Hva innebærer det å være en god mamma eller pappa?

Våre forestillinger om foreldrerollen avsløres når adoptivforeldre skal adoptere på ny.

Rapporter om foreldrene

Når foreldrene har blitt godkjent for adopsjon, skriver sosialarbeidere en rapport og sender den til det landet foreldrene skal adoptere fra.

Der argumenterer sosialarbeiderne for hvorfor søkerne egner seg som foreldre. Har foreldrene allerede adoptert, og ønsker et barn til, kan de dessuten vise til erfaringer med å ha barn. Den svenske forskeren Cecilia Lindgren har studert noen av disse rapportene om andregangs adopsjon.

Lindgren ville undersøke hva svenskene legger vekt på når de skal definere «gode foreldre». Hun fant at rapportene viser et bestemt bilde av foreldrene.

– De er lykkelige over å være foreldre og ser det som livets viktigste oppgave, sier hun til forskning.no.

Lykke, ro og tilfredsstillelse

Skal vi tro rapportene, er det å være foreldre preget av lykke, ro og tilfredsstillelse.

Foreldrene tar ansvar for barnets pedagogiske utvikling. De dropper fritidsinteresser og jobber mindre for å kunne sette barnets behov i sentrum. Barnet mangler likevel ikke grenser: regler og rutiner er viktige.

– Det er engasjement, tid, kjærlighet og respekt for barnet som individ. De tar det å være foreldre på stort alvor, og lar barnet ytre seg og påvirke familielivet, sier Lindgren, som er universitetslektor i barne- og familiestudier ved Linköpings universitet.

Tar ikke opp det som er krevende

Sosialarbeiderne presenterer fortellinger om adoptivforeldrene, ikke nødvendigvis en fullstendig beskrivelse av hverdagen deres.

Andre studier viser at foreldre ofte synes det er krevende å ha små barn, og vanskelig å leve opp til idealet om mye tid med barnet, påpeker Lindgren. Men slike aspekter tas ikke opp når adoptivforeldrene beskrives.

Hun understreker at hun ikke har undersøkt hvordan adoptivforeldrene egentlig er. Kanskje er de mer bevisste enn andre foreldre på å sette av tid til å skape tilknytning til barnet. Uansett løftes ikke eventuelle problemer fram i rapportene.

– Det som presenteres her, er et entydig bilde: De klarer alle utfordringene, sier Lindgren.

Et meningsfylt liv

I rapportene lar også sosialarbeiderne foreldrene fortelle:

«Kona mi og jeg har kommet nærmere hverandre etter at vi adopterte.»

«Livet sammen har blitt mer meningsfylt, og forholdet har blitt dypere.»

«Livet har blitt roligere.»

Sitatene framstiller det som at det å ha småbarn ikke har vært slitsomt eller en belastning på forholdet, men tvert imot har gitt foreldrene ro og mer nærhet til hverandre, skriver Lindgren.

Mor og far like involvert

Det finnes internasjonale retningslinjer om at myndighetene skal utrede om potensielle adoptivforeldre vil egne seg som foreldre, men de sier ingenting om hva det vil si å være en god forelder. Det er derfor interessant å se hva hvert enkelt land legger vekt på, mener Lindgren.

Forskning fra Nederland viser at sosialarbeidere løfter fram lignende egenskaper når de skal argumentere for hvorfor søkerne bør få adoptere, forteller hun.

De svenske rapportene røper dessuten den nordeuropeiske normen om kjønnslikestilling. Både mødre og fedre setter barnas behov først, tilbringer så mye tid med dem som mulig, og knytter nære bånd til barna.

«Glade, trygge» barn

Beskrivelsene av barnet peker også på at foreldrene har gjort en god jobb. Glad, trygg, aktiv og harmonisk, er ord som går igjen.

Lindgren studerte rapporter om 29 foreldrepar fra ulike deler av Sverige. De var i snitt rundt 40 år gamle da de søkte om å få adoptere sitt andre barn.

Rapportene var på 8-12 sider og forteller om familiehistorie, livssituasjon, jobb, økonomi, sosialt liv, helse, personlighet, ekteskap, motivasjon for adopsjon og kunnskap om og erfaring med barn.

Tross ulik bakgrunn beskrev familiene det å ha barn som meningen med livet.

