Mange single søker til datingtjenester, singelforeninger og andre arrangementer, og noen ganger søker de en livspartner. Men like ofte vil de bare treffe folk og finne et fellesskap som kan erstatte familien. Det er slett ikke sikkert at de vil oppgi singellivet sitt.

Dette har sosiologen Andreas Henriksson ved Karlstads universitet i Sverige funnet ut. Han oppsøkte singleklubber og var blant annet med på et todagers singelcruise.

Der ble han vitne aktiviteter som sosiale leker hvor deltakerne skulle gi hverandre klemmer på omgang og andre former for det som kalles speed-dating.

Det ble snart klart at ikke alle deltakerne var ute etter en bestemt partner. Som en kvinnelig deltaker på båtcruiset svarte da hun ble spurt av forskeren om hun fremdeles ikke var sikker på hvorfor hun deltok:

– Nei, jeg kjenner ikke meg selv, nei. Vel, jeg vet ikke sikkert svaret på det spørsmålet, vel, det var ikke for å møte noen i alle fall.

Uklart singel-begrep

Selve begrepet singel er også ganske uklart, mener Henriksson. Er du singel hvis du har kjæreste, men bor for deg selv? Ikke alle singelaktiviteter er åpne for slike.

–De ulike singelaktivitetene stiller ulike krav til deltakerne. Noen er åpne for mennesker som inngår i forhold, så lenge de bor på egen hånd – andre har en snevrere definisjon av hva det er å være singel, sier han i en nyhetsmelding fra forskning.se.

Et eksempel på et slikt sted er singelklubben Filos. En viktig del av aktivitetene til Filos går ut på å skaffe de single medlemmene et alternativ til famile; et sted å møte folk regelmessig utenom arbeidstid. 

Lederen av Filos er imidlertid skeptisk til par som lever hver for seg.

– Det er en skam. Folk trenger mer veiledning i å bygge opp kjernefamilier. Kjernefamilier er bra for samfunnet, sier han til Henriksson, sitert i doktorgradavhandlingen.

En av de intervjuede er på sin side usikker på om hun er singel eller ikke. Hun har kontakt med en mann, men bor ikke sammen med ham.

– Han er litt av en ensom ulv. Han arbeider mye, og vil ikke flytte inn med meg. Men likevel er han opptatt av barna mine, og slekten min. Han er med oss til jul og påske, sier hun ifølge avhandlingen.

Nye møteformer

Andre arrangementer peker mye klarere mot pardannelse. Også enkelte deltakere kom til treffet med klare forventninger om sex, selv om slike holdninger ofte ble mislikt av mange andre deltakere.

Mange nye måter å møtes på som singel har kommet til Sverige.  Det har vært en viss forskning på nettdating, men ellers har feltet fått liten oppmerksomhet fra forskere, ifølge nyhetsmeldingen fra forskning.se.

– Singelaktiviteter i et bredere perspektiv er litt mer komplisert enn matchingverktøy på nettet. Å være singel idag innebærer å jobbe med kontaktnettet sitt, ulike relasjoner og eget selvbilde, sier Henriksson.

Referanse:

Andreas Henriksson: Organising Intimacy. Exploring Heterosexual Singledoms at Swedish Singles Activities, Karlstad University Studies, 2014:54

National Sleep Foundation er en organisasjon som jobber mot søvnlidelser. Nylig utarbeidet den retningsliner for anbefalt søvnlegde for ulike aldersgrupper.

Ekspertpanel

Anbefalingene er basert på hundrevis av forskningsartikler, og et ekspertpanel gikk igjennom og vurderte alle disse funnene. De stemte så på forskjellige søvnlengder som kunne anbefales for forskjellige aldersgrupper.

– Det er veldig bra med slike retningslinjer, og de gjelder nok for de aller fleste i samfunnet, sier Ståle Pallesen, søvnekspert og professor i psykologi ved Universitetet i Bergen.

– Folk må allikevel ikke ta retningslinjene for bokstavelig. Hvis man sover mindre enn anbefalingene, og fungerer godt i dagliglivet, er ikke det noe å bli stresset for.

