Av Torjer A. Olsen, førstemanuensis i urfolksstudier, Senter for samiske studier, UiT Norges arktiske universitet

Å drive med urfolksstudier er å ha verden tett på i alt du gjør. Det handler om enkeltmennesker og folkegrupper, om identitet og storpolitikk, om makt og kultur. 

For to år sia omtrent på denne tida skreiv jeg en tekst her på forskning.no. Den handler om urfolk og urfolksstudier, og tar sitt utgangspunkt i problemene flere urfolksgrupper møter i Russland og Canada. Noen av studentene på master i urfolksstudier ved UiT Norges arktiske universitet skriver om temaer knytta til Russland og Canada. Andre skriver om andre steder. Det er et globalt fag.

Jeg skal i denne teksten gi et lite innblikk i hva jeg driver på med i min jobb ved Senter for samiske studier på UiT. Hensikten er å vise til hvor sammensatt urfolksstudier er som fagfelt, samt å trekke fram arbeidet som gjøres innafor senteret. I tillegg vil jeg veldig gjerne at flere vil komme hit for å studere!

Master i urfolksstudier

På masterprogrammet i urfolksstudier er det for øyeblikket rundt 30 studenter. De kommer fra nesten hele verden. De har med seg sin bakgrunn, sine identiteter, sine fordommer og sine kunnskaper. Her møtes de for å lære om urfolk verden over. Og de lærer om hvordan å forske på temaer som har med urfolk å gjøre.

Av og til er det veldig frustrerende. Alle forskjellene skaper barrierer og hindrer forståelse.

Oftest er det givende. Alle forskjellene gir muligheten til å se forbi barrierer og skape forståelse.

Som lærer er det jeg liker aller best å se og være med på at en vag ide blir uttalt i august – en ide som i juni nesten to år etter er blitt til en 60 siders akademisk tekst. I tida i mellom har ideen blitt spissa, tygd, spytta ut, fått støtte og motstand. Den har blitt til et prosjekt. Prosjektet har blitt satt ut i livet. Data blir samla inn. Tekster blir lest. Samtaler. Intervjuer. Mennesker. En egen tekst begynner å leve. Det er kjempevanskelig. Men teksten vokser og blir til en masteroppgave. På veien har teksten vært gjenstand for debatt og kritisk lesning fra veileder og medstudenter. Alle lærer noe, hele tida.

I skrivende stund venter jeg på at det banker på døra. Det er Josue fra Spania som skal snakke om sitt prosjekt. Han er interessert i hvordan New Zealand sine landslag i ulike idretter anvender haka, maorienes tradisjonelle krigerdans, i forbindelse med sine kamper. Om et drøyt år kan du få lese 60 sider om dette.

Forskning: Fra urfolk i skole og utdanning til urfolksreligion

I prinsippet skal halvparten av tida mi gå til å forske. Forskning er en variert virksomhet, fra lesing og skriving til møter og møter. Ved Senter for samiske studier er vi særs opptatte av samarbeid. Det innebærer at vi inngår i en lang rekke nettverk og grupper som jobber sammen og – ikke minst – utarbeider prosjekter som vi søker om støtte til. Det er stas å møte kolleger fra for eksempel Paris eller Petrozavodsk eller Umeå eller Auckland eller en annen plass på Tromsøya som arbeider med noe som henger sammen med det du gjør. (I parentes bemerka: Det hadde vært hyggelig om Norges forskningsråd og andre finansiører hadde vært litt mer rundhånda, men det kan vi la ligge)

I det siste har jeg skrevet en artikkel sammen med UiT-kollega Bengt-Ove Andreassen. Den handler om læreplanene for religionsfaget i den videregående skolen. En del av artikkelen tar for seg den samiske læreplanen og særlig begrepet «sirkumpolare urfolksreligioner», som er viktig i læreplanen. Det er et underlig begrep, synes vi, og argumenterer for at det er vanskelig å anvende i skolen. Mer om dette kan du få lese når artikkelen forhåpentligvis blir tilgjengelig. Jeg er også så heldig å få være veileder for doktorgradsstudenten Kajsa Kemi Gjerpe, som skriver om samiske temaer i skolen – i læreplan og lærebøker/pedagogisk material. I denne bloggteksten skriver Gjerpe om deler av sin forskning.

