Tallene som viser hvor mye penger myndigheter jorda over bruker på forskning og utvikling i fornybarsektoren, er å finne i en britisk rapport. Bak utgivelsen står et forum ledet av professor som var vitenskapsrådgiver for statsministrene Blair og Brown. 

– Når klimakrisa er her, og under to prosent av verdens offentlige forskningsressurser går til teknologi som vil gi samfunnet mer fornybar energi, da er det noe som er riv, ruskende galt, sier klimadirektør Nils A. Røkke ved Sintef.

Han er selv akkreditert til høstens klimatoppmøte i Paris. Der håper Røkke på et vedtak som vil bli kimen til en global teknologisk dugnad: et forsknings- og utviklingsprogram for klimateknologi som verdens land bevilger penger til over sine statsbudsjett, og som via ulike mekanismer vil få tilført midler også fra private aktører.

Håper å åpne noen øyne

– Får du som akkreditert deltaker mulighet til å påvirke noen på klimatoppmøtet?

– Jeg håper det. Jeg skal lede en paneldiskusjon og selv holde et innlegg i et annet panel. Så jeg håper å bidra til at noen får øye på misforholdet mellom problemets størrelse og den innsatsen verdenssamfunnet legger for dagen.

– For meg blir toppmøtet også en viktig arena for dialog med beslutningstagere i industri, folk fra våre hjemlige departement og norske og europeiske politikere.

• Les også: Den vanskelige klimarettferdigheten

Den virkelige månelandingen

– Hvorfor mener du det er realistisk at Paris-møtet vil gå for en global klima-teknologisk dugnad?

– For det første fordi mange ledere i verden har latt seg inspirere av initiativtakerne til det britiskfødte «Global Apollo Programme to Combat Climate Change» og av professor Jeffrey D. Sachs fra Columbia University.

– Disse brenner alle for samme ide: bruk av kraftfulle offentlige pengepotter à la Kennedys månelandingsprosjekt til å utvikle effektiv klimateknologi.

– For det andre fordi Paris-møtet har en form for teknologi-protokoll. Den er streng tatt tiltenkt teknologioverføring til lavinntektsland. Men det vil være fullt mulig å utvide den i retning av en global dugnad for utvikling av ny teknologi.

– Det er jo heller ingenting i veien for at verdens ledere kan foreslå en ny mekanisme som er konkret og som vil vise verdens befolkning at de tar behovet for klimateknologi på alvor.

Prisen må ned

– Hvorfor har du sånn tro på at nettopp teknologisk forskning og utvikling kan utgjøre en forskjell?

– Fordi forskning og utvikling kan gjøre ny fornybar energi billig nok til å slå gjennom i skikkelig stor skala. Skal et slikt gjennomslag komme, må grønn energi bli like billig som kull. Og for fossil energi er fangst og lagring av CO₂ helt nødvendig.

• Les også: Spår lite ambisiøs klimaavtale

En ansporing for de beste

– Hvordan skal en slik dugnad gjennomføres rent praktisk?

– Omtrent som når forsknings- og industrimiljøer i Europa søker EUs rammeprogram om forskningsprosjekter. Dugnaden med sin tilhørende pengepott kunne bli en spore for de beste fagmiljøene i verden til å gå sammen.

– De som er flinkest til å utvikle solcellematerialer, for eksempel, inklusive norske fagmiljøer, kunne søke i fellesskap på utlysninger innenfor sitt fagfelt. Tilsvarende internasjonale klynger ville da poppe opp på område etter område.

– Det er ekstremt viktig at industrien inkluderes i dette. Det er de bedriftene som fanger opp ideene på rett stadium som kan utvikle disse til produkter i et marked som etterspør lavutslippskraft og -produkter.

Vil legge sokkelen på bordet

– Hva kan Norge legge på bordet i Paris for å stimulere til den dugnaden du ønsker deg?

– Først og fremst stille norsk sokkel i Nordsjøen til disposisjon for lagring av CO₂ fra store utslippskilder i hele Europa. Vi sitter på verdensdelens største mulige lager for CO₂. Og både det internasjonale energibyrået IEA og FNs klimapanel er klokkeklare på at togradersmålet ikke lar seg nå uten fangst- og lagring av CO₂.

– Hva med Norges rolle som olje- og gassprodusent? Må vi signalisere at vi er villige til å la ressurser bli liggende igjen i bakken? Eller si oss villige til å ta en større del av regninga for klimatiltakene, i og med at vi utnytter ressurser som bidrar til CO₂ -utslippene?

• Les også: – Helt urealistisk med enighet om pengesum i klimaavtalen

– Vi må komme på offensiven igjen. Klimatoppmøtet er tidenes sjanse til å ta lederskap og vise at vi kan gjøre de viktigste eksportproduktene våre mer bærekraftige og attraktive. Tenk om vi lager hydrogen av naturgassen, selger denne grønne energibæreren til Europa istedenfor gass og så lagrer CO₂ fra hydrogenproduksjonen under Nordsjøen.

– Eller vi kan starte med å lagre CO₂ fra Europa i mengder som tilsvarer de utslippene vi forårsaker.

Tyskere og dansker har vist vei

– Hva gjør deg så fast i troen på at teknologi kan dempe klimakrisen?

– Ikke minst det Tyskland har fått til på solcellesiden. Tyskerne har lyktes med tidenes utplassering av solceller, ved å la kollektivet betale for det. Ved å trappe subsidiene gradvis ned har landet bidratt til å tvinge fram stadig billigere solkraft. Også Norge har del i solcelleeventyret, og her er det fortsatt mye å hente.

– Jeg er også imponert over det Danmark har fått til i vindkraftsektoren. Bare se på den leverandørindustrien landet sitter med. Det hele som følge av en satsing i det offentliges regi. De to landene har vist at det er mulig å nå langt ved å lage offensive strategier og etterpå holde seg til dem.

– På det tidspunktet der alle synes slike planer er en god ide, er det for seint. Det er ikke slik at man må sitte og vente på markedet. Et lands handlinger innenfor et felt kan skape et marked og en påfølgende snøballeffekt. Men tradisjonell økonomisk teori kan ikke forholde seg til slike mekanismer.

• Les også: 7 råd for å kutte CO2-utslippet ditt

Planøkonomi fra finanshovedstaden

– Så noen nasjoner er villige til å betale for klimakostnadene alt i dag, og ikke bare velte dem over på framtida?

