ESAs nye romfartøy, Intermediate eXperimental Vehicle (IXV), hadde sin første tur i rommet i dag.

I fremtiden skal et nytt romfartøy basert på IXV ta nyttelaster og astronauter ut i rommet og tilbake til jorda. Dette fartøyet skal skytes opp med bærerakett, lande som en romferge og brukes flere ganger.

Det betyr også at i fremtiden kan prøver fra andre himmellegemer, samt europeiske astronauter, komme tilbake til jorda i et heleuropeisk romfartøy.

IXV flyr uten vinger og styrer seg selv. Ved hjelp av fire små motorer og to finner kan det nye europeiske romfartøyet styre mer nøyaktig mot landingsstedet enn det en romkapsel kan.

Flyr ved hjelp av form og finner

Oppskytingen skjedde klokken 14.40 norsk tid onsdag 11. februar 2015 fra den europeiske rombasen på Kourou i Fransk Guyana i Sør-Amerika.

Turen gikk med en Vega-rakett, ESAs bærerakett for små og mellomstore nyttelaster (lenke).

18 minutter etter oppskytingen og 348 kilometer over bakken ble IXV satt fri fra det siste trinnet på Vega-raketten. Derfra fortsatte romfartøyet opp til en høyde av 413 kilometer.

IXV har verken vinger eller hale, men flyr ved hjelp av sin aerodynamiske form, samt fire små rakettmotorer og to finner bakerst.

Under denne delen av flygningen gjorde IXV en rekke forhåndsprogrammerte manøvrer for å teste blant annet styring og kommunikasjon.

I tillegg målte 300 sensorer over hele romfartøyet trykk, temperatur, akselerasjon og infrarød stråling under hele turen. (Hele tidsplanen finner du her.)

27 000 kilometer i timen

Rundt 1 time og 20 minutter etter oppskytingen hadde IXV bremset seg selv ned fra hypersonisk til supersonisk fart. Det var på tide å teste romflyet under de tøffeste forholdene noe fartøy kan oppleve.

Da gikk IXV inn i jordas atmosfære i den enorme farten av 27 000 kilometer i timen. Det tilsvarte farten og vinkelen til et romfartøy som kommer tilbake fra lav jordbane.

I løpet av de 20 minuttene som ferden gjennom atmosfæren varte ble nesen og undersiden av IXV varmet opp til 1700 grader Celsius, hett nok til å smelte nikkel.

Det var en skikkelig prøve for romfartøyets beskyttende plater av spesiallaget karbonfiber.

Dette testet også romfartøyets løft, stødighet, flygeevne, styringsmekanismer og kommunikasjonssystemer ytterligere.

Fallskjerm og flottører

Etter rundt 1 time og 25 minutter åpnet panelene som skjulte fallskjermen og den ble skutt ut for å bremse det 5 meter lange og 2 tonn tunge romfartøyet.

Tilslutt landet IXV i det sørlige Stillehavet like vest for Galapagos-øyene. Der blåste romfartøyets fire flottører seg opp for å holde det flytende til det ble funnet igjen og plukket opp av det italienske spesialskipet Nos Aries. Tidligere protoyper av IXV har blitt testet til havs for å trene på landing og gjenfinning i det våte element.

Gjennom hele turen ble IXV fulgt nøye av ESAs kontrollrom ved Advanced Logistics Technology Engineering Centre i Turin i Italia, kontrollrommet i Kourou, bakkestasjoner i Gabon, Kenya og flere andre steder, samt ombord på Nos Aries.

Kommunikasjonen gikk via det samme avanserte nettverket som brukes under oppskyting av romfartøy som skal lenger ut i rommet.

Avansert teknologi fra hele Europa

Selv om IXVs første tur kun varte i litt over 100 minutter, testet det ny og avansert teknologi som i fremtiden skal bli et europeisk fartøy for å skyte opp og få hjem igjen astronauter og nyttelaster fra rommet.

Det blir det første europeiske romfartøyet som kan frakte astronauter og brukes om igjen.

Teknologien ombord på IXV er laget av et stort konsortium av mer enn 40 bedrifter og forskningsinstitusjoner fra Italia, Frankrike, Spania, Sveits, Belgia, Irland, Portugal, Tyskland og Nederland, ledet av romindustrigiganten Thales Alenia Space.

Dermed er testen ikke bare en suksess for ESAs utvikling av et nytt romfartøy, men også et betydelig skritt for europeiske romindustri og romforskning.

Ifølge ESAs direktør, Jean-Jacques Dordain, betyr det nye romfartøyets vellykkete oppskyting og landing et nytt kapittel for europeisk romfart.

- ESA og dets medlemsland, sammen med den europeiske romindustrien, er nå klar for å møte nye utfordringer innen romfarten, inkludert nye bæreraketter, utforsking av rommet ved hjelp av romsonder og rovere, og bemannet utforsking med astronauter, sa Dordain etter landingen av IXV.

