Den internasjonale romstasjonen

Data, men ingen bilder Europas ATV-5 ble destruert i atmosfæren

Da ATV-5 gjennomførte sin planlagte destruktive tilbakevending over Syd-Stillehavet 15. februar, var det siste av ESAs fem ubemannede forsyningsfartøyer utstyrt med et infrarødt kamera og instrumenter for måling av akselerasjon, rotasjon, temperatur og magnetisme, alt montert innvendig. Bilder og data registrert under tilbakevendingen var planlagt overført til en varmeskjold-beskyttet kule, der et kommunikasjonssystem skulle formidle det hele til bakken via Iridium satellitter.

Data ble mottatt, men dessverre ingen bilder.

Det som kom ned omfattet informasjon om antallet bilder tatt (nesten 6000), akselerometer og magnetiske målinger, detaljer om rotasjon pluss en temperaturmåling. Resten gikk tapt under overføringen.

Video fra ESA, tatt fra romstasjonen 15.2.2015, da ATV-5 ble koblet fra for en kontrollert destruksjon i atmosfæren.

Nye koblingsmekanismer for bemannede kommersielle fartøy

NASA har begynt å forberede romstasjonen på rutinebesøk av de to nye, kommersielle romfartøyene for transport av mannskaper opp og ned – forhåpentligvis før utgangen av 2017. To nye koblingsmekanismer vil bli gjort tilgjengelig for Boeings CST-100 og SpaceX´ Dragon V-2, begge på Harmony-seksjonen lengst fremme i fartsretningen, den ene helt i forkant der romfergene pleide å koble seg til, den andre på senit-siden.

Ankommende romfartøyer vil trenge koblingsmål, kommunikasjonssystemer og annet utstyr som skal installeres på de syv arbeidsøktene utenfor NASA planlegger å gjennomføre i løpet av året.

Orion-kapselen

Gode nyheter fra testflukt

En foreløpig analyse av data fra Orion EFT-1 (Exploration Flight Test 1), den første Orion-flyprøven (5. desember 2014), antyder at tilbakevendingstemperturen fra en bane med apogeum i 5800 kilometer var ca.  277 grader lavere enn forventet. Beregnet maksimaltemperatur lå på 2204 grader C, mens den høyeste målte var 1927 grader C.

Dette er gode nyheter for ingeniørene som skal bearbeide Avcoat-varmeskjoldet for en ubemannet ferd rundt Månen med EM-1 (Exploration Mission 1) høsten 2018. For å spare vekt kan det bli aktuelt å trimme tykkelsen på ablasjons-varmeskjoldet, som i dag har et minstemål på 4 centimeter. Det kan til og med bli mulig å velge en enklere konstruksjonsløsning.

Mer eksakte konklusjoner vil kunne trekkes når primærkontraktør Lockheed Martins 90-dagers rapport kommer i mars.

Video fra United Launch Alliance viser oppskytningen av Orion EFT-1 på en Delta IV-rakett 5.desember 2014. Til slutt også glimt fra landingen.

Romtransport

Virgin Galactic forbereder satellittoppskytninger

Virgin Galactic har leiet en nesten 14 000 kvadratmeters bygning ved Long Beach Airport i California for konstruksjon og bygging av rakett-trinnet for småsatellitt-oppskytningssystemet Launcher One.

Systemets første trinn er bæreflyet WhiteKnightTwo, som istedenfor det bemannede turist-romfartøyet SpaceShipTwo skal frakte raketten med en nyttelast på opptil 225 kilogram. Oppskytningskostnadene forventes å bli lave, og en viktig kunde kan komme til å bli OneWeb (se Kommunikasjon).

Videre planer for Europas ubemannede miniromferge

Etter den første vellykkede, suborbitale prøveferden med IXV (Intermediate eXperimental Vehicle) 11. februar, skal ESA i mars begynne å utrede hva som bør være neste skritt for det lille, ubemannede løftskrogfartøyet.

I en ny prøveferd planlagt gjennomført i 2019 eller 2020 kan det bli aktuelt å lande fartøyet på fast grunn, og i så fall enten bruke landingsstell eller en paraving.

Akkurat nå er IXV under transport til Italia for inspeksjon og analyser i Torino. Sjøtransporten foregår med redningsfartøyet Nos Aries, som skal være fremme i Genoa i slutten av måneden.

Video fra ESA om ISV, med animasjoner av retur i atmosfæren

Kommunikasjon

Flere planer for mikrosatellitter som skal gi globalt internett

Av de to multimilliarder dollars bredbånd-satellittsystemene som nå skal være i startfasen, vil Elon Musks SpaceX benytte seg av 4000 satellitter i 14 000 kilometers baner. OneWeb, støttet av Sir Richard Bransons Virgin Group pluss Qualcomm og ledet av O3b Network grunnleggeren Greg Wyler, planlegger en konstellasjon av 648 mikrosatellitter i ulike baneplan.

Det er SpaceX satellittene på noen hundre kilogram hver som skal bygges ved en ny fabrikk i nærheten av Seattle. Opprettelsen av systemet vil trolig ta 12-15 år og koste 10-15 milliarder dollar. I løpet av en ukes tid etter at planen ble lagt frem skaffet SpaceX seg 1 milliard dollar i støtte fra de nye investorene Google og Fidelity.

OneWeb, tidligere WorldVu Satllites, basert på en av de britiske kanaløyene, vil ifølge enkelte fagfolk trenge 900 satellitter, inklusive reserver, i rommet for å opprettholde konstellasjonen  av 648 operative enheter. Det er tidligere opplyst av Branson at satellittene vil bli skutt opp av Virgin Galactic´s Launcher One.

