Det gir høy status å reise mye og langt. Mange misunner forretningsfolk som stadig er på farten til andre verdensdeler. Feriebilder får mange likes på sosiale medier.

Denne glamoriseringen av reising gir et skjevt fokus, mener britiske og svenske forskere. Og da sikter de ikke til de miljømessige konsekvensene. 

Reising kan ha store personlige skadevirkninger som blir oversett og ignorert, ifølge studien som nylig ble publisert i tidsskriftet Environment and Planning.

Fysiske, psykiske og sosiale kostnader

Stefan Gössling, professor ved Universitetet i Lund og Linnaeus Universitet i Sverige, har gjennomgått tidligere forskning på konsekvenser av reising sammen med Scott A. Cohen ved britiske University of Surrey.

Reising definerer stadig mer av vår sosiale identitet. Vi må reise for å skaffe oss sosial kapital. Dette overskygger de mørkere sidene ved å reise mye, innleder forskerne i studien. 

– Hyppige reiser har negative konsekvenser både fysiologisk, psykologisk, følelsesmessig og sosialt, påpeker Gössling.

Han er professor i bærekraftig reiseliv og er også tilknyttet Vestlandsforskning i Norge.

Men foreleser Tor Geir Kvinen ved Handelshøyskolen BI er kritisk til studien og mener den er ubalansert.

Opplevelser gir varige minner

– Folk bruker stadig mer tid og penger på opplevelser, og noe av årsaken er nok at det gir varige minner. Lykkeforskning har jo også vist at opplevelser gjør oss lykkeligere enn å kjøpe materielle ting, innvender Kvinen overfor forskning. no.

Flere studier har vist at vi blir lykkeligere av å kjøpe feriereiser og andre opplevelser.

Kvinen forsker på opplevelsesøkonomi og har har jobbet 15 år som høyskolelektor ved Handelshøyskolen BI. Nå er han doktorgradstipendiat ved Aalborg Universitet i Danmark.

Han synes det er bra at forskere lager kritiske studier som setter søkelys på positive effekter av reising, som motvekt til nye livsstiler.

– Men det virker som forskerne har laget en hypotese som er negativ til mye reising, og så funnet studier som bekrefter dette. Jeg synes studien mangler en balansert tilnærming, fordi den stigmatiserer reising uten å ta med noen av de positive effektene, sier han.

Svekker immunforsvar og hukommelse

I den nye samlestudien til Gössling og Cohen trekker de fram en rekke tidligere resultater som viser reisingens negative sider. Blant annet forstyrrer jetlag kroppens døgnrytme og kan føre til tretthet, vansker med å sovne og problemer med fordøyelsen.

• Les også: Medisin mot jetlag

Mye jetlag kan også påvirke gener knyttet til aldring og immunforsvar og øke risikoen for hjerneslag eller hjerteinfarkt.

Kronisk jetlag kan også påvirke konsentrasjon og tenkeevne og gi svekket hukommelse.

Dette er påvist i en studie av kabinansatte som omtales i den nye samlestudien.

Blodpropp og stråling

Flytrafikken øker også risikoen for blodpropp i bena til passasjerene. De utsettes i tillegg for bakterier fra medpassasjerer, skriver Cohen og Gössling.

• Les også: Strømper beskytter mot blodpropp

De som flyr langt og ofte er også utsatt for store mengder stråling. En studie som trekkes fram viser at kommersielle flygere er mer eksponert for dette enn arbeidere ved atomkraftverk.

Forretningsfolk som reiser mye har også færre muligheter til å spise sunt. Mens de er underveis spiser de mer usunt enn når de er hjemme, på grunn av liten tilgang på sunn mat på flyplassene.

Stress og tretthet

Reising har også psykologisk og følelsesmessig påvirkning på oss, skriver de to forskerne. Det kan være stressende å forberede ordninger hjemme før man reiser. Forretningsreiser fører heller ikke til redusert arbeidsmengde, og arbeidoppgaver kan hope seg opp mens du er borte.