Nå begynner planleggingen av og forberedelsene til den neste ferden med det europeiske romflyet, som vil få navnet Pride (stolthet).

Her er video av oppskytingen og mer informasjon om IXV.

Professor Alf Inge Wang har Super Mario på kontorveggen, og bruker mye tid på å vurdere mange ulike dataspill.

Dette kan kanskje virke noe uvanlig, men en viktig del av jobben hans er å hente inspirasjon. Målet er at dataspill skal bli en større del av undervisningen på skoler rundt omkring.

–  Teknologi i utdanningen kan gi mer motiverte elever, gjøre dem mer engasjerte og få dem til å lære lettere, sier Wang, som jobber ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU.

Ny teknologi, fremveksten av smarttelefoner og sosiale medier gir nye muligheter for lærere til å undervise elevene sine. Disse mulighetene gjelder det å gripe, ifølge professoren.

Wang foreslår at ledende forskningsgrupper innenfor spill og pedagogikk går sammen om å lage en spillbasert læringsplattform. Han vil gjerne at høyskole- og universitetsmiljøer, spillutviklere, spillforskere og andre som jobber med dataspill blir med.

Dataspill har vært brukt i undervisningen siden 1980-årene, men med svært varierende resultater. Det gjelder å engasjere elevene, og spill som ikke holder mål avsløres raskt. Skinnende grafikk kan aldri oppveie for repeterende og kjedelige oppgaver.

Wang har sett mye dårlig. Men spillprofessoren har selv greid å treffe med minst ett spill. Det var nemlig han som hadde idéen til quiz-spillet Kahoot.

Les mer: Lek deg til kunnskap

Smarttelefoner endret alt

Arbeidet med Kahoot begynte i 2006, men den offentlig tilgjengelige versjonen av spillet var ikke ferdig før i 2013. Kahoot er en digital versjon av mentometerknappene fra underholdningsprogrammer på TV inn i forelesningssaler og klasserom.

Som lærer holdt Wang selv quiz for elever i klasserommet lenge før den tid.

Noen av de første spørrekonkurransene ble til ved å kombinere en kreativt oppbrutt håndkontroll med noen billig innkjøpte ringeklokker som elevene kunne trykke på. Men bare noen få kunne delta om gangen. Drømmen var å få med hele klassen.

Smarttelefoner ga etterhvert flere muligheter. Da de dukket opp, hadde Wang og gruppa hans allerede ideene klare, og kunne tilpasse dem den nye teknologien.

Over 23 millioner brukere

Lærere kan bruke Kahoot på flere måter. De kan for eksempel enkelt lage en quiz med spørsmål fra undervisningen. Da kan de raskt sjekke hvordan det står til med kunnskapene blant elevene.

Spørsmålene vises på en skjerm i klasserommet, og elevene svarer på mobiltelefonene sine. Samtidig blir det en konkurranse mellom elevene, der resultatene vises med det samme. Mange elever synes det er en morsom måte å lære på, og det motiverer til å følge med.

Læreren får vite hva elevene har fått med seg og ikke, og dermed også tips til hvilke emner som kanskje må repeteres eller legges frem på en annen måte. Elevene kan samtidig vurdere selve quizen med karakter og eventuell anbefalinger til læreren. Diskusjoner og spørreundersøkelser er andre måter å bruke programmet på.

Ved siste sjekk hadde Kahoot mer enn 23 millioner brukere, og daglig er én million av dem innom spillet – mange av dem amerikanske skoleelever. 

Da Dagens Næringsliv skrev om spillet i slutten av 2014 var over 300.000 lærere registrert som brukere. – For å gi deg et bilde på hvor stort dette er blitt: En times nedetid for spillet rammer kanskje mellom 5000 og 6000 lærere og 50.000 elever, uttalte finansdirektør i Kahoot Martin Kværnstuen til dn.no.

Wang har vært sentral i å utvikle NTNUs satsing på spill, NTNU har solgt seg ut av Kahoot, og Wang er ikke lenger så sentral. Han skal på sin side fortsette å klekke ut nye spillideer og undervisningsmetoder.

Rebus for å lære lokalhistorie

Han jobber nå tett sammen med flere mastergradsstudenter. De har blant annet forsøkt å lære bort historie i Trondheim ved å sende folk rundt i byen på rebusløp.

Alle hjelpemidler var tillatt. Spor som deltakerne løste ved hjelp av mobiltelefonene, ledet dem fra én oppgave til den neste. Dette ble kombinert med GPS-opplysninger og skanning av QR-koder, som kunne bekrefte at deltakerne hadde nådd frem til et sted og var klare for neste oppgave.

En lignende metode brukte de for å sende studenter rundt på universitetets område på jakt etter virtuelle gjenstander som kunne hjelpe dem. Dette var en slags parodi på tradisjonelle rollespill der sverd og rustning ble erstattet med penn og allværsjakke, og der deltakerne kunne kjempe mot hverandre om de befant seg på samme sted.