Romforskning

Romsonden Dawn nærmer seg asteroiden Ceres

Kratre og noen uforklarlige hvite prikker har begynt å dukke opp på bildene NASAs Dawn tar av Ceres i siste fase av ferden til dvergplaneten: Avstanden 12. februar var 83 000 kilometer, og trekkene var da meget godt synlig.

Et svakt gravitasjonsfelt vil trekke Dawn inn i en bane rundt Ceres omkring 6. mars, og forskerne ser med forventning frem til enda bedre bilder og data som kan gi holdepunkter om himmellegemets opprinnelse og sammensetning. Beste oppløsning på bildene tatt 12. februar var 7,8 kilometer per bildeelement.

Dawn utforsket i 14 måneder mellom 2011 og 2012 asteroiden Vesta, som med en diameter på 525 kilometer er en av de største i solsystemet. Forskerne kunne studere krateroverflaten i detalj, og skaffet seg innsikt i himmellegemets geologiske historie. Ved å sammenligne Vesta og Ceres vil de kunne lære mer om solsystemets opprinnelse.

Romsonden New Horizons nærmer seg dvergplaneten Pluto

Temmelig nøyaktig 85 år etter Clyde Tombaugh oppdaget Pluto, har NASAs New Horizons, på sin lange reise mot dvergplaneten, oversendt de første bildene av himmellegemets små måner. Nix og Hydra er synlige på en bildeserie tatt i tidsrommet 27. januar til 8. februar fra avstander på 201 til 186 millioner kilometer, med lange eksponeringstider.

Tombaugh fant Pluto 18. februar 1930 ved bruk av Lowell Observatory i Flagstaff, Arizona.

”Professor Tombaugh´s oppdagelse var langt forut for sin tid. Den varslet funnet av Kuiper-beltet og en ny type planeter,” uttaler Alan Stern, New Horizons sjefsforskeren ved Southwest Research Institute i Boulder, Colorado. ”New Horizons gruppen hyller den historiske bragden.”

Det er kanskje på sin plass å minne om at det var 2006 at Den internasjonale astronomiske union vedtok å nedgradere Pluto fra planet til dvergplanet. Vedtaket kom etter oppdagelsen av noen andre himmellegemer, på størrelse med Pluto, lenger ut i solsystemet.

Alan Stern var ikke enig i vedtaket, og han påpekte at Den internasjonale astronomiske unions definisjon av en planet ikke passet helt for noen store himmellegemer. For eksempel rydder ikke Jorden hele sitt naboskap for restmateriale, som er en del av definisjonen.

Video fra NASA med animasjoner av New Horizons ferd fra jorda mot Pluto

Forstudie om ubåt på Saturns måne Titan

Under et NASA Innovative Advanced Concepts 2015 symposium i Cocoa Beach, Florida, helt i slutten av januar, ble det lagt frem en NASA-finansiert forstudie av en liten undervannsbåt for utforskning av Kraken Mare, den største av metan/etan-innsjøene på Saturn-månen Titan. Kraken Mare er nesten 1000 kilometer i utstrekning og har en dybde på 300 meter.

Undervannsbåten, med en oppskytningsvekt på nesten 1400 kilogram, er tenkt drevet av elektrisiteten fra to Stirling radioisotop-generatorer. Den skal kunne foreta målinger både på og under overflaten – på kan det dreie seg om meteorologiske observasjoner og studier av kystlinjer, under om registrering av kjemisk sammensetning, strømmer, temperaturer og bunnforhold.

Et spesielt ballastsystem skal kunne tillate flere dykk og overflateobservasjoner i løpet av måneders operasjonstid – i løpet av 24 timer vil fartøyet kunne være 8 timer under overflaten og 16 timer på.

Forstudien er gjennomført ved NASAs Glenn Research Center i Cleveland, Ohio, med hjelp fra The Johns Hopkins Applied Physics Laboratory i Laurel, Maryland, og Pennsylvania State University´s Applied Research Laboratory.

Video fra NASA Glenn Research Center med animasjon basert på forstudien

Militær romvirksomhet

SpaceX ikke til sak mot USAF om satellittoppskytninger

SpaceX har antydet at selskapet likevel ikke vil gå til sak mot USAF (det amerikanske flyvåpenet) for ULAs blokk-kjøp av EELV (Expendable Evolved Launch Vehicle) bærerakettene Atlas V og Delta IV til oppskytning av satellitter som har med nasjonal sikkerhet å gjøre.

Forklaringen på at SpaceX´ Falcon 9 ikke var med i konkurransen om den store oppskytningskontrakten var at raketten ikke har vært formelt godkjent (den er i NASA-sammenheng fremdeles kun godkjent til Dragon-oppskytninger).

Årsaken til at SpaceX har forandret mening er spesielt to forhold, det ene at USAF har redusert behovet for EELV bæreraketter, det andre at flyvåpenet har gått med på å fremskynde Falcon 9 sertifiseringsprosessen for nasjonal sikkerhet oppskytninger.

Egentlig var det meningen å gjennomføre prosessen innen 2014. Det skjedde ikke, og målet er nå midten av 2015. Forsinkelsen har ved flere anledninger vært kritisert av SpaceX-sjef Elon Musk.

Diverse

Russisk romfusjon

Fra Russland meldes det at romorganisasjonen Roskosmos skal slås sammen med holdingselskapet United Rocket and Space Corporation for å skape en statseid enhet som omfatter mesteparten av landets romsektor, inklusive Khrunichev State Research and Production Space Center pg RSC Energia.

Visestatsminister Dmitrij Rogozin har i den forbindelse understreket Russlands forpliktelser når det gjelder deltakelse i internasjonale programmer og kommersielle prosjekter.

