Pasienten rulles inn og legges i narkose. Rundt operasjonsbordet står de grønnkledte. En av dem er verken kirurg, anestesisykepleier eller operasjonssykepleier.

Bak masken skjuler det seg en velpleiet bart og et skarpt sinn – en matematiker. Mathias Barra noterer hva som skjer i minste detalj.

På kontoret til Barra omformes notatene. Kyndig kirurgi kodes i programmeringsspråket R.

• Les også: Teknologene omformer sykehusene

Operasjonen er analysert. Verktøyet kalles operasjonsanalyse. Innlysende? Ikke helt.

Mer enn summen av delene

– Operasjonsanalyse handler ikke spesielt om operasjoner på sykehus, forklarer Barra.

Det som opereres i operasjonanalyse, er ikke blindtarmer og bukspyttkjertler. Operasjonene gjøres på komplekse systemer med matematiske metoder.

– Målet er å finne svar på spørsmålet: Hvordan kan vi operere så mange som mulig på en tryggest mulig måte med et begrenset antall operasjonsrom og fagpersoner, sier Barra.

Og redskapet er operasjonsanalysen. Hvordan virker den i praksis? Komplekse systemer oppfører seg annerledes enn summen av delene. Barra gir et eksempel.

Død, dop og prostitusjon

– Når jagerfly opererer ett og ett alene, overlever kanskje hver tiende pilot. Hvis de flyr sammen, overlever flere. En slik flyformasjon er et komplekst system. Operasjonanalysen beskriver hvordan dette kan skje, forklarer Barra.

Eksempelet er ikke tilfeldig valgt. Operasjonsanalyse ble et selvstendig fag under Andre verdenskrig.

– Død, dop og prostitusjon er dessverre gode drivere av innovasjon, sier Barra sørgmodig.

Fra håndvask til siste sting

Etter krigen var militæret fortsatt storforbruker av operasjonsanalyse. Datalegenden Kristen Nygaard brukte blant annet metoden i Forsvaret forskningsinstitutt på slutten av 1950-tallet.

Nygaard deltok i utmarsjer for å oppleve soldatslitet på egen kropp. Operasjon Løvsprett ble operasjonsanalysert ned til minste gnagsår.

Barra har fulgt samme strategi. Han har vært med kirurgene og de andre fagfolkene fra håndvask til siste sting. Han har målt tida for hvert gjøremål. Kartlagt hvem som gjør hva – og når.

Beregner det uberegnelige

– Så forsøker jeg å bygge en matematisk modell og programmerer den inn i datamaskinen. Modellen setter opp spilleregler for hvordan handlingene i operasjonssalen utfolder seg, forteller Barra.

Modellene er ikke deterministiske. De er stokastiske. Det vil si at de introduserer tilfeldigheter.

Slik simulerer de en virkelighet som ofte er uberegnelig, slik som Kristen Nygaard på 1960-tallet utviklet programmeringsspråket Simula, sammen med programmeringsgeniet Ole Johan Dahl.

Mange små skritt

Ole Johan Dahls sønn Fredrik Dahl leder gruppen for operasjonsanalyse der Barra arbeider. Verden er liten. Men kompleks.

– Ideelt skulle vi gjerne gjort eksperimenter med modellen på flere alternative virkeligheter i operasjonssalen. Det kan vi ikke, sier Barra.

Operasjonsanalytikerne må nøye seg med å studere den virkeligheten som faktisk åpner seg under operasjonskniven.

– Så må vi tilpasse modellen slik at den samsvarer bedre og bedre med det vi faktisk ser. Det er en gradvis tilnærmingsprosess, sier Barra.

• Les også: Kristen Nygaards mange virkeligheter

Hva om …

Når modellen er god nok, kommer neste skritt. Da kan modellen brukes til å simulere andre framgangsmåter.

Den kan svare på spørsmål av typen: Hva om vi ansetter en ekstra lege?

Eller: Hva om vi forskyver to operasjoner i tid, slik at en delt ressurs – anestesilegen – rekker å gå fra den ene operasjonen til den andre?

Et annet eksempel: Noen typer operasjoner varierer mye fra gang til gang. Andre er mer rutinepregede, like og forutsigbare.

– Vi kan legge operasjoner med liten variasjon i tidsbruk tettere i programmet, og spre de med store variasjoner. Slik forsøker vi å fordele usikkerheten, og det blir mindre sannsynlig at forsinkelser hoper seg opp, forklarer Barra.

