Diskusjonen har gått høyt om vaksiner og barnesykdommer den siste tida. Da dukker følgende argument ofte opp:

Barnesykdommene er viktige for at barna skal få et sterkt immunsystem.

Kanskje ser vi for oss immunsystemet som en slags muskel som trenes opp: Etter en omgang med vannkopper har ikke kroppen bare lært seg å takle vannkoppeviruset. Det er samtidig blitt generelt sterkere og dermed bedre rustet til å bekjempe andre infeksjoner.

Men er det slik? Og vil vaksiner i så fall snyte immunforsvaret for viktige treningstimer? Kan vaksiner til syvende og sist gi oss et slapt og dårlig immunsystem?

Nei, mener to av Norges eksperter på immunforsvaret.

Bedre rustet til å takle akkurat den sykdommen

– Det er ikke slik at immunforsvaret ditt er blitt generelt sterkere etter en sykdom. Men det kan ha lært seg å huske en spesiell bakterie eller et virus, sier professor Trude Helen Flo fra ved Senter for molekylær inflammasjonsforskning ved NTNU.

Neste gang du treffer viruset eller bakterien, knekker kroppen angrepet før du merker noe.

For noen sykdommer varer en slik immunitet i noen måneder eller år. Mens i andre tilfeller, for eksempel ved vannkopper, er du beskyttet resten av livet.

• Les også: Fem til ti barn døde av meslinger hvert år

Men beskyttelsen gjelder bare denne spesielle sykdommen, sier professor Kjetil Taskén fra Norsk Senter for Molekylærmedisin og Bioteknologisenteret ved Universitetet i Oslo.

– Meslinger gir bare immunitet mot meslinger.

I enkelte tilfeller kan det finnes noen andre virus eller bakterier som ligner veldig. I så fall kan du få en viss beskyttelse mot dem også. Derfor slipper du ofte influensa i noen år etter å ha vært igjennom en runde.

Du er imidlertid like sårbar overfor omgangssyke, meslinger og forkjølelser.

Vaksine virker som sykdom

Når det gjelder å trene opp immunsystemet til å huske sykdommer, har en vaksine nesten samme effekt som en sykdom.

I stedet for at kroppen får hele det farlige viruset, får vi svekkede virus eller bakterier, eller biter av dem. I noen tilfeller inneholder vaksinene bare spesielle proteiner som er karakteristiske for dette viruset.

– Dermed kan immuncellene lære seg å kjenne igjen et virus eller en bakterie uten at vi risikerer å bli syke, sier Flo.

Hun forklarer imidlertid at det kan være litt forskjell på immuniteten du oppnår, avhengig av hva vaksinen inneholder.  

Ikke mer immun av å være syk

– I meslingvaksinen gir vi svekkede, men hele virus. Da vil immunsystemet lære seg å kjenne igjen alle delene av viruset, og man får en bred immunitet, på samme måte som du ville fått av å ha sykdommen.

Men inneholder vaksinen bare et enkelt protein fra viruset, får du en smal immunitet. Da er sjansen mindre for at du også får en viss beskyttelse mot andre sykdommer som ligner.

• Les også: Vaksinen mot polio utryddet sykdommen i Norge

Dersom det er snakk om en sykdom hvor det finnes mange, ganske like virus du kan blir smittet av, kan man argumentere for at du får en bedre beskyttelse av faktisk å ha sykdommen enn å få en smal vaksine.

Men utover dette er det ingen fordel å ha selve sykdommen, mener de to forskerne.

– Det er ingen grunn til å tro at du blir mer immun av å være dårligere, sier Flo.

Taskén understreker at det ikke er noen spesiell ulempe å ha sykdommer som kroppen takler lett, som de vanlige forkjølelsene om vinteren.

– Men totalt sett er det ikke noen fordel å være mye syk.

I tillegg kan noen av de vanlige sykdommene være farlige i seg selv eller gjøre kroppen mer sårbar for andre sykdommer.

Noen rammes hardt av sykdommen eller komplikasjoner

De fleste takler for eksempel meslinger greit, men i noen tilfeller blir det komplikasjoner.

30 prosent av pasientene får sykdommer som lungebetennelse, bronkitt og ørebetennelse. Og en sjelden gang sprer infeksjonen seg til hjernen. Slik hjernebetennelse kan være dødelig eller gi permanent hjerneskade.

– Dersom et barn er mye syk, kan dette også påvirke næringsinntaket og andre faktorer, som igjen har innvirkning på vekst og utvikling, sier Taskén.

Noen forskningsresultater antyder at det kan finnes slike ulemper ved stadig å være syk.

En undersøkelse fra 2010 peker for eksempel mot at mengden infeksjoner man utsettes for kan påvirke intelligensen.  

• Les også: Uetiske eksperimenter ga livsviktig medisin

En annen ulempe ved å få sykdommer er at noen virus og bakterier gjemmer seg i kroppen, selv etter at de er bekjempet. Dersom immunsystemet på ett eller annet tidspunkt blir svekket, for eksempel på grunn av alderdom eller sykdom, kan de lage nye infeksjoner.

