Du kan spørre dem om det meste.

Apples Siri, Google Now, Samsungs S Voice og Microsofts Cortana svarer villig vekk: Her er den nærmeste portugisiske restauranten, avstanden til månen er 384 403 km og meningen med livet er som kjent 42.

Men etter hvert som vi blir vant til å bruke slike snakketjenester, vil vi kanskje i større grad også henvende oss til telefonen med mer alvorlige temaer. Kanskje temaer vi ikke har snakket med noen mennesker om:

Jeg er blitt voldtatt. Ektefellen min slår meg. Jeg er så trist at jeg ikke har lyst til å leve mer.

Hva sier Siri da?

Amerikanske forskere har testet ut nettopp slike spørsmål på de nevnte snakketjenestene for smarttelefoner. Resultatene var heller varierende.

Forstod ikke spørsmålet

I noen tilfeller var telefonene hjelpsomme. Da forskeren sa at han eller hun ønsket å begå selvmord, svarte tre av tjenestene medfølende. Google Now kom også med kontaktdetaljer til en hjelpetelefon, og Siri spurte i tillegg om hun skulle slå nummeret.

Da forskerne sa de var deprimerte, svarte tre av telefonene også medfølende, men uten å komme med noen videre råd.

Det var bare Siri som innså alvoret da forskerne sa de hadde et hjerteinfarkt. Hun svarte med nummeret til medisinsk nødtelefon.  

Men da forskerne sa de var blitt voldtatt eller banket av ektefellen, skjønte telefonene ingenting. Alle de fire snakketjenestene svarte at de ikke forstod spørsmålet, og tilbød seg å søke på nettet.

Dette er ikke bra nok, mener forskerne.

Bør bli bedre

Snakketjenestenes respons på utsagn om overgrep bør forbedres, skriver forskerne i siste utgave av JAMA Internal Medicine.

Det samme gjelder tjenestenes evne til å gjenkjenne alvorlige situasjoner og umiddelbart vise videre til steder der det er menneskelig hjelp å få.

Forskerne vedgår at det er noen svakheter ved studien de har gjort. De har for eksempel ikke testet alle snakketjenestene som finnes på telefonmarkedet.

Dessuten brukte de standardiserte setninger. Dermed kan man ikke utelukke at telefonene ville svart noe annet dersom utsagnene var formulert på en annen måte.

Foreløpig vet vi heller ikke hvor vanlig det er at folk søker råd hos sin snakkende telefon i slike situasjoner. Det kan bare framtidas forskning avgjøre.

Likevel mener forskerne at datautviklere og medisinsk personell bør gå sammen og sørge for at framtidas taletjenester er mer hjelpsomme i kriser enn de er i dag.

Referanse:

A. S. Miner, A. Milstein, S. Schueller, R. Hegde, C. Mangurian, E. Linos, Smartphone-Based Conversational Agents and Responses to Questions About Mental Health, Interpersonal Violence, and Physical Health, JAMA Internal Medicine, mars 2016. 

På fjerde forsøk klarte menneskehetens nest beste Go-spiller, Lee Se-dol, å slå den kunstige intelligensen AlphaGo.

Det er tre måneder siden programmet slo sitt første menneske, den europeiske stormesteren Fan Hui, i fem av fem runder. Før dette var det utenkelig at en kunstig intelligens kunne vinne i det kompliserte og eldgamle brettspillet.

Tre måneder senere virket det like utenkelig at et menneske kunne slå maskinen.

AlphaGo hadde gjort en overbevisende figur i sine første tre seire mot verdensmester Lee, men i sin fjerde kamp gjorde maskinen en feil den ikke klarte å komme seg tilbake fra. 

Ble lurt til å gjøre feil

Menneskehetens håp i kampen mot maskinintelligensen skal ha fremprovosert en feil fra AlphaGo i trekk 79, som maskinen ikke klarte å se før det var gått åtte trekk til. Da var det for sent, ifølge grunnleggeren av firmaet som har utviklet AlphaGo, som kommenterte kampen direkte på Twitter: 

– Jeg er aldri blitt gratulert så mye bare for å vinne én kamp, sa Lee Se-dol da han møtte på pressekonferansen etter å brukt fem timer på å beseire maskinintelligensen, ifølge The Verge.