Animerte datakirurger

Når han og kollegene skal foreslå endringer i framgangsmåter, trenger de å vise hva de mener for de som utfører operasjonene. Det nytter lite å komme ned til legene og sykepleierne med utskrifter av datakode.

– Vi bruker programmer som kan animere simuleringene. De ser nesten ut som dataspill, og viser en virtuell operasjonssal der animerte datafigurer beveger seg rundt, sier Barra.

Pasientflyt

Operasjoner er ikke det eneste Barra kan bruke verktøyene sine på. Forskergruppen for operasjonsanalyse har tidligere studert det som kalles pasientflyt.

– Hvordan fordeler du pasientene best mulig på delte ressurser som MR-skannere og senger? Hvordan hjelpe flest mulig slagpasienter gjennom behandling og rehabilitering?

Uten slike analyser ville det kanskje vært enda flere korridorpasienter enn i dag, sier Barra.

Flyt av skip

Simuleringene til Barra er som et moderne ekko av hvordan programmeringsspråket Simula først ble brukt på 1960-tallet.

Den gangen var det ikke pasientforløp gjennom sykehuset, men skipsanløp til en havn som ble simulert og effektivisert. Sykehuset er på sett og vis også en slags helsehavn.

– Tross omsorg og møter mellom mennesker er et sykehus også som en fabrikk. Det er som et stort, komplisert maskineri, sier Barra.

Mer helse for hver krone

Han er nøye med å understreke at han ikke ser på seg selv som en pengesparer.

– Hvor mye penger som bevilges til helse, er et politisk spørsmål. Det vi gjør, hjelper til med å få mest og best mulige tjenester ut av hver helsekrone, understreker han.

Medisinsk-matematisk revolusjon

Hvor vanlig er det å ansette matematikere på et sykehus? Ikke så uvanlig som man skulle tro, ifølge matematiker Jo Røislien, kjent fra NRK-programmet Siffer.

• Les også: Abstrakt matematikk mot brystkreft

– De er bare litt mindre synlige. Oslo universitetssykehus har en egen biostatistikkavdeling der jeg selv jobbet for en stund siden, skriver han i en e-post til forskning.no.

– De ansatte er i hovedsak folk med matematiske utdannelser. Arbeidsoppgavene er å regne på alle deler av dette med kropp og helse, alt fra enkle statistiske analyser til tung matematisk modellering, forteller han.

– Den medisinske revolusjonen vi står midt oppe i er i hovedsak en matematisk revolusjon; medisin har de siste tiårene gått fra å være et fag nært humaniora til å bli et tungt statistikkdrevet fagfelt, skriver Røislien.

Ti prosent av dagens hjerte-kar-operasjoner mislykkes, og leger ønsker derfor tilgang til teknologi og verktøy som kan redusere denne risikoen.  Klinikere ved Haukeland Universitetssykehus, Rikshospitalet, St. Olavs Hospital og Universitetssykehuset i Nord-Norge jobber i disse dager tett med forskere fra SINTEF.

Forsker Sigrid Kaarstad Dahl og kollegene hennes gjenskaper nemlig pasientens hjerte på skjermen – bevegelig og pulserende – og simulerer den helt spesifikke blodstrømningen i hvert enkelt hjerte. Slik kan de forutsi effekten av et inngrep.  

– Dette betyr at vi kan teste ut operasjonen på forhånd og si noe om hvilke tiltak som gir best resultat for den enkelte pasient, sier overlege og kardiolog Stig Urheim som jobber ved Haukeland Universitetssykehus og Rikshospitalet.

Feil med hjerteklaff

Hjerte- og karsykdommer er per i dag den hyppigste dødsårsaken i vestlige land, og den lidelsen som koster samfunnet mest. Antall pasienter med hjerte- og karsykdommer er i tillegg ventet å øke betydelig i årene som kommer.

En av årsakene til at hjertet svikter, er klaffefeil. Dagens behandling går ut på enten å reparere klaffen eller å sette inn en kunstig ventil.

Ingen vet sikkert hvilke av de mange ulike teknikkene for å behandle en syk hjerteklaff som gir best resultat for den enkelte pasient. Siden mange av reparasjonene ikke lykkes og legene må operere på nytt, betyr dette flere innleggelser, økt medisinering, redusert livskvalitet og økt dødelighet for pasientene. For det offentlige vil det si økte utgifter og lengre ventelister.

Blodstrømmen varierer

Sigrid Kaarstad Dahl syntes denne problematikken var interessant og tok doktorgraden sin ved NTNU/Simula på simulering av blodstrømning i hjerte. Da hun startet i jobb ved SINTEF, forsatte hun på samme tema, med finansiering av instituttet. I dag samarbeider en stor gruppe forskere, ingeniører og klinikere fra hele Norge på prosjektet.