Flyforsinkelser kan gi tidspress, og det kan være stressende å finne frem i nye miljøer og kulturer.

Går ut over familien

Forhold til familie og venner kan også bli skadet av overdreven reising.

En studie som omtales i samlestudien viser at barns atferd kan bli forverret når en av foreldene er borte i lange perioder på forretningsreiser.

Annen forskning viser at hyppige turer kan skape ubalanse i hvem som tar husarbeid og barnepass. Siden menn utgjør flertallet av forretningsreisende, skaper fraværet flere byrder for kvinner.

Og på toppen av det hele bruker mennene mye tid til avslapping og tid med familien, når de endelig er hjemme mellom reisene. Mye fravær kan dermed svekke vennskap og andre sosiale nettverk, skriver forskerne i samlestudien.

Vet ikke hvor grensen går

–  Hvor mye må man reise før de negative konsekvensene oppstår?

–  Det vet vi ikke helt, men de fleste studiene som finnes, gjelder de som reiser mye gjennom jobben. De færreste reiser mer enn en gang i måned i fritiden, sier Stefan Gössling til forskning.no.

Han er nå i ferd med å undersøke nettopp hvor mye man kan reise før det utløser helseskadelige effekter og sosiale problemer, forteller han. 

– Vi har et samabeid med et medisinsk institutt for å undersøke nettopp dette, sier han.

Ser ikke positive effekter

 – Dere har ikke sett etter positive effekter av det å reise mye?

 – Jeg kan ikke se hvilke positive effekter det skulle være. Mener du for eksempel økt selvbevissthet, erfaring fra andre kulturer? spør Gössling, og svarer:

– Så vidt jeg kan se finnes det bare påstander om at disse effektene finnes, men ingen spesifikk forskning som viser en slik sammenheng. Det er også vanskelig å måle slike effekter, påpeker han. 

Det vi kan diskutere er den økte sosiale kapitalen man kan få av å reise. Men her bør man være bevisst på at den medaljen har to sider, om du skal få økt sosial kapital av å reise må noen andre få en lavere status, sier Gössling til forskning.no. 

Negative effekter kan spre seg

Hittil har bare en liten elite reist mye. De har høy inntekt, bor bra og reiser langt. Bare tre prosent av svenske innbyggere foretar en fjerdedel av svenskers totale mengde av internasjonale turer.

Bare fem prosent av Frankrikes befolkning sto for halvparten av samlet distanse for alle franske innbyggere.

Men siden hyppig reising nå blir stadig mer vanlig, kan de negative effektene begynne å spre seg til større deler av befolkningen, frykter forskerne.

Det glamorøse fokuset på mye reisevirksomhet er en barriere mot å endre adferd, mener de.

Gössling håper fokus på forskning som påviser reisingens negative konsekvenser vil endre holdninger og føre til at mange reiser mindre. 

Kilde: 

S. Cohen, S.Gössling: A darker side of hypermobility. Environment and Planning. 2015, volume 47. doi:10.1177/0308518X15597124

Scenen er en klisjé: Sjøfolk i en livbåt på andre uka, med bare noen skvetter skittent vann å drikke i bunnen av vanntanken.

I det siste er fiksjonen også blitt grusom virkelighet for tusener av båtflyktninger.

Problemet kan forstørres til global målestokk: Kontinentene er livbåter på verdenshavene. Ferskvannet er i ferd med å ta slutt. I alle fall det rene ferskvannet.

• Les også: Vannmangel verre enn antatt

Drikkevann blir forurenset. Bakken pumpes tom for grunnvann. Regnet uteblir. Vannmangel er i ferd med å bli ett av menneskehetens store problemer.

Men hvorfor kunne ikke sjøfolkene i fortellingen stikke hodet over ripa og slurpe i seg havvann?

Salt i blodet

Havvann er om lag fire ganger saltere enn vannet inni kroppen. Drikker du saltvann, så vil denne sterke saltblandingen trekke vann ut av cellene. De tørker ut. Hvorfor skjer dette?

