IRIS har 200 ansatte og er et av landets største forskningsmiljøer innen olje og gass. Totalt blir mellom 15 og 20 overflødige, melder NRK.

– Jeg tror nok vi må leve med dårligere tider i to til tre år framover, og jeg tror heller ikke vi kommer tilbake på det nivået vi har ligget de siste årene, sier administrerende direktør Ole Ringdal.

Årsaken til at antall ansatte må ned, er svikt i inntekter og slankere ordrebøker fra januar. En tredel av IRIS’ inntekter kommer fra oljeselskapene, og utgjorde i 2013 111 millioner kroner.

Kort fortalt går behandlingen ut på å pakke kreftmedisinene inn i nanopartikler som blir fraktet gjennom kroppen og helt fram til kreftcellene. Der brytes partiklene ned og medisinen slipper ut. Dette gjør at medisinen får virke direkte på det syke vevet istedenfor å gjøre ugagn andre steder i kroppen.

I arbeidet med å lage nye og bedre kreftmedisiner kombinerer altså forskere bioteknologi med nanoteknologi.

– I populær form er det omtrent slik det virker, sier Tore Skotland ved Radiumhospitalet. 

– Det som skjer er at nanopartiklene hjelper til med å konsentrere større deler av medisinen på det syke området. Dermed blir resten av kroppen mindre eksponert for virkestoffet, og man senker risikoen for bivirkninger.

Det viser seg at denne metoden ikke bare gir færre bivirkninger under selve behandlingen, den reduserer heller ikke pasientens fysiske tilstand etter at de har overvunnet kreften.

Må løse seg opp

Ved Institutt for Kreftforskning på Radiumhospitalet forsker de på såkalte biodegraderbare nanopartikler. Det vil si partikler som er så små at det kan gå ett tusen av dem på bredden av et hårstrå, og som brytes ned naturlig i kroppen.

Disse nanopartiklene kan være bygget opp av proteiner, fettstoffer eller sukkerarter som kan frakte medisinen fram til kreftsvulsten.

Ifølge Skotland kan en væske med nanopartikler bli sprøytet inn i blodet, og strukturen i nanopartiklene og i krefsvulsten gjør at partiklene hoper seg opp akkurat der. Denne opphopningen gjør at relativt sett flere nanopartikler løser seg opp i og rundt kreftsvulsten, enn ellers i kroppen.

– Det er en passiv virkemåte, men det fungerer, sier Kirsten Sandvig, professor ved Radiumhospitalet.

Nettopp poenget med at partiklene skal være biodegraderbare, det vil si at de skal løse seg opp og forsvinne i kroppen uten å bidra til bivirkninger, er viktig for Sandvig og hennes kolleger.

– Biodegraderbarhet har dessverre ikke fått like mye fokus i alle prosjekter som har vært gjennomført på dette området hittil, sier hun.

• Les også: Forkledd som blod

Øke kompetansen

Forskerne ønsker å øke kompetansen på dette fagområdet ved Radiumhospitalet spesielt, men også i norske fagmiljøer generelt.

– Mange forskergrupper har vært flinke til å lage fungerende nanopartikler og så kastet seg uti det og produsert studier på fagområder der de har hatt begrenset oversikt, sier Sandvig.

– Vi vil utvikle metoder og standarder som skal øke kvaliteten på denne forskningen.

• Les også: Kreft-gjennombrudd: Nå kommer PD-1-hemmerne

På tvers av fagmiljøer

Sandvig etterlyser tverrfaglighet når forskere skal lage kreftmedisiner med nano- og bioteknologi.

– Dette er et svært viktig forskningsfelt for Norge, og behovet er stort for å utvikle bedre diagnostikk og behandling for kreftpasienter, sier Sandvig, og peker på at det allerede er kommet flere medisiner på markedet som baserer seg på nanopartikler, sier hun.

To av de mest aktuelle, som også er tilgjengelige i Norge, er liposombaserte Doxil (Caelyx) fra Johnson & Johnson og proteinbaserte Abraxane fra Celgene. Disse brukes blant annet i behandlingen av brystkreft. I tillegg til at de har økt effekt, har de dokumentert mindre bivirkninger i form av hjertetrøbbel og hårtap.

I tillegg til brystkreft retter denne forskningen seg mot behandling for tarmkreft.

Les også: Kan laserlys og nanopartikler erstatte cellegift?

Gassbobler og ultralyd

En annen forskergruppe ved NTNU arbeider med å pakke cellegiften inn i nanopartikler, som så festes til overflaten av mikro-gassbobler i blodstrømmen.

Disse gassboblene knuses ved hjelp av ultralyd når de når området der kreftsvulsten befinner seg, slik at nanopartiklene og cellegiften får gjort jobben sin direkte på svulsten. Det kan brukes flere steder i kroppen, men passer spesielt til medisiner som skal til hjernen.