En av disse er Stig Urheim. Han forteller at anatomien er spesifikk for hver enkel pasient.

– Vi ser via forskningen at blodstrømmen over klaffen mellom forkammer og hjertekammer varierer fra individ til individ, avhengig av hvor lungevenene tømmer seg i forkammeret. Når vi setter inn en kunstig klaff, kan dette ha betydning for utfallet av operasjonen, sier han.

Reservedel kan endre blodstrømmen

Med utgangspunkt i ultralyd- eller MR-bilder som er tatt av den enkelte pasient, gjenskaper forskerne derfor hvert enkelt pasienthjerte.

Med sitt eget pulserende hjerte som utgangspunkt på dataskjermen, viser Sigrid Kaarstad Dahl oss hva hun snakker om.

– Når vi får hjertet opp på skjermen, gir simuleringer en mulighet til å ta hensyn til pasientforskjeller når nye reservedeler skal settes inn.

Hun viser oss noen av simuleringene som illustrerer blodstrømningen gjennom hjertet.

– Hjerteklaffen blir sydd fast der den syke klaffen satt. Når den settes inn, kan du se hvordan strømningsmønsteret endrer seg, avhengig av hvordan den settes inn og anatomien i det spesielle hjertet.

Hun tar fram et skjermbilde med et tverrsnitt tatt rett over hjerteklaffen.

– Om jeg for eksempel endrer litt på venene som går inn i hjertekammeret og samtidig plasserer klaffen slik, sier forskeren mens hun tar tak i blodårene med markøren på skjermen. Hun flytter dem litt opp og ned i høyden, før hun fortsetter:

– Så vil du se at hastighetsprofilen over hjerteklaffen endrer seg, og det oppstår uheldige strømninger. Dette kan muligens forklare hvorfor noen pasienter får blodproppdannelse i hjerteventilen – en tilstand som er livstruende.

Detaljert plan for operasjon

Funn som dette har ført til at forskerne ser for seg et mer strukturert behandlingsløp der legene – i tillegg til den informasjon de i dag får fra ultralydundersøkelser, også kan få resultater fra 3D-simuleringer av blodstrømningen i hjertet før og etter et planlagt inngrep.

– Skal en klaff repareres, vil et simuleringsverktøy kunne gi nyttig informasjon til legene, sier Sigrid Kaarstad Dahl.

– Denne type informasjon har ikke vært tilgjengelig før, og den kan hindre uheldige strømningsmønstre som på sikt kan føre til nye sykdommer og skader.

Bevegelige vegger i Norge

SINTEF-forskeren forteller at strømningssimuleringer med ulike geometrier er et «hot» tema internasjonalt, og at flere miljø jobber med det samme som dem.  Fortsatt befinner alle seg på forskningsstadiet, men forskerne i Trondheim ligger langt framme.

– Mens noen internasjonale miljø jobber med «stivt hjerte» uten dynamikk i hjerteveggen, har vi et hjerte med bevegelige vegger. Og vi bruker ultralyd – mens mange bruker MR og CT som er mer tid- og kostnadskrevende. Vi er også heldige som har svært gode leger med i prosjektet som gjør at vi hele tiden sikrer klinisk relevans.

Nå jobbes det intenst med modeller av hjerter og klaffer i tett samarbeid med Stig Urheim og professor Bjørn Skallerud på NTNU. I disse dager etableres det også et forskningssamarbeid med Northwestern University i Chicago, som er blant de fremste klaffesentrene i USA.

– Vi har noen konkrete metoder som vi holder på med nå, forteller Dahl, – men programvaren må bli mer strømlinjeformet slik at det blir lettere å innarbeide metoden. Dette vil først skje i kliniske studier, deretter i klinisk praksis.

Finalen fant sted på Byscenen i Trondheim der åtte deltakerne fikk fire minutter hver til å formidle sin forskning til publikum. De tre som ble stemt videre fikk nye seks minutter til å utdype sitt tema, skriver Forskningsrådet i en pressemelding.

Vinneren snakket om hvordan hun bruker stamceller til å bygge nytt kjevebein.

– Vi hjelper folk som fordi de mangler tenner ikke tør smile, synge i kor eller takke ja til middagsinvitasjoner, sier Gjerde.

Det nye beinet blir solid base for tannimplantater som skrus på plass.

– Vi er de eneste i Europa som benytter denne metoden, sier doktorgradskandidaten, som fikk pokal, blomster og en reisegavesjekk på 20.000 kroner.

