– Kanskje vi rett og slett er blitt for flinke og for ivrige etter å oppdage og behandle sykdommer, sier professor Bjørn Morten Hofmann ved Høgskolen i Gjøvik.

Kirurgisk robot

Han mener at begeistring for teknologi må ta en del av skylden.

Et eksempel er den nye kirurgiske roboten på sykehuset på Hamar, en innretning som tiltrekker seg både kirurgisk ekspertise og pasienter. Men gjør den folk friskere?

– Det er et spørsmål det er grunn til å stille i en verden med rivende teknologisk utvikling, hvor den etiske refleksjonen kanskje ikke henger like fort med i svingene, sier Hofmann.

Han mener det er bekymringsfullt dersom middelet til slutt er målet.

Teknologi og medisin er vevet tett sammen

Teknologi er en integrert del av medisinen.

– Vi har i mange tilfeller gjort oss avhengige av teknologien for å kunne stille diagnoser, og stadig mer raffinert teknisk utstyr gjør at vi kan oppdage og behandle mer, sier Hofmann.

Med bedre metoder for å kunne diagnostisere, kan flere sykdomstilfeller oppdages på et tidligere stadium. Det fører igjen til at flere blir behandlet nå enn tidligere. Går dødeligheten ned av den grunn?

Finner ufarlig sykdom

– Nei, tvert imot fører den teknologiske utviklingen til at man avslører stadig flere sykdomstilfeller som man ellers kanskje aldri ville oppdaget, og som heller ikke ville vært farlig. Det kan lett bli en ond sirkel, påpeker Hofmann og viser til flere eksempler.

Diagnostisk ultralyd kan oppdage forstadier til kreft i skjoldbruskkjertelen. Bedre oppløsning gjør at legene vil se stadig mindre strukturer og oppdage flere tilfeller av kreft. Da kan det plutselig bli fristende å senke terskelen slik at de oppdager og behandler stadig mildere tilfeller.

Et annet eksempel er avdekking av lungeemboli, som økte med 80 prosent fra 1998 til 2006 som følge av bedre diagnoseteknologi. Dødeligheten ble imidlertid lite redusert. Det behandles heller ikke flere.

 «Too much medicine»

Hofmann er interessert i hva som er grunnen til at legene blir overivrige i diagnostisering og behandling, selv i tilfeller hvor behandling ikke har noen nytte, eller til og med gjør mer skade enn gagn.

– Det begynner å bli oppmerksomhet rundt dette både i Norge og internasjonalt. Gjør vi for mye i diagnostikk og behandling av pasienter? Mae Wests berømte sitat «Too much of a good thing can be wonderful!» stemmer ikke nødvendigvis i denne sammenhengen, sier Hofmann.

– Teknologien er en drivende faktor bak denne tendensen, fortsetter han. – Finner vi et sykdomstegn, vil vi behandle det. Med ny og bedre teknologi finner vi mer – og kan gjøre mer. Det kan være problematisk.

Fremstår som suksess

Om du oppdager et forstadium til kreft, vil du sannsynligvis la deg behandle. Men ved å behandle pasienter som egentlig ikke trenger det blir også suksessraten større. Dermed vil det som i realiteten er overdiagnostisering fremstå som en suksess, poengterer Hofmann.

– Vi mennesker har en tendens til automatisk å tro at nytt er bedre enn gammelt, og at mer er bedre enn mindre, sier han.

– Tenker vi slik om teknologien, er det kort vei til at det er teknologien som styrer oss i stedet for at vi styrer den. Når det som er ment å gjøre oss friskere, i stedet gjør flere av oss syke, er det behov for å innta en mer reflektert holdning til teknologien på det medisinske fagfeltet.

Blind tro på teknologien?

Ifølge Hofmann kan mye av denne overiveren forklares med den store troen vi har på teknologisk utvikling. Med stadig mer fininnstilte apparater vil vi kanskje kunne kalles teknologiske kjemper, men vi står samtidig i fare for å bli etiske pygmeer, advarer han.

Hofmann påpeker da hvor viktig det er når vi står overfor teknologiske muligheter og fremskritt, å ta et skritt tilbake og spørre oss selv hva vi egentlig oppnår med teknologien og hva vil vi med den.

