En langhelg i London handler gjerne om shopping, fotball eller øl. Kanskje alle tre. På hverdagene trekker store konferanser og viktige jobbmøter til seg nordmenn i tusentall.

Men London er også byen som i løpet av 1800-tallet vokste seg til å bli verdens største og sentrum for nesten alt, og vitenskapen var ikke noe unntak. Flere store gjennombrudd fant sted i den britiske hovedstaden – noen var godt planlagt, andre skyldtes en god dose flaks.

Flere titalls nobelpriser er tildelt forskere med base i London, og i dag er to av verdens seks høyest rangerte universiteter å finne her i byen.

Er du en reisende av den nysgjerrige typen? En som tørster etter mer når handleposene er fylt opp i Oxford Street, når dommeren blåser av kampen på Emirates eller Stamford Bridge, når møtet er over og avtalen undertegnet, når applausen har lagt seg etter avslutningsforedraget? En som tørster etter mer enn pinten på neste pub?

Da legger du, i vitenskapens navn, turen innom én av disse:

Rosetta-steinen – en ny dør inn i faraoenes tid

I 1798 dro Napoleon med sin hær på felttog til Egypt. Året etter fant Bonapartes vitenskapsmenn denne steinen i en mur på Fort Julien nær byen Rosetta (som i dag heter Rashid). De skjønte straks at de sto foran noe verdifullt. Det skjønte også engelskmennene, som tok steinen som krigsbytte i 1801, da de kastet franskmennene ut av Egypt. Den uvurderlige vitenskapelige verdien lå i at her var den samme teksten skrevet med gamle egyptiske hieroglyfer, i egyptisk demiotisk skrift og på gammelgresk. Dermed hadde man nøkkelen til å forstå hieroglyfene, og nye dører kunne åpnes inn til det gamle Egypt. Franskmennene fikk en liten revansj, det var nemlig Jean-François Champollion som i 1822 presenterte det første gjennombruddet i oversettelsen. Selv om egyptiske myndigheter har forsøkt å få Rosetta-steinen tilbake, har den stått i British Museum i London siden 1802. Sammen med det største utvalget av mumier utenfor Egypt, og millioner av andre historiske skatter.
(British Museum, Great Russell Street. Åpent hver dag 10–17.30, torsdag til 20.30)

22 millioner skapninger på sprit

Charles Darwin har selv samlet inn noen av de mange små og store dyrene som ligger lagret på sprit i Darwinsenteret i Natural History Museum. Spritsamlingen, som den heter, består av 22 millioner glassbeholdere i alle størrelser og fasonger, og alle er naturlig nok ikke utstilt til enhver tid. Et av høydepunktene er den 8,6 meter lange kjempeblekkspruten Archie, som ble fanget utenfor Falklandsøyene i 2004. 170 000 av skapningene er såkalte typeeksemplarer, det eksemplaret som ble brukt til å beskrive arten da den ble oppdaget. Ellers inneholder det naturhistoriske museet også den 22 meter lange Diplodocus-dinosauren Dippy. En bit av mineralet jadaritt, som sjokkerte forskere da det ble funnet i 2006 fordi det har nesten samme kjemiske formel som kryptonitt, Supermanns skrekk. Og Broken Hill-hodeskallen, som stammer fra en mannlig Homo heidelbergensis som ble funnet i det som nå er Zambia i 1921, og som sannsynligvis er 200 000–300 000 år gammel.
(Natural History Museum, Cromwell Road. Åpent hver dag 10–17.50)

Vannpumpen som løste koleragåten

I 1854 ble London rammet av en koleraepidemi, og de fleste trodde at smitten kom fra forurensning eller smittet gjennom lufta. «Mot bedre vitende» tok lege og fysiker John Snow heller prøver av vannet i Soho, der koleraen herjet. Han fant partikler i vannet fra en bestemt vannpumpe Broad Street. Da myndighetene satte denne ut av drift, ved å fjerne håndtaket, var det snart slutt på epidemien. I dag står det en håndtaksløs vannpumpe til minne om hendelsen og mannen som regnes som utgangspunktet for moderne epidemiologi, læren om blant annet befolkningshelse og hvordan sykdommer sprer seg. Gata heter i dag Broadwick Street, og hvis du først er der, kan du jo ta en pint på John Snow Pub. En rosa stein i fortauet utenfor puben viser hvor den omtalte pumpa egentlig sto.
(John Snow Memorial, Broadwick Street. Puben ligger i nummer 39 og er åpen hver dag kl. 12–23, til 22.30 på søndager)

En kalkulator på fem tonn

Matematikeren Charles Babbage lagde allerede på første halvdel av 1800-tallet tegninger som kan kalles forløpere til dagens datamaskiner. Dessverre for Babbage fikk han aldri bygget noen av vidundrene sine. I 1991, 200 år etter pionerens fødsel, bygget Science Museum i London en kopi av hans andre versjon av differansemaskinen. Den 2 x 3,5 meter store innretningen kan både utføre regnestykker og skrive dem ut. Halve hjernen til Babbage står også til skue på museet. Den andre halvdelen finnes på Hunterian Museum i Royal College of Surgeons.
(Science Museum, Exhibition Road. Åpent hver dag 10–18)

