelt å samle inn penisbeina, ettersom jegere beholder dem som en slags jakttrofé.

– Det hadde vært umulig å samle inn så store mengder data fra bestandene ute på isen, sier Sonne.

Undersøkt med røntgen

Forskerne skannet penisbeina med røntgen for å finne beintettheten. Den ble sammenlignet med mengden PCB i miljøet.

– Isbjørner fra Øst-Grønland levde med den høyeste PCB-belastningen og hadde penisbeina med den laveste tettheten. Isbjørner fra West Hudson Bay hadde den minste PCB-belastningen og den høyeste tettheten, forteller Sonne.

Han forklarer dessuten at materialet antagelig representerer sunne og friske isbjørner: – Isbjørner med veldig skrøpelige penisbein lider sikkert også av andre sykdommer. De dør ute på isen og blir ikke en del av materialet.

Sult gjør kjemikalier farligere

Det er trolig omkring 25 000 isbjørner i verden. Kjemikalier og klimaendringer kan komme til å redusere bestanden dramatisk.

– Kombinasjonen av kjemikalier og klimaendringer er dødelig. Klimaendringene gjør det vanskeligere å finne mat, og når isbjørnene begynner å tære på fettvevet, blir kjemikaliene skilt ut i blodet. Det er et veldig alvorlig problem, forklarer Sonne.

Referanse:

Christian Sonne mfl: Penile density and globally used chemicals in Canadian and Greenland polar bears, Environmental Research, doi:10.1016/j.envres.2014.12.026 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I boken Barnehagepedagogikk tar førsteamanuensis Øystein Brekke for seg barnehagenes forhold til religion og tro. 

Han jobber til daglig ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Gjennom veiledning av studenter og praksisbesøk i barnehagen har han opplevd at barnehagelærerstudentene mangler grunnleggende kunnskaper om religion og livssyn.

– Erfaringsgrunnlaget til studentene har endret seg, sier Brekke. – Norge er blitt mer sekulært ,og religion er ganske fjernt for en del. Samtidig har vi fått et nytt religiøst mangfold de siste årene.

Han mener at religion og tro ikke bare kan sees på som påstander, men også en eksistensiell orientering. I dagliglivet ter dette seg på ulike måter. Foreldre i barnehagen kan ha ulike måter å nærme seg religionen sin på.

– Som pedagoger i barnehagen må vi forsøke å lytte til andre menneskers erfaringer, sier han.

Studentenes berøringsangst

Brekke mener studentene ofte nærmer seg religion og livssyn med pedagogisk overforenkling.

– Dette kan være en nyttig inngang, men religion og livssyn er et mangfoldig felt som ter seg ulikt for ulike personer. Det er viktig at studentene lærer seg å se at det finnes ulike perspektiver, sier han.

– Det krever at vi har kunnskaper om hverandre. Målet med undervisningen er ikke å ta til seg et nytt livssyn, men å få et mer reflektert forhold til eget utgangspunkt og samtidig få en forståelse at det fins andre perspektiver på virkeligheten.

I kapittelet Danning i eigne og andres rom ønsker Brekke å utfordre det han kaller en berøringsangst.

– Studentene opplever at de ikke er trygge nok på feltet. De savner kompetanse og konkretisering av hvordan de kan jobbe med religion og livssyn, sier han

– Religion ikke bare privat

Å besøke religiøse rom sammen med barna kan aktualisere flere dimensjoner ved religionen. Her møter barna kunst, musikk, arkitektur og grunnleggende fortellinger.

– Gjennom dette kan vi komme på sporet av hva religionen er, ikke bare tankemessig, men også hvordan den praktiseres, sier Brekke.

Han mener religion og livssyn er en del av den store samtalen i samfunnet.

– Ved å snakke sammen i det flerkulturelle Norge, kan vi motvirke tendens til lukkede rom, sier Brekke. – Religionen er ofte sett på som familiens område og foreldre er best til å formidle dette. Men barnehagen som samfunnsinstitusjon må ha gode kunnskaper og møte barna og foreldrene med et godt pedagogisk inngrep om religion og livssyn. Verdier som toleranse og respekt må realiseres i det daglige, så det ikke bare blir slagord, sier Brekke.

Referanse:

Øystein Brekke: Danning i eigne og andres rom i Stig Brostrøm, m.fl. Barnehagedidaktikk – en dynamisk og flerfaglig tilnærming, Fagbokforlaget, 2014.

