Da sentralbanken senket styringsrenten til 1,25 prosent i desember, ble mange analytikere overrasket over at det skjedde så fort. Norges Bank skal sikre stabile priser og et stabilt finansmarked. Et av virkemidlene er styringsrenten.

Styringsrenten er den renten en sentralbank setter ved innskudd fra, eller utlån til, bankene.

– Vi ble overrasket, men vi er glade for det nå, sa professor Kjell-Erik Lommerud ved Universitetet i Bergen da han la fram årets rapport på oppdrag fra Centre for Monetary Economics (CME). Det er et forskningssenter ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Før rentemøtet i desember trodde de fleste analytikerne at Norges Bank ville vente med å senke renten til i mars i år.

– Noen mente at renten burde vært kuttet tidligere, andre mente det var galskap å vente. Vi mener Norges Bank kunne tatt seg litt mer tid, sa professor Lommerud.

Oljeprisen i fritt fall

Grunnen til rentesenkingen var det dramatiske fallet i oljeprisen. Det ga dårligere utsikter for Norges økonomi.

Sentralbanken fryktet dermed at oljeprisfallet ville føre til stor økning i arbeidsledigheten. Å senke renten er et virkemiddel for å stimulere til investeringer.

• Les også: Kunne Norge vært enda rikere?

Men så langt i år har arbeidsledigheten steget overraskende lite, og er i dag ikke høyere enn den var i 2010. Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa som har reist hjem igjen, er trolig noe av forklaringen på det.

– Arbeidsledigheten kommer til å gå opp, men det er usikkert om dette vil påvirke boligmarkedet, sa professor Lommerud.

Det er 16. året på rad at Centre for Monetary Economics utgir Norges Bank Watch. Det eksterne fagmiljøet skal vurdere om Norges Bank gjør en god jobb.

Flere unge låner mer

Ulempen med lave renter er at boligprisene stadig øker, fordi det blir så billig å låne penger.

– Det skumle med så lave renter som vi har nå, er at mange unge mennesker tror at det er gratis å låne penger, kommenterte Knut Eggum Johansen, spesialrådgiver i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

Likevel har økonomene bak rapporten ingen tro på at vi har en boligboble.

– Byggekostnadene er høye, og det virker restriktivt på tilgangen av nye boliger, sa professor Lommerud.

Tror på flere rentekutt

Det farligste for unge som nå ofte låner tre ganger så mye som inntekten, er at de må senke forbruket sitt kraftig ved en eventuell renteøkning.

– Det vil også påvirke samfunnet rundt, ved at kjøpekraften går ned, sa Lommerud.

Over halvparten, eller 7 av 16 bankanalytikere, forventer nå ett eller to kutt til i styringsrenten i løpet av 2015.

Lave renter rundt oss

– Vi forutsetter videre fall i oljeprisen, derfor regner vi med at renten skal ytterligere ned, sa Lommerud.

En annen årsak til at rentene skal mer ned, er at landene rundt oss fører en stadig mer ekspansiv pengepolitikk, det vil si stadig lavere rente.

• Se video: Har vi en boligboble i Norge?

Dermed blir det vanskeligere for Norge å føre en helt annerledes rentepolitikk.

Lange renter har også falt markant gjennom året, det vil si prisen på fastrentelån.

Bør kommunisere tydeligere

Alt i alt konkluderer rapportskriverne med at Norges Bank fører en god pengepolitikk, men at kommunikasjonen bør bli tydeligere.

Norges Bank er nær målet om å nå målet om en inflasjon på 2,5 prosent. Dette er nærmere enn mange andre land.

– Men det er rom for bedre kommunikasjon om hva Norges Bank forventer vil skje. Vi ønsker oss mer fyldige styrereferater når omstendighetene endres, sa Lommerud.  

– Hvis fortsatt oljeprisfall og rentenivået i nabolandene ikke vil påvirke renten i Norge, kunne vel Norges Bank fortelle det. Det kunne kanskje dempe folks forventninger, som er med på å drive boligprisene opp, sa Lommerud.

Fasit kommer etterpå

Visesentralbanksjef Jon Nicolaisen var også på BI for å svare på rapportens innspill.

– Vi samler inn fakta om situasjonen i ulike sektorer. Men virkeligheten er kompleks, og når ulike endringer virker i hver sin retning, kan det være vanskelig å kvantifisere. Det er her skjønn kommer inn.

Det er ikke godt å si hva som er god pengepolitikk. Fasiten kommer i ettertid.

– Vi prøver så godt vi kan å redegjøre for dette i pressemeldingene og rapportene.
Men vi tar rapportens innspill til etterretning, sa Nicolaisen. 

Referanse: 

Aamdal og Lommerud: Norges Bank Watch 2015 (pdf), Handelshøyskolen BI, 2015.

Av Sindre Bangstad, sosialantropolog, forsker, Teologisk Fakultet (TF), Universitetet i Oslo (UiO)

Den 7. januar 2015 stormet to bevæpnede menn av fransk-algerisk opprinnelse, Saïd (34) og Chérif (31) Kouachi inn i lokalene til det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 11. arrondissement i Paris bevæpnet med AK-47 geværer. Inne i lokalene drepte de elleve redaksjonsmedlemmer i Charlie Hebdo, inklusive satiremagasinets redaktør Stéphane Chabdonnier (aka ‘Chabd’).

På vei fra åstedet drepte de i tillegg en fransk politimann av fransk-algerisk opprinnelse på gaten. Etter å ha forskanset seg i fabrikklokaler nær Charles de Gaulle-flyplassen i Paris ble de to brødrene – som på forhånd hadde erklært i samtaler med fransk radio at de ønsket å bli ‘martyrer’ for sin sak – drept i skuddveksling med fransk politi den 9. januar. Samme dag stormet en bevæpnet Amédy Coulibaly (32), av fransk-malisk opprinnelse inn i et fransk-jødisk kosher supermarked i Port de Vincennes i Paris, hvor han tok femten kunder og ansatte som gisler. Under fransk sikkerhetspolitis storming av butikken ble fire franske jøder samt Coulibaly selv drept. Coulibaly antas å ha skutt en fransk politikvinne av fransk-martinikansk opprinnelse et annet sted i Paris dagen før.

