Du står i Drøbak og ser utover fjorden. Lystbåter trekker skumstriper over småskavlene.

Så tar du fram mobilen og holder den opp mot vannlinja. På skjermen glir et annet, større skip inn i synsfeltet – en tysk krysser i Admiral Hipper-klassen – Blücher.

Du snur deg mot høyre. Skjermbildet følger med. Nå ser du Oscarsborg. Du er over 65 år tilbake i tida. Svarte røykskyer stiger opp. Kanonene på festningen gir ild.

Det gjør også professor Gunnar Liestøl. Han leder arbeidet med å lage denne og andre apper på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

• Les også: Velg din virkelighet

Humaniora kan skape uttrykk

Men Liestøl fyrer ikke av bredsider. Snarere griper han brannfakkelen som forskning.nos redaktør Nina Kristiansen tente i en kommentar i januar 2012: Hvorfor kan ikke forskere innen humaniora vise til oppsiktsvekkende eller gjennombrytende forskning?

Liestøl brenner for å vise at humaniora er mer enn passiv analyse, mer enn tolkninger og etterpåklokskap. Humaniora kan også brukes aktivt. Humaniora kan også skape uttrykk.

• Les også: Virtuelt besøk i det nye Nasjonalmuseet

Fryser handlingen

Han holder mobilen med appen opp for meg. Noen knappetrykk, og vi zoomer inn på det tyske krigsskipet. Så stanser tiden. Handlingen fryses.

Jeg peker på kanonene og får vite at de har en rekkevidde på 33,5 kilometer – mer enn nok til å treffe Oscarsborg.

Hva har dette med humaniora å gjøre?

App-utvikling med litteraturviter

– Da vi laget denne prototypen, tok vi i bruk teorier av den franske litteraturviteren Gérard Genette, forteller Liestøl.

Genette utviklet en beskrivelse av hvordan fortellinger er bygget opp. Han brukte romanen På sporet av den tapte tid av Marcel Proust til å formulere en rekke fortellergrep.

Genettes teorier var narratologi – verktøy for å analysere hvordan fortellinger er bygget opp.

– Vi snur Genette trill rundt. Vi bruker ikke kategoriene hans til å analysere fortellinger i ettertid. Vi bruker dem som konstruksjonsregler for nye fortellerformer, sier Liestøl.

Fort og sakte film

Ett av begrepene til Genette er varighet. Hvor lang tid går handlingen over og hvor lang tid tar det å beskrive den?

– Mange års utvikling kan skildres på få setninger som leses i løpet av sekunder. Motsatt kan et øyeblikk strekkes ut over en hel roman. Det blir som fort film og sakte film, sier Liestøl.

Dilemma på kino

Dette fortellergrepet utnyttes i Blücher-appen for å løse et vanlig dilemma når kunnskap skal formidles – motsetningen mellom sekvens og aksess.

– Du sitter på kino, og får fortalt en spennende historie. Historien er sekvens. På ett punkt i historien tenker du: Nå skulle jeg gjerne hatt tilgang til mer om det som skjer. Det er aksess, eksemplifiserer Liestøl.

– Du flipper opp mobilen og blar fram Wikipedia. Før du er ferdig med å lese, har du gått glipp av fortsettelsen. Der er motsetningen mellom sekvens og aksess, fortelling og fordyping, fortsetter han.

Alt skjer fort i starten

De første ti minuttene skjer det mye. Blücher beskytes og torpederes. Hvordan skal brukeren rekke å få med seg alt?

Her kommer Genette til hjelp. Skjermbildet som Liestøl holder opp for meg – med nærbildet av Blücher – er det ene ytterpunktet i skalaen mellom langsom film og fort film. Handlingen er frosset.

– Slik kan du få aksess. Du får vite det du vil om Blücher uten å være redd for å miste sekvens, altså det som skjer videre, sier Liestøl.

Dødtid

Det som skjer videre, krever det motsatte grepet fra skalaen til Genette – fort film.

– Skipet driver innover fjorden en time, uten at annet skjer enn slukkeforsøk fra mannskapet, forteller Liestøl.

– Etter denne timen har brannen nådd ammunisjonslageret. Det eksploderer. Igjen går en halvtime, før båten synker, fortsetter han.

Å kalle dette for dødtid er kanskje respektløst for ofrene som fulgte med Blücher ned. På den andre siden – fortellingen vil lide hvis ikke tiden trykkes sammen til et kortere forløp.

Retorikk i nye former

Liestøl er langt fra den første som har snudd teori til handling i humaniora. Tradisjonen er gammel. Den går helt tilbake til antikkens Hellas.

Universalgeniet Aristoteles utviklet retorikken – læren om argumentasjon og overtalelse – over 300 år før vår tidsregning.

