– Om ein går til den klassiske faglitteraturen, så koker vikingtida ned til vikingekspedisjonar, kongar, våpen og slag, seier vikingforskar Nanna Løkka.

– I den graden kvinner blir nemnt, blir dei plassert i ein kvardagskontekst, med barn, handarbeid og heimeliv. Så når ein skal summere opp vikingtida, så fell dei ut eller blir putta i eit eiget avsnitt, fordi det ikkje verkar så veldig spanande eller spektakulært.

I den ferske antologien Kvinner i vikingtid går 16 kvinner og éin mann i rette med den vante, saga-inspirerte forteljinga om tidleg, norsk mellomalder, prega av hærtokta til kongar og stormenn. 

Kvinner i vikingtid tek for seg dei mange kvinnerollene i eit samfunn der ikkje berre mennene hadde politisk makt og påverknad.

I boka går det fram at kvinnene slett ikkje alltid var stua inne i heimesfæren, men også deltok aktivt i det offentlege livet, med berande roller innan handel, tekstilproduksjon, legekunst og religionsutøving.

Ingen nemnt, alle gløymd

Både sagaer og skulebøker fortel om kor mange sesser – benkar for roarane – byggmeister Torberg Skavhogg utstyrte skroget til Ormen Lange med, det legendariske skipet til Olav Tryggvasson. Kvinnene som vov seglet er på si side ikkje nemnt med namn.

– Vikingane kunne jo ikkje oppdaga England om ingen hadde vove segla på skipa. Det er eit kjend faktum at vikingane var langt framme når det gjaldt skipsteknikk. I ein episode av tv-serien «Vikings» blir det til dømes gjort eit stort nummer ut av ankeret på skipet. Men seglet blir ikkje nemnt med eit ord, fortel Løkka.

Tekstilproduksjonen var mest sannsynleg organisert i makthierarki der kvinner leidde andre kvinner i eit omfattande samarbeid.

– Det å lage eit segl på 100 kvadratmeter til dei store vikingskipa kravde 200 kilo ull frå om lag 2000 sauar, og hundrevis av arbeidstimar. Da er det ikkje lenger snakk om ei småskala familiebedrift.

Lærebøkene på vidaregåande er verst

Forskaren hevdar at modellane som blir brukte for å forstå vikingtida skuggar over kvinners påverknad og bidrag. Dette blir særleg tydeleg i historiebøkene i den vidaregåande skulen.

Berre ei av dei seks mest brukte lærebøkene frå 1990- og 2000-talet har eit eige avsnitt om kvinner, ifølgje Løkkas gjennomgang.

– I den graden kvinnene dukkar opp i den generelle faglitteraturen, er det som regel i form av stereotypien av husfrua, knytt til garden og heimen, og ikkje som ein del av dei viktige samfunnsprosessane, seier Løkka.

I standardforteljinga om vikingtida vert garden sett på som den minste, men også viktigaste eininga. Andre viktige institusjonar i vikingsamfunnet er ætta, høvdingdømmet og tinget.

Det er vanleg å knyte kvinna til garden og den private sfæren, og mannen til det offentlege livet. Kjønnsrollene blir difor ofte skildra med utgangspunkt i omgrepsparet inne – ute, for å vise skiljet mellom arbeidsoppgåvene til kvinner og menn.

– Det er ikkje det at den vanlege framstillinga ikkje er gangbar, men ho gjer at vikingtida blir karakterisert av dei mannlege aktivitetane. Vikingsamfunnet hadde etter alt å døme også andre sosiale skiljelinjer og hierarki der kvinner i større grad trona på toppen, seier Løkka.

Husfrua som bedriftsleiar

Nyare forsking viser til dømes at det å vere husfrue kunne vere ein ganske omfattande jobb, spesielt om ein budde på ein større gard.

Høvdingsetet på Borg i Lofoten, den største høvdinggarden ein kjenner til, var til dømes over 80 meter lang – berre 20 meter kortare enn Nidarosdomen. Ein typisk høvdinggard kan ha hatt langhus på om lag 50 meter. Eit gjestebod på ein stor høvdinggard kunne fort omfatte 150 personar, som alle skulle ha mat og drikke.