Dommerpanelet besto av rektor ved Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen, regissør Marit Moum Aune og sjefredaktør i Adresseavisen Tor Olav Mørseth.

Doktorgradsstipendiat Nhut M. Tran har kombinert bio- og nanoteknologi og dyrker frem såkalte nanorør. Disse brukes til å lage ørsmå nåler med en diameter på mellom 0,04 og 0,016 millimeter. 

Målet er at nålene skal revolusjonere måten vi tar prøver og analyserer kroppsvæsker og dermed hvordan vi i fremtiden kan oppdage alvorlige sykdommer som kreft og hjerteinfarkt. 

Onsdag 23. september forsvarte Tran doktorgraden ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

– Hele poenget er å redusere behovet for støtte fra fag- eller helsepersonell i forbindelse med prøvetakning og analyser av slike medisinske prøver, forteller Tran.

Smertefritt stikk i fingeren

Nanonålene inngår i en såkalt automatisert prøvetakningsenhet, som langt på vei minner om en lysbryter.

Du trykker på en knapp og nanonålene sikrer at det blir tatt en smertefri prøve i fingertuppen. Prøven mikses med de rette stoffene, umiddelbart og under optimale forhold inne i enheten, som raskt leverer en nøyaktig analyse.

I dag foregår fortsatt denne miksingen manuelt på sykehusene, noe som er både tidkrevende og tungvint. Den nye metoden gir derfor håp om en enklere og raskere metode. 

– Miksingsenhetene som er frambrakt i dette arbeidet er meget avanserte og nyskapende. De vil kunne øke følsomheten til mange diagnostiske systemer, sier professor Frank Karlsen ved HBV.

Kommersialisering på vei

Tran har gjort forskningen mens han har vært ansatt i en bedrift som del av en såkalt nærings-doktorgrad. 

Forskningen tar utgangspunkt i arbeidet til det norske teknologiselskapet Pretect (tidligere Norchip), som klarte å identifisere forstadiet til kreft.

En konsekvens av denne oppfinnelsen er et utstrakt behov for nasjonal screening. Denne jobben må i så fall flyttes ut fra kapasitetssprengte sykehus og inn på legekontor, sykehjem, velferdssenter og kanskje også i private hjem, noe som vil kreve et langt enklere og mer automatisert system. Et system som ikke bare tar blodprøver, men som også kan måle andre kroppsvæsker, hudprøver og liknende.

– Vi er strålende fornøyde med resultatet fra denne doktorgraden. Vi har hatt god dialog og fått det vi ba om: Teknologi og systemer for prøvetaking som viser at det er mulig å realisere det produktet vi ønsker, sier daglig leder i Pretect, Morten Hagen.

Han understreker at det fortsatt gjenstår mye arbeid før det vil være mulig å kommersialisere den nye prøvetakningsløsningen. Men Pretect jobber allerede med miljøet i Oslofjord Ressurspark på Campus Vestfold for å få dette til.

Kan brukes på fisk

Gjennom sin avhandling har Tran også vist at det er mulig å ta de samme biologiske prøvene fra fisk uten at det medfører vesentlig ubehag for dem.

Han håper nå å kunne jobbe videre med denne problemstillingen i videre studier. 

Referanse: 

Nhut M. Tran. Design and microfabrication of new automatic human blood sample collection and preparation devices, doktorgradsavhandling ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, september 2015. 

I framtiden vil det bli flere operasjoner på dypt vann: Olje- og gassutvinningen beveger seg mot større havdyp, offshore vindmøller og kraftverk for bølgeenergi skal etableres, mineraler på havbunnen skal utnyttes.

Behovet for roboter som kan bygge, vedlikeholde og overvåke, vil dermed øke.

Erstatter dykkere

I dag sørger dykkere for mange av oppdragene offshore. Men siden dykkerne er få, og det i tillegg ofte dreier seg om farlige oppdrag, ønsker industrien en endring. Løsningen er en mer utstrakt bruk av ubemannede undervannsfarkoster.

Problemet er bare at i dag er disse farkostene skreddersydde for spesifikke oppgaver. Dermed er de vanskelige å operere og kostbare i bruk.

Forenkle fasene i operasjonen

I et EU-prosjekt som har fått navnet SWARMs, er målet å at undervannsoperasjoner til havs skal bli enklere å utvikle, planlegge og gjennomføre.