Begge spill funket, men har foreløpig ikke blitt noen hit.

Et tredje spill foregikk i den største kinosalen i Trondheim, der flere titalls mennesker kunne spille sammen samtidig på den svære skjermen. Her ligger muligheter, men noen millionsuksess er det ikke blitt.

Variasjon er nødvendig

En suksessfaktor er antakelig å gi lærerne en plattform som kan fungere på flere måter, ifølge Wang. Den må være et utgangspunkt for flere ulike spill som enkelt kan skreddersys etter behov.

Det kan være quizer, men også orddefinisjoner, matematiske uttrykk eller begreper sortert etter viktighet. Billig må det også være.

En slik plattform kan for eksempel brukes innenfor matematikk, språk og naturfag. Men professoren mener også at fag som hygiene, ernæring og personlig økonomi er aktuelt. Dette gir igjen muligheter for å anvende teknologien i utviklingsland. Mange utviklingsland har allerede en svært høy tetthet av mobiltelefoner, også smarttelefoner.

Flere ulike spill må utvikles for å gi mer variasjon. Det gjelder spill som kan spilles hjemme eller i klasserommet, sammen med andre eller alene.

– Det er viktig å tilby spill som kan brukes uten at du er pålogget internett. Det gjør det mulig å bruke teknologien selv på steder med dårlig infrastruktur, mener Wang.

Godt innhold må belønnes. Samtidig må det bli enkelt å oversette innhold mellom ulike språk og kulturer, legger han til.

- Ny teknologi gjør det også mulig for lærere å dele gode idéer raskt med folk over hele verden. Det gjør de gjennom blogger, Twitter, Facebook og andre sosiale medier. Her ligger det et stor potensial til å revolusjonere utdanning globalt, mener teknologioptimisten Wang.

Plutselig er det midt i februar, og ting har gått i en rasende fart siden årsskiftet. I januar var jeg i England, og så på fossile fiskeøgler i museumssamlinger i Leicester og Cambridge. Turen resulterte i 735 nye bilder på harddisken, et uvisst antall målinger av lengder og bredder på diverse knokler og mange ubesvarte spørsmål. Særlig de yngste fiskeøglene (egentlig ikke særlig unge, de levde for over 100 millioner år siden) gjorde at jeg klødde meg i hodet flere ganger. For å si det kort: Det finnes ikke så mange hoftebein (som er det jeg jobber med nå) å studere, og de som finnes ser ikke ut som de fra Svalbard. Dersom noen tror at det er et problem, så neida. Det er sånt jeg liker!

Her hjemme i Oslo har det vært litt ståhei rundt at andre etasje i Brøggers hus (Geologisk museum), har stengt. I juni stenger første etasje også, og vi sender noen av fossilene og mineralene over til utstilling i Zoologisk museum, og drar selv i eksil til Økern. Årsaken er at museet er gammelt og dessverre passet dårlig på. De tekniske tingene er ikke min sterke side, men de må gjøres noe med. Utstillingene derimot, ligger mitt hjerte nærmere, og der må det i hvert fall skje noe – helst i forgårs. En gruppe museumsansatte og noen arkitekter har laget virkelig gode planer for nye utstillinger. Målet er at flere skal lære noe, at ungene skal kunne se det som er utstilt (nå er montrene for høye), og å formidle mer av forskningen som vi holder på med. Problemet er at vi ikke har penger til å gjennomføre planene.

Folk jeg møter synes det er selvsagt at vi skal ha et museum for dinosaurer, fossiler, meteoritter og krystaller i Oslo. Store og små elsker virkelig museet jeg jobber på, og dette er en rørende og litt ergerlig måte å finne det ut på. For de med penga er ikke enige med folket, som så ofte er tilfelle. Kunnskapsdepartementet sier: Universitetet må betale selv, vi gir ikke en krone. Universitetsstyret sier: Vi skulle så gjerne, men nytt Geologisk Museum er ikke øverst på prioriteringslista og vi har ikke uendelig mye penger. Dessuten er det et problem at universitetsmuseene faller mellom stoler når det kommer til finansiering.

Med andre ord må noen endre standpunkt, ellers forblir museet stengt og jeg kommer aldri tilbake til Tøyen. Send derfor gjerne en trist og godt argumenterende mail til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (postmottak@kd.dep.no) og til stortingspolitikerne i Kirke, – utdannings- og forskningskomiteen. Egentlig synes jeg at Oslopolitikerne kunne ta saken også, det er valgår og det handler om byen vi bor i.

Det at vi skal stenge og flytte har ikke hindret oss i å gjøre kule ting. Vi har blant annet fått kjøpt inn en superfin fiskeøgle (avstøpning av en som er 160 millioner år gammel), som nå er utstilt. Kom og se!