I etterkant av disse terrorhandlingene tok AQIP (al-Qaida in The Arab Peninsula) på seg ansvaret for Kouachi-brødrenes terrorangrep, mens ISIL (Den Islamske Staten i Syria og Levanten) tok på seg ansvaret for Coulibalys antisemittiske terrorangrep. Brødrene Kouachi og Amédy Colybaly hadde alle bakgrunn som kriminelle av-og-på muslimer med en problematisk barndom og oppvekst. De hadde tilknytning til det samme salafi-jihadistiske nettverket.   I en kontekst av opptøyene i de franske forstedene (les banlieues) i 2005 erklærte daværende president Nicholas Sarkozy at «å forklare er allerede å unnskylde.» Nå er det imidlertid slik at terror og vold – uansett hvor brutal og meningsløs den er – er menneskelige fenomener forankret i tid og rom – og derfor noe en samfunnsforsker med full rett kan interessere seg for.

Her er følgelig mine fem teser om Paris-terroren.

Terrorisme har ikke én, men flere årsaker. Like lite som vi kan si at ‘årsaken’ til Anders Behring Breiviks terrorangrep 22.juli 2011 var ‘en vanskelig barndom’ og/eller sosialpatologiske trekk ved hans personlighet, kan vi trolig si at ‘årsaken’ til brødrene Saïd og Chérif Koauchi og Amédy Coulibalys terrorangrep 7. og 9. januar ene og alene var ‘radikal islamisme’. I begge tilfeller gjelder det imidlertid at vi ikke kan se bort i fra de ideologiske sidene ved deres verdensbilde – i Behring Breiviks tilfelle høyreekstreme, konspiratoriske, islamofobe og rasistiske ideer om islam og muslimer, i Kouachi og Coulibalys tilfelle deres tiltrekning til salafi-jihadismens konspiratoriske, manikeiske, anti-vestlige og antisemittiske verdensbilde. I begge tilfeller finner vi også en opplevelse av egen samfunnsmessig, økonomisk og politisk marginalisering, som nokså mange menn, hvorvidt de er hvite eller med minoritetsbakgrunn, opplever i et Europa i rask endring, med skarp og tiltakende sosio-økonomisk ulikhet og et nyliberalt hegemoni som utfordrer samfunnslimet i mange europeiske stater. Fremveksten av voldelig islamisme er et sammensatt fenomen, men kan blant annet se på som et radikalt symptom på langvarige sosiale, politiske, økonomiske og intellektuelle kriser i ‘den muslimske verden,’ globaliseringen og eksporten av salafisme i regi av saudi-arabiske myndigheter siden 1973, opplevelsen av marginalisering og diskriminering blant mange muslimske minoriteter i europeiske samfunn de siste tiårene, fremveksten av en transnasjonal muslimsk offentlig sfære sterkere koblet sammen av ‘nye’ sosiale medier enn før, og filtreringen av vestlige militære intervensjoner i den arabiske verden etter 2001.   

Dette har også med ‘islam å gjøre’. Islam er i likhet med enhver annen religion er en fortolket religion, dvs. en religion som mennesker på ulike tider og ulike steder fortolker i lys av egne erfaringer og sin variable tilgang til religiøse grunnlagstekster. I islamske religiøse grunnlagstekster finnes det også – som i kristne, hinduistiske, sikhistiske grunnlagstekster – tekster som kan brukes og brukes i legitimeringen av vold og terror. Norske salafi-jihadister som uttrykte støtte til terroren mot Charlie Hebdo i Paris (Arfan Bhatti) viste til sitater fra den klassiske islamske Hanbali-skriftlærde ‘ibn Taymiyya (d. 1328). ‘ibn Taymiyya, som er en forløper for ‘ibn al-Wahhab (1703-92) (den ideologiske forfaren til det moderne Saudi Arabias wahhabister), og mye sitert blant så vel fredelige som militante salafister i våre dager, erklærte at hija (satire) rettet mot profeten er en ‘unik forbrytelse’ (jinaya mufrada) som krever dødsstraff. Dette betyr at det er for enkelt å si at dette ikke handler om islam: for det handler også om samtidige fortolkninger av islam (salafisme samt salafi-jihadisme) som strider mot så vel grunnleggende menneskerettigheter, religions-og ytringsfrihet og deres tiltrekningskraft. Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke skal være glade for, og støtte det store flertallet blant europeiske og norske muslimer som mener at ‘islam betyr fred’ og ikke ‘krig.’ Det finnes i islamske grunnlagstekster også betydelige ressurser til fremme av fredelig sameksistens. Den  krisen i ‘den muslimske verden’ som vi ser i vår tid er også en intellektuell krise, men den løses ikke ved å stille hver enkelt muslim personlig ansvarlig for vold og terror utført i ‘islams navn.’

Dette handler ikke bare om karikaturer og ytringsfrihet. Mediefremstillingen etter Paris-terroren har i overveiende grad dreiet seg om dette som et angrep på vestlige liberale begreper om ytringsfrihet. Terroristene er døde og kan således ikke snakke, men vi kan likefullt være nokså sikre på at deres raseri og hat ikke bare handlet om karikaturer av profeten Muhammed. Det handler utvilsomt om dette også: for al-Qaidas ‘intellektuelle’ vet utmerket godt at å angripe Charlie Hebdo var og å angripe det som fremstår som hjertet av liberal og sekulær kultur ikke bare i Frankrike, men også ellers i Europa. I historiens lange lys har fransk-arabiske-nordafrikanske relasjoner siden Frankrike invaderte Algerie i 1830, og også under den algeriske uavhengighetskrigen i 1954-62, samt den algeriske borgerkrigen (1991-2002) vært en historie om ekstrem vold og brutalitet fra alle sider.

