To hittil ukjente proteiner kan være svaret på et av vitenskapens store ubesvarte spørsmål: hvordan starter en fødsel.

Det mener iallfall forskerne ved UT Southwestern Medical Center, som er en del av Universitetet i Texas. De har studert mus og konkluderer med at de to proteinene kontrollerer genene som produserer et stoff som igjen setter i gang fødselen.

Stoffet det er snakk om er av en type som kalles surfaktant og modner lungene slik at barnet greier å puste når det kommer ut av mora.

– Studien vår gir tunge bevis for at fosteret selv kontrollerer når det skal bli født. Dette skjer når de to genregulerende proteinene øker produksjonen av surfaktant, sier Carole Mendelson, professor ved UT Southwestern i en pressemelding.

Musefostrene som mangla disse proteinene ble født en til to dager på overtid. Det er sammenliknbart med tre til fire uker hos mennesker.

Når forskerne sprøyta det lungemodnende stoffet inn i fostervannet, fødte musene til forventa tid.

Forskerne konkluderer dermed med at fødselen starter når fosteret begynner å produsere stoffet som modner lungene.

Fremdeles et mysterium

– Dette er både spennende og interessant, men det er ikke noe bevis på at det er fosteret som starter fødselen, sier Pepe Salvesen, professor i fødselshjelp og kvinnesykdommer ved NTNU.

Om det er fosteret, morkaka eller moras kropp som sørger for at fødselen setter i gang, er fremdeles et mysterium, sier han.

– Disse forskerne mener de har funnet proteiner som styrer produksjonen av surfaktant, men vi vet ikke om det er surfaktant som setter fødselen i gang.

Progesteron er sentralt

Fødselsekspertene er ganske sikre på at hormonet progesteron (se faktaboks) spiller en viktig rolle, forteller Salvesen.

Progesteron gjør at glatte muskler blir ufølsomme mot strekk. Livmora er en stor glatt muskel som blir strukket og strukket gjennom hele svangerskapet. Før fødselen faller nivået av progesteron. Dermed begynner livmora å trekke seg sammen.

Men det er vanskelig å måle at progesteronnivået faller hos mennesker.

– Morkaka produserer store mengder progesteron. Men når nivået faller skjer det lokalt, og da blir det vanskelig å måle, sier Salvesen.

Man kan med andre ord ikke ta en blodprøve og sjekke nivået.

Håper å forebygge for tidlig fødsel

Carole Mendelson og kollegene hennes ved UT Southwestern, håper funnet de har gjort kan bidra til at færre barn blir født for tidlig.

Pepe Salvesen tror ikke vi er helt der ennå.

– Hvis vi virkelig finner stoffene som er sentrale i å starte fødselen, kan man se for seg at man kan utvikle stoffer som virker.

Men foreløpig er funnet til forskerne i Texas bare en av mange teorier, mener Salvesen.

Rundt 10-15.000 nordmenn som tidlegare var friske og normale, har plutseleg ikkje krefter til daglegdagse gjeremål lenger. Veldig mange av oss kjenner nokon som har det slik.

Då eg blei kjent med Kari i filmklubbmiljøet i Trondheim var ho i starten av 20-åra, og blid, kreativ og enormt energisk. Ho hadde tusen jarn i elden. Ho var supereffektiv, og hadde ei løysing på alt. I tillegg til at ho var student starta ho blant anna opp barnefilmklubben i Trondheim, og sat i styret i Norsk filmklubbforbund. I dag, 15 år etter, er ho framleis blid og kreativ. Men energien er ikkje heilt det same.

For ein gong mellom då og no skjedde det noko i kroppen hennar som ingen har forklaring på.

• Les også: Victor i ME-kø: – Ligger for det meste i senga
• Les også: Forskere vil gi ME nytt navn

Dette er eit forsøk på å forstå kva som skjedde med Kari, og med tusenvis av andre som blir tappa for krefter av ME.

Epidemi i London

Sjukdommen ME, myalgisk encefalopati (sjå faktaboks), vart første gong skildra i 1956. Det kom i etterkant av eit epidemiliknande sjukdomsutbrot ved Royal Free Hospital i London. Sjukdommen gjekk deretter stort sett under radaren i nokre tiår.

Men så, på 80-talet i USA, dukka det nok ein gong opp pasientar med ein sjukdom som ein ikkje visste kva var. Det minna om ein virusinfeksjon, men pasientane haldt fram med å vere sjuke etter behandling.

– Dette var like etter at Aids var oppdaga, og den ukjente sjukdommen vart sett i samband med det. Symptoma kunne minne litt om Aids i tidleg fase. Spørsmålet var om dette var endå eit sånt type virus, fortel Jørgen Jelstad. Han er journalist og har skrive boka De bortgjemte om ME.

Helsemyndigheitene gav sjukdommen namnet Cronic Fatigue Syndrome, CFS. Seinare vart CFS slått saman med ME, då ein såg at det var sannsynlegvis same sjukdom. Det offisielle namnet er no CFS/ME.

• Les også: ME-råd kan skade pasientene

Sannsynlegvis har sjukdommen også eksistert tidlegare.

Historisk forløpar

– Den historiske tilstanden som oftast blir trekt fram som ein mogleg forløpar til ME/CFS er nevrasteni, fortel forskar Kristine Lillestøl ved Avdeling for samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo. Ho forskar på nevrasteni som historisk diagnose.

Nevrastenien vart først definert i USA i 1869, og vart tatt i bruk av norske legar i 1880-åra. Utmatting, hovudpine, søvnvanskar, vandrande smerter og mageplager var mellom dei mest vanlege symptoma.

– Ein kan ikkje utan vidare seie at nevrasteni på 1800-talet var nøyaktig same tilstand som ME/CFS i dag, men der er definitivt nokre interessante parallellar, seier Lillestøl.

Men om dette betyr at ME-liknande tilstandar har funnest til alle tider, det er vanskeleg å seie sikkert, meiner ho.

Men kvifor får nokon kronisk utmattingssyndrom?

Utløyst av infeksjon?

– Vi veit eigentleg ikkje så mykje om det, seier Ingrid B. Helland. Ho er leiar for Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME.

– Mange relaterer sjukdommen til ein infeksjon dei har hatt før dei vart sjuke. Men andre mogleg utløysande faktorar kan vere alvorlege livshendingar som tap av nære familiemedlemmer, ulykker, stor kirurgi, og i nokre tilfelle veit vi rett og slett ikkje, seier ho.

Amerikanske forskarar har gjort funn som kan tyde på at sjukdommen er ein betennelsessjukdom, forårsaka av pasientens eige immunsystem. Men i ein tilsvarande norsk studie fann ein ikkje støtte for denne hypotesen.