Dette er ett av hovedfunnene fra prosjektet Yrkesretting og relevans i fellesfagene, som forskere fra Trøndelag Forskning og Utvikling nylig la frem. 

Forskningen vår antyder at det viktigste er å sørge for at undervisningen oppleves viktig, nyttig og relevant for eleven, ikke at den nødvendigvis er yrkesrettet. Dessuten finner vi at yrkesretting virker best for de fagene som har klare og tydelige yrker som siktemål. 

Til syvende og sist virker dette inn på frafallet. Relevant undervisning fører til mestring og dermed økt sannsynlighet for å fullføre skoleløpet. 

Både gjennomgang av tidligere forskning, spørreundersøkelser til rektorer, fellesfaglærere og elever og klasseromobservasjon ligger til grunn for våre funn. 

Vanligst med eksempler fra yrket

Yrkesretting kan bety flere ting.

Den vanligste varianten er at fellesfaglæreren bruker eksempler og oppgaver fra elevenes planlagte yrke, og at læreren viser elevene hvordan det de lærer i engelsk vil gjøre dem til bedre fagarbeidere.

Fellesprosjekter der læreren integrerer fellesfag og yrkesfag, praktiseres også, men er sjeldnere.

Tidligere forskning på yrkesretting legger stor vekt på tilrettelegging fra skoleledelsen og at yrkesretting kan organiseres i hjel. Men det er ikke først og fremst dårlig tilrettelegging fra ledelsen som hindrer lærerne i å yrkesrette, selv om det er stor variasjon mellom skolene.

Føler seg forpliktet av læreplaner

Snarere peker omtrent dobbelt så mange lærere på læreplaner og eksamensordninger som de største hindrene for yrkesrettingen.

De føler at læreplanene gir føringer som gjør det vanskelig å yrkesrette, siden elever på yrkesfag i prinsippet også skal kunne skaffe seg studiekompetanse og begynne på universitetet.

Klasseromsobservasjonen, som NTNU samfunnsforskning gjennomførte, viser også at måten elevene oppfatter yrkesrettingen på avhenger av mer grunnleggende egenskaper hos læreren.

Gode, faglig trygge klasseledere med god kontakt med elevene sine gjør undervisningen bedre ved å knytte den til yrket. Sliter læreren med å nå fram til elevene sine i utgangspunktet, kan yrkesrettingen gjøre vondt verre fordi elevene oppfatter den som rar og kunstig.

Virker best i tradisjonelle yrkesfag

Yrkesretting synes å ha størst effekt på elever i mer tradisjonelle yrkesfagprogrammer, som elektrofag, teknikk og industriell produksjon og bygg og anlegg. Bygg- og anleggselevene var også de som opplevde mest yrkesrettet matematikk og mest sammenheng mellom fellesfagene og programfagene.

Yrkesretting er en måte å vekke elevens interesse for faget på, slik at det oppleves relevant. Men da må undervisningen knyttes til noe som er viktig for eleven, og det er stor forskjell på yrkesfagelevenes faktiske yrkesplaner. 60 prosent av bygg- og anleggselevene ønsker å ta fagbrev, og dermed gir god yrkesretting relevans.

Yrket gir ikke alltid relevans

Yrkesretting i utdanninger der fagarbeideryrkene har en uklar status og flertallet planlegger å studere videre, gir ikke den sammen opplevelsen av relevans for elevene.

Derfor er det viktig å huske at det som gir mestring og motivasjon oppleves som relevant, ikke om det nødvendigvis er yrkesrettet. Kommentarene i spørreundersøkelsen viser at kloke fellesfaglærere vet dette.

Referanser:

Jon Marius V. Iversen, m.fl. Yrkesretting og relevans i fellesfagene. Hovedrapport med sammenstilling og analyser. Rapport 2014:16. Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling AS.

Christian Wendelborg, m.fl. Yrkesretting og relevans i praksis. En kvalitativ studie om tilpasning av fellesfag til yrkesfaglige studieprogram. Rapport 2014. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Anne Sigrid Haugset, m.fl. Skoleledelsens tilrettelegging for yrkesretting og relevans i fellesfagene. Arbeidsnotat 2014:16. Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling AS.

Anne Sigrid Haugset, m.fl. Fellesfaglærere og vg1-elevers opplevelse av yrkesretting og relevans i fellesfagene. Arbeidsnotat 2014:17. Steinkjer: Trøndelag Forskning og utvikling AS.