Før jul publiserte jeg en artikkel om samisk kristendom. Her skreiv jeg om hvordan sentrale tekster og ytringer knytta til Samisk kirkeråd i Den norske kirke former en egen form for samisk teologi og kristendomsforståelse. Et sentralt aspekt ved dette er å skrive inn samisk identitet og teologi i en urfolkssammenheng. I tillegg får naturen og det som blir beskrevet som samenes grunnleggende nærhet til naturen en veldig viktig plass. Dette trekkes så langt at det nærmest blir ekskluderende og romantiserende, sier jeg i artikkelen.

Det jeg nevner her, er et utsnitt av hva jeg driver med i forskningen. Mine kolleger her på senteret skriver om varierte tema, som Finnmarkseiendommen, naturbruk, samisk historie, fiskeriforvaltning, tradisjonell kunnskap, og omskjæring av kvinner.

I tida framover er målet å gå inn i nye forskningsprosjekter sammen med både kolleger, doktorgradsstudenter og masterstudenter.

Forum for urfolksspørsmål i bistanden

Forum for urfolksspørsmål i bistanden er en møteplass for ulike aktører i bistandsfeltet, styrt fra Senter for samiske studier, som i over ti år har arbeida for å fremme urfolkstematikk i bistandsfeltet. Sia 2012 har jeg vært leder. Forumet har gjennom åra arrangert en lang rekke konferanser, seminarer og møter, og har samla urfolksrepresentanter, bistandsarbeidere, byråkrater, forskere og politikere fra hele verden. I juni i år arrangerer vi konferansen Indigenous Peoples and the Sustainable Development Goals. Disse målene, uttalt av FN, er en oppfølging av de såkalte “Millennium Goals”. En av utfordringene her er å sikre at urfolk og urfolks rettigheter blir en integrert del av det videre arbeidet. Dermed blir temaer som rettigheter, utdanning og fattigdom tatt opp på konferansen i juni i Tromsø.

Arbeidet med forumet skiller seg fra det øvrige arbeidet. Her kommer vi som tettest på verden, folks situasjon og den politiske hverdagen. Som forsker har jeg i utgangspunktet (hatt) en ide om ikke å drive med aktiv advocacy – det vil si å ta aktiv stilling i saker og la forskningen preges av det. Med forumet blir det annerledes. Med referanse til urfolks- og religionsforskeren Greg Johnson kan jeg si at det er sammensatt. Gjennom forumet arbeider jeg aktivt for å fremme urfolkssaker. Entydig blir det likevel ikke. Å kjempe en urfolkssak et sted er ikke nødvendigvis det samme et annet sted.

Med verden tett på

De tre områdene jeg har nevnt, har en internasjonal dimensjon felles. Studentene kommer fra hele verden for å diskutere og lære om temaer og folk fra hele verden. Forskningen på urfolkstematikk er tilsvarende global. Og Forum for urfolksspørsmål i bistanden er like opptatt av situasjonen i Bolivia som av situasjonen i Bangladesh.

PS1: Bildet som følger med teksten, er forøvrig fra Manndalen i Nord-Troms. Det viser studenter på master i urfolksstudier på tur i et samisk kulturlandskap.

PS2: 1. april er det søknadsfrist for opptak til master i urfolksstudier. Ta kontakt med meg om du lurer på noe: torjer.olsen@uit.no

Foreldre flytter barna til «hvitere» skoler og politikerne frykter ghettofiseringen.

Medieoppslagene som handler om at foreldre søker barna sine vekk fra en del osloskoler, og særlig skoler i Groruddalen, har vært mange.

Konklusjonen i flere av disse har vært at foreldre søker barna sine vekk fra skoler med mange innvandrere. Nå viser forskning fra Universitetet i Oslo (UiO) at dette ikke tilfelle.

Fem skoler i Groruddalen

Forskerne har gjort en undersøkelse ved fem skoler i Oslo-bydelene Alna, Stovner og Grorud, som alle har en relativt høy andel elever med innvandrerbakgrunn. De har spurt foreldre som har søkt om skolebytte for sine barn i overgangen mellom barne- og ungdomsskole om hvorfor de søker om å bytte skole.

• Les også: Groruddalen – Oslos vakreste verkebyll

Forskningsprosjektet er en del av et større prosjekt om inkludering og ekskludering i en drabantby, kalt Alna-prosjektet, og resultatene er publisert i siste utgave av Norsk pedagogisk tidsskrift.

Barna ønsker selv å bytte skole

Ofte er det barna selv og ikke foreldrene som ønsker å bytte skole. Det handler vanligvis om at de ikke trives med det sosiale miljøet på skolen der de går. De ønsker å bytte til en skole i lokalmiljøet.