Retningslinjene

Søvnlengde i denne sammenheng betyr tiden du faktisk sover, ikke inkludert tiden du tilbringer i senga. Ekspertpanelet har kommet fram til disse inndelingene og anbefalingene:

• Nyfødte (0-3 måneder): 14–17 timer (Mindre enn 11 timer og mer enn 19 timer er ikke anbefalt)
• Spedbarn (4-11 måneder): 12–15 timer (Mindre enn 10 timer og mer enn 18 timer er ikke anbefalt)
• Småbarn (1-2 år): 11–14 timer (Mindre enn 9 timer og mer enn 16 timer er ikke anbefalt)
• Førskolebarn (3-5 år): 10–13 timer (Mindre enn 8 timer og mer enn 14 timer er ikke anbefalt)
• Skolebarn (6-13 år): 9–11 timer(Mindre enn 7 timer og mer enn 12 timer er ikke anbefalt)
• Tenåringer (14-17 år): 8–10 timer (Mindre enn 7 timer og mer enn 11 timer er ikke anbefalt)
• Unge voksne (18-25): 7–9 timer (Mindre enn 6 timer og mer enn 11 timer er ikke anbefalt)
• Voksne (26 – 64): 7–9 timer (Mindre enn 6 timer og mer enn 10 timer er ikke anbefalt)
• Eldre (65 år+): 7–8 timer (Mindre enn 5 timer og mer enn 9 timer er ikke anbefalt)

Som man kan se av listen, endrer søvnbehovet seg ganske mye gjennom livet. Den komplette listen kan sees i artikkelen fra National Sleep Foundation, hvor det også er en «kan være akseptabelt»-kategori.

For mye søvn

Verken for mye eller for lite søvn er særlig bra.

– Både å sove for mye og for lite over lang tid kan ha en dårlig helseeffekt, sier Pallesen.

– Tidligere studier har vist at også for mye søvn kan føre til tidligere død, men spørsmålet er om det for eksempel er en underliggende sykdom som gjør at man må sove mer, eller om søvnen i seg selv har skylda.

En klype salt

Som nevnt mener han at man skal ta anbefalingene med en klype salt.

– Faren med sånne anbefalinger er at de som er i ytterkantene av normalen, fort kan bli sykeliggjort hvis de stresser over enten å sove for mye eller for lite i forhold til retningslinjene.

Selv om retningslinjene kommer fra en amerikansk organisasjon, mener han at de er overførbare til resten av verden.

– I utgangspunktet er dette basert på forskning fra hele verden som er publisert på engelsk, og søvn er et basalt, biologisk behov, så det bør ikke være noen vesentlige kulturelle faktorer i disse retningslinjene.

Forskning.no har tidligere skrevet om at spesielt ungdom sliter mye med søvn. Ungdom sover til og med to timer mindre på ukedagene enn det de selv mener er nødvendig.

Andre forskere mener at 8 timers sammenhengende søvn for voksne er altfor mye, og at dette ikke er en naturlig søvnlengde, skriver NRK.

Referanse:

Max Hirshkowitz mfl: National Sleep Foundation’s sleep time duration recommendations: methodology and results summary. Sleep Health, februar 2015. doi: 10.1016/j.sleh.2014.12.010

Kilde: NSF.gov

Weddellseler, som lever ved Antarktis, kan dykke hundrevis av meter under havet for å finne mat. De har en forunderlig evne til å finne tilbake til pustehull i isen. En gruppe amerikanske forskere kanskje funnet ut hvordan.

Magnetfelt som GPS

Forskernes teori er at selene bruker magnetfelt som en slags GPS.

– Vi tror selene har utviklet seg til å kunne navigere ved hjelp av en magnetisk sans, sier Randall Davis, professor ved marinbiologi-avdelingen på Texas A&M University, til NSF.gov.

I så fall er det det første eksempelet på en slik evne hos et havpattedyr.

I videoen ovenfor kan du se høydepunkter fra forskernes undersøkelse av weddellselene. Forskerne har blant annet satt kameraer på selene, slik at du kan følge dem under isen.

Fant alltid veien

– Selene bruker utrolig mye energi mens de holder pusten, forklarer Terrie Williams, professor i økologisk og evolusjonær biologi ved University of California, til NSF.gov.

– De må være effektive, for de har bare en begrenset mengde oksygen å tære på, sier han.

Forskningen startet allerede på 1990-tallet, da forskerne først dro til Antarktis. De ble forbløffet over selenes evne til å finne tilbake til pustehullene.

– De fant alltid veien tilbake. Det var som om de visste akkurat hvor hullene var, sier Lee Fuiman til NSF.gov.

Testes i mørke

De neste tre årene skal forskerne observere en gruppe seler.

De skal plassere videokameraer og sensorer på selene og deretter slippe dem flere i forskjellige deler av McMurdo-sundet, hvor gruppen har kartlagt de magnetiske feltene.