– Se bare på Storbritannia. Der har staten laget en garantiordning. Uansett hva den framtidige strømprisen blir, så er produsenter av ny fornybar energi garantert et på forhånd avtalt beløp for hver kilowattime de leverer. Om markedsprisen på strøm skulle bli lavere enn dette beløpet, så vil det offentlige altså betale ut mellomlegget.

– Det er rene planøkonomien. Utarbeidet i landet som huser finansnæringens hjerte!

– Du setter din lit til forskning og utvikling – aktiviteter som av sin natur ikke alltid klarer å nå de målene som defineres på forhånd?

– Jeg sier som gründerne i Silicon Valley: Det er lov å mislykkes, men ikke å gi opp. Om så 90 prosent av forskningen i en global klimadugnad ikke skulle komme i mål, så setter jeg min lit til at de 10 prosentene som blir vellykket, er nok til å gjøre en betydelig forskjell, sier Nils A. Røkke.

Danske forskere har laget en mobillader basert på solceller av plast som kan rulles sammen i et lite hylster.

Dermed kan du ha den med i lommen og lade opp mobiltelefonen uansett om du er på stranden, på festival eller på fjelltur i Himalaya.

Den lille solcelleladeren som går under navnet HeLi-on. Den ennå ikke tilgjengelig i noen butikker, men er allerede populær.

• Se multimedia: Slik virker en solcelle

På under to uker har mer enn 700 brukere forhåndsbestilt laderen ved å støtte utviklingen av produktet med minst 590 kroner på crowdfunding-hjemmesiden Kickstarter.

Dermed har det danske firmaet bak laderen, infinityPV, nådd målet om å samle inn 500 000 kroner til produksjonen, og innsamlingen skal fortsette helt til 9. januar 2016. Laderne vil antagelig bli levert i juli 2016.

Verdens mest kompakte solcellelader

Det store salgsargumentet er at HeLi-on er verdens mest kompakte solcellelader. Når det omtrent 1 meter lange solpanelet er rullet sammen, er selve hylsteret 11,3 centimeter langt, mellom 2,8 og 3,6 centimeter tykt, og det veier bare 105 gram.

– Det at man kan få plass til et forholdsvis stort solpanel i lommen, er helt unikt, sier solcelleforsker Morten Vesterager Madsen, som er medeier i infinityPV ApS.

Vesterager Madsen har startet infinityPV sammen med blant andre Mikkel Jørgensen og Frederik C. Krebs, som gjennom 15 år har markert seg blant verdens ledende forskere innen plastsolceller.

• Les også: Fremtidens solceller kan være basert på jern

Ideen får støtte fra Syddansk Universitet.

– Det høres ut som et spennende konsept. Det viser et potensial for teknologien, og det er interessant i seg selv, sier navnebroren Morten Madsen, som er førsteamanuensis på Mads Clausen-instituttet ved Syddansk Universitet.

Madsen forsker arbeider også med polymerbaserte, organiske solceller, men han har ikke vært involvert i utviklingen av HeLi-on.

Lader opp mobilen på 2–3 timer

Laderen inneholder akkurat et batteri med en kapasitet på 2600 mAh, noe som er nok til å lade de fleste smarttelefoner. 

Solcellepanelet er det som gjør laderen spesiell. Dels er selve produksjonen spesiell, for solcellene printes i vanlige trykkerimaskiner. Dessuten består solcellene av polymer i stedet for det tradisjonelle materialet silisium, noe som gjør dem ekstremt tynne og fleksible, og det er dette som gjør det mulig å rulle det hele sammen.

– Det har fungert veldig fint i tester. Jeg har brukt den i kolonihuset, hvor det ikke er strøm, og jeg har lagt den ut på en benk mens jeg har vært i møter. Vi forestiller oss at den er helt opplagt til for eksempel festivaler, sier Vesterager Madsen.

• Les også: Solceller av plast ser dagens lys

Noen testpersoner har undret seg over at solpanelet er relativt stort, men det er nødvendig for å kunne levere en effekt på tre watt, noe som gjør det mulig å lade en mobiltelefon i løpet av 2–3 timer, forklarer forskeren.

Eksisterende solcelleladere basert på silisium er på størrelse med en iPad, men de kan ikke rulles sammen.

Det er imidlertid bare i middagssolen at det tar 2–3 timer å lade opp en mobiltelefon. I overskyet vær går det mye saktere. Derfor har HeLi-on et innebygget batteri. Likevel mener Vesterager Madsen solpanelet kan brukes også i Skandinavia.

– Det er jo sjelden man ikke ser i hvert fall en times godt sollys, og det vil gi 40–50 prosent på batteriet, sier han.

Viser potensial

Forskerne forventer at organiske solceller blir rullet ut i mange andre typer produkter i fremtiden. De er lette, tynne og bøyelige. De kan bli billige i produksjon og kan også gjøres gjennomsiktige.

Til gjengjeld er effektiviteten og holdbarheten dårligere enn i solceller av silisium, selv om forskjellene har blitt mindre de siste årene. 

– Man har noen gode resultater nå på forskningsplan, og effektiviteten er stigende. Vi vet også at de kan produseres i større skala. Men vi trenger et gjennombrudd i form av noen nisjeprodukter, slik at potensialet kan vises fram. Så jeg synes at det er spennende med prosjekter som dette, sier Morten Madsen fra SDU.

Solcelleladeren har blitt utviklet for å vise frem teknologien.

– Vi har valgt å lage produktet for å demonstrere de store fordelene ved polymersolceller, nemlig at de er fleksible og kan rulles sammen. Men det er også en demonstrasjon av at de kan produseres i stor skala, for med over 700 støttespillere er det mange meter solceller som skal printes ut. Det er imidlertid ikke noe problem – vi kan produsere kilometervis om nødvendig, sier Morten Vesterager Madsen fra infinityPV.

Vinduer med solceller

Morten Madsen fra SDU tror ikke de organiske solcellene vil kunne konkurrere direkte med silisiumsolceller. Først og fremst vil de bli brukt i produkter hvor solcellene må være fleksible eller gjennomsiktige.

– Man kunne forestille seg vinduer med solceller i. Du vil også kunne også legge solcellene på tak, hvor de kan følge bygningens konturer og være penere å se på, sier han.

Hans forsiktige spådom er at organiske solceller til vinduer og bygninger for alvor vil komme på markedet innen 5–10 år.