Funnet frå Bergen, der nokre ME-pasientar vart betre etter behandling cellegifta rituximab, kan gi mistanke om at det er ein autoimmun sjukdom. Det rituximab gjer er å dempe talet på B-lymfocyttar som lagar antistoff. Her føregår det no ein stor studie ved fem ulike sjukehus i Noreg.

• Les også: Lege til ME-syke: – Skru ned forventningene

Men i det store og det heile er sjukdomsårsaka enno eit mysterium. Ingen veit kvifor nokre får kronisk utmattingssyndrom.

Vanskelegare for familien

Kari meiner at det var ein infeksjon ho fekk i 2002, som trigga sjukdommen. Ho fekk antibiotika, men vart aldri bra igjen. Ho gjekk til fastlegen og fortalde korleis det stod til, men han svara at «Du ser jo bra ut no».

Etter det hangla ho i årevis, og vart utreidd for ein masse sjukdommar. Først i 2009 fekk ho ME-diagnosen.

– Det hjelpte å få ein diagnose, sjølv om det ein kjip diagnose og det er lite å tilby. Då hadde eg i det minste noko å forholde meg til.

Kari har funne sin måte å handtere sjukdommen på. Når ho går ut er ho utstyrt med øyreproppar og solbriller for å beskytte seg mot støy og lys. Og så må ho følgje ein streng timeplan. Ho må står opp og legge seg til same tid kvar dag, vere nøye med måltid og kvile. Og så har ho ei maksgrense for aktivitet. Sjølv om det skjer lite, kan ho likevel bli heilt utsliten.

Skal ho gjere noko, er formiddagen best. I dag skal ho passe barnet til ein kompis mens han er til frisøren. Sjølv om ho er sjuk, er Kari framleis ein sosial person som treng å møte folk.

Men nokre av venene til Kari har falt av på vegen.

– Livet mitt gjekk så sakte i forhold til deira liv, men eg har halde kontakten med veldig mange.

– Det er nok vanskelegare for familien min. Dei hadde nok sett for seg noko anna for meg, seier Kari.

– Sjukdommen kjem lynraskt

Nyleg kom det fram at talet på unge med ME-diagnose har blitt femdobla frå 2008 til 2014.

– Vi ser eit nytt barn med ME annankvar veke, fortel overlege Kristian Sommerfelt ved barneklinikken på Haukeland Universitetssykehus.

Sommerfelt har arbeidd med denne pasientgruppa i 25 år, og han er ikkje i tvil om at det er ei reell auke i talet på ME-tilfelle no, og at det ikkje berre handlar om auka kunnskap om diagnosen.

– Og så lurer du sikkert på kvifor, men svaret er at det veit vi ikkje. Vi veit ikkje kva som er årsaka til ME, fortel han.

Han skulle gjerne ønske at sjukdommen «sat i hovudet», slik enkelte hevdar. Då ville ein kanskje ha betre håp om å kunne kurere den. Men han ser absolutt ingen teikn på det hos pasientane.

– Dette råkar vanlege barn, i vanlege familiar. Sjukdommen kjem oftast lynraskt, i løpet av ei veke eller til og med eit døgn, fortel han.

• Les også: Tilbake til livet

– Nokre av barna har eit forferdeleg liv, dei kan berre sitt oppe litt i løpet av dagen, og nokre må matast via sonde. På ein måte stoppar livet opp. Nokre skildrar det som at dei forsvinn. Det vanlege er at det varar i mange år, men der er kunnskap usikker for barne- og ungdomsgruppa.

– Det finst ingen kur

Det finst heller ingen behandling eller kur for ME. Det einaste ein kan gjere er å forsøke å behandle symptoma.

– Det som er forskingsbasert av symptombehandling er tilpassa treningsbehandling og kognitiv terapi, fortel seniorforskar Lillebeth Larun i Kunnskapssenteret.

Larun er medforfattar på ei oppsummering av eksisterande forsking på trening for ME-pasientar. Konklusjonen i oppsummeringa var at om lag 40 prosent av pasientane opplevde ei betring med tilpassa trening.

– Men då snakkar vi ikkje om pulsklokke og Birkebeineren altså, men aktivitet som du og eg kanskje ikkje ville kalla trening ein gong. Og i kanskje berre 2 minutt per dag, seier Larun.

– Dette er ei stoisk pasientgruppe. Dei har mykje vondt, men dei prøver verkeleg å gjere noko for å få forskinga til å gå framover, og gjere noko for sine medsjuke, seier Larun.

Kristian Sommerfelt synest det er viktig at legar er audmjuke over det dei ikkje veit: 

– Vi må ikkje gløyme at magesår vart oppfatta som psykisk liding før det vart oppdaga at det var ein bakterie som forårsake sjukdommen. Og også multippel sklerose (MS) vart tidlegare oppfatta som ei psykisk liding.

– Trengst meir forsking

Strategisk rådgivar Per Magnus i Folkehelseinstituttet ser stort behov for meir forsking på ME. Folkehelseinstituttet har nyleg søkt om støtte til å studere ME ved hjelp av data frå Den norske mor og barn-undersøkinga.

Ved å gå tilbake og undersøke blodprøvar til barn som fekk ME og samanlikne med andre barn, kan ein kanskje finne ein samanheng.

– Vi må finne dei kritiske ledda i årsakssamanhengen. Viss det er ein infeksjon tidleg i livet som triggar sjukdommen, så kan vi kanskje utvikle vaksinar, eller kanskje vi kan finne fram til miljøfaktorar som vi kan forhindre, seier Magnus.

– Å ikkje bli frisk er ikkje eit alternativ

Kari har blitt skuffa og lei av å bruke pengar og krefter på å prøve behandlingar som ikkje verkar. No held ho seg i så masse aktivitet som ho klarar, og lever elles sunt.

Det har gått tretten år sidan ho vart sjuk.

– Når eg tenker på det får eg heilt vondt i magen. Og det er sju år sidan eg jobba.

Vi to snakkar sjeldan om sjukdom når vi er saman. Vi har så mykje anna å prate om, og dessutan kjenst det som eit litt ømtåleg tema å ta opp. Eg har for eksempel ikkje tore å spørje henne om ho trur at ho kjem til å bli frisk. No gjer eg det:

– Det er jo ikkje noko alternativ å ikkje bli frisk. Eg prøver å ikkje tenke på kor lang tid det har gått, eller tenke framover. Eg må leve i augneblinken. For meg er det utenkeleg at det skal vere slik alltid. Eg kan halde ut litt og litt, men ikkje i eit tiårsperspektiv.

– Korleis trur du det vil bli å vere frisk?

– Det hadde vore fint å bli sliten fordi eg faktisk har gjort noko, og ikkje berre fordi eg har stått opp.

– 23. august håper vi å passere Vestfjorden fossilfritt. Uken før skal vi vise den på Aqua Nor-messen, forteller Erik Ianssen.