Det gjelder for eksempel vannkoppeviruset, som noen ganger blusser opp og gir deg helvetesild.

Noen eldre kan også plutselig oppleve at de får tuberkuloseinfeksjon, forteller Taskén.

Infeksjonen har ligget innkapslet i kroppen i mange år – godt holdt i sjakk av immunforsvaret. Men når kroppen svekkes, får bakterien eller viruset igjen overtaket.  

Dessuten kan noen infeksjoner øke risikoen for andre sykdommer.

Kan øke risiko for andre sykdommer

Mye tyder for eksempel på at kyssesyke kan påvirke risikoen for den sjeldne autoimmune nervesykdommen multippel sklerose. Autoimmun sykdom betyr at det er immunforsvaret selv som angriper kroppen.

Dessuten finnes det virus som kan medføre kreft, for eksempel humant papillomavirus og hepatittvirus, forteller Flo.

– Vi vet også at små barn som får en luftveisinfeksjon med RS-virus kan være mer utsatt for å utvikle astma senere i livet, sier hun.

I slike tilfeller svekkes kroppen, heller enn å styrkes, av sykdommer.

På den annen side har forskerne begynt å spekulere på om astma, allergi og autoimmune sykdommer blir vanligere fordi vi lever for hygieniske liv, og er for lite i kontakt med bakterier og sykdommer.

De siste tiåras forskning tyder på at vår egen bakterieflora og kontakt med et bredt utvalg av bakterier i miljøet er viktig for at immunsystemet skal utvikle seg på riktig måte.

Så altså: om sykdommer ikke gjør immunsystemet generelt sterkere, er de likevel nødvendige for å gjøre forsvaret riktig balansert?

Ikke om å gjøre å få flest sykdommer

Foreløpig mangler de sikre svarene når det gjelder denne såkalte hygienehypotesen.

I dag heller flere forskere kanskje mer mot at det er bredden av harmløse bakterier vi møter som har mest å si. Det er altså ikke om å gjøre å få flest mulig forkjølelser og magasjauer, men å komme i kontakt med et bredt spekter av bakterier som lever i jorda og naturen.

– Det ser ut til å være lurt å bli eksponert for mye forskjellig, sier Flo.

Kanskje hjelper dette immunsystemet med å finne den rette innstillingen. Slik at det angriper farlige inntrengere som influensaviruset, men ikke kroppens egne celler, eller harmløse fremmedstoffer som pollen, peanøtter eller hundeflass.

• Les også: Vaksinemotstand smitter raskere på Twitter

Forskningen i åra som kommer vil forhåpentligvis kunne gi mer svar på hvilken rolle sykdommer og harmløse bakterier spiller for immunsystemet.

Men uansett hva resultatet blir, tviler Flo på at vaksiner har noen stor innvirkning.

– Det er mer enn nok sykdommer igjen til at immunforsvaret får møte mye, sier hun.

Vi har vaksiner for bare noen få av sykdommene som suser rundt der ute. For selv om vaksinerte barn slipper polio, meslinger og kikhoste, kan de fortsatt få med seg både vannkopper, brennkopper og fjerde og femte barnesykdom, samt en uspesifisert bataljon av forkjølelser og infeksjoner i hals, ører og øyer.

– Det kommer nye typer hele tiden, og måten vi reiser på i dag gjør at vi får bredere trening enn noen gang, sier Flo.

– Slik sett er vi mye mer eksponert enn før.

Referanse:

Eppig mfl: Parasite prevalence and the worldwide distribution of cognitive ability, Proceedings B, juni 2010, doi: 10.1098/rspb.2010.0973.

For omkring 15 millioner år siden gikk jorda inn i en lang nedkjølingsperiode. Verst har det vært de siste 2,6 millioner årene, da den ene istiden etter den andre har dekket store deler av kloden med is. 

I Europa ble hele arter av trær utryddet. Bare de som tålte mest kulde, overlevde. De asiatiske og amerikanske skogene slapp litt billigere unna. 

I dag kan vi fortsatt se ettervirkningene: I Europa finner man ikke arter som sypress, tempeltre og tulipantre, selv om klimaet i dag er mye mildere. 

Fortidens klima 

Professor Jens-Christian Svenning fra Aarhus Universitet står bak ny forskning på dette feltet. Han forteller at vi ofte glemmer at naturen ikke bare er et produkt av klimaet i dag, men også av klimaet i fortiden. 

– Nedkjølingen de siste 15 millioner år førte til at mange arter ble utryddet fra store områder. På den nordlige halvkule var det bare de mest kulderesistente trærne som overlevde. Derfor har vi langt mindre mangfold i skogene i Europa enn det var tidligere, forteller Svenning. 

Den nye forskningen er publisert i det tidskriftet Ecology Letters. 