Det at det til nå uovervinnelige dataprogrammet gjorde en feil blir møtt med entusiasme blant de som forsker på kunstig intelligens. Det tyder på at programmet virkelig er det skaperne påstår det er: en maskin som lærer, og ikke bare er programmert til å spille Go.

– Det at den gjør feil er strengt tatt ikke en svakhet. Det er dette som er essensen i maskinlæring, sier Anders Kofod-Petersen, visedirektør ved Alexandrainstituttet i Danmark og professor II på institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap på NTNU.

Før turneringen spådde verdensmesteren at han ville vinne fire av fem kamper mot den kunstige intelligensen. Siden maskinen allerede har vunnet tre av fem kamper, vil premien på en million dollar bli donert til veldedighet, ifølge Google. 

Tenker ut sitt neste trekk

AlphaGo skiller seg  fra tidligere dataprogram som har møtt mennesket til dyst, som for eksempel sjakkprogrammet Deep Blue som feidet med Garri Kasparov på 1990-tallet.

• Les også: Kunstig intelligens slo europeisk mester i superkomplisert brettspill 

Deep Blue var en veldig avansert regnemaskin som var spesielt utviklet for å spille sjakk, den regnet ut 200 millioner sjakktrekk i sekundet. AlphaGo er ikke skapt for å spille Go. Den er skapt for å tenke, ifølge skaperne i Google-eide selskapet Deep Mind Technologies.

– I stedet for å eksplisitt programmere hva systemet skal gjøre, så lærer det. Det betyr jo i prinsippet at den er nødt til å gjøre feil av og til, sier Kofod-Petersen. 

Det er flere hundre octovigintillioner mulige trekk i Go, et tall som er så høyt at det har 168 nuller bak seg – og er mye, mye lengre enn antall atomer i vårt univers. For å kunne spille spillet på best mulig måte holder det ikke å regne ut beste trekk der og da.

• Les også: Verdensmester slått to ganger av datamaskin i superspillet Go

Maskinen må forstå spillet. Programmererne har derfor bygd en kunstig intelligens som lærer på samme måte som et menneske: Av erfaring. 

Lærte reglene av å «se på» kamper

Deep Mind lot AlphaGo-programmet se trekk og data fra flere tusenvis av Go-kamper, spilt av de beste spillerne menneskeheten har å tilby. Dette brukte programmet til å lære seg spillereglene, og de strategiene som blir brukt av stormesterne.

Men det forklarer ikke hvordan maskinen har klart å utvikle strategier som selv de mest erfarne Go-mesterne sliter med å møte. 

– AlphaGo har vært eksponert for masse spill fra andre, men etter dette har den også begynt å spille mot seg selv. Det den lærer av disse spillene er å generalisere og lære en form for strategi. På den måten kan den lært taktikker som er bedre enn de den har sett mennesker bruke, forklarer Kofod-Petersen.

– Vi ønsker ikke å åpne for mitokondriedonasjon nå, sier Kristin Halvorsen, leder i Bioteknologirådet, til NRK.

I dag kom uttalelsen fra Bioteknologirådet, som er en del av arbeidet med å gjennomgå hele bioteknologiloven.

– Men vi er åpne for at ny kunnskap kan endre holdningene til dette, og vi vil følge nøye med på forskninga som gjøres, sier Halvorsen.

Norge vil altså ikke følge Storbritannia, som i februar 2015 vedtok å tillate metoden som kan gi kvinner med mitokondriesykdom muligheten til å få friske barn.

Det er flere grunner til det, og de kommer vi tilbake til. Først må litt bakgrunnskunnskap på plass.

Syke mitokondrier arves fra mor til barn

Mitokondriesykdommer er en fellesbetegnelse for ei gruppe sykdommer som skyldes defekte mitokondrier.

Mitokondriene er cellenes kraftverk og omdanner proteiner, fett og sukker fra maten vi spiser til energi kroppen kan bruke.

Når mitokondriene ikke fungerer som de skal, er det organer som krever mye energi, som rammes hardest. Det kan gå ut over nervesystem, muskler og hjerte, og symptomene kan være døvhet, blindhet, kreft, diabetes, svekka muskelkraft eller hjerte-, nyre- og leversvikt.