Diagrammer i folkehelsas tjeneste

Florence Nightingale er mest kjent som omsorgsfull sykepleier fra Krimkrigen (1853–1856) og for sitt bidrag til moderne sykepleie. Men hun var også en foregangskvinne innen anvendt statistikk. Hun fant ikke opp kakediagrammet, men hun utviklet det videre til det som kalles rosediagram (polar area diagram). Med «Diagram of the Causes of Mortality of the Army in the East» viste hun tydelig hvor mange flere soldater som døde på grunn av dårlige sanitærforhold og feilernæring, enn antallet som falt i kamp. Diagrammet fra 1858 er utstilt i British Library og i Florence Nightingale Museum. Sistnevnte ligger på samme sted som Nightingale i 1860 fikk opprettet verdens første sykepleierskole. Der finnes også hennes trofaste følgesvenn: Den utstoppede ugla Athena.
(Florence Nightingale Museum, Lambeth Palace Road 2. Åpent hver dag 10–17)

Verdens første dynamo

I 1820 oppdaget den danske fysikeren Hans Christian Ørsted at elektrisk strøm skaper magnetisme. I laboratoriet sitt på Royal Institution beviste Michael Faraday 11 år senere det motsatte: At et magnetfelt kan skape elektrisk strøm i ledninger. Og vips, sto han der med verdens første dynamo. Laboratoriet er i dag en del av Faraday Museum, der man også kan se hvorfor grovsmedsønnen blir sett på som en av de største eksperimentelle vitenskapsmenn som har levd. Faraday er også beæret med et minnesmerke, i midten av en rundkjøring og av omstridt utseende, i veikrysset Elephant and Castle.
(Faraday Museum, Royal Institution, Albemarle Street 21. Åpent mandag–fredag 10–18)

Finn din favorittforskers blå plakett

Lord Byron og Napoleon III var ikke forskere, men de var de første som ble beæret med blå plaketter på husvegger i London. Det skjedde i 1867, og i dag er det rundt 900 slike plaketter spredt rundt i byen. De er gjerne plassert på huset der personer ble født, bodde eller døde. Eller der de gjorde viktige oppdagelser, som tilfellet er med noen av de mange plakettene som hedrer vitenskapens menn og kvinner. For eksempel Isaac Newton på Jermyn Street 87, Alan Turing på Warrington Cresent 2, eller Thomas «Man of Science» Young på Welbeck Street 48. I det patriotiske og uvitenskapelige hjørnet? Besøk Edvard Grieg på Clapham Common North Side 47 eller selveste Haakon VII på Palace Green 10.
(Søk etter din favorittforskers blå plakett hos English Heritage, eller last ned gratis Blue Plaque-app)

Psykoanalyser deg selv på divanen til Freud

I 1938 flyktet Sigmund Freud fra nazistenes Wien og slo seg ned i London. I sitt nye hjem i Hampstead nord i byen rekonstruerte han behandlingsrommet sitt, inkludert sofaen som må ha vært vitne til mangfoldige psykoanalyser. Divanen skal opprinnelig ha vært en gave fra en takknemlig pasient, en Madame Benvenisti, og såpass viktig for Freud at han sørget for at den ble med fra Wien. I sitt «nye» hjem fortsatte han å skrive og tok også imot enkelte pasienter. Freud døde allerede i september 1939. Datteren Anna bodde i huset fram til hun døde i 1982, og etter hennes ønske ble det gjort om til museum.
(Freud Museum, Maresfield Gardens 20. Åpent onsdag–søndag 12–17)

Mellom øst og vest på nullmeridianen

På Greenwich-observatoriet kan du stå med ett ben på den vestlige halvkule og ett ben på den østlige halvkule. I 1884 møttes nemlig 41 delegater fra 25 nasjoner i Washington, D.C., og vedtok at nullpunktet for klodens lengdegrader skulle gå gjennom Royal Observatory i Greenwich. Selve vedtaket var ingen vitenskapelig prestasjon, og store deler av verden forholdt seg allerede til Greenwich som nullpunktet. (Unntatt blant annet Frankrike, som trassig holdt seg til Paris-meridianen i mange tiår.) Store prestasjoner er derimot skipsklokkene som John Harrison lagde over 100 år tidligere. De tikket og takket så presist i både stor sjø og i skiftende temperaturer at man endelig kunne klare å beregne hvilken lengdegrad man befant seg på, selv uten land i sikte. Dermed var et av datidens største vitenskapelige problemer løst, og talløse skip, sjøfolk og verdifulle laster reddet fra havari. Den mest kjente klokka, H4, og flere andre av Harrisons klokker, kan studeres nærmere i Royal Observatory. Planetariet, Peter Harrison Planetarium, har ingenting med klokkemakeren å gjøre. Det er oppkalt etter noe så kjedelig som fondet som finansierte byggingen.
(Royal Observatory, Blackheath Avenue, Greenwich. Åpent hver dag 10–17)