Referanse:

Cecilia Lindgren: Ideals of parenting and childhood in the contact zone of intercountry adoption: Assessment of second-time adoption applicants in Sweden. Childhood 2015, DOI: 10.1177/0907568214566077. Sammendrag.

Ti liter. Så mye væske kan en pasient få inn i blodårene i løpet av det første døgnet på sykehus ved alvorlig blodforgiftning. Væsken sørger for at hjertet klarer å pumpe blodet rundt i kroppen. 

Problemet er å vurdere om en pasient har fått for mye eller for lite væske. Begge deler er farlig. 

– Vår nye metode kan tas i bruk allerede på akuttmottaket. Da vil legene kunne se om pasientene får den riktige mengden væske. I dag må de bare prøve seg frem, forteller Simon Tilma Vistisen, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet. Det er Vistisen som har funnet opp den nye metoden. 

Ekstra hjerteslag 

Den tar utgangspunkt i hjertets naturlige uregelmessigheter. 

Alle mennesker har disse avvikene, hvor hjertet slår et ekstra slag. Hos pasienter med blodforgiftning opptrer dette ofte mer enn en gang per halvtime. 

– Hvis man ser på disse hjerteslagene, får man et bilde av hvordan hjertet reagerer på ekstra væsketilførsel, forklarer Vistisen. 

Håpet er at den nye metoden vil kunne tas i bruk på sykehusene. Den skal nå prøves ut gjennom et samarbeid mellom Aarhus Universitet og Harvard University. 

Tappet griser for blod 

Forskerne fra Aarhus Universitet har allerede testet metoden på griser. Grisene ble bedøvet, og forskerne tappet ut 15–20 prosent av blodet. 

Deretter ble det satt elektroder på grisenes hjerter. Dermed kunne forskerne skape de ekstra hjerteslagene og måle hvordan den ekstra fyllingen av hjertet forbedret blodstrømmen. 

Så lenge dette slaget bedrer pumpeevnen, er det logisk å tilføre ekstra væske. 

Når det blir for mye væske, øker risikoen for at den presses ut i vevet og lungene. Det kunne man også se på grisene. 

– Vi har allerede instrumenter som måler både hjertets rytme, de ekstra hjerteslagene, blodtrykk og så videre. Nå handler det om å kombinere de resultatene og dermed finne ut om hjertet vil reagere positivt på væske, forklarer Vistisen. 

Forskerne skal teste metoden på pasienter ved Aarhus universitetssykehus og Beth Israel Medical Deaconness Center, som er tilknyttet Harvard University. 

Lavt blodtrykk er livsfarlig 

Blodforgiftning skyldes en infeksjon med bakterier. Den oppstår ofte på grunn av en infeksjon i et enkelt organ, for eksempel lungebetennelse eller blærebetennelse, som sprer seg til blodet. 

Symptomene på blodforgiftning er: 

Høy feber: kroppen forsøker å bekjempe infeksjonen. 

Lavt blodtrykk: blodårene blir slappere og væske forlater blodbanen som har blitt «utett». 

Høy puls og rask pust: hjertet og lungene forsøker å få blod og oksygen ut til cellene. 

Blodforgiftning er så farlig fordi det lave blodtrykket innebærer at viktige organer får for lite næring og oksygen. Samtidig oppstår en overreaksjon i kroppens eget immunforsvar, noe som kan ramme kroppens egne organer, for eksempel ved at blodets koagulasjonsevne forstyrres. 

Behandlingen består av antibiotika mot infeksjonen, sammen med væsketilførsel.

Referanse:

Henriksen DP mfl.: Incidence Rate of Community-Acquired Sepsis Among Hospitalized Acute Medical Patients – A Population-Based Survey, Critical Care Medicine 2015, DOI: 10.1097 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Gjennom Nofimas nettverk Kokken og bonden skal nytenkende matprodusenter i østlandsområdet og Oslos beste kokker møtes.

– Vi tror det er verdifullt for begge parter. Bøndene trenger å vite mer om hva slags råvarer restaurantkokkene ønsker seg. For kokkene kan det være inspirerende å se hvordan bøndene driver, sier Nofimas prosjektleder Therese Hagtvedt.

Prosjektet skal gjøre flere kokker mer bevisste på økologisk mat og bærekraft. Håpet er at denne bevisstheten kan skape en effekt blant restaurantenes gjester og at flere bønder ønsker å produsere økologisk.