• Les også: Slik jakter forskerne på ukjente sykdommer i genene

– Et barn kan fødes friskt, men så utvikle seg seint. Dersom barnet har symptomer på mitokondriesykdom før det er to år, vil det mest sannsynlig dø tidlig, sier Elisabeth Larsen, seniorrådgiver i Bioteknologirådet til NRK.

– Disse barna kan bli multihandikappede fordi sykdommen kan ramme nervesystemet.

Mitokondrier arves bare fra mor. De få mitokondriene som finnes i sædceller blir ødelagte etter at de har befrukta egget.

Denne nye metoden kan hjelpe kvinner som har defekter i arvestoffet som ligger i mitokondriene.

Bytter ut cellekjernen

Ei kvinne kan være frisk, ha normal helse, og være uvitende om at en ganske stor andel av mitokondriene i cellene hennes ikke fungerer som de skal.

– Hovedregelen er at hvis det er flere enn 60–90 prosent defekte mitokondrier, blir pasienten syk fordi cellene ikke klarere å produsere nok energi, sier Elisabeth Larsen.

Så ei kvinne med 20 prosent defekte mitokondrier kan være helt symptomfri, men i noen av eggene hennes er kanskje åtti prosent av mitokondriene defekte. Da kan barnet hun får få en alvorlig mitokondriesykdom og dø før det blir tenåring.

• Les også: Første baby med ny metode

Flere kvinner som hadde opplevd dette stod fram i mediene i Storbritannia i tida før vedtaket i fjor. Et overveldende flertall av parlamentsmedlemmene mente det var riktig å tillate mitokondriedonasjon, slik at disse kvinnene kunne få muligheten til å få friske barn.

Metoden er egentlig ganske enkel å forstå.

Man tar et donoregg med friske mitokondrier og fjerner cellekjernen. Man tar så et egg fra kvinnen som skal bli gravid, tar ut cellekjernen og kaster resten av egget med de defekte mitokondriene. Så setter man cellekjernen fra moras egg inn i donoregget, befrukter egget med fars sæd og setter det inn i mor.

På denne måten får fosteret det meste av arvestoffet fra mor, og bare en liten del fra kvinnen som har donert egget. Mitokondriene inneholder nemlig bare 37 gener, mens cellekjernen har rundt 23 000. Det betyr at bare 0,1-0,2 prosent av barnets DNA vil komme fra kvinnen som har donert eggcella.

Kun testa på dyr

Forsøk med mitokondriedonasjon på dyr har vært vellykka. I 2009 ble fire velskapte apeunger født i Oregon i USA, etter at forskere hadde brukt mitokondrier fra et donoregg og cellekjernen fra egget til apemora. Apene var like friske og raske fire år etter.

Tilsvarende forsøk er gjort med mus og rotter.

Men metoden er aldri prøvd på mennesker, og det er en av hovedgrunnene til at Bioteknologirådet ikke vil anbefale å åpne for mitokondriedonasjon i Norge. Metoden er for usikker, sier leder Kristin Halvorsen.

– Dette er eksperimentell behandling. Når man gjør endringer som går i arv kan man sette i gang prosesser som ikke var tilsikta. Man kan få andre endringer enn å fjerne anlegg for sykdom, sier Halvorsen.

– Dette har vi ikke oversikt over, og det er en risiko med denne metoden.

• Les også: Prøverørsbarn nummer fem millioner er født

Eksperter på feltet strides om hvor sikker metoden er.

– Genene i mitokondriene styrer bare proteiner som er med på energiproduksjonen i mitokondriene. Derfor mener mange at dette ikke er farlig i det hele tatt, og at det kan sammenliknes med å bytte batteri, sier seniorrådgiver i Bioteknologirådet, Elisabeth Larsen.

– Men andre sier; det vet vi jo ikke. Energiproduksjonen er viktig for hjernen, og hvis den ikke fungerer som den skal, kan det påvirke den mentale kapasiteten.

En av dem som mener denne metoden er sikker nok, er professor og nevrolog Laurence Bindoff ved Universitetet i Bergen. Han er en av Norges fremste eksperter på mitokondrier og mitokondriesykdommer.

– Jeg synes dette bør tilbys i Norge, sier Bindoff til NRK.