I tillegg har jeg og May-Liss gravd ut enda en Svalbard-øgle fra skiferen på laben. Den heter Fiske 1, og jeg trodde det skulle være en hofte til min kommende artikkel. Men heisann, så feil kan man ta. Fiske 1 var i stedet en nydelig framluffe og det som antakelig er en skulder. Han må pent ta seg en tur inn i skapet igjen og vente til jeg har tid. I ukene som kommer er det nemlig i første rekke fiskeøglene Mikkel og Gypsy, sammen med Cryopterygius (Gamla) og Janusaurus det skal handle om for min del. Det er nemlig på tide å pusle sammen alle bitene til en kul artikkel.

Lene

Siden midten av 1950-tallet har den vært pakket ned og stuet vekk. Maskinen kalles en differensialanalysator, og var en av verdens største og mest avanserte mekaniske regnemaskiner da den sto ferdig i 1938.

Akslinger og hjul

I mellomkrigstiden og gjennom andre verdenskrig skjedde det store vitenskapelige framskritt, blant annet på grunn av nye, avanserte og kompliserte verktøy som forskere hadde tilgang til. Blant dem: differensialanalysatorene og andre proto-datamaskiner.

Viktig teori og forskning rundt atomets potensial ble utført i denne perioden. Dessuten ble det gjort store nyvinninger i aerodynamikk og mange andre felt.

Selve maskinen besto av et innfløkt system med akslinger, skiver og tannhjul. Den dekket over 20 kvadratmeter i et rom på Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Teoretisk astrofysikk dreier seg nesten bare om avansert matematikk, og kunne derfor ha stor nytte av regnehjelp.

Maskinen ble for eksempel brukt til å utforske planetenes baner i solsystemet, eller formulere matematikk som kunne brukes i jakten på universets opprinnelse.

Maskinen er fundamentalt forskjellig fra datamaskinene slik vi kjenner dem i dag, men den kan sees på som en forløper.

• Les også: Fra ingen datamaskin til datamaskin

Se utregningen i aksjon

I motsetning til våre datamaskiner, som er svært fleksible og fyller enormt mange roller og funksjoner, var dette en svært spesialisert regnemaskin.  Og mens utregninger foregår dypt inne i hjertet på en digital maskin med usynlige strømmer av nuller og enere, kunne du faktisk se utregningene skje mens den mekaniske differensialanalysatoren gikk.

Resultatene av utregningene ble gjerne representert som forskjellige kurver og grafer, og kunne bli tegnet ut av blyanter, holdt av mekaniske armer som var koblet til resten av maskineriet.

Dette var enormt innfløkte og kompliserte maskiner. I videoen under kan du se en mer avansert differensialanalysator som sto ferdig i 1947 ved University of California, Los Angeles (UCLA).

Mekaniske vidundere

Men hvordan fungerte denne tallknusende regnemaskinen?

Se for deg en god, gammeldags klokke. Inne i en mekanisk klokke er det et presisjonsurverk med tannhjul i forskjellig størrelse. Størrelsen og farten på tannhjulene er det som sørger for at viserne beveger seg akkurat passe fort. Så lenge klokken tikker, vil de mekaniske delene sørge for at viserne viser nøyaktige sekunder, minutter og timer.

– Hvis du vil gjøre klokken mer avansert, for eksempel å legge til en skive som viser månefaser eller år, må du koble inn nye sett med tannhjul som representerer denne variabelen, forteller historiker Ola Nordal ved NTNU, som også har skrevet bok om norsk datahistorie.

Differensialanalysatoren fungerer prinsipielt på samme måte. Forskjellige fysiske deler, som roterende skiver, kuler og akslinger, representerer deler av en matematisk ligning. Når forskerne skulle bruke maskinen til å løse regnestykket, måtte de riktige delene settes opp, og maskinen klargjøres for en spesiell ligning.

Dette var en omfattende og nitid prosess, og klargjøring for en komplisert ligning kunne ta opptil en hel uke.

Dermed blir dette en form for programmering av differensialanalysatoren, selv om det kanskje er riktigere å si at maskinen kunne konfigureres for å løse forskjellige ligninger.

Tidevann og prosjektilbaner

Differensialanalysatoren, eller Oslo-analysatoren, som den også ble kalt, ble brukt til å simulere forskjellige sammenhenger ute i den virkelige verden.

– Et eksempel på et slikt system er flukten til granat som skytes ut av en kanon, forteller historiker Ola Nordal.

– For å treffe riktig, også kalt den optimale prosjektilbanen, må du ta hensyn til blant annet vindforhold, vekten på prosjektilet og lengden på løpet. Du må regne ut hvor mye krutt du skal bruke og hvor mange grader kanonen skal tippes.

Under andre verdenskrig ble en differensialanalysator for eksempel brukt til å lage kanontabeller, som viste nettopp hvordan kanonen skulle stilles for å oppnå ønsket rekkevidde.

Et annet eksempel er tidevannsbevegelser, hvor man tar hensyn til alle faktorene som påvirker tidevannet, og dermed kan lage et pålitelig varsel om når det blir flo eller fjære.

