I dag er vi konstant omringet av sensordata, trådløse nettverk, GPS-signaler og andre usynlige teknologier.

– Det har skjedd mye med teknologi de siste ti årene. Det som tidligere var et tungt teknologidrevet ingeniørfelt, er i dag hverdagslig for de fleste av oss. Skal vi ta teknologidiskusjonen ut av den tekniske sfæren og over i noe alle kan ha et forhold til, må den fremstilles på nye måter, sier Einar Sneve Martinussen ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Martinussen er interaksjonsdesigner og avsluttet nylig doktorgradsarbeidet sitt, der han har sett nærmere på hvordan teknologien kobler mennesker sammen og blir en del av kulturen og hverdagslivet. 

– Men vi vet lite om hvordan det fungerer. Det er behov for et språk for å forstå digital teknologi, slik at vi får flere stemmer med i teknologidiskusjoner. I dag er det fortsatt overlatt til ekspertene, mener han.

Synliggjør wifi og GPS med lys

Målet med hans egen forskning er derfor å nå ut til folk flest.

Han har i samarbeid med andre designere ved AHO laget en filmserie som synliggjør radiofeltene i Wifi, GPS og elektroniske billettsystemer som brukes til betaling, reise og logistikk.

En av filmene visualiserer trådløse nettverk på Grünerløkka i Oslo ved hjelp av en sensor og en fire meter høy «lysstav» utstyrt med 80 pærer. Jo flere pærer som er tent, jo sterkere signal. Når staven fotograferes med lang lukkertid mens den dras gjennom byen, blir et tverrsnittt av trådløse nettverk synliggjort.

En annen film viser unøyaktighetene i GPS-systemet (Global Positioning System). Såkalte satelittlamper er plassert rundt omkring i byen og fotografert over tid, og skifter lysstyrke utfra hvor gode GPS-forholdene er. 

Ikke eksotisk

Filmene har vist seg svært populære, med flere millioner visninger i hele verden. I Martinussens forskning er denne kulturelle formidlingen en viktig del av prosessen. 

– Det viser at det er behov for å forstå mer om teknologien som omringer oss hver dag. Dette er ikke fremtidsteknologi eller eksotisk på noe måte, men helt vanlige ting. Filmene gjør at vi kan delta i det kulturelle rommet rundt teknologien, gjennom design. Vi ønsker å bidra til å gjøre teknologien allment tilgjengelig, sier Martinussen.

Referanse:

Einar Sneve Martinussen. Pockets and Cities. Investigating and revealing the networked city through interaction design. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), doktorgradsavhandling, 5. oktober 2015. Sammendrag.

Stammereligioner i Afrika. Buddhistiske tradisjoner i Japan, Korea og Sri Lanka. Kristne som er katolikker, pinsevenner eller protestanter.

Kunnskapen om religioner og religiøse grupper er overveldende. Derfor har forskere fra University of British Columbia i Canada satt i gang et prosjekt for å samle alle religioner i en enorm internettdatabase.

Det har blitt til et verdensomspennende prosjekt, som er støttet med 30 millioner dollar.

– Det er et enormt fremskritt. Når databasen er ferdig, kan forskere konstruere målrettede søk og spørsmål, hvor de kan trekke på hele religions- og kulturhistorien, sier professor Anders Klostergaard Petersen, som er koordinator for prosjektet. Til daglig er han professor i religionsvitenskap ved Aarhus Universitet.

Over 50 forskere fra hele verden legger inn informasjon om ulike religioner i databasen. De svarer på omkring 200 spørsmål om blant annet ritualer, tro på et liv etter døden, og hvem medlemmene av den religiøse gruppen er.

Livets store spørsmål

Prosjektet varer offisielt frem til 2018, men Petersen mener det kan komme til å ta 10 til 20 år å kartlegge all kunnskap om både Vishnu, Zevs, Allah og andre guder.

Han forklarer at forskere likevel kan bruke databasen før den er komplett:

– Vi håper å rekke å legge inn alle religioner, helt fra de første og fram til i dag, i løpet av et par år. Etter hvert kan vi drive mer og mer forskning ut fra databasen. Da vil det bli enklere å sammenligne religiøse grupper, sier Petersen.

