Et sted mellom 15 og 20 prosent av alle små barn har på grunn vansker og sykdom, et større omsorgsbehov enn andre barn.

Norge har full barnehagedekning og en velfungerende velferdsstat. Likevel velger en god del kvinner som er i arbeidslivet og som får et barn med ekstra omsorgsbehov, å slutte å jobbe.

Hvorfor gjør de det?

Kronisk syke barn

Bet er en stor, norsk studie som viser at mødre med kronisk syke barn, ofte velger å forlate arbeidslivet og bli hjemme. Dette gjelder ikke bare mødre til barn med alvorlige funksjonshemminger, men også mødre til barn med atferdsproblemer eller språkvansker.

For tidlig fødsel, lav fødselsvekt, atferdsvansker, sen språkutvikling, leppe-ganespalte, Downs syndrom. 

Dette er noen av vanskene og lidelsene barna i denne undersøkelsen hadde. Forskerne har sett på konsekvenser av barnas sykdom for mødres arbeidsdeltagelse. Den har sett på sykefravær og sykefraværsdiagnoser, inntektsutvikling, psykiske helse og livskvalitet for mødrene gjennom småbarnsalderen

Dataene har forskerne hentet fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) der mer enn 90 000 mødre og 70 000 fedre har deltatt. MoBa omfatter kvinner som var gravide i årene 1999 til 2008.

Nedgang i livstilfredshet

I en av delstudiene i forskningsprosjektet sammenlignet forskerne mødre til friske barn, mødre til barn med leppe-ganespalte og mødre som fikk barn med Downs sykdom.

– Her så vi at mødrene til barn født med Downs syndrom, etter fødselen fikk en rask nedgang i generell livstilfredshet og en betydelig økning i angst- og depresjonsplager sammenlignet med småbarnsmødre for øvrig, forteller Ragnhild Bang Nes, som er forsker ved Folkehelseinstituttet.

– Blant mødrene til barn som ble født med leppe-ganespalte, observerte vi bare et moderat forhøyet nivå av angst og depresjonssymptomer da barna var 6 måneder. Dette var forbigående.

Hos mødrene til barna med Downs syndrom fant forskerne derimot en varig reduksjon i livstilfredsheten. 

Venner oss vanligvis til endringer

Internasjonal forskning på hvordan alvorlige negative livshendelser preger oss mennesker, har pekt i retning av at livskvaliteten vår sjelden reduseres over lengre tid.

– Dette har forskere på området i en årrekke antatt er riktig. Vi mennesker er ofte sterke. Vi har evne til å tilpasse oss alvorlige livshendelser og endrede livsbetingelser. Det gjelder både svært negative og svært positive hendelser og livsbetingelser.

Over tid venner de fleste seg til det endrede livet, og det gjør oss verken veldig ulykkelige eller veldig lykkelige.

– Men når du får et alvorlig eller kronisk sykt barn, er det altså ikke sikkert at det er slik, sier Nes. Ansvar og omsorg for et kronisk sykt barn kan muligens redusere livskvaliteten mer varig, mener de norske forskerne.

Vil ikke dramatisere

Forskeren ved Folkehelseinstituttet vil ikke dramatisere det hun og kollegene har funnet i denne studien.

– Nivået av plager som vi finner hos disse mødrene, er ikke dramatisk høyt. Men vi finner likevel en klar og tydelig forskjell mellom disse mødrene og andre småbarnsmødre. Likeledes ser vi at en høyere andel rapporterer om alvorlig angst og depresjonslignende plager som gir indikasjon på at de oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse 

Bang Nes minner om at dette er psykiske plager som rammer mange mødre hvert år og som kan ha betydelige konsekvenser ikke bare for mødrene selv, men også for familien og særlig barnet som har behov for ekstra omsorg.

– Samfunnet bør øke fokuset på disse mødrenes – og familienes – trivsel og psykiske belastninger, oppfordrer forskeren.

Barna er i barnehage

Tilbudet til familier som får et barn med vansker eller sykdom, er godt de fleste steder i Norge. Sammenlignet med mange andre land er tilbudet i Norge svært godt.