En rekke norske partnere er med, deriblant Sintef, NTNU, Maritime Robotics, Inventas og Water Linked. Sammen med et trettitalls teknologibedrifter, universiteter og forskningsinstitusjoner i Europa går de nå i gang med å designe og utvikle soft- og hardware-komponenter. Når disse komponentene settes sammen på bestemte måter, får du en såkalt integrert plattform. Denne plattformen vil fagfolkene sette inn i dagens undervannsfarkoster.

Til slutt håper de at de ubemannede undervannsfarkostene selv skal være i stand til å løse kompliserte oppdrag på havets bunn. Altså uten at mennesker må inn og detaljstyre. 

Prøves ut i Norge og Gran Canaria

Sintef skal videreutvikle en metodikk som innebærer en måte å bryte ned arbeidsoperasjonene på i et autonomt system. Alle involverte skal ha en felles forståelse av operasjonene som skal utføres – både i design- og operasjonsfasen. Dette gjør det enklere for de involverte å designe riktig oppførsel til systemet.

–Tanken er at økt autonomi og samhandling mellom ulike undervannsfarkoster vil gi nye bruksområder og lavere kostnader, forteller Gorm Johansen ved Sintef IKT.

Fem ulike scenarier, deriblant inspeksjon av undervannstrukturer og overvåking av utslipp, skal demonstreres i henholdsvis Norge, Romania og på Gran Canaria.

Den norske demonstratoren skal få programvare og utstyr fra mange ulike SWARMs-partnere til å spille sammen. Demonstratoren skal testes utenfor Høvringen renseanlegg i Trondheim. Forsøkene er planlagt til tidlig vår 2018.

Hvert år arrangeres Forskningstorget på Universitetsplassen i Oslo som en del av Forskningsdagene. I år er tema mat. Hvordan kan vi brødfø en økende verdensbefolkning på en bærekraftig måte? Hvorfor blir noen syke av maten de spiser? Hva gjør mat sunn?

Disse og mange flere spørsmål ble besvart i telt og boder. Barn og voksne koser seg hvert år på arrangementet, men hvordan treffer opplegget to 16-åringer? Mellom barnefamilier og nerder utforsker to ungdommer kremen av norsk forskning.

Først vandret vi gjennom kjempetarmen som Kreftforeningen hadde rigget opp.

Og der inne i tarmen traff vi på Jorid Haavardsholm. Engasjert viser hun frem ulike polypper og typer kreft vi kan få i tarmen. 

– Den krefttypen hadde jeg, peker Jorid og stiller seg foran den.

– Jeg fikk behandling og tenk, i dag kan jeg gjøre hva jeg vil!

 Hun forklarer at kreft i tarmen handler mye om stress og livsstil. Et riktig kosthold og trening gir god styrke. 

I teltet til Kreftforeningen tester hun hvor sterke folk er i klypa. 

For å ha en sunn livsstil er det ikke nok å være sterk, vi må også spise sunn mat. Hvordan kan forskning sikre god bærekraftig matproduksjon til alle?

Sjokolade laget av tang

Forskningsrådet gir noen smakebiter.

Bjørn Braathen deler ut sjokolade med tang. Overraskende nok smaker det kjempegodt.

Braathen forklarer at tang kan vokse enn mannshøyde på bare fire måneder, inneholder mange næringsstoffer og kan brukes i biodrivstoff. Derfor mener han det er ressurs vi bør utnytte bedre i fremtiden.  

En annen som vil få ungdommen til å tenke nytt i matveien er Lasse Fredriksen. Han forsker ved Institutt for kjemi, bioteknologi og matvitenskap på NMBU i Ås. I teltet deres er det mark og sirisser som står på menyen. 

Fredriksen mener sirissene smaker som chips eller kanskje gammel frokostblanding. Han har stor tro på at slik mat kommer til å være en viktig kilde til proteiner i fremtiden. 

Drone skal hjelpe bonden

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Ås jobber blant annet med bærekraftig ressursforvaltning og innovasjon i landbruket. Her stiller de ut en drone som kan kartlegge jorder og gi verdifull informasjon til bonden. 

For eksempel kan dronen gi data til traktor eller spreder om hvor det trengs gjødsling. Da slipper bøndene å spre mer kunstgjødsel enn nødvendig, og de kan redusere mengden gift landbruket slipper ut i naturen.

Katrine Bjerkan på Seksjon for genetikk og evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo jobber med landbruk på en helt annen måte, nemlig med genmodifisering.

Her viser hun fram en metode for å sjekke om en plante har blitt genmodifisert.  

Fordi GMO er forbudt i Norge, får de ikke ta med noen genmodifiserte planter ut fra laboratoriet. Istedenfor har Katrine tatt med planter med naturlige mutasjoner. 