Professor Catharina de Lange Davies ved NTNU forteller at hjernevevet er beskyttet mot giftige stoffer ved en fysisk barriere – blodhjerne-barrieren (BBB) – fordi cellene som danner veggene i blodårene, er koblet tett til hverandre. I tillegg finnes det en pumpe på overflaten av cellene som effektivt pumper stoffene ut igjen dersom de skulle komme inn i cellene.

Disse to mekanismene gjør det vanskelig å behandle sykdommer i hjernen fordi legemidler blir stoppet. Ved å sprøyte gassfylte mikrobobler i blodårene og eksponere hjernen for ultralyd kan det dannes midlertidige små åpninger eller porer i BBB slik at legemidler kan gå inn i hjernevevet.

– Vi har utviklet en nanopartikkel-mikroboble. Nanopartiklene kan inneholde legemidler og stabiliserer gassboblene ved å danne et skall på overflaten av gassboblene. Ved fokusert ultralyd mot hjernen kan vi oppnå en høy konsentrasjon av nanopartikler med legemidler inn i hjernevevet, sier Davies.

Professor Aksel Tjora har ledet et forskningsprosjekt som skulle undersøke spredningen av telemedisin og e-Helse i Norge. Der fant han og kollegene litt av hvert å sette fingeren på.

– Vi har påvist at mange av teknologiprosjektene på dette området ender kun som prosjekter, uten at resultatene blir tatt i bruk. Det henger sammen med at finansieringen stort sett er knyttet til utvikling i prosjektene. Så tar finansieringen slutt når prosjektene tar slutt. Hvis det for eksempel er snakk om uttesting av nytt teknisk utstyr, så finnes det ikke penger igjen til å følge opp at utstyret fortsatt brukes over tid, sier Tjora, som jobber ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

To forskjellige ting

Tjora har interessert seg for helsevesenets bruk av teknologi i en årrekke og påpeker blant annet at telemedisin og e-Helse er to litt forskjellige ting.

Telemedisin har vært et tema i snart 30 år og handler mest om teknologi som skal gi tilgang på ekspertise og pasientinformasjon uavhengig av hvor pasienten og kompetansen er geografisk plassert. Da kan en spesialistlege for eksempel sitte i Bergen og stille diagnose på en pasient i Odda.

Begrepet e-Helse er derimot litt videre og ikke stort mer enn 10 til 15 år gammelt. Det er en samlebetegnelse for både privatpersoners og profesjonelles bruk av IKT-tjenester i helsesammenheng.

– Begge områdene har hittil vært for mye preget av prosjekter som blir avsluttet før løsninger er godt utviklet, evaluert og eventuelt tatt i utstrakt bruk, sier Tjora.

Utstyr ble stående ubrukt

Tjora og hans forskerkolleger har blant annet beskrevet et prosjekt hvor 90 primærleger fikk utplassert telemedisinsk diagnostisk utstyr innenfor dermatologi (hud).

Ivrige teknologer og nysgjerrige primærleger var, i tillegg til prosjektfinansieringen, en forutsetning for å få det i gang. Men etter at prosjektfinansieringen var over, forsvant teknisk support. Entusiasmen ebbet sakte, men sikkert ut, og utstyret blir stående ubrukt.

– Primærlegene kunne saktens ha nytte av utstyret, men det kunne være utstyr som ikke skulle brukes veldig ofte. Da ble det for krevende å opprettholde den kunnskapen som trengtes å bruke det. Legene vi intervjuet hadde problemer med å huske når utstyret sist var blitt brukt, forteller Tjora.

Forskerne har sett flere liknende eksempler på at ny teknologi bare blir stående.

– Men hvorfor er det slik at teknologisk utvikling organiseres i prosjekter som til slutt lider en stille død, uten at noen bryr seg?

– Slik vi ser det, blir prosjektorganisering en sexy løsning. Prosjektene gir initiativtakere og politikere anledning til å vise at de satser på innovasjon og ny teknologi. Samtidig er prosjektene lite risikable siden de kommer i tillegg til rutinepraksis. Finansieringen tar jo slutt når prosjektet er slutt, så man risikerer ikke noen store økonomiske overskridelser i de vanlige budsjettene, sier professoren.

– Å teste ut nye usikre løsninger ved prosjekter gir god mening. Vi kan da snakke om at vi delegerer kreativitet og risiko til noe som kommer i tillegg til vanlig drift. Man skal heller ikke glemme at prosjektene genererer mye entusiasme og bidrar til kunnskap om hvordan vi organiserer tjenestene, og om hvordan vi kunne ha gjort tingene annerledes, utdyper han.