Det danske firmaet infinityPV produserer de polymerbaserte organiske solcellene ved å printe dem i en trykkerimaskin. Se video av produksjonen her:

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Flere hundre dansker står på en venteliste for å motta et nytt organ. Men kanskje kan vi en dag glemme alt om ventelister og i stedet produsere for eksempel et nytt hjerte i et laboratorium.

Forskere fra Carnegie Mellon University har utviklet en ny teknikk til å 3D-printe «myke» strukturer. Det skriver Carnegie Mellon University i en pressemelding.

– Vi kan ta materialer som kollagen, fibrin og alginat, som er det kroppen bruker til å bygge seg selv, og 3D-printe dem, forteller førsteamanuensis Adam Feinberg fra Carnegie Mellon University, som har ledet den nye studien, til LiveScience.

Studien er publisert i tidsskriftet Science Advances.

– Nå kan vi lage vevsstøttende stillas ved hjelp av disse materialene i utrolig komplekse strukturer som minner om det som finnes i virkelig vev, i organer i kroppen, fortsetter Feinberg.

Du kan se en presentasjon av den nye teknikken i videoen øverst i artikkelen.

Støttegelé smelter vekk

Vanlige 3D-printere har problemer med å printe myke materialer fordi det står i fare for å kollapse.

– Metaller, keramikk og stive plastmaterialer har blitt 3D-printet i mange år, men myke materialer, de som kan bli misdannet under sin egen vekt, har vært en større utfordring, forteller Feinberg.

For å gi de myke materialene den støtten de trenger, har forskerne utviklet en ufarlig «støttegele» som ligger rundt det som skal 3D-printes, og som smelter vekk av seg selv når det blir utsatt for temperaturer høyere enn kroppstemperatur.

– Vi printer en gele inne i en annen gele, noe som gir oss muligheter for å plassere det myke materialet presist mens det blir printet, lag for lag, sier Feinberg i pressemeldingen.

Åpen teknologi til lav pris

Det er enda et stykke fram til 3D-printede organer, understreker forskerne. Det neste målet er å inkorporere levende hjerteceller i 3D-strukturene. Dermed kan de 3D-printede materialene fungere som et stillas, hvor cellene kan gro og forhåpentligvis vokse til for eksempel en funksjonsdyktig hjertemuskel.

3D-printerne for biologisk materiale kan lett koste over en million kroner og kreve betydelig ekspertise å i det hele tatt bruke. Til sammenligning kan den nye teknikken brukes av en mer «vanlig» 3D-printer, som koster mindre enn 7000 kroner på det amerikanske markedet.

3D-printeren bruker blant annet åpen programvare og maskinvare for å holde prisen nede.

– Ikke nok med at prisen er lav, men ved å bruke åpen kildekode har vi muligheter for å finjustere prosessen, sier Feinberg.

Forskerne har døpt den nye teknikken «FRESH» – Freeform Reversible Embedding of Suspended Hydrogels. Det neste skrittet er å bruke teknologien til å bygge en virkelig muskel som kan trekke seg sammen.

Referanse:

Thomas J. Hinton m.fl: Three-dimensional printing of complex biological structures by freeform reversible embedding of suspended hydrogels. Science Advances, oktober 2015. DOI: 10.1126/sciadv.1500758. Sammendrag.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen sier til VG at trusselnivået, også i Norge, vil mye hyppigere enn tidligere variere.

– Jeg tror ikke det vil bli like ekstremt som i Belgia, men at vi må belage oss på en normal situasjon hvor vi må forholde oss til trusler på et nokså daglig plan, det tror jeg vi dessverre må regne med, sier Bjørgo.

Han sier nordmenn vil se en betydelig skjerping av sikkerhetstiltak i flere sammenhenger og perioder.

– Det er dessverre en nødvendighet. Vi er kommet i en ny situasjon, sier han.

Søndag kveld bekreftet den belgiske statsministeren, Charles Michel, at terrortrusselen og faren for et angrep som det i Paris, fremdeles er overhengende.

I Brussel var det søndag politiaksjoner flere steder i byen. Mandag holdes skoler, universiteter og T-banen i den belgiske hovedstaden stengt, og myndighetene fraråder store arrangementer som blant annet konserter.

Myndighetene advarer om at terrorister vil ramme såkalte myke mål som store kjøpesentre, butikker og kollektivtransport.

Bjørgo sier den siste ukes hendelser i Paris, samt situasjonen i Belgia er ekstreme situasjoner – men mener at det som skjedde 22. juli gjør nordmenn mentalt forberedt på at det kan skje igjen.

Alle har en drøm. Vindkraftutbyggerens er omtrent slik: Langt til havs, fjernt fra fjell og fallvinder, synger kulingen monotont i rotorbladene.

Men bølger? Neida, det er mirakuløst havblikk.

Et nyforelsket ørnepar seiler inn i vindparken. Galant gjør ørnefar en trygg herresving rundt de roterende knivene. Hans make følger kokett, klar for sitt første verp i redets lune ro.

Og vindturbinene er havets musketerer – en for alle, alle for en. De står i tett klynge. Ledninger har kort vei å gå til trafoen og wattmeteret. Det stanger mot maks. Produksjonen er på topp. Kronasjen strømmer inn.

Så våkner vindkraftutbyggeren, badet i svette. Det var bare en drøm. Virkelighetens mareritt tar over.

• Les også: Får mer ut av vindmøllene

Vindkraften bør ta en Kjos

– Vindkraftindustrien har små marginer. Den driver på grensen av lønnsomhet. Slik sett ligner den på flyindustrien, sier Yngve Heggelund.

Han er en av forskerne ved Christian Michelsen Research (CMR) i Bergen som tar vindkraftutbyggerens våkne mareritt på alvor. Og sammenligningen med flyindustrien er ikke tilfeldig.

– Flyindustrien er godt utviklet. I vindkraftindustrien er det fortsatt mye prøving og feiling, sier Heggelund.

Med andre ord: Der Bjørn Kjos kan presse marginer og kutte kostnader med siste generasjon Boeing, der har vindkraftindustrien fortsatt mye å hente.

Jakten på den gode vinden

– Hvis vi kan klare å hente ut to til tre ekstra prosent effekt, så er det mye penger over tjue års levetid for vindparken, sier Heggelund.