Kunnskapsfiske

Universitetsbiblioteket i Oslo minner folk på at vi i tillegg til å fiske etter mat, også kan fiske etter informasjon. Her er fisken en lapp med en påstand. 

På lappen som Bjørg fisker fram, står det:

Bjørg gjetter at det må være fleip, men blir forbauset når hun snur lappen. Der står det at den amerikanske kongressen har vedtatt at pizza er en grønnsak.

– Det beviser bare at det er viktig å være kildekritisk, utbryter Bjørg. 

Bakerst, litt borterst fant vi det eneste teltet med ungdom som målgruppe.

Ung regjering

Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo har ikke fokus på mat, men på barn og unge i demokratiet.

Musikkvideoen til den norske rapartisten Lars Vaular – «Ung heit gateflamme» – spiller på en skjerm. I låta synger han om sin egen regjering, som barna får være med i. I hvert fall på Forskningstorget. Alle kan skrive hvilken minister de vil være, og hva de vil endre.

Bjørg spinner demokratilykkehjulet, får overta regjeringen og vinner en t-skjorte.

Studentene på stand snakker med ungdommene som kommer, og vårt besøk endte opp i en god politisk diskusjon.

Bjørn Solingsli er 18 år og går første året på Universitetet i Oslo. På Forskningstorget viser han barn hvordan de kan bruke kjemi til å lage gelekuler.

– Jeg synes det er viktig å vise barn hvor spennende og artig kjemi kan være! I tillegg viser vi at en kjemijobb kan være gøy selv om det kanskje ikke virker sånn i utgangspunktet.

- Imponert

Med meg på Forskningstorget var Bjørg Kristiansen, snart 16 år. Hun var ofte på Forskningstorget som barn. Nå er hun tenåring med andre interesser og preferanser. Klarte Forskningstorget fortsatt å appellere til henne?

– Jeg er utrolig imponert. Det er kjempeinspirerende og kult! Å se hvordan forskere jobber gir meg litt lyst til å bli forsker. Naturfag er det faget jeg liker best, og så det må bli der i så fall. GMO er det jeg synes er aller mest spennende.

– Dessuten var det praktisk at det var mat som var tema i år, for da fikk vi sjokolade overalt!

Den digitale revolusjonen har i løpet av et par tiår satt dype spor på norske arbeidsplasser. I dag forholder rundt 85 prosent av norske arbeidstakere seg til bruk av en datamaskin i løpet av arbeidsdagen.

For noen grupper er denne utviklingen vanskeligere enn andre. Totalt oppgir hver sjette arbeidstaker at de sliter med å henge med på den teknologiske utviklingen. Blant eldre arbeidstakere er andelen større.

Innebærer det at seniorer eller andre mindre datakyndige grupper står i fare for å skvises ut når arbeidsplassen innfører ny datateknologi?

Ikke nødvendigvis, ifølge en ny Fafo-rapport:

– Om du vil og må – og arbeidsgiver legger til rette – kan den enkelte arbeidstaker ta store digitale sprang, oppsummerer Fafo-forsker Rolf K. Andersen.

Fra skrutrekker til duppedings

Sammen med kollega Tove Mogstad Aspøy har han undersøkt to arbeidsgrupper hvor digital teknologi på kort tid har blitt en nødvendig del av arbeidshverdagen: bilmekanikere og ansatte i hjemmesykepleien.

Begge yrkene var for bare noen få tiår siden helt manuelle jobber. Gradvis har digitale apparater og programvare blitt viktige verktøy.

Særlig for bilmekanikere har arbeidsplassen blitt dramatisk endret. En bilmekaniker anno 1980 ville neppe klare å utrette stort på en relativt ny bil.

Fra å være prisgitt mekanikerens erfaring og store papirbaserte manualer foretar han nå feilsøkingen nesten utelukkende med digitale verktøy. Dette henger tett sammen med at bilene delvis har blitt datamaskiner på hjul.

Fafo-forskerne intervjuet en gruppe på ti mekanikere over 55 år. Én av de ansatte beskrev dagens arbeidssituasjon ved skrubenken slik:

«Stort sett så finner vi alltid hva som er feilen på dataen før vi begynner å reparere. Så kommer det opp et forslag til hva man skal gjøre når man skal begynne å skru. Er det noe rent mekanisk som er feil, så må man begynne å lete. Da hjelper det ikke med dataen, men det meste er elektronisk, så vi finner det stort sett på datasystemet.»

I tillegg har denne delen av bransjen fått en flatere struktur. Mekanikerne må i langt større grad forholde seg til databasert fakturaarbeid, så vel som direkte kundekontakt.