Den sosiale, politiske og økonomiske marginaliseringen av franske borgere med nordafrikansk og muslimsk opprinnelse i franske storbyers banliueus og fransk rasisme og diskriminering er veldokumenterte og langvarige fenomener. Paradokset er selvsagt at hvis ‘vårt’ tilsvar er å si at dette handler om en ‘sivilisasjonskrig- eller konflikt’, at vestlige verdier og sivilisasjon ‘står og faller’ med massepublisering av karikaturer som mange fredelige europeiske muslimer med rette eller urette opplever som angrep på dem og deres tro, og å argumentere for at menneskerettighetene og den liberale rettsstatens verdier må kunne ‘settes til side’ i det som fremstilles som sikkerhetsmessige krisetider, så oppfyller vi enhver salafi-jihadistisk terrorists våte drømmer om samfunnsmessig polarisering og generalisert stigmatisering av enhver muslim. Karikaturer av profeten Muhammed er en ‘flytende signifikant’ som både sparker oppover og nedover på samme tid. Det lar seg vanskelig benekte at ‘islam’ med sine 1.2 milliarder tilhengere ikke også skulle representere makt. Samtidig er det et faktum at slike karikaturer med rette eller urette og i høyst variabel grad anses av mange europeiske muslimer i vår tid – som for en stor del representerer en relativt marginalisert og avmektig minoritet i mange europeiske land – å sparke nedover og å ramme dem individuelt.

Europa står oppe i vedvarende og antakeligvis langvarige kriser i politisk og demokratisk legitimitet som bla. kan knyttes til: (a) Politikkens ‘teknokratisering’: avstanden blir større mellom styrende og styrte. (b) Globalisering, ‘nyliberalisme’ – økende sosial og økonomisk ulikhet i en rekke land – og en situasjon hvor en betydelig andel av befolkningen, og da særlig menn med arbeiderklasse/serviceklassebakgrunn av ulik bakgrunn og opprinnelse med rette eller urette opplever seg som marginaliserte sosialt, økonomisk og politisk. (c) ‘Les extremes se touchent’: Dette uttrykker seg blant annet i økt tilslutning til bevegelser på de politiske ytterkantene: høyreekstremister og salafi-jihadister. Faren er selvsagt at ytterkantene på ulike sider får anledning til å definere rammene for samfunn og politikk som helhet: Europa har som vi alle vet en mørk fortid knyttet til systematiserte overgrep mot minoriteter fra statlig side utløst av vedvarende sosiale og økonomiske kriser, den liberale rettsstatens sammenbrudd og de politiske ytterkantenes erobring av stats- og samfunnsmessig makt. Dersom ytringsfriheten absolutteres og sakraliseres og det blir et allment akseptert dogme at den står over alle andre rettigheter og beskyttelser, er vi på god vei til å la ytterkantene definere rammene for våre felles liv. Verken salafi-jihadister eller høyreekstremister har lest så mye Habermas – det er ikke dialog, men konflikt de ønsker seg – og de ser begge vide rammer for hatspråk og hatretorikk som en viktig strategi i sin kamp for samfunnsmessig og politisk makt og innflytelse. For Norges del er det imidlertid viktig å understreke at det i alt overveiende grad er høyreekstremister som har utført terrorhandlinger.

Norge har et bedre utgangspunkt for mobilisering mot ekstremisme og terrorisme enn mange sammenliknbare land. Vi har relativt lav (men økende) grad av sosio-økonomisk ulikhet og samfunnsmessig marginalisering. Men vi har i lengre tid hatt mektige politiske aktører som snakker ekskluderingens språk overfor bestemte minoriteter og som fører en politikk som øker den sosio-økonomiske ulikheten. Norske medieredaktører har i det store og hele valgt pragmatisme snarere enn konfrontasjon mht. ‘karikaturstridene’ – så også nå: Forbeholdt seg den formelle retten til å publisere karikaturer i fremtiden, men understreket at dette må ha en konkret hensikt utover det å ‘krenke for krenkelsens skyld’. De har forstått at å rope enkle slagord om ytringsfrihet og karikaturer i libertarianske megafoner ikke er et bidrag til en løsning av de fundamentale langsiktige spørsmål knyttet til hvordan vi skal leve sammen i et Europa som i økende grad er og vil være flerkulturelt- og fler-religiøst. Norsk ‘blasfemi’-lovgivning er død: Loven i en liberal og sekulær rettsstat er til for å beskytte individer, ikke grupper, og mennesker, ikke deres guder. ‘Blasfemi’-lovgivning, som i Frankrike ble avskaffet alt i 1880, og som i Norge ikke har vært brukt siden 1930-tallet, er en usedvanlig dårlig idé i et liberalt, demokratisk og sekulært samfunn. ‘There is no such thing as free speech, and it’s a good thing too’ – skrev Stanley Fish. Ytringsfriheten er ikke absolutt i noe eksisterende samfunn. En absolutt ytringsfrihet på sikt og i pakt med Hans Skjervheims ‘Det Liberale Dilemma’ (1968) ville undergrave liberale samfunn, forstått som samfunn som ivaretar individers rett til å leve liv i verdighet og med formelt like sivile og politiske rettigheter, uavhengig av tro- og bakgrunn. Lovgivning mot rasistiske-og/eller diskriminerende ytringer (Straffelovens § 135 (a) i Norge) er generelt sett ikke en trussel mot verken ytringsfrihet eller legitim religionskritikk: At det er individer, ikke deres religion, som er beskyttet av 135 (a) ble slått fast av Norsk Høyesterett alt i Vivi Krogh-dommen i 1981. 

– Når vi sender barn på skolen, forventer vi at de skal lære noe. Vi bruker av deres tid, og da må vi gjøre en innsats.

Det sier Mila Dimitrova Vulchanova. Hun er professor i engelsk lingvistikk og leder NTNUs språklaboratorium der hun forsker på hvordan barn tilegner seg og forstår språk.

