Videoen er laget av News Watch

Den er ikke mer enn dobbelt så stor som en huskatt, men den har ikke noe mindreverdighetskompleks; det er en ytterst sjelden video fra Ugandas jungel et klart bevis på.

Her kan du se hvordan kattedyret oppløser en apeflokks fredelige hagefest i løpet av noen få sekunder.

– Det gir et spennende og sjeldent innblikk i verdenen til dette fascinerende dyret. Selv om vi vet mye mer om gullkatter enn for et par år siden, er det mye som fortsatt er mystisk, sier David Mills i en pressemelding.

Mills er ph.d.-student ved University of KwaZulu-Natal i Sør-Afrika.

Ikke noen overraskelse

Opptaket viser en afrikagullkatt som angriper en flokk kolobusaper. Den er filmet av en forskergruppe fra Max Planck-instituttet for evolusjonsantropologi i Tyskland.

– Primatologer i Kibale (nasjonalpark i Uganda, red.anm.) har flere ganger observert at aper har sendt ut faresignaler på grunn av gullkatter. Nå ser vi hvorfor, sier David Mills.

I videoen kan du se hvordan apene løper for livet så snart de oppdager det aggressive kattedyret. Denne gangen slipper de imidlertid unna, og gullkatten må gå slukøret hjem.

Aper plager katt

Forholdet mellom de to dyreartene er imidlertid mer nyansert enn videoen viser. En tidligere opptak viser nemlig modige kolobusaper som vekker en gullkatt som forsøker å sove.

Apenes lynraske reaksjonsmønster gir forskerne en bedre forståelse for denne modige atferden.

– Videoen gir oss helt ny kunnskap om denne jakten. Den viser hvorfor aper tør erte en gullkatt som forsøker å få seg en lur i et tre, sier student Laila Bahaa-el-din.

– En voksen kolobusape er en betydelig motstander for en afrikansk gullkatt. Gullkatten kan bare jakte ved å legge seg i bakhold og raskt få satt inn et dødelig bitt, forklarer hun.

Afrikagullkatten veier typisk mellom 5 og 16 kilo, mens apene i videoen veier mellom 7 og 12 kilo.

Referanse:

Laila Bahaa-el-din mfl.: The African golden cat Caracal aurata: Africa’s least-known felid, Mammal Review, januar 2015, DOI: 10.1111/mam.12033. 24/02/14

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I 1347 seilte flere skip inn i italienske havner med en bitter last. En last som hele Europa snart skulle smake. Pesten.

I de neste åra raste svartedauden som en gressbrann gjennom den europeiske befolkningen. I 1349 ankom den Skandinavia, før den feide videre inn over Russland.

En betydelig andel av innbyggerne i mange land var døde da den skrekkelige pandemien endelig brant ut. Men marerittet var ennå ikke over.

Gjennom de neste hundreåra vendte pesten stadig tilbake i store og små epidemier på ulike steder i Europa. De siste utbruddene skjedde helt inn på 1800-tallet.

Trodde pesten overlevde i gnagere

Forskerne har lenge antatt at pestbakterien overlevde i ville gnagere mellom hver gang den slo til blant menneskene.

Men nå har et team av norske og europeiske vitenskapsfolk undersøkt saken nærmere. Og de finner ingen tegn til at pesten holdt stand i gnagerbestander i Europa.

Antageligvis ble bakterien i stedet importert på nytt og på nytt fra Asia, konkluderer forskerne.

– Jeg er veldig overrasket over resultatene. Jeg trodde i utgangspunktet at det fantes slike reservoarer blant gnagere i Europa, sier professor Nils Chr. Stenseth. Han leder CEES – Senter for økologisk og evolusjonær syntese – ved Universitetet i Oslo, og er en av forskerne bak de nye resultatene.

– Men dette forklarer jo hvorfor det ikke lenger er utbrudd av pest i Europa, slik det er andre steder i verden.

Klimaet påvirker pest

Pesten er nemlig ikke dau. I dag finnes bakterien hos ørkenrotter og andre ville gnagere i Asia, Afrika og Amerika. Noen ganger smitter sykdommen over til mennesker i nærheten. De siste ti åra har Stenseth og kollegaene forsket mye om hvorfor dette plutselig skjer.

De har funnet ut at klimaet har mye å si. Når våren er varmere og sommeren er våtere enn vanlig, har ørkenrottene mye mat og gode tider. Da øker både antallet dyr og lopper raskt. Dette kan skje over en hel region.

Dersom pestbakterien finnes blant disse dyra, kan den altså også spre seg til mange flere dyr og over større områder.