Hell i uhell – det første penicillinet

Det var egentlig et uhell, men det har spart oss for mye død og lidelse. Legen og farmakologen Alexander Fleming hadde ikke ryddet ordentlig i laboratoriet sitt før han tok sommerferie i 1928. Da han kom tilbake, fant han noen av de gjenglemte stafylokokk-kulturene drept av en sopp, og en av de viktigste medisinske oppdagelsene noensinne var et faktum. I 1945 fikk Fleming Nobelprisen i medisin for «oppdagelsen av penicillinet og dets helbredende virkning på forskjellige infeksjonssykdommer.» Laboratoriet hans på St Mary’s Hospital er nå tilbakestilt til 1928-standard og døpt om til Fleming Museum.
(Alexander Fleming Laboratory Museum, St Mary’s Hospital, Praed Street. Åpent mandag–torsdag 10–13)

Redningsaksjon for tagget millionmaleri

I oktober 2012 skrev polakken Vladimir Umanets navnet sitt og teksten «A Potential Piece of Yellowism» med svart tusj på Mark Rothkos Black on Maroon i Tate Modern. Mannen ble dømt til to år i fengsel, maleriet til 18 måneder i laboratoriet hos restaureringsforskerne. Tusjen var av verste sort og trengte tvers igjennom underlaget. Rothkos arbeidsmetoder, med et sammensurium av materialer og teknikker, gjorde ikke jobben lettere. Nesten ett år brukte konserveringsforskerne bare på å utarbeide en metode for å fjerne blekket. Så måtte de uønskede strekene tas bort millimeter for millimeter. I mai 2014 kunne Tate Modern endelig ønske bildet tilbake i Rothko-rommet, sammen med de andre Seagram Murals.
(Tate Modern, Bankside. Åpent hver dag 10–18, fredag og lørdag til 22)

Fotgjengerovergangen som ga oss atombomben

I fotgjengerovergangen på Abbey Road risikerer Beatles-turister hver dag livet for et bilde. Da er det mindre farlig å stoppe på rødt lys i krysset der Southampton Row møter Russel Square. Slik den ungarskfødte fysikeren Leó Szilárd gjorde en regntung septembertirsdag i 1933. Da lyset skiftet til grønt, skrittet han ned fra fortauskanten, og før han var over på andre siden hadde han tenkt omtrent slik: «Hvis vi kan finne et grunnstoff som når det blir bombardert av ett nøytron, vil frigi to nøytroner, kan det føre til en kjedereaksjon som kan frigjøre enorme mengder energi.» Altså ideen til kjernefysiske kjedereaksjoner som danner grunnlaget for hvordan atomvåpen og atomkraftverk virker. Senere flyttet Szilárd videre til New York der han sammen med Albert Einstein sto bak det første initiativet til det som etter hvert ble Manhattanprosjektet og den første atombomben.

Har du flere gode tips til vitenskapelige opplevelser i London? Del dem med oss og med andre lesere i kommentarfeltet under.

Kvinner opplever mer stress enn menn i forkant av et hjerteinfarkt. Det kan gi langvarige konsekvenser. Én måned etter hjerteinfarktet var kvinnene i en studie i dårligere form enn mennene.

Kvinner trenger tid

Stresset kan være en medvirkende årsak. Det konkluderer en internasjonal forskergruppe som har sett på pasienter som overlevde hjerteinfarkt i tre land.

Flere forskere har pekt på at stress kan skade hjertehelsen. Kronisk stress kan bidra til langsiktige problemer for hjertet og blodårene fordi hjertet slår for fort. Blant annet kan stressfaktorer i arbeidsmiljøet henge sammen med blodverdier som gir økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

Det er kjent at kvinner bruker lenger tid på å komme seg etter et hjerteinfarkt, og også at kvinner generelt oppgir å være mer stresset enn menn. Andre forskere har allerede funnet at opplevd stress kan være negativt for eldre hjertepasienter, skriver forskerne bak den nye studien.

De ville undersøke kjønnsforskjeller og sammenhengene mellom stress og bedring for yngre og middelaldrende hjertepasienter.

Kvinner med flere familieforpliktelser

Rundt 1000 menn og 2000 kvinner fra sykehus i USA, Spania og Australia deltok i studien. De var mellom 18 og 55 år gamle, og meldte seg frivillig til å delta.

Pasientene fortalte selv om opplevelsen av stress. Ved innleggelsen for hjerteinfarktet svarte de på 14 spørsmål om hvordan livet hadde vært den siste måneden, om det for eksempel var uforutsigbart og om de opplevde store belastninger. Et av spørsmålene lød slik: «I løpet av den siste måneden, hvor ofte har du blitt opprørt fordi noe uventet skjedde?»