Hun forteller at det er bred enighet i Europa om at barn bør begynne tidlig å lære fremmedspråk, og i Norge ble engelsk som andrespråk innført i første klasse allerede i 1997. Men selv om norske barn begynner tidlig med engelsk, lærer de lite det første skoleåret.

– En av våre masterstudenter tok opp ordene en førsteklasse lærte på et helt skoleår og fant ut at barna lærte lite engelsk på det året. Faktisk glemte barna ordene fra én uke til neste. Det fikk oss til å stille spørsmål ved innlæringen av engelsk. Hvordan kan den bli bedre?

Ingen framgang

Det var utgangspunktet for doktoravhandlingen til førsteamanuensis Anne Dahl. Hun fant ut at lite engelsklæring det første året av skolen skyldes lite eksponering for språket. Førsteklassingene hører rett og slett for lite engelsk.

– Jeg testet en normal førsteklasse på en god skole, og det var ingen målbar fremgang i løpet av ett år med engelsk. Samtidig fikk jeg en annen klasse på en annen skole til å øke eksponeringen litt, uten å gjøre endringer i læreplanen. Jeg fikk dem til å snakke engelsk i engelsktimene, og det er det faktisk ikke mange som gjør. I tillegg snakket de litt engelsk utenom engelsktimene, forteller Dahl.

• Les også: Historien om engelskfaget i ungdomsskolen

Disse enkle grepene hadde stor effekt.

– Barna ble bedre til å lære ord, og de ble spesielt flinke til å oppfatte ord de hadde lært når de hørte noen snakke engelsk og få mening ut av hele setninger.

– Med forholdsvis liten innsats fikk man altså svært gode resultater i klasserommet. Man må jo ha en lærer som er i stand til å gjøre det, men det var ikke store endringer i måten de gjorde ting på, sier Dahl.

Varig effekt

Noen år etter at Dahl testet disse klassene, dro to av Vulchanovas masterstudenter tilbake og testet engelskinnlæringen deres på nytt. Klassene var da kommet til fjerde trinn. Klassen som fikk mer eksponering for engelsk, sluttet med det etter andre klasse fordi de fikk ny engelsklærer. Da fortsatte de heller med vanlig engelskundervisning. Klassen skilte seg likevel fra de andre klassene på ett viktig område.

– Det var ingen vesentlig forskjell på vokabularet sammenlignet med andre klasser, så på det området hadde de mistet forspranget. Men de hadde mye bedre språkforståelse av engelske tekster, forteller Vulchanova.

Det betyr at barna fikk en varig effekt av de to første årene med ekstra eksponering for engelsk.

• Les også: Språket sitter i biologien

– Dette understreker at språkkunnskap er mye mer enn å kunne ord i isolasjon. Man må kunne skape mening i setninger og tekster, og det må man eksponeres for. Hvis vi ser på lærebøker og strategier i norsk skole er det veldig ordfokusert. Men språk er så mye, mye mer enn det, og det trenger vi å ha større fokus på, sier Dahl.

Hun mener lærerne trenger større kunnskap om språklæring og større engelskkompetanse.

– Jeg tror egentlig at mange engelsklærere i første klasse er veldig flinke å snakke engelsk, de fleste nordmenn er jo det, men de må tørre. Det er jo ikke farlig om de sier litt feil.

– Det er ikke slik at unger plukker slike feil hos de voksne i særlig grad. Men mange lærere bekymrer seg for å måtte snakke engelsk og snakke det på en måte som gir mening for ungene. De trenger trygghet for å tørre å snakke, sier Dahl.

– Må inn i lærerutdanningen

Derfor mener forskerne at engelsk burde være et obligatorisk fag i utdanningen av grunnskolelærer. Det er det ikke i dag. Hvis lærerstudentene velger engelsk, går det på bekostning av andre fag, og det er grunnen til at få lærere har engelsk tror Dahl. 

– Å gjøre engelsk obligatorisk tror jeg kan være et viktig første steg. I ungdomsskolen må man jo ha minst 60 studiepoeng i det faget man skal undervise i, men det er en eller annen rar idé om at det ikke er så nøye om man kan noe når man underviser seksåringer.

– Studentene trenger også mer kunnskap om språkutvikling generelt i grunnskolelærerutdanningen. Få program inneholder nemlig slike emner. Vi har det i vår femårige lektorutdanning på NTNU, men her utdanner vi jo lærere som stort sett underviser på høyere nivå. Det er synd for de kan jo mye om språkutvikling, sier Vulchanova.

Selv de studentene velger engelsk i grunnskolelærerutdanningen får ikke nok studiepoeng i faget, mener Dahl. De fleste tar bare 30 studiepoeng.

– Du skal lære både engelsk språk, litteratur og kultur på de 30 studiepoengene, og da er det begrenset hvor mye tid du har til å lære om språktilegnelse, sier hun.

Fem steder rundt omkring i landet finnes det strengt hemmelige botilbud til personer som har vært utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold.

I seks måneder har de tilbud om å bo på et trygt sted med strenge sikkerhetstiltak, hvor politiet hele tiden gjør nye sikkerhetsvurderinger. 

– Mange av de unge som bor i det nasjonale botilbudet, har rystende voldshistorier. Noen har et ekstremt høyt trusselnivå. De må flytte bort fra familie, venner og nettverk og skaffe seg en ny identitet.

Det sier Julia Orupabo, prosjektleder ved Institutt for samfunnsforskning. Sammen med forsker Marjan Nadim har hun gjennomført en studie av behovene til ungdom som har vært utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. De har sett på hvordan det nasjonale botilbudet møter behovene og følger opp de unge.

Både ansatte og beboere er intervjuet i studien.

Får omsorg og trygghet

Boligen som de unge flytter til, kan være et kollektiv eller en selvstendig leilighet. Der jobber det fagfolk som hjelper de unge, både med praktiske ting og utfordringer med mestring, tilknytning og selvbilde.