Stange – et naturlig startsted

I Stange i Hedmark står allerede det økologiske og biodynamiske miljøet sterkt. Det var derfor naturlig for prosjektet å starte nettverksarbeidet der. Sju bønder i Stange-området og ti restauranter i Oslo, som alle er opptatt av å bruke økologiske råvarer, har nå møtt hverandre.

– Bare det at de får møtt hverandre, kan være en god begynnelse for mer samarbeid og videre kontakt, mener Hagtvedt.

– Dette er spennende, og det har stor verdi å kunne handle direkte med bevisste, lokale bønder. Ikke minst er det kult å kunne fortelle gjestene eksakt hvor maten kommer fra, sier Karla Siverts, kjøkkensjef på restauranten Smalhans.

Mindre tro på økologisk

Regjeringen har et mål om å øke norsk produksjon av økologisk mat til 15 prosent innen 2020.

Men den økologiske maten sliter med sitt rykte.

En undersøkelsen fra Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) viser at det nå er færre forbrukere som ser fordelen med å kjøpe økologisk mat enn for 15 år siden.

Flere mener at økologisk mat har dårlig kvalitet, og de har mindre tillit til at mat merket som økologisk, virkelig er økologisk produsert.

Bare én prosent

Det er satt i gang flere politiske tiltak for å stimulere til økt produksjon og forbruk av økologisk mat. Det er også betydelig flere økologiske produkter på markedet i dag, sammenliknet med for 15 år siden. Likevel utgjør ikke de økologiske produktene mer enn vel én prosent av det totale markedet for mat.

Sifo forklarer dette delvis med at økologisk mat er blitt mer omstridt. Det blir stadig stilt spørsmål i mediene om økologisk er sunnere og mer miljøvennlig enn konvensjonelt dyrket mat. 

Referanse:

Gunnar Vittersø og Torvald Tangeland: The role of consumers in transitions towards sustainable food consumption. The case of organic food in Norway, Journal of Cleaner Production, desember 2014, Sammendrag

Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen med skipet «Admiral Tegetthoff» hadde som mål å finne Nordøstpassasjen da de la i vei nordover i 1872.

Med om bord hadde de hunder kjøpt av samer i Tromsdalen og den erfarne ishavsskipperen Elling Carlsen som los.

Hyllet rundt i Europa

– Noe av det mest spesielle med denne polarekspedisjonen er at vi ser at helt vanlige mennesker blir helter gjennom å ha prestert noe. Hundretusener av mennesker samlet seg rundt om i Europa for å hylle polarheltene.

– Men Carlsen valgte å bli igjen i Tromsø da resten av mannskapet fra denne historiske polarekspedisjonen dro på signingsferd i Europa.

Det forteller litteraturforsker Johan Schimanski ved Institutt for kultur og litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet.

Han og historiker Ulrike Spring har nå samlet historien om heltene mellom to permer. Der beskriver de blant annet hvordan mannskapet fra turen ble bygget opp til å bli noen av sin tids aller største kjendiser.

– Det ble skrevet teaterstykker og dikt om dem. Pressen skrev tusenvis av artikler, og det ble holdt banketter og fester hvor enn de dro, sier UiT-forskeren.

Låste inn spriten

Ekspedisjonen ville ikke ha med flere nordmenn fordi norske sjømenn hadde rykte på seg på å være litt for glad i flaska og altfor sta.

– Staheten kombinert med god kunnskap om arktiske forhold kunne utfordre autoriteten til ekspedisjonsledelsen, sier Schimanski.

Men regnskapsfører Aagaard i Tromsø hadde ansvar for finansene mens de var i Nord-Norge, og Carlsen fikk være med. Alt av sprit ble låst inn om bord for å være på den sikre siden.

52 år gammel var Carlsen svært erfaren til sjøs og hadde blant annet vært med på å oppdage Kong Karls land øst for Spitsbergen.

Han var også den første i verden til å seile rundt Spitsbergen, og året før han mønstret på «Admiral Tegetthoff», hadde han funnet restene etter vinterleiren til William Barentsz på Novaja Semlja.

Fanget i isen

Det tok ikke lang tid før mannskapet mistet kontroll over skipet da det ble fanget i isen.