Vil gjeninnføre trær 

Erik Dahl Kjær er professor ved Københavns Universitet. Han synes denne forskningen er spennende. 

Blant annet kan det føre til bedre forvaltning av skogene, som kan bli mer robuste basert på en høyt biologisk mangfold, mener han.  

– Denne studien gir oss et grunnlag for å diskutere hva slags arter vi bør ha i skogene våre. Tette slektninger til mange arter som i dag bare finnes i andre deler av verden, har en gang vokst her. Studien fra Aarhus Universitet viser at de har unike kvaliteter som mangler i skogene våre i dag, sier Kjær. 

• Les også: Skjult mangfold i norsk regnskog

Kjær mener studien kan brukes som argumentasjon for å gjeninnføre tresorter som har forsvunnet fra Europa. Det kan gjøre skogene mer robuste og varierte. 

– Det er naturligvis en komplisert problemstilling, men klimaendringene vil utfordre den klassiske oppfatningen av hvilke arter som hører hjemme her. Denne studien bidrar til en interessant diskusjon, sier Kjær. 

Trær på Grønland 

For mer enn tre millioner år siden var klimaet mye varmere enn i dag. 

På Grønland var det store skoger, selv om det også den gang var mørkt store deler av året. I Europa vokste det trær vi i dag bare kjenner fra varmere himmelstrøk. 

– Da istidene kom, forsvant mange arter, og Grønland ble dekket av en tykk iskappe, sier Svenning. 

Kuldetoleranse ligger i familien 

Svenning har sammen med sine kolleger samlet inn data over hvilke trær som fantes i Europa, Asia og Nord-Amerika fra for 65 millioner år siden og fram til for to millioner år siden. 

De har også sett på hvilke trær som finnes i de tempererte skogene i områdene i dag. I alt har forskerne samlet inn data fra 212 treslekter – som bøk, gran, furu eller alm. 

Forskerne undersøkte også trærnes innbyrdes slektsforhold. Det viste seg at kuldetoleranse ikke var tilfeldig fordelt blant artene. 

– Kuldetolerante arter er tett beslektet. Det gjør at det i dag er liten genetisk variasjon i europeiske skoger, sier Wolf Eiserhardt, som har utført analysene. Han er postdoktor ved Aarhus Universitet. 

Istidene formet skogene 

Det viser seg at istidene gikk hardest ut over skogene i Europa, med de amerikanske skogene i en mellomposisjon. 

Derfor overlevde en lang rekke arter i Asia, men ikke i Europa. Det dreier seg blant annet om tempeltre, pagodetre, tulipantre og forskjellige typer sypresser. 

• Les også: Verdens nordligste skog

I Europa overlevde for det meste arter med høy kuldetoleranse, for eksempel eik, bøk og ask. 

– Sammensetningen av trærne har ikke så mye med dagens klima å gjøre. Det er mer resultatet av hvilke trær som overlevde istidene. Det gir en lavere genetisk variasjon mellom artene enn for eksempel i Kina, sier Svenning. 

Ifølge Erik Dahl Kjær ligger nøkkelen i geografien i de forskjellige verdensdelene. I Asia og Nord-Amerika kunne trærne spre seg mot sør når iskappene kom fra nord, mens de europeiske trærnes fluktrute ble stoppet av Middelhavet. 

Dystert bilde av fremtiden 

Den nye forskningen viser hvordan klimaendringene truer ikke bare de enkelte artene, men hele grener av livets stamtre. 

Svenning påpeker at det ikke bare gjelder trær, men også planter og dyr. 

– Det er et signal om at vi kan miste mye mer enn vi har antatt. Klimaendringer kan ramme hele slektslinjer, sier Svenning. 

Referanse:

Eiserhardt mfl: «Climate-driven extinctions shape the phylogenetic structure of temperate tree floras», Ecology Letters mars 2015, doi: 10.1111/ele.12409. Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Blant artene som nå ikke regnes som utdødd er sandjegervepsen, Methocha articulata. 

Denne uken ble de foreløpige resultatene for Rødlista 2015 offentliggjort. Her viser det seg at vepsearten sandjegerveps har endret kategori fra regionalt utdødd i 2010 til sterkt truet i 2015. 

Det foreligger noen ytterst få gamle funn som alle er mer enn 150 år gamle, men altså to nye funn fra Sessvollmoen og Kongsberg. 

– Siden forrige rødlistevurdering av arter i 2010, har det foregått et betydelig løft i kunnskapsgrunnlaget om artene. Dette gir bedre og mer presise resultater for mange arter, sier Snorre Henriksen, prosjektleder for Rødlista 2015.

Han påpeker at det har vært et stort og betydningsfullt engasjement fra både profesjonelle og amatører, noe som gjenspeiles i innrapportering av funn. 

Nye arter blir vurdert

Hovedfokuset har vært å revidere de drøyt 21 000 artene som ble vurdert i 2010.

Stor kartleggingsaktivitet har imidlertid ført til at noen flere arter også er vurdert denne gang. Ett eksempel er edderkoppartene.

