Sola har kommet høyere på himmelen. Det betyr at NASAs satellitter Terra og Aqua igjen tar bilder langt mot nord. Og denne uken ble det dessuten solid hull i skydekket over Norge. Resultatet av en ganske mild vinter på Østlandet var lett synlig i dette bildet fra Terra 4. mars: 

Hva skjer i Stillehavet?

Den amerikanske værvarslingen NOAA gikk denne uken ut med melding om at nå er det en El Niño i Stillehavet. Det gjenstår å se hvor stor/liten El Niñoen blir, men den ganske store Kelvinbølgen som går østover i Stillehavet i øyeblikket vil i hvert fall sørge for at den ikke fisler bort umiddelbart. 

ONI-indeksen, som brukes som offisielt mål for ENSO, har hatt følgende verdier de siste månedene: 

• ASO: +0,2
• SON: +0,5
• OND: +0,7
• NDJ: +0,7
• DJF: +0,6

Kravet til El Niño er fem påfølgende ONI-verdier på +0,5 eller mer. Den femte indeks-verdien på minst +0,5 kommer garantert ved slutten av denne måneden.  

Så langt er denne El Niñoen svakere enn de i 1997/1998, 2009/2010, 2002/2003 og 2006/2007. Den nærmeste å sammenlikne med, er den i 2004/2005, men den startet tidligere på året og fadet ut tidligere. Vi er derfor i ganske ukjent terreng (eller farvann) nå. Interessant!    

Til sammenlikning var de tilsvarende ONI-verdiene fra 2009/2010 slik: 

• ASO: +0,8
• SON: +1,1
• OND: +1,4 
• NDJ: +1,6
• DJF: +1,6

Og i 1998? Da var ONI-indeksen enda høyere, med +2,4 som høyeste verdi.  

Global temperatur

Med en liten El Niño på plass i Stillehavet, må man forvente ganske høye verdier for global temperatur. De eneste resultatene som har kommet for februar måned så langt, er de satellittbaserte målingene for nedre troposfære, med tredjeplass hos UAH og en sjetteplass hos RSS.

Det var mye positive verdier for AO-indeksen i februar. Jeg vil tro at dette vil gi enda høyere verdier for estimatene for global februar-temperatur ved bakkenivå. Det ser vi om en uke eller tre. I mellomtiden – her er nesten 37 år med målinger fra UAH:  

Sjøisen som var

Februar-verdien for sjøisen i Arktis kan ikke sies å være noen overraskelse – den havnet nemlig rett på trendlinjen:

I Antarktis har det vært noe større variasjoner i februar måned gjennom alle disse årene med satellittmålinger av sjøisens utstrekning. Men trenden er fortsatt oppover:

Og ellers?

Gratulerer til NASA, som har fått romsonden Dawn inn i bane rundt dvergplaneten CERES. Mer derfra senere i år.

Vi avslutter med et Terra-bilde av snøkledt landskap på Andøya og Senja, badet i sol:

God helg. 

Mange av artene jeg forsker på, bor i skogen. I noe så obskurt som døde, råtnende trær. Ordene «død» og «råte» får deg neppe til å tenke på et yrende og vitalt liv. Likevel, i skogen finnes det knapt noe mer levende enn døde trær i ulike former av stokker, grener og røtter. Straks et tre dør, kommer det sopp, insekter og andre nedbrytere til som langsomt forvandler treet til karbondioksid, vann og jord.

Om lag en tredjedel av alle arter i norsk skog, og 17 prosent av våre rødlistede arter, lever faktisk i døde trær.

Når vi hogger trær i skogen, blir færre trær igjen for å dø. Slik påvirker vår bruk av skogen livsbetingelsene for artene i døde trær. Men hvordan beskrive utviklingen av levestedet til disse dyrene, altså utviklingen av mengden døde trær i Norge? Det er ikke uten videre enkelt å gjøre på en nøytral, sannferdig og fornuftig måte…

For ja, mengden døde trær i norsk skog øker nå. Og samtidig er mengden døde trær i skogen fremdeles bare en brøkdel av det vi finner i en urørt naturskog. 