Han er daglig leder i Selfa Arctic. De siste sju årene har båtbyggeriet arbeidet med en sjark med hybriddrift.

70 prosent fornybart

– Det er kjente komponenter som er satt sammen på en ny måte, forklarer han.

– Vi har bygd sånne båter siden 1970-tallet. Ting som vi har tatt som en selvfølge før, blir på en helt annen måte med elektrisk motor.

• Les også: – El-biler uten miljøgevinst

– Basis er at strømmen skal holde til ett fiske, fra morgenen til utpå kvelden. Så kan det hende at generatoren må fyres i gang hvis den må gå litt langt ut, hvis det er dårlig vær eller hvis den får mye mer fisk enn beregnet. Men over 70 prosent skal være fornybar energi, sier Erik Ianssen.

Ikke lønnsomt

Likevel er det lenge igjen før det kan fiskes helt uten diesel:

– I dag er det ikke lønnsomt fordi batteriene rett og slett er for dyre. Vi antar at i løpet av en femårsperiode vil dette bli litt mer vanlig handelsvare og såpass mye rimeligere at det blir lønnsomt, sier Roar Pedersen. Han er fagsjef for fartøyteknologi i FHF – Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond.

32 000 tonn CO2

Det er Sintef som har analysert forbruket til en slik sjark og funnet frem til hvor mye kapasitet batteriet må ha for at den skal kunne gå på strøm ute på fiskefeltet.

• Les også: Bygger hybrid fiskebåt

Batteriene skal ha en levetid på 25 år – det samme som en vanlig dieselmotor. Hvis alle mindre fiskebåter i kommersiell drift legger om til ren batteridrift, reduseres det årlige CO2-utslippet i Norge med over 80 000 tonn. Hvis dieselmotorene fremdeles brukes til transporten til og fra veltet, blir reduksjonen 32 000 tonn. I tillegg får fiskerne bedre arbeidsmiljø på grunn av mindre lukt og støy.

Til kystflåten

– Det forutsettes at båten skal lades ved hjelp av dieselmotoren på vei ut og inn fra feltet, forteller Pedersen. Til havfiske, der fartøyene er ute i lengre perioder, regner han med at elektrisk drift blir lite aktuelt, og peker på gassdrift som alternativ til diesel.

• Se også: Slik virker en solcelle

For kystflåten, derimot, tror han strøm er løsningen:

– Vi har jo vannkraft og veldig gode muligheter til å bygge ut vindkraft. Vi kan produsere så mye grønn energi som vi vil her i landet, sier han. Teknologien fra elsjarken kan også være aktuell for servicebåtene som havbruksnæringen bruker fra land og ut til oppdrettsanleggene.

– Så ser vi jo utviklingen innenfor bilindustrien og hvor mange elektriske biler som blir solgt her i landet. Det har eksplodert. Og batteriteknologien utvikler seg veldig fort.

Vanskelige penger

Hvorfor kommer da ikke elsjarken før nå, når elbilene er blitt så populære? Erik Ianssen i Selfa Arctic er kritisk til måten forskningsmidlene prioriteres på i Norge:

– Vi har hatt idéen. Men det er veldig dyrt. I og med at rammevilkårene i Norge er så elendige, må du ta av egen lomme. Det er kjempelett å få myke penger som forskere sitter og klør seg i hodet med, men det er ikke så enkelt å gjøre ordentlige ting, sier han.

– Vi fikk sju millioner til et forskningsprosjekt om hvordan en sånn båt oppfører seg. Slike midler er det lettere å få. Men å få noe til å bygge den båten som forsøkene skal gjennomføres på, er så å si umulig.

Ikke uenig

Roar Pedersen i FHF gir ham mye rett i kritikken:

– Det er sant; det er verre å få risikoavlastning. FHF har åpnet for å kunne gi støtte til teknologileverandører til å utvikle ny teknologi. Men det er ofte myke kostnader det, også, og går ikke på investeringene, sier han.

– Hvis en fisker ønsker å investere i noe sånt og føler at det er en viss risiko knyttet til det, da har vi mulighet til å gi en viss støtte. Men da skjer det på den måten at fiskeren får en avlastning på risikoen sin, slik at det kan bli lettere for leverandøren å få solgt produktet, sier Pedersen.

Referanse:

Utvikling av hybrid fremdriftssystem for fiskefartøyer: Forprosjekt. FHF 2014.

Superkjøling er en mellomting mellom å fryse fisken og å kjøle den ned. Det skal gi drahjelp til økologiske matprodusenter.

Konserveringsmetoden ble utviklet for å beholde fersk kvalitet over lengre tid, og dermed redusere mengden mat som ender opp i søppelbøtta framfor i magen.

Nå skal forskerne teste den ut på økologisk laks og kjøtt.

– Tanken bak er at de som kjøper økologisk, er mer opptatt av miljøet og dermed mer bevisst på klimautslipp og ressursutnyttelse enn de som kjøper vanlige råvarer, sier prosjektleder Michael Bantle i Sintef.

Teknologien er nemlig lite brukt av de konvensjonelle matprodusentene fordi dagligvarekjedene ofte prioriterer de billigste og enkleste kjølemetodene.

Forskningsdugnad for små bedrifter

Sintef skal teste ut metoden på blant annet norske økologiske råvarer i et prosjekt som skal hjelpe mindre bedrifter, som produserer økologisk mat.

– Små bedrifter som dette har ikke ressurser til å utvikle potensialet av superkjøling slik at superkjølt mat kan bli akseptert av forbrukerne. I så måte er dette et litt idealistisk prosjekt, sier forskeren.

For økologiske bedrifter er det ekstra viktig at produktene kan få lenger holdbarhet uten bruk av kjemikalier. Det vil gi dem muligheten til å utjevne sesong-variasjoner og levere til kundene året rundt, siden de ikke produserer kontinuerlig og derfor må lagre mer og lengre.

• Les også: Trenger ikke lenger sende fisken helt til Kina

Tonnevis med mat går i søpla

I Norge kastes det flere hundre tonn med mat hvert år, også økologiske matvarer. Og situasjonen er den samme i hele Europa. Dersom produsentene forlenger perioden der maten regnes som helt fersk, vil det bidra til å redusere matavfallet.

– Initiativet er veldig positivt, sier Michael Bantle. Vi vet jo at superkjøling er effektivt. Om vi kan bevise at metoden egner seg like godt til å øke holdbarheten på økologisk produsert mat som konvensjonell, tror vi at det er et marked for å kjøpe supernedkjølte produkter.

– Vi håper og tror at forbrukere som velger økologiske matvarer er mer opptatt av å ta vare på ressursene, enn den gjennomsnittlige forbruker. Om vi kan forvalte maten bedre, kan vi også produsere mindre og leverer til flere markeder. I dag kaster hver eneste nordmann en kilo mat i uka i gjennomsnitt.