• Les også: Klimaendringer truer humlene

– I Rødlista 2010 ble 556 edderkopparter rødlistevurdert, men nå er tallet steget til 597. Dette skyldes et stort engasjement gjennom Norsk araknologisk nettverk og Edderkoppkrokens forum. De har også bidratt til betydelig større kunnskap om både utbredelse og levesett, sier Sandra Åström, leder for ekspertkomiteen for edderkopper.

Artene er vurdert til én av seks kategorier, rangert etter hvor høy risiko det er for at de skal dø ut. Dette er kategoriene:

• Regionalt utdødd (RE)
• Kritisk truet (CR)
• Sterkt truet (EN)
• Sårbar (VU)
• Nær truet (NT)
• Datamangel (DD)

To grunner til at arter gjenoppstår

Snorre Henriksen forteller at det er to grunner til at en art gjenoppstår.

– Den vanligste forklaringen er at arten har vært her hele tiden, men ikke blitt funnet på mange år til tross for omfattende undersøkelser. Det hender også at arter forsvinner fra Norge, men re-etablerer seg ved at de innvandrer fra våre naboland, sier han.

Artsprosjektet har bidratt til funn av 1165 nye arter for Norge, og til økt kompetanse om mange dårlig kjente arter.

• Les også: Hvorfor dør humlene?

Selv om nye kartleggingsprosjekter og ulike overvåkingsprogrammer har bidratt betydelig i kunnskapsgrunnlaget for Rødlista 2015, er det fortsatt betydelige kunnskapshull knyttet til enkelte artsgrupper.

– Artsprosjektet vil i årene som kommer bidra til å styrke kunnskapen ytterligere, sier Henriksen.

I 2015 bringer artsprosjektet forskerne enda et steg videre med ni nye kartleggingsprosjekter. Da rettes fokuset mot artsgrupper forskerne har lite kunnskap om, for eksempel arter innen slekten rødsporesopper (Entoloma). Denne slekten er representert med 176 kjente arter i Norge, men 100 av dem er ikke rødlistevurdert på grunn av manglende kunnskap.

Flere barn var overlatt til seg selv i møte med nyhetsstrømmen etter 22. juli 2011, viser ny studie.

– De fleste hadde snakket med foreldrene sine om terrorhendelsene den dagen det skjedde eller i dagene etter, men ingen nevnte dagsaktuelle samtaler med voksne da vi intervjuet dem sju måneder etter.

Det forteller forsker Beate Fosse Jørgensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Sammen med andre forskere intervjuet hun 54 barn sju måneder etter terrorhendelsene. Barna, som var i alderen seks til åtte år, gikk ved to ulike skoler, én i Oslo og én på Sørlandet.

Forskerne spurte barna om hva som skjedde 22. juli og hvor de fikk informasjon om det som skjedde.

Media og jevnaldrende synes å være barnas viktigste kilde til informasjon, ikke foreldre og lærere. Barna søkte aktivt informasjon, primært via TV, men også via aviser, radio og internett.

Studien er nylig publisert i tidsskriftet Psychology Research and Behavior Management.

Er han på rømmen?

Da forskerne gjorde sine intervjuer med barna var rettssaken i gang. Anders Behring Breivik hadde allerede sittet flere måneder bak lås og slå på Ila landsfengsel. Men dette visste ikke mange av de barna som forskerne intervjuet. De gikk derfor fortsatt rundt og var svært engstelige for ham.

Flere blandet fantasi og virkelighet. Dette gjorde at historiene deres i ulik grad avvek fra den virkelige historien, slik den ble framstilt i mediene.

• Les også: Hvilke bilder så vi av 22. juli-terroren?

Noen barn mente de hadde hørt på TV at terroristen hadde rømt fra fengselet. Andre mente at de hadde hørt at han nylig hadde vært på den lokale butikken og drept noen med kniv.

– Barn på alle klassetrinn fortalte historier som avvek ganske mye fra den virkelige historien. Flere barn fortalte historier som faktisk fremsto som enda mer skremmende enn det som skjedde i virkelighet, forteller Jørgensen.

«Er dette noe som skjer hele tiden?»

Tredjeklassingene klarte å beskrive hendelsesforløpet denne dramatiske julidagen i 2011 tydeligere enn de mindre barna.

Men også blant tredjeklassingene var det flere som ikke visste at terroristen var fengslet. Akkurat på denne tiden var det en pågående debatt om hvordan han skulle ivaretas, om han skulle i fengsel eller til behandling. Dette slet mange barn med å forstå.

• Les også: Sangtekster bearbeider traumer for barn

«Nå har de funnet ut at han ikke vet hva han gjorde. Det er litt rart at han er i fengsel når han ikke vet hva han har gjort», var det en jente som sa.

Hun henviste til den første av de psykiatriske rapportene der gjerningsmannen ble diagnostisert med paranoid schizofreni.