Så hvilket utsagn skal jeg trekke fram, når jeg som forsker blir spurt om status for døde trær og for truede ved-levende arter i norsk skog? Den positive trenden med økende mengde døde trær i kulturskogen eller det store gapet mellom naturskog og kulturskog? Og om jeg ønsker å få fram et mer komplett bilde – hvor mange tilhørere glipper da?

• Les Nina Kristiansens innlegg Forskere er ikke nøytrale.

Hva jeg sier med det jeg ikke sier

Fokuser på ett budskap, får vi forskere høre når vi skal formidle. Gjør det enkelt, populært. Journalister og folk flest vil ha saken poengtert og ferdigtygd. Hva da med det jeg ikke rekker å få sagt? Noen vil nemlig lese mye mening inn i det som ikke sies, særlig i de tilfellene der ulike interessegrupper fronter ulike argumenter.

Om jeg sier at granplanting på Vestlandet kan være et godt klimatiltak, uten å samtidig nevne at det kan ha store negative effekter på biomangfoldet, tar jeg da parti for skognæringen?

Om jeg beskriver forskningsresultater som viser at veiløs skog har verneverdier på høyde med naturreservater, uten å nevne tømmerressursene som vil bindes opp av et eventuelt vern, er jeg da en miljøaktivist?

Døde trær: råttent forfall eller viktige livsmiljø?

Ordvalg er også viktig. Tenk mordersnegl, monstermarihøne, pøbelgran. Ordene får deg til å tenke på farlige individer som driver hærverk på norsk natur. Vi er kjappe til å skille de slemme og de snille med ordene våre – som i «skadeinsekter» versus «nytteinsekter».

Mange skog-ord vitner også om et perspektiv der utnyttelse av ressursene var eneste fokus, før ord som eventyrskog og økosystemtjenester ble funnet opp. Vi har uttrykk som vanskjøttet skog og skog i forfallsfase. Vi snakker om «trær som råtner på rot». Det lyder ille, og gir inntrykk av at skogen ikke klarer seg uten vår hogst. At ressurser går til spille, og at vi svikter i vår forvalterrolle her på kloden.

Perspektivet blir et helt annet om jeg velger ord som «livsmiljø» og «naturgoder» når jeg snakker om skogen. Jeg kan vektlegge at døde og råtnende trær er helt avgjørende for næringssirkulasjonen på kloden. At denne gjenvinningen er en forutsetning for at nye trær skal vokse fram. Og at døde trær, i sine ulike fasetter av deilig råttenhet, er hjemstedet til om lag 6000 arter av hovedsakelig sopp og insekter. Og mange av disse er truet av utryddelse.

Mulig å formidle begge deler

Og ja, jeg har en personlig mening om dette. Jeg mener det er viktig at vi ivaretar skogens arter, inkludert rødlistearter i døde trær. For meg veier fagargumenter om betydning av artsmangfoldet som grunnlag for skogens naturgoder, tungt. Men jeg synes også det er viktig at vi skal kunne bruke ressursene fra skogen, på et fornuftig vis. Og jeg håper det kan være mulig å formidle begge deler.

Så kjære journalister – vær gjerne mer kritiske. Mot oss forskere – men også mot andre aktører som bruker forskningsresultater. Kjære debattredaktører – still krav til saklig språkbruk og normal folkeskikk når forskning og forskere diskuteres i spaltene.

Kjære redaktører i alle former – la forskning få mer plass! Gi oss litt mer armslag. Da diskuterer vi gjerne både motstridende forskningsresultater, betydningen av usikkerhet i forskning, og ikke minst utfordringene rundt nøytralitet i formidlingen.

Folk flest ville kanskje ikke reagert så mye om denne lille fjærballen landet på en kvist. Men fuglefangerne på Lista fuglestasjon vet når de har snublet over en liten sensasjon.

Og det hadde de altså, den 18. september i 2013.