Kan bli lønnsomt – også for butikkene

Forskeren tror også at dette kan bli lønnsomt for butikkene. De kan reklamere med superkjølt økologisk mat som et kvalitetsstempel og vise at butikken tar samfunnsansvar for et bedre miljø og mindre kasting av mat.

– Er det noe som gjør at dere ikke tror superkjøling egner seg for økologisk laks, for eksempel?

– Nei, men vi vet at den økologiske laksen blant annet har en høyere andel av marine lipider, som forebygger for eksempel hjerte og karsykdommer. Samtidig har den fått mindre antibiotika og medisiner. Det kan ha en innvirkning på hvordan den responderer på superkjølingen, svarer forskeren.

Forskerne håper at det ikke er noen forskjell. Da er de nemlig rimelig sikre på at superkjølingen blir tatt i bruk. Det kan på sikt føre til at flere produsenter ønsker å benytte seg av teknologien, slik at den også kan brukes i større grad på matvarer som er produsert på konvensjonell måte.

– Økt holdbarhet gir kort og godt en miljøgevinst – enten maten er økologisk eller ikke, sier Bantle.

– Dagligvarebutikkene burde i større grad investere i kjølelager som kan bevare både fisk og kjøtt superkjølt med helt stabile temperaturer. Det gjøres dessverre ikke i dag fordi kjedene prioriterer de enkleste og billigste løsningene. Men jeg håper dette kan bidra til det.

• Les også: Hvordan få torsken til å overleve fang-og-slipp-fisket?

Superkjøling er også klimavennlig

Han har flere forklaringer på hvorfor superkjøling enda ikke har fått innpass i matbransjen:

Det er dessverre en viss økonomi i at kundene kaster mat – det øker leverandørenes etterspørsel, og salget øker.

EU’s regelverk for hva som kan klassifiseres som ferskt eller frossent bør også revideres: I dag regnes superkjølt mat som frossent og ikke ferskt, selv om maten får kvalitet på linje med fersk. Dette bør det endres på, mener forskeren.

En annen årsak er at transport rett og slett er for billig i dag – det gjør at produsentene kan betale for å frakte store mengder med is:

Fersk laks fraktes i dag i kasser med cirka 30 prosent is. Deretter kjøres den ned til Europa eller sendes med fly til land som Japan. Denne isen kan kuttes ut ved bruk av superkjøling av laks fordi isen da er inne i fisken. Reduksjonen i vekt fører til mindre bruk av drivstoff og dermed mindre utslipp av CO2.

Menn flest har lengre vei til jobben enn kvinner, og når de velger transportmiddel er det som oftest bilen. Dermed tilbakelegger de flere kilometer bak rattet. Kvinner reiser oftere med kollektivtransport, selv om kjønnsforskjellene har blitt litt mindre de siste årene.

Kvinner har rett og slett mer miljøvennlige trafikkvaner enn menn. Det viser en gjennomgang av flere studier som svenske forskere har gjort.

De nevner også studier som viser at norske menn reiser lengre enn kvinner. Det samme gjelder for andre land i Europa, og har vært et mønster i flere år.

Mindre CO2

Noen av undersøkelsene viser at kvinner er mer positive til rushtidsavgifter, senket fartsgrense og satsinger på kollektivtrafikk.

I den nye rapporten har de svenske forskerne i tillegg regnet ut hvor mye CO2-utslipp vi kan spare naturen for dersom svenske menn gjør som kvinner.

• Les også: Maskulin bilisme gjør veien utrygg for syklister

Kvinners CO2-utslipp tilsvarer bare 70 prosent av den mengden C02 menn er ansvarlige for gjennom sine transportvalg. Skjønt det er hovedsakelig fordi de reiser over kortere avstander i forbindelse med jobb.

Vil gi mer makt til kvinnene

Forskerne foreslår å gi kvinner mer innflytelse over offentlige beslutninger om trafikken.

Kvinner er i mindretall i skandinaviske organer som bestemmer over miljøtiltak innen veibygging og infrastruktur, for eksempel var sju av ti ansatte menn i norske Transnova, et organ som skulle bidra til å redusere CO2-utslippene fra transportsektoren. I dag har Enova overtatt oppgavene til Transnova.

• Les også: Å gå er bra for klimaet, men mest for oss selv

Intervjuer med ansatte i denne typen organisasjoner viser at de har lite kunnskap om hvordan kjønn kan forme trafikken.

Bilen dominerer

En av forskerne bak den svenske studien sier til Lunds universitets magasin at samfunnet ville merket det om kvinner var bedre representert i slike maktorganer.

– Vi ville sett flere trafikkløsninger som legger til rette for at mennesker går, sykler og reiser kollektivt, hevder Lena Hiselius, som nå er i ferd med å skrive en vitenskapelig artikkel om funnene.

• Les også: Ikke barnesikkert i baksetet

Men det er slett ikke sikkert at kvinner ville valgt annerledes enn menn om de jobbet med transportløsninger, innser forskerne. Tilrettelegging for bilbruk er en sterk norm i transportsektoren, skriver de.

Referanse:

Annica Kronsell, Lena Smidfelt Rosqvist og Lena Winslott Hiselius: «Sustainability transitions and gender in transport sector decisions». Proceedings from the 5th International Conference on Women’s Issues in Transportation, presentert på konferanse 14.-16. april 2014 i Paris, Frankrike.

Invester i bygningen, framfor å bruke penger på omfattende og kostbare varmeanlegg, og søk profesjonell hjelp. Det er rådet til arkitekt og SINTEF-forsker Tommy Kleiven.

Han har en doktorgrad i nettopp energieffektivisering av gamle hus og leder EU-prosjektet COHERENO. Prosjektet har som mål at gamle hus skal få morgendagens standard, både i forhold til bo-komfort, arkitektur og energibruk. 

Til et slikt oppgraderingsprosjekt trenger huseierne håndverkere, entreprenør og kanskje arkitekt og andre rådgivere. Mange begir seg ut på prosjekter som blir vanskelige uten nok profesjonell hjelp, ifølge forskeren.

I prosjektet ble blant annet en rekke huseiere som har oppgradert husene sine intervjuet. 

Et av resultatene av EU-prosjektet er at flere aktører fra ulike fag i bygningsbransjen nå har dannet samarbeidsgrupper. Målet er å  tilby huseierne en kvalitetssikret oppgradering.

Kost på litt ekstra

– Det vi ser er at når man må utbedre, er det smart å gjøre en liten tilleggsinvestering som oppgraderer boligen slik at den blir mer energieffektiv i samme slengen, råder SINTEF-forskeren.