Men stopp litt. Sammenligningen halter også. Det er ikke vindturbinene i seg selv som er utdaterte. Rotorbladene skjærer like effektivt gjennom lufta som vingene på de nyeste passasjerflyene.

Det som trengs, er et bedre svar på et viktig spørsmål: Hvor skal vindmøllene stå? Hvor virker vinden best?

Spørsmålet ser enkelt ut. Svaret er desto mer innfløkt. Like fullt samarbeider Heggelund og venner på CMR med andre forskere for å finne et svar. Eller rettere sagt – flere svar.

Alpha Ventus

Svarene finnes et sted der ute i den tøffe virkeligheten. I Nordsjøen utenfor Skottland, der Statoil igjen satser på vindturbiner til havs i sitt Hywind-prosjekt. Eller i vindparken Alpha Ventus.

Vi starter her. Alpha Ventus, tolv turbiner forankret på 30 meters dyp, 45 kilometer til havs, godt under synsranda til kystfolket i Nord-Tyskland.

Dette er Tysklands første offshore vindfarm. Like ved står forsøksmasten FINO1. Her bidrar CMR med målinger av det mest grunnleggende for ethvert vindkraftanlegg – vinden. Hva skjer i lufta omkring rotorene?

Ikke bare kuling

Tilbake til de søte drømmene: Det beste hadde vært jevn vind med fast styrke.

– En typisk vindturbin fungerer best hvis vindstyrken er rundt 12–14 meter i sekundet, sier Annette Stephansen fra CMR. Det er liten til stiv kuling.

Benny Svardal fra CMR og Joachim Reuder fra Universitetet i Bergen har gjort målinger på FINO1 i regi av forskningssenteret for offshore vindkraft, NORCOWE.

Og det er ganske klart: Det blåser ikke alltid kuling der ute. Noen ganger er det vindstille, og vindmøllene stopper. Andre ganger er det full storm, og vindmøllene stopper også. Eller – de blir stoppet. Hadde de fått lov til å gå rundt, ville de gått i stykker.

Mellom disse ytterpunktene, fra lett bris til liten storm, gir rotorene fart til dynamoen så den lager mer strøm jo mer det blåser. Og strømkurven stiger bratt.

– Selv små variasjoner i vindhastigheten gir store utslag for energiproduksjonen, sier Stephansen.

Farvel, vindpropell

Med andre ord: Vind er penger. Så hvordan måler forskerne vinden her ute? Hvis du har sett en værstasjon, har du kanskje lagt merke til vindpropellen med skovler som snurrer hektisk i vindrossene.

Men vindpropellen – eller anemometeret, som meteorologene kaller den – har sine svakheter. Den måler bare vinden akkurat der den er.

Og det er vinden oppe ved rotoren som teller. Anemometeret kan ikke stå på bakken. Det må opp i høyden, i toppen av en mast.

På store vindmøller til havs kan rotorbladene rage over 150 meter til værs.  Målemaster er sjelden mer enn 100 meter høye. Hvordan kan vindmåleren komme høyt nok?

Lysradaren

Vindballonger og droner kan stige videre opp, men blir borte eller må lande igjen. Forskerne trenger sammenhengende målinger. Da tyr de til lys.

Metoden er slik: Send et laserblink opp i lufta. Strålen treffer ørsmå støvkorn eller duggdråper i lufta. Litt av lyset reflekteres tilbake. Refleksen kan gi svar på viktige spørsmål.

Ett viktig spørsmål: Hvor langt unna er støvkornet? Svar: Mål tida fra laserblinket gikk opp til refleksen kom ned. Jo lengre tid, desto større avstand.

Hvor fort farer støvkornet av gårde i vinden? Svar: Mål hvordan fargen på refleksen har endret seg. Er den blåforskjøvet, så kommer støvkornet mot deg. Er den rødforskjøvet, så går støvkornet vekk fra deg.

Til sammen kan avstand og fart målt i flere retninger brukes til å beregne vinden opp til 200 meter.

Hvis du synes dette høres ut som en slags radar, bare med laserlys, så har du helt rett. Instrumentet kalles da også en lysradar, på engelsk light radar eller lidar.

Må tåle sjøsprøyt

Lidarinstrumentet på FINO1 nær Alpha Ventus er en boks, halvannen meter bred. Den kan flyttes rundt, selv om den veier noen hundre kilo. Men tåler boksen en skikkelig sjøsprøyt?

– Lidarmålinger til havs er ganske nytt. Klimaet er værhardt, og instrumentet er følsomt. Heldigvis er de nye lidarinstrumentene mer robuste, sier Stephansen.

Sol, vind og vann spiller sammen

Lidaren danker ut vindpropellen på flere måter. Den måler ikke bare hastigheten på vinden langs vannflaten. Den kan også måle loddrett vindhastighet, og vind i flere høyder. Det er viktig, når virkelighetens kaos innhenter de søte drømmene.

Slik oppstår kaoset: Sola varmer havet. Vanndamp og varm luft stiger. Vinden lager bølger. Bølgene lager virvler i vinden. Farvel, stødige vind langs havflaten.

– Feil vindprofil kan få utbyggerne til å tro at vindhastighetene er høyere enn de egentlig er oppe ved turbinene, sier Stephansen.

• Les også: Hvorfor er ikke vindparkene like effektive som forskerne har regnet seg fram til?

Overoptimistiske antagelser gir røde tall på bunnlinja. Forskerne trenger å få kontroll på dette kaoset.  Derfor måler de både bølger, temperatur og luftfuktighet med havbøyer.

Vindmøllesimulator

Alle disse målingene gir et mer sannferdig bilde av vinden. Og de gir enorme mengder data. År ut og år inn håper forskerne.

– Vi trenger å lære hvordan vi skal behandle disse enorme datamengdene, sier Stephansen.

Og hun har selv en del av løsningen. På CMR har Yngve Heggelund, Chad Jarvis, Marwan Khalil og Annette Stephansen utviklet verktøy for å tygge data så de kan svelges i fordøyelige biter. En vindmøllesimulator.

Enorm regnekraft

Å lage en modell av vinden rundt vindparken er egentlig ikke vanskelig. Det vil si – ikke vanskelig rent teoretisk.

– Teoriene er velkjente. De kalles numerisk væskedynamikk, Computational Fluid Dynamics (CFD) på engelsk, sier Yngve Heggelund. Formlene fungerer like bra på væsker og gasser.

