Miljøpolitikere ønsker at grønne innovasjoner skal få oss ut av miljø- og klimakrisen.

Det er selvsagt ingen som er uenige i at vi trenger nye teknologiske løsninger og renere energi for å nå de ambisiøse miljø- og klimapolitiske målene som Stortinget har vedtatt.

Spørsmålet er om vi kan nå målene med ensidig å satse på teknologi, eller om en bredere mobilisering av forbrukerne også er nødvendig.

Dette er problem

Siden 1900 har det materielle forbruket tidoblet seg. I løpet av de neste 20 årene forventes det at etterspørselen etter energi og vann vil stige med mellom 30 og 40 prosent.

Dersom vi skal holde oss innenfor togradersmålet må klimagassutslippene ned til to tonn per person innen 2050 på verdensbasis. Ifølge SSB var det gjennomsnittlige utslippet av klimagasser på 10 tonn fra hver enkelt nordmann i 2014. Det er fem ganger mer enn vi kan slippe ut i 2050 dersom vi skal være solidariske med resten av verdens befolkning.  

Det Europeiske Miljøbyrået har forbruksnivået passert jordas tåleevne med mer enn 50 prosent.

Endring av forbruket

Overforbruk gir et press på viktige naturressurser og øker dermed faren for å svekke naturens evne til å yte livsnødvendige og verdifulle økosystemtjenester. Det er derfor et behov for å endre forbruket i en mer bærekraftig retning gjennom kraftig reduksjon av forbruk av energi og ressurser.

Men hvordan endringer i forbruket skal skje er et åpent spørsmål. I prinsippet kan vi oppnå det ved å ta i bruk ny teknologi, at vi organiserer forbruket på andre måter, eller at vi reduserer eget forbruk av miljøskadelige varer og tjenester.

Forbrukernes holdninger til disse spørsmålene kan ha stor betydning for hvilke tiltak politikerne velger å gjennomføre på miljøområdet.

Forbrukeren føler mindre ansvar

SIFO har kartlagt forbrukernes miljøholdninger de siste 20 årene. Funnene fra disse studiene viser at forbrukerne mener de har et ansvar for å løse miljø- og klimaproblemene, men graden av oppslutning om forbrukeransvar har falt.

Parallelt med denne utviklingen øker andelen som tror på at teknologien vil løse miljø- og klimaproblemene uten at vi trenger å redusere levestandarden. Nedgangen i opplevd forbrukeransvar og økningen i teknologioptimisme bidrar begge til å svekke forbrukernes villighet til å redusere sitt eget forbruksnivå.

Folk tror mer på høyteknologiske løsninger

Selv om oppslutningen om forbrukeransvar fortsatt er høyere enn for teknologioptimismen, har det skjedd et stemningsskifte i befolkningen siden 90-tallet. Vi er blitt mer teknologioptimistiske.

Denne tendensen finner vi ikke utelukkende i undersøkelser der vi spør gjennomsnittsnordmannen. Også når vi spør norske ungdommer om å beskrive fremtidens bærekraftige samfunn, er det de høyteknologiske løsningene som ungdommen har mest tro på. De ønsker å være mobile i minst like stor grad som dagens voksne, de ønsker å ha god plass og en komfortabel livsstil. Håpet er at teknologien i framtiden blir så effektiv at vi fortsatt kan unne oss en like stor grad av mobilitet og komfort som i dag.

Ungdommens fremtidsperspektiver og teknologioptimisme oppstår ikke i et vakuum. Deres og våre oppfatninger blir formet av den offentlige debatten. Løsningene som presenteres på miljø- og klimaproblemene har i økende grad dreid seg om å finne teknologiske løsninger snarere enn å endre forbruksmønsteret. Tidligere statsminister Jens Stoltenbergs månelanding på Mongstad er et eksempel på dette. Politikerne omfavner karbonfangst som en vei ut av klimakrisen fordi det er et tiltak som i mindre grad påvirker folks hverdagsliv.

Tiltak for å redusere folks avhengighet av fossil energi, som å legge restriksjoner på bilbruk, er langt vanskeligere å gjennomføre sett fra mange politikeres ståsted.

Teknologioptimisme eller naivisme?

Historisk har miljøspørsmål dreid seg om hvordan vi kan stoppe forurensende utslipp fra industri og produksjon. Men vårt daglige forbruk er også forbundet med utslipp og ressursforbruk. Det gjøres derfor mye for å utvikle mer ressursbesparende og miljøvennlig teknologi. Moderne biler med lavt bensinforbruk som slipper ut mindre forurensende avgasser er et velkjent eksempel. Likevel har vi i økende grad blitt klar over at ny og renere teknologi ikke ubetinget vil kunne løse miljøproblemene.

Det er fordi veksten i forbruket av varer og tjenester i seg selv spiser opp mye av effektivitetsgevinstene fra ny teknologi. Utviklingen av verdens mest solgte bilmodell VW Golf er et godt eksempel. Fra bilmodellen ble introdusert i 1975 til 2003 ble motorene stadig mer bensingjerrige, men innsparingene uteble på grunn av endrede krav til komfort samt sikkerhet som økte vekten med 50 prosent. Dette resulterte i at drivstofforbruket per produsert enhet bare ble redusert med seks prosent.

Fra 1975 til 2003 økte også antall personkilometer i Norge med hele 114 prosent. Igjen ser vi at den positive effekten av teknologiutviklingen spises opp av den negative effekten knyttet til selve forbruksveksten. 

Teknologioptimisme til hinder for politikkutforming

Teknologioptimismen får en stadig større plass i miljødebatten fremfor forbrukermobilisering. Et ensidig teknologifokus gir en selvforsterkende effekt. Teknologiske løsninger kan fort bli en sovepute for politikere som overgir miljøpolitikken til forskningen, næringslivet og markedet.

Troen på at teknologien skal redde oss kan fungere som en unnskyldning for politikere for ikke å gjennomføre ubehagelige tiltak. Den politiske trenden ser ut til å smitte over på forbrukerne som også foretrekker løsninger som ikke påvirker dem selv, og i mindre grad ser behovet for å endre sin egen livsstil.

Når vi spør forbrukerne om hvem som har det største ansvaret for å løse miljø- og klimaproblemene svarer de at det er myndighetene og næringslivet. Dersom politikerne ser bort fra forbrukernes engasjement for miljøspørsmål og velger å satse alt på teknologikortet, snevrer de inn sitt eget politiske handlingsrom. Det må snarere legges til rette for økt forbrukerengasjement og nye forbruksløsninger, og da tenker vi ikke på lettvinte opplysningskampanjer som skal endre forbrukernes holdninger.

Nei, skal vi skape det grønne skiftet må det graves dypere i den politiske verktøykassa og hele repertoaret av økonomiske, juridiske og – teknologiske virkemidler må tas i bruk.