Dei seinaste åra har det vore ein enorm vekst i kvinnelege utvandrarar frå land som Filippinane, Russland og Ukraina, som dreg til Vest-Europa for å jobbe som hushjelper, pleiarar og barnepassarar. Kvinnene dreg ofte på grunn av økonomisk naud og arbeidsløyse, men ikkje alltid.

Moglegheita for å skaffe seg eit betre liv kan vere ein vel så viktig årsak, men dét er det ikkje stovereint å snakke om.

– Det er eit sterkt stigma knytt til kvinner som arbeider utanlands, eit stigma som mannlege arbeidsmigrantar ikkje møter, seier Fafo-forskar Guri Tyldum.

Ho har forska på korleis folk snakkar om utvandring i Ukraina. Herifrå reiser mange kvinner til Italia for å pleie eldre i private hushald.

Når bestemor dreg

I ukrainske aviser har det vore mange sensasjonsoppslag om at samfunnet går opp i liminga på grunn av fråverande mødrer: Barna går i hundane, ingen tek vare på dei eldre, ekteskap ryk og mennene som blir att, tyr til flaska.

– At kvinner som dreg til utlandet, ofrar barna sine, er gjennomgåande i forståinga av kvinnelege utvandrarar. Ein snakkar som om dette som det er småbarnsmødrer som reiser, men snittalderen på desse kvinnene er over 40 år. Ein god del av dei er faktisk bestemødrer, seier Tyldum.

• Les også: Drar for barnas skyld

Fordi kvinner jamt over får barn tidleg i Ukraina, er barna meir eller mindre vaksne når kvinnene dreg til Italia. Dei er ofte borte i fleire år av gangen og sendar pengar heim.

– Betyr det at ein påfører desse kvinnene ei skam det i praksis ikkje er grunnlag for?

– Ja, og forskinga gjer akkurat det same. Nesten all forsking på kvinnelege migrantar til Italia har eit eksplisitt fokus på desse kvinnene som mødrer.

Det finst småbarnsmødrer som dreg frå barna sine, men det er ikkje dei som utgjer den store straumen av ukrainske utvandrarar, ifølgje Tyldum. Dessutan er det tradisjon for å overlate barneomsorga til besteforeldra i Ukraina.

– Migrasjonsforskinga heng rett og slett etter i synet på kvinnelege migrantar, seier Tyldum.

Faren viktigare enn mora

Ifølgje forskaren er morsrolla mindre viktig for å forstå den kvinnelege migrasjonsstraumen til Italia, nettopp på grunn av at så mange av kvinnene som dreg ofte har vaksne barn.

– Farsrolla er derimot svært sentral for å forstå kvifor ukrainske menn dreg utanlands for å jobbe, hevdar Tyldum.

Ho peikar på at dei mannlege ukrainske utvandrarane snakkar mykje om sitt ansvar som fedrar, og det å forsøke å vere til stades som ektemann mellom arbeidsoppdraga.

– Desse mennene har ein tydeleg forsørgjar- og familieidentitet. Likevel er forskinga sjeldan opptatt av mannlege migrantar som fedrar.

Dei ukrainske mennene dreg som regel til Russland og Polen for å jobbe i byggebransjen. Dei er i større grad ute på korttidsoppdrag og pendlar mellom jobben i utlandet og heimen.

Kvinner blir alltid forstått som mødrer

– Når det er snakk om kvinnelege migrantar, derimot, ser vi dei i lys av morsidentiteten, uansett om det er relevant eller ikkje, seier Tyldum.

– Kvifor er det slik, trur du?

– Det reflekterer kanskje den moralske panikken som rår i land med mykje kvinneleg migrasjon. Samstundes er det litt rart, i og med at mange kvinnelege forskarar kjempar akkurat den same kampen sjølv, for fridommen til å bli definert som noko anna enn mødrer, seier Tyldum.

I studiar av mannlege arbeidsmigrantar er forskarane meir opptatt av moglegheiter og tilgang til arbeidsmarknaden enn av konsekvensane for familien som blir att.

Ei historie om å ofra seg for familien

På den eine sida blir kvinneleg migrasjon til Italia forstått som ein offerhandling. I dette perspektivet ofrar kvinnene seg sjølve for at resten av familien skal få eit betre liv.

Tanya, ei 53 år gamal dame som no har vendt tilbake til Ukraina frå Italia, fortel:

 «Han [ektemannen] hadde ikkje jobba på 14 år. Kvifor drog eg til Italia? Fordi omstenda tvang meg. Det fanst ikkje pengar. Eg var redd… usikker på framtida. Det er grunnen til at eg drog dit».