Etter svarene å dømme, hadde kvinnene vært litt mer stresset enn mennene i forkant av hjerteinfarktet. Svarene kan selvsagt ha blitt påvirket av situasjonen de nå befant seg i, preget av et nylig hjerteinfarkt.

Kvinnene oppga å ha flere forpliktelser knyttet til barn, familiekonflikter og økonomiske problemer. Menn, på sin side, jobbet mer, og de opplevde økonomiske problemer som verre enn det kvinnene gjorde.

Kvinnene hadde både dårligere fysisk og psykisk helse ved innleggelsen.

Også stressede menn sliter

Forskerne fulgte dem opp én måned etter at de hadde blitt utskrevet fra sykehuset. Da så de at de som hadde rapportert om mye stress før hjerteinfarktet, også hadde dårligere fysisk helse. Forskerne målte både hjerterelatert helse og generell helse.

De fant ikke noen kjønnsforskjeller i hvor mye stresset påvirket bedringen. Også de stressede mennene hadde dårligere helse en måned etter infarktet, kan de statistiske analysene tyde på.

Forskerne kan ikke si om det var stresset som første til dårligere bedring; bare at det var en sammenheng mellom de to.

Mange mulige årsaker

Forskerne tok høyde for flere egenskaper ved deltakerne som kunne henge sammen med helsa, som landsbakgrunn, alder, etnisitet, utdanning, sivilstatus, røyking, sosial støtte, kroppsmasseindeks (BMI), en rekke tidligere helseproblemer, hvor alvorlig hjerteinfarktet var, og hva slags pleie pasientene fikk på sykehuset.

Selv når de tok slike opplysninger med i betraktningen, var det kjønnsforskjeller når det gjaldt bedring – også når de sammenlignet stressede menn og kvinner.

Forskerne understreker selv at det er mange mulige årsaker til hvorfor noen er friskere etter hjerteinfarkt, og at stress sannsynligvis bare er en liten del av det store bildet.

Referanse:

Xiao Xu mfl.: Sex Differences in Perceived Stress and Early Recovery in Young and Middle-Aged Patients with Acute Myocardial Infarction. Circulation, online 9. februar 2015.

I USA har 23 delstater legalisert medisinsk marihuana. Det vil si at du kan kjøpe eller dyrke stoffet til eget bruk dersom du har resept.

– Vi var interessert i å se på hvilken effekt lovgivningen har på kriminalitet. Basert på erfaringene fra Nederland, så vi ingen grunn til at legaliseringen skulle gi noen økning i kriminalitet, sier postdoktor Floris Zoutman ved Norges Handelshøgskole.

Tyveri og vold

Sammen med NHH-kollega og postdoktor Evelina Gavrilova har han brukt statistikk fra FBI til å undersøke hvilken effekt legaliseringen har hatt på to typer kriminalitet; tyveri og vold.

I studien har de undersøkt de 18 statene som hadde innført slike lover frem til 2012.

– Ved å sammenlikne informasjon fra før og etter legaliseringen, og ved å sammenlikne med stater som ikke har legalisert marihuana, har vi fått et godt bilde av hvilken effekt lovene har hatt, sier Gavrilova.

Forskerne fant en klar nedgang både i tyveri og i voldelig kriminalitet i de statene som både legaliserte marihuana, og som grenser til Mexico.

Store deler av narkotikaen som selges ulovlig i USA, smugles inn gjennom nettopp disse statene.

• Les også: Tåler hjernen å røyke marihuana daglig?

Grensestatene i USA

– Grensestatene rammes hardest av den kriminaliteten som smuglingen fører med seg. Det er mange grunner til dette. For eksempel trenger du kanskje å stjele en bil hvis du skal frakte ulovlige stoffer fra Mexico og inn i USA via California, sier Gavrilova.

I tillegg bidrar narkogjenger, og rivalisering mellom dem, i stor grad en økning av kriminaliteten i grensestatene.

– Ett eksempel er såkalt drive-by-shooting. Gjengene kjører gjennom hverandres nabolag og skyter ut av vinduene for å skremme bort rivalens kunder, sier Zoutman.

Lett å få tak i

Når marihuana blir legalisert, kan alle som har en resept på stoffet, kjøpe lovlig og hente ut stoffet fra utleveringssteder. Prisene er litt høyere enn på gaten, men der er kvaliteten også mer varierende. Stoffet på utleveringsstedene, derimot, holder jevn kvalitet, og man kan til og med reklamere, om nødvendig.

– Det gjør den lovlige marihuanaen mer tiltrekkende. Og selv om legaliseringen gjelder medisinsk marihuana, er det ikke vanskelig å få tak i stoffet, sier Zoutman.

– Stoffet brukes mot smerter, og fordi smerter er subjektivt, kan hvem som helst gå til legen og si at de har vondt. I tillegg er det enkelt å få kjøpt resepter.

