Rusfrihet eller behandling først. Deretter bolig. Dette har tradisjonelt vært kravet til bostedsløse med et rusproblem eller psykisk sykdom. De må bli rusfrie eller ta i mot behandling før de bli hjulpet med å få et fast tak over hodet.

Men dette har ikke fungert.

Det har lenge vært en bekymring for at antallet bostedsløse ikke har gått ned i Norge. En kartlegging som Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) gjorde i 2012 viste at det er 6200 personer som ikke har et fast sted å bo her i landet. Det er bare en liten nedgang siden forrige kartlegging i 2008.

Disse menneskene, som ofte er svært syke, bor på sofaen hos kjente, de bor i hybelhus eller de benytter kommunenes natt- og kriseplasser.

Bolig skal komme først

Det er tid for å tenke nytt.

Dette har tolv kommuner i Norge for alvor tatt inn over seg.  De har selv tatt initiativet til å lære seg mer om en metode som har vært prøvd ut i USA og store deler av Europa, kalt Housing First.

Det sentrale i den amerikanske modellen er at bolig er så avgjørende for å skape stabilitet i menneskers liv at den må komme aller først, uavhengig av om personen er motivert for å endre livsstil. Dessuten skal de bostedsløse selv velge hvor de vil bo, og dermed også hvor de ikke vil bo. Leilighetene er spredt rundt i ordinære bomiljøer, og klienten skal følges opp så lenge det er behov for det.

Drammen, Mandal, Trondheim, Bergen, Stord, Moss, Bærum, Elverum, Fredrikstad, Ringsaker, Sandefjord og Sandnes. Mange av disse kommunene har besøkt steder i verden som har prøvd ut modellen. Inspirert av hva de har sett, har de  startet opp sine egne prosjekter.

Store kommunale forskjeller

Nå har Fafo satt i gang en evaluering av disse prosjektene. Husbanken finansierer evalueringen. Første delrapport er nå klar.

Rapporten viser at det er store kommunale forskjeller i hvordan prosjektene drives.

Erfaringene fra USA tilsier at denne modellen lykkes bedre enn mye annet boligsosialt arbeid, forteller forsker Mette I. Snertingdal. Hun leder arbeidet med å evaluere hvordan dette fungerer i Norge.

– Norge er ikke New York. For eksempel er det i USA frivillige organisasjoner som driver prosjektene, i Norge er det kommunene. I Norge blir ikke deltakerne plukket rett opp fra gaten og inn i egen leilighet. De fleste er kjente i systemet og har allerede en form for ytelse.

I tillegg er det mangel på egnede boliger i mange norske kommuner, noe som gjør det vanskelig å kopiere det amerikanske prosjektet. Det er derfor ikke alle kommuner som kan gi de bostedsløse stor grad av valgfrihet.

En forutsetning for å kunne være med i Housing First-prosjektene er at man kan bruke 30 prosent av inntekten sin til husleie. De fleste av de som er med på prosjektene i norske kommuner, har sosialstønad, uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger.

Tett oppfølging et suksesskriterium

En viktig del av Housing First-modellen er at et tverrfaglig oppfølgingsteam skal følge opp klienten nøye. Målet er at den bostedsløse skal klare seg selv etter hvert.

Ingen av de norske kommunene har et fullverdig ACT-team – det vil si en gruppe som driver aktivt oppsøkende behandling. De norske gruppene mangler psykiater og lege. De fleste teamene har derimot sosionom, vernepleier, sykepleier og miljøterapeut.

– Kommunene har ikke så mye erfaring med prosjektene ennå, men et av suksesskriteriene ser ut til å være at det finnes et tverrfaglig team i kommunene som jobber tett på deltakerne og «loser» dem til rett hjelp og behandling, sier Snertingdal.

Trondheim har lyktes

Trondheim er i dag en av de kommunene som har lyktes best med Housing First, mener Snertingdal.

I byen er det for eksempel registrert 20-30 personer som har hyppige innleggelser i psykisk helsevern på grunn av akutte personlighetsforstyrrelser, oftest utløst av rusmidler. Kjennetegnet ved disse pasientene er at de har en ustabil boligsituasjon.

De hjemløse i Trondheim har vanligvis stått helt bakerst i en lang boligkø. Nå får de gå på visning og velge mellom flere fine leiligheter.

– Dette gir dem en stolthet og en større ansvarsfølelse i forhold til å ta vare på boligen, mener forskeren.