Ofte snakkar kvinnene om sorga ved å vere vekke frå familien i fleire år. Dessutan blir jobbane i seg sjølv oppfatta som degraderande og arbeidsforholda som dårlege.

– I offerforteljinga er morsrolla sentral. Det er morsrolla som tvingar dei til å forlate Ukraina. Det er ei mors plikt å setje eigne behov til side og sikre framtida til barna sine, sjølv om dette inneber audmjuking og dårlege arbeidsforhold i eit framand land, seier Tyldum.

Også ei historie om fridom

På den andre sida fortel nokre av kvinnene også ei historie om frigjering. Dei dreg fordi Italia kan tilby eit betre liv enn det dei hadde i Ukraina.

• Les også: Å flytte ga frihet

Ifølge Natalie, ei 55 år gammal kvinne, dreg unge kvinner til Italia for å finne seg ein ektemann, medan dei eldre kvinnene dreg for å kome vekk frå ein:

 «Unge kvinner dreg fordi det er interessant for dei. Nokre eldre kvinner dreg fordi dei ikkje har ein ektemann her, eller at han [ektemannen] drikk. Det er grunnen til at dei blir der. Ein mann der vil ikkje skade kona si. Ei kvinne har meir rettar enn ein mann der».

Betre i Italia enn i Ukraina?

Tyldum peikar på at det er viktig å forstå kva desse kvinnene reiser frå.

– For mange av kvinnene er arbeidssituasjonen trass alt betre i Italia enn i Ukraina, forklarer ho.

– I Ukraina har dei typisk ein mann som ikkje gjer noko anna enn å dra beina etter seg, dei har eit gardsbruk å drive, og i tillegg til sin eigen familie har dei ofte ansvar for svigerforeldra også. På toppen av dette har dei ofte ein eller to jobbar utanfor huset.

Som ein av informantane til Tyldum seier: «I Ukraina er du heldig dersom du har to timar fri på ein søndag.»

I Italia har dei derimot heile søndagen, og torsdag ettermiddag fri. Sjølv om dei resten av veka alltid må vere tilgjengelege for den gamle dei passar på, er det trass alt snakk om ein person, ikkje ein heil storfamilie.

Fridom og fordømming

Ei av kvinnene Tyldum intervjua, hadde budd og jobba i Italia i seks år, hos ei kvinne ho også vart god venninne med. Ho budde i eit fint hus ved havet, ho fekk styre den gamle sin økonomi, og fekk ha barna og barnebarna sine på besøk. Ho fortalde om kjensla av å meistre livet sitt, og ho fekk spart opp masse pengar.

Samstundes veksla ho mellom denne frigjeringsforteljinga og ei offerforteljing, om korleis ho ofra seg for familien og korleis ho vart møtt med fordømming og mangel på aksept da ho kom heim til Ukraina.

Sjølv om kvinnene kan trekke på frigjeringsforteljinga for å beskrive liva sine i Italia, er det likevel ikkje ei legitim grunngiving for at dei drog i utgangspunktet, ifølgje Tyldum.

– Så lenge premissen om at kvinner som reiser ut, ofrar barna sine er der, er det ikkje legitimt å seie at «eg gjorde det for min eigen del».

Manglar gode grunnar til å bli

Tyldum peikar på at frigjeringsforteljinga likevel ikkje er meir sann enn offerforteljinga.

– Det er ei fallgruve å tru at fordi dei ukrainske kvinnene har det hardt der dei kjem frå, er dei berre lykkelege for sjansen til å jobbe i den svarte arbeidsmarknaden i EU.

– Kvinnene reiser til ein svart arbeidsmarknad kor faren for å bli utnytta er stor. Arbeidsgivar kan ta kampen for å få legalisert arbeidet deira, men arbeidsgivar har ofte ingen interesse av det, fordi prisen på omsorgstenestene da går opp, seier Tyldum.

Ei god forståing av den kvinnelege utvandringa frå Ukraina krev at ein har minst to tankar i hovudet samtidig.

– Forteljinga om migrasjon som frigjering illustrerer at, trass i den økonomiske gevinsten, kan det vere at nokre av kvinnene ikkje ville dratt til Italia dersom dei hadde hatt betre grunner til å bli hos familien i Ukraina.

Referanse:

Tyldym: Motherhood, Agency and Sacrifice in Narrative on Female Migration for Care Work, Sociology, februar 2015, doi: 10.1177/0038038514555427.

Sammendrag

Artikkelen er ein del av doktorgraden hennar om arbeidsmigrasjon frå Ukraina.