I denne studien finner forskerne at småbarn med vansker og sykdommer, like ofte er i barnehage som andre barn. Totalt er over 95 prosent av alle norske 3-åringer i barnehage. Om syke barn er kortere tid i barnehagen hver dag, vet ikke forskerne.

– At disse barna ser ut til å være i barnehage som andre barn, er uansett viktig å merke seg, mener Nes.

– For til tross for det gode offentlige tilbudet, så ser vi altså at mødrene til en hel del av barna med vansker og kroniske sykdommer, forlater arbeidslivet.

En av tre slutter

Rundt 23 prosent av tidligere arbeidende mødre til 3-årige barn med atferdsvansker, har forlatt arbeidslivet. Det tilsvarende tallet for andre småbarnsmødre er rundt 16 prosent.

Ved alvorlige sykdommer hos barna, ser forskerne at så mange som rundt en tredel av mødrene ikke har vendt tilbake til arbeidslivet når barnet er 3 år.

Er det fordi totalbelastningen på disse småbarnsmødrene blir for stor, at de ikke vender tilbake til arbeidslivet? Eller er ikke de norske velferdsordningene så gode som vi kanskje tror?

– Dette kan vi ikke svare på. Men det vi ser er altså at til tross for god barnehagedekning og tilsynelatende gode velferdsordninger, så får sykdommer og vansker hos små barn ofte store konsekvenser for mødrene deres.

Hele familien rammes

– Når mor rammes på denne måten, så er det ikke bare for henne det er uheldig. Det rammer også barnet og den øvrige familien.

Selv når det er snakk om et barn som har lettere atferdsvansker, ser forskerne at det får konsekvenser for småbarnsmorens arbeidsdeltagelse.

I tillegg til at den generelle livskvaliteten blir dårligere, kan langvarig uteblivelse fra arbeidslivet føre til lavere inntekt, reduserte karrieremuligheter og lavere pensjon.

Personer som blir lenge borte fra betalt arbeid står dessuten i fare for å falle helt ut av arbeidslivet.

Hva skjer med fedrene?

Hvordan går det med fedrene til småbarn som har større omsorgsbehov enn andre barn?

– Det ønsker vi også å undersøke nærmere, forteller forskeren ved Folkehelseinstituttet.

– Er det for eksempel slik at en god del fedre jobber mer når et barn er sykt, for å kompensere for mors reduserte arbeidsdeltagelse og inntekt? Eller er det tvert imot slik at et sykt barn også går ut over fars arbeidsdeltagelse? Det vil vi gjerne vite.

Noen mennesker har tendens til å få en fyldig bakdel, mens andre sliter med skikkelig vom. Noen har problemer med å styre vekten sin, mens andre alltid holder seg innen normalvekten.

Genene er viktige for om du hører til den ene eller den andre typen. Nå har forskere funnet 147 spesifikke steder i arvematerialet som er involvert i dette.

– Vi har sammenlignet gener og BMI for 300 000 personer. Det er den største undersøkelsen som er gjort av dette, sier Tune Pers, som er postdoktor ved Harvard Medical School.

Fettfordeling og vekt

Forskere fra en rekke land har bidratt i studien. De fant først de 147 genetiske regionene som er assosiert med fedme. Noen av punktene påvirker appetittregulering, mens andre påvirker hvordan fettet blir fordelt på kroppen.

Tune Pers og kollegene hans har utviklet en ny forskningsmetode som kalles Depict. Den skal fortelle om hvilke biologiske prosesser som er involvert når man finner genetiske sammenhenger.

Det viste seg at:

49 av gen-områdene påvirker sentrale metabolske prosesser som avgjør hvordan fettvevet utvikler seg og hvor det setter seg på kroppen. Forskerne er særlig opptatt av risikoen for bukfedme, som øker risikoen for en rekke sykdommer.

97 av de 147 områdene påvirker hjernemekanismer som blant annet styrer appetitten. De har antagelig innflytelse på hvor mye man spiser. Sannsynligvis er de også involvert i andre prosesser som påvirker vekten.