Men når klimaet igjen skifter og det blir trangere tider, vil mange av ørkenrottene dø. Loppene samler seg i store mengder på dyra som fortsatt er i live. Og selv om loppene foretrekker å leve på gnagere, blir det etter hvert så trangt at insektene begynne å søke etter alternative verter.

Som mennesker og husdyra deres.

Slik øker altså risikoen for at en pestinfisert loppe biter et menneske, og dermed overfører pestbakterien til oss.

Studerte gamle beskrivelser av pest

De tidligere studiene av klima, gnagere og lopper ga altså grunn til å anta at slike hendelser i Europa lå bak de stadig tilbakevendende epidemiene i århundrene etter svartedauden.

Nils Chr. Stenseth, Boris Schmid og Lars Walløe fra Universitetet i Oslo og deres europeiske kollegaer ville teste nettopp denne hypotesen.

– Vi tok historiske data over tid og sted for utbrudd av pest etter Svartedauden og spurte: er det en sammenheng mellom klimaet i Europa og tidspunktet for nye epidemier?

Forskerne har gått igjennom 7711 historiske beskrivelser av pestutbrudd, og sammenlignet dem med analyser av årringer på trær fra samme tid og sted. På denne måten kunne de sjekke om plutselige utbrudd av pest blant mennesker fulgte etter visse typer endringer i klimaet.

– Men vi fant ingen holdepunkt for det i Europa, sier han.

Derimot fant de en annen kobling.

Startet i Asia

– Da vi analyserte klimadata fra Sentral-Asia, fant vi en tydelig sammenheng mellom et pestfremmende klima i Sentral-Asia og forekomst av pest i Europa 12 til 15 år senere, sier Stenseth.

Dette kan altså tyde på at pestbakterien fantes blant ulike gnagere i områder i Asia, og så – når klimaet tilsa det – kunne smitte over til husdyr og folk som med tida tok smitten med seg til Europa.

I de historiske nedtegnelsene lå det også flere hint om at dette kan ha skjedd. I mange av tilfellene der pesten plutselig dukker opp i Europa, starter utbruddet i en havneby ved Middelhavet eller Svartehavet.

Dette var havner der varer fra Silkeveien og andre handelsruter fra øst ble skipet inn.

Skal undersøke gamle tenner

Kanskje kom de nye bølgene med pest med kamelkaravanene fra Østen, spekulerer forskerne i artikkelen, som nå er publisert i PNAS.

Mange av disse handelsrutene gikk i hvert fall igjennom områder hvor det i dag finnes pestsmitte hos ville gnagere. Og forskerne vet fra før at kameler ganske lett blir smittet av pestlopper i slike områder. Så kan de igjen overføre sykdommen til mennesker.

– Men ennå vet vi ikke om de nye pestepidemiene virkelig kom denne veien, sier Stenseth.

Neste: DNA-sjekk

Han forteller at neste skritt er å bruke genetisk materiale til å finne ut om ideen stemmer.

– Vi skal undersøke pest-DNA som er bevart i tennene til mennesker som vi vet har dødd av pest på ulike tider og steder.

Dersom det virkelig var ulike varianter av pest som kom fra Asia i flere bølger, forventer forskerne at det skal være relativt stor genetisk forskjell mellom pest-DNAet i de ulike tennene. Stammer alle utbruddene derimot fra den samme bakterien som kom i 1347, vil variasjonen være mindre.

Stenseth mener slike DNA-analyser vil gi et ganske sikkert svar.

– Jeg er overbevist om at pesten må ha kommet flere ganger. Hvis vi finner ut at det stemmer, vil så mange brikker falle på plass.

– I så fall må historien om svartedauden og alle pestepidemiene etterpå skrives om.

Referanse:

Boris V. Schmida mfl., Climate-driven introductions of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe, PNAS, februar 2015. Sammendrag.

Når proffsyklistene forserer mil etter mil i hårreisende tempo, er alle muligheter for ekstra luftmotstand eliminert så godt det lar seg gjøre.

For eksempel er hårete legger barbert slik at kroppshår ikke skal bremse farten. Sykkeldrakten er designet etter alle kunstens regler for å få best mulig effekt og minst mulig motstand.

• Les også: Slik blir syklister raskere

Draktene sitter klistret til kroppen som et ekstra lag hud. Vekten er minimal, og kvaliteten på stoffet i drakten gjør at den puster. Stoffkvalitet og design er forsket på i mange år og forbedret mange ganger. Men fortsatt er det rom for ytterligere forbedringer.