– Vi finner ikke noe belegg for at ønsket om skolebytte handler om fremmedfiendtlighet. Heller ikke at det handler om foreldre som er spesielt ambisiøse på vegne av sine barn. Dette er helt vanlige foreldre, sier Ivar Morken, forsker ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO.

Grunnskolen i Oslo praktiserer fritt skolevalg.

Andelen som ba om skolebytte ved de fem skolene varierte mellom 18 og 25 prosent.

Et nederlag for foreldrene

Morken tror at de som har valgt å la ungene gå på den lokale skolen, opplever det som et nederlag å søke om skolebytte.

– En del av disse foreldrene har investert masse i lokalmiljøet og i å begrunne overfor andre hvorfor de ønsker å bo i et såpass flerkulturelt samfunn som Groruddalen er.

– De som er skeptiske til det flerkulturelle miljøet, vil bytte skole lenge før ungdomsskolen. Mange flytter ut av skolekretsen allerede når barnet skal begynne på barneskolen, mener Morken.

Flytter ikke langt

De som bytter skole i Grorudddalen, flytter ikke langt. Det er altså ikke en flukt fra et farget øst til et hvitt vest det er snakk om.

De fleste flytter til naboskoler som har noe færre innvandrere, men fortsatt høy innvandrerandel.

• Les også: Furuset – drabantbygd med ghettostempel

– Ofte flytter de fra skoler som har opp mot 80–90 prosent innvandrerandel til skoler som har 60–70 prosent innvandrere. Hadde flyttingen handlet om fremmedfrykt, ville de nok flyttet lenger bort, sier Morken.

– Trenger flere nyanser i debatten

De fleste skolebytterne blir fortsatt boende i bydelen og innen samme skolekrets. Det er bare skolen de velger bort, ikke lokalmiljøet.

Forskeren mener at studien deres viser at det er grunn til å nyansere debatten rundt Groruddalen.

– Den bør ikke handle utelukkende om andelen innvandrere og det som har med kulturmangfold å gjøre, sier Morken.

Referanse:

Morken og Theie: «Skolebytte ved overgangen til ungdomsskolen – Hvilke faktorer legger foreldre i Groruddalen vekt på ved valg av skole?» Norsk pedagogisk tidsskrift, nummer 1, 2015. Sammendrag

Har du en idé til et eksperiment som kan gjøres ved hjelp av en bitteliten satellitt ute ved en asteroide, vil ESA gjerne høre forslaget.

Både ESA og NASA holder øye med asteroider som har baner nær jorda. Men hva gjør vi den dagen en asteroide kommer på kollisjonskurs?

En av løsningene er å sende ut en romsonde som kan dytte asteroiden litt ut av bane. Men for å gjøre det må vi vite at metoden virker.

Det er en av grunnene til at NASA og ESAs samarbeidsprosjekt Asteroid Impact & Deflection Assessment, eller AIDA, skal til asteroiden Didymos i 2020.

AIM og DART

Didymos er et dobbeltsystem i miniatyr, på det nærmeste rundt 11 millioner kilometer fra jorda. Det består av en asteroide som er på 800 meter og en som er kun 170 meter lang og går i bane rundt den store asteroiden.

På samme måte som Didymos har AIDA to hoveddeler.

ESAs romsonde Asteroid Impact Mission, eller AIM, skal undersøke den lille asteroiden og lande en sonde på overflaten. Det blir første gang ESA lander på et lite himmellegeme etter at Rosettas Philae landet på kometen 67P i november 2014.

AIDAs andre romsonde er amerikanske Double Asteroid Redirection Test, eller DART. Denne sonden skal smelle inn i den lille asteroiden, mens europeiske AIM måler om det fører til endringer i asteroidens bane.

Bredbånd for fremtidens romforskning

I tillegg skal AIDA også teste ny teknologi og prosedyrer for fremtidens romferder. Det inkluderer toveis optisk kommunikasjon med høy båndbredde der data fra romsondene blir sendt tilbake til ESAs bakkestasjon på Tenerife ved hjelp av laser.

Også ny kommunikasjonsteknologi for utveksling av informasjon mellom ulike romsonder, og mellom banesonder og landingssonder, skal testes.

- Slik teknologi vil bli viktig for romsonder som sendes langt ut i rommet, som for eksempel romteleskoper som skal til Lagrange-punktet, som skal lande på og sende hjem prøver fra Phobos eller Mars, samt for bemannete ferder utenfor jordas bane, sier Ian Carnelli, ESAs prosjektleder for AIM.