Tar jobben fra smuglerne

Fordi en stor andel av brukerne går over til lovlig marihuana, rammes det ulovlige markedet.

– Marihuana er den største eksportartikkelen til de meksikanske smuglerne, og mange av dem mister rett og slett inntektskilden, sier Gavrilova.

Studien viser at legalisering ikke bare fører til at det smugles mindre marihuana, men at lovgivningen også påvirker mengden av kokain og heroin som fraktes inn i landet.

– Når etterspørselen etter marihuana går ned, skader det importørene så mye at de sliter med å importere andre stoffer, sier Zoutman.

– Det er dessuten mulig at enkelte brukere bytter ut andre narkotiske stoffer mot medisinsk marihuana, sier han.

• Les også: Hasj fører til trygd og fengsel

Kan trolig generalisere ut fra studien

De to forskerne tror at resultatene fra studien vil kunne overføres til andre land, også Norge.

– Vi vet at smugling og salg fører med seg mye kriminalitet. Når et land legaliserer, forsvinner mye av kriminaliteten. Vi ser ingen grunn til at dette ikke vil skje i andre land, hvis de legaliserer, sier Zoutman.

Skattlegge marihuana

– I tillegg gir legalisering en form for kontroll over markedet. Da kan man for eksempel skattlegge marihuana, og på samme måte som med alkohol og tobakk kan man forsøke å dempe bruken ved

hjelp av høye skatter, sier Gavrilova.

Samtidig kan legalisering gjøre at marihuana blir mer utbredt. Det siste tiåret har bruken økt jevnt i USA.

– Vi vet ikke om det har å gjøre med legaliseringen, men det er trolig. Det kan selvsagt være problematisk. I studien vår ser vi bare på ett aspekt ved legalisering, nemlig kriminalitet. Vi kan ikke si noe om for eksempel helseeffekten, sier hun.

Referanse:

Evelina Gavrilova mfl: Is Legal Pot Crippling Mexican Drug Trafficking Organizations? The Effect of Medical Marijuana Laws on US Crime. Social Science Electronic Publishing, desember 2014. http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.2350101

Rå fisk, for eksempel i sushi, kan inneholde en type rundmark, Anisakis. Den lever i magene på blant annet torsk, kveite og sei.

EU krever at fisk fryses til minus 20 grader i minst 24 timer, og da dør alle rundmarker. Likevel kan de føre til allergi, ifølge et stort forskningsprosjekt i EU-regi.

– Spanske undersøkelser viser at man kan bli overfølsom for disse rundmarkene hvis man har vært infisert selv. Det gjelder selv om de er døde, sier Kurt Buchmann, professor ved Københavns Universitet.

Pass på sushi fra hvit fisk

Det er spesielt hvit fisk – som torsk, sei, kveite og flyndre – som inneholder parasitten, viser forskningen. Kurt Buchmann har, sammen med kollegene sine, funnet frem til hvor utbredt rundmarken er i den danske fiskebestanden:

– Fiskene blir oppløst i saltsyre og pepsin. Pepsin er et enzym som bryter ned proteiner. Det tilsvarer syren i menneskers magesekk. Eventuelle rundmarker vil overleve, forklarer han.

Det finnes imidlertid fisk som er helt trygg.

– Oppdrettslaks fra Norge eller regnbueørret fra Danmark har bare spist tørrfôr. De inngår ikke i den naturlige syklusen som rundmarkene er en del av. Vi har tatt stikkprøver av slik fisk, og vi har ikke funnet noe, forsikrer Buchmann.

Gir allergi

Det er altså ikke levende parasitter i sushi, men da den levde, produserte den bestemte allergifremkallende stoffer som ikke forsvinner.

– Rundmarkene produserer tolv forskjellige stoffer som kan fremkalle allergi. Noen av stoffene brukes til å trenge gjennom fiskens kjøtt; andre til å hemme visse deler av immunsystemet, forklarer Buchmann.

Professor Christian Kapel, som er zoolog ved KU Science, understreker at dette bare rammer personer som er overfølsomme.

– Noen kan få en allergisk reaksjon. Det er trolig de som har blitt utsatt for smitte tidligere, sier han.

Elveblest og blæredannelse

Er uhellet ute, vil symptomene typisk være elveblest og blæredannelse i huden. Andre opplever luftveisproblemer og/eller smerter i magen. I ekstremt sjeldne tilfeller kan kroppen gå i en tilstand av sjokk.

Det er viktig at rå fisk har vært frosset. Det er norske bedrifter pålagt å gjøre når de serverer fiskeprodukter.

– Frysning hindrer smitte med en levende parasitt. Dermed blir man ikke overfølsom, sier Kapel.

Hvis man opplever noen av disse symptomene rett etter å ha spist rå fisk, bør man kontakte lege.

Hopper fra magesekk til magesekk

Rundmarken Anisakis er en gjenstridig plageånd, ikke bare for mennesker.