– Tidligere satte man et punktum når man fant genetiske regioner assosiert med risiko for overvekt eller bestemte sykdommer. Nå har vi gått et skritt videre. Metoden vår gjør at vi kan peke på bestemte biologiske prosesser, forklarer Pers.

Et skritt videre

Forskere kjenner til noen gener som de er sikre på at påvirker appetittregulering, og de vet hvordan de oppfører seg på celle-nivå.

Store befolkningsstudier viser nye gener som er overrepresentert blant de overvektige. Depict-programmet undersøker om disse genene oppfører seg på samme måte.

– Neste skritt er å teste dette i laboratoriet. Vi bruker mus til dette. Hos noen skrur vi av disse genene, og så ser vi hvordan det påvirker prosessene i cellene. Det er det vi holder på med nå, forteller Pers.

Vekker begeistring

En av Danmarks ledende forskere når det gjelder sammenhengen mellom gener og overvekt, er Thorkild I.A. Sørensen. Han er begeistret for de mulighetene Depict-metoden åpner for.

– Det er et utrolig flott arbeid. Forskerne utnytter virkelig mulighetene for å arbeide sammen internasjonalt. Det krever en enorm innsats innen koordinering. Vi som forsker på fedme, har stor hjelp av denne kunnskapen, sier Sørensen, som er professor i metabolsk og klinisk epidemiologi ved Københavns Universitet.

– Det er et stort skritt fremover at man nå kan se på hvilke biologiske prosesser som er involvert, fortsetter han.

Utvikler seg forskjellig

– Det er nå mye som tyder på at de avgjørende genene kommer til uttrykk i hjernen, at det har å gjøre med læring, drifter og følelser, sier Sørensen.

– Men det er fortsatt mye vi ikke vet om hvordan genene arbeider. Vi vet også for lite om hvordan genene spiller sammen med miljøpåvirkninger, for eksempel det vi spiser, hvordan vi trener, og hvilke psykiske og sosiale forhold vi lever under. Alt dette påvirker utviklingen av fedme.

Referanse:

Dmitry Shungin mfl.: Nature 2015: New genetic loci link adipose and insulin biology to body fat distribution. Doi: 10.1038/nature14132. Sammendrag

Adam E. Locke mfl.: Nature 2015: Genetic studies of body mass index yield new insights for obesity biology. doi:10.1038/nature14177. Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Eit lite, grønt moseskot pakka inn i marin leire. Og endå eit. Og endå eit.

Professor Stein Bondevik og ein masterstudent han har med seg, stussar over synet av noko grønt og friskt i det marine slammet, tusenvis av år gammalt. Dei to er i ferd med å samle prøvar frå ei myr på Hommelstø i Brønnøy kommune i Nordland. Formålet er å sjå om det finst spor etter ein mogleg tsunami utløyst av eit skred utanfor Lofoten.

Det finn dei ikkje. I staden finn dei svært gode spor etter Storeggatsunamien, som følgde Storeggaraset for 8000 år sidan. Dei små, unnselege moseskota vil komme til å fortelje forskarane noko vesentleg om det menneskelege omfanget av katastrofen.

Kan tidfeste tsunami

Korleis var livet i Noreg for 8000 år sidan? Arkeologiske funn seier mykje om dette. Kysten var svært viktig for steinaldermennesket, og mange utgravingar viser at busetnadene låg heilt nær sjøen. Helleristningar fortel om jakt og fiske frå båtar, busetnader på øyar langt til havs og avanserte maritime kunnskapar.

Steinalderfolket budde ved kysten store delar av året – spesielt på haust- og vinterstid. Men om somrane fór grupper opp i fjellet for å jakte på reinsdyr – funn av steinreiskapar og fangstanlegg høgt til fjells tydar på dette. Så kom dei ned igjen om hausten for å lagre vinterforråda sine med ved, utstyr, skinn, kjøt og anna.

På grunn av dette livsmønsteret har forskarar lenge vore interesserte i å vite kva tid på året den såkalla Storeggatsunamien skjedde.