Skal ha med CubeSatellitter

I nyttelasten til AIM er det også plass til en håndfull CubeSatellitter, det vil si satellitter som måler mindre enn 10 centimeter i hver dimensjon. Slik nanosatellitter er en enkel og rimelig måte for studenter, forskningsinstitusjoner og bedrifter å få forsøk ut i rommet på.

Flere CubeSatellitter har blitt satt ut i bane fra den internasjonale romstasjonen eller ved hjelp av ESAs nye bærerakett for små nyttelaster, Vega.

Nå kan forskere og bedrifter som har ideer til forsøk ved hjelp av CubeSatellitter ved Didymos-asteroidene sende forslag til ESA.

- Vi ønsker oss CubeSat-forsøk som utvider eller utfyller forsøkene som AIM og landingssonden skal gjøre, eller som tester kommunikasjonen mellom romsondene AIM og DART, sier Carnelli.

CubeSatellitter kan også operere sammen to eller tre, noe som kan øke nytten betraktelig.

- AIM har plass til i alt seks CubeSatellitter, men kanskje vil to enheter bestående av tre nanosatellitter være bedre rent forskningsmessig sett, sier Carnelli.

Hvordan sende inn forslag

Forskningsgrupper og bedrifter fra alle ESAs medlemsland (som inkludere Norge) kan sende inn forslag til eksperimenter og CubeSatellitter gjennom SysNova.

Forslagene som blir tatt ut vil deretter sende inn en detaljert beskrivelse av prosjektet sitt og hvordan de skal løse de tekniske utfordringene det er å opererer en satellitt nær en asteroide.

De som går videre til neste runde vil få støtte av ESA og bli med på en siste uttaksrunde ved ESTEC, ESAs tekniske senter i Nederland. Prosjektene som da blir valgt ut vil få hjelp av ESAs eksperter til den endelige utformingen.

Studenter ved blant annet NTNU bygger CubeSatellitt i Norge.

Kanskje er det spørsmål som alle menn spør seg på ett eller annet tidspunkt:

Er den normal? Litt tynn, kanskje? Eller lang? Og er det sant at menn med små føtter har liten penis? 

Hittil har nok både kamerater og fastleger beroliget og kommet med estimater for normalt utstyr. Men faktum er at vitenskapen ikke har hatt noen formell kurve over størrelsen på snurrebassen.

• Les også: Joda, størrelsen teller faktisk

Nå har imidlertid David Veale og kollegaene hans fra King’s College i London grepet fatt i saken.

15 000 peniser

De har gått igjennom resultatene fra 17 ulike studier som inneholdt målene av penisene til mer enn 15 000 menn i alle aldre og fra flere verdenshjørner. Og så har forskerne rett og slett utviklet diagrammer over tykkelsen og lengden i både slapp, strukket og stiv tilstand.

De ser ut som følger:

Forskerne håper kurven kan hjelpe leger med å overbevise de fleste engstelige menn om at understellet er helt innenfor normalen.

– Vi skal også bruke grafene for å finne forskjellen mellom hvor en mann tror han er på kurven og den egentlige plasseringen, eller hvor de synes de burde være, sier Veale i en pressemelding.

Ikke stol på føttene

I tillegg til å lage en offisiell tabell over målene på mannens edlere deler, har forskerne også vurdert mulige sammenhenger mellom penisstørrelsen og andre kroppsmål, som skostørrelse, fingerlengde og kroppshøyde.

Men her er det ikke mye å holde seg til for den som vil gjette på dimensjonene uten å sjekke.

• Les også: Større peniser på bygda

En og annen studie konkluderer riktignok med at lengden på pekefingeren eller størrelsen på føttene eller testiklene henger sammen med dimensjonene på penisen. Men andre studier finner ingen slik effekt.

Kroppshøyden er den eneste faktoren som ser ut til å ha en svak sammenheng med størrelsen på penisen, skriver forskerne i tidsskriftet BJU International.

Usikkert om rase

Ifølge forskningsartikkelen ser det heller ikke ut til å være noen sammenheng mellom rase og størrelsen på understellet.

Forskerne advarer imidlertid om at de aller fleste mennene som er med i de 17 undersøkelsene, er hvite. Dermed blir grunnlaget for å si noe om raseforskjeller temmelig svakt.

De andre resultatene i de ulike studiene kan dessuten også ha blitt påvirket av andre faktorer.