En annen jente spurte forskeren: «Er dette noe som skjer hele tiden?»

Skolene gjorde svært lite

Forskerne var i utgangspunktet interessert i å finne ut hva de minste skolebarna visste om terrorhendelsene, men de ønsket også å få et innblikk i hva skolene hadde gjort etter 22. juli.

Alle skoler i Norge hadde fått et skriv fra kunnskapsministeren ved skolestart med nasjonale føringer om hvordan de skulle ivareta barna etter 22. juli. Her ga myndighetene råd om hvordan lærerne og rektorer rent praktisk kunne ta det opp på skolene. Dette innebar samtaler og minnemarkeringer.

«Det er viktig at alle skoler markerer og følger opp det som har skjedd når de startere i august», sa daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

Det viste seg at bare tre av ni lærere ved de undersøkte skolene hadde tatt opp terroren i klasserommet etter at skolen startet igjen i august. Ingen hadde hatt minnemarkeringer, slik det ble anbefalt.

Forskerne kan ikke si om dette er en tendens i skolene generelt, til det er utvalget for lite.

• Les også: Barnehjernen kan få sår som ikke gror

I én av klassene som hadde snakket om terrorhendelsene, fortalte seks av åtte barn en historie om en jente som hadde overlevd fordi hun hadde lagt seg ned og spilt død.

Historien kom opprinnelig fra NRKs Supernytt, som er tilrettelagte nyheter for barn. Denne ble det snakket om i klassen sammen med læreren.

– Historien fikk en form for lykkelig slutt. Den representerte en strategi for å overleve. For disse barna var ikke historien om terroren i like stor grad skremmende som for de andre barna, forteller Jørgensen.

Rektorer takket nei til forskerne

Terrorhendelsene var fortsatt dagsaktuelle da forskerne ba skolene om å delta i studien. Rettssaken og historier fra overlevende og pårørende preget fortsatt TV-nyhetene, førstesidene av avisene, radiosendingene og en rekke nettsider.

– Til tross for dette opplevde vi at flere rektorer avviste forskningsprosjektet. Begrunnelsen var at terroren var noe barna hadde glemt og lagt bak seg. Det var noe vi ikke burde rippe opp i.

• Les også: Hva gjør skolen når en elev dør?

Men barna hadde ikke glemt terrorhendelsene. De kunne fortelle detaljrike historier fra dagen det skjedde og nyheter de hadde sett.

– Barna vi intervjuet ble ikke redde av intervjuene. Redselen var der allerede, sier forskeren.

Vi er avhengige av å finne sammenhengen

Dag Skarstein, nå forsker ved Høgskolen i Oslo, har også deltatt i denne studien. Han mener det er svært viktig å støtte barn i deres forsøk på å forstå hendelser som potensielt er skremmende. Det er sammenhengen som gjør at vi kan føle oss trygge, forteller han.

– For at noe skal kunne forstås, må dette “noe” settes inn i en meningsgivende sammenheng. Fortellingen er vår mest grunnleggende måte å skape slik sammenheng på, enten man er barn eller voksen. En sammenhengende fortelling gir oss på forunderlig vis trygghet ved at den sikrer forståelse.

Hendelsene 22. juli var kanskje spesielt komplisert å skape sammenheng i. Det var to ulike hendelser på to ulike steder, og man bare kan forstå dem hvis man forstår terroristens intensjoner og tenkemåte. Mediene presenterte hendelser, stykkevis og delt, med nye oppslag hver dag. Selv vi voksne strevde med å skape en forståelig sammenheng, mener Skarstein.  

Årsaken til at de fleste barna følte utrygghet i tiden etter 22. juli, er at de ikke hadde fått støtte hos voksne til å forstå det som ble sagt i mediene, mener forskeren.

– Det vi kan lære av denne studien, er at barn søker informasjon på samme måte som oss voksne. De er ofte overlatt til mediene for å finne denne informasjonen. Men mediene er ikke tilrettelagt for dem, men tilpasset voksne. De trenger derfor vår hjelp til å skape en fortelling som gir mening og forståelse.

Referanse:

Jørgensen, Skarstein og Schultz: Trying to understand the extreme: school children’s narratives of the mass killings in Norway July 22, 2011, Psychology Research and Behavior Management, februar 2015, doi: 10.2147/PRBM.S73685.

Det er gode nyheter for foreldre i Norge og andre vestlige land, som ofte må dra hjem fra fødestua før gulsotten har utviklet seg nok til å bli oppdaget.

Det er også gode nyheter for foreldre og leger i verdens fattigste land, hvor det ikke finnes penger til kostbart utstyr for å stille diagnosen.

Årlig dør over 100 000 som følge av den gule giften, og stadig flere vokser opp med hjerneskader.

Flere får hjerneskader som følge av gulsott

– I USA er det mistanke om at antall hjerneskader som følge av gulsott har økt de siste årene. Dette fordi mor og barn også der sendes hjem fra sykehuset etter kort tid, sier Lise Lyngsnes Randeberg, professor i biomedisinsk optikk ved NTNU.