• Les også: Helsesjekker gjør oss ikke mindre syke

– Det er ingen tvil om at vi skal ha teknologi og stadig utvikle teknologien på helse- og omsorgsfeltet og i medisinen. Spørsmålet handler om hvordan vi kan sikre at vi bruker teknologien på en ansvarlig og reflektert måte, poengterer Hofmann.

Han ønsker seg et like strengt regelverk for godkjenning av teknologiske apparater som for godkjenning av medikamenter. Han viser til at det ikke er samme krav til dokumentert effekt for apparater i medisinen, selv om apparater kan gjøre like stor skade eller nytte som medikamenter gjør.

Sterkt uenig

Øystein Jensen, analysesjef for medisinsk teknologi ved Oslo universitetssykehus,  er ikke enig med Hofmanns utspill.

– Det er bokstavelig talt kilometervis med standarder og IEC-dokumenter som regulerer godkjenning og omsetning av medisinsk utstyr. Dette er ikke noe dårligere enn standarder for medikamenter, mener Jensen, og fortsetter:

– Dette gjelder sikkerhet og ikke funksjon. Det kan være tilfeller der funksjonen ikke er fullt utprøvd selv om sikkerhet er ivaretatt.

Behandlingen er målet

Jensen er sterkt uenig også i Hofmanns øvrige synspunkter.

– Teknologi er ikke målet i medisin. Det er den ultimate behandlingen som kurerer, som er målet. Teknologi er mulighetene, kunnskap er faget. Det finnes imidlertid opplagte tilfeller i terminal behandling der det behandles «for mye». Det er en annen sak.

– Jeg kjenner rett og slett ikke igjen problemstillingen når Hofmann bruker begrepet «etiske pygmeer» om oss i helsevesenet. Vi gjør det som er mulig, og det som pasientene vil ha – kurativt med mål om helbredelse, påpeker han.

Etiske overveielser

Hofmann mener imidlertid at helsevesenet er nødt til å være klar over denne problemstillingen og tørre å gjøre de etiske refleksjonene som må til.

– Hvis teknologiske fremskritt gjør at man oppdager dobbelt så mange tilfeller av sykdom som tidligere, oppnår man kanskje bare å gjøre dobbelt så mange mennesker syke.

– Det er ikke sikkert at dødeligheten reduseres, men på papiret ser det bra ut. Mange vil synes det at det er greit å bli behandlet «for sikkerhets skyld» og vil da kanskje føle seg «reddet», sier han.

Engstelse

Sykdom berører oss ofte sterkt. Selv milde sykdomstilfeller kan utløse engstelse og minne oss på hvor skjørt livet ofte er. Tankene vil for de aller fleste sentrere rundt egen fremtid og ikke store etiske spørsmål.

– Når du legger i intensivsenga med lungesvikt og hjerte med flere stenoser har du neppe behov for å diskutere etikken i behandlingsalternativene, da har du bare behov for å bli behandlet og bli frisk, påpeker Jensen.

Veldig få tenker «det er ikke sikkert at celleforandringene som de fant, ville ha skadet meg på noen måte og nå har jeg blitt behandlet helt unødvendig». Det bør likevel stadig flere gjøre, mener imidlertid Hofmann.

– Det er mange etiske snubletråder i dette landskapet. Hvor mange er det riktig å overbehandle for å redde ett liv. – 10? 100? 1000? 10000? spør han.

Referanse:

Bjørn Hofmann: Too much technology, BMJ, februar 2015, doi: 10.1136/bmj.h705.

Om lag 90 prosent av alle voksne i Nigeria og Sør-Afrika har nå mobiltelefon.

I Tanzania, Uganda, Kenya, Ghana og Senegal er mobilbruk nesten like vanlig.

Foreløpig er ikke smarttelefoner like utbredt i Afrika som her i Norge. I Sør-Afrika disponerer en av tre voksne telefon med internettforbindelse. I Nigeria har en av fire skaffet seg telefon med nettilgang.

Eksplosiv økning

Mobiltelefon-bruken har eksplodert de siste årene. 

I et land som Ghana var det i 2002 under 10 prosent som eide en mobiltelefon. I dag har over 80 prosent av alle ghanesere sin egen telefon.

Mobiltelefon er omtrent like utbredt blant eldre afrikanere over 35 år som blant yngre.