Hvis du drikker saltvann, blir blodet på utsiden av celleveggen saltere enn væsken inni cellene.

Celleveggen er som et slags tynt filter – en membran. Denne membranen kan slippe gjennom vann, men ikke salt.

Cellene tørker ut

Fysikkens lover sier da: Vannet vil presse seg fra innsiden av cellene og ut gjennom celleveggen for å tynne ut den sterkere saltblandingen i blodet.

Dette presset kalles osmotisk trykk. Cellene tømmes for vann. De tørker ut.

Hvorfor fortelle alt dette? Fordi det som skjer i mange anlegg der saltvann blir til ferskvann, er det omvendte av det som skjer i kroppen.  Nøkkelordet er osmose.

Omvendt osmose

I Carlsbad i California bygges nå det største avsaltingsanlegget på den vestlige halvkule. Området er i vannkrise. Vannstanden i den kunstige innsjøen Lake Mead er rekordlav. Skogbranner herjer.

I avsaltingsanlegget skal osmosen kjøres i revers. På den ene siden av membranen er vann fra det salte Stillehavet. På den andre siden er ferskvann.

Osmosen vil gjerne suge ferskvannet gjennom membranen ut i saltvannet. Men sterke pumper suger i motsatt retning. Saltet blir igjen på saltvannssiden, mens ferskvannet siver gjennom filteret og inn i vanntankene.

Video fra TV-stasjonen KPBS viser byggingen av Carlsbad-anlegget.

Enormt undertrykk

Disse pumpene må virkelig jobbe. De må suge med et trykk som er over femti ganger sterkere enn lufttrykket på jordas overflate.

Dette går ikke av seg selv. Pumpene krever energi. Energi fører til forurensning og koster penger. Derfor blir det forurensende og dyrt å lage ferskvann fra sjøvann.

Vanneksportøren Israel

Likevel har flere land allerede begynt å avsalte sjøvann i stor skala. Fremst ligger Israel. Rundt halvparten av alt ferskvann som landet bruker, kommer fra slike anlegg.

Israel kan til og med eksportere vann og hjelpe sine naboland med å bygge avsaltingsanlegg. Dermed kan strid om svinnende vannkilder bli til fredelig samarbeid, håper en israelsk forsker som er intervjuet av Environment & Energy Publishing.

Avsaltet framtid

Også Australia satser stort på avsalting av sjøvann. Grunnen er den samme som for California: Den verste tørken i nyere tid, kalt tusenårstørken.

• Les også: Rent vann med nanoteknologi

Mange andre land følger opp. I 2013 fosset halvannen gang så mye avsaltet ferskvann ut av verdens avsaltingsanlegg som fem år tidligere, ifølge en artikkel på nettstedet Global Water Intelligence.

– Hvis ikke folk blir bedre til å spare på vannet, har avsaltingsindustrien virkelig en sterk framtid, sier redaktøren for dette nettstedet i samme artikkel.

Slik gjenvinner Israel avløpsvann og avsalter havvann. Video fra den amerikanske allmennkringkasteren PBS.

Kutt energien

Om framtida kan man si at den kommer ganske av seg selv. Det samme gjelder ikke den lyse framtida til avsaltingsindustrien. Her må det jobbes for å møte tekniske utfordringer.

Den første og største utfordringen er energiforbruket. Det er heldigvis på vei nedover. Hvorfor? Fordi membranmetoden med omvendt osmose, den som er forklart lenger oppe, har lavere energiforbruk enn metoden som først var i bruk, nemlig fordampning.

Fordampning i Midtøsten

Fordampningsanleggene er variasjoner over et enkelt tema: Varm opp saltvannet, samle opp vanndampen og kjøl den ned til ferskvann.

I praksis kan dette gjøres på mer finurlige måter. Du kan for eksempel senke trykket i saltvannstanken. Dermed koker det ved lavere temperatur. Dette kan skje i flere trinn og flere tanker, med stadig lavere temperatur og trykk.

