Det er ikke så ofte en forskningssatellitt blir en politisk kasteball. Men den satellitten som Space-X sin Falcon-9 rakett sendte ut i verdensrommet onsdag kveld, var nettopp det – for lenge siden.
Satellitten lyder nå det kryptiske navnet DSCOVR, og blir en operativt viktig romvær-satellitt som den amerikanske værvarslingen NOAA trenger for kontinuerlig måling av solvinden ute i Lagrange-punkt L1. Den nåværende solvind-satellitten ACE ble skutt opp allerede i 1997, og er nå langt forbi nominell pensjonsalder.
Men DSCOVR er altså en forkortelse for “Deep Space Climate Observatory”, og skal ikke bare stirre mot sola. Satellitten har også to instrumenter (fra NASA) som skal stirre i motsatt retning, altså mot Jorda. Fra Lagrangepunkt L1 vil satellitten hele tiden se Jordas solbelyste side. Det ene instrumentet skal måle nøyaktig hvor mye energi Jorda reflekterer og emitterer i retning sola. Og det andre instrumentet skal ta bilder (1000 x 1000 punkter) av Jordas dagside, på en rekke spektrale bølgelengder.
Det er ikke lite NASA-forskerne mener å kunne hente ut fra disse bildene:
“Expected data products include: total ozone column, aerosol index, aerosol optical thickness, aerosol height, cloud fraction, cloud height, surface albedo, vegetation index, Leaf Area Index and RGB colored image of the Earth’s sunlit surface.”
Spennende! Hele spec’en for EPIC-instrumentet ser dere her:
http://www.nesdis.noaa.gov/DSCOVR/pdf/DSCOVR%20-%20EPIC%20Instrument%20Info%20Sheet.pdf
En gammel satellitt-historie
Hvorfor omtaler jeg satellitten som “GoreSat”? Jo, fordi DSCOVR i sin tid het “Triana”, og var den satellitten som daværende visepresident Al Gore ønsket skulle stå i Lagrangepunkt L1 for å måle Jordas albedo, og gi verden et felles, kontinuerlig oppdatert bilde av kloden og klimaet. Vi snakker tilbake på 1990-tallet. NASA satte i gang med å bygge satellitten.
Som kjent tapte Al Gore i år 2000 kampen om å bli USAs neste president. Og da NASAs budsjetter ble gjennomgått av den påfølgende Bush-administrasjonen, kom Triana-prosjektet ikke heldig ut. Prosjektet ble kansellert, og satellitten ble satt på lager i 2001.
Utover på 2000-tallet ble romværvarsling viktig i USA, ikke minst for det amerikanske forsvaret. I erkjennelsen av at man ikke hadde planlagt noen operative etterfølgere for de eksperimentelle romvær-satellitten ACE (NASA) og SOHO (ESA/NASA), ga det amerikanske forsvaret i oppdrag å finne ut hvordan man raskest mulig kunne få på plass noe “brukbart” der ute i L1. NOAA og US Air Force fant sammen ut at det enkleste/raskeste/billigste ville være å be NASA pusse støvet av gamle Triana, og skyte den opp som en romværsatellitt. Som sagt, så gjort. I 2008 ble satellitten hentet ut fra lageret, og man begynte en omfattende oppussing og gjennomgang av instrumentering. Regningen for oppskytning tok US Air Force, og heldigvis fikk NASA lov til å beholde et par instrumenter for jordobservasjon.
Det gjenstår å se hvor imponert verden anno 2015 vil bli av bilder med “bare” 1000 x 1000 punkter av hele kloden vår. Men et artig supplement til satellitter i lavbane og geostasjonær bane blir det uansett. Og jeg tror klimaforskere fortsatt vil kunne hente mye nyttig info fra denne satellitten, dersom den får et langt liv i Lagrangepunkt L1.
Og dersom du ikke liker nattemørke eller mørketid, så er det bare å surfe verden rundt i dagslys med Deep Space Climate Observatory! I følge NASA skal det komme minst 6 bilder hvert døgn. I løpet av sommeren vil NASA offentliggjøre en link hvor man kan begynne å se bildene.