Formålet med prosjektet er å besvare noen av de helt store spørsmålene om religion, kultur og samfunn. Hovedspørsmålet er om det er noen sammenheng mellom religion og hvor godt folk i et samfunn samarbeider.

Kollega: Nyttig som oppslagsverk

Nettopp disse spørsmålene har førsteamanuensis og religionsforsker Tim Jensen fra Syddansk Universitet bitt seg merke i. De kanadiske forskerne legger opp til en mer moderne religionsvitenskapelig tilnærming:

– Også folk flest kan få nytte av databasen: Det er mange som er interessert i religionens betydning for konflikt og sosialt samhold, og det er det som står i fokus her, sier Tim Jensen, som ikke er en del av prosjektet selv.

Han tror databasen kan bidra til å skape et overblikk over religioner som ikke er så kjent.

– Dette er, så vidt jeg vet, ikke gjort før. Det gir et overblikk basert på spesialistkunnskap, sier Jensen.

Ikke alt er relevant for alle

Anders Klostergaard Petersen mener en database åpner muligheter for å svare på religionshistoriske spørsmål.

Både han og Tim Jensen påpeker likevel at religionene vil beskrives på en forenklet måte:

– Vi er litt redde for at det blir litt standardisert, og vi insisterer på mer historisk nyansering. Jeg er skeptisk til en del av spørsmålene forskerne skal svare på. Spørreskjemaet legger opp til ja eller nei, selv om alle spørsmålene ikke er relevante for alle religioner, sier Petersen.

Ambisiøst prosjekt

Petersen mener likevel at prosjektet er viktig.

– Selvfølgelig er det også et element av storhetsvanvidd, men vi får se ha det blir mulig å få til. Vi må kunne tenke stort, sier han.

I videoen kan du se den offisielle introduksjonen til prosjektet. Du kan også lese mer om databasen her.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Tenk deg at du kunne sende deg selv og en smarttelefon tilbake til det pastellfargede åttitallet, til hockeysveisens tiår, da A-ha skinte som soler på TV.

Folk ville gapt av forundring over den lille rakkeren du dro opp av lomma. Så ville de skult beskjemmet ned på sine kilotunge monstre i bærebager.

Opprømt av suksessen og vel vitende om at du surfet på åttitallets stigende joggebølge ville du toppe deg selv ved å vise hvordan treningsappen plotter inn løpetidene.

• Les også: Følger elever med pulsmåler og GPS

Men det ville blitt en nedtur. Ditt alter ego på GPS-kartet – den lille røde blippen – ville aldri dukket opp.

Hva ville vært feil? En liten detalj hadde manglet – nærmere bestemt en sverm av satellitter over deg og din svinnende skare av beundrere.

Radio fra rommet

I dag hjelper over tretti GPS-satellitter oss å holde rede på hvor vi er, fra sine baner høyt over hodene våre.

Men hvordan virker GPS-systemet? Den forklaringen går dessverre også over hodet på de fleste av oss. Her er en forklaring som selv jeg kan forstå – og sikkert også du.

GPS-satellitten er egentlig en radiosender. Radiobølger ligner lysbølger, bare at radiobølgene er mye lengre. De går også med lysets hastighet – 300 000 kilometer i sekundet.

Tid er avstand

Radiosenderen på GPS-satellitten sender ut et signal. La oss si at klokka er ti. Signalet sier: «Nå er klokka ti, og jeg er akkurat HER.»

Så tar du imot dette signalet med GPS-mottakeren. Da er klokka di ett tolvdels sekund over ti. Aha – radiosignalet har brukt ett tolvdels sekund fra satellitten til deg.

Radiosignaler går med lysets fart, 300 000 kilometer i sekundet. En tolvdel av dette blir 25 000 kilometer. Det er avstanden mellom deg og satellitten.

Ikke nok med en

Men hva slags nytte har du av å vite at den stakkars satellitten svirrer rundt et bestemt sted der oppe, 25 000 kilometer unna deg? Det forteller deg ingenting om hvor du er.