– Mosefunna våre viser at vi med stor sikkerheit kan seie det skjedde i oktober månad. Effekten for steinaldersamfunna må dermed ha vore katastrofal, seier geolog Stein Bondevik.

Ei gåte for geologane

Tsunamien er ei storhending i noregshistoria som forskarar først har funne ut om i nyare tid. I fleire tiår stussa skotske og norske geologar over sand som var avsett frå sjøsida inn i innsjøar langs kysten, og sand som dekte steinalderbusetnader. Både i Inverness og på Sunnmøre fann dei avsettingar som dei ikkje hadde noka god forklaring på. Hadde det vore ein storm av abnorme dimensjonar i Nordsjøen for 8000 år sidan?

Først med oljeleitinga på syttitalet kom svaret på gåta. På kanten av den norske sokkelen, mot fiskebanken Storegga, går det eit stup rett ned frå 250 meters djup til 500 meters djup. Dette er bakveggen til eit enormt ras. På havbotnen nedom skredkanten og heilt ned til 3000 meters djup ligg restane av det, med steinblokkar opp til ein kilometer i diameter.

Dette raset utanfor Mørekysten – det største kjente undersjøiske raset i historia – forårsaka det som no blir kalla Storeggatsunamien. Den første vitskaplege artikkelen om fenomenet kom i 1987. I starten var geologar mest opptekne av å stadfeste at tsunamien faktisk fann stad, sidan har andre spørsmål komme til.

Dei små moseskota frå ei myr på Helgelandskysten skulle gje svaret på eitt av dei viktigaste: Korleis blei steinaldermenneska råka av hendinga?

Tankespranget til professoren

Viss Stein Bondevik hadde vore stressa den dagen i myra, hadde han kanskje ikkje gjort det nødvendige tankespranget. Eller viss han ikkje hadde vore gift med ein botanikar som opna auga hans for plantelivet. Då hadde han kanskje forkasta prøvane, og trudd dei var ureina med notidig materiale som hadde komme inn i prøvetakaren ved ein feil.

Dette er vanskeleg å vite, men i alle høve tok han og masterstudenten seg tid til å sjekke saka nærmare, og ta opp mange prøvar. Kvar gong fekk dei opp grøne tustar. Dette kunne ikkje vere tilfeldig.

– Då eg skjøna av den grøne fargen at mosane kunne ha vore levande då dei blei rive med av tsunamien, gjekk dimensjonane opp for meg. Levande materiale som er avsett og bevart i augneblinken naturkatastrofen finn stad, er noko av det mest dyrebare ein geolog kan komme over, seier han.

Moseforskaren i Sogndal

Først eit tankesprang, og så ein porsjon råflaks: Då geologiprofessoren ved Universitetet i Tromsø bestemte seg for at han ville flytte heim til Sogndal, og fekk jobb ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, blei han tilfeldigvis kollega med ein av dei fremste moseforskarane i Noreg. Økolog Knut Rydgren er ein av tre forskarar i landet som har drive med ringmerking av etasjemose, og følgt veksten og reproduksjonen til denne mosearten nøye.

– Dei færraste økologar gidd å forske på mose. Dei fleste likar betre blomar, og dessutan er dei små mosane vanskelegare å lære seg. Men eg elskar mosane! Dei er så vakre og fascinerande, seier Rydgren.

Kva mosen fortel

Saman returnerte Stein Bondevik og Knut Rydgren til myra på Helgelandskysten for å samle nye prøvar. Med seg fekk dei 19 temmeleg godt bevarte skot av grøn etasjemose som Rydgren fraus ned og seinare analyserte.

Målingar synte at grønfargen kjem av intakt klorofyll, og radiokarbondateringar viste at mosen var 8000 år gammal.

– Ufatteleg at desse planterestane kunne vere så godt bevart i leira gjennom tusenvis av år! seier Bondevik.

Etasjemose

Det særeigne med etasjemosen er at nye skot ikkje veks frå tuppen, slik som hos andre moseartar, men på ryggen av fjorårets skot. Ut av vekstmønsteret og storleiksforholdet mellom det nye skotet og fjorårsstengelen kunne Knut Rydgren slutte kva tid på året planten må ha blitt riven opp av tsunamien.