– Å drive ein slik gard er jo som å drive ei mellomstor bedrift – desse husfruene kan best forståast som bedriftsleiarar, seier Løkka.

Dimed kan ein også spørje seg om kor vidt eit slikt gjestebod eigentleg høyrde til den såkalla private sfæren. I samband med gjesteboda vart avtalar inngått, politikk meisla ut og nye alliansar knytte.

Var ikkje maten eller drikka god nok, kunne det bere med seg diplomatisk krise og vanære. Kvinnene som lagde og bar fram maten spela dimed ein viktig, offentleg funksjon.

Mest sannsynleg har nyare vikingforsking gjort kategoriar som inne/ute og privat/offentleg avleggs, skriv Løkka i boka Kvinner i vikingtid.

Vondsinna sagakvinner

Det hjelp ikkje at kvinnene som posisjonerte seg til topps i det mannlege krigarhierarkiet, ofte vart heftig propagandert mot av dei seinare sagaforfattarane. Det gjeld mellom anna dronning Gunnhild, som etter sigande gjekk i lære hjå samiske trollmenn og styrte hærtokta til sønene sine etter at mannen hennar, Eirik Blodøks, vart driven frå Noreg og seinare drepen.

Eit like dårleg rykte fekk Alfiva, de facto herskar over Noreg tidleg på 1000-talet, som gjorde seg upopulær med å innføre nye lover og skattesystem.

Vikingsvermeri som nasjonsbygging

Nanna Løkka peikar på at nemninga vikingtid på mange måtar er ein 1800-talskonstruksjon, forma i tråd med dei rådande nasjonalromantiske ideala på den tida.

Historikar Jørgen Haavardsholm har til dømes peika på at vikingtid som nemning på ein historisk epoke kan knytast til ein politisk prosess der målet var å skape ein nasjon med ei felles og stolt fortid, med vikingane som maskuline og kompromisslause heltar og eventyrarar.

– Ein har knytt ein heil periode og eit heilt samfunn til vikingtokta, sjølv om også berre ein liten del av mennene faktisk drog i viking. Det har gitt epoken ein maskulin valør, som stiller den kvinnelege halvdelen av befolkninga i skuggen, hevdar Løkka.

Farvel til vikingtida?

Den nasjonalromantiske arven er ein av grunnane til at ein ny generasjon historikarar i historieverket Norvegr frå 2011, valde å bruke den meir nøytrale og europeiske nemninga tidleg middelalder. Arkeologane på si side, har i hovudsak alltid har brukt nemninga yngre jernalder.

– Er det vegen å gå?

– Eg har enda opp med å bruke nemninga vikingtid, mest fordi folk skal skjøne kva eg jobbar med. Dessutan er jo vikingtida noko som sel og får merksemd. Men det er klart det er ein ambivalens i dette.

Einar Strumse er en av få miljøpsykologer i Norge og en av drivkreftene bak etableringen av et miljø innen miljøpsykologi på Lillehammer.

Førsteamanuensen forsker blant annet på kildesortering og hvordan man kan påvirke mennesker til å bli bedre til å kildesortere.

For tiden er Strumse partner i et tverrfaglig prosjekt som undersøker hvilken betydning asylmottakenes arkitektur og fysisk miljø påvirker beboernes livskvalitet.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg vil dra til New York og oppholde meg ved City University of New York (CUNY) fordi det var her man etablerte det første og fortsatt eneste doktorgradsprogrammet i miljøpsykologi i USA, og fordi man her driver spennende forskning innen urban miljøpsykologi.    

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– «Forsker grand prix». Hater reality-TV.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Begge deler! Og begge er både krevende og morsomt. Undervisning er spennende når man kan undervise om det man forsker på eller har som interesseområde. For meg er det miljøpsykologi. Det er morsomt å undervise når man merker at studentene blir engasjert. Forskning er spennende fordi man kan oppdage nye sammenhenger og kan bidra til bedre praksis på et felt. 

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Charles Darwin, Noam Chomsky og Kurt Lewin .

Faguttrykk du elsker?

– «Nihil est in intellectu quod non prius in sensu»; intet er i intellektet som ikke først var i sansene. Fordi dette aksiomet var noe av det første jeg støtte på som psykologistudent, og fordi det uttrykker omgivelsenes grunnleggende psykologisk betydning for menneskets utvikling.