100 kandidater silt ut til Mars One

16. februar kom Mars One´s liste over de 100 kandidatene som fortsatt er med i konkurransen om plass på de romfartøyene organisasjonen har til hensikt å sende til Mars på enveisbillett fra 2024.

Av 202 568 opprinnelige søkere ble det i andre runde plukket ut 660 kandidater, hvorav det nå altså, i tredje runde, er valgt 100 etter online intervjuer med organisasjonens sjefslege, dr. Norbert Kraft.

Halvparten av de hundre er kvinner. 39 er bosatt i Nord eller Syd-Amerika, 31 i Europa, 16 i Asia, 7 i Afrika og 7 i Oseania (Australia og Stillehav-øyene).

Nordmannen Robin André Ingebretsen (20) fra Stavanger er fremdeles med.

Ingebretsen forteller at de 100 om et par måneder skal begynne fysisk og mental trening i Nederland eller Danmark. Treningen vil foregå i grupper, trolig med kontinuerlig observasjon og bedømmelse for uttak av en kjerne på 24.

Video fra briten Ryan MacDonald, en av kandidatene til Mars One, der han orienterer om utvelgelsen i februar 2015.

Skepsis mot Mars One

For øvrig er det hevdet at Mars One nå bare har noen få måneder på å avgjøre om en ubemannet landingssonde skal sendes til Den røde planeten i 2018.

Det var i 2013 at Mars One annonserte et samarbeid med Lockheed Martin om byggingen av en Phoenix-lignende sonde som kunne undersøke muligheten av å utvinne vann fra isforekomster i overflaten, dessuten prøve egnet solcellepanel-teknologi. Det ble også undertegnet en kontrakt med det britiske selskapet Surrey Satellite Technology om bygging av en kommunikasjonssatellitt for overføring av blant annet videobilder fra overflaten.

Mars One sjef Bas Landsdorp bekrefter at 2018 landingssonden er viktig, men at tiden er knapp. Hvis ikke en positiv beslutning tas før sommeren, kan tidsplanen for en første bemannet landing bli to år forsinket. Og kommunikasjonssatellitten skulle egentlig ha vært skutt opp i 2014.

Det bør vel også tilføyes at den nederlandske fysikkprofessoren (Utrecht-universitet) og Nobelpris-vinneren (delt fysikkpris i 1999) Gerard ´t Hooft, brukt i rollen som Mars One tilhenger og alibi, later til å ha fått betenkeligheter. 23. februar uttalte han i hvert fall at organisasjonens planer om å kolonisere Mars er urealistiske og at han ikke tror at den første kontingenten vil være i stand til å starte i 2024.

”Det vil ta ganske mye lengre tid og bli vesentlig dyrere. Da de først ba meg om å bli involvert, fortalte jeg at ”de måtte ha med en ekstra null overalt,” eller med andre ord at en oppskytning 100 år fra nå med et budsjett på titalls milliarder dollar kunne være et oppnåelig mål. Men,” la ´t Hooft til, ”folk vil ikke ha noe 100 år fra nå.”

Bas Landsdorp ser fremdeles optimistisk på planene, som han håper skal finansieres ved å selge rettigheter til en serie reality-fjernsynsprogrammer laget av Endemol, den nederlandske produsenten av Big Brother. ”Ikke glem at da Kennedy annonserte Månelandingsprogrammet, hadde han enda dårligere tid,” sier Landsdorp.

Men Mars One er ikke NASA.

Årsaken til at hønene i dag ikke blir slaktet til menneskemat, er at det ifølge produsentene ikke lønner seg å kjøre dem til slakt.

På grunn av biologiske forskjeller i både fasong og størrelse mellom kylling og verpehøns, kan ikke slakteren bruke samme utstyr. Så hvis verpehøns skal slaktes på lik linje med vanlig kylling, vil det kreve mye mer arbeid og penger. Det vil forskere gjøre noe med.

– Med en økende befolkning i verden og et voksende behov for mat, vil det være ufornuftig ikke å utnytte den ressursen som tre millioner verpehøns representerer på en lønnsom måte, sier forsker Ana Carvajal i Sintef.

Ifølge Carvajal har interessen rundt høne økt de siste årene. Blant annet har Forsvaret deltatt i et prøveprosjekt for å bruke hønene til mat.

– Men i praksis har det vært vanskelig å finne gode løsninger for å bruke høns til nye matprodukter som er tilpasset forbrukernes krav. Det tar for eksempel lenger tid å tilberede en høne, enn en kylling, sier forskningslederen.

Ingenting skal gå til spille

I dag blir de aller fleste verpehønene gasset og deretter avlivet. De fleste hønene ender deretter som bindemiddel i betong.

Bare fem prosent ender som råvare for storkjøkken, som blant annet i Forsvaret. Den klassiske hønsefrikasséen er nemlig ikke helt borte fra norske middagsbord, så et par produsenter sender fortsatt hønene sine til slakt. 

Hønene inneholder også verdifulle proteiner og oljer.

– En del av prosjektet skal se på hvilke matprodukter som kan produseres fra hønene som i dag slaktes, sier Caravajal.

En annen del skal ta i bruk ulike typer teknologi som blant annet enzymatisk hydrolyse for å utnytte hønene til ingredienser til mat og fôr. Enzymatisk hydrolyse er en enzymdrevet prosess som kan bryte ned råstoffet til oljer og verdifulle proteiner.

– Proteiner er en mangelvare i verden i dag, understreker Carvajal.

Forskernes mål er å få til en bioøkonomisk utnyttelse av de pensjonerte verpehønene, det betyr at ingenting skal gå til spille. Råstoff som blir igjen etter at høna er utnyttet til mat og fôringredienser, kan for eksempel bli brukt som jordforbedringsmiddel.