Det kan også være andre forklaringer på hvordan selene finner pustehullene. Kanskje kan de bruke sprekker i isen. Derfor vil forskerne undersøke selene når det er mørkt.

I august drar forskerne igjen til Antarktis. Da er det mørkt døgnet rundt.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Kameraet viser en slank, blond, kvinne som er i ferd med å våkne. Bildet fokuserer på ryggen, det bustete, solblekede håret, og nedover mot rumpa. Vi følger henne mens hun dusjer, kjører ned mot stranden, vokser surfebrettet sitt og går ut mot havet.

Vi ser aldri ansiktet hennes. I stedet dveler kameraet på bikinioverdel, pupper, rumpe. Kvinnen er en av verdens beste surfere, men i videoen får vi aldri se henne surfe.

Videoen er ikke en amatørvideo på YouTube, men en reklame for verdenscupen i surfing for kvinner i 2013.

– Flere forskere har lagt vekt på hvor alternative og bra livsstilssporter som surfing, klatring og snowboarding er i et kjønnsperspektiv, sier Tommy Langseth, førsteamanuensis ved høgskolen i Telemark.

– I livsstilssportene er det ikke så mye fokus på konkurranse, og at de har andre måter å spille ut maskulinitet og femininitet på. Jeg er veldig usikker på om det er sant, legger han til.

Myk mann med brett

Langseth har forsket på surfere på Jæren og analyser surfemagasiner for å finne ut hvordan kjønnsrollene innen surfing har endret seg siden kulturen oppstod på 60- og 70-tallet. Han er en av bidragsyterne i den nye antologien Kjønnsmakt i idrett og friluftsliv.

– Det interessante er at på søttitallet så var den typiske mannlige surferen en langhåra fyr med myke verdier som gjorde yoga og mediterte på stranda, sier Langseth.

Ifølge surfekulturens historie om seg selv, var surfingens lekne, frie livsstil noe som stod i opposisjon til det tradisjonelle samfunnets krav om fast arbeid og ansvarlighet. Dette åpnet for et annet mannsideal.

– Surfemannen på søttitallet representerte et brudd med den tradisjonelle machorollen. De kom med et nytt manus for hvordan du kunne være mann. Du skulle leve som nomade, klare deg med lite penger, og heller reise rundt og følge bølgene. Det var en måte å bryte med den klassiske forsørgermaskuliniteten, forklarer Langseth.

Men etter hvert som sekstiåtteropprørets verdier ble assimilert inn i storsamfunnet, måtte også surfekulturen endre seg, hvis den skulle fortsette å framstå som en motkultur.

– Det var nok på mange måter lettere å være kvinnelig surfer på syttitallet enn på åttitallet. På åttitallet ble opprøret snudd. Det ble et opprør mot det politisk korrekte, sier Langseth.

– Og dermed fikk opprøret noen undertrykkende elementer i seg.

Fra hippiemann til supermann

Denne vendingen er særlig tydelig i surfemagasiner, mener Langseth. Ifølge forskeren Leanne Stedman, blir reklamene i surfemagasiner i løpet av 80-tallet i økende grad sexistiske.

I blader som australske Tracks er det menn som skrives om og som avbildes, mens kvinner ofte blir redusert til passiv dekor i reklamer.

Fra å ha vært en del av et opprør mot den tradisjonelle mannsrollen, blir idealet for surfemannen til en overdrevet versjon av den maskuliniteten som surferne tidligere tok avstand fra.

«Surfekulturens forsøk på å være opprørsk og alternativ er altså noe som har gått ut over kvinner», skriver Langseth. Dette har han til en viss grad også sett i sine intervjuer med surfere på Jæren.

Bølger er bortkastet på jenter

– Kvinner kan bli invitert inn i miljøet og bli akseptert tidligere enn det en gutt ville blitt. Samtidig blir det ikke forventet at de skal være like flinke eller like risikovillige, forteller han.

Jentene opplever også oftere at de ikke blir respektert i det kompliserte systemet som styrer hvem som eier en bølge.

– Det handler om hvordan en bølge bryter, hvem som reiser seg først, også videre. Det er veldig strenge regler. Å stjele en bølge blir nesten sett på som en kardinalsynd i surfing, forklarer Langseth.

– Men gutter mener at om det er ei jente du stjeler fra, så er det ikke så farlig. Og mange av jentene var opptatt av dette.

Guttene på sin side mente at det ikke gjorde så mye om du tok bølgen fra jenter. De forventet ikke at jenter hadde gode nok ferdigheter til å surfe bølgene bra, og at bølgen dermed gikk til spille, skriver Langseth.