Det er bare ett problem. Formlene krever regnekraft. Enorm regnekraft. Kombinert med like enorme mengder data fra målefeltene kan det få kaldsvetten til å piple på pannen til den mest værbitte vindforsker.

– En datakjøring kan lett ta et døgn,forteller Heggelund. Noe må gjøres. Og det har forskerne gjort.

Fart i boks

Heggelund fyrer opp vindmøllesimulatoren på kontor-PCen. Skjermen tegner en fargerik figur av åtte vindmøller, sett ovenfra. Fargene viser vindstyrken. Skalaen går fra vindstille blått gjennom grønt og gult til rød laber bris.

Bak hver mølle er en gul hale av svakere vind. Møllebladene har stjålet litt fart fra vinden og gjort den om til elektrisk strøm.

Så kommer noen svarte firkanter til syne på skjermen. Disse firkantene rommer løsningen på dataproblemet.

– Vi lager en boks rundt hver vindmølle, forklarer Heggelund. – Inni boksen har vi forhåndsberegnet løsningene, slik at de kan finnes mye raskere.

Videoen viser vindmøllesimulatoren i aksjon.

Hvordan virker denne metoden? Et grovt bilde kan gi oss et inntrykk.

Fra lugging til blått øye

Tenk deg at du møter en fyr. Du aner ikke hvordan fyren reagerer hvis du smiler, hvis du rekker tunge, hvis du lugger ham i håret. Du kjenner årsaken, men ikke virkningen.

Hvis du hadde hatt full oversikt over hver nervecelle i hjernen til fyren, kunne du teoretisk sett regnet deg fra årsak til virkning. Det ville blitt en utregning fra helvete. Men tenk deg at du gjorde det likevel.

Utregningene viser at smil gir smil; tunga gir geip; lugging gir deg en på øyet. Du har erstattet tunge utregninger med en rask tabell over årsak og virkning.

Fra timer til sekunder

Heggelund og kollegene hans har gjort noe lignende med vindmøllene. De har kjørt detaljerte CFD-beregninger for ulike vindstyrker og vindretninger.

Så har de samlet alle resultatene. Tunge utregninger er erstattet med ferdig utregnede data – en slags tabell over mange årsaker og virkninger.

Simulatoren kan slå opp i denne tabellen og gjøre raske utregninger for sammensatte årsaker og virkninger, for eksempel: Hva skjer hvis du både smiler og lugger samtidig?

Da får du svar etter sekunder, ikke etter timer og døgn. Det er viktig når vindparker skal planlegges, og de søte drømmene skal møte den røffe virkeligheten.

• Les også: - Bygg flytende vindmøller langt til havs

Hale bak hale

Vindparker kan nemlig ikke legges hvor som helst. Det endeløse havet er langt fra endeløst.

Noen områder er vernet for fugler. Ørnefar er ikke så forutseende som i drømmen. I andre områder skal fiskerne få arbeidsro. Marinen trenger øvingsområder. Sjøkabler må få ligge i fred.

Men når først området er valgt ut, er vel saken grei. Da er det bare å klynge sammen vindmøllene så tett som mulig for å spare kabling og annen leamikk?

Heggelund flytter noen av vindmøllene i simulatoren. Bildet oppdateres raskt. Vindskyggene bak rotorene, de gule halene, overlapper. En hale forstyrrer vinden inn til en annen mølle. Nei, vindmøllene kan ikke ligge for tett.

– Hvis du måler diameteren på rotoren, bør nærmeste nabo være sju til åtte slike diametre unna, sier Heggelund.

Vindretningen kan også skifte. Da treffer vindskyggene, de gule halene, annerledes. Dette simulerer Heggelund på et øyeblikk ved å la vindretningen være den samme, men dreie hele vindparken på skjermen.

Mye vil ha mer

Vindsimulatoren er fortsatt under utvikling. Heggelund, Stephansen og kollegene deres kontrollerer den stadig vekk mot fasit – de langsomme CFD-beregningene og målinger i laboratoriet og ute i vindparkene.

Hvordan ser så framtida ut, både for simulatoren og beregningene av vind i større skala? Vil ikke stadig økende datakraft gjøre slike forenklede modeller unødvendige? Vil ikke den dagen komme da maskinene kan kjøre CFD-beregninger også på sekunder?

– Også CFD-beregningene kan gjøres bedre og mer nøyaktige. Både modellene og datakraften parallellforskyves opp mot stadig høyere ambisjoner. Det vil alltid være behov for forenklede modeller, sier Heggelund.

Lenke:

Informasjonsside fra Christian Michelsen Research om offshore vindparker, med lenker til mer info om blant annet målingene på Alpha Ventus-feltet.

I prosjekter hender det at de involverte jobber altfor lenge før de oppdager at en idé ikke var så god som de hadde trodd.

Sintef-forskerne Nils Brede Moe og Eva Seim mener utvikling av digitale tjenester som betalingsløsninger og meldingstjenester, må skje kjapt for å treffe markedet.

Det betyr at også prosjektjobbingen må gå mye raskere.

– Tidligere kunne bedrifter levere nye ideer på 18 måneder. I dag må de klare det på 9. Snart vil det kreves en leveringstid på bare fire måneder. Og det blir viktig å få stanset prosjektideer som ikke er liv laga, sier Moe.

Hjelp til norske selskaper

Forskerne har oversatt amerikanske ideer til norske forhold og har tanker om hvordan de skal bruke ideene i norske selskaper.

Bakteppet er at store, norske selskaper som leverer digitale tjenester, har utfordringer om dagen. DNB, Telenor, Storebrand og Sparebankgruppen har plutselig fått Apple, Google og Facebook som aggressive konkurrenter.  

Apple konkurrerer med bankene om å levere betalingsløsninger som Applepay. Facebook vil gjøre det mulig å sende penger gjennom Messenger, og Google vurderer salg av forsikring. Tjenester som e-sim og Whatzapp utfordrer telekombransjen.

Forskerne fra Sintef har allerede jobbet med noen små bedrifter og ser at den nye tenkemåten fungerer hos dem. De har også hatt mye kontakt med telekom- og finansbedrifter, og studert selskapene.

Rask uttesting av ideer

Det nye markedets krav gjør at det heller ikke blir tid og rom for markedsundersøkelser.

Da Dropbox, et lagringssted for forskjellige filer, startet opp, laget selskapet en video der de presenterte ideen sin og la den på Youtube uten å ha investert en krone i utvikling.