Tenk deg at du ser det fra satellittens synsvinkel. Alle de stedene der du kan være, er som en diger kule med satellitten i sentrum og deg på kuleflaten, 25 000 kilometer unna. Det er til liten hjelp.

Konstruktørene av GPS-systemet hadde heldigvis sine lyse øyeblikk. De innså, med et resignert men tappert sukk, at det ikke holdt å sende opp en enslig GPS-satellitt. De måtte ha to.

Ikke nok med to

Hver satellitt har sin mulighetskule for hvor i all verden du kan være. Med to satellitter får du to mulighetskuler. Du må være på begge kulene.

Det skjer bare der kulene skjærer hverandre. De skjærer hverandre i en sirkel.

Aha – nå vet vi hvor du er. Du er på denne sirkelen et sted. Men sirkelen er mange tusen kilometer stor. Fornøyd? Nei.

Tilbake til tegnebrettet, kjære GPS-konstruktører. Eller kanskje heller til oppskytningsrampen.

Bergen eller stratosfæren?

Med tre GPS-satellitter og tre kuleflater begynner det nemlig å hjelpe. For hvor er det de tre flatene skjærer hverandre? Bare i to punkter.

Hva? Du kan da ikke være to steder på en gang? Nei, men her kan GPS-mottakeren din bruke litt sunn fornuft.

La oss si at det ene punktet ligger i Bergen, mens det andre punktet befinner seg et sted oppe i stratosfæren eller 13 kilometer nede i lavaen under Stillehavsryggen.

Hvor er det mest sannsynlig at du oppholder deg? Hvis du nøler med svaret, er du i alle fall ikke bergenser.

Ikke nok med tre

Vel – så vet vi nok til å kunne sette den lille røde blippen på GPS-kartet. Det er bare en hake.

Hvis du skal måle avstandene nøyaktig nok, må du måle tida veldig nøyaktig. Klokka på GPS-mobilen din må følge klokka på satellitten helt nøyaktig.

Nå vet jeg at din mobil er helt uovertruffent god og langt bedre enn min, uansett hvilket merke vi snakker om, men – beklager. Klokka holder ikke mål.

Tilbake til oppskytningsrampen. Enda en satellitt freser til værs. Hvordan kan den fjerde satellitten redde dagen – og tidtakinga?

Krympede kuler

Det er litt vanskeligere å forstå. Her er et skudd i mørket. Håper det treffer blink!

Den fjerde satellitten har også sin mulighetskule. Hvis klokka på din superdupermobil gikk helt perfekt, ville denne fjerde kuleflaten treffe ett av de to punktene.

Det ville bli helt klart at du ikke befant deg i stratosfæren eller lavasuppa, men i Bergen.

Men siden klokka ikke går helt likt med satellittklokkene, er alle de fire kulene målt litt feil. Hvis klokka di ligger litt bak riktig GPS-tid, har du målt litt for korte tider fra satellittene til deg. Alle avstandene blir litt for små. Kulene har blitt litt for små.

Kuler som bommer

Hvis klokka di ligger litt foran riktig GPS-tid, har du målt litt for lang tid. Alle avstandene har blitt litt for store. Kulene har blitt litt for store.

Uansett om klokka di går foran eller bak riktig GPS-tid – den fjerde kuleflaten treffer ikke ett av de to skjæringspunktene akkurat. Det er en liten avstand mellom kuleflata og det nærmeste skjæringspunktet.

Denne lille animasjonen forklarer hvordan den fjerde satellitten hjelper til med å stille klokka riktig på GPS-mottakeren i mobilen. (Animasjon: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Kuler som treffer

Nå må vi prøve oss fram. Vi justerer klokka på mobilen din litt bakover. Da vil alle kuleflatene krympe litt.

Hvordan går det nå? Begynner den fjerde kuleflata å nærme seg det nærmeste av de to punktene? Nei, den glir bare lenger og lenger unna. Feil retning. Vi snur.