Teknologi fra marin ingrediensindustri

Carvajal og hennes kolleger jobber til daglig med havbruks- og fiskeriindustrien. Bransjen har i mange år jobbet med å utnytte bedre marint restråstoff  – altså det som blir igjen av fisk og skalldyr etter at hovedproduktene er tatt ut. Det samme har blitt et viktig tema i landbrukssektoren.

– Kompetanse og teknologi som i utgangspunktet er utviklet for marint restråstoff, kan også bli brukt på verpehøns, sier forskeren.

Med seg på laget har hun både Nortura og Norilia, Eggnettverket Jådåren, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, Bioforsk, og Felleskjøpets Fôrutvikling. Med andre ord er det en fagtung allianse som nå tar fatt på verpehønenes etterliv.

– Det vi starter med først er å kartlegge hva hønene kan benyttes til. Når vi har gjort det, skal vi se på hvilke teknologier vi kan ta i bruk, slik at dette blir lønnsomt, sier Carvajal. I fremtiden ser hun for eksempel for seg at det utvikles flyttbare slakterier. – De kan fraktes til gården, slik at hønene kan avlives både humant og forskriftsmessig, uten at de må fraktes noe sted.

Norges to viktigste handelspartnere, EU og USA, forhandler nå om en frihandelsavtale TTIP, Transatlantic Trade and Investment Partnership. Den vil komme til å dekke et gigantisk liberalisert marked og forhandlingene går nå mot slutten.

En slik TTIP-avtale vil ha store konsekvenser for land, næringer og bedrifter i både EU og USA.

Ta for eksempel EU med sitt indre europeiske frihandelsområde og fri flyt av varer, tjenester og kapital. Periferien lider, slik som middelhavslandene, med Hellas i spissen. Og sentrum vinner, slik som Tyskland gjør i EUs indre marked.

I Europa er det en voksende politisk opposisjon mot TTIP. Opposisjonen ser de negative konsekvensene, som også forskningen bekrefter.

Store konsekvenser også i Norge

Vi i Norge må også være oppmerksom. TTIP vil få en enorm økonomisk og distriktspolitisk betydning for EØS-landet Norge. EØS-avtalen vil nemlig knytte Norge til dette gigantiske frihandelsmarkedet. Når TTIP er inngått betyr det nok at EØS-avtalen må reforhandles, og vi får sannsynligvis en ny folkeavstemming i Norge.

Norske næringer og distrikter vil bli rammet noe ulikt. Regjeringen laget forrige år en intern rapport som ser på hvordan en slik avtale vil påvirke norsk næringsliv generelt og fiskeriene spesielt.

I 2014 uttalte næringsminister Mæland dette om TTIP: « For fiskeeksporten kan det slå alvorlig ut. Det er sannsynlig at konkurransesituasjonen for norsk fiskeeksport vil bli betydelig forverret, siden Norge ikke har tollfrihet for fiskeeksport til verken EU eller USA».

Ministeren lovet utredninger og tiltak for å heve konkurranseevnen til denne næringen. Tveteråsutvalget var allerede i gang.

Hvordan redde norsk sjømatindustri

Det regjeringsoppnevnte Tveteråsutvalget, oppnevnt i 2013, la fram sin innstilling i desember 2014 om framtidig organisering av norsk sjømatindustri, NOU 2014: 16, ut fra et forventet kommende TTIP. Utvalget utredet derfor hvordan kapitalinvestorer i sjømatindustrien kan øke avkastningen ved overtakelse av en større del av verdiskapningen i fangstleddet for å øke sin konkurranseevne i et internasjonalt marked

Utvalgsleder Tveterås utdyper utvalgets intensjoner klart i Klassekampen 20.12.2014. Han snakker om nødvendigheten av et brudd med den tradisjonelle sjømatpolitikken og dens lokale sysselsettingseffekt. Han hevder at «dagens reguleringsregime har en betydelig fordelingseffekt, til fordel for kystflåten og små kystsamfunn, på en måte som svekker lønnsomheten og verdiskapning i industrileddet. Fisken er en nasjonal ressurs. Det er en nasjonal oppgave å fjerne hindringer som fører til en enorm svekkelse av industriens lønnsomhet».

Sitat viser utvalgets dreining mot bedriftsøkonomisk lønnsomhet i et internasjonalt marked som overordnet mål, i stedet for regional fordeling av økonomisk virksomhet. Målet er avregulering.

Øke produktivitet og konkurranseevne

I Tveteråsutvalgets innstilling gjør de det klart at det dreier seg om tiltak for å øke produktivitet og konkurranseevne for sjømatindustrien internasjonalt, og at slike tiltak ikke kan ta hensyn til lokale kvoterettigheter, lokal foredling, og heller ikke til geografisk fordeling.

TTIP-utfordringen hviler over innstillingen. Ny organisering, større enheter og privatisering av næringen blir anbefalt. Det dreier seg om hensynsløse tiltak for å fremme framtidig produktivitet og konkurranseevne.

Utvalget vet at de bryter tradisjoner i næringen, men de venter også nye konkurransevilkår. De vet at dette vil ha store negative konsekvenser regionalt, spesielt for Vestlandet og Nord Norge. Disse regionene, trenger arbeidsplasser på alle nivå i produksjonskjeden og et beskatningsgrunnlag fra arbeidstakere og landfaste foredlingsbedrifter på land. Dette vil utvalget ta fra dem i konkurranseevnens navn. 

Bare et positivt forslag i innstillingen foreligger, nemlig forslaget om innføring av en grunnrente for bruk av norsk havressursene, innbetalt som en skatt til den norske stat.