Heldigvis er behandlingen lysende enkel. Sol eller kunstig lys i riktige doser er alt som skal til. Det gjelder bare å oppdage gulsotten tidlig.

• Les også: Egen app når migrenen setter inn

Men det kan være lettere sagt enn gjort. Det kan blant annet ta tid før hud, øyne og slimhinner er så gule at foreldrene oppdager hva som er på ferde. Og hvis babyen er mørkhudet, er oppgaven enda mer krevende.

I de fleste tilfeller går gulsott over av seg selv. Men i tilfeller der babyen trenger hjelp, er det er avgjørende med tidlig behandling slik at den gule giften ikke rekker å forårsake hjerneskade. Disse skadene kan være døvhet, cerebral parese, psykisk utviklingshemming og i verste fall død.

Sjekker fargenyansene i babyens hud

Nå jobber Randeberg og et lite team med å utvikle en app for smarttelefoner som foreldre i hele verden kan bruke for å oppdage om barnet har gulsott.

• Les også: Blodsukker på mobilen

Med smarttelefonens kamera tar foreldrene et bilde av barnet. I appen ligger det blant annet avanserte matematiske modeller som regner ut om fargenyansene i barnets hud fører til mistanke.

Det vil komme frem et grønt signal dersom barnet er friskt, et gult signal dersom barnet har fargenyanser som fører til mistanke, og et rødt signal dersom barnet har gulsott.

Prototypen har allerede blitt testet ut på nyfødte ved St. Olavs Hospital. Nå skal patenten sikres før videre uttesting i Norge og i afrikanske land.

Gulsott en av tre hyppigste dødsårsaker

– Det er ikke meningen at appen skal klassifiseres som medisinsk utstyr, men den skal være en hjelp til foreldrene som lurer på om de bør komme seg til legen med barnet eller ikke. Det er lettere å oppdage gulsott på babyer med hvit hudfarge, men appen skal fungere også for mørkhudete, forteller Randeberg.

• Les også: Nettbrettapp kan gi færre kols-innleggelser

I 2010 forårsaket gulsott 114 100 dødsfall. I tillegg vokser mange opp med hjerneskader. 75 prosent av disse tilfellene forekommer i de fattigste delene av verden.

– I Afrika sør for Sahara er gulsott en av de tre hyppigste dødsårsakene i nyfødtperioden. Mange av dødsfallene kunne vært unngått dersom legene og foreldrene hadde hatt tilgang til enkle måter å oppdage gulsott på et tidlig tidspunkt.

– Utstyret som finnes i dag for å diagnostisere gulsott koster cirka 80 000 kroner, og eksisterer ikke i de fattigste landene. Men hvis legen får en indikasjon på sykdom gjennom en app, kan en blodprøve være nok til å stille en endelig diagnose, forklarer Randeberg.

Frustrert over mangel på utstyr

Det var barnelegen Anders Aune ved St. Olavs Hospital som tok initiativ til prosjektet. Etter besøk hos sykehus i afrikanske land, så han fort mangelen på medisinsk utstyr.

– Han fortalte at det i praksis ikke fantes utstyr for å måle gulsott hos nyfødte. Samtidig la han merke til at svært mange hadde mobiltelefon, sier Randeberg.

Aune tok kontakt med Randeberg for å høre om ikke en smarttelefon kunne brukes til å stille diagnosen. Randeberg satte fysikkstudenten Gunnar Vartdal på saken med en masteravhandling. Nå, tre år senere, ser de ut til å være i mål.

Av Torjer A. Olsen, førstemanuensis i urfolksstudier, Senter for samiske studier, UiT Norges arktiske universitet

Å drive med urfolksstudier er å ha verden tett på i alt du gjør. Det handler om enkeltmennesker og folkegrupper, om identitet og storpolitikk, om makt og kultur. 

For to år sia omtrent på denne tida skreiv jeg en tekst her på forskning.no. Den handler om urfolk og urfolksstudier, og tar sitt utgangspunkt i problemene flere urfolksgrupper møter i Russland og Canada. Noen av studentene på master i urfolksstudier ved UiT Norges arktiske universitet skriver om temaer knytta til Russland og Canada. Andre skriver om andre steder. Det er et globalt fag.

Jeg skal i denne teksten gi et lite innblikk i hva jeg driver på med i min jobb ved Senter for samiske studier på UiT. Hensikten er å vise til hvor sammensatt urfolksstudier er som fagfelt, samt å trekke fram arbeidet som gjøres innafor senteret. I tillegg vil jeg veldig gjerne at flere vil komme hit for å studere!

Master i urfolksstudier

På masterprogrammet i urfolksstudier er det for øyeblikket rundt 30 studenter. De kommer fra nesten hele verden. De har med seg sin bakgrunn, sine identiteter, sine fordommer og sine kunnskaper. Her møtes de for å lære om urfolk verden over. Og de lærer om hvordan å forske på temaer som har med urfolk å gjøre.