Mer våtdrakt, mindre sexisme

Noen av kvinnene Langseth intervjuet reagerer også på måten kvinner fremstilles i surfemagasinene. Andre mener at dette bare er sånn det er i surfing og ikke noe som de bryr seg om.

Samtidig er den norske kulturen mindre preget av sexismen som kjennetegner surfing andre steder.

– Det har kanskje noe med de norske forholdene å gjøre. Norge er ganske langt fra Hawaii og bikinier og palmer. Her er det tjukke våtdrakter, og det sludder og blåser når du surfer, så da blir det kanskje ikke det enorme fokuset på kropp, sier Langseth.

Like fullt får kvinnelige surfere en posisjon i miljøet der de må balansere mellom det å være en av gutta og et seksuelt objekt, og å være akseptert, men samtidig ikke nødvendigvis helt inne i surfekulturens kjernemiljø. I tillegg må de navigere territoriet mellom frigjøring og seksualisering.

Kvinner blir dekor

– Man ser det veldig klart blant profesjonelle surfere, som i verdensturneen. Kvinnene der er en blanding av fotomodeller og proffe surfere. De få reportasjene med proffe surfere kobler også surfing med kroppsfokus, sier Langseth.

– Det blir jo et spørsmål om det de gjør representerer en form for frigjøring ved at de spiller på sin seksualitet for å få suksess, eller om de aksepterer det tradisjonelle bildet av kvinners kjønnsrolle.

I dag er 33 prosent av verdens 20 millioner surfere kvinner. Like fullt er det menn som har definisjonsmakten i sporten, ifølge Langseth. Kvinner er i stor grad redusert til dekor og kropp, slik som i verdenscup-reklamen fra 2013.

– Den reklamen er helt grusom. Den viser jo bare rumper og dusjing og kropp. Dama surfer ikke i det hele tatt. Men den fikk jo mye kritikk innad i surfeverdenen også. Heldigvis.

Referanse: 

Tommy Langseth. Den unge mannen og havet i Kjønnsmakt i idrett og friluftsliv, av Gerd von der Lippe og Hans K. Hognestad (red.), Novus forlag, 2014

Det viser en studie av sosialhjelpsutbetalingene i seks kommuner i Nord-Gudbrandsdal.

I perioden 2007–2012 gikk utbetalingene til sosialhjelp ned i alle de seks kommunene, mens forskjellene mellom kommunene var betydelige.

I 2007 varierte utbetaling av økonomisk sosialhjelp per innbygger mellom 422 og 1530 kroner, mens utbetalingene i 2012 varierte mellom 171 og 692 kroner.

Ikke bare i Nord-Gudbrandsdal

Det var også variasjoner i gjennomsnittlig utbetaling av økonomisk støtte til den enkelte mottaker fra fylte 18 år. I 2007 varierte det mellom cirka 16 000 og 52 000 kroner, og i 2012 mellom 11 000 og 24 000 kroner.

– Slike variasjoner er nok ikke spesielle for Nord-Gudbrandsdal, sier professor Liv Johanne Solheim ved Høgskolen i Lillehammer. Hun har ledet arbeidet med kartleggingen.

– Sosialtjenesten i de seks kommunene gir trolig et bilde av status ved mange tilsvarende Nav-kontor og kommuner, sier hun.

Undersøkelsene bygger hovedsakelig på offentlig statistikk, innsyn i mapper og intervjuer med ansatte og ledere fra samtlige av de seks Nav-kontorene. Resultatene av kartleggingen og mulige årsaker til forskjellene i utbetaling av sosialhjelp, er samlet i en rapport som nylig ble offentliggjort.

– Vi ønsker ikke å henge ut Nav-kontor, men det er avdekket problemer som må tas på alvor, sier Solheim.

Ulik organisering og kompetanse

Ved en gjennomgang av organiseringen av Nav-kontorene, viste det seg at det var satt av ulik mengde ressurser til sosialtjenestearbeidet, og dette arbeidet var organisert forskjellig ved de ulike kontorene.

Det var også ulik formell kompetanse blant de som arbeidet innenfor sosialtjenestefeltet, både blant ledere og medarbeidere.

– Dette er forhold som samlet sett kan ha betydning for hvordan tjenesten forvaltes, forteller Solheim.

Ulikt skjønn

Saksbehandlere i Nav må anvende skjønn når juridiske spørsmål skal besvares etter lov om sosiale tjenester i Nav.

– Nav-kontorene utøver skjønn ulikt, forteller Solheim.