Samanlikningar med etasjemose som veks i dag, samla inn frå månadane juli til og med desember, viste at tsunamien må ha skjedd i oktober, slutta han.

Flodbølgja på kring 10 til 12 meter vaska dermed inn over land på tidspunktet der menneska oppheldt seg nærast havet, og då dei nett var ferdige med å byggje opp vinterforråda sine. Øydelegginga av buplassar, båtar, utstyr og forråd må ha gjort den påfølgande vinteren svært vanskeleg for dei som overlevde. Dimensjonane var enorme. Hadde det skjedd i dag, ville alle kystbyane på Vestlandet vore lagt under vatn.

– Med dette studiet har vi vore med på å avdekke omfanget av ei heilt ekstrem hending i Noregs-historia. Ei hending frå den mørkaste delen av historia vår som vi berre har små fragment av kunnskapar om, seier Rydgren.

Referanse: 

Stein Bondevik og Knut Rydgren. Moss growth patterns and timing of human exposure to a Mesolithic tsunami in the North Atlantic. Geology, september 2014. Samandrag. 

Hvordan frambrakte evolusjonen et dyr som går på to bein og har en diger hjerne?

Jorda endret klima for nesten tre millioner år siden. Da begynte den siste rekken av istider, med enorme iskapper som dekket norddelen og sørdelen av jordkloden.

I Afrika førte nedfrysingen til at klimaet ble kaldere og tørrere. Det ble mindre skog og flere åpne gressletter. Å klatre i trærne ble mindre attraktivt. I stedet fikk den som kunne gå på to bein, fordeler.

Med større hjerne i tillegg, kunne fortidsmennesket ta i bruk redskaper og fange store dyr. De kunne spise energirikt kjøtt som erstatning for fruktene fra trær.

Og de unngikk å selv bli spist ute på den farlige gressletten.

Eldste menneskefossil som er funnet

Flere hypoteser er framsatt de siste årene om at dette tørrere istidsklimaet førte til at noen arter forsvant, mens andre dukket opp i Afrika.

En av dem som oppsto kan altså ha vært menneskeslekten Homo.

Denne uken ble det kjent at et fossil som ble funnet i Afar-provinsen i Etiopia, kan ha vært et 2,8 millioner år gammelt Homo-individ. Fossilet LD 350-1 består bare av en underkjeve med fem tenner. Men dette lille fossilet har klare trekk som tyder på at det tilhørte slekten Homo.

Det er dermed det klart eldste individet vi kan kalle «menneske» som er funnet til nå.

Funnet har nå satt fart i spekulasjonene om istidshypotesen som forklaring på menneskets evolusjon.

– Der lå fossilet!

Det var en januar-morgen for drøye to år siden at etioperen Chalachew Seyoum, student ved Arizona State University i USA, bestemte seg for å lete etter fossiler av fortidsmennesker i et øde område i Afar-provinsen i Etiopia, kalt Ledi-Geraru.

Ingen hadde gjort noe tilsvarende i dette området på flere tiår.

– Jeg hadde hatt fri noen dager, følte jeg hadde mye energi og gikk løs på letingen med friske øyne. Jeg løp litt hit og dit. Så kom jeg opp på en liten høyde. Der lå fossilet! forteller han til Science.

Radiometrisk datering, det vil si måling av den radioaktive nedbrytingen av isotoper, slo fast at underkjeven med de fem tennene var nesten 2,8 millioner år gammel. Dette er en periode fra menneskets utvikling hvor det knapt er funnet fossiler. Slik åpner LD 350-1 et vindu inn mot en veldig lite kjent tid av fortida vår: Overgangen fra fortidsmennesket Australopithecus til menneskeslekten Homo.

– Dette fossilet passer perfekt inn her, sier paleontologen Fred Spoor ved University College London, til tidsskriftet Science.

• Les også: Gikk oppreist og hang i trærne

Savannehypotesen

Evolusjon handler først og fremst om tilpasning til endring. Klimaendringer har livet på jorda måttet tilpasse seg mange ganger.