En godt isolert bygningskropp øker komforten i huset og oppvarmingsbehovet reduseres betraktelig. Bygningskroppen har dessuten lengre levetid enn tekniske installasjoner.

– Man kan nesten sammenligne et hus med en bil. Det er stor forskjell på komforten i en bil fra sekstitallet og en moderne bil. Det samme gjelder for husene våre.

Mange huseiere tar seg vann over hodet

Fellesnevneren hos huseierne som forskerne intervjuet var at husene deres som var bygget mellom 1961 og 1990 og at energistandarden nå var A eller B.

– Det vi så var at mange savnet profesjonell hjelp som kunne samkjøre yrkesgruppene og tilby en helhetlig løsning tilpasset deres hus og behov.  De ble selv sittende som uprofesjonelle prosjektledere for et relativt ambisiøst byggeprosjekt, forteller SINTEF-forskeren.

Det resulterte i at forskerne tok initiativet til å samle bransjen, slik at de selv kunne danne samarbeidsgrupper og levere den rådgivingen på tvers av fag som huseierne savnet.

Fem samarbeidsgrupper hittil

Etter en rekke workshops og samlinger er nå fem slike samarbeidsgrupper etablert: To i Trøndelag, to på Østlandet og en i Lofoten.

Dette skal gi mer trygghet for huseierne, og høyere kvalitet i prosjektene.

– Samarbeidsgruppene kommer til å gi den tryggheten gjennom kunnskap, koordinering og godt håndverk, forteller Kleiven, som også mener at dette er godt for bransjen.

Det er mange dyktige folk i byggebransjen, men noen unntak ødelegger for de som driver seriøst. Dette er en god måte for bransjen å bygge anseelse og skape tillit, mener forskeren.  

Har jobbet med oppgradering i tre år

På Vikhammer utenfor Trondheim holder Sissel Kjøglum og Lars Audun Nornes på å sluttføre sitt oppgraderingsprosjekt. Boligen fra 1970-tallet kommer til å tilsvare et nybygg på de fleste områder.

– Når vi skulle pusse opp, så hadde vi lyst til å redusere energiforbruket – både av økonomiske og miljømessige hensyn, forteller Nornes.

Paret har holdt på i nesten tre år med prosjektet, og er ikke i tvil om at det hadde vært en stor fordel for dem å kunne bruke en samarbeidsgruppe til jobben.

– Det sier seg selv at om vi hadde hatt muligheten til å forholde oss til en fagperson som tok ansvaret for alt, så ville det gjort det veldig mye enklere for oss, sier Nornes.

Gunstig samarbeid

Familien på Vikhammer fikk hjelp av Rojo arkitektkontor til å planlegge sitt oppgraderingsprosjekt. Rojo har sett at det er et økende marked for denne typen prosjekter og har derfor nylig etablert en samarbeidsgruppe.

– Vår gruppering består av alle aktører som er involvert i et typisk oppgraderingsprosjekt av en enebolig, fra arkitekt til ulike håndverkere som tømrer, rørlegger, ventilasjonsentreprenør og elektriker, forteller daglig leder hos Rojo arkitekter Sondre Andvik.

Siden det er tømreren som har den største jobben, har de valgt å la han styre prosjektene og ha formell kontakt med kunden, men Rojo leder planleggingsprosessen internt i startfasen.

– For oss er fordelen med en slik samarbeidsgruppe at vi kan trekke inn kompetansen fra de utførende yrkesgruppene tidlig i planleggingen slik at vi kan gi kunden et best mulig produkt, forteller Andvik.

Palmafossen ligger i et nasjonalt laksevassdrag som har vært vernet siden 1986. Fra 1905 har det ligget et lite kraftverk der, og i forbindelse med opprusting søkte Voss Energi om å få utvide kraftverket fra en årlig produksjon på 1,8 gigawattimer (GWh) til 16,3 GWh.

Det vil i praksis si at det nye kraftverket vil kunne forsyne omtrent 1030 husstander, mer enn ni ganger flere enn dagsens kraftverk.

Men vossolaksen er en truet storlaksstamme, og lista for å få gjøre endringer i et nasjonalt laksevassdrag ligger høyt.

– I nasjonale laksevassdrag skal man ikke tillate inngrep hvis de går nevneverdig negativt ut over laksen, sier Jarl Koksvik i Miljødirektoratet.

Det daværende Direktoratet for naturforvaltning frarådet at det skulle gis konsesjon med bakgrunn i potensielle negative effekter for laksen i sin høringsuttalelse da saken var oppe i første runde. Det samme gjorde Fylkesmannen i Hordaland.

Voss Energi fikk avslag siden Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) mente at ulempene ved opprusting og utvidelse av kraftverket var større enn fordelene.

På jakt etter miljødesignløsninger

Yngve Tranøy, prosjekt- og utviklingssjef i Voss Energi, ga likevel ikke opp. Potensialet for kraftproduksjon er mye større enn dagens beskjedne produksjon, og Tranøy skannet forskningsmiljøet etter løsninger som kunne gjøre det mulig bygge ut uten at det skulle gå på bekostning av laksen.

Han fikk nyss om at seniorforsker Morten Kraabøl i Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Sintef-forsker Hans Petter Fjeldstad skulle holde foredrag om hvordan man kan løse problemer knyttet til fiskevandringer forbi kraftverk på en konferanse i Kristiansand.

– Jeg reiste ned til Kristiansand i hui og hast og oppsøkte dem på slutten av seminaret for å forklare problemstillingen, forteller Tranøy.

Han spurte om de to forskerne kunne tenke seg å ta en titt på Palmafossen kraftverk.

– Vi så ganske raskt at laksen ville kunne ha en fordel av en utvidelse av kraftverket, forteller Kraabøl.

Fossen som kraftverket ligger ved, utgjør et naturlig vandringshinder for laksen. I 1954 ble det bygget en laksetrapp, men laksen har vansker med å komme opp den eksisterende trappa i Palmafossen, og det er i dag lite laks oppstrøms for kraftverket. 

• Les også: Mest igjen for vannkraft

Økt kraftproduksjonen vil faktisk kunne gjøre det lettere for laksen å komme seg opp, ifølge forskerne.

– Ved å ta bort noe av det frådende vannet og heller kjøre det inn i turbinen, vil fisken lettere kunne oppholde seg i kulper nedenfor fossen og lettere finne inngangen til trappa. Da får du både mer kraft og mer laks, forklarer Kraabøl.

Laksetrappa må dimensjoneres for storlaksen

Sammen med NINA-forsker Torbjørn Forseth utarbeidet Kraabøl og Fjeldstad en rapport med forskningsbaserte forslag til tiltak for å gjøre det lettere å komme både opp og ned forbi kraftverket. Både Forseth og Fjeldstad er tilknyttet forskningssenteret Cedren (Center for Environmental Design of Renewable Energy).