Typisk blåblå politikk

Den blåblå regjeringen omfavner naturligvis utvalgets tilnærming. Privatisering av fellesverdier og statlig eierskap er kjernen i deres politikk – og TTIP representer framtiden.

Av hensyn til TTIP går Tveteråsutvalget inn for dette:

1) De går inn for privatisering og større produksjonsenheter i fiskerinæringen på alle nivå, fra fangst/oppdrett, foredling til eksport, for å oppnå målet om økt produktivitet, konkurranseevne og innovasjon.

2) De anbefaler at private fiskeribedrifter/konsern, skal kunne eie fiskekvoter. De sier at når det gjelder rekkefølgen av tiltakene må en liberalisert horisontal organisering og privatisering av flåteleddet skje samtidig med liberalisering av kvoteeierskap for sjømatindustrien. Utvalget mener fiskerne bør utsettes for konkurranse om fiskekvoter fra foredlingsleddet. De begrunner det med at bedriftene har større mulighet til å utvikle konkurransefortrinn, fordi de har kapital, størrelse og innovasjonskraft.

3) Utvalget mener videre at alle bedrifter og kystkommuner bør konkurrere om å skape verdier og arbeidsplasser basert på råstoff fra havet, men denne retten må være basert på like konkurransevilkår.

4) I tråd med dette anbefaler utvalget at leverings- og bearbeidingsplikten i forhold til lokale fiskeforedlingsbedrifter langs kysten avvikles. Leveranse kan like gjerne gå til EU og USA. I følge dette vil lokale bedrifter gå en usikker framtid og tap av arbeidsplasser i møte både i vest og nord.

Fremme likestilling og hindre diskriminering

Utvalgets flertall anbefaler også å avvikle aktivitetsplikten på land for sjømatindustrien. Aktivitetsplikten innebærer at statlige virksomheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering, både som offentlig myndighet og som arbeidsgiver.

Betydelige verdier er knyttet til disse pliktene og de ble innført av sosialdemokratiet med sikte på geografisk fordeling og bevaring av bosettingsmønstret. Utvalget anbefaler at avviklingen av pliktsystemene skjer på en juridisk og økonomisk akseptabel måte for de involverte partene. Slik vil de fjerne betydelige kostnader for foredlingsleddet.

Utvalget vil ha bort konkurransevridende plikter knyttet til bevaring av lokalsamfunn i et fritt sjømatindustrielt marked. De forbereder Norges inntog i det store framtidige frihandelsområdet EU – USA (TTIP). Før en reforhandling av EØS-avtalen og suverenitetsavståelse må TTIP bli et debattema i Norge. Ikke minst trengs det mer forskning.

Det første prøverørsbarnet i Norge ble født i 1984. Stadig flere kvinner gjennomgår assistert befruktning. I dag er mer enn tre prosent av alle barn som fødes hvert år, hjulpet til livet på denne måten.

Forskere har for første gang undersøkt kreftrisikoen blant alle norske prøverørsmødre.

Risikoen for å få brystkreft er 20 prosent høyere blant kvinner som hadde født barn etter prøverørsbehandling, enn blant dem som hadde blitt gravide uten medisinsk hjelp. Det viser studien fra Norsk kompetansetjeneste for kvinnehelse ved Oslo universitetssykehus.

Neppe hormonenes skyld

Men skyldtes dette hormonbehandlingen de fikk? Eller kan det hende at det er samme grunn til både vanskene med å unnfange og risikoen for brystkreft?

– I vår studie ser det ut til at det ikke er hormonbehandlingen som gir den økte risikoen, sier forskeren bak studien, lege Marte Reigstad. Det er i tilfelle helt i tråd med funnene i en studie fra 2012, som viste at hormonbehandling ikke øker risikoen for å få kreft, men at det tvert imot ser ut til at det å være ufruktbar øker sykdomsrisikoen.

Ved assistert befrukting (IVF) får kvinnen først hormonbehandling for at flere av eggene kan modnes samtidig, slik at det er mulig å hente ut flere egg fra kvinnen.

Når befruktningen er gjort i et laboratorium, og det befruktede egget er satt inn igjen i kvinnen, får hun ofte behandling med hormonet progesteron, gjennom tabletter, krem eller sprøyte. Det skal hjelpe kroppen med å holde på graviditeten, det vil si å unngå en spontanabort. Ifølge studien fra 2012 kan hormonbehandlingen i seg selv gi en liten økning i risiko for eggstokkreft, men ikke for brystkreft.

I Reigstads studie har hun samlet informasjon om 16 000 kvinner som fødte barn etter prøverørsbehandling i perioden 1984 til 2010, og 800 000 damer som fødte etter naturlig unnfangelse. Her fant hun altså at det var en økt risiko for brystkreft blant damene som hadde fått kunstig befruktning.

Ingen økning når mannen er grunnen

For å finne ut om det var behandlingen i seg selv, eller om det var noe med de ufruktbare kvinnene som kunne være årsaken til den økte risikoen, skilte hun IVF-kvinnene inn i to grupper.

I den ene gruppa plasserte hun de kvinnene som sannsynligvis ikke var ufruktbare selv, men der det sannsynligvis var mannen som var årsak til barnløsheten. I den andre lå problemet med å bli gravid, hos kvinnene.

Det var bare i den siste gruppa at forskerne fant en økning i brystkreftrisiko. Det tolker Reigstad som at det ikke var hormonbehandlingen som var årsaken. Den fikk nemlig begge gruppene kvinner. Med andre ord: Det kan i stedet se ut til at det er en felles årsak som både gjør kvinnene ufruktbare – infertile – og øker risikoen for brystkreft, forklarer hun.