I nok en forskningsartikkel, også den offentliggjort i Science 4. mars, setter en gruppe amerikanske paleoantropologer funnet av LD 350-1 i sammenheng med omfattende landskapsendringer i det nordlige Etiopia for nesten tre millioner år siden. Geologiske spor forteller at det skjedde slike endringer.

En bekreftelse på istidshypotesen – eller savannehypotesen, som den også kalles – vil være at man finner fossiler av fortidsmennesker først og fremst på steder hvor det kom store gressletter for nesten tre millioner år tilbake, da istid endret klimaet.

Altså på steder som Ledi-Geraru.

Fra liten til stor hjerne

Forskere er stort sett enige om at det var i tidsrommet fra 3 til 2,5 millioner år tilbake at småhjernede Australopithecuser ble til storhjernede Homoer.

Men fram til offentliggjøringen av LD 350-1, var det eldste kjente Homo-fossilet bare 2,3 millioner år gammelt. Det var en overkjeve funnet i Hadar-provinsen i Etiopia.

Noe godt fossil fra det aktuelle tidsrommet, fantes ikke.

Forvirrende fossiler

Mye av det som ellers er funnet av fortidsmenneske-fossiler i Afrika til nå, har forvirret mer enn det har oppklart. Noen fortidsmennesker har hatt store hodeskaller, noen har hatt små hodeskaller. Forskere har de siste årene diskutert om det egentlig var tre Homo-arter i stedet for bare én.

Flere fossiler av Homo rudolfensis, som er mindre enn to millioner år gamle, er etter individer som står lenger fra dagens mennesker enn det eldre Homo habilis-fossiler gjør. Dette viser nye computertomografier av fossilene. Altså står det klart at Homo habilis må være vår forgjenger, heter det i Science.

Forskerteamet bak funnet av LD 350-1 har ikke ennå slått fast med sikkerhet at det er en Homo habilis de har funnet i Ledi-Geraru. Størrelsen på jekslene tyder på at det stemmer. Men buen på underkjeven peker samtidig i retning av Australopithecus afarensis. Det vil si det kjente fossilet Lucy og hennes artsfrender som levde fra 2,95 til 3,8 millioner år siden.

Fra skog til gressletter

Når jakten på fortidsmennesket nå er flyttet til det øde Ledi-Geraru området i Etiopia, tyder mye på at forskere har funnet et kjerneområde for menneskets tidlige evolusjon.

Ledi-Geraru ligger bare 30 kilometer fra et område i Hadar-provinsen i Etiopia der det er gjort flere enn 100 ulike funn etter det eldre fortidsmennesket Australopithecus afarensis. Med Lucy som det mest kjente.

Og bare 40 kilometer unna Ledi-Geraru har man tidligere funnet det eldste kjente steinredskapet brukt av mennesker, datert til 2,6 millioner år tilbake.

Flere nye arter

Spennende er det også når Science-artikkel nummer to denne uken om LD 350-1-fossilet rapporterer om undersøkelser forskerne har gjort av andre pattedyr funnet i akkurat det samme området. For de viser at hele en tredel av pattedyrfossilene i Ledi-Geraru er etter nye arter som man ikke finner i de litt eldre sedimentene i den nærliggende Hadar-provinsen.

For tre millioner år siden var Hadar hjemsted for aper, giraffer og elefanter. Dyr som foretrekker et lappeteppe-landskap med både en god del skog og med gressletter.

I Ledi-Geraru finner paleontologene at det 200 000 år senere var en annerledes fauna.

Åpent landskap

Da var det i stedet gaseller, sebraer, ville griser og bavianer som dominerte. Dette er dyr som foretrekker et mer åpent gresslandskap, likt det vi i dag finner i den kjente naturparken Serengeti i Tanzania.

Istid og klimaendring – og dermed kjøligere og tørrere klima – endret landskapet i Ledi-Geraru.

Ledi-Geraru ble omgjort til et sted hvor en ny art som gikk på to bein og hadde en stor hjerne, fikk fordeler.

Slik kan de første menneskene ha oppstått. Da istiden kom.