Hoppet over fasttelefonen

Mobiltelefon i Afrika er et eksempel på hvordan teknologibrukere noen ganger hopper over et stadium i en teknologisk utvikling.

Å dra telefonkabler til alle afrikanske hjem ville ha kostet mye. Signaler som sendes direkte fra master til bærbare telefoner, har gjort det langt enklere for folk i Afrika sør for Sahara å få kontakt med omverdenen.

Mange afrikanske samfunn har på den måten hoppet over fasttelefonen.

Tekstmeldinger og mobilbank

Akkurat som nordmenn bruker afrikanere mobiltelefonene sine til ulike formål.

Å sende tekstmeldinger, ta bilder og videoer er populært også i Afrika.

Mange afrikanere bruker også mobilbank. Om lag 30 prosent av mobileierne i syv undersøkte land forteller at de bruker telefonen sin til å sende eller å ta imot penger.

I land som Kenya, Uganda og Tanzania er mobilbank spesielt populært.

Lite sosiale medier

Mindre vanlig er det å lese nyheter, delta på sosiale medier, eller google seg fram til informasjon om blant annet helse og forbruksvarer. Det viser denne studien som det uavhengige amerikanske forskningsinstituttet Pew Research Center har gjort i Nigeria, Sør-Afrika, Ghana, Senegal, Tanzania, Kenya og Uganda.

Alle data er innhentet våren 2014 gjennom personlige intervjuer med 7000 enkeltpersoner. 

Referanse:

Pew Research Center: «Cell Phones in Africa: Communication Lifeline», 15. april 2015

Sommeren 2014 pep det i mobilen til Trond Kasper Mikkelsen. Det ble en samtale han gjerne skulle vært foruten.

Mikkelsen var i Longyearbyen på Svalbard med vennene og samarbeidspartnerne Jan Dyre Bjerknes og André Gali. Sammen hadde de lagt planer for et kunstprosjekt der ny 3D-teknologi skulle møte gammel fangsthistorie.

Gammel hvalslakt

I Ingebrigtsenbukta sør for Longyearbyen ble nemlig det drevet fangst på hvithval fram til 1920-årene.

– De lot jo alt bare ligge igjen etter at slakten var over. Hele stranden er fortsatt dekket av benrester. Jeg tenkte at det stedet er så sykt, så sprøtt at det må jeg gjøre ett eller annet med, sier Mikkelsen.

Han ville 3D-skanne landskapet med benrestene. Så ville han 3D-printe de digitale modellene og bruke dem til å lage kunst.

Stormen kommer

Men så fikk han altså en telefon som truet med å velte hele prosjektet. Det var kapteinen på seilbåten de hadde chartret, som ringte.

– Har du sett den stormen som kommer? spurte han.

Å komme seg til Ingebrigtsenbukta er ikke enkelt. Den ligger i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, rundt 80 kilometer i luftlinje fra Longyearbyen.

– I og med at det er en nasjonalpark, er det ikke lov å fly dit med helikopter. Det er heller ikke mulig å kjøre, for det er ingen veier. Det er for langt å gå. Det ville tatt en uke. Selv med seilbåt tar turen tolv timer, sier Mikkelsen.

I lyset fra fullmånen

Og nå truet altså stormen med å stanse dem. Men etter rådslagning bestemte de seg: Det var ennå tid, så vidt. De ville seile om kapp med stormen.

– Vi hadde planlagt en firedagers tur, med god tid til å jobbe på stedet. Nå måtte vi bare kaste oss i båten, forteller Mikkelsen.

Utstyret ble lastet om bord – to helikopterdroner for luftfotografering, og kameraer.

– Vi kom fram klokka to om natta i lyset fra fullmånen. Etter få timers søvn startet vi grytidlig med jobbingen. Vi måtte seile samme kveld for ikke å bli fanget av stormen, sier Mikkelsen.

Raskere, enklere, billigere

Heldigvis var den nye 3D-teknologien på deres side. Den var lettere, billigere og ikke minst raskere.

– Jeg hadde tidligere prøvd å bruke en profesjonell, mye dyrere 3D-skanner på Svalbard, forteller Mikkelsen.