Nå justerer vi klokka på mobilen din litt framover. Da vil alle kuleflatene vokse litt.

Nå går det bedre. Den fjerde kuleflata begynner å nærme seg ett av punktene. Hurra – vi er på rett vei!

Vi fortsetter å justere klokka til den fjerde kuleflaten akkurat treffer ett av punktene. Hurra! Klokka viser riktig GPS-tid, og du er i Bergen!

Feil si’e ta jorda

Fire satellitter er altså nok til at GPS virker. Betyr det at alle de flittige folkene i GPS-satellittfabrikken kan settes på porten? Nei.

Satellitter har nemlig en stygg uvane. De går rundt jorda. Og de skjems ikke for å forsvinne rundt på baksiden av kloden. Baksiden, det er jo selvfølgelig alltid den siden hvor du ikke er.

Altså mister du kontakten med en eller flere satellitter. Du trenger flere. Du trenger så mange at du alltid har fri sikt til minst fire – helst enda fler, for de har det med å gjemme seg bak fjell og bygninger.

• Les også: Hvorfor blandes ikke signaler fra radio, telefon, internett og GPS i luften?

Kollisjonssikre

Derfor svirrer hele 31 GPS-satellitter rundt jorda 20 200 kilometer over bakken. Kollisjonsfaren er med andre ord overhengende.

Nei, det er den faktisk ikke. GPS-satellittene er fordelt på seks ulike baner. Alt er gjort for at de aldri skal havne på samme sted til samme tid. Det hadde vært særs lite nyttig.

Det perfekte sammentreffet hadde riktignok blitt et spektakulært fyrverkeri, men selv om blikkboksene hadde sneiet hverandre med en hårsbredd og katastrofen ble unngått, er to GPS-satellitter som står nær hverandre til liten nytte. Hvorfor?

Det viktige poenget er at satellittene er på forskjellige steder. Tenk på alle de overlappende kulene!

Men hva om vi går til ekstremer og setter alle satellittene oppå hverandre? Da oppfører de seg som en satellitt. Null effekt av flere. Hvis satellittene er nær hverandre, går det nesten like ille. Nøyaktigheten lider.

Derfor er det best for satellittene å lystre sersjantens iltre brøl: Spredning så i terrenget!

Ground control to major TomTom

Og GPS har faktisk militære aner. Systemet ble opprinnelig laget for at fartøyer skulle vite hvor de var, og for at raketter skulle finne veien til målet. Fortsatt bruker amerikanske soldater GPS i høyteknologisk krigføring.

Det er fortsatt det amerikanske luftvåpenet som følger satellittene i deres baner fra stasjoner rundt om på kloden.

Hvert annen time – noen ganger oftere – sender de radiosignaler opp til satellittene som forteller dem akkurat hvor de er og hva klokka er – ned til nesten et nanosekund.

Solstormer

Tross all denne nøyaktigheten – feil forekommer. GPS-satellittene lyder Murphys lov: Hvis det er noe som ikke kan gå galt, så går det likevel galt.

Og det som går galt, er klokka. Hvis tidssignalet er ett milliondels sekund feil, betyr det 300 meter feil på bakken. Hvorfor blir tidssignalet feil?

Noen ganger har sola skylda. Stormer av hete gasser fra vår personlige stjerne virvler ned mot jorda og lager nordlys og skyer av elektroner som forstyrrer eller avbøyer og forsinker tidssignalene.

Slike forstyrrelser i atmosfæren kan kartlegges, men er foreløpig vanskelig å varsle. Norske forskere arbeider for å lage et slikt værvarsel for solstormer.

Rødmende satellitt

Andre ganger går klokka på satellitten feil. Eller satellitten tar feil av hvor den er.

Hvis en satellitt er helt ute å kjøre, kan det amerikanske luftvåpenet gi den status som rød. De tar den ut av det gode selskap helt til den har lært å oppføre seg igjen.

Hvordan kunne du, Albert?

Einstein må også ta sin del av skylda for feilene. Relativitetsteorien sier at både farten til satellittene og tyngdekraften fra jorda påvirker klokkene.