Det er for eksempel ikke umulig at mennene som har sagt seg villige til å være med i undersøkelsene er mer tilfredse med størrelsen enn gjennomsnittet. Det kan i så fall bidra til at gjennomsnittslengden i kurvene er større enn i befolkningen for øvrig.

• Les også: Klager over kortere penis

Det er også en del usikkerhet koblet til selve målingene. Det er jo en kjent sak at både temperaturen i rommet og graden av opphisselse kan påvirke størrelsen. Og hvor mye ble det egentlig strukket i den strekte penisen?

– Her må det mer forskning til, konkluderer Veale.

Og det vil det nok bli, både innenfor og utenfor laboratoriene.

Referanse:

David Veale mfl: Am I normal? A systematic review and construction of nomograms for flaccid and erect penis length and circumference in up to 15 521 men, BJU International, mars 2015, doi: 10.1111/bju.13010.

Hvert år dør to millioner små barn i verden av diaré og lungebetennelse. Disse sykdommene står for om lag hvert fjerde dødsfall blant barn mellom ett og fire år.

På landsbygda nordøst i India er barnedødeligheten den høyeste i landet. Her dør 55 av 1000 spedbarn. Til sammenligning dør 2,5 av 1000 spedbarn i Norge.

Diaré er enkel å behandle. Likevel er feilbehandling utbredt. Det viser en studie en internasjonal gruppe forskere gjorde i området Bihar, nordøst i India.

Sprik mellom kunnskap og handling

Ett problem er utdannelse. Åtte av ti behandlere i undersøkelsen mangler helsefaglig utdanning.

Men selv når de har kunnskap om riktig behandling, feilbehandler de barna.

Forskerne ville undersøke om det var samsvar mellom hva behandlerne vet og hva de gjør. De fant et stort sprik.

Først intervjuet de 340 behandlere. De spurte dem om hva slags behandling de ville gitt i et hypotetisk tilfelle.

Ingen ga riktig behandling

Ved symptomer på diaré hos en toåring sa sju av ti behandlere at de ville gitt barnet væske som inneholder salter, kalt oral rehydreringsvæske (ORS). Ifølge Verdens helseorganisasjon er dette riktig behandling ved diaré, som ellers kan føre til uttørking.

Ofte anbefales også sink, men det var ikke et kriterium for korrekt behandling i denne studien.

Deretter sendte forskerne et fiktivt tilfelle, faren til en toåring med lignende symptomer, til behandleren for å se hvilken behandling han fikk anbefalt.

• Les også: MMR-vaksinen virker også mot diaré og ørebetennelse

Selv om de fleste behandlerne under intervjuet med forskerne hadde sagt at de ville gi væske, var det bare to av ti som faktisk ga denne behandlingen til pasienten.

De som anbefalte væske, skrev dessuten i tillegg ut antibiotika eller andre unødvendige eller potensielt skadelige medisiner.

Ingen ga med andre ord korrekt behandling.

Antibiotikabruk farlig for oss

Sju av ti feilbehandlet med medisiner, uten å gi væske med salter. Det kan skade ikke bare de indiske barna, men også resten av verden.

Bakterier som er resistente mot antibiotika, er et økende problem.

– Massivt overforbruk av antibiotika bidrar til antibiotikaresistens verden over, sier forsker Manoj Mohanan ved amerikanske Duke University, i en pressemelding.

En vanlig forklaring på antibiotikabruken er at pasientene ønsker medisinene. Mohanan påpeker at pasientene i studien ikke spurte om å få antibiotika, men fikk det likevel.

– Opplæring er ikke nok

Når symptomene tydet på alvorlig lungebetennelse, var behandlerne litt flinkere. 13 prosent ga riktig behandling til de fiktive pasientene. Her skal det nevnes at antibiotika er en del av løsningen, i motsetning til ved diaré.

De som har utdanning, gir oftere riktig behandling av lungebetennelse. Men også her er det et sprik mellom kunnskap og faktisk behandling.

• Les også: Sjekklister reduserer feilbehandling

– Vi trenger nye strategier for å bedre diagnose og behandling av disse sentrale barnesykdommene, sier Mohanan.

– Opplæring er ikke nok. Vi må forstå hvorfor behandlere ikke gir korrekt diagnose og behandling.

Hvorfor det er slik vet ikke forskerne ennå. Nettopp det vil de prøve å finne ut i sitt neste prosjekt. Da vil de undersøke hvorfor behandlerne handler mot bedre vitende.

Referanse:

Manoj Mohanan mfl: The Know-Do Gap in Quality of Health Care for Childhood Diarrhea and Pneumonia in Rural India. JAMA Pediatrics, 16. februar 2015, doi:10.1001/jamapediatrics.2014.3445.