To hundre år seinere brukte romeren Cicero retorikken for å forme disse teoriene videre og omsette dem i politikk.

I videste forstand arbeider også Liestøl og kollegene hans med retorikk. Mye har skjedd med disse teoriene siden Ciceros tid.

– I renessansen tas retorikken i bruk av malere, komponister, skulptører og arkitekter, forteller Liestøl.

Den amerikanske filosofen Richard McKeon ville utvikle retorikken slik at den kunne ta i bruk den nye teknologien som vokste fram på nittenhundretallet – radio, fjernsyn, datamaskiner.

– McKeon mente at retorikken utvikler seg hele tiden. Vi tar i bruk retoriske metoder i ny teknologi, og den nye teknologien lærer oss nye retoriske grep. Påvirkningen går begge veier, sier Liestøl.

Video fra SitsimLab demonstrerer hvordan appen fra Forum Romanum virker.

Forum Romanum

Denne prosessen er han og kollegene i forskergruppa SitsimLab midt oppe i. Blücherappen er bare en av flere lignende apper de har laget. Flere av dem kan lastes ned både for Apples mobiler med iOS og Android-telefoner.

En app lar deg gå rundt i Forum Romanum i Roma og se hvordan bygningene stod fram i all sin prakt for rundt 2000 år siden.

• Les også: Den usynlige byen blir synlig

Vindu mot fortida

En annen er et vindu mot fortida til Phalasarna, en gammel gresk havneby på nordvestkysten av Kreta. Her kan du vandre mellom ruiner og oppleve havnen 330 år før vår tidsregning.

Du ser skip som vugger på vannet der det nå er tørt land. Du ser festningsverk som skulle beskytte mot Aleksander den store.

Videoen fra SitsimLab viser appen fra den gamle havnebyen Phalasarna på Kreta.

– Appene er blant annet utviklet med et verktøy som kalles Unity. Phalasarna-appen er nå finalist i Unity Awards, en stor internasjonal konkurranse. Vinneren kåres 22. september, forteller Liestøl.

– Dette er humanistisk informerte eksperimenter med media. Appene er resultater av innovasjon fra et humanistisk utgangspunkt, fortsetter han.

– Vi ønsker å samle tilsvarende krefter innen humaniora til slikt utviklingsarbeid. Dette er muligheter som hittil er dårlig utnyttet i humanistisk forskning, sier Liestøl.

Lenke:

SitsimLab

Hvordan er det å bo i et hus som lager sin egen energi og ikke fører til utslipp av CO2?

Svaret har du mulighet til å få hvis du melder deg til forsøkene så snart som mulig. Men du må være villig til å flytte til Trondheim, i alle fall for de 25 dagene hvert opphold varer.

1. oktober står nemlig eksperimenthuset ZEB Living Lab klart til innflytting på NTNUs område på Gløshaugen. Huset er bygget av The Research Centre for Zero Emission Buildings – ZEB ved NTNU og SINTEF.

Unge og eldre

­– Vi søker seks grupper, hver på mellom to og fire mennesker uten hund som skal bo i huset sammen. Grupper på to behøver ikke å være samboere, sier Ruth Woods til forskning.no.

Woods er en av forskerne ved ZEB, tilknyttet NTNU og SINTEF, som skal finne ut hvordan folk opplever å bo i et slikt hus. Derfor vil hun ha forskjellige slags folk, unge og eldre, tilpasningsdyktige og vanemennesker.

De som tar utfordringen, vil bo med stil. Huset er i tre, og møblene er innebygget og tilpasset interiøret. Hvitevarer finnes i huset.

– Du trenger bare å ta med PC og annet du trenger for din personlige livsstil, sier Woods.

Perfekt inneklima

En boligannonse for ZEB Living Lab kunne lyde omtrent slik:

Fra en rullestolvennlig rampe kommer du opp på den sydvendte terrassen. En romslig entré åpner mot hundre kvadratmeter boligareal, en gjennomgående stue med vinduer mot syd og nord og tilstøtende kjøkken.

Fra nordfløyen av stuen kommer du videre til to soverom og bad med toalett. Den nyeste og mest avanserte teknologi sørger for et perfekt inneklima.

Så langt boligannonsen. Hva betyr dette med avansert teknologi?

Bruker helst hyllevare

Solceller, solfanger, varmepumpe og en vrimmel av måleinstrumenter skal sørge for at huset leverer nok fornybar energi til eget forbruk.

Siden dette er et forsøkshus, inneholder det mange flere måleinstrumenter enn i en vanlig bolig.

Lysmålere, temperaturmålere, vindmålere og trykkmålere skal hjelpe forskerne å finne de beste løsningene for oppvarming og ventilasjon.

Konstruktørene har likevel prøvd å unngå kostbart spesialutstyr. De bruker helst samme typer instrumenter som kan brukes i en tilsvarende bolig for vanlig bruk.