– Først etter en kraftig respons her investerte de i ideen, forteller Moe.

Noe lignende gjorde nettbutikken Zappo. De ville selge sko på nett, men var usikker på om det var en god idé. Derfor oppsøkte de skoforretninger, spurte om de fikk lov til å videreselge sko, tok bilder av sko og la dem ut på nettet.

Etter hvert som bestillingene tikket inn, gikk de til butikkene, kjøpte skoene og sendte dem til kundene. Med en solid ordrebunke som basis fikk grunnleggerne bekreftet at ideen var god uten at de hadde investert i et stort lager.

– Når man tør å stoppe dårlige prosjekter tidlig, kan man teste ti ideer og ikke fem, sier Seim.

– Og i stedet for en rett linje mellom oppstart og slutt kan noen ideer eskalere, andre dele seg i to nye ideer, og atter andre avsluttes raskt.

Medarbeiderdrevet innovasjon

Når selskapene som utvikler nye digitale løsninger, kommer med en idé, er denne ofte ikke definert og forankret i et behov.

Som brukere vet vi ikke at vi trenger en løsning. Dermed et det umulig for de som vil lage den til oss, å vite om ideen de har tenkt ut, er god.

For å greie å finne gode ideer og for hele tiden å bekrefte disse, vil forskerne derfor bruke tre prinsipper:

For det første vil de bruke såkalt eksperimentbasert utvikling. Dernest vil de ha en innovasjon som er medarbeiderdrevet.

– I dag kommer gjerne forretningsdelen først med en idé, og etterpå får utviklingsavdelingen en bestilling til utvikling. Vi ønsker at det skal komme både fra topp og bunn. Det er i samspillet mellom forretningsforståelse og forretningsidé, og teknologer som er løsningsorientert, at muligheter oppstår, sier Moe.

Sist, men ikke minst ønsker forskerne at smidig metodikk skal sørge for stadig sjekk og at leveransene skjer kontinuerlig ut i markedet.

Førerløse biler er på vei, men før vi slipper rattet, må vi besvare noen livsviktige spørsmål: Hvis en fotgjenger plutselig går ut foran bilen, skal bilen kjøre ned fotgjengeren eller kjøre inn i en vegg? Og hva hvis en hel familie står foran bilen?

Slike dilemmaer, i etikken kjent som Trolley-problemet (se faktaboks), har berømte filosofer spekulert over i tiår. Men nå som blant andre Google holder på å utvikle førerløse biler, må de abstrakte spørsmålene besvares på en veldig konkret måte.

Bilene må antagelig programmeres til å velge om de skal ofre bilføreren og passasjerene eller andre trafikanter – når det er umulig å unngå en ulykke.

Utformingen av en slik algoritme vil bli diskutert blant bilprodusenter, politikere og i befolkningen.

– Man kan selvfølgelig knytte det til generelle filosofiske overveielser, men det skaper noen helt nye problemstillinger. Vi har ikke ferdig løsninger som kan gi svar på hvordan dette skal fungere. Det er utrolig komplekst, og det er noe vi må ta tak i. Vi kan ikke la markedet styre dette selv, sier Søren Riis, som er førsteamanuensis i filosofi ved institutt for kultur og identitet ved Roskilde Universitet.

Vil du kjøpe en bil som ofrer deg?

Forskere fra Frankrike og USA har nylig publisert resultatene av en nettbasert spørreundersøkelse hvor 913 deltakere svarte på hvordan de forholder seg til det moderne Trolley-problemet.

De fleste mener førerløse biler bør redde flest mulig mennesker, noe som i filosofien kalles utilitarisme. Omkring tre fjerdedeler går inn for at bilen ofrer bilføreren hvis den dermed for eksempel kan redde ti mennesker.

– Jeg tror mange er utilitarister helt intuitivt. Men spørsmålet er om du selv ville kjøpe en bil en slik funksjon, sier Riis.

Studien viste at folk har lettere for å akseptere dette når det handler om andres biler.

Alle må følge de samme reglene

Vi kommer ikke utenom å vedta lover på området, mener Riis.

– Politikere bør helt sikkert ta stilling til det. De må sette grenser for hvor mye bilen skal gjøre for å beskytte bilistens liv, mener han.

Algoritmen bør ta stilling til hvor mange som er i fare inne i og utenfor bilen, men den bør ta hensyn til om noen har brutt loven, foreslår Riis.

– Hvis det er en person i bilen og en utenfor, og personen utenfor ikke overholder loven, vil det være absurd å ta livet av bilisten, sier han.

Han understreker at det er viktig at diskusjonen kommer opp, og at det blir fastlagt en felles standard, slik at reglene er de samme for alle bilprodusenter. Dessuten må reglene legges åpent fram for bilkjøperne, slik at de er helt klar over at de kjøper et eventuelt selvoppofrende system.

Hvem er ansvarlig for ulykker?

Åpenheten omkring et selvoppofrende system kan ha en avskrekkende effekt, slik at de førerløse bilene må vente enda noen år før de blir sluppet løs i trafikken. I første omgang regner Søren Riis med at førerløse biler må nøye seg med å kjøre i lukkede områder og med veldig lav fart.

– Jeg tror ikke det vil forsinke utviklingen av disse bilene. Når denne tematikk blir aktuell, har produsentene allerede laget den førerløse bilen. Men det kan forhindre utbredelsen. Det kan gjøre at folk bli mer skeptiske til teknologien, sier Søren Riis.

Biler vil i de kommende årene bli i stand til å kjøre mer og mer selv, men det vil ta minst ti år før biler uten ratt blir utbredt, mener Riis. Utviklingen vil også stille spørsmål ved hvem som har ansvaret ved en ulykke.

– Det vil komme en fundamental endring i lovgivningen. Men allerede nå begynner vi å dele ansvaret mellom bilprodusenten og bilisten, sier Riis.

Førerløse biler kan føre til færre ulykker

Produsenter av førerløse biler mener de vil være mye sikrere enn biler med mennesker bak rattet. De vil også kunne redusere trengselen på veiene siden de vil kunne kjøre mye tettere, og de vil også skape muligheter for bildeling.

Samlet sett er førerløse biler et skritt i riktig retning, mener Riis.

– Trafikkulykker skyldes ofte mangel på konsentrasjon og påvirkning av alkohol, og mange argumenter omkring trafikksikkerhet taler for de førerløse bilene, sier han.