Prosjektpesten

En annen viktig forklaring på prosjektdøden er at prosjektene som regel blir etablert på utsiden av hovedorganisasjonen, med konsulenter og annet personell som dekkes av et annet budsjett. Prosjektene belaster dermed ikke den daglige driften, men klarer likevel å skape inntrykk av at organisasjonen er fremtidsrettet og satser på ny teknologi.

Tjora mener at bildet ikke er helsvart. Norge er tross alt en avansert teknologinasjon, også innen helsevesenet. Men med bedre organisering kunne vi vært enda lenger framme. Det norske helsevesenet er for øvrig ikke alene om å ha havnet i prosjektfella.

I Storbritannia snakker man om «The Plague of Pilots» i forbindelse med eHelse.

– I Norge snakker vi mer om prosjekter enn om piloter, så derfor kan vi si at prosjektpesten har fått for stor smittespredning i det norske helsevesenet, sier Tjora.

Prosjektpesten kan oppfattes som at det kastes penger ut av vinduet, men Tjora anslår at de viktigste tapene ligger et annet sted.

– Utgiftene til alle disse prosjektene er forholdsvis små sammenlignet med hva helsevesenet som helhet koster samfunnet. De største kostnadene er nok derfor såkalte alternativkostnader, altså at vi går glipp av potensiell effektivisering, mindre reiser og et bedre tilbud til pasientene, som vi kunne ha hentet ut fra de beste eHelseprosjektene, mener Tjora.

Følge prosjektene gjennom og ut døra

Så hva er løsningen?

– En del av løsningen bør være at prosjektene får en slags driftsfinansiering som strekker seg langt utover en rutinefase. Dessuten må vi ta inn over oss at det ofte tar lang tid å etablere og normalisere en ny praksis. Det skjer egentlig ikke før vi slutter å kalle de nye løsningene for «telemedisin» og «eHelse», men oppfatter dem som bare medisin og helse. Da først er de blitt en del av hverdagen i helsevesenet og blant folk ellers. 

Han mener de ansvarlige bør være mer restriktive med å sette i gang store prosjekter over lengre tid. 

– Og så må man følge prosjektene ikke bare frem til døra, men også gjennom døra og ut i den praktiske hverdagen. Vi skal huske på at medisinerne er opplært til å være konservative når det gjelder ny diagnostikk, hvor nye løsninger må være grundig testet og dokumentert for å tas i bruk. Men det er ofte vanskelig å skaffe effektbevis inne i eHelseprosjektene, som ofte er å betrakte som ren teknisk uttesting, sier Tjora. 

Du hugsar kanskje modemet – den kvite boksen som ulte og peip kvar gong du ville kople deg til nettet? Telefonrekninga som vaks for kvart minutt du surfa på nettet? Det var i tida då vi var ei digital øydemark.

Før breibandet.

På 50-talet, den gongen vi bygde landet, var det staten som rulla ut straumleidningar og telefonlinjer over det steinete landet. Til slutt hadde folk på kvart avsides nes fått lys i lampa og telefon i sin eigen yttergang. Mykje seinare kom internett inn i liva våre, og vi kopla oss opp til verdsveven langs dei gamle koparlinjene.

Men då fleire kopla seg opp, og stadig meir skulle gjerast på nettet, vart det for trongt.

Det er her den lite kjende historia om breibandutbygginga i distrikta startar, nærare bestemt i Sogn og Fjordane. For i denne tida er statsmonopolet oppheva, og utbygging av breiband skal skje på kommersielt grunnlag.

Historia om korleis alle utkantane i eit fylke av utkantar fekk breiband er altså ikkje ein teknologisk parentes, men historia om eit samfunnsprosjekt. Eit prosjekt der målet er at alle, uansett kvar dei held til, skal få ferdast på den digitale allmenningen som løyser stadig fleire behov i kvardagen vår og som dei fleste av oss er hjelpelause utan.

Breiband frå grasrota

– Breiband er ein grunnleggjande infrastruktur, på linje med straum og vatn. Alt pratet om å kome heim att og flytte hit er ikkje verdt noko utan breiband, seier Ivar Petter Grøtte, forskingsleiar for IKT ved Vestlandsforsking, som har følgt fylket sitt arbeid med breibandutbygging gjennom meir enn ti år.

Sogn og Fjordane har heile tida hatt mange som forstod at breiband ikkje var for moro skuld, eit blaff eller ei sak for dei datainteresserte. Det dreier seg om leiarar frå ulike private og offentlege verksemder og organisasjonar i fylket, samla under den organisatoriske overbygninga IT-forum Sogn og Fjordane.

Dette forumet har vore sentralt for fylket sin framvekst av breiband nedanfrå, frå grasrota.