En av jentene, en relativt nyankommet innvandrer, forteller:

«Jeg var en jente fra en kultur hvor jeg gikk fra å være eiendommen til familien min, til å bli eiendommen til ektemannen min. Alle hadde gjort ting for meg. Det var et stort sjokk å komme til botilbudet. De lærte meg å ta bussen, hvordan våkne om morgenen, hvordan håndtere dagliglivet. Jeg lærte meg å snakke norsk, gå på skole, håndtere det offentlige systemet. Det har vært en stor endring i personlighet.»

De ansatte i botilbudet skal gjøre de unge rustet til å klare seg selv. Etter seks måneder må de bli i stand til å bo alene og mestre en hverdag uten familien – praktisk, sosialt og følelsesmessig.

– De vi har snakket med, opplever at de får dekket behovet for omsorg og det å tilhøre et fellesskap mens de bor i botilbudet. Ungdommene forteller at relasjonene kan bli så tette at de omtaler de ansatte som sin familie, mor og søster, sier Orupabo.

Et sjokk å flytte ut

Men etter seks måneder er det slutt.

For noen blir utflyttingen et sjokk. Det blir som å oppleve et nytt brudd med mennesker de har knyttet seg til. Mange blir helt alene i verden.

En tidligere beboer forteller:

«Jeg ringte de som jobber i botilbudet, og lurte på om jeg kunne komme på beboerlunsj for å prate, men de sa nei. Det skal mye til for at jeg spør om hjelp. Jeg er en stolt kvinne, jeg liker ikke å be om hjelp. Nå er den døren lukket for meg, jeg spør dem ikke igjen.»

På bar bakke

– Selv om mange av dem som bor i disse boligene, er født og oppvokst her i landet, kommer de ofte fra kontrollerte familier hvor andre har tatt valg for dem. Nå står de på bar bakke og må betale regninger og ordne alt det praktiske selv.

Mange trenger kunnskap om hvilken hjelp de kan få fra velferdstjenester som Nav, politi, psykisk helsevern og familietjenesten.

De færreste har likevel opplevelser av å bli nektet kontakt. Det de fleste forteller, er at oppfølgingen ikke er den samme. Beboerne savner at de ansatte tar mer kontakt. At de ringer for å høre om de har det bra eller kommer innom for en kopp kaffe.

– Men disse erfaringene oppleves forskjellig. Selv om beboerne har vært i samme kommune, kan de ha ulik oppfatning om oppfølgingen, sier Orupbao.

Må lære å stole på andre

Miljø handler om mer enn forholdet mellom den ansatte og den unge. Personalet må også lære beboerne å stole på andre mennesker, mener hun.

– Vi mener det bør være strengere krav til hvordan tilbudet må være forankret i hjelpeapparatet utenfor botilbudet. Noen av botilbudene er gode på det, mens andre overlater de unge mye mer til seg selv etter at de flytter ut.

Mange av de ansatte opplever at beboerne ikke er klare for å flytte ut etter den tilmålte perioden. De er ikke i stand til å ta kontakt med det ordinære hjelpeapparatet, men fortsetter å kontakte dem som jobber i boligene. 

Føler det som et svik

– Når man har skapt en sånn nærhet, er det ikke bare å flytte en sårbar ungdom over til nestemann i hjelpeapparatet. Vi mener det må være mye mer fleksibilitet etter utflyttingen, slik at ikke den unge føler at det blir et nytt brudd, sier Orupabo.

– Mange følte det som et svik da oppfølgingsteamet trakk seg tilbake.

I de kommunene forskerne mener lyktes med denne overgangen, koblet de seg på hjelpeapparatet utenfor boligen mens de unge fortsatt bodde der, slik at disse ikke var fremmede for dem når de flyttet ut.

Mange av de ansatte forskerne har intervjuet, sier at de mener at mange har behov for oppfølging av dem, ut over de seks månedene. Men dette er et dilemma. Hva gjør man når beboeren har behov for mer oppfølging?

Mange ansatte omgår retningslinjene

Mange omgår retningslinjene, mener forskerne. Hvis de opplever at de unge ikke er klare for å flytte ut, holder de ofte på dem lenger. 

«Vi kunne sagt nei, vi kan ikke hjelpe, men vi velger å hjelpe. Vi blir skvisa og dette blir en større og større utfordring,» sier en ansatt.

I praksis er det vanskelig å kutte båndene til tidligere beboere som ikke har noen andre i hele verden de kan støtte seg til.

En av de ansatte beskriver en typisk situasjon:

”Hun (en tidligere beboer) hadde bursdag og ville invitere oss. Hvordan kan vi si nei til noe sånt? Det er jo ingen andre å be.”

Vil se nærmere på funnene

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som organiserer hjelpetilbudet, vil se nærmere på forskernes anbefalinger og  funnene i denne rapporten.

– Dette vil vi se nøye på i det videre arbeidet med bo- og støttetilbudet. Hva som eventuelt gjøres, eller hvordan det gjøres, er for tidlig å si noe om, sier direktør Mari Trommald.

Artikkelen ble oppdatert 02.03.2015, klokka 11.18.

Referanse:

Orupabo og Nadim: Miljøterapi med unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold (pdf). Rapport 2014:013, Institutt for samfunnsforskning.

Det er en tydelig kobling mellom læreres helse og om de får anledning til selv å lære noe nytt i arbeidstiden.

Ifølge forskerne bør lærere få lære og utvikle seg selv, ikke bare undervise, hvis de skal beholde helsen.

Studien er publisert i International Journal of Quality and Service Sciences.

Over 200 lærere

Undersøkelsen er basert på intervjuer med 229 lærere ved 20 skoler i Vestre Götaland i Sverige. De ble spurt om egen helse, kvalitetsutvikling og læring i arbeidstiden.

Kvalitetsutvikling går ut på om ledelsen er engasjert og gjør ansatte delaktige.  

Studien bekrefter flere tidligere forskning som har vist en kopling mellom læring og helse.

Flytfølelse

I studien fant forskerne en sterk sammenheng mellom helse og det de kaller flytfølelse. Lærere som oppga at de ofte har flytfølelse, oppga også i stor grad at de har god helse.