Av og til er det veldig frustrerende. Alle forskjellene skaper barrierer og hindrer forståelse.

Oftest er det givende. Alle forskjellene gir muligheten til å se forbi barrierer og skape forståelse.

Som lærer er det jeg liker aller best å se og være med på at en vag ide blir uttalt i august – en ide som i juni nesten to år etter er blitt til en 60 siders akademisk tekst. I tida i mellom har ideen blitt spissa, tygd, spytta ut, fått støtte og motstand. Den har blitt til et prosjekt. Prosjektet har blitt satt ut i livet. Data blir samla inn. Tekster blir lest. Samtaler. Intervjuer. Mennesker. En egen tekst begynner å leve. Det er kjempevanskelig. Men teksten vokser og blir til en masteroppgave. På veien har teksten vært gjenstand for debatt og kritisk lesning fra veileder og medstudenter. Alle lærer noe, hele tida.

I skrivende stund venter jeg på at det banker på døra. Det er Josue fra Spania som skal snakke om sitt prosjekt. Han er interessert i hvordan New Zealand sine landslag i ulike idretter anvender haka, maorienes tradisjonelle krigerdans, i forbindelse med sine kamper. Om et drøyt år kan du få lese 60 sider om dette.

Forskning: Fra urfolk i skole og utdanning til urfolksreligion

I prinsippet skal halvparten av tida mi gå til å forske. Forskning er en variert virksomhet, fra lesing og skriving til møter og møter. Ved Senter for samiske studier er vi særs opptatte av samarbeid. Det innebærer at vi inngår i en lang rekke nettverk og grupper som jobber sammen og – ikke minst – utarbeider prosjekter som vi søker om støtte til. Det er stas å møte kolleger fra for eksempel Paris eller Petrozavodsk eller Umeå eller Auckland eller en annen plass på Tromsøya som arbeider med noe som henger sammen med det du gjør. (I parentes bemerka: Det hadde vært hyggelig om Norges forskningsråd og andre finansiører hadde vært litt mer rundhånda, men det kan vi la ligge)

I det siste har jeg skrevet en artikkel sammen med UiT-kollega Bengt-Ove Andreassen. Den handler om læreplanene for religionsfaget i den videregående skolen. En del av artikkelen tar for seg den samiske læreplanen og særlig begrepet «sirkumpolare urfolksreligioner», som er viktig i læreplanen. Det er et underlig begrep, synes vi, og argumenterer for at det er vanskelig å anvende i skolen. Mer om dette kan du få lese når artikkelen forhåpentligvis blir tilgjengelig. Jeg er også så heldig å få være veileder for doktorgradsstudenten Kajsa Kemi Gjerpe, som skriver om samiske temaer i skolen – i læreplan og lærebøker/pedagogisk material. I denne bloggteksten skriver Gjerpe om deler av sin forskning.

Før jul publiserte jeg en artikkel om samisk kristendom. Her skreiv jeg om hvordan sentrale tekster og ytringer knytta til Samisk kirkeråd i Den norske kirke former en egen form for samisk teologi og kristendomsforståelse. Et sentralt aspekt ved dette er å skrive inn samisk identitet og teologi i en urfolkssammenheng. I tillegg får naturen og det som blir beskrevet som samenes grunnleggende nærhet til naturen en veldig viktig plass. Dette trekkes så langt at det nærmest blir ekskluderende og romantiserende, sier jeg i artikkelen.

Det jeg nevner her, er et utsnitt av hva jeg driver med i forskningen. Mine kolleger her på senteret skriver om varierte tema, som Finnmarkseiendommen, naturbruk, samisk historie, fiskeriforvaltning, tradisjonell kunnskap, og omskjæring av kvinner.

I tida framover er målet å gå inn i nye forskningsprosjekter sammen med både kolleger, doktorgradsstudenter og masterstudenter.

Forum for urfolksspørsmål i bistanden

Forum for urfolksspørsmål i bistanden er en møteplass for ulike aktører i bistandsfeltet, styrt fra Senter for samiske studier, som i over ti år har arbeida for å fremme urfolkstematikk i bistandsfeltet. Sia 2012 har jeg vært leder. Forumet har gjennom åra arrangert en lang rekke konferanser, seminarer og møter, og har samla urfolksrepresentanter, bistandsarbeidere, byråkrater, forskere og politikere fra hele verden. I juni i år arrangerer vi konferansen Indigenous Peoples and the Sustainable Development Goals. Disse målene, uttalt av FN, er en oppfølging av de såkalte “Millennium Goals”. En av utfordringene her er å sikre at urfolk og urfolks rettigheter blir en integrert del av det videre arbeidet. Dermed blir temaer som rettigheter, utdanning og fattigdom tatt opp på konferansen i juni i Tromsø.