Ett av forslagene var å forbedre laksetrappa, da den er for liten slik den er i dag.

– Her snakker vi om virkelig stor laks, på over en meter. Forslagene vil gjøre trappa om til ei ordentlig storlakstrapp, sier Kraabøl.

I forbindelse med ny laksetrapp vil forskerne også kunne få presise data på alle fisk som går opp og telle alle som går ned. Det vil gi god oversikt over både hvilken fisk som vandrer og når på døgnet og året det skjer.

Ikke nok å komme seg trygt opp

Mindre vannføring og bedre trapp vil altså gjøre laksen i stand til å ta elva oppstrøms fossen og kraftverket i full bruk. Da blir det også desto viktigere å hindre at laksen går inn i turbinene på tur ned igjen. Forskerne har derfor anbefalt å sette opp en finmasket rist, en såkalt varegrind, foran tunnellinntaket.

– Slike fysiske sperrer har ikke vært brukt i særlig grad i Norge før, forklarer Fjeldstad.

Laksen vil få flere muligheter til å komme seg trygt ned, både via flomluker som slipper overflatevann, der den kan bli med fossen ned, og via mindre fiskeåpninger i tilknytning til gitteret foran turbininntaket, som leder fisken trygt ned via et rørsystem.

Kraabøl understreker at løsningene ikke bare kommer laksen til gode, men også sjøørreten.

– Det er svært gledelig med tanke på den alvorlige sjøørretsituasjonen.

Luker i bunnen av varegrinda er dessuten beregnet på ål.

– Fylkesmannen i Hordaland og Direktoratet for naturforvaltning var i 2009 bekymret for at nedvandrende laks skulle gå inn i turbinene. Dette er noe av det vi tror vi har funnet en løsning på, i tillegg til at vi anbefaler utbedring av laksetrappa og gitter som hindrer fisken i å svømme inn i tunnelutløpet, oppsummerer Fjeldstad.

Fra avslag til konsesjon

Voss Energi klaget på avslaget fra NVE, og saken gikk til Olje- og Energidepartementet (OED). De valgte å arrangere en befaring for å klargjøre det de mente var nye momenter i saken. På denne befaringen holdt forskerne en lang presentasjon av rapporten de hadde skrevet. OED ønsket en ny høringsrunde for å sikre at alle momentene var kommet på banen.

Forskerne hadde klart å overbevise myndighetene om at de skal få fisken trygt opp og ned. De nye forslagene gjorde at Miljødirektoratet og Fylkesmannen ikke lenger vurderte prosjektet til å være i strid med beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag, og saken endte med at OED ga Voss Energi konsesjon.

Den moderne måten å tenke på vannkraft på

– Dette er et eksempel på at det går an å få til gode løsninger både med tanke på natur og fornybar energi, sier Fjeldstad.

Mange med samme problemstilling har allerede ringt Tranøy i Voss Energi. Han mener slik miljødesign har stort potensial.

– Den kunnskapen og det gjennomslaget forskerne har, er veldig spennende for bransjen. Det er enkle fysiske innretninger som ikke gjør utbyggingen veldig mye dyrere. En må bare bruke den riktige teknikken. Det er vinnvinn for alle, konkluderer Tranøy.

Det er, ifølge Kraabøl, også vinnvinn med tanke på den doble miljøutfordringen: hvordan sikre lokalmiljø og biodiversitet, samtidig som vi trenger mer fornybar energi.

– Dette er tiltak som går direkte på ivaretakelse av de norske økosystemene, ikke bare på klima og CO₂, sier Kraabøl.

I de nærmeste årene kan et stort antall konsesjoner åpnes for revisjon dersom allmennheten krever det. Da vil slik kunnskap om miljødesign være svært relevant, og det blir mulig å kreve tiltak som kan rette opp i gamle miljøskader.

– Det er nå toget går for å løse opp igjen disse gamle problemene. Man kan bruke all den nye, forskningsbaserte kunnskapen til å gjøre disse revisjonene på en oppdatert og bedre måte, sier Kraabøl.

Referanse:

Torbjørn Forseth og Atle Harby (red): Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag, Norsk institutt for naturforskning, temahefte 52, september 2013.

Kattevideoer er som dop. Du bare må ha en til. Den om puser som setter hodet fast i Kleenex-bokser, for eksempel. Eller om katter som maser om mer kos.

Om du er en av dem som ikke klarer å holde musepekeren unna nussepuser på nettet, kan du trøste deg med at du ikke er alene.

Mer enn to millioner kattevideoer ble lastet opp på Youtube bare i 2014, og de ble sett nesten 26 milliarder ganger, ifølge en pressemelding fra Indiana University. Kattesnutter har visstnok flere visninger per video enn noen annen kategori av innhold på Youtube.

• Les også: Tullekatter bygger nettverk

Dette fikk forsker Jessica Gall Myrick ved Indiana University til å lure: Hva er det folk får ut av å se på kornete hjemmevideoer av kjæledyr?

Dermed gjorde hun en spørreundersøkelse blant kattetittere på nettet.

Ble gladere av katter

Nærmere 7000 mennesker svarte på spørsmål om sin egen personlighet og hvordan de opplevde filmseansene med puser.

Det viste seg at seerne rapporterte om flere positive virkninger. De følte at kattevideoene ga dem mer energi og positive følelser. Samtidig ble det mindre av negative følelser som angst og irritasjon.

• Les også: Dagen da internett ble ødelagt

Det føltes faktisk så godt å se på kattene, at det oppveiet dårlig samvittighet for å bruke arbeidstida på kjæledyrvideoer.

Og det er jo flaks.

For det viste seg også at mange nettopp oppsøkte Youtube-kattene mens de jobbet eller studerte.   

Billig terapi?

Nå spekulerer Myrick på om det er mulig å bruke kattevideoer som en form for billig og enkel dyreterapi. Det finnes forskning som peker mot at kjæledyr er godt for den mentale helsa, selv om noen også har kritisert disse undersøkelsene.  

Men mer forskning må nok til for å gi et sikrere bilde av hva kattefilmer gjør med oss.

Man kan for eksempel lure på om effekten fra Myricks undersøkelse er universell.

• Les også: Twitter gjør oss til flokkdyr

Ifølge Business Insider var utvalget ikke særlig representativt. Nærmere 90 prosent av deltagerne var damer.

Dessuten var spørreundersøkelsen distribuert ved hjelp av eieren til Lil Bub, en beinskjør liten pus som er blitt kjent igjennom sosiale medier. Svarene avslørte også at de kjente til andre kjendiskatter.

Det er nok grunn til å tro at gjennomsnittsdeltageren i studien var mer enn normalt interessert i katter.

Dermed er det vel også en fare for at en undersøkelse blant katteignoranter ville gitt litt andre utslag på gledesskalaen.