Den «hopper» fra fiskemage til fiskemage gjennom en bestemt syklus.

– Parasitten legger egg i magen til en hval, og når disse eggene kommer ut med hvalens avføring, blir de klekket og spist av smådyr som krill. Når fisk spiser krillen, gjennomborer parasitten magesekken og tar setter seg i organene eller muskulaturen. Sirkelen sluttes når en hval spiser fisken, forklarer Kurt Buchmann (se illustrasjonen i midten av artikkelen).

Operasjon kan bli nødvendig

Hvis et menneske spiser en fisk som er infisert, vil parasitten sette seg i magesekken eller tarmvevet, noe som kan føre til store magesmerter og diaré.

I de fleste tilfeller vil kroppen klare å fjerne den etter en ukes tid. Ellers kan man legemiddelet albendazol. I verste fall må man operere.

Referanse:

Jakob Skov mfl.: Nematode infections of maricultured and wild fishes in Danish waters: A comparative study, doi: 10.1016, 16/12/2009 Sammendrag

Jakob Skov mfl.: Parasite infections of rainbow trout (Oncorhynchus mykiss) from Danish mariculture, doi: 10.1016/j.aquaculture.2014.08.041, 20/10/2014 Sammendrag

Mehrdana F. mfl.: Occurrence of zoonotic nematodes Pseudoterranova decipiens, Contracaecum osculatum and Anisakis simplex in cod (Gadus morhua) from the Baltic Sea, doi: 10.1016/j.vetpar.2014.08.027, 15/10/14 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Albuskjellet finner vi på havstrender over hele Vest-Europa, blant annet langs norskekysten. Der klamrer det seg fast til berg og stein, og bruker tunga til å raspe til seg mat.

Tenner på tunga

Denne tunga, radula på fagspråket, er dekka av bittesmå tenner, og det er disse som nå har tatt steget opp på førsteplass på lista over de sterkeste biologiske materialene vi vet om.

– Edderkoppsilke har leda denne konkurransen lenge, jeg ble overraska og gira da jeg fant ut at albuskjellet var enda sterkere, sier Asa Barber til Livescience.

Han er professor i maskinteknikk ved University of Southampton, og hovedforfatter av rapporten som nå er publisert i Journal of the Royal Society Interface.

Sterkere enn kevlar

Tennene er lagd av en blanding av protein og mineralet goethitt, og er omtrent én millimeter lange og rundt hundre ganger tynnere enn et menneskehår.

Ved hjelp av små vektstenger og et atomkraftmikroskop har Barber og kollegaene funnet ut at stoffet i gjennomsnitt tåler omtrent fem gigapascal. Det er omtrent fem ganger så mye som standard edderkoppsilke, og 0,5 gigapascal mer en edderkoppsilkerekorden.

Dette tilsvarer ifølge BBC omtrent det trykket som trengs for å omgjøre karbon til diamant. Og Barber forklarer at en spaghettitykk tråd av dette materialet kunne ha løfta ett og et halvt tonn.

Albuskjelltennene er til og med sterkere enn kevlar, men ikke riktig så sterkt som de aller mest hardføre karbonfibermaterialene.

Kan lære av naturen

Barber forklarer at hemmeligheten bak tennenes styrke er det at de er så tynne.

– På generell basis kan man si at jo større noe er, dess større er sjansen for at dette har en eller annen feil. Og feil reduserer strukturens styrke.

Han forklarer at det jobbes hardt med å redusere denne typen feil i karbonfibre, men at vi nå ser at det lureste kanskje er å lage dem så tynne at de blir mindre disponert for feil i utgangspunktet.

– Biologien er en voldsom inspirasjonskilde for ingeniørkunsten.

Referanse:

Asa H. Barber, Dun Lu, Nicola M. Pugno, Extreme strength observed in limpet teeth, Journal of the Royal Society Interface, februar 2015, DOI: 10.1098/rsif.2014.1326

Hva er kvinnenes rolle i polarhistorien? I deler av forskningen vår tar vi i bruk tilnærminger fra kjønnsforskningen. Hva er det vi oppdager når vi gjør dette?

Tradisjonelt har polarhistorien stilt spørsmål av typen hvem kom først, hvem oppdaget hva, og hvordan har vedkommende overlevd (eller ikke overlevd) strabasene og naturforholdene i Arktis eller Antarktis? På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, under polarheltenes gullalder, var det naturlig å tenke seg at det var menn som hadde kommet først og oppdaget noe, og en vanlig begrunnelse for bragdene deres var at de hadde overlevd fordi de var menn. Svaret på det store spørsmålet om hvorfor de hadde dratt avgårde til polare strøk har også ofte vært at det er fordi de er menn, menn med tiltakslyst og, i nåtidens ordbruk, med eventyrergener.