Da Oslo-analysatoren var ferdig i 1938, kunne man plotte inn opptil 12 forskjellige variabler eller ledd i ligningen. Maskinen fungerte ved at den løste en ligning, som så ble integrert inn i neste ligning, som så ble integrert inn i neste ligning, og så videre.

Dette var mer enn noen annen differensialanalysator i verden på denne tiden, og Oslo-analysatoren var dermed svært avansert da den sto ferdig.

– Det fantastiske med Oslo-analysatoren var at den var så presis.  Den kunne holde på nøyaktigheten over veldig mange ledd, sier Nordal.

Nytt liv på Teknisk museum?

Maskinen ble pakket ned for mange tiår siden, og nå står maskinen på verkstedet på Teknisk museum i Oslo, etter lenge å ha ligget i kjelleren på Institutt for teoretisk astrofysikk.

– Først må vi finne ut av hvilke deler vi faktisk har, og om vi eventuelt mangler noe, sier Joel Boaz, avdelingsleder ved Teknisk Museum.

I løpet av 2015 skal det undersøkes om det faktisk kan være mulig å få maskinen til å fungere igjen, i sammenheng med en planlagt, ny datautstilling på museet.

Noen deler av differensialanalysatoren har stått til utstilling på museet siden 1950-tallet.

– Vi skal også gå gjennom gamle arkiver, for å se om det finnes noen gode tekniske tegninger av maskinen. Vi håper at vi finner nok til at vi kan sette den opp, og kanskje ta den i bruk.

Se video av hvordan maskinen ser ut i dag, på verkstedet ved Teknisk Museum:

Svein Rosseland

Det var ikke gitt at lille Norge skulle huse en av verdens mest avanserte regnemaskiner på 1930-tallet, og det virker som om maskinen først og fremst var Svein Rosselands fortjeneste.

Han var professor i astronomi ved Institutt for teoretisk astrofysikk (ITA), og var svært opptatt av at ITA skulle være en moderne og viktig forskningsinstitusjon. Ved hjelp av store pengesummer fra den filantropiske Rockefeller-stiftelsen i USA, fikk Rosseland bygget et nytt instituttbygg som sto ferdig i 1934. Bygget heter fortsatt Svein Rosselands hus.

I likhet med mange andre matematikere på denne tiden, var også Rosseland interessert i de store mulighetene som lå i mekaniske regnemaskiner, som gjorde det mulig å løse svært kompliserte og uhåndterlige ligninger på mye kortere tid.

Rosseland forsket mye på partikkelfysikk og verdensrommets fysikk, ifølge Per A. Holsts artikkel «Svein Rosseland and the Oslo Analyzer». Den sto i Annals of the History of Computing, IEEE, i 1996, og beskriver hvordan differensialanalysatoren havnet i Oslo.

Massachusetts Institute of Technology

Den første moderne differensialanalysatoren ble satt opp, og delvis oppfunnet, av Vannevar Bush, forsker og ingeniør ved prestisjeuniversitetet Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA. Bush bygde sin maskin mellom 1927 og 1931.

Maskinen fikk fort mange bruksområder, og ble blant annet brukt til å undersøke hvordan man leverte strøm gjennom lange kraftledninger.

Svein Rosseland besøkte Bush-analysatoren for første gang i 1933, med tanke på å skaffe en egen til ITA. Det fantes ingen nøyaktige og komplette tegninger av maskinen, så den norske delegasjonen brukte tre måneder på å studere maskinen i detalj.

Rosseland fikk flere ideer til forbedringer, og reiste tilbake til Norge og satte i gang prosjektet, også ved hjelp av penger fra Rockefeller-stiftelsen.

Etter mange forsinkelser og problemer endte et norsk selskap opp med å lage de fleste av delene til maskinen, og begynte å konstruere differensialanalysatoren i 1937.

Gjemte deler fra tyskerne

Maskinen kom fort i bruk. Forskere fra mange forskjellige land kom for å bruke Oslo-analysatoren, blant annet belgiske og amerikanske astrofysikere.

Rosseland så på analysatoren som en internasjonal ressurs, og noe som kunne komme hele Vitenskaps-Europa til gode, ifølge artikkelen av Per A. Holst.

Men det var trøbbel i gjære i Europa.

Da tyskerne invaderte Norge i 1940, var Rosseland bekymret for at maskinen skulle bli brukt til krigerske formål. Som det allerede er nevnt, kunne maskinen også være nyttig i bruk og utviklingen av våpen.

Rosseland fjernet noen av maskinens viktigste deler og la dem i forseglede pakker. Delene ble begravd i hagen bak instituttet.

Maskinen ble satt sammen igjen i 1946, og var i bruk fram til 1954.

• Les kronikk om Alan Turing: Gåta Alan Turing

Meccano

Inspirert av analysatoren til Vannevar Bush og instruksjonene til Rosseland, var det flere universiteter som fikk oppført sine egne differensialanalysatorer gjennom 1930- og 1940-tallet.