– Den var lysfølsom og likte ikke dagslys. Dessuten veide den 15 kilo. Du måtte også ha nettspenning og en kraftig PC for å drive den. Det ble krøkkete og vanskelig å få gjort noe, sier han.

Knipset knokkelhaugene

Langs strendene i Ingebrigtsenbukta kunne Mikkelsen klare seg med langt enklere utstyr. Et helt vanlig kamera gjorde nytten.

– Jeg gikk i ring rundt haugene med knokler og tok bilder fra forskjellige høyder. Da får du rundt 25 bilder fra hver høyde med god overlapp, forteller han.

Disse vanlige, todimensjonale bildene kan en datamaskin seinere sette sammen til en 3D-modell. Metoden kalles fotogrammetri.

– Så gjorde jeg det samme med dronen. Jeg fløy i ring rundt en knokkelhaug. Til slutt fløy vi fram og tilbake i et sikksakkmønster over store områder og tok bilder mer rett nedover for å skanne hele landskapet, sier Mikkelsen.

Magisk solnedgang

Dagen gikk mot kveld. De tre kameratene hadde jobbet i timevis. De var både stressede og utslitte.

– Vi landet dronene, skrudde av strømaggregatet og pakket sammen. Da ble vi slått av stillheten. Ingen insekter, selv midt på sommeren. Bare litt vind og bølger.

– Så tittet sola fram under skyene, og vi fikk et øyeblikk da tiden stod stille. Ingenting betød noe. Fortid og framtid var uvesentlig. Det eneste som hadde betydning, var å være til stede akkurat der og da, forteller Mikkelsen.

Og så kom stormen. Men ikke før seilbåten var trygt tilbake i Longyearbyen.

Enda et verktøy i kassa

Jeg møter Mikkelsen noen måneder seinere på Kunsthøgskolen i Oslo. Her er han verksmester på dForm, senter for digital fabrikasjon. Der underviser han studenter i digital kunst, blant annet 3D-modeller.

– Det skjer en voldsom demokratisering av teknologi som hittil har vært utilgjengelig for de fleste, sier han.

– Vi kunstnere får enda et verktøy i kassa. Vi kan jobbe raskere og enklere med prosjekter som tidligere tok mye tid.

Skrive med rottelort

– Vi kan for eksempel forstørre skulpturer. Kunstneren lager en miniatyr av en stor skulptur. Så skanner vi den, og leverer 3D-modellen til et firma som freser ut en isopormodell i full størrelse for å se hvordan den tar seg ut, forklarer han.

Teknologien brukes til mer enn prototyper. Både studentene og Mikkelsen selv lager nye former for ferdige 3D-kunstverk.

– Vi hadde en student som ville lage sin egen 3D-printer som skrev ut med rotteekskrementer. Vi har folk som virkelig tar det helt ut, både teknisk og kunstnerisk, forteller han.

Skanner med spillkontroller

Mikkelsen vil vise meg hvor raskt det er å skanne i 3D. Han sender bud på kollega Tom Trøbråten. Han setter seg på en stol midt i rommet. Mikkelsen går rundt ham med armen rundt en bærbar PC.  

Med den ledige hånden vifter han besvergende over Trøbråten med noe som ligner en forvokst strekkodeskanner. Det er en Kinect; en spillkontroll til en Xbox.

– Microsoft lanserte Kinect for noen år siden. Den gjør det mulig å spille dataspill ved å bevege på armer og ben og bruke kroppen for å styre datamaskinen, forklarer Mikkelsen.

Grov og rask metode

– I Kinect sitter en dybdesensor for å registrere avstanden til den som beveger seg. Og da var det massevis av folk over hele verden som tenkte: Hvis Kinect både registrerer dybden og holder styr på bevegelsene, så kan vi jo bruke den til å lage en 3D-modell, sier han.

Som sagt, så gjort. Etter bare et minutt er hodet til Trøbråten gjenskapt på skjermen til den bærbare pc-en. Riktignok er han helt hvit og noe avrundet i kantene med hull i nakken, men skanningen gikk lynraskt sammenlignet med eldre teknologi i hundretusenkronersklassen.

– Kinectsensoren koster en drøy tusenlapp. Oppløsningen er kanskje litt lav, men du får en direkte visuell tilbakemelding mens du skanner, sier Mikkelsen.