I filmen Interstellar reiser hovedpersonen gjennom et såkalt ormehull og kommer helskinnet ut et annet sted i universet. 

Denne delen av filmen bygger faktisk på anerkjente teorier i fysikken. 

I tidsskriftet Annals of Physics argumenterer en gruppe fysikere for at det finnes et ormehull i sentrum for melkeveigalaksen, som solsystemet vårt er en del av. 

Den ser ut til å være stabil nok til at man kan reise gjennom den uten å bli knust av den enorme tyngdekraften. 

Einsteins tunnel 

Fysikerne bak teorien brukte et allerede eksisterende kart over mørk materie. Ifølge beregningene deres peker den mørke materien mot et ormehull i midten av galaksen. 

– Hvis vi kombinerer kartet over mørk materie med den nyeste Big Bang-modellen – og samtidig antar at Einstein hadde rett i at det kan eksistere ormehull – får vi at vår egen galakse kanskje rommer én av disse.

– Utregningene våre tyder på at vi faktisk vil kunne reise gjennom den, sier astrofysiker Paolo Salucci fra International School for Advanced Studies i en pressemelding på phys.org. 

Egenskapene til mørk materie er avgjørende 

Når man bruker en stor skala, for eksempel den samlede mengden av mørk materie i Melkeveien, så oppfører det seg i prinsippet som en væske. 

Og ved væsker er det to egenskaper som er avgjørende: massetetthet og trykk. 

Forskerne brukte vanlige antakelser om massetettheten til mørk materie. Man er imidlertid mer usikker på verdien for trykk. 

• Les også: Parallelle sorte hull over milliarder av lysår

– Interessant tanke 

Teorien er interessant, ifølge Niels Obers, professor i teoretisk partikkelfysikk og kosmologi ved Niels Bohr-instituttet. 

– Vi vet at det er mye mørk materie i sentrum av Melkeveien, men det er en ny tanke at det tyder på et ormehull. Teorien er imidlertid fortsatt spekulativ og må bekreftes av observasjoner, sier Obers. 

Forskerne foreslår at man observerer fordelingen av mørk materie i andre galakser for å se om det også danner samme mønster. 

– Det er en god idé. Antagelig vil det også være andre ormehull i andre galakser, men kanskje ikke i alle. Da vil man kunne sammenligne dem, sier Obers. 

Kan kanskje bekreftes om få år 

Hvis vi er heldige, vil det ikke gå mange år før vi får vite om fysikerne har rett, mener Obers. 

– Vi lever i en tid med bedre teknologi og mer kunnskap enn noen gang tidligere. Mange fysikere mener det vil komme mye ny kunnskap om universet de nærmeste fem eller ti årene, sier Obers. 

– Vi skal for eksempel finne ut hva mørk materie er. Det er veldig viktig for forståelsen av universet. Et viktig verktøy blir den store partikkelakseleratoren, Large Hadron Collider, i Sveits. Men bedre astronomiske og astrofysiske observasjoner kan kanskje også bekrefte eller avkrefte teoriene våre. 

Legg ut på en reise gjennom ormehullet i denne videoen: 

Video: International School for Advanced Studies 

Referanse:

Farook Rahaman mfl.: Possible existence of wormholes in the central regions of halos, Annals of Physics (2014), DOI: 10.1016/j.aop.2014.08.003 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

«På Bjørnøya fantes det meste. Der var det legekontor uten lege, sykehus uten sykesøster. Videre var det kino uten kinobestyrer, bakeri uten baker, store maskinhaller uten folk, og en ’Strandgate’ med hus på begge sider, men uten beboere.».

Med disse ordene overbeviste Fritz Øien sin kommende kone og svigermor om at Bjørnøya var en flott plass å tilbringe en vinter.  

Bjørnøya er en bratt, nesten utilgjengelig øy på 74 grader nord som befinner seg mellom Norge og Svalbard. Været er stort sett dårlig, og øya er ofte innhyllet i tåke.

I 1930 fantes det her en bemannet meteorologisk stasjon, en nedlagt gruveby og titusenvis av sjøfugler som hver vinter fløy til varmere strøk.

Ønsket seg kone

Foranledningen til at Øien ønsket å reise til Bjørnøya var at bestyreren på den meteorologiske stasjonen var blitt dødssyk, og måtte til fastlandet for å få legehjelp. I all hast måtte derfor en ny bestyrer på plass.