Noen universiteter bygde også differensialanalysatorer av leketøy: Metall-byggesettet Meccano. Disse maskinene var mye billigere å sette opp enn større varianter, som i den Oslo, og entusiaster fortsetter å bygge Meccano-analysatorer den dag i dag.

Slutten på differensialanalysatorene

Selv om disse maskinene var verdens kraftigste regnemaskiner i en periode, hadde de noen åpenbare svakheter. De var kompliserte og tungvinne når de skulle klargjøres for eksperimenter.

Siden maskinene også hadde massevis av bevegelige deler, var de utsatt for slitasje og mekaniske feil, noe som igjen kunne gjøre resultatene unøyaktige.

Forskjellige teknologier eksisterte også parallelt med hverandre. Den amerikanske datamaskinen Eniac (Electronic Numerical Intergrator And Computer) sto ferdig i 1946, og regnes som den første, elektroniske, digitale og programmerbare datamaskinen.

Denne maskinen er en mye nærmere slektning av dagens PCer enn differensialanalysatorene, selv om utseendet og teknologien er dramatisk forskjellig.

Disse datamaskinene kunne etter hvert gjøre de samme oppgavene som differensialanalysatorene, både raskere og mer nøyaktig. De hadde også mange, mange flere bruksområder.

– Elektroniske analogdatamaskiner fortsatte å konkurrere med digitalmaskinene helt ut på 1970-tallet. Disse maskinene tok lang tid å sette opp, men de løste store problemer veldig fort når de først var i gang, sier Nordal.

Elektroniske og digitale datamaskiner tok snart førersetet i datamaskinutviklingen, og de mekaniske regnemaskinene ble foreldet.

Referanser: 

Per Holst: Svein Rosseland and the Oslo Analyzer, IEEE Annals of the History of Computing, Vol. 18, No. 4, 1996, s.16-26. Sammendrag.

Vannevar Bush – Wikipedia

Macnee: An Electronic Differential Analyzer, Research Laboratory of Electronics Massachusetts Institute of Technology, 1948

Kneskader, tretthetsbrudd, seneskader, ryggplager, skuldersmerter og muskeloverbelastninger. 

Listen med idrettsskader blant toppidrettsutøvere er lang – og for de fleste smertefull. Skadene går ut over både trening og prestasjon. 

– De fleste former for toppidrett er en stor belastning for kroppen. Så stor at de fleste utøverne faktisk har vondt et eller annet sted til enhver tid, sier idrettsskadeforsker Ben Clarsen.

Den 20. januar forsvarte han sin doktorgrad ved Norges idrettshøgskole. Sammen med forskerkollegene har han utviklet et system der toppidrettsutøvere enkelt kan registrere om de har vondt noe sted, og om de må stå over treninger.

Tidligere har dette vært prisgitt samtaler mellom trener og utøver, noe som ikke nødvendigvis er like effektivt.

Det viser seg nemlig at den nye metoden fanger opp omtrent ti ganger så mange belastningsskader som tradisjonelle kartleggingsmetoder.

Egen registreringsapp

I prosjektet deltok 313 utøvere fra fem ulike idretter – langrenn, sykling, håndball, innebandy og volleyball – i tillegg til 142 kandidater til den norske troppen til OL og Paralympics i London i 2012.

En av utøverne som har vært med, er Eivind Henriksen, 24 år gammel OL- og EM-deltaker med norsk rekord i sleggekast.

Forsøket fungerer slik at han, og resten av den norske landslagstroppen i friidrett, får tilsendt et elektronisk spørreskjema ukentlig.

Har du ingen skade eller sykdom, krysser du av på at du deltar for fullt i trening og at du ikke har noen reduksjon i prestasjon. Hvis du krysser av for at du ikke deltar for fullt eller har en reduksjon, må du krysse av for hvor du har skade eller sykdom, og også om du har vært i kontakt med medisinsk apparat.

For å gjøre det enda enklere for utøverne, har Senter for idrettsskadeforskning ved NIH utviklet en app der de kan registrere dagsform og deltakelse på trening.

Kommer nærmere skadene

Idrettsfysioterapeut Maren Stjernen leder friidrettslandslagets medisinske team. Hun følger opp Eivind Henriksen og mer enn 30 andre landslagsutøverne så tett som mulig. 

– De aller fleste utøverne rapporterer ved hjelp av systemet annenhver uke. Når appen blir lansert, håper jeg vi kommer opp i svarprosent på hundre, sier hun.

Stjernen forteller at det ikke hadde vært mulig å følge opp hver enkelt så detaljert manuelt – det tar rett og slett for lang tid å ringe rundt til hver og en.

– Systemet gir oss god oversikt over hvilke skader som oppstår, hvor og når de inntreffer og hvordan de har utviklet seg. Rapporteringen erstatter ikke den kontakten jeg har med utøverne, men gir meg mulighet til å følge dem opp mer effektivt, forklarer Stjernen.