Studien viser blant annet at det er variasjoner i hvordan kontorene forholder seg til statens veiledende satser for sosialhjelp, det som kalles sosialhjelpsnormen, og i hvilken grad denne benyttes som rettesnor for skjønnsutøvelsen.

Funnene viser at skjønnsutøvelsen ikke bare varierer fra kommune til kommune eller Nav-kontor til Nav-kontor, men også internt på det enkelte Nav-kontor.

Informasjon om søkerne kommer ikke frem

Når Nav mottar en søknad om økonomisk stønad, skal informasjon om sivilstatus, utdanning, arbeid og økonomi skrives ned i journalen. Dette blir ikke alltid gjort.

– Ved samtlige kontor er søknadskjemaer mangelfullt utfylt. Det fantes få eller ingen journalnotater ved Nav-kontorene som kan bidra til å kaste lys over situasjonen til søkeren. Resultatet blir da at det kan virke noe vilkårlig hvordan hver enkelt sak blir vurdert, sier Solheim.

Det er også ulik praksis med hensyn til hva slags informasjon som legges til grunn for de vurderingene som gjøres.

Ved ett kontor ble det gitt svært mye og til dels irrelevant informasjon i vedtaket, mens ved de aller fleste kontorene er det ikke gitt noen opplysninger om faktiske forhold som danner grunnlag for beslutningen som fattes.

– Det blir derfor vanskelig å gjenskape resonnementet bak et vedtak som fattes, sier Solheim.

Ulik tolkning av loven

Ulikhetene forsterkes ytterligere av at det ofte er uklart hvordan saksbehandlerne i Nav tolker loven om sosiale tjenester.

Dette gjelder særlig begrepene «stønad til livsopphold» og «å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter» i paragraf 18, samt begrepet «stønad i særlige tilfeller» i paragraf 19.

Paragraf 18 sier at de som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller for eksempel trygd, pensjon eller studielån, har krav på økonomisk stønad. Stønaden skal her ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.

Paragraf 19 sier imidlertid at kommunen i særlige tilfeller kan, selv om vilkårene i paragraf 18 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

– I kommuner med en restriktiv tolkning av «å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter» i paragraf 18, vil kunne ha lavere utbetalinger enn kommuner som ikke i samme grad krever at samtlige inntektskilder skal realiseres, forklarer Solheim.

Forskerne ser også tendenser til at begrepet «livsopphold» forstås ulikt ved det enkelte Nav-kontor. Forskjellig vektlegging av de veiledende sosialhjelpssatsene kan også være med på å forklare ulikheter i utbetalingene.

– Det å følge sosialhjelpsnormen automatisk uten å gjøre individuelle, skjønnsmessige vurderinger i hvert enkelt tilfelle kan forklare ulikheter i utbetaling, mener Solheim.

Nav bør bli bedre på kompetanseheving

– Problemene som er beskrevet i rapporten, kan skyldes lovverket, men også at kompetansen og skjønnsutøvelse på sosialhjelpsområdet ikke prioriteres nok ved Nav-kontorene.

– Saksbehandlerne ved de enkelte kontorene kan ikke alene tilskrives ansvaret for de feil og mangler som er avdekket, sier Solheim.

Etter forskernes vurdering er det behov for en systematisk kompetanseheving hos både saksbehandlere og ledere, og et generelt høyere fokus på dette fagområdet fra kommunens, Navs og ledelsens side.

Forskerne foreslår tiltak som de mener kan heve kompetansen til de Nav-ansatte, kvaliteten på vedtakene og rettssikkerheten til brukerne.

Mer praktisk opplæring og veiledning i anvendelse og bruk av lovbestemmelser og skjønnsutøvelse er et tiltak.

Et annet er at vedtak bør inneholde hvilke konkrete individuelle, skjønnsmessige vurderinger som er gjort i den enkelte sak.

Videre bør det bli mer fokus på kartlegging av brukers situasjon og viktigheten av å lage journalnotat. Også maler for fatting av vedtak bør bli bedre, mener forskerne.

– Vi ser at våre funn bekreftes både av annen forskning og av Helsetilsynets rapporter. Vi tror at funnene i vår undersøkelse sannsynligvis har overføringsverdi og også gjelder andre Nav-kontor i landet, sier Solheim.

Referanse:

Billbo m.fl: Kommunale forskjeller i økonomisk sosialhjelp. En studie av forskjeller i organisering og praktisering i seks kommuner (pdf), Forskningsrapport 161, Høgskolen i Lillehammer 2014.