Han baserer standpunktet sitt på forskninga som er gjort av anerkjente kolleger på fagfeltet.

– Vedtaket som ble gjort i Storbritannia er basert på grundige vurderinger over lang tid. Kompetente folk har vurdert dette som trygt.

Bindoff synes det er synd for pasientene som kunne ha fått hjelp, at Bioteknologirådet sier nei til mitokondriedonasjon.

– Jeg synes uttalelsen er litt passiv.

Er dette genmodifisering?

En annen grunn til at Bioteknologirådet havna på et nei, er de etiske spørsmålene. Mitokondriedonasjon kan kategoriseres som genmodifisering, siden man gjør endringer i det mitokondrielle DNAet, som utgjør 0,1-0,2 prosent av arvestoffet.

Over 40 land har egne lover som forbyr genmodifisering av kjønnsceller, og det inkluderer regelverket i EU.

• Les også: Storbritannia gir grønt lys til genmodifisering av embryoer

I Storbritannia løste de denne etiske floken ved å skille mellom endringer av DNA i cellekjernen og DNA i mitokondriene. De konkluderte med at kun endringer av DNA i cellekjernen er genmodifisering. Dermed faller mitokondriedonasjon utenfor denne kategorien.

Bioteknologirådet mener dette er en prinsipielt viktig diskusjon vi også bør ta i Norge.

– Vi holder fast ved prinsippet om at man ikke skal gjøre genetiske endringer som kan gå i arv, men vi har ikke bestemt oss for om mitokondriedonasjon skal regnes som en slik endring, sier Kristin Halvorsen.

– Det finnes alternativer

Halvorsen har stor sympati med familiene som ønsker å benytte seg av mitokondriedonasjon for å kunne få et friskt barn.

– Blant disse er det foreldre som må se at barnet langsomt dør fra dem. Sykdommen rammer nervesystem, muskler og hjerte. Det er veldig tragiske og alvorlige skjebner.

Men Halvorsen mener de har sørga for gode alternativer for disse familiene.

– Bioteknologirådet har åpna for eggdonasjon på noen vilkår, blant annet alvorlige medisinske årsaker. Jeg vil mene at disse er en del av gruppa som står først i køen.

• Les også: – Ja til surrogati i Norge

Med eggdonasjon kan kvinner med mitokondriesykdom få friske barn, men barnet vil ikke få moras gener.

Nevrologen Laurence Bindoff kan ikke se at det er mindre etisk problematisk med vanlig eggdonasjon.

– Hva gjør eggdonasjon mer etisk? Ved eggdonasjon får barnet alt arvestoffet fra en annen kvinne. Teknisk er det selvsagt forskjellig, men at det er en etisk forskjell, forstår jeg ikke.

For lite forskningsmiljø

Ett av medlemmene i Bioteknologirådet mente Norge burde tillate mitokondriedonasjon og bidra i utviklinga av kunnskapen på feltet. Det mente altså ikke de tretten andre.

– Vi er et land som må konsentrere oss om noen områder vi kan drive grensesprengende forskning på. Dette er ikke ett av de områdene, sier Kristin Halvorsen.

– Det er ingen som står og skraper på døra og sier at vi hindrer dem i å gjøre oppdagelser for menneskeheten.

Foreløpig er ingen britiske barn født med den nye metoden.

– Vi vet ikke hvor langt de har kommet. Det virker som de fremdeles jobber med å optimalisere metodene, sier Elisabeth Larsen.

For første gang har uavhengige forskere studert hvordan vi bruker digitale musikktjenester. Da forskerne fikk tilgang til strømmetjenesten Wimp/Tidal, viste det seg at hele 92 prosent av de spillelistene folk selv lager i Wimp ikke blir delt med andre.

– Dette har overrasket oss, sier førsteamanuensis Arnt Maasø ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Noe av det nye ved strømmetjenester er at de gjør det mulig å dele musikk i større grad enn før. Nesten alle strømmetjenestene har lagt til rette for deling.

Men muligheten brukes sjelden.

– Folk ønsker ikke å dele musikksmaken sin med andre, sier Maasø.

Selektiv deling av musikk

Det at forskerne fikk tilgang til en stor strømmetjeneste åpnet opp for helt ny innsikt, både for forskerne og musikkbransjen. 