Når en person lærer på en best mulig måte, karakteriseres personens tilstand av en følelse av flyt, eller flow.

Forskere har beskrevet det slik:

En tilstand der man hengir seg fullstendig til en aktivitet på en maksimalt effektiv måte, samtidig som oppgaven oppleves som svært stimulerende.

• Les også: Engasjerte ansatte selger mer

Mindre belastende

–  En flytfølelse gjør også at arbeidet oppleves som mindre belastende, ifølge Yvonne Lagrosen, som er dosent i kvalitetsutvikling ved Högskolan Väst. 

Grunnen er at en person som får gjøre noe interessant, får en positiv stimulering. Dette gjør at arbeidsbelastningen ikke oppleves så høy.

– Denne forskningen viser at vi stadig trenger å utvikle oss og lære nye ferdigheter, for å beholde helsen. Dette gjelder både i våre yrker og som mennesker, sier hun.

Gjelder det også andre yrker?

Lagrosen kan ikke si sikkert om resultatene kan overføres til andre yrkesgrupper.

– Resultatene kan godt være relevante også i andre yrkesgrupper. Men overførbarheten er noe å forske videre på, sier hun til forskning.no.

• Les også: Slik får du sjefen til å gjøre som du vil

– Men vi har best forutsetning for å få en sunn innflytelse fra arbeidet vårt dersom vi trives i arbeidet i så stor grad at vi blir totalt oppslukt av det, og kommer i flyttilstand. Det har mange andre studier vist, ifølge forskeren. 

Velg utviklende jobb

Finn en jobb som du virkelig liker, og sørg for at du får utvikle deg og lære deg nye ferdigheter der, oppfordrer forskeren.

– Men samtidig må ikke utfordringen være for stor. Det må være en balanse mellom krav og personens kontroll over arbeidssituasjonen, presiserer Lagrosen.  

Hun har gjort studien sammen med sin mann, Stefan Lagrosen, professor i bedriftsøkonomi ved Linnéuniversitetet i Kalmar. 

• Les også: Prestasjonsklima på jobben svekker arbeidsinnsatsen

Empatisk og rettferdig leder

At ledelsen har respekt, viser empati og har forståelse for ansattes situasjon, er andre forhold som er viktig for at ansatte skal ha det bra på arbeidsplassen, viser tidligere studier. 

– At ledere er engasjerte, rettferdige, nærværende og kommuniserer tydelig, er også viktig. De bør heller ikke byttes ut for ofte, sier Lagrosen. 

Ledere som gir ansatte mulighet for å utvikle sin kompetanse, gir dem mulighet til å påvirke og være riktig informert, er viktige deler av lederes engasjement.  

Referanse: 

Stefan Lagrosen og Yvonne Lagrosen: Work integrated learning for employee health in schools. International Journal of Quality and Service Sciences, Volume 6 Issue 4, 2014, doi: 10.1108/IJQSS-09-2012-0015. Sammendrag

Mange tenker på Norge som et fjelland. Men i fjellkommunene bor det stadig mindre folk. Bortsett fra når hyttefolket stikker innom.

Kystbosetting og tiltak for å få mennesker til å bli i Nord-Norge har stått høyt på den politiske dagsorden. Men i et av verdens fremste fjelland er mindre blitt gjort for å få folk til å bo i fjellkommuner.

Nå er mye av fjellandskapet blitt fredet. Det har ikke gjort mulighetene bedre for dem som vil bo der.

Miljøpolitikk koster

I norske fjellkommuner er det en klar interessemotsetning mellom miljøpolitikk og kommunenes egne interesser, konkluderer et forskningsprosjekt ved Østlandsforskning på Lillehammer.

Iallfall noe av forklaringen på avfolkingen av fjellbygdene kan ligge her.

– Det handler ikke minst om uenighet rundt hvordan ulike aktiviteter påvirker naturen. Vi fant mye frustrasjon knyttet til dette, forteller Kjell Overvåg.

Han har stått i spissen for forskningsprosjektet som pågikk fra 2011 til 2014. Forskerne har sett på norske fjellkommuner og livet der, og de har satt forstørrelsesglasset på de seks kommunene Tinn og Vinje (Hardangervidda), Lom og Skjåk (Jotunheimen/Breheimen/Reinheimen), Lierne i Nord-Trøndelag og Nordreisa i Troms.

Villrein-utfordringen

Hele 89 norske kommuner har mer enn 50 prosent av arealet sitt i fjellet. Disse kommunene kan dermed kalles fjellkommuner.

Det bor stadig flere mennesker i Norge, men i mange av de tradisjonsrike fjellkommunene synker folketallet år for år.

• Les også: Jakter på den gode følelsen

Forskerne peker blant annet på utfordringen fra villreinen: Om et fjellområde har villrein eller ikke, har nemlig stor betydning for i hvilken grad området kan utnyttes til andre typer aktiviteter for lokal utvikling.

– Både beskyttelse av villreinen og norsk rovdyrpolitikk ellers kan det være mye godt å si om, men denne vernepolitikken skaper store utfordringer for flere fjellkommuner, forteller Overvåg.

Pris for beskyttelse

Dette er kommuner hvor utviklingen lenge har gått i retning av færre arbeidsplasser og fraflytting.

Villreinen er godt beskyttet. Nå planlegges det enda flere tiltak for å beskytte den.

– Men vi må ikke være blinde for at dette også har en pris. Den er det i første rekke innbyggerne i fjellkommunene som betaler, sier Overvåg.

Samtidig er ikke dette noen endimensjonal konflikt, understreker han. Mange lokalfolk i fjellkommunene er også opptatt av å bevare villreinen.

Savner en fjellpolitikk

Folk i fjellkommunene opplever at handlingsrommet deres blir stadig mer begrenset av norsk miljøpolitikk.

De savner en norsk fjellpolitikk.