Utelukket «barnefaktoren»

Fra tidligere forskning ser det ut til at kvinner som ikke har barn, har en litt høyere risiko for å få kreft i eggstokk, bryst og livmorslimhinne. Forskerne vet ikke hvorfor, men mener det kan virke som det å være gravid, i seg selv kan beskytte kroppen mot kreft.

I tidligere studier skilled det ikke mellom dem som får barn og dem som ikke får det etter prøverørsbehandlingen.

– Man har derfor ikke kunnet si med sikkerhet om det bare er fravær av den beskyttende effekten av å få barn, som gir økt kreftrisiko blant infertile kvinner. Dette har vi unngått ved å studere kun kvinner som har født barn, sier Reigstad.

Ser ikke på årsaken

Den nye studien går ikke nærmere inn på hva som kan skape brystkreftrisikoen hos kvinnene som har fått barn ved assistert befruktning. Kanskje har de ulike undergruppene av ufruktbare kvinner i denne studien, forskjellig risiko for kreft, tror forskerne.

Det er nemlig flere årsaker til at en kvinne kan ha vanskelig for å bli gravid. For eksempel er det noen kvinner som sjelden eller aldri får eggløsning. Dette er mer vanlig blant overvektige kvinner enn blant normalvektige kvinner.

Overvekt er igjen regnet som en risikofaktor for utvikling av brystkreft.

– Tette eggledere er en annen årsak til infertilitet, men dette er ikke knyttet til overvekt eller brystkreftrisiko på samme måte, sier Reigstad til forskning.no.

Motstridende resultater

Nan Oldereid er overlege ved reproduksjonsmedisinsk seksjon ved Rikshospitalet i Oslo, og er også medforfatter av den nye studien. Hun jobber direkte med IVF-behandling av norske kvinner og menn.

– Vår studie er en av flere som omhandler risiko for brystkreft hos kvinner som har født etter prøverørsbehandling.  Noen studier, som vår, har funnet en økt risiko, men andre studier har funnet det motsatte – at assistert befruktning kan ha en mulig beskyttende effekt, sier Oldereid. 

Risiko for kreft er ikke automatisk en del av samtalen hun har med pasienten, men i noen tilfeller blir det et tema hun tar opp. 

Pasienter tar opp kreftrisiko

– Alle som skal gjennomgå behandling med assistert befruktning og annen infertilitetsbehandling, har en samtale med gynekolog ved planlegging av behandlingen. Dersom vi vet at en behandlingen gir økt risiko, er det naturlig å ta det opp med pasienten, sier hun til forskning.no. 

– Hvis det enkelte par antas å ha en økt risiko for kreft, tas dette opp i denne samtalen. Det kan blant annet dreie seg om betydningen av arvelige sykdommer og andre risikofaktorer de måtte ha. Siden resultater fra forskjellige studier ikke konkluderer entydig om det foreligger en økt kreftrisiko ved prøverørsbehandling, er det vanskelig å infomere generelt om dette.  

– Derimot tar mange av pasientene opp spørsmålet om kreftrisiko selv, og da oftest knyttet til hormonbehandlingen de skal gjennom. Da er det mer naturlig å snakke om hva ulike studier, inkludert vår egen, viser, sier Oldereid.

Referanse:

M. M. Reigstad, I.K. Larsen, T. Å, Myklebust, T. E. Robsahm, N. B, Oldereid, A. K. Omland, S. Vangen, L. A. Brinton, R. Storeng, Risk of breast cancer following fertility treatment—a registry based cohort study of parous women in Norway. International Journal of Cancer, 1. mars 2015.

Hvordan oppsto livet her på jorden? Det spørsmålet har forskere strevd med i mange år. Hvordan så egentlig den aller første cellen ut?

Forskere er delt i to leirer:

Noen mener evnen til å kopiere arvemateriale må ha blitt utviklet først. Andre mener at det må ha vært stoffskiftet og evnen til å lage proteiner og sukker.

En ny teori

En forsker fra Aarhus Universitet i Danmark har imidlertid en ny teori.

Postdoktor Meredith Root-Bernstein fra Institut for Bioscience tror de første cellene oppsto omkring ribosomer – små «maskiner» i cellene – og at arvematerialet og stoffskiftet oppsto parallelt.

– Det kan være med på å forklare det hullet som finnes mellom en miks av komplekse kjemikalier og egentlige celler. Ribosomene er mer innfløkte enn en vilkårlig blanding av kjemikalier, men de er samtidig langt mindre komplekse enn cellene, forklarer Root-Bernstein.

Teorien hennes er publisert i Journal of Theoretical Biology.

Ribosomer med RNA

Ribosomer er i dag en enhet i cellene som konstruerer proteiner basert på genetisk informasjon.

En gang var ribosomene imidlertid mye mer enn bare deler av celler. De kom faktisk før cellene, og ifølge Root-Bernstein var de for flere milliarder år siden helt selvstendige, med sin egen genetiske informasjon i form av såkalt «super-RNA».

Dette RNA-et kunne lagre genetisk informasjon, men også fungere som et strukturmolekyl og hjelpe til med å oversette genetisk kode til proteiner.

Den manglende lenken

Ifølge teorien var ribosomer bindeleddet fra vilkårlige biologiske molekyler og liv på celle-nivå.

Livet oppsto altså ikke omkring arvematerialet – dette materialet, sammen med membranen og de andre funksjonene i cellen, stammer fra en støttefunksjon til ribosomene.

– Det revolusjonerer forståelsen av ribosomenes struktur, funksjon og evolusjonære betydning, forklarer Root-Bernstein.

Ikke overbevist

Postdoktor Kasper L. Andersen forsker også på ribosomer og RNA. Han jobber ved institutt for cellulær og molekylær medisin ved Københavns Universitet.