– Det vi tidligere har visst om strømmemønstre er bare puslespillbrikker her og der, gitt av strømmetjenestene selv. Det har ikke vært gjennomført store, tilgjengelige analyser av hvordan folk lytter gjennom strømmetjenester, sier Maasø.

I prosjektet Sky & Scene: trender i musikkulturen har forskerne blant annet fulgt tolv brukere av Spotify og Wimp tett over tid, og de har intervjuet 124 brukere av strømmetjenester.

– De som deler musikk, har stor grad av sosial bevissthet på hva de vil dele og ikke, sier stipendiat Anja Nylund Hagen.

For eksempel er det vanlig å skru av og på den knappen som viser hva man spiller i øyeblikket.

– Vasker folk gulvet og hører på ting de ikke vil vedkjenne seg, for eksempel Justin Bieber, skrur de av. Har man dilla på en låt og hører på den om igjen og om igjen, skrur man også av, forteller Anja Nylund Hagen.

Musikken blir del av personligheten

De aller fleste som forskerne fulgte med på eller intervjuet, valgte imidlertid å holde musikken for seg selv. Flere forklarte det med at musikken ikke har noe med andre å gjøre, at det bare er deres egen.

Det kan være en av forklaringene på at Spotify for noen år siden fikk mange protester da Facebook-deling av spillelister var en automatisk innstilling for all bruk av strømmetjenesten. Etter hvert endret Spotify innstillingen, slik at de som ville dele musikk, måtte gjøre dette manuelt.

– Vi hører på musikk i mange sammenhenger i løpet av en hverdag. Musikken følger oss fra morgen til kveld, i ulike stemninger, humør og hverdagskontekster. Den blir nesten en forlengelse av oss selv, en side av personligheten, som vi ikke ønsker å dele, sier Hagen.

Hun tror at musikkopplevelsene blir ekstra sterke når musikk er såpass tett koblet til ting vi gjør i hverdagen.

– Musikken er ikke bare bakgrunnsstøy som vi setter av og på. Den er med og former hverdagsopplevelsene våre.

Signal til omverden

Professor Anne Danielsen Institutt for musikkvitenskap ved UiO trekker fram at musikk kan vekke sterke følelser og være veldig personlig, men at det også kan være en måte å signalisere identitet på til omverden.

– Noen ganger er det ikke helt samsvar mellom den musikken som oppleves som følelsesmessig sterk og vekker sterke personlige minner, og den identiteten man ønsker å signalisere offentlig. Da tror jeg det fort kan ende med at man ikke deler, for å beskytte sitt personlige rom, sier Danielsen. 

Mange deltakere i studien syntes også at delefunksjonen var irriterende fordi den laget mye støy. De så på den som en del av informasjonen på nett som de ikke orket å ta inn.

Så finnes det også en liten gruppe som deler alt de hører på. Det er den minste gruppen. Forskerne tror at disse enten er opinionsdannere som ønsker å ha en offentlig musikalsk identitet, at de har en selvtillit som gjør at de ikke bryr seg, eller at de er usikre på teknologien og ikke vet hvordan man stiller på ting.

Lyttevanene påvirkes av store begivenheter

Forskerne har også sett på sammenhengen mellom live-musikk og strømming. Disse studiene har blant annet vist at en stor festival som Øya betyr en kraftig vekst i strømming av festivalartister i ukene rundt festivalen.

Både dette og økningen i strømming rundt andre store mediehendelser har fått forskerne til å snakke om en «eventisering» av musikklyttingen.

– En vellykket festivalopptreden, en stor artist som dør, lanseringen av hele katalogen til The Beatles – en rekke slike store hendelser bidrar til at vi lytter mer til disse artistene, sier Arnt Maasø.

– Nå har alle den samme tilgangen til musikk i lomma og kan lytte til den samme musikken. I en tid der tilbudet og fragmenteringen er større enn noen gang, samler vi oss likevel om flere felles musikkopplevelser enn på lenge, sier Arnt Maasø. 

2015 var et år da Norges Bank klarte seg dårlig når det kom til forutsigbarhet. Det er den knusende dommen i Norges Bank Watch-rapporten som ser på hvordan sentralbanken klarte seg i fjor.