Arbeidet med forumet skiller seg fra det øvrige arbeidet. Her kommer vi som tettest på verden, folks situasjon og den politiske hverdagen. Som forsker har jeg i utgangspunktet (hatt) en ide om ikke å drive med aktiv advocacy – det vil si å ta aktiv stilling i saker og la forskningen preges av det. Med forumet blir det annerledes. Med referanse til urfolks- og religionsforskeren Greg Johnson kan jeg si at det er sammensatt. Gjennom forumet arbeider jeg aktivt for å fremme urfolkssaker. Entydig blir det likevel ikke. Å kjempe en urfolkssak et sted er ikke nødvendigvis det samme et annet sted.

Med verden tett på

De tre områdene jeg har nevnt, har en internasjonal dimensjon felles. Studentene kommer fra hele verden for å diskutere og lære om temaer og folk fra hele verden. Forskningen på urfolkstematikk er tilsvarende global. Og Forum for urfolksspørsmål i bistanden er like opptatt av situasjonen i Bolivia som av situasjonen i Bangladesh.

PS1: Bildet som følger med teksten, er forøvrig fra Manndalen i Nord-Troms. Det viser studenter på master i urfolksstudier på tur i et samisk kulturlandskap.

PS2: 1. april er det søknadsfrist for opptak til master i urfolksstudier. Ta kontakt med meg om du lurer på noe: [email protected]

Foreldre flytter barna til «hvitere» skoler og politikerne frykter ghettofiseringen.

Medieoppslagene som handler om at foreldre søker barna sine vekk fra en del osloskoler, og særlig skoler i Groruddalen, har vært mange.

Konklusjonen i flere av disse har vært at foreldre søker barna sine vekk fra skoler med mange innvandrere. Nå viser forskning fra Universitetet i Oslo (UiO) at dette ikke tilfelle.

Fem skoler i Groruddalen

Forskerne har gjort en undersøkelse ved fem skoler i Oslo-bydelene Alna, Stovner og Grorud, som alle har en relativt høy andel elever med innvandrerbakgrunn. De har spurt foreldre som har søkt om skolebytte for sine barn i overgangen mellom barne- og ungdomsskole om hvorfor de søker om å bytte skole.

• Les også: Groruddalen – Oslos vakreste verkebyll

Forskningsprosjektet er en del av et større prosjekt om inkludering og ekskludering i en drabantby, kalt Alna-prosjektet, og resultatene er publisert i siste utgave av Norsk pedagogisk tidsskrift.

Barna ønsker selv å bytte skole

Ofte er det barna selv og ikke foreldrene som ønsker å bytte skole. Det handler vanligvis om at de ikke trives med det sosiale miljøet på skolen der de går. De ønsker å bytte til en skole i lokalmiljøet.

– Vi finner ikke noe belegg for at ønsket om skolebytte handler om fremmedfiendtlighet. Heller ikke at det handler om foreldre som er spesielt ambisiøse på vegne av sine barn. Dette er helt vanlige foreldre, sier Ivar Morken, forsker ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO.

Grunnskolen i Oslo praktiserer fritt skolevalg.

Andelen som ba om skolebytte ved de fem skolene varierte mellom 18 og 25 prosent.

Et nederlag for foreldrene

Morken tror at de som har valgt å la ungene gå på den lokale skolen, opplever det som et nederlag å søke om skolebytte.

– En del av disse foreldrene har investert masse i lokalmiljøet og i å begrunne overfor andre hvorfor de ønsker å bo i et såpass flerkulturelt samfunn som Groruddalen er.

– De som er skeptiske til det flerkulturelle miljøet, vil bytte skole lenge før ungdomsskolen. Mange flytter ut av skolekretsen allerede når barnet skal begynne på barneskolen, mener Morken.

Flytter ikke langt

De som bytter skole i Grorudddalen, flytter ikke langt. Det er altså ikke en flukt fra et farget øst til et hvitt vest det er snakk om.

De fleste flytter til naboskoler som har noe færre innvandrere, men fortsatt høy innvandrerandel.

• Les også: Furuset – drabantbygd med ghettostempel

– Ofte flytter de fra skoler som har opp mot 80–90 prosent innvandrerandel til skoler som har 60–70 prosent innvandrere. Hadde flyttingen handlet om fremmedfrykt, ville de nok flyttet lenger bort, sier Morken.

– Trenger flere nyanser i debatten

De fleste skolebytterne blir fortsatt boende i bydelen og innen samme skolekrets. Det er bare skolen de velger bort, ikke lokalmiljøet.

Forskeren mener at studien deres viser at det er grunn til å nyansere debatten rundt Groruddalen.

– Den bør ikke handle utelukkende om andelen innvandrere og det som har med kulturmangfold å gjøre, sier Morken.

Referanse:

Morken og Theie: «Skolebytte ved overgangen til ungdomsskolen – Hvilke faktorer legger foreldre i Groruddalen vekt på ved valg av skole?» Norsk pedagogisk tidsskrift, nummer 1, 2015. Sammendrag