Han mener at studien er både original og interessant, og han er enig i at en forløper til moderne ribosomer var viktig i utviklingen av de første cellene.

Andersen er likevel ikke overbevist om at den nye teorien er riktig.

– Argumentene er foreløpig ikke overbevisende nok, sier han.

Andersen mener at teorien strider mot etablerte ideer om ribosomenes utvikling. De går ut på at ribosomer stammer fra små, enkle RNA-enzymer som langsomt har blitt større – ikke et ribosom med super-RNA.

DNA vil ikke bli kopiert

Et av Meredith Root-Bernsteins argumenter for at ribosomer er utgangspunktet for cellene, er at DNA i utgangspunktet ligger som en sammenrullet knute. Da er genene utilgjengelige.

Ifølge Root-Bernstein virker det ikke som DNA-et har særlig lyst til å bli kopiert, noe som gjør det lite egnet som grunnlag for det første livet. Et ribosom er derimot hele tiden klart til å oversette gener til proteiner.

Ribosomene har nettopp de egenskapene man kan forvente fra en ur-celle – nemlig lysten til å lese informasjon og konvertere den til funksjonelle molekyler.

– DNA ble utviklet senere for å beskytte informasjonen i ribosomenes RNA. Celler ble utviklet til å optimere prosessen der ribosomene kunne kopierer seg selv. Derfor mener vi at ribosomer ikke alltid har vært passive oversettere av DNA til proteiner. De var også en «missing link» til de første cellene, sier Root-Bernstein.

Root-Bernstein fortsetter å lete etter beviser for teorien. Blant annet ser hun etter tegn på at ribosomenes RNA inneholder rester av genetisk kode for andre funksjoner.

Referanse:

Meredith Root-Bernstein mfl.: The ribosome as a missing link in the evolution of life, Journal of Theoretical Biology (2014), DOI: 10.1016/j.jtbi.2014.11.025

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Hetetokter og nattsvette er de mest vanlige symptomene på overgangsalder hos kvinner.

Amerikanske forskere oppdaget store forskjeller mellom ulike etniske grupper, da de undersøkte hvor lenge de mest plagede kvinnene opplever disse symptomene.

Mens afroamerikanske kvinner i gjennomsnitt er plaget i ti år, rapporterer kvinner av asiatisk opprinnelse at plagene bare varte i nærmere fem år. Etnisk hvite amerikanske kvinner ligger midt imellom. De sier at de er plaget i 6,5 år.

Forskerne fulgte 3300 kvinner i nesten 13 år.

Lignende studie i Hordaland

En norsk studie har fulgt nær 2300 kvinner i Hordaland i like lang tid. Metodisk er studien ganske lik den amerikanske.

Hordalandskvinnene var plaget av overgangsalderen i gjennomsnitt i fire år. Bare én prosent sa at de er plaget i opptil tolv år.

• Les også: Miljøgifter knyttet til tidlig overgangsalder

– Konklusjonen er at de norske kvinnene rapporterer mindre symptombyrde og daglige hetetokter i en kortere periode enn det de amerikanske forskerne finner, forteller forsker Bjørn Gjelsvik ved Universitetet i Oslo. Han har ledet den norske studien.

Han mener det kan dreie seg om noen forskjeller i metode og observasjonstid. Men viktigst er det nok at det dreier seg om forskjellige befolkninger. Det er langt færre kvinner av afrikansk eller karibisk etnisitet i Norge enn i USA.

Kan være kulturelle forskjeller

Hvorfor kvinner av ulik etnisitet rapporterer så store forskjeller når det gjelder plager i overgangsalderen, kan verken de amerikanske eller de norske forskerne si noe sikkert om.

Gjelsvik ser ikke bort fra at det kan være genetiske forskjeller. Men det kan også dreie seg om kulturelle forskjeller.

– Sammenliknet med den amerikanske kvinnebefolkningen har nok den norske i mindre grad vært utsatt for omfattende medikalisering av overgangsalderen. Det har vært noe mindre fokus på overgangsalderens plager og mindre fokus på hormonbehandlingens velsignelser i Norge på 1980- og 1990-tallet.

Røykere får større plager

De amerikanske kvinnene som har mest plager i overgangsalderen røyker mer og er oftere overvektige. De har flere symptomer på angst og depresjon, de har oftere lav utdanning og er i større grad preget av sosialt og økonomisk stress.

I den norske studien er det flere dagligrøykere, flere med lav utdanning og flere som ikke lever i parforhold som rapporterer mye plager.

– Vi har kontrollert for økonomisk status, men finner ikke forskjeller her. Vi fant heller ikke noen sammenheng mellom overvekt og plager. Det var heller ikke sammenheng mellom mangel på fysisk aktivitet og symptomer.

Forskerne fant tvert imot ut at de som trente mest, hadde mer hetetokter enn de som ikke trente. Dette tror de kan ha sammenheng med at de som er mest plaget, trener mye fordi de har lest at det hjelper mot plager i overgangsalderen.

Gjelsvik mener at det er røyking som er den eneste godt dokumenterte livsstilsfaktoren som klart gjør overgangsalderen vanskelig for kvinner.

– Kvinner som røyker kommer tidligere og mer dramatisk i overgangsalderen. 

Mister ikke seksuell lyst

Den norske studien konkluderer med at hvert tredje norske kvinne er plaget av hetetokter i overgangsalderen.

Tørr skjede, et annet symptom i overgangsalderen, var det mellom to og ti prosent av kvinnene som var plaget av.

• Les også: – Rødkløver lindrer plager i overgangsalderen

Gjelsvik mener at det har vært mange myter om kvinnens overgangsalder. Få av dem har fått støtte i forskningen.