Slike metoder har vært brukt mye i Midtøsten. De oljerike gulfstatene har jo også nok energi å drive anleggene med.

Kutt priser

Nå overtar omvendt osmose mer og mer. Metodene forbedres. Energiforbruket synker, men er fortsatt et troll med to hoder som må nedkjempes for at avsaltingsindustrien virkelig skal gjøre seg fet.

Det første hodet er prisen for energi. Avsaltet ferskvann blir dyrt. Verdensledende Israel er i ferd med å kappe prisen – og dette hodet på trollet.

Deres avsaltede vann koster rundt 0,4 dollar eller 3,4 kroner per tusen liter, levert fra avsaltingsverket.

Kan konkurrere

Til sammenligning: Vannavgiftene i vannrike Norge ligger på rundt 16 kroner for tusen liter, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå, men varierer mye fra kommune til kommune.

Tallene er ikke direkte sammenlignbare. I norske vannavgifter inngår også andre utgifter, for eksempel fordeling av vannet gjennom vannledninger.

Likevel viser de at avsaltet vann kan konkurrere på pris. Vanlige forbrukere i Israel betaler rundt 18 kroner tusen literen, ifølge en artikkel i avisa Haaretz fra 2014.

Prisnivået ellers er riktignok litt lavere i Israel enn i Norge, men halvparten av vannet til denne prisen kommer altså fra avsaltingsanlegg.

Slik virker avsaltning med omvendt osmose. Animasjonsfilm fra DVSMarketing.

Fornybar avsalting

Energitrollet har også et annet hode: forurensning. Energiproduksjon lager klimagasser. Hvordan hindre at hver liter vann i springen også spruter karbondioksid ut i lufta?

Gulfstatene gir ett av svarene: fornybar energi. Fra å være olje- og gassbrennende miljøverstinger satser de på energikilden de også har mye av – sol.

Saudi-Arabia bygger nå verdens største omvendt osmoseanlegg drevet med elektrisk strøm fra solceller.

Den fornybare løsningen for avsaltingsanlegg vil ellers være den samme som for energiproduksjon ellers. Vindenergi og varme fra jorda – geotermisk energi – egner seg spesielt godt, ifølge en rapport fra, International Renewable Energy Agency.

Verdens største soldrevne avsaltningsanlegg bygges i Saudi-Arabia. Video fra EWT-World Company.

Kjernekraft

Avsaltingsanlegg kan også drives med strøm fra kjernekraft. Både Japan og India lager ferskvann på denne måten.

Da kan både strøm og oppvarmet kjølevann utnyttes i kombinerte anlegg med omvendt osmose og fordampning.

Manetfiltre

Selv om energitrollet blir nedkjempet, lurer andre problemer under vannskorpa for avsaltingen, bokstavelig talt.

Saltvannet som suges inn i anleggene, er ikke rent. Det inneholder alle slags livsformer.

Noen livsformer, som maneter, er kanskje først og fremst et problem for avsaltingsanleggene. Det nye store soldrevne anlegget i Saudi-Arabia har egne manetfiltre ved vanninntakene.

Suger fisk

Verre er det når egg, yngel og voksne fisk, for ikke å si sjøfugler og seler suges inn mot en uskjønn død i omvendt osmose.

Kjernekraftverk og andre varmekraftverk har de samme problemene når de skal hente kjølevann fra sjøen. De har også erfaringene og teknologien som kan løse problemet.

Løsningen kan for eksempel være filtre, regulering av vannstrømmen gjennom pumpene, mange mindre inntak istedenfor ett stort inntak og inntak begravet under grus og sand på havbunnen.

Uspiselig saltsuppe

I andre enden av prosessen spyr anlegget ut det som blir igjen når ferskvannet er hentet ut – en sterk saltsuppe. Den er uspiselig, også for miljøet.

I tillegg til salt inneholder den sterke konsentrasjoner av andre stoffer som finnes naturlig i sjøvann – mangan, bly og jod, og dessuten rester av utslipp fra mennesker, for eksempel nitrater.