Tid til å fordøye utviklingen

Enorme endringer til tross, de fleste mekanikerne synes å ha hengt med hele veien fra den helmekaniske til en langt mer digital arbeidsdag.

Alle de som ble intervjuet, hadde gått på kurs for å lære nye datasystemer. De omtalte likevel mye av den nye kunnskapen som selvlært – skrittvis læring gjennom prøving og feiling. Bedriften hadde da også utstyrt alle med hjemme-PC-er for å skynde på læringskurven.

Det betydde også mye at utviklingen hadde kommet gradvis, fra enkle til mer avanserte apparater. Det hadde gitt alle tid til å fordøye den teknologiske utviklingen.

Avdelingslederen beskrev opplæringen som «en type stille kunnskap som blir smittet over fra den ene ansatte til den andre».

– Med god tilrettelegging der de ansatte får gå litt skrittvis frem, er det mulig å få de aller fleste med på reisen. Det er viktig å ha gode pådrivere. Dette kan være ledere, men også ansatte og tillitsvalgte, sier Andersen.

Å overvinne tastaturfrykten

Læringsevnen var likevel ujevnt fordelt. Såkalte superbrukere sto innledningsvis sentralt – ansatte som var mer eller mindre utlærte i teknologien og som kunne bistå kollegene og spre kunnskap.

Selv om også noen av de eldste hadde papirer på at de var eksperter, var kontrasten mellom eldre og yngre mekanikere følbar for andre.

Som en mekaniker forteller: Det handler om frykten for å trykke på feil knapper.

«Vi har fått noen kurs, ellers har vi måttet finne ut av det på egen hånd. Vi har gjort som ungdommen og trykket i vei, men vi som er eldre, er nok litt mer forsiktige med å trykke oss av gårde. Vi er så redde for å gjøre feil. (…) Jeg synes det var verst til å begynne med, da var det tungt, men så lenge du turte å begynne å trykke på knappene, så gikk det greit.»

– Innen trygge rammer er det ingen grunn til å anta at seniorer ikke kan lære nye digitale verktøy, understreker Andersen.

Ikke alle klarte spranget

For de aller fleste mekanikerne som forskerne snakket med, har overgangen vært håndterbar. Teknologien har nær sagt vært en overlevelsessak. Dersom de skulle bestå som fagarbeidere – med relativt godt lønnsnivå – måtte de tilpasse seg. I dag «må du ha PC for å skifte bremseklosser», som én uttrykte seg.

Selv om dette synes å ha vært et klart mindretall, var det ikke alle som klarte det digitale spranget. Bedriften har likevel strukket seg langt for å finne alternativer for denne gruppen, riktignok uten at dette var uttrykt som en formell seniorpolitikk.

«Så lenge du turte å begynne å trykke på knapper, så gikk det greit. Men de som ikke turte det, ble hengende langt etter. Noen har gått av, noen plukker deler på delelageret og er på dekkshoppen. Så de bruker ikke dataen i det hele tatt», forteller en av de ansatte.

Mette av læring

Tidligere undersøkelser viser at mangel på digital kompetanse ikke trenger å være en bøyg i karrieren. Selv om mange sliter med å holde tritt med stadig nye IT-krav, klarer de fleste likevel å utføre jobben og stige i lønns- og ledelsessystemet.

Mekanikernes erfaringer bekrefter langt på vei dette hovedinntrykket.

– Tilpasningen til digitale verktøy kan være et strev, men bærer frukter dersom de innføres på riktig måte, forteller Andersen.

Likevel: Blant mekanikerne som hadde holdt stand gjennom alle nyvinninger synes ikke iveren etter enda mer IT-kunnskap å være stor. Mange så også at pensjonsalderen nærmet seg.

De maktet altså dagens teknologiske nivå, men, som én sa det:

«Jeg er såpass gammel at jeg er fornøyd med det jeg har. Men det er klart, hadde jeg hatt 20 år igjen i bransjen, så skulle jeg lært meg mer. Skulle jeg lært noe mer, måtte det blitt på det elektriske. Det er ikke strøm igjen i kablene lenger, nå er det bare signaler. (…) Men for det jeg driver med i dag, så er det ikke noe problem».

Referanser: 

Tove Mogstad Aspøy og Rolf K. Andersen: Digital kompetanse i arbeidslivet, Fafo-rapport 2015:28.

Birgit Bjørkeng og Bengt Oscar Lagerstrøm: Voksnes basisferdigheter – resultater fra PIAAC, Statistisk Sentralbyrå, 2014.