– Jeg liker også «subliminal persepsjon», et fascinerende fenomen som handler om påvirkning under bevissthetsterskelen.

– For ikke å glemme den mest berømte formelen i sosialpsykologien: B = f (P,  E). Kurt Lewins formel som betyr at atferd er en funksjon av personen og hans eller hennes omgivelser på et gitt tidspunkt. Formelen ble publisert i Lewins bok Principles of Topological Psychology fra 1936.

Faguttrykk du hater?

– «Forskning viser …», fordi det misbrukes som hersketeknikk og er notorisk upresist. Og «relatert til» og «i forhold til»,  fordi de ofte brukes som fyllmasse i mangel av en treffsikker formulering.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Verdens beste pappa!

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Det positive er at det representerer et forsøk på å synliggjøre forskningsinnsatsen til fagpersonalet på universiteter og høgskoler.

– Svakhetene overskygger imidlertid dette. Da tenker jeg særlig på at tellekantsystemet premierer kvantitet framfor kvalitet: Det er antall publikasjoner og ikke viktige publikasjoner som premieres. Et annet problem er at det er individuelle karriereløp og konkurranse mellom institusjoner som premieres og ikke nødvendigvis mer opplysning og økt velferd.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Et paradigmeskifte som innebærer at all forskning og kunnskapsutvikling blir satt inn i et bærekraftig økologisk perspektiv.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Begge er nødvendige å bruke, men jeg vil gjerne slå et slag for kvalitativ metode i psykologien fordi kvantitativ metode har dominert faget. Det finnes en feilaktig forestilling om at det bare er kvantitative randomiserte kontrollerte forsøk, RCT-studier, som er ordentlig forskning. Det er imidlertid ofte slik at det er nødvendig med induktiv, kvalitativ forskning for å frembringe helt ny kunnskap, mens mye kvantitativ forskning ofte bare bekrefter det vi allerede vet.     

På 1800-tallet er det allerede laget ulike arabiske bibeloversettelser i 1000 år, og kanskje lenger.

Men i 1860-årene vil omstendighetene det slik at en ny bibeloversettelse blir en bestselger i den arabiske verdenen.

Den amerikanske misjonæren Eli Smith har fått med seg den amerikanske legen og misjonæren Cornelius Van Alen Van Dyck og arabisklæreren hans – den lærde, libanesiske forfatteren Butrus al-Bustani – for å lage en ny arabisk bibeloversettelse. De lager den de på vegne av et amerikansk misjonsselskap.

De oversetter fra gresk og hebraisk til arabisk, og boka trykkes opp i et opplag på 3000. Det Nye Testamentet kommer ut i 1860, og Det Gamle Testamentet kommer ut i 1865. De gis ut i Libanon, som ikke skal bli selvstendig før på 1940-tallet. 

Oversettelsen blir formidlet til flere arabiske land. Den blir en salgssuksess, og snart må det trykkes opp 3000 eksemplarer til. Dette er en tid når få kan lese. 

Muslimer kjøpte bibler                               

– Ikke bare kristne kjøpte denne bibelen. Det gjorde også muslimer. De kjøpte den fordi de mente at den var passende litteratur til å øve seg på lesing, sier Rana Hisham Issa.

Om få uker disputerer hun for doktorgraden sin på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Issa har gjort språkanalyser av fire bibelversjoner, litterære tekster og historiske dokumenter fra misjonsarkiver i Beirut og Cambridge.

– Da Bibelen på 1800-tallet ble en lett tilgjengelig vare som var rimelig å få kjøpt overalt, så endret den leseferdighetene og fortolkingsmønsteret til det arabiske samfunnet generelt – og til de orientalske kristne spesielt. 

• Les også: Hvorfor blir noen krenket?

Oversettelsen til Smith, Bustani og Van Dyck var den første lokale oversettelsen som gjorde disse tekstene tilgjengelige for vanlige folk.

Første billigbok

En ny, dampdrevet trykketeknologi utviklet seg på denne tiden så raskt at hvert eneste opplag ble billigere å presse ut enn det forrige.

– Van Dyck-bibelen blir den første billigboka som finnes på dette markedet, sier Rana Hisham Issa.