I dag vet vi om kvinner som har dratt til polarområdene, tilegnet seg de nødvendige ferdighetene og opplevd eventyr. Vi vet dessuten at kvinner har bodd og overlevd i Arktis allerede fra førhistorisk tid. Fra vårt nåtidige perspektiv framstår den historiske koblingen mellom menn og polarstrøk derfor som nettopp historisk: et produkt av datidens kjønnsrolletenkning.

Vårt forskningsmateriale rundt den østerriksk-ungarske polarekspedisjonens  hjemkomst i Europa i 1874 viser historiske kjønnsroller på klart, tydelig og noen ganger overraskende vis – og som konstruksjoner. Det er ikke uventet –1800-tallets mannsdominerte samfunn tatt i betraktning – at det er menn som drar på nordpolsekspedisjonen, og vi kan nok tenke oss at datidens medier hadde rett når de mente at gjensynet med det andre kjønn var noe av et sjokk og en glede for polfarere som hadde tilbrakt to år i isen. Men andre aspekter ved hjemkomsten virker mer fremmede for oss.

For eksempel det at kvinner skulle holdes adskilt fra menn ved de forskjellige bankettene som ble holdt til ære for polfarerne. I Bergen, i Wien og i den østerriksk-ungarske marinens hovedkvarter i Pula ble kvinnene plassert på galleriet. De fikk altså se på, mens mennene deres feiret ekspedisjonsmedlemmene. I Budapest ble de ved ett tilfelle dessuten holdt skjult bak en skjermvegg.

Gjenforeninger mellom polfarerne og deres koner og kjærester ble viet stor og positiv oppmerksomhet i mediene. Det at unge kvinner møtte fram på gateparader og viste sin beundring for polfarerne var sett på som mer pinlig. Hva kom denne beundringen av? Journalistene (som oftest var menn) kunne tydeligvis ikke forestille seg at den skyldtes misunnelse overfor et kjønn som fikk lov til å reise ut til verdens ytterkanter eller en oppriktig interesse for polarvitenskap blant kvinner. Mange avisartikler og vitsetegninger i avisene gjorde narr av bl.a. kvinners uvitenhet om arktiske forhold.

Det hadde vært flott å vite hva kvinnene selv mente, og der er vi heldige. Et leserbrev av Trygve Serck-Hanssen i Bergens Tidende fra 2004 satte oss på sporet av et tidligere leserbrev, skrevet i 1914 til Bergensavisen Morgenavisen, førti år etter ekspedisjonen. Her beskrives banketten holdt til ære for polfarerne i Bergen i september 1874 av en av kvinnene som var til stede. Det formidler en sterk følelse av at kvinner har vært urettferdig behandlet: ”Mens vore respektive herrer og ægtemænd sad gallaklædte bænkede om festbordet i Arbeiderforeningens store sal, blev det som en stor begunstigelse tilstaaet os damer at sidde oppe paa galleriet og se dem spise og drikke sig glade og mætte.” Samtidig innrømmes det i brevet en emosjonell respons ved synet av polarheltene.

Det var selvsagt ikke slik at kvinner var helt utelukket fra den offentlige sfæren den gang. Det var mulig for en kvinne å bli stjerne på lik linje med polfarerne, gjennom å være skuespillerinne. På flere av festforestillingene som ble satt opp på teatre i Wien til ære for polfarerne hadde kvinner framtredende roller, idet de deklamerte velkomstdikt på vegne av sitt kjønn. Riktignok ble disse skrevet av mannlige diktere, men det var samtidig vanskelig å ignorere statusen til en stjerne som Josefine Gallmeyer, meddirektør for det teatret der hun opptrådte, og den vekt hennes person ga til ordene hun deklamerte på scenen.

På banketten i Pula gjorde for øvrig kvinnene opprør. Kvinnene der var kjent fordi de hadde sydd det østerriksk-ungarske flagget som polfarerne hadde med seg på sin ferd. Men på banketten måtte også de sitte på galleriet. De fikk sendt ned et dikt som en av dem hadde skrevet, til mennene som satt og spiste. Dette ble lest opp av en av mennene. Deretter foretok kvinnene en ”baneinvasjon”, ved å gå ned trappen til bankettgulvet og innta plassen som hadde vært forbeholdt mennene.

En Marie Aust fikk publisert et dikt i en provinsavis i Mähren (i dag en del av Den tsjekkiske republikk). Der viser hun til at også kvinner kunne ha interesse av polfarernes bedrifter. På et arrangement for polfarerne i Budapest kom også den 17-årige Polixénia Pulszky, som senere ble en framtredende vitenskapskvinne, som arkeolog. Mange år senere forsøkte den ene lederen til ekspedisjonen i 1872-1874, Julius Payer, å arrangere en kunstnerekspedisjon til Grønland, og da henvendte flere kvinner seg til ham som ville være med. Også den gang viste altså kvinner sitt behov for å overskride de grensene som var blitt satt for dem.