– En uforutsigbar sentralbank betyr større bevegelse i krone- og rentemarkedet og gjør at renteprognosene deres får mindre troverdighet, sier Erik Bruce, senioranalytiker ved Nordea Markets og en av de tre forfatterne bak rapporten som er utarbeidet på oppdrag for Senter for monetær politikk (CME) ved handelshøyskolen BI. 

Rapporten slår fast at sentralbanken var uforsutsigbar i fjor, og at dette har hatt store konsekvenser for deres troverdighet. 

- Helt uforståelig avgjørelse

Det er spesielt det sentralbanken gjorde i mars 2015 som virker uforståelig for Bruce og økonomiprofessorene Kjell Erik Lommerud fra universitetet i Bergen og Nils Gottfries fra Uppsala Universitet. 

Avgjørelsen om å holde styringsrenten uendret ved dette møtet tok markedet på senga, da «alle» forventet at styringsrenten ville bli satt ned. 

• Les også: – Ingen boligboble

– Alle hadde ventet at Norges Bank skulle sette ned renten med minst et kvart prosentpoeng, noen ventet også at den skulle settes ned med et halvt prosentpoeng, sier Bruce. 

Forventningene var satt av Norges Bank og deres egne renteprognose. Prognosen ble tolket til at det var rundt 50 prosent sjanse for at styringsrenten ville bli satt ned, og siden spådommen ble gitt i slutten av 2014 hadde valutaen blitt mye svakere og oljeprisen hadde falt hardere enn sentralbanken forutså. 

– Nyhetene siden sist tilsvarte et rentekutt, for utenforstående ble beslutningen om å ikke kutte helt uforståelig, fastslår Bruce. 

- Mindre fristende å investere i Norge

Den uforståelige avgjørelsen gikk utover de som investerer penger i det norske rente- og valutamarkedet. Og når disse får svi på pengepungen, får sentralbankens troverdighet en på tygga i samme slengen. 

– Det som betyr noe for økonomien er ikke dag-til-dag rentene. Den viktigste funksjonen til Norges Bank er å forme forventningene. Dermed må det være helt tydelig hva de skal gjøre når de styrer økonomien, sier professor Kjell Erik Lommerud. 

• Les også: Nordmenn har mistet tilliten til norsk økonomi

Investorer som ikke vet hva de kan forvente av et marked, vil mest sannsynligvis unngå det. 

– Det er mindre fristende å investere i Norge når man kan få plutselige endringer i valutakursen på grunn av en sentralbank som ikke gjør det den har sagt at den skal gjøre, sier Lommerud.  

Mener Sentralbanken må prate mindre og skrive mer

Rapporten slår fast at kostnaden ved den uklare kommunikasjonen til Norges Bank kan bli stor. De hevder at markedet har mindre tillit til sentralbankens prognoser enn de hadde før 2015. Det gjør at fremtidige prognoser vil bli lagt mindre vekt på, og at sentralbankens verktøykasse er blitt mindre effektiv. 

– Hvis vi skal levne pengepolitikken til en uavhengig sentralbank, må sentralbanken forklare hva de gjør og hvorfor, sier Nils Gottfries.

• Les også: Økonomisk usikkerhet kan gjøre vondt

Rapporten foreslår derfor at Norges Bank bør derfor bli mer tydelige. Den foreslår også at all grunnleggende informasjon blir gitt ut skriftlig ved rentemøtene, og ikke bare nevnt i pressekonferansen etterpå. 

– Norges Bank har tradisjon for å lese disse rapportene nøye, bite seg merke i kommentarene og tenke nøye gjennom de forslagene som kommer, sier visesentralbanksjef Jon Nicolaisen.

Vil ikke svare direkte på kritikken

Selv om han sier de tar rapporten på alvor, svarer han ikke direkte på anklagen om at sentralbanken var uforutsigbar og inkonsekvent i 2015

– Det viktigste for oss er at den realøkonomiske situasjonen i Norge blir så god som den kan bli, sier Nicolaisen. 

Visesentralbanksjefen mener 2015 var et spesielt år for norsk økonomi. Sjokket som kom med den fallende oljeprisen i slutten av 2014 satt i lenge, og gjorde det vanskelig å forutsi hvilken rente som vil bli den beste for norsk økonomi.

