Den digitale revolusjonen har i løpet av et par tiår satt dype spor på norske arbeidsplasser. I dag forholder rundt 85 prosent av norske arbeidstakere seg til bruk av en datamaskin i løpet av arbeidsdagen.

For noen grupper er denne utviklingen vanskeligere enn andre. Totalt oppgir hver sjette arbeidstaker at de sliter med å henge med på den teknologiske utviklingen. Blant eldre arbeidstakere er andelen større.

Innebærer det at seniorer eller andre mindre datakyndige grupper står i fare for å skvises ut når arbeidsplassen innfører ny datateknologi?

Ikke nødvendigvis, ifølge en ny Fafo-rapport:

– Om du vil og må – og arbeidsgiver legger til rette – kan den enkelte arbeidstaker ta store digitale sprang, oppsummerer Fafo-forsker Rolf K. Andersen.

Fra skrutrekker til duppedings

Sammen med kollega Tove Mogstad Aspøy har han undersøkt to arbeidsgrupper hvor digital teknologi på kort tid har blitt en nødvendig del av arbeidshverdagen: bilmekanikere og ansatte i hjemmesykepleien.

Begge yrkene var for bare noen få tiår siden helt manuelle jobber. Gradvis har digitale apparater og programvare blitt viktige verktøy.

Særlig for bilmekanikere har arbeidsplassen blitt dramatisk endret. En bilmekaniker anno 1980 ville neppe klare å utrette stort på en relativt ny bil.

Fra å være prisgitt mekanikerens erfaring og store papirbaserte manualer foretar han nå feilsøkingen nesten utelukkende med digitale verktøy. Dette henger tett sammen med at bilene delvis har blitt datamaskiner på hjul.

Fafo-forskerne intervjuet en gruppe på ti mekanikere over 55 år. Én av de ansatte beskrev dagens arbeidssituasjon ved skrubenken slik:

«Stort sett så finner vi alltid hva som er feilen på dataen før vi begynner å reparere. Så kommer det opp et forslag til hva man skal gjøre når man skal begynne å skru. Er det noe rent mekanisk som er feil, så må man begynne å lete. Da hjelper det ikke med dataen, men det meste er elektronisk, så vi finner det stort sett på datasystemet.»

I tillegg har denne delen av bransjen fått en flatere struktur. Mekanikerne må i langt større grad forholde seg til databasert fakturaarbeid, så vel som direkte kundekontakt.

Tid til å fordøye utviklingen

Enorme endringer til tross, de fleste mekanikerne synes å ha hengt med hele veien fra den helmekaniske til en langt mer digital arbeidsdag.

Alle de som ble intervjuet, hadde gått på kurs for å lære nye datasystemer. De omtalte likevel mye av den nye kunnskapen som selvlært – skrittvis læring gjennom prøving og feiling. Bedriften hadde da også utstyrt alle med hjemme-PC-er for å skynde på læringskurven.

Det betydde også mye at utviklingen hadde kommet gradvis, fra enkle til mer avanserte apparater. Det hadde gitt alle tid til å fordøye den teknologiske utviklingen.

Avdelingslederen beskrev opplæringen som «en type stille kunnskap som blir smittet over fra den ene ansatte til den andre».

– Med god tilrettelegging der de ansatte får gå litt skrittvis frem, er det mulig å få de aller fleste med på reisen. Det er viktig å ha gode pådrivere. Dette kan være ledere, men også ansatte og tillitsvalgte, sier Andersen.

Å overvinne tastaturfrykten

Læringsevnen var likevel ujevnt fordelt. Såkalte superbrukere sto innledningsvis sentralt – ansatte som var mer eller mindre utlærte i teknologien og som kunne bistå kollegene og spre kunnskap.

Selv om også noen av de eldste hadde papirer på at de var eksperter, var kontrasten mellom eldre og yngre mekanikere følbar for andre.

Som en mekaniker forteller: Det handler om frykten for å trykke på feil knapper.

«Vi har fått noen kurs, ellers har vi måttet finne ut av det på egen hånd. Vi har gjort som ungdommen og trykket i vei, men vi som er eldre, er nok litt mer forsiktige med å trykke oss av gårde. Vi er så redde for å gjøre feil. (…) Jeg synes det var verst til å begynne med, da var det tungt, men så lenge du turte å begynne å trykke på knappene, så gikk det greit.»

– Innen trygge rammer er det ingen grunn til å anta at seniorer ikke kan lære nye digitale verktøy, understreker Andersen.

Ikke alle klarte spranget

For de aller fleste mekanikerne som forskerne snakket med, har overgangen vært håndterbar. Teknologien har nær sagt vært en overlevelsessak. Dersom de skulle bestå som fagarbeidere – med relativt godt lønnsnivå – måtte de tilpasse seg. I dag «må du ha PC for å skifte bremseklosser», som én uttrykte seg.

Selv om dette synes å ha vært et klart mindretall, var det ikke alle som klarte det digitale spranget. Bedriften har likevel strukket seg langt for å finne alternativer for denne gruppen, riktignok uten at dette var uttrykt som en formell seniorpolitikk.

«Så lenge du turte å begynne å trykke på knapper, så gikk det greit. Men de som ikke turte det, ble hengende langt etter. Noen har gått av, noen plukker deler på delelageret og er på dekkshoppen. Så de bruker ikke dataen i det hele tatt», forteller en av de ansatte.

Mette av læring

Tidligere undersøkelser viser at mangel på digital kompetanse ikke trenger å være en bøyg i karrieren. Selv om mange sliter med å holde tritt med stadig nye IT-krav, klarer de fleste likevel å utføre jobben og stige i lønns- og ledelsessystemet.

Mekanikernes erfaringer bekrefter langt på vei dette hovedinntrykket.