Referanse:

Jessica Gall Myrick, Emotion regulation, procrastination, and watching cat videos online: Who watches Internet cats, why, and to what effect? Computers in Human Behavior, 2015. Sammendrag.

– Opec, det vil si Saudi-Arabia, kan velge om de selv eller andre skal kutte produksjonen for å stabilisere prisene. Jeg mener de har veldig mye makt når de kan ta det valget. Nå har de valgt at andre skal ta kuttene, sier professor Dag Harald Claes ved institutt for statsvitenskap.

Oljen pipler nærmest opp av seg selv i Saudi-Arabia. Med verdens laveste produksjonskostnader og et av verdens største produksjonsvolum har de valget mellom å redusere produksjonen for å presse prisene opp, eller å la prisene falle til konkurrenter presses ut av markedet. 

Fortsetter som før

Opec-landene var samlet til sitt halvårige møte i juni. De kunne da ha valgt å redusere oljeproduksjonen i et forsøk på å bremse nedgangen i oljeprisene.

Konklusjonen av møtet ble den samme som for et halvt år siden: Opec-landene fortsetter å produsere olje som før. I stedet for å prøve å kontrollere prisene vil de la markedet gjøre andre lands oljeproduksjon ulønnsom.

Før det forrige Opec-møtet i november var det ventet at kartellet ville redusere produksjonen for å bremse prisnedgangen. Dette har vært strategien ved tidligere prisfall. I november ble det imidlertid klart at Opec har endret strategi.

– Et paradigmeskifte, sier Claes som mener at Saudi-Arabia kan komme styrket ut av dette paradigmeskiftet.

– Forståelig

Claes forstår godt den nye linjen til Opec. Sammen med to andre forskere har han i en artikkel i Carnegie Endowment for International Peace sett lenger bakover i historien enn mange andre oljeanalytikere.

– Det valget Opec har tatt nå, er helt i tråd med det vi kan forvente når vi husker hva som skjedde på 1980-tallet, sier Claes.

Den stigende kurven for oljeprisen fra 2002 til 2013 er nærmest identiske med kurven fra 1970-tallet. På 1970-tallet førte den kraftige prisøkningen til at mange nye land satset på oljeproduksjon: Norge, England, Sovjetunionen, Alaska og Mexico. Da tilbudet økte, begynte prisene å synke. I et forsøk på å bremse prisnedgangen reduserte Opec produksjonen i 1982.

Men dette førte bare til at produsentene utenfor Opec økte sin produksjon, og prisene sank videre. Det eneste resultatet for Saudi-Arabia, som i praksis tok hele Opec-reduksjonen, var at de tapte markedsandeler.

I 1986 valgte Saudi-Arabia å øke produksjonen igjen. Da ble markedet overmettet, og prisene stupte med over 50 prosent på et år. På sikt fikk dette positive konsekvenser for Saudi-Arabia. Oljeprodusenter i USA og Nord-Europa hadde for høye produksjonskostnader til å overleve med så lave oljepriser, og Saudi-Arabia tok tilbake markedsandelen sin.

– Denne gangen har prisøkningen fra 2002 ført til at det ble lønnsomt å utvinne skiferolje i USA, og i løpet av de siste årene har USA plutselig blitt en av verdens største oljeprodusenter. På grunn av den kraftige økningen i tilbudet, begynte prisene å falle i fjor, sier Claes.

– Godt rustet til prisfall

Han forventer ikke at Saudi-Arabia vil gi fra seg markedsandeler igjen når historien nå gjentar seg.

Statsviteren mener at Saudi-Arabia er godt rustet til å takle prisfallet. I motsetning til på 1980-tallet har de penger på bok. Og de har mulighet til å redusere utgiftene.

– Oljeanalytikere snakker om hvilken oljepris Saudi-Arabia trenger for å balansere statsbudsjettet sitt. De snakker som om statsbudsjettet er en fast størrelse. Men det er fullt mulig å redusere statsbudsjettet. Norge har gjort det flere ganger, og det er enda lettere i et land uten demokrati.

– Dessuten er ikke statsborgerne i Saudi-Arabia fattigfolk. Jeg tviler på at det blir noe folkeopprør som følge av en reduksjon i statsbudsjettet, sier Claes.

– Alle i kongefamilien i Saudi-Arabia husker 1980-tallet. De har skjønt at det er best å ta en hestekur nå og bli kvitt konkurrenter, legger han til.

Skiferoljen balanserer prisen

Det er imidlertid vanskelig å forutsi når konkurrentene forsvinner. I Nordsjøen er investeringskostnadene høye, men når oljerørene først er på plass suger de opp olje i flere tiår. I Nordsjøen er det derfor lite aktuelt å redusere produksjonen når den først er i gang.

Både i Midtøsten og i USA er det lettere å skru kranene av og på. Når Midtøsten ikke skrur igjen kranene, kan det se ut til at de amerikanske skiferoljeprodusentene tvinges til det.

– Det kan se ut som vi er på vei dit at oljeprisen blir balansert av de amerikanske oljeprodusentene. I USA er det mange private selskaper som produserer olje, så dette er selvfølgelig helt kommersielt styrt. Det positive med det amerikanske arbeidsmarkedet i denne situasjonen er at folk ikke er fast ansatt, så det er lett å stoppe produksjonen på kort tid, sier Claes.

Stort rom for å kutte

Spørsmålet er når oljeprisene når det punktet der skiferolje blir ulønnsomt, og produsentene stenger kranene. Skiferoljeprodusentene i USA har klart seg bedre enn forventet. Da inntektene begynte å synke i fjor, viste det seg at de hadde stort rom for å kutte kostnader og effektivisere driften – slik Norge gjorde i Nordsjøen på 1980-tallet.

– For et år siden ville nok mange sagt at 60 dollar fatet var grensen. I dag er dette mer usikkert, sier Claes.

Og selv om skiferoljeproduksjonen stopper opp, er det ikke sikkert at prisfallet stopper. Produksjonen kan nemlig øke i andre land. Claes tror dette er spesielt aktuelt i Iran.

– Hvis Iran får på plass en atomavtale, kan sanksjonene mot landet oppheves. Da kan oljeproduksjonen i Iran økes raskt, sier han.

Han poengterer at det er vanskelig å spå hva som skjer med oljeprisene framover. Mens noen mener at vi er inne i en kortsiktig nedgang, er det andre som mener at prisene aldri vil stige til gamle høyder. Historien har vist at det er de som prøver å spå oljeprisutviklingen, ofte bommer.

Referanse:

Claes, Goldthau og Livingston: Saudi Arabia and the Shifting Geoeconomics of Oil, Carnegie Endowment for International Peace, 21. mai 2015.