Forskerne ved Østlandsforskning foreslår at vi får en tydeligere nasjonal politikk på hva vi ønsker å bruke fjellområdene til. Nå snakkes det mest i store ord – om vern, på den ene siden, og om å ta vare på distriktene, på den andre siden.

– Det er mye dobbeltkommunikasjon. Folk i fjellkommunene savner at politiske ambisjoner om vern og bruk blir til praktisk politikk, forteller forskeren.

Forskerne i dette forskningsprosjektet kommer med et konkret råd: De ulike delene av fjellområdene, både de verna og de som ikke er verna, bør bli forvaltet av ett enkelt organ, for eksempel kommunene. Slik kan det bli mindre sektorisert fjellpolitikk.

Konflikter i fjellet

Distriktspolitikk har lenge vært viktig i Norge, men lite av denne politikken har altså vært innrettet mot fjellkommunene.

Norske samfunnsforskere har også vært lite opptatt av fjellpolitikk – vesentlig mindre enn kolleger i andre europeiske fjelland.

Forskerne kritiserer også statsforvaltningen: Den er i for stor grad opptatt av å tolke juss og regelverk. Tilsvarende lite blir gjort for å finne løsninger på konflikter som oppstår mellom miljøhensyn og utviklingsbehov i fjellkommunene.

Konfliktnivået i fjellet er minst like høyt nå som det har vært før, rapporterer forskerne.

Mislykket reiselivssatsing

– I fjellkommunene ser ikke rådmenn og ordførere mange utviklingsmuligheter framover. Mulighetene de ser, er knyttet til nettopp fjellet, forteller Overvåg.

I flere år har mye handlet om fritid og reiselivssatsing. Nasjonalparkene som nytt reiselivsprodukt er mye i vinden akkurat nå.

– På nasjonalt hold som hos Innovasjon Norge, og også blant rådmenn og ordførere i fjellkommunene, er det mye snakk om utvikling av reiselivet i fjellet. Det som kalles naturbasert turisme, skaper store forventninger.

– Mange ordførere og rådmenn har merket seg medieoppslag om forskning som konkluderer med at fjellturisme kan skape gode inntekter, sier Overvåg.

Flere steder i fjellet viser imidlertid erfaringene til nå at det er veldig lite penger i dette.

Unntakene som har vist seg vellykkede, finnes selvfølgelig. Men da handler det først og fremst om reiselivssatsinger basert på inntekter fra hyttefolket.

Hytter gir inntekter og arbeid

Hyttefolket er altså de som i første rekke bruker reiselivsproduktene i fjellkommunene.

Hvem det er som har skapt for store forventninger hos fjellkommunene om andre inntekter fra fjellturisme, mener Overvåg er uklart.

For når forskerne i dette prosjektet snakker med rådmenn og ordførere i fjellkommunene, forteller de at dette er noe de har fått med seg gjennom media. Reiselivsforskning har skapt håp og forventninger hos rådmenn og ordførere – når denne forskningen er blitt formidlet av medier.

• Les også: Bruker mer tid på hytta

Det som er klart, er at disse forventningene ofte ikke innfris.

Reiselivssatsinger er gjerne verken blitt til store inntekter eller varige arbeidsplasser i fjellbygdene. Unntaket er flere stillinger knyttet til forvaltning av verneområder og noen jobber innenfor informasjonsarbeid.

– Jeg mener at dette rett og slett har ført til feil ressursbruk i noen kommuner, sier Overvåg.

Mer realisme

– Om noen vil utvinne mineraler i fjellet, så gjør de alltid først nøye vurderinger av om det virkelig er noe å satse på. Om det er mulig å tjene penger. Når det gjelder naturbasert turisme i fjellet har man, basert på generelle trender, enkelt slått fast at det er et potensial for å tjene penger.

Flere mislykkede satsinger har nå gjort folk i norske fjellkommuner enda mer frustrerte over utviklingen. Det kommer fram i samtaler og intervjuer med lokalpolitikere og næringsdrivende i fjellkommunene. Flere av de siste har vært erfarne reiselivsfolk.

– Vi vil ikke bare være negative. Norge har muligheter for å utvikle fjellturisme, men det er klart behov for mer realisme i satsingene som gjøres, sier Overvåg.

Lierne, Vinje og Lom

Tre av de seks kommunene forskerne i dette prosjektet har sett nærmere på, gir oss et lite innblikk i de ulike utfordringene Norges 89 fjellkommuner står overfor.

Lierne kommune i Nord-Trøndelag er sterkt berørt av norsk rovdyrpolitikk. Sauebrukene i Lierne er stort sett nedlagt, og det er svært få bønder igjen i kommunen. Når landbruket forsvinner, så forsvinner også mye av grunnlaget for småskala reiseliv, konstaterer forskerne. I Lierne fant de påfallende liten interesse for å sette i gang med noe nytt.

Vinje i Telemark er en kommune i hytteavstand fra byene på Østlandet. Her har den omfattende hytteutbyggingen betydd svært mye for kommunens økonomi og sysselsetting. Samtidig skaper nærheten til Hardangervidda og villreinstammen der klare begrensninger for kommunen.

Lom i Oppland byr på et tredje eksempel blant fjellkommunene. I Jotunheimen er det ikke noen stor villreinstamme, og fjellet skaper få konflikter. Her finnes det en solid reiselivsnæring med lange historiske tradisjoner. Reiselivet i Lom går godt i hop med vern av fjellet.

Kreasjonisme er ikke noe som bare eksisterer ute på landet blant bondetampene i USA. Den er rotfestet i Afrika og Midtøsten og vinner terreng i Sør-Amerika og Asia. 

Men det stopper ikke der. I en ny bok konkluderer danske forskere med at kreasjonisme også vinner frem i evolusjonsteoriens høyborg, Europa. 

– Kreasjonismen står sterkest Øst-Europa og Tyrkia. Men også i Nederland finnes det nå skoler hvor man underviser i kreasjonisme. I Tyskland har politikere i noen delstater tatt til orde for at kreasjonisme skal med i undervisningen. Det foregår etter hvert kamper om dette mange steder, forteller Hans Henrik Hjermitslev, forsker ved UC Syddanmark. 