I praksis vil Trolley-problemet antagelig ikke oppstå så ofte.

– Teknologien kan regne på mange muligheter i løpet av et øyeblikk. Både airbag, bremse- og unnvikelsesmekanismer kan tas i bruk, så det vil sjelden være nødvendig å velge døden for en av trafikantene, sier Søren Riis.

Referanse:

Jean-François Bonnefon, Azim Shariff og Iyad Rahwan: Autonomous Vehicles Need Experimental Ethics: Are We Ready for Utilitarian Cars? arXiv:1510.03346v1 [cs.CY] 12 Oct 2015.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

En ny rover ruller sakte over det iskalde og knusktørre ørkenlandskapet på Mars mens den skuer ned i berggrunnen under seg.

Roveren ser etter geologiske formasjoner som stammer fra den gang Mars hadde store hav og en varm atmosfære, og som kan vise om liv noen gang utviklet seg på planeten.

Kanskje finnes det fortsatt vann under bakken i form av is eller lommer av flytende vann som har blitt beskyttet mot fordamping og den kosmiske strålingen som dreper alt liv på overflaten.

Slik ser forskerne for seg at roveren Mars2020 skal jobbe. Den har fått navnet sitt fra året den skal skytes opp.

Hvis Mars2020 finner den spor av flytende vann eller liv på vår røde naboplanet, blir det tidenes romsensasjon som vil påvirke romforskningen og romfarten i tiår fremover.

Uansett vil fartøyet være den første roveren som kan pakke prøver for sending tilbake til jorda.

Til å undersøke berggrunnen bruker roveren en radar, som ikke ser opp eller frem, men rett nedover. Denne radaren er norsk.

Følges tett fra Nasa

Georadaren til Mars2020 heter Radar Imager for Mars’ Subsurface Experiment, eller Rimfax, og er utformet og bygget i Norge. Rimfax har også en norsk hovedforsker, Svein-Erik Hamran, ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Ved FFI jobber åtte personer med Rimfax. I tillegg skal bedriften Comrod på Tau utenfor Stavanger utvikle antennen til georadaren.

Elektronikken til Rimfax som skal monteres på roveren og skytes opp til Mars skal bygges av Kongsberg Norspace. Nasa krever helt spesielle sertifikater for å bygge elektronikk som skal skytes opp, og Kongsberg Norspace har disse.

– Utviklingen til Rimfax har vært krevende fordi Nasa har mange og svært strenge krav til utforming, bygging og testing av alle instrumenter som skal til Mars, sier Svein-Erik Hamran.

Det betyr at all utforming, bygging og testing må planlegges på forhånd, med fastsatt tidspunkt og tilhørende dokumentasjon. Rom-organisasjonen følger nøye opp for å sjekke at alt har blitt utført etter planene. Nasa følger denne fremgangsmåten for alle sine romferder.

Den grundige planleggingen, dokumentasjonen og oppfølgingen gjøres fordi Nasa vet at det i løpet av et romprosjekt alltid oppstår uforutsette hindringer. Dermed er det best at disse dukker opp så tidlig som mulig i prosjektet slik at de kan løses.

– Det er beregnet akkurat nok tid til utviklingen og byggingen av Rimfax. Det er et stramt løp med lite tid til overs, og derfor er oppfølgingen så nøye. Men så er da også Nasa den romorganisasjonen som har klart å lande sine romfartøy på Mars og vet hva som trengs for å gjennomføre dette, sier Hamran.

Ekstrem grad av organisering

Å bygge og skyte opp en Mars-rover er et stort samarbeid som mildest talt krever en høy grad av organisering.

Arbeidet med Mars2020-roveren styres av Jet Propulsion Laboratories (JPL) ved California Institute of Technology (Caltech) i USA.

(Video: Forsvarets forskningsinstitutt)

En annen viktig del av teamet er Flight System Engineering, gruppen som skal skyte opp og lande roveren.

Det vitenskapelige arbeidet styres av en gruppe som ledes av en professor ved Caltech. Deretter kommer de ulike forskningsgruppene som står bak hvert av instrumentene på Mars2020.

Flere runder med vurderinger

Lederen for hver forskningsgruppe rapporterer til JPL, som følger byggingen av instrumentet tett.

– Vi har ukentlige videokonferanser, og hver tredje måned kommer representanter fra dem til FFI for å se at alt går etter planen, sier Hamran.

Alle romferder må gjennom flere runder med vurderinger før utviklingen av dem kan fortsette. Rimfax´ første store vurdering fant sted i januar 2015. Da ble georadaren vurdert slik at oppdragsgiveren var sikre på at det var plass til å montere instrumentet på roveren.

I oktober 2015 skjedde den andre store vurderingen som analyserte planene for hvordan roveren og dens instrumenter skal bygges.

– Da kom det 15 personer til oss i to dager, samt fem til på videokonferanse, sier Hamran.

Denne vurderingen gikk bra. Nå skal gruppen på FFI ordne på det lille som gjennomgangen viste måtte endres. Det blir ferdig på nyåret, for i februar skal hele Mars2020-ferden vurderes av eksperter utenfor Nasa for videre utvikling.

Hamran er likevel lite bekymret.

– Vi har greid oss bra så langt og er i god rute frem til den neste store gjennomgangen, sier forskningslederen.

Rimfax skal være helt klar og leveres sommeren 2018. Så skal Jet Propulsion Laboratories teste alle instrumentene, montere dem på roveren og prøve ut hele roveren med instrumenter. Ikke før det kan roveren sendes til Kennedy Space Center i Florida for oppskyting i 2020.

Må beskytte mulig Mars-liv mot mikrober fra jorda

En stor bestemmelse gjenstår fortsatt for Mars2020. Roveren skal kunne ta geologiske prøver, pakke disse og sette dem på overflaten slik at de kan sendes tilbake til jorda med et annet romfartøy.

Derfor må alt om bord på roveren steriliseres for å beskytte prøvene mot forurensning av biologisk materiale fra jorda og for å beskytte eventuelt liv på Mars mot mikrober fra jorda.

Alt etter hvilket nivå av beskyttelse som Nasa bestemmer seg for, blir det strenge krav til sterilisering av alle komponenter som skal på Rimfax og de andre instrumentene.