– Tilpasningen til digitale verktøy kan være et strev, men bærer frukter dersom de innføres på riktig måte, forteller Andersen.

Likevel: Blant mekanikerne som hadde holdt stand gjennom alle nyvinninger synes ikke iveren etter enda mer IT-kunnskap å være stor. Mange så også at pensjonsalderen nærmet seg.

De maktet altså dagens teknologiske nivå, men, som én sa det:

«Jeg er såpass gammel at jeg er fornøyd med det jeg har. Men det er klart, hadde jeg hatt 20 år igjen i bransjen, så skulle jeg lært meg mer. Skulle jeg lært noe mer, måtte det blitt på det elektriske. Det er ikke strøm igjen i kablene lenger, nå er det bare signaler. (…) Men for det jeg driver med i dag, så er det ikke noe problem».

Referanser: 

Tove Mogstad Aspøy og Rolf K. Andersen: Digital kompetanse i arbeidslivet, Fafo-rapport 2015:28.

Birgit Bjørkeng og Bengt Oscar Lagerstrøm: Voksnes basisferdigheter – resultater fra PIAAC, Statistisk Sentralbyrå, 2014.

At en person demens bærer med seg en GPS har vist seg å gi trygghet for både den demente og de pårørende. Hvis hun for eksempel går seg bort, kan hun lett lokaliseres.

Men det er krevende å bruke GPS på denne måten blant personer med demens og samtidig gjøre det slik at den gir dem både trygghet og frihet.

Sammen med fagpersoner i fem kommuner har Sintef-forskere beskrevet hele forløpet kommunene må gjennom når de planlegger å sette i gang og organisere en GPS- tjeneste. 

Ved hjelp av tekst og grafikk presenterer de alt fra planlegging, individuell tilpasning, opplæring og prøveperiode – til kvalitetssikring, oppfølging og daglig bruk av GPS-en. Forskerne la fram dette på seminaret Velferdsteknologi for egenmestring ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold denne uka.

Gode resultater

GPS som kan lokalisere personer med demens, kan virke positivt både for pårørende og bruker.

De fleste demente kan opprettholde selvstendigheten sin, nyte frihet og fortsette med aktiviteter utendørs til tross for utviklingen av sykdommen. For de pårørende er GPS-teknologien betryggende, og på sykehjem og omsorgsboliger opplever de ansatte og beboere færre konflikter og bruker mindre ressurser på å holde ro.

Kommunene opplever også et press fra regjeringen som har uttalt at velferdsteknologi skal være integrert i omsorgstjenestene innen 2020. Alle politikere snakker om at velferdsteknologi skal tas i bruk i helse- og omsorgstjenestene, men ofte er det uklart hvordan det skal fungere i praksis.

Komplekst og utfordrende å komme i gang

Fordi folk i kommunene ikke helt vet hvordan de best kan bruke GPS-teknologien, sitter flere av dem fremdeles på gjerdet. Det er et behov for mer informasjon og rådgivning.

Kommuneøkonomien er ofte dårlig, og folk er usikre på om teknologiløsningen vil være lønnsom for kommunen? Og hvordan skal de løse oppfølging og ansvar for alarmer?

Både SINTEF og de fem pilot- kommunene som har deltatt i uttestingen av GPS gjennom prosjektet Trygge Spor, har mottatt mange spørsmål fra vitebegjærlige kommuneansatte.

Og selv om GPS er et godt hjelpemiddel, er det ikke sikkert at denne teknologien passer ikke for alle, ifølge forskerne.

– Før anskaffelse av teknologi, må det gjøres en generell kartlegging for å få en overordnet forståelse av personens behov for hjelp. Det kan være at et dagsentertilbud eller støtte til medisinering i hjemmet er mer aktuelt for personen, sier Silje Bøthun i Sintef.

– Hva skjer hvis GPS blir vurdert som riktig tiltak?

–Da må kommunen gå videre med detaljplanlegging og tilpasse tjenesten til den enkelte brukeren. Det betyr at man må bestemme hvem som skal følge opp brukeren, og hva som for eksempel skal være kriterier for å lokalisere og eventuelt hente bruker, sier Bøthun.

Viktig å tilpasse til enkeltpersonen

Noen pasienter med demens er trygghetssøkende og ønsker å bli lett opp ved hjelp av GPS-en bare de har vært borte i et par timer. Andre ønsker å klare seg selv gjennom hele dagen uten unødig innblanding fra andre.

En omsorgsperson kan lett bli bekymret hvis været er dårlig og en GPS-bruker er ute og går. Når det er vinter og mange minusgrader – hvordan skal da søket tilpasses? Skal brukerne da søkes opp raskere enn i godvær?

– Det er viktig at både pårørende og personen med demens, i den grad det er mulig, er med på diskusjonen når slike kriterier fastsettes. Forutsetningene må tilpasses den enkelte og hva som er viktig for han/henne. Det er viktig å se brukerens ønsker i sammenheng med hva som er forsvarlig og hva brukeren mestrer, sier Bøthun.

Det er avgjørende at GPS-en blir med ut når den demente skal ut og gå, og rutiner er grunnleggende: Har brukerne den i lomma, eller i snor rundt halsen? Henger den ved utgangsdøra for brukere som bor hjemme? Og hvem passer på at den lades?

Det viktigste er en plan

– De konkrete tjenestene vil selvfølgelig se forskjellige ut og variere for de ulike kommunene, sier Bøthun.

– Det viktigste er at alle kommuner har en plan. Det er det vi vil hjelpe med. Vi har beskrevet hver del av tjenesteforløpet i detalj slik at alle nå kan etablere en lokal tjeneste, basert på erfaringene som er høstet så langt.