Helt siden 800-tallet hadde det kommet en jevn strøm av jødiske og kristne oversettelser av den hebraiske bibelen og det nye testamentet til den arabiske verdenen.

– I tusen år har Bibelen tilpasset seg muslimsk smak innen språklig stil. Oversettelsene på 1800-tallet blir et gjennombrudd for bibelen. Fra nå av er Bibelen en trendsetter i arabisk språk og litteratur, i konkurranse med Koranen, sier hun.

Oversetterne fikk altså en del makt, og selv om Issa har funnet at disse tekstene ikke hadde noen større grammatisk påvirkning på arabisk, ser hun at de er med på å bestemme hvordan visse temaer omtales.

Ordvalgene er gjort bevisst, og er annerledes enn i Koranen, for eksempel.

Nye ord

Eksempler på utradisjonelle ordvalg som oversetterne på 1800-tallet gjorde, er ordet for «kirke», og navnet Syria. Selv om arabisk har mange ord som betyr kirke, og alle disse ordene kommer fra gammelsyrisk eller hebraisk, bestemte oversetterne på 1800-tallet seg for et ord som ikke er brukt i Koranen, nemlig kanisa.

– Dette ble stående som det eneste ordet for kirke i det moderne språket, sier Issa.

Noe lignende skjedde med navnet Syria. Tradisjonelt var det på arabisk brukt det bysantinske navnet – Sham. Men de moderne oversetterne gikk for et annet.

– De valgte heller å bruke det greske navnet, Syrie, selv om også alle arabiske bibler før 1860 hadde brukt Sham. Siden da har har Suriya vært det mest brukte navnet.

– Oversettelsene fra 1800-tallet skaper også den normen at navnet Allah ble brukt uansett hvilken gud i de monoteistiske religionene det var snakk om, sier Issa.

Rift om bibeldominans

Ulike kirker hadde altså i mange århundrer oversatt bibelske tekster til arabisk.

• Les også: Åpner arabisk skattkammer av ord

Den katolske kirken var tidlig på bibeloversettelses-ballen. Den ønsket, som mange andre kirker, å slå gjennom med sin oversettelse, og var i 1526 den første aktøren til å komme med en trykket utgave, ifølge Issa.

– Denne oversettelsen og de som ble laget i de påfølgende århundrene, ble for dyre for dyre å kjøpe inn for de små kirkene, og vant derfor ikke så mye terreng, forteller hun.

– Da oversettelsen fra de amerikanske misjonærene kom, ført i pennen av fra Smith, al-Bustani og Van Dyck, truet den katolske maronittiske kirken med å ekskludere enhver som hadde kontakt med de amerikanske misjonærene.

Oversetterne

De som oversatte bibelen til arabisk, var ikke hvem som helst. Nesten alle oversetterne hadde, eller fikk senere, selv betydning for den moderne arabiske kulturen på en eller annen måte. De var del av den kulturelle eliten, og nesten alle bodde i Beirut.

Én oversetter endte opp med å skrive det første ordentlige arabiske leksikonet.

Butrus al-Bustani skrev også leksikon, i seks bind, og en arabisk ordbok. I tillegg var han en sentral pedagogisk skikkelse som moderniserte skolesystemet i Libanon. Han regnes som viktig i moderniseringen av arabisk kultur i samtiden sin.

Til forskjell fra Eli Smith, som døde før bibeloversettelsen deres kom ut, var Cornelius Van Alen Van Dyck lege i tillegg til å være misjonær, og lærte seg raskt arabisk. Han skrev etterhvert også lærebøker på arabisk, og ble en av grunnleggerne av Syrian Protestant College, som i dag heter The American University of Beirut. Van Dyck ble en svært populær mann i regionen.

En som også ble bibeloversetter, var Ahmed Faris Shidiaq, en skribent, forlegger og forfatter. Han regnes av mange som den arabiske journalistikkens far. Han reiste mye og bodde blant annet i London i en periode, forteller Issa.

Hans roman «Legg over legg» regnes av mange som den første arabiske romanen.

– Det er en veldig morsom bok, sier Rana Hisham Issa.

– Den er veldig antireligiøs, men Shidiaq kom altså med sin egen arabiske bibeloversettelse et par år etter.

• Les også: Er teologi egentlig vitenskap?