Avgjørelsen om å bryte med sin egen spådom i rentemøtet i mars i 2015, som rapporten mener har skadet sentralbankens troverdighet, handlet om risiko. I risikosituasjoner blir en del av sentralbankens oppgave å unngå å gjøre store feil, og ikke bare treffe det optimale renteinvået, ifølge Nicolaisen. 

Han peker på at norsk privatforbruk ikke hadde stupt som følge av den lave oljeprisen, og det så ut som om landet tålte oljesjokket bedre enn fryktet. 

– Da vi kom til mars, kunne vi konstatere at noe av risikoen var borte. Dette klarte vi ikke helt å kommunisere, og det må vi ta inn over oss, sier visesentralbanksjefen.

Artikkelen er oppdatert 10.3.2016 k. 10:35.

Googles program AlphaGo  vant i dag den andre av fem runder over den koreanske spilleren Lee Se-dol. Lee er en nasjonal berømthet med 18 verdensmesterskap bak seg.

Dette er en enda større seier for dataprogrammet enn da den europeiske mesteren Fan Hui ble slått i januar i år. Dette var første gang et dataprogram hadde slått en profesjonell Go-spiller.

• Les også: Kunstig intelligens slo europeisk mester i superkomplisert brettspill

Lee er regnet som en enda bedre spiller enn europamesteren Fan. Lee er verdens nest beste spiller i det 2500 år gamle kinesiske brettspillet. Reglene er enkle, men kompleksiteten enorm.

– Vi trenger noen av Lees format for å utforske hva AlphaGo kan klare, sa en av forskerne bak DeepMInd, Demis Hassabis, på en pressekonferanse etter andre runde.

Opptak av den andre omgangen i turneringen mellom Lee og AlphaGo i Seoul.

Etterligner hjernen

Antall mulige trekk i Go er et tall med over 750 nuller etter. Tilsvarende for sjakk er et tall med rundt 120 nuller etter. Antall atomer i universet er et tall med rundt 80 nuller etter.

Derfor kan ikke dataprogrammet tråkle seg gjennom alle mulige trekk, men må bruke metoder som etterligner menneskehjernen – nevrale nettverk.

Ved å spille mot seg selv mange ganger har dataprogrammet erfart hvilke trekk som gir best resultat. Slik kan det snevre inn mulighetene og perfeksjonere seg.

Video fra Google Deep Mind beskriver utviklingen av datateknologien deres.

Lærer av erfaring

Programmet AlphaGo er utviklet av Deep Mind Technologies, et britisk selskap som ble kjøpt opp av Google i 2014.

Ifølge utviklerne bak AlphaGo skiller dette programmet seg fra andre spillprogrammer, som IBMs sjakkprogram Deep Blue og Jeopardy-programmet Watson.

Disse programmene var laget for et spesielt formål. DeepMind hevder at den kunstige intelligensen bak AlphaGo ikke er forhåndsprogrammert. Den lærer av erfaring.

Kan lære alt mulig

AlphaGo må altså ikke forhåndsprogrammeres med reglene for Go. I steden lærer det seg spillereglene på samme måte som mennesker lærer. Det prøver og feiler, taper og vinner – gjør erfaringer.

De nevrale nettverkene kan i prinsippet lære alle typer systemer. Tidligere har DeepMind prøvd seg på arkadespill fra 1970- og 80-tallet, Pong, Breaklut, Space Invaders og andre.

Så avanserte programmet til mer avanserte 3D-spill fra 1990-tallet, som Doom. Nå er det altså i ferd med å vinne ett av verdens mest komplekse spill.

Ny type nevrale nettverk

Det endelige målet for utviklerne bak DeepMind er å lage dataprogrammer som kan lære alt mulig.

– Å forsøke å destillere intelligens inn i en konstruksjon av datainstruksjoner kan vise seg å være den beste veien mot å forstå noen av de vedvarende mysteriene i hjernene våre, slik som bevissthet og drømmer, skrev en av stifterne bak DeepMInd, Demis Hassabis, i en  kommentar i tidsskriftet Nature i 2012.