Selve avsaltingen bidrar også med forurensende stoffer – blant annet tungmetaller og kobber – som skal hindre at rør og filtre tettes igjen av organiske stoffer.

Denne usmakelige saltsuppa bør ikke tilbake til havet uten videre. Der vil den synke ned og gjøre skade på bunnlivet.

Resirkulert vann

Den kan begraves på land eller fylles i dammer hvor vannet fordamper og bare de faste stoffene ligger igjen. Den kan også fortynnes før den slippes tilbake ut i havet. Uansett må avsalting fortsatt tas med en miljøklype salt.

Kan disse miljøproblemene løses? Svaret er: Gjør det samme som med avfall for øvrig! Resirkulér!

Alt ferskvann må ikke hentes rett fra havet. Avfallsvann kan renses igjen med de samme metodene som brukes til å avsalte havvann.

Istedenfor havvann kan også brakkvann fra innlandskilder brukes. Slikt vann egner seg enda bedre for omvendt osmose fordi det inneholder mindre salt enn havvann og derfor krever mindre energi å rense.

Nye metoder

Det ligger også flere andre, eksperimentelle teknologier og dupper i vannskorpen.

• Les også: Renere vann for fattige land

En slik metode er det omvendte av omvendt osmose, altså rett og slett osmose. Fra saltvannet trekkes ferskvannet gjennom et filter mot en enda sterkere oppløsning.

Hva er da poenget? Svaret er at denne enda sterkere oppløsningen kan fjernes lettere i neste trinn.

Slik virker osmoseanlegget, kalt forward osmosis. Videoen fra firmaet Oasys har markedsføringspreg, men forklarer metoden greit.

Andre metoder går ut på å varme havvannet direkte med sola eller – helt motsatt – fryse ferskvannet ut av saltvannet, slynge det gjennom sentrifuger, presse det gjennom nanorør eller elektriske felt og utsette det for sjokkbølger.

Uansett – utviklingen vil fortsatt skyte fart. Det amerikanske konsulentselskapet Lux Research spådde i 2009 at markedet for avsalting vil tredobles fram mot 2020.

Lenker og referanser:

Israel is creating a water surplus using desalination, E&E Publishing, 7. februar 2014

Over and Drought: Why the End of Israel’s Water Shortage Is a Secret, Haaretz, 24. Januar 2014

The Carlsbad Desalination Project

Al Khafji Solar Saline Water Reverse Osmosis (Solar SWRO) Desalination Plant, Saudi Arabia, water-technology.net

Nuclear Desalination, World Nuclear Association, oppdatert august 2015

Desalination, With a Grain of Salt: A California Perspective, Pacific Institute, 2006

Water Desalination Using Renewable Energy, International Renewable Energy Agency, 2012 (pdf)

Å være genforsker betyr ikke at du tror at alt kan forklares med DNA og gener. Tvert imot. 

Ved å bruke Marti Bjørgen som eksempel påpeker Simen Rød Sandve i sin blogg at de genetiske variantene hennes bare forklarer en liten del av hennes nær perfekte balanse mellom styrke, hurtighet og kondisjon. «Resten har andre forklaringer som oppvekstmiljø, trening, geografi, trening og mer trening» , skriver. 

Sandve har vært med på å kartlegge både hvetens og laksens genomer. Nå jobber han med å forstå hvilke av laksens gener som er viktige for tilpasningene til norske elver – såkalt Aquagenome – og hvilke gener som påvirker laksens evne til å lage sunt omega-3, eller GenoSysFat.

Men hva mener han og holder han på med sånn ellers?