– Vi har et standardisert ringmerkingsprosjekt hvor vi merker trekkfugler om våren og høsten. Da går fugleinteresserte frivillige medarbeidere hver time og fanger fugler i nett, for å merke dem, sier Jan Erik Røer fra Norsk Ornitologisk Forening.

– Men plutselig hang denne fuglen der, som ingen hadde sett maken til. Dermed begynte spekulasjonene.

Rød, blå, skvett og stjert

Den lille fuglen så mest ut som en buskskvett, en fugl i fluesnapperfamilien. Men nederst på ryggen mot stjerten var den intens oransje. Der minnet den mer om en blåstrupe eller rødstjert.

Dette var nok en hybrid – en blanding av to arter. Men hvilke?

De som forsiktig viklet vidunderet ut av fangstnettet, sørget for å nappe ut et par halefjær før de slapp den merkelige gjesten fri.

Og nå har disse fjærene gitt svar på hva fugletitterne egentlig hadde i hendene, den dagen i 2013.

To slekter

Det var en «rødskvett» – altså resultatet av en hyrdestund mellom en rødstjert-hann og en buskskvett-hunn.

Og det var nok en liten overraskelse, forteller Arild Johnsen fra Naturhistorisk museum i Oslo, en av forskerne som analyserte DNA-et i fjærene fra den mystiske fuglen.

– Dette er fugler fra to ulike slekter. Buskskvetten og rødstjerten er veldig forskjellige, både genetisk og utseendemessig. Det er mange millioner år siden de skilte lag i evolusjonsprosessen, sier han.

– Det er ikke kjent noen tidligere tilfeller av hybrider mellom slekter i denne familien.

Dermed er altså den lille fuglen temmelig spesiell. Men den er kanskje mest interessant når vi ser funnet i en større sammenheng, mener Johnsen.

Ikke bare negativt

– Dette og andre nylige funn viser at hybridisering er vanligere enn man tidligere trodde, sier han.

En slik krysning mellom arter kan i sjeldne tilfeller gi opphav til nye hybridarter, men også bidra til at en art får nye gener og egenskaper å spille på.

– Det mest interessante er kanskje at hybridisering ikke nødvendigvis bare er negativt, slik man tidligere har antatt, men at det i stedet kan være en viktig faktor i artsdannelse.

For den lille fuglen fra 2013 var krysningen imidlertid antageligvis negativ, tror Johnsen.

Slike hybrider er ofte ikke fertile – de kan altså ikke lage barn. Og om akkurat denne fuglen skulle være det, kan den nok uansett få en utfordring med å finne en make som vil godta det merkelige utseendet.

Dette er imidlertid bare spekulasjoner. For ingen har sett den lille hybriden siden den forlot fuglestasjonen på Lista i 2013.

Vet ikke om den lever

– Det ville vært morsomt å se den igjen, innrømmer Røer fra Norsk Ornitologisk Forening.

– På høsten hadde den ungfugldrakt, som ofte er mindre utpreget. Jeg skulle gjerne ha sett den som voksen.

Men oddsen for et gjensyn er ikke videre stor. Vi vet jo ikke engang om fuglen lever fortsatt. Mange småfugler bukker under i løpet av trekket, eller de blir offer for bytteetere på oppholdsstedene sine. Men det er jo lov å håpe.

– Den virket veldig vital og så fin ut den gangen, sier Røer.

– Kanskje sitter det en fugl og synger veldig rart ett eller annet sted.

Referanse:

S. Hogner, A. B. Riera, M. Wold, J.T. Lifjeld, A. Johnsen, Intergeneric hybridization between Common Redstart Phoenicurus phoenicurus and Whinchat Saxicola rubetra revealed by molecular analyses, Journal of Ornithology, February 2015. Sammendrag.

Hvert år dannes 8000 tonn med mikroplast i Norge.

– Om man fyller Bergen sentrum med disse 8000 tonnene, vil bergenserne stå til knes i mikroplast, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Omlag halvparten av dette havner i havet. Her kan den bli tatt opp i blåskjell, sjøkreps, fisk og andre sjødyr.

