Internett kan framstå som et eldorado for forskere. Store mengder informasjon ligger fritt og enkelt tilgjengelig og tilsynelatende bare ber om å bli studert, undersøkt og analysert.

– Det er kanskje lett å tenke at når folk har lagt opplysninger om seg selv frivillig ut på nettet, trenger ikke forskerne forholde seg til noen regler, da er det fritt fram. Men så enkelt er det ikke. Forskerne må tenke personvern hele veien og rette seg etter Personopplysningsloven, understreker Katrine Utaaker Segadal.

Hun er seksjonsleder ved personvernombudet for forskning ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).

De siste årene har det vært en økning i forskning basert på data hentet fra Internett. I begynnelsen studerte forskerne hovedsakelig Internett og sosiale medier som et verktøy. I dag er trenden å studere Internett som en arena for å uttrykke eller forhandle identitet, og for kommunikasjon og interaksjon.

– Data hentes vanligvis fra sosiale medier, som blogger, sosiale nettverk eller virtuelle spillverdener, forteller Utaaker Segadal.

– Det syndes mye

– Forskjellen mellom offentlig og privat på Internett er noe vi har diskutert flere ganger på møtene våre. Det er vanskelige grenseoppganger, og det syndes mye, påpeker Elisabeth Staksrud.

Hun er medieviter ved Universitetet i Oslo og nestleder i De nasjonale forskningsetiske komiteene for samfunns­forskning og humaniora (NESH).

Staksrud forklarer at selv om informasjon på Internett teknisk sett kan være offentlig tilgjengelig, kan avsenderne oppfatte den som privat og rettet mot for eksempel egne venner. Andre kan være innforstått med at informasjonen er offentlig, men likevel ikke ønske at den blir brukt i nye sammenhenger, som forskning.

– Vi kan sammenligne det med at du sitter og snakker med en venn på kafé. Du oppholder deg i et offentlig rom, og i teorien kan alle ved nabobordene høre samtalen. Likevel oppfattes settingen som privat. Du ville sannsynligvis reagert sterkt dersom en forsker satt og lyttet, tok opp og noterte det du sa, og brukte det i forskningen sin. Det samme gjelder for mange når de for eksempel tweeter eller bruker Facebook, sier Staksrud.

Frustrerte forskere

Ifølge Staksrud, har forskere gjennom flere år uttrykt frustrasjon om uklare retningslinjer og et regelverk som har vært vanskelig å tolke.

– Det er veldig mange gråsoner og mye som er uklart for eksempel når det gjelder krav til samtykke. For en fersk forsker som jobbet med doktorgradsprosjektet sitt, var det en litt krevende prosess, forteller Niamh Ní Bhroin.

Hun har akkurat har fullført doktorgraden sin om hvordan folk bruker sosiale medier for å skape nye muligheter til å kommunisere på minoritetsspråkene irsk og nordsamisk.

– Gråsonene kan føre til at mye forskning ikke blir gjennomført, enten fordi forskerne ikke vet at det er mulig eller fordi de ikke tør. På den andre siden kan det også føre til etiske overtramp i forskningen, sier Ní Bhroin.

Hun tror forskere som forsker på Internett, alltid vil møte nye etiske utfordringer.

– Vi må ikke være naive og tenke at på ett tidspunkt kommer vi til å forstå dette. Feltet vil alltid være preget av gråsoner. Forskningsetikken må vurderes fra case til case, og derfor må vi dele våre erfaringer for å gi andre mulighet til å bygge videre på dem, oppfordrer hun.  

Oppdaterte retningslinjer

Allerede i 2003 lanserte NESH egne retningslinjer for internettforskning. Siden da har det skjedd store endringer i bruken av Internett, spesielt på sosiale medier, påpeker Vidar Enebakk. Han er sekretariatsleder i NESH. I desember 2014 lanserte komiteen oppdaterte retningslinjer.

– Vi forsøker å fange opp de nye måtene Internett brukes på, for eksempel når det gjelder sosial interaksjon og identitetskonstruksjon.

Grenseoppgangen mellom privat og offentlig er viet et eget avsnitt i retningslinjene. Det er også tema i flere av bidragene i antologien Internet Research Ethics som nylig ble utgitt av De nasjonale forskningsetiske komiteene.

– Både retningslinjene og boka er tenkt som veiledning og verktøy for alle som driver med internettforskning, sier Enebakk.

Ukjente mottakere

Dag Elgesem, professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, er en av bidragsyterne i Internet Reserach Ethics. Han påpeker at kravene til informasjon og samtykke grunnleggende sett er de samme for forskning på sosiale medier som i annen forskning hvor enkeltindivider bidrar.

Men kommunikasjon i sosiale medier foregår ofte i en kontekst hvor man ikke vet helt hvem som er publikum, slik at det ikke er klart hvem som vil lese ytringene.

– Det bidrar til at skillelinjene mellom offentlig og privat blir annerledes enn på sosiale arenaer som ikke er nettbaserte, sier Elgesem.

Dette må forskningen på sosiale medier forholde seg til, påpeker han.

Skeptiske bloggere

Ifølge Elgesem trenger man ikke innhente samtykke når det for eksempel er snakk om ikke-privat informasjon som noen selv har gjort tilgjengelig i et offentlig forum. Det kan dreie seg om utsagn om politiske temaer i debattfora i nettaviser.

I andre tilfeller er det imidlertid ingen tvil om at forskeren må innhente samtykke, mener han.

– For tjenester som både er passordbeskyttet og inneholder sensitiv informasjon, for eksempel en privat Facebook-profil, er det åpenbart at de vanlige kravene til samtykke må gjelde.

Elgesem understreker at mange hensyn må tas når man vurderer om samtykke er nødvendig eller ikke. Kan informasjonen som undersøkes, lett søkes opp igjen og dermed knyttes til enkeltindivider? I hvor stor grad har brukerne på de ulike sosiale mediene mulighet til å begrense hva offentligheten skal se? Og hvor kompetente er de i forståelsen av hvordan sosiale medier fungerer?

I sin egen forskning har Elgesem gjennomført fokusgruppeintervjuer med 15–16-årige bloggere.

– De skriver om hverdagslige tema for vennene sine. I intervjuene ga de uttrykk for at de ikke ville synes det var uproblematisk at forskere begynte å analysere det de skrev, sier han.

Vet ikke om profilen er privat

I Elisabeth Staksruds forskning kommer det også fram at mange barn og unge ikke vet om profilen deres på sosiale medier er privat, offentlig eller delvis offentlig.

– De har ikke et aktivt, reflekterende forhold til det. Settingen oppleves for dem som privat, selv om den i praksis kan være offentlig, sier hun.

Samtidig forteller 19–20-åringer Staksrud har intervjuet, at de bruker Facebook hvis de skal være offisielle og Twitter hvis de skal være private. Teknisk sett er det imidlertid Facebook som er privat, og Twitter som er offentlig.

– Denne oppfattede offentligheten er noe forskere må ta innover seg og ta hensyn til i valget av forskningsdesign, oppfordrer Staksrud.