Og der de forventet å finne bare is og åpent vann, oppdaget de et landområde de kalte Frans Josefs land, etter keiser og konge Frans Josef I i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

Det ble mange tette møter med isbjørn. De hadde hatt tuberkulose og skjørbuk om bord, og til slutt måtte de forlate moderskipet, som lå fast i over tre meter tykk is. Etter nesten to år i isen la de i vei med hundesleder og lettbåter.

Tre og en halv måneder senere ble de berget av russiske fiskere ved Novaja Semlja. Da de ankom Vardø, var det ingen som trodde at de fortsatt var i live. Bare én mann var omkommet – av tuberkulose.

Et symbol for monarkiet

Som statsdannelse var Østerrike-Ungarn, eller Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone som det offisielt het, et lappeteppe av folkegrupper.

Da polarekspedisjonen så overraskende dukket opp igjen i 1874, knaket det allerede i relasjonene mellom folkene i dobbelmonarkiet, bare sju år etter unionen mellom kongedømmet Ungarn og keiserriket Østerrike.

– Sammensatt av deltakere fra de fleste land i monarkiet ble polareventyret et stort symbol for det ferske dobbelmonarkiet, og deltakerne ble konstruert som kjendiser og veldig viktig å feire, sier Schimanski.

Mannskapet bestod også av personer fra alle samfunnslag.

– Forskerne ble derfor feiret som representanter for det nye og moderne Østerrike-Ungarn. Nå kunne alle mennesker bli helter, ikke bare de kongelige eller adelige, sier UiT-forskeren.

Også i Tromsø ble det storslagen fest med 120 gjester.

– Men Carlsen gikk glipp av kjendisstatusen i Europa, sier Schimanski.

Fem år etter at Carlsen kom hjem, var det slutt på hans ishavskarriere. Han tok jobb som fyrvokter på Skrova fram til 1894.

Elling Carlsen døde i hjembyen Tromsø noen få måneder inn i det nye århundret, 18. april 1900. Han var da slått til ridder av St. Olavs orden og hadde mottatt Franz Josefs orden.

Referanse:

Schimanski og Spring: Passagiere des Eises. Polarhelden und arktische Diskurse 1874, Böhlau Verlag 2015.

Når elever ikke klarer å gå på skolen på grunn av emosjonelt ubehag, kalles det skolevegring.

Vegring må ikke forveksles med skulk, som handler om manglende motivasjon eller lysten til å gjøre noe annet.

– Skolevegrere har lyst, men klarer ikke gå på skolen, sier Trude Havik ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.

Hun har i doktorgradsarbeidet sitt blant annet undersøkt hvordan forhold i skolen påvirker skolevegring.

Kan forebygge

Over 5000 elever fra sjette til tiende klasse deltok i undersøkelsen «Skolemiljø, psykisk helse og fravær fra skolen». Resultatet viser at forholdet til medelever er avgjørende for skolevegring, mens medelever spiller en mindre rolle når det gjelder skulking.

– På barnetrinnet er det å bli mobbet en svært stor risikofaktor for fravær relatert til skolevegring, og i mindre grad også på ungdomstrinnet. Lærerens klasseledelse, i form av kontroll og relasjoner overfor den enkelte elev, synes å ha direkte betydning for både vegringsrelatert og skulkrelatert fravær blant elever på ungdomstrinnet, sier Havik.

• Les også: Mye unødvendig fravær fra skolen

Læreren kan forebygge

Videre viser funnene at læreren kan forebygge særlig skolevegring gjennom å arbeide med klassemiljøet, regulere relasjonene mellom elevene og ved å forebygge mobbing.

– Det mest oppsiktsvekkende med studien, er at funnene indikerer at skolefaktorer kan utgjøre vesentlige risikofaktorer for skolevegring uavhengig av om eleven er emosjonelt sensitiv og uavhengig av kvaliteten på oppfølgingen fra hjemmet, sier Havik.

Hun understreker at det er viktig å ta tak med en gang en elev viser tegn til skolevegring.

– Denne studien viser at det er viktig ikke å vente med å kartlegge mulige grunner i skolen når et barn viser tegn til skolevegring, enten dette er en medvirkende grunn eller direkte grunn til skolevegring, sier Havik.

Referanse:

Havik mfl: «School factors associated with school refusal – and truancy- related reasons for non-attendance,» Social Psychology of Education, februar 2015, doi: 10.1007/s11218-015-9293-y. Sammendrag