Fram til nå har man trodd at mesteparten av disse plastpartiklene kom fra kosmetikk og tannkrem. Men en ny rapport laga på oppdrag av Miljødirektoratet viser at dette er helt feil.

To kilo fra hvert dekk

– Når du kjøper et nytt bildekk, veier det 12-13 kilo, sier Peter Sundt i Mepex Consult, som står bak rapporten.

– Men når du leverer det inn igjen etter et par tre år, veier det bare 10,5 kilo.

De to kiloene som har blitt slitt bort fra dekket, ligger enten igjen langs veien, eller de har blitt skylt ut med regnet i bekker og elver.

Så i en ny retning

– Vi ble veldig overraska over dette fordi det er kosmetikkindustrien som har fått mest oppmerksomhet på dette feltet, sier Thomas Hartnik, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet.

I den nye rapporten er det sett på hvor det produseres plastpolymerer, som i tillegg til plast også brukes som råstoff i gummi, maling og lakk.

– Fordi det kalles mikroplast har alle tenkt at det bare kom fra plast. Men mikroplast kan like gjerne komme fra gummi, som bildekk er laga av, sier Hartnik.

Vil rense overvann på veiene

– Nå skal vi undersøke disse tallene nærmere. Hvor mye av mikroplasten når havet? Og hva skjer i havet med disse stoffene? sier seksjonsleder Thomas Hartnik.

Foreløpig vet vi lite om hvilke konskvenser mikroplasten har, men Miljødirektoratet vil være føre var.

– Vi kommer til å vurdere å rense mer av overvannet på veiene, sier Hartnik.

Vegvesenet har allerede rensedammer flere steder langs veiene, der overvannet ledes ned i en rensedam før det ledes ut i naturlige vassdrag. Slike dammer blir det trolig aktuelt å sette opp flere av.

Hvert år dannes 8000 tonn med mikroplast i Norge.

– Om man fyller Bergen sentrum med disse 8000 tonnene, vil bergenserne stå til knes i mikroplast, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Omlag halvparten av dette havner i havet. Her kan den bli tatt opp i blåskjell, sjøkreps, fisk og andre sjødyr.

Fram til nå har man trodd at mesteparten av disse plastpartiklene kom fra kosmetikk og tannkrem. Men en ny rapport laga på oppdrag av Miljødirektoratet viser at dette er helt feil.

To kilo fra hvert dekk

– Når du kjøper et nytt bildekk, veier det 12-13 kilo, sier Peter Sundt i Mepex Consult, som står bak rapporten.

– Men når du leverer det inn igjen etter et par tre år, veier det bare 10,5 kilo.

De to kiloene som har blitt slitt bort fra dekket, ligger enten igjen langs veien, eller de har blitt skylt ut med regnet i bekker og elver.

Så i en ny retning

– Vi ble veldig overraska over dette fordi det er kosmetikkindustrien som har fått mest oppmerksomhet på dette feltet, sier Thomas Hartnik, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet.

I den nye rapporten er det sett på hvor det produseres plastpolymerer, som i tillegg til plast også brukes som råstoff i gummi, maling og lakk.

– Fordi det kalles mikroplast har alle tenkt at det bare kom fra plast. Men mikroplast kan like gjerne komme fra gummi, som bildekk er laga av, sier Hartnik.

Vil rense overvann på veiene

– Nå skal vi undersøke disse tallene nærmere. Hvor mye av mikroplasten når havet? Og hva skjer i havet med disse stoffene? sier seksjonsleder Thomas Hartnik.

Foreløpig vet vi lite om hvilke konskvenser mikroplasten har, men Miljødirektoratet vil være føre var.

– Vi kommer til å vurdere å rense mer av overvannet på veiene, sier Hartnik.

Vegvesenet har allerede rensedammer flere steder langs veiene, der overvannet ledes ned i en rensedam før det ledes ut i naturlige vassdrag. Slike dammer blir det trolig aktuelt å sette opp flere av.

Er det mulig også å måle lykke ut fra språket? 

Forskere fra University of Vermont i USA har forsøkt. De konkluderer med at språk generelt har flest positive ord og dermed en naturlig tendens til å være «lykkelige». 