– Det er for eksempel ikke dokumentert at kvinner i overgangsalderen får søvnvansker, angst og uro, slik det har vært hevdet på folkemunne i mange år. Det er heller ikke dokumentert at hormonendringen i seg selv reduserer seksuell lyst hos kvinnen. De fleste forskere vil i dag være tilbakeholdne med å hevde at dette er symptomer som klart er forbundet med overgangsalderen.

– Mye av den forskningen som har vært gjort på kvinnens overgangsalder har vært finansiert av legemiddelindustrien. Jeg tror derfor at flere av de studiene som har vært gjort, er påvirket av det, mener Gjelsvik.

Startet vanligvis rundt 50 år

Plager i overgangsalderen skyldes at eggstokkene gradvis slutter å fungere i 50-årsalderen. Menstruasjonen blir borte, og østrogenmengden i kroppen faller. Gjennomsnittsalderen for overgangsalderen i Norge er 51 år. 

Referanser:

Nancy E. Avis mfl: Duration of Menopausal Vasomotor Symptoms Over the Menopause Transition, JAMA International Medicine, februar 2015, doi:10.1001/jamainternmed.2014.8063.

Bjørn Gjelsvik mfl: Symptom prevalence during menopause and factors associated with symptoms and menopausal age. Results from the Norwegian Hordaland Women’s Cohort study, Maturitas desember 2011, doi:10.1016/j.maturitas.2011.09.011. Sammendrag

Arkeologer finner ofte spor etter fortiden, som hustufter, ildsteder, gamle veifar og overpløyde gravhauger, ved hjelp av gravemaskin eller såkalt sjakting eller flateavdekking.

Men den grove redskapen innebærer også en risiko for at funnene ødelegges. Det kan også hende den slipper luft til i jordlagene, og på den måten endrer bevaringsforholdene, som kan være med og skade de fysiske levningene.

De moderne metodene, som satellittbilder og laserskanning, er derimot inngrepsfrie og langt mer skånsomme. 

– Satellittopptak og flybåren laserskanning gir raske oversikter over store arealer, og kan være med å kartlegge områdene for de som trenger det, sier Knut Paasche, arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

De nye metodene kan bli brukt til å produsere kart og til å finne ut av hva slags vegetasjon og hvilke dyrearter som finnes i området. Og selvfølgelig til å avdekke arkeologiske kulturminner.

Dette er viktig informasjon for arkeologene, men også for folk som skal bygge hus, nye veier og jernbane.

Gir gode bilder

Flere av fylkeskommunene bruker i dag flybåren laserskanning. Skanningen gir gode oversiktsbilder over store landområder, og svært mange av de arkeologiske kulturminnene oppdages på skjermen uten at man trenger å gå ut i landskapet.

Selv om man ikke finner alt, har metoden vist seg å være veldig effektiv.

Geofysiske undersøkelser i form av georadar går ut på at man sender radiosignaler ned i bakken og får et bilde av hva som befinner seg under overflaten. Metoden har vært utprøvd i norsk sammenheng helt siden 1970-tallet, men det er først i dag at vi har fått virkelig gode resultater.

Det skyldes først og fremst bedre posisjonering, bedre programvare og muligheter til å jobbe digitalt med store datamengder. Ikke minst er det også bedre arbeidsrutiner og mer kunnskap og erfaringer i det å tolke de såkalte anomaliene, som er mønsteret vi ser under bakken.

Fant historisk handelsplass

De beste resultatene fra geofysiske undersøkelser har arkeologene fått på dyrket mark. Her har de funnet overpløyde gravhauger fra jernalder, hustufter og forhistoriske veier.

Et eksempel fra Vestfold viser hvordan nyere geofysiske metoder kan bli brukt sammen med vanlig utgraving med gravemaskin og spade. Der fant arkeologer spor etter en markedsplass fra vikingtiden på en åker ved Gokstadhaugen, det såkalte Heimdalsjordet.

– Vi har svært få slike tidlige handelsplasser, eller «Kaupanger», kartlagt her i landet, og de arkeologiske funnene fra stedet er helt eksepsjonelle, sier Paasche.

– Dette viser hvordan nyere metoder kan forbedre måten vi registrerer og kartlegger arkeologiske kulturminner. Gokstadeksemplet, med flere, viser hvordan fylkeskommunene kan bli langt mer effektive ved registrering av arkeologiske kulturminner. Både raskere, men ikke minst også med større og mer spennende arkeologiske resultater.

Gjør planleggingsarbeidet mer forutsigbart

Å bruke de nye metodene har mange fordeler, først og fremst som registeringsverktøy. Man får raskere oversikt, som gjør planleggingen mer forutsigbar der ulike tiltak skal klareres i forhold til kulturminneloven og de automatisk fredete arkeologiske kulturminnene.

Færre inngrep i jorda betyr også mindre konflikter med grunneiere og andre interesser.

Resultatene kan dessuten lett integreres i GIS-baserte kart og 3D-modelleringsverktøy som del av planarbeidet.  

Erstatter ikke spaden

NIKU har gjennom en årrekke vært en pådriver for at norske arkeologer skal benytte de spennende mulighetene som ligger i skjæringspunktet mellom arkeologi og teknologi.

– Som arkeologer vil vi selvfølgelig også grave ut sporene fra fortiden. Det er først når vi har de arkeologiske gjenstandene i hånden, vi virkelig kan skrive historie.

– Men de nye verktøyene gir oss bedre muligheter til å prioritere, og dermed velge de mest interessante lokalitetene for arkeologisk utgravning.

Det er altså ikke slik at de moderne metodene erstatter de gamle.

– Spade, murskje og gravemaskin vil fremdeles være viktige verktøy i selve utgravingen, understreker Paasche.