Den erfarne Fritz Øien, med flere overvintringer bak seg fra Jan Mayen, fikk tilbudet og hele to timers betenkningstid. Øien syntes det kunne friste, men helst hvis han kunne få med seg en kone til selskap.

Han fikk det travelt de to timene han hadde til rådighet før han eventuelt takket ja til tilbudet.

Kvinner var forbudt på Bjørnøya

Øien måtte først få omgjort Bjørnøen AS’ bestemmelse om at «kvinners opphold på øya ikke var tillatt». Bestemmelsen gjaldt overvintring.

Ved hjelp av en kjenning og forretningsmann i Tromsø, samt en liten hvit løgn om at Øien allerede var gift, gikk direktør Roaldkvam i Bjørnøen AS med på at Øien kunne bringe med seg sin kone på overvintring, «til tross for bitre erfaringer fra kvinners opphold på øya tidligere».

Måtte overbevise «svigermor»

Nå var det om å gjøre å få seg en kone i all hast. Øien hadde sett seg ut Margareth Dalsbø, og la turen innom henne og hennes mor. Da den kommende svigermor fortsatt var skeptisk etter Øiens utlegninger om hva som fantes på Bjørnøya, fortsatte han med:

«Det er en stor doktorbolig uten doktor, sykehus uten sykesøster. Jernbane og meget mer, dessuten store fjell av frembrutt kull. Jeg skal nok holde varmen i datteren.»

Etter en slik tirade ga mor og datter seg begge over og var smått begeistret for den forestående overvintringa; hvilken fantastisk start på ekteskapet, med bryllupsreise til Bjørnøya, og eventyret som ventet der.

Øien takket så ja til å være bestyrer på værstasjonen, og det ble bryllup i all hast.

Hard overfart

I oktober 1930 gikk det nygifte paret om bord i skuta «Tromsø», sammen med Egil Lindberg. De tre utgjorde overvintringsekspedisjonen.

Det ble en strabasiøs ferd fordi det ene uværet kom feiende etter det andre, og de måtte søke nødhavn på Skjervøy noen dager. Da de ankom Bjørnøya, var det uråd å gå inn i Sørhamna – den eneste naturlige havna. I stedet ble det Norskehavna, selv om dønningene var høye også her.

De red inn på en dønning mot stranda i en småbåt, og de nygifte ble kastet av på ett illeluktende hvalkadaver. Bruden i sin skinnkåpe så «nærmest ut som en våt kråke som nettopp var dratt opp av sjøen», skriver Øien i sin beretning fra turen.

Fant kokke

Først måtte de klatre opp en bratt fjellskråning fra stranda. Det var isete, og de måtte hugge ut hull for tåspissene. Så startet en lang vandring mot den meteorologiske stasjonen som lå 15 kilometer unna i luftlinje.

Underveis stoppet de ved Blyhytta, hvor det foregikk blyglansproduksjon, og hvor det til alt overmål befant seg en kvinne som var husholderske der for sommersesongen.

Siden drifta skulle legges ned, ble det bestemt at fru Mortensen skulle bli med vår gjeng og ha ansvaret for husholdninga. Hele følget fortsatte så nordover til de nådde ishavsstasjonen i Herwighamna nord på øya.

Bryllupsreisen fikk følger

Etter 13 dager på reise var kone og mann endelig framme på stasjonen som skulle bli deres hjem det neste året. Det ble et nokså ublidt første møte med Bjørnøya for brudeparet på bryllupsreise. Etter dette kunne det bare bli bedre. Så bra ble det at bruden ut på nyåret ble klar over at hun var gravid.

I mai måned, da Margareth var høygravid, ble de bekymret over all isen som fortsatt lå, og om hun ville komme seg til Tromsø før fødselen satte i gang. Fritz leste mye i den store legeboken han fant på sykehuset uten lege og søstre. Han lærte seg teorien om hvordan navleknuter skal bindes og hvor det skal klippes.

Stor var likevel gleden da fartøyet «Sotra» dukket opp i horisonten, og Thor Iversen fra Fiskeridirektoratet snart etter gikk i land. Margareth kom seg til Tromsø og fødte en sønn – Bjørn Øien ble hans navn. Året etter, i 1932 dro hele familien på ny overvintring, og lille Bjørn var med.

Referanse:

Fritz Øien: «Bryllupsreise til Bjørnøya», Polarboken 1958. Utgitt av Norsk polarklubb

Omstilling og endringer står høyt på agendaen i mange organisasjoner.