Flere positive ord

– Vi så på ti forskjellige språk. På alle de måtene folk uttrykte seg på, brukte de flere positive enn negative ord, sier lederen av studien, professor Peter Dodds, i en pressemelding. 

Det er imidlertid ikke alle som er enige i konklusjonen. 

– Man kan ikke si at språk har en tendens til å være mer lykkelige bare fordi det er flere positive ord, sier Anna Vibeke Lindø, førsteamanuensis ved Syddansk Universitet. Hun innrømmer imidlertid at forskernes datagrunnlag og matematiske metoder er «imponerende». 

Den amerikanske forskergruppen analyserte tusenvis av ord i noen av verdens mest utbredte språk. 

100 000 000 000 Twitter-ord

Forskerne tok utgangspunkt i en påstand fremsatt allerede i 1969: Det finnes en universell tendens å bruke positive ord. De ville undersøke dette ved hjelp av «big data».

Først valgte de ut ti av de mest brukte språkene i verden: engelsk, brasiliansk portugisisk, kinesisk, spansk, fransk, tysk, arabisk, indonesisk, russisk og koreansk. 

Deretter undersøkte de forskjellige uttrykksformer i språkene: Twitter, bøker, musikktekster, filmtekster og så videre. De samlet blant annet inn over 100 milliarder ord fra Twitter. 

De 10 000 vanligste ordene ble valgt ut, og folk med språket som morsmål ble satt til å bedømme og rangere ordene fra svært positive til svært negative. Til sammen ble det gjort fem millioner vurderinger, og de fleste var positive. 

– Tatt ut av sammenhengen

Anna Vibeke Lindø er imidlertid ikke helt fornøyd. 

– Jeg er ikke enig i at man ut fra denne metoden kan konkludere med at språk generelt heller mot lykke. Problemet er at konteksten mangler, sier Lindø. 

– De behandler språket som et enkelt instrument som kan behandles med en matematisk metode. Språket er mye mer komplekst enn som så, sier Lindø. 

Må ut i virkeligheten 

Lindø mener forskerne må koble resultatene med verden omkring dem. 

– Det er et imponerende stykke arbeid de har utført. Problemet er at de peker ut ord i et laboratorium. Det blir noe helt annet i virkeligheten, sier Lindø. 

Peter Dodds og kollegaene hans mener derimot at resultatene er tydelige. 

– Studien bidrar til debatten om menneskets evolusjon. Vår sosiale natur ser ut til å være innebygget i språket vårt, sier forskerne.

Referanse:

Peter Sheridan Dodds mfl.: Human language reveals a universal positivity bias, Proceedings of the National Acadamy of Sciences (PNAS), DOI: 10.1073/pnas.1411678112

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Flasker, poser og matemballasje – mye av det du bruker til daglig, er laget av plast. Vi produserer rundt 275 millioner tonn plast i året i til sammen 192 land. En del av dette blir til søppel som havner i havet. Hvor mye, vet ingen.

Siden plastsøppel i havet ble satt på den vitenskapelige agendaen på 1970-tallet, har flere tall vært foreslått. Men det er ingen forskere som har klart å dokumentere plastens gang fra land til vann.

Nå har amerikanske og australske forskere forsøkt å beregne hvor mye plast det er snakk om.

De landet på at det var et sted mellom 4,8 og 12,7 millioner tonn i 2010. Og mye mer kan det bli i framtida.

Usikre tall

Forskerne tok utgangspunkt i plastavfallet fra folk som bor innen en radius på 50 kilometer fra kysten, i de 192 landene.

De så på hvor mye av avfallet som var plast og hvor mye av det som ikke ble skikkelig håndtert gjennom gjenvinning eller søppelanlegg. Dette avfallet som vi mangler kontroll over, står i fare for å forsøple naturen – inkludert havet.

Beregningene spriker så mye fordi forskerne har laget ulike forslag til hvor mye som havner i havet. De har beregnet at det kan gjelde en lav, middels eller høy andel av det søppelet som vi ikke vet hvor ender – 15, 25 eller 40 prosent.