Systemet er nå allerede i bruk i Sverige, Sveits, Nederland, Australia og Island.

Ulike skadekulturer

Forskere på Senter for idrettsskadeforskning har jobbet mye med skadereduksjon de siste årene. Blant annet har Grethe Myklebust ledet et prosjekt som har ført til at omfanget av akutte skader på fremre korsbånd i kvinnehåndball ble redusert med 50 prosent.

Nå håper Clarsen og kollegene å oppnå like god effekt gjennom registrering og forebygging av belastningsskader. Belastningsskader er sjelden like alvorlige som akutte skader, men omfanget er mye, mye større. I noen idretter trener og konkurrerer så mange som halvparten av utøverne med smerter som følge av belastningsskader.

– Lav terskel er essensielt for at dette skal fungere. Det er stor forskjell på kulturen i forskjellige idretter. Noen er vant til å rapportere mye, mens andre ikke er vant til å prioritere det. Vi ser at denne måten å registrere skader på faktisk fungerer for alle. Til og med innenfor de idrettene der vi har hatt problemer med å gjennomføre forskning tidligere, forteller Clarsen.

En grunn til dette kan selvsagt være at utøverne umiddelbart ser nytteverdien av arbeidet for seg selv, tror Maren Stjernen.

– I tillegg til at vi får mye nyttig informasjon, lærer utøverne mye. De blir mer bevisst sin egen belastning og sine egne skader. Sammen kan vi gjøre grep for å forebygge eller behandle skader bedre. Oppdager vi skaden på et tidlig stadium, kan vi forhindre at den blir alvorlig og sørge for at den ikke blir et langvarig problem, forklarer hun.

Dette er sleggekaster Henriksen enig i.

– Noen utøvere føler kanskje at det å rapportere om skader ikke virker direkte inn på prestasjonen. Men jeg tror at en bedre oversikt over skadene kan iverksette skadeforebyggende trening, sier han.

Sleggekast er en av de snillere kastidrettene hva angår skader, men utøverne kan for eksempel få plager i rygg og knær av tung styrketrening. Selv har Henriksen stort sett erfart akutte plager, blant annet har han operert et korsbånd, men de store belastningsskadene har uteblitt så langt.

– Jeg har alltid vært veldig bevisst min egen belastning. Det kan være grunnen til at jeg har slitt lite med belastningsskader, sier 24-åringen.

Knærne mest utsatt

I forskernes kartlegging av ulike idretter i Norge, kom det frem at knærne er den  mest utsatte kroppsdelen. Også da forskerne så på ungdomsfotball, var knærne mest utsatt.

– Kneplager er også mest vanlig på friidrettslandslaget, i tillegg til tretthetsbrudd, seneskader og muskeloverbelastninger, rapporterer Stjernen.

– For å finne ut hvorfor det er slik, mener jeg vi må se disse tallene sammen med målinger av utøvernes belastning.

Ben Clarsen er enig og konkluderer:

– Belastningsskader er et for stort problem i mange idretter. Derfor må vi jobbe mer med forebygging. Neste steg blir å avdekke risikofaktorer og gjennomføre studier av forebyggingstiltak.

Les mer om prosjektet

Referanse: 

Clarsen, Benjamin (2015): Overuse injuries in sport: development, validation and application of a new surveillance method

Når voksne mobbes, er det enda alvorligere enn antatt. Det viser ny forskning publisert i Journal of Occupational and Environmental Medicine.

– Studien vår viser at mobbing kan føre til depresjon, sier Maria Gullander, som er forsker ved Københavns Universitet.

Poul Videbech, professor i psykiatri ved Aarhus Universitet, er enig:

– Det er et interessant og viktig resultat. Man vet at mobbing påvirker selvtillit og selvfølelse. Det kan utløse en depresjon eller gjøre den mer alvorlig, sier han.

Grundig studie

Forskningsprosjektet er det største og mest grundige som er gjort om dette emnet. 5485 lønnstakere har svart på spørreskjema tre ganger, med to og et halvt års mellomrom.

De fikk spørsmål om mobbing og om depresjon.

I tillegg har forskerne undersøkt 1481 av deltakerne, for å avgjøre om de hadde en depresjon.

Intervjuene er gjennomført med såkalte SCAN-intervjuer, en metode som er utviklet av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Om lag halvparten av de 1481 var valgt ut fordi de både hadde blitt mobbet og rapporterte symptomer på depresjon og/eller angst. Den andre halvparten var tilfeldig utvalgt.

Personer som ikke tidligere har opplevd depresjon, har ni ganger større risiko for å bli rammet hvis de blir mobbet.

For sterkt til å virke troverdig

– Utfordringen vår er at resultatet er så sterkt at det virker utroverdig, sier hovedforfatter Maria Gullander.