Det kan for eksempel handle om nye smarte måter å gjøre ting på eller nye måter å organisere arbeidet på.

Endringer er sjelden populære, selv om de skulle vise seg å bli til det bedre. Omstillinger gir ofte næring til interne konflikter og kan forsure kommunikasjonen mellom ulike avdelinger i virksomheten.

Ledere kan ha god grunn til å frykte at økt spenning og flere konflikter mellom selskapets ansatte kan gå ut over kvaliteten både på produkter og tjenester, og gi dårligere kundeservice.

Men økt konfliktnivå trenger ikke være skadelig for bedriften. Det viser en studie blant 221 medarbeidere i finske industriselskaper. Både ansatte som jobber med forskning og utvikling (FoU) og med produksjon var med i undersøkelsen.

Hyppige organisasjonsendringer kan faktisk gjøre det lettere for bedrifter å utvikle produkter og tjenester som kundene blir mer fornøyd med, ifølge førsteamanuensis Silja Korhonen-Sande ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og førsteamanuensis Jon Bingen Sande ved Handelshøyskolen BI.

Få kritiske spørsmål

Forskerne undersøkte først hvor flinke de som jobber med utvikling og produksjon er til å bruke informasjon om kundene til å lage bedre produkter og tjenester. Dette er kunnskap som de jevnlig får fra sine kontaktpersoner i salgs- og markedsføringsapparatet.      

Det er ikke alltid slik at et godt samarbeid mellom medarbeiderne i produksjon og salg gjør at kunnskapen om kundene blir brukt til å utvikle bedre produkter og tjenester.

• Les også: Tar ikke medarbeiderundersøkelser på alvor

Selv om du får høre at kundene kunne tenke seg noe annet enn de får i dag, er det fort gjort å fortsette å lage produktene akkurat som før.

– Studien viser tvert imot at bedrifter som kjennetegnes av godt samarbeid og lite endringer, er lite flinke til å bruke kunnskapen de har om kundene sine. I slike stabile organisasjoner får informasjonsutveksling mellom folk i produksjon og salg lett et symbolsk preg, påpeker forskerne.

– Det stilles få kritiske spørsmål som hva er det kunden egentlig vil ha? Hva kan vi gjøre for å lage produkter som møter kundenes krav og forventninger på en bedre måte?

Forstyrrer og forbedrer etablerte arbeidsmåter

Studien viser et helt annet bilde i organisasjoner som gjennomgår hyppige organisatoriske omstillinger.

– Når ansatte i produksjon og salg samarbeider godt, vil hyppige endringer gjøre at de som utvikler og lager produkter bruker kunnskapen de har om kundene når de tar beslutninger, sier Korhonen-Sande.

Gode samarbeidsforhold bidrar til trygghet og tillit. Organisatorisk endring forstyrrer etablerte arbeidsmønstre. Dette er en cocktail som altså kan være bra for kundene.

– Ansatte, både innenfor forskning og utvikling og i produksjonsavdelingen, blir mer motiverte til å stille kritiske spørsmål og bruke kundeinformasjonen til å forbedre aktivitetene i urolige tider, påpeker Sande.

Konflikter et tveegget sverd

Studien bekrefter, ikke overraskende, at hyppige organisasjonsendringer øker konfliktnivået mellom ulike funksjoner i organisasjonen.

Organisatorisk endring er dermed et tveegget sverd. Selv om endringer gir flere konflikter på arbeidsplassen, kan altså disse konfliktene snus til en konkurransefordel.

• Les også: Slik får du sjefen til å gjøre som du vil

Bedrifter som klarer å kombinere organisasjonsendringer med godt samarbeid, blir ifølge forskerne flinkere til å lytte til kundenes behov.

Råd til ledere

Men den positive effekten av endringer kommer ikke av seg selv.

For å utnytte de positive effektene av omstillinger, må bedriftene investere i oppbygging av felles forståelse mellom avdelingene før man setter i gang endringer, anbefaler forskerne.

Dette kan gjøres for eksempel ved jobbrotasjon og rekruttering av ansatte med kunnskap fra ikke bare salg og markedsføring, men også teknologi.

– Salg og markedsføringsfolk som forstår målsettinger, rutiner, teknologi og informasjonsbehov i både innenfor forskning og utvikling og i produksjonen, bidrar til bedre kommunikasjon og bedre evne til å løse konflikter som oppstår.

Referanse:

Korhonen-Sande og Sande: Getting the most out of cross-functional cooperation: Internal structural change as a trigger for customer information use. Industrial Marketing Management 43, 2014