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Canada. Først en tur til vestkysten for å fiske stillehavslaks og se grizzlybjørner i aksjon i elva. Deretter skulle jeg dratt på road-trip til østkysten for å samle inn litt atlantisk laks til prosjektet vårt.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Hadde valget vært mellom Jakten på kjærligheten eller Forsker grand prix hadde bonderomantikken truffet nerden i meg. Ingenting er som en time med klønete sjekking i et fjøs. Så da er vel svaret Forsker grand prix.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Akkurat nå har forskningen en liten ledelse på undervisning i morsomhetsgrad. Vi har flere spennende prosjekter på gang, for eksempel har vi akkurat startet opp et stort prosjekt for å lære mer om hvordan genetikk og ernæring påvirker laksens evne til å produsere sunne omega-3 fettsyrer.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap? 

– Hvorfor te? Jeg vil heller invitere dem til en halvliter hveteøl på en pub og kanskje litt laksesashimi. For å ha balanse i gruppa ville jeg satset på både levende og døde, med fokus på genetikk og evolusjon. Høy kjendisfaktor på de døde er også en selvfølge. Darwin eller Mendel. Prest på pub er sikkert gøy, men Darwin har utrolig mange skrøner fra alle sjøreisene sine. Trur Darwin hadde fått invitasjonen.

– Av de levende ville jeg invitert Joseph Thornton, en veldig kreativ professor som har gjort mye spennende evolusjonsforskning ved å gjenopplive utdødde gener i laboratoriet. Tror Darwin hadde likt hans eksperimenter. Sistemann rundt bordet må bli Svante Pääbo, mannen bak det meste av forskningen på neandertalernes genom og på våre – altså Homo sapiens’ – seksuelle eskapader med denne utdødde arten. Sånt blir det bra smalltalk av etter et par pils.

Faguttrykk du elsker og hater?

– Greier ikke helt å ha så sterke følelser for faguttrykk. Men det er mye teit som skrives om genetikk. For eksempel synes jeg uttrykket «genet for ditt og for datt» ofte blir brukt på en uheldig måte når genetikk populariseres.

– Det finnes for eksempel ingen gener for voldelig atferd eller for kreft. Men noen ganger får gener som har som oppgave å kontrollere celledeling, en mutasjon som gjør at de ikke virker optimalt. Det kan det bli kreft av.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Jeg er en pragmatiker. Har innsett at jeg nok aldri blir nobelprisvinner, så derfor har jeg satset hardt på papparollen. Man må spille på sine styrker.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Ja, selvfølgelig. Det finnes vel noe positivt å si om det meste. Det er udelt positivt at det er fokus på å publisere forskningsresultater. Det er dette som driver et fagfelt fremover. Men det er også problemer med tellekantsystemet slik det fungerer i dag. Jaget etter publikasjonspoeng kan gå på bekostning av kvalitet og etikk, og det er ikke noen tvil om at ulike forskningsfelt har ulik grad av handicap i det store tellekantspillet.

– I 2014 var vi for eksempel med på tre Science-artikler om hvetegenomet, der vi ledet to av studiene. Moderne genomforskning krever større samarbeider med mange medforfattere fra ulike institusjoner. Tre artikler i Science gav 2,3 publikasjonspoeng og den nette sum av 48 000 kroner i instituttkassa. Til sammenlikning så utløser tre lite nyskapende artikler der alle forfatterne er fra samme institutt 63 000 kroner. Doktorgrader, som blir monografier, utløser åtte publikasjonspoeng og 170 000 kroner til instituttet. Dette henger ikke helt på greip.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av? 

– Det hadde vært kult å være en av grunnleggerne av kvantemekanikken. Jeg leser en veldig bra populærvitenskapelig bok om kvantemekanikk for tiden, The Quantum Universe: Everything that can happen does happen. Skjønner nesten ingenting av boka, men er likevel utrolig fascinert.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Har du forsøkt å intervjue et DNA-molekyl. Ikke akkurat spennende greier. Kvalitativ tekstanalyse blir også et ganske håpløst prosjekt når teksten består av 3,2 milliarder med A’er, T’er, C’er, og G’er. Det jeg driver mest med kan man kanskje beskrive som en kvantitativ form av tekstanalyse: jeg studerer hvordan ulike sekvenser av A-T-G-C har blitt konservert eller endret i ulike arter over millioner av år.