De nye tallene er svært usikre, men metoden er god, mener Bjørn Einar Grøsvik ved Havforskningsinstituttet. Han forsker selv på forurensning i havet.

– Vi mangler gode data å putte inn i modellen, men forskerne har brukt den informasjonen som finnes i dag, sier Grøsvik til forskning.no.

– Dette gir oss bedre informasjon enn vi har hatt tidligere. Nå kan andre forskere bruke modellen til å gjøre nye beregninger etter hvert som vi får bedre tall.

USA som utgangspunkt

Forskerne regner med at en del av søppelet vaskes ut i havet gjennom regnskyll, flyter ned elvene, eller blir dumpet rett i sjøen.

I modellen sin har de puttet inn flere faktorer. De har sett på hva slags system 81 land har for å håndtere avfall. Det finnes ikke informasjon om dette for resten av landene i studien. Basert på informasjon om 14 utviklingsland regner forskerne med at fattige land ikke har god kontroll på søppeldyngene sine.

De har beregnet hvor mye avfall hver person produserer, og sett på befolkningstettheten i området. For å anslå veksten i plastsøppelet tok de utgangspunkt i USA de siste 50 årene. Der utgjorde plast 0,4 prosent av avfallet i 1960 og nesten 13 prosent i 2012. Så har forskerne justert for antatt befolkningsvekst i hvert land.

En del av de andre beregningene er også gjort med utgangspunkt i USA, og studien tar ikke høyde for lokale forhold som hvor mange elver det er i de ulike landene. Heller ikke den uregistrerte resirkuleringen som ofte skjer i fattige land, eller ulovlig dumping, som også er vanlig i industriland.

– Ren gjetning

Beregningene gir oss fremdeles ikke svar på hvor mye plast som faktisk havner i havet.

– Den biten blir ren gjetning, sier Grøsvik.

Han synes det er vel så interessant at modellen viser hvordan mulige plastmengder i havet vil øke framover hvis vi ikke får på plass bedre rutiner for å unngå at plast kommer på avveie. I 2025 kan det i verste fall dreie seg om så mye som 250 millioner tonn. Først i 2100 flater kurven ut.

– Det er skremmende at økningen fortsetter så lenge før den flater ut. Det er en utfordring til verden. Vi må tenke på hvordan vi kan bidra til at det blir mindre plastsøppel, til tross for at vi blir flere folk på jorda, sier han.

Lite av plasten flyter

Det er vanskelig å finne igjen de plastmengdene vi antar går ut i havet. En del lander på bunnen, noe skylles opp på land, annen plast blir spist av fisk og dyr og kan dermed være usynlig for forskerne.

Det er en evig debatt om hvor det egentlig blir av all plasten.

En tidligere studie som beregnet plastmengdene som flyter rundt, viser at det muligens dreier seg om 270 000 tonn.

Det er bare en brøkdel av de inntil 13 millioner tonnene som ifølge den nye Science-artikkelen slippes ut hvert år.

– Dette gir oss en pekepinn om hvor mye vi ikke fanger opp, sier Kara Lavender Law, en av forskerne bak artikkelen, i en pressemelding.

Det kan også gi en pekepinn om at forskerne tar for hardt i. Om tallene deres stemmer, vil det i så fall bety at inntil 98 prosent av plasten havner på bunnen, på strendene eller i magen til havets vesener.

Verstinglandene

Noen land forsøpler mer enn andre. En stor befolkning kombinert med manglende håndtering av avfall utgjør en fare for naturen, konstaterer forskerne.

Selv om en del av de fattigste landene ikke har noen god måte å kvitte seg med søppelet på, er det likevel ikke disse som står for mesteparten av søppelet på avveie.

Verdens mest folkerike land, Kina, ligger på søppeltoppen, fulgt av Indonesia og Filippinene. USA havner på en 20. plass, dersom beregningene stemmer.

Referanse:

Jenna R. Jambeck, mfl: Plastic waste inputs from land into the ocean. Science, 13. februar 2015. Sammendrag.