At en person demens bærer med seg en GPS har vist seg å gi trygghet for både den demente og de pårørende. Hvis hun for eksempel går seg bort, kan hun lett lokaliseres.

Men det er krevende å bruke GPS på denne måten blant personer med demens og samtidig gjøre det slik at den gir dem både trygghet og frihet.

Sammen med fagpersoner i fem kommuner har Sintef-forskere beskrevet hele forløpet kommunene må gjennom når de planlegger å sette i gang og organisere en GPS- tjeneste. 

Ved hjelp av tekst og grafikk presenterer de alt fra planlegging, individuell tilpasning, opplæring og prøveperiode – til kvalitetssikring, oppfølging og daglig bruk av GPS-en. Forskerne la fram dette på seminaret Velferdsteknologi for egenmestring ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold denne uka.

Gode resultater

GPS som kan lokalisere personer med demens, kan virke positivt både for pårørende og bruker.

De fleste demente kan opprettholde selvstendigheten sin, nyte frihet og fortsette med aktiviteter utendørs til tross for utviklingen av sykdommen. For de pårørende er GPS-teknologien betryggende, og på sykehjem og omsorgsboliger opplever de ansatte og beboere færre konflikter og bruker mindre ressurser på å holde ro.

Kommunene opplever også et press fra regjeringen som har uttalt at velferdsteknologi skal være integrert i omsorgstjenestene innen 2020. Alle politikere snakker om at velferdsteknologi skal tas i bruk i helse- og omsorgstjenestene, men ofte er det uklart hvordan det skal fungere i praksis.

Komplekst og utfordrende å komme i gang

Fordi folk i kommunene ikke helt vet hvordan de best kan bruke GPS-teknologien, sitter flere av dem fremdeles på gjerdet. Det er et behov for mer informasjon og rådgivning.

Kommuneøkonomien er ofte dårlig, og folk er usikre på om teknologiløsningen vil være lønnsom for kommunen? Og hvordan skal de løse oppfølging og ansvar for alarmer?

Både SINTEF og de fem pilot- kommunene som har deltatt i uttestingen av GPS gjennom prosjektet Trygge Spor, har mottatt mange spørsmål fra vitebegjærlige kommuneansatte.

Og selv om GPS er et godt hjelpemiddel, er det ikke sikkert at denne teknologien passer ikke for alle, ifølge forskerne.

– Før anskaffelse av teknologi, må det gjøres en generell kartlegging for å få en overordnet forståelse av personens behov for hjelp. Det kan være at et dagsentertilbud eller støtte til medisinering i hjemmet er mer aktuelt for personen, sier Silje Bøthun i Sintef.

– Hva skjer hvis GPS blir vurdert som riktig tiltak?

–Da må kommunen gå videre med detaljplanlegging og tilpasse tjenesten til den enkelte brukeren. Det betyr at man må bestemme hvem som skal følge opp brukeren, og hva som for eksempel skal være kriterier for å lokalisere og eventuelt hente bruker, sier Bøthun.

Viktig å tilpasse til enkeltpersonen

Noen pasienter med demens er trygghetssøkende og ønsker å bli lett opp ved hjelp av GPS-en bare de har vært borte i et par timer. Andre ønsker å klare seg selv gjennom hele dagen uten unødig innblanding fra andre.

En omsorgsperson kan lett bli bekymret hvis været er dårlig og en GPS-bruker er ute og går. Når det er vinter og mange minusgrader – hvordan skal da søket tilpasses? Skal brukerne da søkes opp raskere enn i godvær?

– Det er viktig at både pårørende og personen med demens, i den grad det er mulig, er med på diskusjonen når slike kriterier fastsettes. Forutsetningene må tilpasses den enkelte og hva som er viktig for han/henne. Det er viktig å se brukerens ønsker i sammenheng med hva som er forsvarlig og hva brukeren mestrer, sier Bøthun.

Det er avgjørende at GPS-en blir med ut når den demente skal ut og gå, og rutiner er grunnleggende: Har brukerne den i lomma, eller i snor rundt halsen? Henger den ved utgangsdøra for brukere som bor hjemme? Og hvem passer på at den lades?

Det viktigste er en plan

– De konkrete tjenestene vil selvfølgelig se forskjellige ut og variere for de ulike kommunene, sier Bøthun.

– Det viktigste er at alle kommuner har en plan. Det er det vi vil hjelpe med. Vi har beskrevet hver del av tjenesteforløpet i detalj slik at alle nå kan etablere en lokal tjeneste, basert på erfaringene som er høstet så langt.