Les også: Rusmisbrukere vil ut av dårlig selskap

Føler de har vunnet gullbilletten

Hvordan Housing First har fungert for de bostedsløse selv, er det foreløpig for tidlig å si noe om, sier. Det er tema for neste rapport, som kommer om et år. Men forskeren har allerede besøk noen av dem som har fått bolig og intervjuet dem om erfaringene sine.

En av dem Snertingdal har besøkt, er en eldre heroinist som har mange år i fengsel bak seg. Han har flyttet fra sted til sted. Nå har han vært på visning og har kunnet velge seg en fin leilighet i et helt normalt og rolig borettslag.

– Å se at denne mannen, som har levd lange perioder uten permanent bolig, nå har kjøpt seg pynteputer og pyntegjenstander og har tømt askebegeret, er rett og slett veldig rørende. De bostedsløse føler at de har vunnet gullbilletten når de har blitt med i dette prosjektet, sier hun.

Les også: Trygg bolig gir mindre rus

Snertingdal mener at dette er et prosjekt som kanskje ikke passer for alle bostedsløse.

– Kanskje passer det bedre for eldre heroinister enn for de yngste og mest utagerende rusmisbrukerne. Men det er noe vi skal finne mer ut av det neste året.  sier Snertingdal.

– Katten er en spennende dyreart med mange egenskaper som ikke er så godt kjent, sier professor Bjarne O. Braastad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Han er en av Norges fremste eksperter på katters atferd og velferd. Her gir han noen smakebiter på noen av kattens egenskaper.

Katten kan høre mus snakke sammen

Hvis katten din stirrer tilsynelatende uten mål og mening på veggen, kan det hende den hører en samtale mellom mus inne i veggen. Smågnagere kommuniserer med ultralyd som katten kan høre. Katter hører lyder på opptil 50–60 kHz (kilohertz), som er langt over det mennesket kan oppfatte. Også kattemor og kattungene kommuniserer med ultralyd.

Katten kan drepe slanger

Slanger og ormer er ikke kattemat, men katten dreper dem hvis de utgjør en trussel for kattungene. Katten vet at hoggorm er farlig, og den bruker list og hurtighet for å få has på trusselen. Hoggormer er farligst når de er sammenkveilet. Derfor får katten hoggormen til å angripe seg. Katten er hurtigere og smetter unna. Ormen ligger utstrakt og litt forsvarsløs idet katten biter seg fast bak hodet på den. Katter kan drepe betydelig større ormer og slanger enn hoggorm.

Et mjau er mer enn mjau

Et mjau består av lydkomponentene m-i-a-u, og hvilken bokstav katten legger trykk på forteller ganske mye. Trykk på m-lyden eller «mrrr»-lyd, som også er et mjau, brukes for å oppnå kontakt, og betyr «hei». Trykk på i-lyden forteller at katten er fysisk stresset eller har smerte. Trykk på a-lyden betyr «jeg vil», og er en kravlyd som brukes flittig av hannkatter i paringstiden. Hvis katten ikke får det som den vil, legger den i frustrasjon etter hvert mest trykk på u-lyden i mjauet.

Halvsøsken i samme kull

En litt over gjennomsnittlig løssluppen hunnkatt kan få et kull hvor ungene har både to og tre forskjellige fedre. Grunnen er at hunnkatter har indusert ovulasjon, som betyr at eggløsningen kommer som en følge av paringen. Når hunnkatten parer seg på nytt, kanskje noen timer etter første paring, skjer det en ny eggløsning. Ofte parer hunkatten seg flere ganger med én og samme hannkatt.

Hannkatter kan også være gode fedre

Selv om hannkatten ikke deltar direkte i omsorgen for kattungene, kan det hende at han bidrar med å fange mat. I hvert fall hvis han tror at kattungene er sine. Et annet eksempel på ansvarsfølelse er en hannkatt som tok affære og bar kattungene inn i huset og til kjøkkenet da kattemor døde.

Det er mulig å dressere en katt

Hvis katten er motivert, kan man bruke klikkertrening akkurat som på hund. Klikket forbinder dyret med belønning, i form av godbit eller tilgang til en leke. Etter hvert reagerer katten på klikket i seg selv. Kattens nysgjerrighet stimulerer til læring, men det vil nok ta litt tid før katten skjønner meningen. En hund er opptatt av å gjøre oss mennesker til lags, men en katt ser ikke på det som sin oppgave. Så hvis katten ikke gidder, så gidder den ikke.