Miljøpolitikere ønsker at grønne innovasjoner skal få oss ut av miljø- og klimakrisen.

Det er selvsagt ingen som er uenige i at vi trenger nye teknologiske løsninger og renere energi for å nå de ambisiøse miljø- og klimapolitiske målene som Stortinget har vedtatt.

Spørsmålet er om vi kan nå målene med ensidig å satse på teknologi, eller om en bredere mobilisering av forbrukerne også er nødvendig.

Dette er problem

Siden 1900 har det materielle forbruket tidoblet seg. I løpet av de neste 20 årene forventes det at etterspørselen etter energi og vann vil stige med mellom 30 og 40 prosent.

Dersom vi skal holde oss innenfor togradersmålet må klimagassutslippene ned til to tonn per person innen 2050 på verdensbasis. Ifølge SSB var det gjennomsnittlige utslippet av klimagasser på 10 tonn fra hver enkelt nordmann i 2014. Det er fem ganger mer enn vi kan slippe ut i 2050 dersom vi skal være solidariske med resten av verdens befolkning.  

Det Europeiske Miljøbyrået har forbruksnivået passert jordas tåleevne med mer enn 50 prosent.

Endring av forbruket

Overforbruk gir et press på viktige naturressurser og øker dermed faren for å svekke naturens evne til å yte livsnødvendige og verdifulle økosystemtjenester. Det er derfor et behov for å endre forbruket i en mer bærekraftig retning gjennom kraftig reduksjon av forbruk av energi og ressurser.

Men hvordan endringer i forbruket skal skje er et åpent spørsmål. I prinsippet kan vi oppnå det ved å ta i bruk ny teknologi, at vi organiserer forbruket på andre måter, eller at vi reduserer eget forbruk av miljøskadelige varer og tjenester.

Forbrukernes holdninger til disse spørsmålene kan ha stor betydning for hvilke tiltak politikerne velger å gjennomføre på miljøområdet.

Forbrukeren føler mindre ansvar

SIFO har kartlagt forbrukernes miljøholdninger de siste 20 årene. Funnene fra disse studiene viser at forbrukerne mener de har et ansvar for å løse miljø- og klimaproblemene, men graden av oppslutning om forbrukeransvar har falt.

Parallelt med denne utviklingen øker andelen som tror på at teknologien vil løse miljø- og klimaproblemene uten at vi trenger å redusere levestandarden. Nedgangen i opplevd forbrukeransvar og økningen i teknologioptimisme bidrar begge til å svekke forbrukernes villighet til å redusere sitt eget forbruksnivå.

Folk tror mer på høyteknologiske løsninger

Selv om oppslutningen om forbrukeransvar fortsatt er høyere enn for teknologioptimismen, har det skjedd et stemningsskifte i befolkningen siden 90-tallet. Vi er blitt mer teknologioptimistiske.

Denne tendensen finner vi ikke utelukkende i undersøkelser der vi spør gjennomsnittsnordmannen. Også når vi spør norske ungdommer om å beskrive fremtidens bærekraftige samfunn, er det de høyteknologiske løsningene som ungdommen har mest tro på. De ønsker å være mobile i minst like stor grad som dagens voksne, de ønsker å ha god plass og en komfortabel livsstil. Håpet er at teknologien i framtiden blir så effektiv at vi fortsatt kan unne oss en like stor grad av mobilitet og komfort som i dag.

Ungdommens fremtidsperspektiver og teknologioptimisme oppstår ikke i et vakuum. Deres og våre oppfatninger blir formet av den offentlige debatten. Løsningene som presenteres på miljø- og klimaproblemene har i økende grad dreid seg om å finne teknologiske løsninger snarere enn å endre forbruksmønsteret. Tidligere statsminister Jens Stoltenbergs månelanding på Mongstad er et eksempel på dette. Politikerne omfavner karbonfangst som en vei ut av klimakrisen fordi det er et tiltak som i mindre grad påvirker folks hverdagsliv.

Tiltak for å redusere folks avhengighet av fossil energi, som å legge restriksjoner på bilbruk, er langt vanskeligere å gjennomføre sett fra mange politikeres ståsted.

Teknologioptimisme eller naivisme?

Historisk har miljøspørsmål dreid seg om hvordan vi kan stoppe forurensende utslipp fra industri og produksjon. Men vårt daglige forbruk er også forbundet med utslipp og ressursforbruk. Det gjøres derfor mye for å utvikle mer ressursbesparende og miljøvennlig teknologi. Moderne biler med lavt bensinforbruk som slipper ut mindre forurensende avgasser er et velkjent eksempel. Likevel har vi i økende grad blitt klar over at ny og renere teknologi ikke ubetinget vil kunne løse miljøproblemene.

Det er fordi veksten i forbruket av varer og tjenester i seg selv spiser opp mye av effektivitetsgevinstene fra ny teknologi. Utviklingen av verdens mest solgte bilmodell VW Golf er et godt eksempel. Fra bilmodellen ble introdusert i 1975 til 2003 ble motorene stadig mer bensingjerrige, men innsparingene uteble på grunn av endrede krav til komfort samt sikkerhet som økte vekten med 50 prosent. Dette resulterte i at drivstofforbruket per produsert enhet bare ble redusert med seks prosent.

Fra 1975 til 2003 økte også antall personkilometer i Norge med hele 114 prosent. Igjen ser vi at den positive effekten av teknologiutviklingen spises opp av den negative effekten knyttet til selve forbruksveksten. 

Teknologioptimisme til hinder for politikkutforming

Teknologioptimismen får en stadig større plass i miljødebatten fremfor forbrukermobilisering. Et ensidig teknologifokus gir en selvforsterkende effekt. Teknologiske løsninger kan fort bli en sovepute for politikere som overgir miljøpolitikken til forskningen, næringslivet og markedet.

Troen på at teknologien skal redde oss kan fungere som en unnskyldning for politikere for ikke å gjennomføre ubehagelige tiltak. Den politiske trenden ser ut til å smitte over på forbrukerne som også foretrekker løsninger som ikke påvirker dem selv, og i mindre grad ser behovet for å endre sin egen livsstil.

Når vi spør forbrukerne om hvem som har det største ansvaret for å løse miljø- og klimaproblemene svarer de at det er myndighetene og næringslivet. Dersom politikerne ser bort fra forbrukernes engasjement for miljøspørsmål og velger å satse alt på teknologikortet, snevrer de inn sitt eget politiske handlingsrom. Det må snarere legges til rette for økt forbrukerengasjement og nye forbruksløsninger, og da tenker vi ikke på lettvinte opplysningskampanjer som skal endre forbrukernes holdninger.

Nei, skal vi skape det grønne skiftet må det graves dypere i den politiske verktøykassa og hele repertoaret av økonomiske, juridiske og – teknologiske virkemidler må tas i bruk.