Usynlig tro 

Hjermitslev er en av forfatterne av boken «Creationism in Europe», som er resultatet av et fem år langt forskningsarbeid. 

Forfatterne mener at kreasjonisme vinner frem i Europa, selv om det fortsatt skjer i det skjulte. Det er sjelden at kreasjonismen får oppmerksomhet i offentligheten. Et unntak kom i 2005, da Polens viseutenriksminister erklærte at Darwins evolusjonsteori var resultatet av «en gammel ateists svake idé – kanskje fordi han var vegetarianer og manglet indre ild» (gjengitt i en kronikk i Politiken i 2006). 

Den nye forskningen viser stadig flere lærere underviser i såkalt «intelligent design» – tanken om at noen har lagt en plan for hvordan naturen er innrettet. 

– Kampen mellom vitenskap og kreasjonisme foregår ikke blant vitenskapsfolk. Den foregår i skolesystemet, konstaterer Hans Henrik Hjermitslev. 

Velutdannede kreasjonister 

Peter C. Kjærgaard, som er professor i evolusjonsstudier ved Aarhus Universitet, er også blant forfatterne av den nye boka. 

– I løpet av de siste ti årene har det oppstått en storbykreasjonisme. London er et godt eksempel. Mange unge mennesker har blitt med i forskjellige lokale og religiøse grupper. Og det gjelder ikke bare muslimer. Mange unge mennesker føler at verken myndighetene eller skolen tar dem på alvor, sier Kjærgaard. 

Kreasjonismen har fått innpass i land som Spania og Italia, men spesielt i det muslimske Tyrkia og i Øst-Europa. 

I mange land har kommunismens død etterlatt et rom hvor religion har kunnet gjøre et comeback. Kreasjonistene har også vokst gjennom bruk av Internett. Kjærgaard mener det har blitt enklere å presentere et budskap som ser vitenskapelig ut. 

«Mer kritisk vinkling»

Også Skandinavia har noen små bobler av kreasjonisme. 

På Det Kristne Gymnas i Ringkøbing underviser man i «en mer kritisk vinkling» på evolusjonsteorien, sier biologilærer Kristian Bánkuti Østergaard. Han understreker samtidig at undervisningen følger myndighetenes retningslinjer. 

I Danmark finner man også tidsskriftet Origo, som uttrykker skepsis overfor ideen om at mennesket har samme opphav som dyr. 

Hans Henrik Hjermitslev har hørt flere historier om muslimske elever som nekter å møte opp til undervisning i evolusjonsteori. 

– Det er fortsatt et marginalt fenomen. De fleste er enige om at det ikke er noen motsetning mellom evolusjonsteori og kristendom. Slik er det generelt i Skandinavia, sier Hjermitslev. 

Kreasjonismen finnes i enkelte kristne miljøer, men de er klart i undertall. 80–90 prosent av alle dansker tror på evolusjonsteorien. 

Kamp om evolusjonen 

Kreasjonistene forsøker imidlertid å vinne fram også her. Hans Henrik Hjermitslev nevner særlig en fremtredende tyrkisk kreasjonist, Adnan Oktar, som under navnet Harun Yahya har forsøkt å sette sitt preg på debatten. 

Yahya har utgitt flere bøker i serien Atlas of Creation, hvor han kritiserer Charles Darwins evolusjonsteori. Argumentene er blant annet at alle fossiler ser like ut og minner om dyr vi kjenner i dag. Evolusjon eksisterer ikke, mener Yahya. 

– Evolusjonsteorien er et foreldet konsept fra 1800-tallet. Den har brutt totalt sammen under moderne vitenskapelige kjensgjerninger, konkluderer han. Et digert verk på over fem kilo ble i 2007 sendt til blant andre politikere, lærere og forskere verden over. 

Nettavstemninger

Ifølge Hjermitslev forsøker Yahya å bruke Internett for å overbevise folk om at darwinistisk vitenskap er feilslått. 

Hjermitslev nevner et eksempel fra 2007, da avisa Ekstra Bladet hadde en nettavstemning om evolusjonsteorien. Hjermitslev forteller at de vanlige 80–90 prosentene hadde stemt ja. Men over natten var flertallet plutselig skiftet. 

Det viste seg senere at halvparten av stemmene var avgitt fra Tyrkia. 

– Yahya argumenterte med at folk hadde lest boken hans og blitt kreasjonister. Det var en del av en propagandakampanje, sier Hjermitslev. 

Noe tilsvarende har skjedd med avstemninger i Frankrike, Sveits og Tyskland. 

Åtte år senere har Harun Yahya utgitt i alt fire bind i serien, som fortsatt blir sendt rundt til skoler og prester i utlandet, og han uttaler seg fortsatt til utenlandske medier. Yahya er for øvrig tidligere Holocaust-benekter. 

Kristen kreasjonisme dominerer 

Nøyaktig hvor utbredt kreasjonisme er i Danmark, vet ingen. 

– Vi er overbeviste om at det ikke er et generelt problem i grunnskolen. Men vi bygger konklusjonene våre på anekdoter og beretninger. Vi har tatt første skritt på veien for å gjøre dette til et forskningsområde. Det som trengs, er antropologiske undersøkelser og intervjuundersøkelser på friskoler og i de religiøse miljøene, påpeker Hjermitslev. 

«Creationism in Europe» er skrevet sammen med den belgiske forskeren Stefaan Blancke. 

Den bygger på en gjennomgang av avisartikler, internettsider, vitenskapelige undersøkelser, meningsmålinger og beretninger fra forskere i andre europeiske land. 

Boken er utgitt på Johns Hopkins University Press. 

Referanse:

Creationism in Europe

Stefaan Blancke mfl.: Creationism in Europe: Facts, Gaps, and Prospects; Journal of the American Academy of Religion; doi: 10.1093/jaarel/lft034 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.