Lenker

Arctic Modernities: forskningsprosjekt ved UiT Norges arktiske universitetet med fokus på kjønn, urbefolkning og økologi

Den 2,4 kilo tunge fisken av arten skolest ble tatt av Thomas Breivik i Storfjorden på Sunnmøre, ifølge Hooked.no. Breivik har såkalt artsfiske som hobby.

– En del av de store fiskeartene våre, som brosme, kveite, uer og skolest, kan bli veldig gamle, sier marinbiolog Kristin Valle til NRK.

Skolesten er ikke godt kjent i Norge. Fisken lever på store dyp, ned til 1000 meter og gjerne også dypere, forklarer hun.

– Det skal egentlig godt gjøres å få den på kroken. Det er en typisk dypvannsfisk, og ser også slik ut. Den har et kjempestort hode, store øyne og en veldig lang, tynn og rar kropp. Den har absolutt ikke en form en forbinder med fisk, påpeker marinbiologen.

• Les også: – Har aldri sett noe liknende

Store fisker er ofte gamle

Det er én tommelfingerregel når vi snakker om fiskers alder.

– Veldig små fisk leverer generelt kort, mens veldig store fisker lever generelt lenge. De aller minste fiskeartene vi har, blir to-tre år gamle. Noen av de aller største fiskeartene blir opptil 60-70 år gamle, sier Valle.

Fordi en del av de store fiskeartene blir så gamle og vokser så seint, kan du generelt anta at virkelig store fisker er nokså gamle, forklarer hun.

– For eksempel hvis du får en uer på kroken som er én meter lang og veldig tung, sier Valle.

• Les også: Slik kan du få den rette fisken på kroken

Ikke som med vin

Marinbiologen ville ikke ha spist gammel fisk hvis hun hadde fått en på kroken. Fisken blir nemlig ikke bedre med årene.

– Det er overhodet ikke som med vin. Hvis man får en torsk på 30 kilo på kroken, tror jeg at den kan få slippes uti igjen. Kjøttet blir veldig grovt. Det er definitivt ikke noe å være på utkikk etter, mener Valle.

• Les også: Fikk sølvkveite i garnet
• Les også: Fanget sjelden fisk med nevene

Får juling

Biologer har lenge jobbet med spørsmålet om hvorfor enkelte fisker blir så gamle, forklarer hun.

Det går også an å se det på fisken hvis den er gammel.

– Som oss mennesker får også fisk juling med årene. Noen er arrete og fiskeskjellene ser bare flekkvis pene ut. Det er også ofte en del parasitter på de eldste fiskene, forklarer Valle.

• Les også: Har du sett ein slik fisk før?

Den 2,4 kilo tunge fisken av arten skolest ble tatt av Thomas Breivik i Storfjorden på Sunnmøre, ifølge Hooked.no. Breivik har såkalt artsfiske som hobby.

– En del av de store fiskeartene våre, som brosme, kveite, uer og skolest, kan bli veldig gamle, sier marinbiolog Kristin Valle til NRK.

Skolesten er ikke godt kjent i Norge. Fisken lever på store dyp, ned til 1000 meter og gjerne også dypere, forklarer hun.

– Det skal egentlig godt gjøres å få den på kroken. Det er en typisk dypvannsfisk, og ser også slik ut. Den har et kjempestort hode, store øyne og en veldig lang, tynn og rar kropp. Den har absolutt ikke en form en forbinder med fisk, påpeker marinbiologen.

• Les også: – Har aldri sett noe liknende

Store fisker er ofte gamle

Det er én tommelfingerregel når vi snakker om fiskers alder.

– Veldig små fisk leverer generelt kort, mens veldig store fisker lever generelt lenge. De aller minste fiskeartene vi har, blir to-tre år gamle. Noen av de aller største fiskeartene blir opptil 60-70 år gamle, sier Valle.

Fordi en del av de store fiskeartene blir så gamle og vokser så seint, kan du generelt anta at virkelig store fisker er nokså gamle, forklarer hun.

– For eksempel hvis du får en uer på kroken som er én meter lang og veldig tung, sier Valle.

• Les også: Slik kan du få den rette fisken på kroken

Ikke som med vin

Marinbiologen ville ikke ha spist gammel fisk hvis hun hadde fått en på kroken. Fisken blir nemlig ikke bedre med årene.

– Det er overhodet ikke som med vin. Hvis man får en torsk på 30 kilo på kroken, tror jeg at den kan få slippes uti igjen. Kjøttet blir veldig grovt. Det er definitivt ikke noe å være på utkikk etter, mener Valle.

• Les også: Fikk sølvkveite i garnet
• Les også: Fanget sjelden fisk med nevene

Får juling

Biologer har lenge jobbet med spørsmålet om hvorfor enkelte fisker blir så gamle, forklarer hun.

Det går også an å se det på fisken hvis den er gammel.

– Som oss mennesker får også fisk juling med årene. Noen er arrete og fiskeskjellene ser bare flekkvis pene ut. Det er også ofte en del parasitter på de eldste fiskene, forklarer Valle.

• Les også: Har du sett ein slik fisk før?