Fjerde sist

I 2001 skipa IT-forum Sogn og Fjordane ei eiga eining som skulle fylle tomrommet etter den tilbaketrekte staten. IT-forum Breiband vart etablert same år, med den same breie forankringa i offentlege institusjonar.

På dette tidspunktet låg fylket med alle fjordane og fjella på fjerde siste plass i den nasjonale rangeringa over fylka si breibanddekning. Fleire kommunar snudde seg rundt for å søke midlar frå det nasjonale Høykom-programmet, som støtta utbygging i område som breibandleverandørane fann ulønsame og let stå att. Men fordi kommunane var små og søknadene av varierande kvalitet, vart fylket sitjande med smular.

Det nyetablerte breibandforumet tok grep og samkøyrde kommunane sine initiativ. No måtte kvar kommune vurdere kva for ei bygd eller grend dei ville prioritere høgast. Kvar kommune fekk velje eitt utbyggingsområde, og regionråda vart trekte inn for å sjå til at prioriteringane var gode. Kvaliteten på søknadene vart sikra av erfarne søknadsskrivarar.

I 2003 fekk fylket den første store tildelinga av midlar til breiband.

– Etter det har det alltid vore samarbeid. Alle såg at ein fekk til betre prosjekt, seier Grøtte. Elles i landet var det få slike samla grep på fylkesnivå – dei fleste samarbeida føregjekk i regionar innanfor fylkesgrensene.

Når dei små går saman

Tolv år og mange breiband-mil seinare, møtest toppar frå offentleg og privat sektor til IT-forum-konferansen 2014 i Førde. Smila sit laust. Fylket som hang etter har fått tidenes største utteljing i den nasjonale konkurransen om midlar til breibandutbygging: ein firedel av den nasjonale potten, eller 39 millionar kroner.

Grøtte summerer opp tiåret frå fiasko til suksess slik:

– Dette er historia om regional motorganisering, om å gå mot makta og samle dei små til å gjere noko i lag. Når ein samarbeider, greier ein å få gjennomslag. Ein greier å lage miljø som til saman har nok erfaringar og kunnskap. Då kan ein ta tak i eit stort problem, seier IT-forskaren.

Ei utbygging nedanifrå

Utbyggingsmønsteret for digital infrastruktur i distrikta i Noreg etter 1998 liknar det ein finn i USA. Infrastrukturen blir bygd ut på ein ustrukturert måte, utan ein overordna plan. 

Etter at staten slutta å regulere telemarknaden i 1998, har staten hatt ei tilbaketrekt rolle i etableringa av breiband. I områda leverandørane frykta var ulønsame, vaks infrastrukturen likevel fram, men han vaks fram på grunn av lokale initiativ og nettverk.

– Det har skjedd ei vekst og konsolidering frå små cowboy-initiativ til store, seriøse leverandørar, seier Ivar Petter Grøtte.

Små, lokale utbyggingsselskap oppstod som paddehattar rundt tusenårsskiftet, då breibandutbygginga skaut fart. I 2006 fanst det 10 slike selskap i Sogn og Fjordane – ein del av dei opererte berre i ein enkelt kommune. Paddehattane slo seg saman, og etter nokre år fekk fylket færre og større selskap som blei meir profesjonelle.

I dag er det tre store breibandselskap som deler marknaden seg imellom. Desse har vore viktige for konkurransen med store Telenor og har korta ned ventetida for mange husstandar og verksemder i fylket.

Breiband blir berre viktigare

Spørsmålet no er korleis desse selskapa skal holde tritt med kapasitetsbehova som melder seg. 

I dag aukar nettbruken med om lag førti prosent i året, og det må ny teknologi til. Neste generasjon breiband etter ADSL er fiberbasert. Dei syltynne, knapt synlege fibrane har stor kapasitet til å overføre data – lynraskt. Med fiber vil kvar ein elev kunne levere lekser på nettet heimanfrå. Og når velferdsteknologien kjem og bergar kommunane frå eldrebølgja, blir fiber til alle ei svært viktig sak.

– Ein kan ikkje gjere skilnad på tenestene ein tilbyr folk ut frå kvar dei bur i kommunen, seier Jan Heggheim i Nasjonalt breibandråd, som fram til nyleg var leiar i IT-forum Sogn og Fjordane. Han trur dette behovet vil melde seg fort. Dessutan meiner han det om kort tid blir slik at næringslivet i distrikta skiftar ut dyre serverar med lagring av data i nettskya. Også det krev sin overføringskapasitet.

– Vi må berre halde fram med å fokusere på breiband, seier Heggheim.

Referanse:

Skogseid, I., Grøtte, I.P. & Strand, G. L., Understanding Broadband Infrastructure Development in Remote and Rural Communities – a Staged and Reflexive Approach. Journal of Community Informatics Vol 10, April, 2014. ISSN: 1712-4441