De går ørlite feil – rundt 38 milliondels sekund per dag. Det tilsvarer 10 kilometers feil i avstandsmålingen til satellitten.

Dette vet GPS-klokkemakerne. De har derfor satt opp farten på klokkene aldri så lite. Istedenfor å gå med en telletakt på 10,23 millioner svingninger i sekundet er telletakten 10,22999999543 svingninger i sekundet. Her er guttene som kan holde takten.

Clintons første maitale

Før i tida la GPS-folkene faktisk inn en liten feil i tida bare for å være ekle. Nei, kanskje ikke akkurat ekle, men i alle fall for at vi sivilister ikke skulle få like nøyaktig posisjon som folka i felten.

Under Gulfkrigen i 1990-91 laget det problemer. Det var mangel på militære GPS-mottakere, og soldatene måtte bruke sivilistversjonen. Feilen ble kritisk på slagmarken, og militæret slo den av.

Første mai år 2000 bidro president Clinton til arbeidernes kampdag på sin spesielle måte: I en tale forkynte han militær GPS-presisjon til folket – permanent.

GPS-jammer

Men fienden kan også lage trøbbel. Vi med grått hår over ørene husker støysenderen i Kiev, som overdøvet kapitalistiske gladmeldinger og dekadent vestlig rock’n roll.

Den moderne varianten er GPS-jammere. De sender ut falske satellittsignaler og forvirrer GPS-mottakerne.

USAs regjering tror at slike jammere ble brukt både under Irak-krigen og i Afghanistan. Senest i konflikten i Ukraina kan slike jammere ha vært brukt.

Fienden kan også være noe så uskyldig som feil på TV-antenneforsterkere eller annen hverdagselektronikk. Da kan de lage radiostøy. Radiostøy er ikke GPS-gøy.

Multikult i rommet

GPS-satellittene får svingt seg med stadig flere likesinnede fra andre deler av verden.

Russerne har lenge hatt sitt GLONASS. Europa bygger sitt Galileo. Kineserne utvider sitt BeiDou til Global navigation system. Inderne krydrer det hele med GAGAN, som vil gjøre GPS og GLONASS mer nøyaktig.

Og nøyaktigheten kjenner ingen grenser, bokstavelig talt. USA, Europa og Japan har nye støttesystemer som snurper nøyaktighetsnettet enda tettere. Hvordan virker de?

Her er oppskriften: Sett ut GPS-mottakere på bakken. Disse punktene kjenner du posisjonen til veldig nøyaktig. De er en slags fasit.

Mål posisjonen med disse GPS-mottakerne. Stemmer de med fasit? Hvis ikke, mål avviket. Send avviket ut til deg og meg og alle andre brukere via en egen satellitt. Så kan vi – eller rettere sagt GPS-mottakerne våre – justere for feilen.

Amerikanernes støttesystem heter Wide Area Augmentation System (WAAS).  Europa har sitt Geostationary Navigation Overlay Service (EGNOS). Japan har bygget Multi-Functional Satellite Aigmentation System (MSAS).

Men alle følger de slagordet til de tre musketerene: En for alle, alle for en. Har du en mottaker som virker på ett system, så virker det på alle.

Dermed kan for eksempel et europeisk fly med EGNOS-utstyr bruke WAAS i USA for presisjonslandinger.

• Les også: Europeisk satellittnavigasjon testet langs vikingrute

Åpen slutt

Målet er å få satellittnavigasjon så pålitelig og presis som overhodet mulig. Så skuffende det enn kan høres ut, er ikke alle disse blikkboksene sendt opp for å holde styr på joggerundene dine. De har viktigere oppdrag.

Fly skal kunne lande i den tetteste tåkesuppa med centimeters presisjon. Kravene er ikke stort lavere når megatonnasje med brennbart i buken skal buksere mot boreplattformer.

GPS var begynnelsen. Slutten ser vi knapt. Nå vet du mye mer om hvordan det virker. Hva det kan brukes til, har vi bare så vidt begynt å finne ut av. Men vi har i alle fall kommet langt siden 1980-tallet.