Stålkontroll på strømmen

På de to skråtakene ligger solcellene som leverer elektrisk strøm. Strømforbruket måles for hver enkelt ledningskurs og for felles utstyr som ventilasjonsvifter og pumper. Her skal energien måles i detalj, fra kilowattime til kilowattime.

Skulle solcellene gi for lite strøm, kan huset hente mer fra strømnettet. På den andre siden: Hvis solcellene gir for mye strøm, kan overskuddet leveres tilbake til nettet.

Her er ingen elektriske ovner. Den eneste elektriske oppvarmingen i huset er til hvitevarene: komfyr og oppvaskmaskin på kjøkkenet og vaskemaskin og tørketrommel på badet.

Dessuten kan varmtvannstanken varmes elektrisk når behovet er størst, men ikke normalt.

Lagrer varme i vanntank

Denne varmtvannstanken gir ikke bare deilige dusjer. Varmtvannstanken er et varmelager for hele bygningen.

Den leverer vannbåren varme til gulv i alle rom, til radiator i stua og til oppvarming av ventilasjonslufta.

Varme fra sol og jord

Varmen til varmtvannstanken hentes dels fra sola, dels fra jorda. Sola varmer opp frostvæske som sirkulerer i rør på sydveggen. Frostvæsken avgir denne solvarmen videre til varmtvannstanken.

Varme fra jorda hentes opp med en varmepumpe. Jorda under huset fungerer nemlig også som et varmelager.

Om sommeren varmes jorda opp. Varmepumpa sender varme fra huset gjennom rør med væske ned i bakken.

Om vinteren går prosessen i revers. Den lagrede sommervarmen hentes da opp igjen av varmepumpa og varmer opp vannet i varmtvannstanken.

Denne videoen fra forskning.no viser hvordan en varmepumpe og et varmelager i bakken kan gi energi til hus:

Huset med de mange målere

Hvis huset skal være selvforsynt med energi, gjelder det å ikke sløse med varmen. Det sørger huset selv for.

Det er godt isolert, har minimalt med luftlekkasjer og reguleres automatisk med informasjon fra de mange måleinstrumentene.

Varmestrømmene i rørene inn og ut av varmtvannstanken holdes styr på. Temperaturen måles i alle rom, noen steder i fem forskjellige høyder.

Temperaturen måles også utvendig på sydsiden og nordsiden av huset og på solcellepanelene på taket.

Varmelager i taket

I taket sitter også et varmelager. Det er laget av et materiale som kalles PCM – Phase Change Materials eller faseforandringsmaterialer.

På varme dager går varmen inn i PCM-materialet. PCM tar opp varmeenergien ved å smelte fra fast til flytende form – en faseforandring – uten å bli varmere.

Slik kan store mengder energi lagres i PCM-materialet. Når været blir kaldere, og huset trenger oppvarming, størkner PCM tilbake til fast stoff. Da avgir PCM varmen igjen.

Kald luft inn – varm luft inne – kald luft ut

Ventilasjonssystemet er et kapittel for seg. Normalt brukes det som kalles balansert ventilasjon med en varmegjenvinner.

Det betyr at kald luft utenfra varmes opp når den kommer inn og avkjøles før den går ut igjen. Slik mister huset minst mulig varme gjennom ventilasjonen.

Ventilasjonsluften kan også varmes opp ved hjelp av varmepumpen, strøm fra solcellene eller nettet hvis det er nødvendig.

Selvåpnende vindu

Noen ganger er det varmt nok utenfor til at det går an å åpne vinduene. Det vil si: Vinduene åpner seg selv.

Også dette blir automatisk styrt. CO2-nivået fra ånden til beboerne måles. Hvis nivået blir for høyt, og det ikke er for kaldt ute, åpnes vinduene med elektriske motorer.

• Les også: Klimanøytral bydel

Selvstyrt hus

Slik automatikk kan bli uvant for beboerne. Vil de like at huset styrer seg selv på denne måten?

– Noen liker å sove med åpent vindu. Andre er vant til peis. Vi vil intervjue folk før og etter oppholdet og finne ut hva oppholdet har gjort med vaner og holdninger, sier Ruth Woods.

Lenker og referanse:

Vil du bo i et laboratorium? Nettside fra SINTEF med praktisk informasjon for de som vil søke om å bruke huset.

Luca Finocchiaro m.fl.: The ZEB Living Lab: a multi-purpose experimental facility, Gent Expert Meeting, April 14-16th 2014, Ghent University – Belgium, nettside med lenke til pdf av studie og powerpoint-lysbilder.

The Research Centre for Zero Emission Buildings – nettsider på engelsk.

ZEB-konferansen I Trondheim, 16. September 2015.