Derfor driver Live Spurkland med testforsøk i vindtunnelen ved NTNU.

Tester forskjellig typer stoff

Hun har siktet seg inn mot draktene til de kvinnelige landslagssyklistene.

– Jeg startet med å teste nesten 30 forskjellige materialer på sylindre i ulike størrelser for å kartlegge stoffenes egenskaper. Ut fra resultatene fra disse første testene har jeg fått sydd tre drakter med litt forskjellige materialer.

– Disse tester jeg nå opp mot den originale, altså den som de kvinnelige landslagssyklistene bruker, forklarer Spurkland.

Hun er stipendiat ved Institutt for energi- og strømningsteknikk ved NTNU og er selv aktiv syklist.

Sykkeldrakter må være helt kroppsnære, men det betyr ikke nødvendigvis at stoffet skal være helt glatt. Draktene Spurkland har med seg til testingen har nemlig innfelt stoff med forskjellig struktur eller ruhet i overflaten.

– For å oppnå minst mulig luftmotstand må ruheten i overflaten tilpasses kroppsdelens form og hastigheten på luftstrømmen rundt kroppsdelen. Ved å sette sammen en sykkeldrakt av flere forskjellige materialer med ulik overflateruhet, kan man til en viss grad påvirke hvordan luften strømmer rundt syklisten.

Når hundredelene teller

De nydesignede testdraktene skal til pers i vindtunnelen – på en virkelig person. Proffsyklist Ingrid Lorvik har stilt seg til disposisjon. Landslagssyklisten er vant til daglige treningsturer på flerfoldige mil, så økta i vindtunnelen blir som en bitteliten oppvarming å regne.

Spurkland har likevel med et lite lager av sjokolade og nøtter for å holde energien oppe. For én ting er sikkert: Det blåser temmelig frisk motvind når luftstrømmen inne i tunnelen slås på.

– Det er viktig at draktene er mest mulig tettsittende. Vi merker det med én gang det kommer luft inn mellom drakten og kroppen. Drakten må sitte klistra, sier Lorvik.

• Les også: Sykler fortere om kvelden

Når hun sykler i Sør-Europa hvor det er veldig varmt, er det godt for komforten at det er innfelt netting enkelte steder slik at det blir litt luftig.

– Drakta har nok ikke så mye å si for en vanlig mosjonist, men for oss har den mye å si. Det er også et psykologisk element knyttet til det å vite at du har det beste utstyret. Mye sitter i hodet når du skal gi det siste du har av krefter, sier Lorvik.

I kraftig motvind

I en datamaskin koblet til vindtunnelen har Spurkland programmert inn ulike variabler hun vil måle. Sykkelen som brukes i testen, er fastspent på en vekt som blant annet måler aerodynamisk drag. Trykk og temperatur er også størrelser som mates inn i programmet.

Under testingen gjøres mange målesekvenser på 30 sekunder hver. Halvparten er dynamiske, det vil si syklisten tråkker i en jevn frekvens. Den andre halvparten er statiske, det vil si at syklisten sitter musestille i samme posisjon.

I alle forsøkene er motvinden inne i tunnelen temmelig frisk. Hastigheten varierer fra 35 til 65 kilometer i timen.

På sporet av en forbedret drakt

Når Spurkland i etterkant analyserer datamaterialet, trekker hun ut følgende resultater:

– Det ser ut til at endret materiale på ermer og skuldre kan ha positiv effekt. Buksen med en utradisjonell struktur kom best ut i den første testen, så det blir spennende å jobbe videre med den. Jeg har en del flere tester å gjøre før jeg kan konkludere noe, sier Spurkland.

Neste steg er nå å få laget en ny testdrakt med justeringer basert på det som kom fram under prøvingen i vindtunnelen. Det er Trimtex som er oppdragsgiver for Spurklands diplomarbeid og som lager testdraktene.

– Det blir blant annet noen endringer i plassering av sømmer på trøya slik at de i større grad går i fartsretningen. Vi har også endret litt på lengden på ermene og på plassering av lommene.

– I tillegg skal vi teste hvor mye ekstra struktur nederst på shortsen og på ermene har å si. Denne draktutgaven skal så ut i en ny testrunde både på en levende syklist og på en dukke, i hastigheter fra 35 til 75 kilometer i timen, forklarer Spurkland.

Det er ikke gjort i fei å skulle vinne hundredeler. Men hvis Spurklands tester viser gode resultater, kan proffsyklister etter hvert stille i nye og forbedrede drakter. Som gir det bitte lille ekstra for farten.