Hund og katt misforstår hverandre

Hund og katt har forskjellige kommunikasjonssignaler. Det kan føre til misforståelser, spesielt halesignalene. En hund som logrer er glad, fornøyd og vil ha kontakt. En katt som vifter med halen, vil være i fred. Kattens vifting er en advarsel om at den kan bite eller klore hvis den ikke får være i fred. En hund som inviterer til lek, kan derfor få seg en overraskelse. Katt og hund som bor sammen, lærer etter hvert hvordan signalene fungerer.

Snu på maten

Duftstoffene fra maten er viktig for katten. Når maten har stått en stund i matfatet blir det en hinne på den, og den avgir ikke lenger fristende duftstoffer. Ved å snu maten eller røre i den med en skje, vil positive og fristende lukter komme frem igjen.

Mennesket blir kattens lydige tjener

Når eieren går bort til katten og sier «nei» i en mild tone fordi katten klorer på godstolen i stua, vil katten erfare at dette er en utmerket måte å få kontakt med eieren på. Når katten vil ha oppmerksomhet er det bare å klore på stolen. Det virker hver gang, og atferden blir stadig forsterket.

Katten stammer fra afrikansk villkatt

Katten stammer fra Felis silvestris libyca, som er afrikansk villkatt. Den afrikanske villkatten er så tam at bongofolket i Sør-Sudan fanger den og holder den som kjæledyr. Europeisk villkatt er derimot ekstremt vill og umulig å temme. Villkatter og tamkatter er så like at de er samme dyreart, og får levedyktige avkom når de krysses. Flere nye katteraser er laget ved å krysse huskatt og ville kattevarianter.

– Prosjektet «Girl Power» er mer enn ren forskning. Det skal hjelpe unge jenter i Tanzania til større økonomisk uavhengighet, sier professor Bertil Tungodden ved The Choice Lab ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Tungodden og kollegaene hans har i prosjektet med seg flere forskere fra Tanzania.

– I land som Tanzania er jentene i en veldig sårbar situasjon i ungdomsårene. De gifter seg og får barn i svært ung alder. Det gjør dem utsatt for komplikasjoner knyttet til fødsler og seksuelt overførbare sykdommer, og gir dem lite muligheter til å ta selvstendige valg, sier Tungodden.

• Les også: Norske melkegeiter har blitt gull verdt i Tanzania

Prosjekter som utelukkende tilbyr informasjon om helse- og familieplanlegging, har vist seg å ha relativt liten effekt på jenters liv i fattige land.

Derfor fokuserer Girl Power-prosjektet på opplæring og trening.

– Vi har designet to treningsmoduler, én med fokus på helse og én med fokus på økonomisk selvstendighet, der de læres opp i hvordan de kan starte sin egen bedrift. Målet er at opplæringen skal gi jentene flere valgmuligheter og større kontroll over eget liv, sier Tungodden.

Unik kunnskap

Høsten 2014 var 3600 skolejenter på landsbygda i Tanzania med på et felteksperiment. Noen skoler ble kurset, andre ble satt i kontrollgrupper.

Forskerne har hatt to oppfølgingsstudier der de samlet inn selvrapporterte data. Nå har Kavlifondet, som støtter forskning og humanitært arbeid, gitt forskningsprosjektet 800 000 kroner.

• Les også: Norsk naivitet kom i veien for bistand

– Det betyr at vi som forskere kan få mulighet til gjennomføre en medisinsk oppfølging for å teste forekomsten av seksuelt overførbare sykdommer og graviditeter. Det vil gi unik kunnskap om virkningen av denne typen opplæringen, sier Tungodden.

Trenger forskning i humanitært arbeid

De gjennomførte oppfølgingsstudiene har allerede vist positive effekter av prosjektet, mener NHH-forskeren.

Choice Lab-gruppen har funnet endrede holdninger til likestilling blant jentene, de har fått mer kunnskap, mer langsiktige planer og større optimisme.

– På lang sikt vil vi at denne typen trening i større grad skal inn i skolen i land som Tanzania. På kort tid har andre frivillige organisasjoner tatt i bruk kunnskapen fra prosjektet, sier Bertil Tungodden.

• Les også: Afrikanske forskere med bånd til Norge

Daglig leder Inger Elise Iversen i Kavlifondet håper resultatene vil kunne brukes også i andre prosjekter i andre land.

– Vi er opptatt av å dele kompetansen. Det er nettopp forskning som ofte mangler i slike humanitære prosjekter. Men her undersøker de at det faktisk fungerer, og evaluerer arbeidet på en skikkelig måte, sier Iversen.