Mange bilder blir en 3D-modell

Hvis resultatet skal bli bedre, tyr han til metoden han brukte i Ingebrigtsenbukta – fotogrammetri.

Mikkelsen tar meg med bort til et råskinn av en stasjonær PC. Den inneholder to av de beste grafikkortene som kan kjøpes for penger.

Nå er den lastet opp med bilder av en hvithvalskalle fra Ingebrigtsenbukta, tatt fra mange forskjellige vinkler.

Det er nesten et mirakel å se hvordan bildene analyseres. Dataprogrammet finner ut hvilken vinkel de er tatt fra, justerer perspektivet og bygger opp en sky av punkter til en 3D-modell. Hva kan en kunstner gjøre med en slik modell?

Svir ut pappstykker

I etasjen under finner jeg noen av svarene. Her står 3D-printerne. Én lager modeller i plast. Den er mest presis, men er også dyrest og egner seg best for mindre modeller.

Så får jeg se printeren som Mikkelsen har brukt til de større formatene. Han løfter opp en svær papplate og legger den flatt ned i en stor maskin.

Snart får jeg se hva maskinen gjør. Den er en laserkutter. En intens lysstråle svir ut stykker av pappen. Hvert stykke er et lag i modellen.

Lever sitt eget liv

Å sette sammen lagene er en manuell jobb. De må limes sammen for hånd. Laserkutteren tegner nummer og registerpunkter på hvert lag, men her gjelder det å ikke skjelve på hendene. Hva skjer hvis et lag havner feil?

– Da skaller jeg hodet i veggen og begynner på nytt, sier Mikkelsen lakonisk. Jeg opplever likevel at denne halvmanuelle teknikken er mest inspirerende for ham.

– De sammenlimte papplagene lever sitt eget liv. De bøyer seg litt. Det er spennende å jobbe med dem, sier Mikkelsen.

Ryggvirvel blir datamus

Denne halvt digitale, halvt manuelle arbeidsmåten gir nye måter å skape kunst på. Mikkelsen viser meg hvordan han utviklet en ryggvirvel fra en hvithval til en modell for en ergonomisk datamus.

– Jeg laget 3D-utskrifter som jeg slipte til og formet om med manuelt verktøy. Så skannet jeg resultatet, skrev det ut på nytt og utviklet formen videre, forteller han.

Denne vekslingen mellom digital og fysisk bearbeiding skapte en elegant form som ligger godt i hånden.

«Reverse engineering»

Et annet prosjekt leker med 3D-programvare som opprinnelig var tiltenkt ingeniører.

– Programmene ble egentlig laget for det som kalles «reverse engineering». Du skanner for eksempel maskindeler som er ødelagt av slitasje. Slik kan ingeniørene lage 3D-modeller og fabrikkere nye erstatninger, forteller Mikkelsen.

– I denne prosessen er det viktig å finne ut hvilken funksjon maskindelen har. Hvilken hensikt har den? Du skal rett og slett perfeksjonere en ødelagt form, fortsetter han.

Hyperfossil

Denne tankegangen har Mikkelsen overført til skallen på en hvithval, skannet i Ingebrigtsenbukta.

– Det som er spennende med skallen til en hvithval, er at den er asymmetrisk. Naturen streber jo stort sett etter symmetri. Derfor lurte jeg på hvordan det ville oppleves hvis jeg brukte tankegangen bak programvaren og ryddet opp i denne brutte symmetrien, sier Mikkelsen.

Resultatet er en glatt, perfekt symmetrisk skalle. Mikkelsen kaller formen for et hyperfossil.

Utstilling på Galleri Svalbard

Dette hyperfossilet og mange andre beinformer fra Ingebrigtsenbukta ble stilt ut på Galleri Svalbard i Longyearbyen tidligere i vår.

– Jeg ble faktisk litt overrasket over hvor godt mottatt den ble, alt fra små barn til gamle damer. De satte pris på å få ta del i denne historien om dette stedet som er så nært, men likevel så utilgjengelig og fjernt. Det er et sted som de aller færreste, selv på Svalbard, noensinne har besøkt, sier Mikkelsen.

Lenker:

dForm – senter for digital fabrikasjon. Nettsider fra Kunsthøgskolen i Oslo

123D Catch – gratisprogram for den som vil leke seg med fotogrammetri