Spørsmålet er om det er mobbingen som fører til depresjon eller omvendt. Depressive symptomer kan føre til negative relasjoner, forklarer Gullander.

Ifølge Poul Videbech viser forskningen av mobbing ikke kan aksepteres.

– Det er ikke umulig at de som blir mobbet, har vært mer sårbare. Men vi kan ikke ha et arbeidsmarked hvor man blir mobbet fordi man er litt psykisk sårbar, påpeker han.

Mobbekultur gir ikke depresjon

Forskerne har også undersøkt om risikoen stiger hvis det er mye mobbing på arbeidsplassen. Her er svaret ganske entydig nei.

– Vi vet at dette er veldig alvorlig. Når vi fører tilsyn, ser vi ofte konflikter som har utviklet seg til å bli mobbing. Bedriftene skal være flinkere til å løse konflikter tidlig. Ellers risikerer vi at det utvikler seg til mobbing, sier Tom Hansen fra det danske arbeidstilsynet.

Referanse:

Maria Gullander mfl: Exposure to Workplace Bullying and Risk of Depression, Journal of Occupational and Environmental Medicine (2014), DOI: 10.1097/JOM.0000000000000339 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det hele handlet i utgangspunktet ikke om overvekt.

Det dreide seg derimot om en svært gjenstridig infeksjon av Clostridium difficile, en liten kjeltring av en bakterie som kan gi kraftig diaré etter bruk av antibiotika.

I noen tilfeller er det vanskelig å få bukt med infeksjonen, og tilstanden kan i verste fall bli livstruende.

I de siste åra har transplantasjon av avføring seilt opp som en lovende mulighet til å kurere de som er alvorligst rammet. Ideen er at bakteriefloraen fra den friske donoren skal overta tarmen og rette opp ubalansen som C. difficile har stelt i stand.

Og det var altså i forbindelse med en slik kur at en mulig bivirkning av behandlinga dukket opp.

Fikk fedme

Den amerikanske kvinnen, som hadde en stabil vekt og BMI på 26, fikk i 2011 overført tarmbakterier fra datteren sin. Datteren var frisk, men overvektig.  

Etter behandlinga ble kvinnen kvitt infeksjonen og diareen. Men det skjedde altså noe med vekta. I løpet av et år og fire måneder gikk kvinnen opp 15 kilo, og hadde nå en BMI på 33.

Og vekta fortsatte å øke, til tross for at hun fikk hjelp av helsepersonell til å ta i bruk et program med slankekost og mer trening. Tre år etter behandlinga var BMI-en oppe i 34,5, og hun har til nå ikke klart å gå ned.

Bakterieflora kan spille en rolle

Så hva betyr dette?

Det kan være et hint om at donorer av avføring bør være normalvektige, mener forskerne Neha Alang og Colleen R. Kelly, som har beskrevet kvinnens historie i det nye tidsskriftet Open Forum Infectious Diseases.

Det finnes også tidligere studier som peker mot at bakteriefloraen kan spille en rolle for vekta.

En dansk undersøkelse antyder for eksempel at sammensetningen av tarmbakterier kan forutsi om du har risiko for både fedme og sykdommer som diabetes 2 og hjerte- og karsykdommer. 

Tykke mus ble slanke

Dessuten finnes det en rekke dyrestudier som peker i samme retning. I 2006 viste for eksempel forskerne Peter Turnbough og Jeff Gordon at mus kunne gjøres tynnere eller fetere, alt etter hva slags tarmflora de fikk.

I 2013 gjorde de samme forskerne et eksperiment hvor tykke mus ble slanke da de ble smittet med slankebakterier. 

To norske forskere spekulerer på om noen typer bakterier kan gjøre oss fetere ved å forgifte oss. 

Det er altså ikke utenkelig at datterens bakterier kan ha vært noe av årsaken til begge kvinnenes fedme.

Fedmen kan ha helt andre årsaker

På den annen side er det viktig å huske at et slikt enkelttilfelle ikke kan si noe sikkert om noen ting.

Mange andre faktorer kan ha påvirket kvinnens vekt: Antibiotikakurene for å bekjempe C. difficile-infeksjonen, gener, aldring og stress i forbindelse med sykdommen, for å nevne noen.

Fedmeforsker Jøran Hjelmesæth fra Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold understreket dessuten i forbindelse med en tidligere sak at årsakene til fedme er kompliserte.

Tarmbakterier kan spille en rolle, men er etter all sannsynlighet ikke hele historien.

Det vi uansett kan konkludere med, er nok at vi trenger flere svar, både på spørsmål rundt sikkerheten av transplantasjoner av tarmbakterier og rundt årsakene til fedme.

Referanse:

N. Alang & C. R. Kelly, Weight Gain After Fecal Microbiota Transplantation, Open Forum Infectious Diseases, februar 2015.

A. A. Weil & E. L. Hohmann, Fecal Microbiota Transplant: Benefits and Risks, Open Forum Infectious Diseases, februar 2015.