Til JPL for å ta imot de første dataene

Hamran leder også forskningsgruppen som skal jobbe med Rimfax. Denne gruppen teller åtte forskere, blant annet geolog og exobiolog Hans Amundsen og glasiolog Jack Kohler ved Norsk Polarinstitutt.

I tillegg er forskere fra universiteter som UCLA, Goddard Space Flight Center, Johns Hopkins og Universitetet i Toronto med.

Før landingen reiser Hamran og de andre lederne av forskningsgruppene til Mars2020 til amerikanske Jet Propulsion Laboratories (JPL) i tre måneder for å kjøre inn instrumentene på roveren og ta imot de aller første dataene.

– Både selve landingen til Mars2020 og det å få jobbe med Rimfax på JPL når roveren endelig står på bakken, blir fryktelig spennende, sier Hamran.

Planetær forskning i Norge på vei opp

– Det er meget spennende at et norskledet romprosjekt som Rimfax skal til Mars, og det at et fagmiljø i Norge har gått forbi alle andre kandidater, viser hvor gode denne gruppen er, sier Marianne Vinje Tantillo ved Norsk Romsenter som har vært med å støtte prosjektet.

Mars2020 er ikke den eneste roveren som får norsk geo-radar. Svein-Erik Hamrans gruppe har også utformet Wisdom, en georadar for den europeiske roveren til Exomars, som skal skytes opp i 2018.

Denne radaren bygges i Frankrike etter utforming av FFI. Den europeiske roveren skal ikke bare undersøke berggrunnen på Mars, men også bore ned til to meter for å ta prøver.

Putt to små høyttalere ned mot en magnetisk tråd, og hva får du? Et dataminne som er en million ganger raskere enn en harddisk.

• Les også: Mot en smartere fremtid

Britiske forskere har laget en ny vri, eller kanskje en ny sound, på teknologi som i flere år har blitt finstemt i laboratoriene til IBMs Almaden Research Center i California.

Mer robust, mindre energiforbruk og mye raskere

Teknologien lagrer data magnetisk, omtrent som på en harddisk. Men harddisken har flere ulemper.

Den har bevegelige deler – en roterende glasskive og en mekanisk arm som flytter seg for å skrive eller lese data på skiven.

Mekaniske deler kan gå i stykker. De bruker også energi og tid for å bevege seg. Den nye teknologien har ingen bevegelige deler. Den er mer robust, bruker mindre energi og er mye raskere.

Det nye minnet skal bli nesten like raskt som hurtigminnet eller RAM i dagens datamaskiner ifølge fysikeren Stuart Parkin fra IBM, en av pionerene bak teknologien.

Kan erstatte nesten alle andre typer minne

Det finnes også andre typer minne uten bevegelige deler, for eksempel den typen som sitter i minnepinner. Men dette minnet er langsommere, særlig under skriving av data. Det er også mindre pålitelig ved lang tids bruk.

• Les også: Lysglimt gir raskere minne i datamaskiner

Parkin mener at det nye minnet skal kunne erstatte nesten alle andre typer minner i datamaskiner og bruke en brøkdel av energien.

Magnetfelt på veddeløpsbane

Teknologien som IBM har utviklet, kalles på engelsk racetrack memory. Magnetfelt med data raser opp og ned langs en tynn tråd, omtrent som hestene på en veddeløpsbane – racetrack. 

Magnetfeltene dyttes opp og ned langs tråden ved hjelp av elektroner. Det er spinnet til elektronene som utnyttes. Dette kalles spintronics.

Elektroner kan spinne i to motsatte retninger om sin egen akse. Strømmen som disse motsatte spinnene skaper, kan dytte magnetfeltene opp eller ned langs veddeløpsbanen – den tynne tråden av magnetisk materiale.

Det som egentlig koder data, er ikke magnetfeltene i seg selv. Det er veggene mellom magnetfeltene. De beveger seg også.

Slik kan data skyfles forbi stedet på tråden hvor de skrives inn eller leses ut med et magnethode, som på en harddisk. Og dette skjer altså helt uten mekanisk bevegelige deler.

Så langt IBMs forsøk.

Video fra Massachusetts Institute of Technology der Stuart Parkin fra IBM intervjues om minneteknologien.

Vibrerende tråd

Nå vil de britiske forskerne erstatte spinnende elektroner med lyd. Da kan disse minnekretsene bli enda mer energigjerrige, ifølge studien i Applied Physics Letters.

De to høyttalerne som lager lyden kalles transducere. Navnet har de fått fordi de ikke lager lydsvingninger i luft, men overfører lydbølger som vibrasjoner fra hver sin ende av den tynne tråden. 

Noen steder i tråden forsterker vibrasjonene eller bølgene hverandre. Du kan se det samme når bølger i ringer på vannet møtes i motsatt retning og løfter seg til større bølger – en stående bølge.

Spiller på bølgen

Hvis du gjør bølgene kortere eller lengre, flytter du stedet der de møtes og vokser. Kortere lydbølger har lysere klang, og lengre lydbølger har dypere klang.

• Les også: Spinnvill lagring

På samme måte kan forskerne justere tonehøyden i transducerne og flytte den stående bølgen i tråden fram og tilbake. Nærmest ved å spille toner på tråden kan magnetfeltene dyttes fram og tilbake.

Video fra IBM som viser deres versjon av racetrack memory-teknologien. Her styres magnetfeltene med spinnet fra elektroner, såkalt spintronics. Videoen er produsert i 2008, men grunnprinsippene er de samme.

Mange tråder

En tråd – eller veddeløpsbane – kan lagre rundt hundre bits, altså hundre enere eller nuller i dataminnet. Det høres ikke mye ut.  

Men tråden er tynn – rundt tusen ganger tynnere enn et menneskehår. Det er plass til millioner eller milliarder av slike hår i en databrikke. Dermed kan enorme mengder data lagres i alle disse trådene.

Ett transducerpar kan også styre flere tråder, ifølge forskerne bak studien. Dermed kan store mengder data styres samtidig, og energiforbruket kan bli enda lavere.

Lenke og referanse:

The solution to faster computing? Sing to your data. Nyhetsmelding fra The University of Sheffield.

Michael Byrne: A New SSD Design Uses Sound Waves, ‘Singing’ To Manipulate Data, grundigere populær gjennomgang 

J. Dean mfl.: A sound idea: Manipulating domain walls in magnetic nanowires using surface acoustic waves, Applied Physics Letters, 107, 142405, 5. oktober 2015, doi: 10.1063, sammendrag.