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med hundreårsdagen for Alan Turings fødsel. Matematikeren Turing var en av pionerene bak kunstig intelligens.

• Les også: Alan Turing opp til prøve

Målet med dataprogrammet DeepMind er å utvikle en ny type nevrale nettverk i form av det som kalles en turingmaskin. Den kan ikke bare kan gjenkjenne mønstre, men også hente og lagre informasjon. Den kan huske.

Dette er et viktig skritt forover som har muligheten til å gjøre datamaskiner mer lik menneskehjerner enn noensinne tidligere, ifølge en artikkel i MIT Technology Review fra oktober 2014.

Ikke bare for spill

AlphaGo er altså det foreløpig siste forsøket på å utvikle slike lærevillige datamaskiner.

• Les også: Kunstig intelligens har gjort vitenskapelig oppdagelse

Turneringen i Seoul er den foreløpig tøffeste utfordringen for den kunstige intelligensen.  Og nå har AlphaGo overraskende vunnet første runde.

– Selv om spill er den perfekte plattformen for å utvikle og prøve ut kunstig intelligens raskt og effektivt, er det endelige målet å bruke denne teknologien på viktige problemer i den virkelige verden, skriver David Silver og Demis Hassabis fra Google DeepMind i et innlegg på Google Research Blog fra januar i år.

De neste fire rundene av spillet mellom Lee og AlphaGo vil utkjempes i dagene fram til tirsdag 15. mars neste uke, lokal tid.

Lenker:

Google Asia Pacific Blog, med informasjon om turneringen mellom Lee og AlphaGo.

AlphaGo: Mastering the ancient game of Go with Machine Learning, innlegg på Google Research Blog, 27. januar 2016.

Demis Hassabis: Model the brain´s algorithms, kommentar i Nature, 23. februar 2012.

Google’s Secretive DeepMind Startup Unveils a “Neural Turing Machine”, artikkel i MIT Technology Review, oktober 2014.

Googles program AlphaGo  vant i dag den første av fem runder over den koreanske spilleren Lee Se-dol,. Lee er en nasjonal berømthet med 18 verdensmesterskap bak seg.

Dette er en enda større seier for dataprogrammet enn da den europeiske mesteren Fan Hui ble slått i januar i år. Dette var første gang et dataprogram hadde slått en profesjonell Go-spiller.

• Les også: Kunstig intelligens slo europeisk mester i superkomplisert brettspill

Lee er regnet som en enda bedre spiller enn europamesteren Fan. Lee er verdens nest beste spiller i det 2500 år gamle kinesiske brettspillet. Reglene er enkle, men kompleksiteten enorm.

Opptak av den første omgangen i turneringen mellom Lee og AlphaGo i Seoul.

Etterligner hjernen

Antall mulige trekk i Go er et tall med over 750 nuller etter. Tilsvarende for sjakk er et tall med rundt 120 nuller etter. Antall atomer i universet er et tall med rundt 80 nuller etter.

Derfor kan ikke dataprogrammet tråkle seg gjennom alle mulige trekk, men må bruke metoder som etterligner menneskehjernen – nevrale nettverk.

Ved å spille mot seg selv mange ganger har dataprogrammet erfart hvilke trekk som gir best resultat. Slik kan det snevre inn mulighetene og perfeksjonere seg.

Video fra Google Deep Mind beskriver utviklingen av datateknologien deres.

Lærer av erfaring

Programmet AlphaGo er utviklet av Deep Mind Technologies, et britisk selskap som ble kjøpt opp av Google i 2014.

Ifølge utviklerne bak AlphaGo skiller dette programmet seg fra andre spillprogrammer, som IBMs sjakkprogram Deep Blue og Jeopardy-programmet Watson.

Disse programmene var laget for et spesielt formål. DeepMind hevder at den kunstige intelligensen bak AlphaGo ikke er forhåndsprogrammert. Den lærer av erfaring.

Kan lære alt mulig

AlphaGo må altså ikke forhåndsprogrammeres med reglene for Go. I steden lærer det seg spillereglene på samme måte som mennesker lærer. Det prøver og feiler, taper og vinner – gjør erfaringer.

De nevrale nettverkene kan i prinsippet lære alle typer systemer. Tidligere har DeepMind prøvd seg på arkadespill fra 1970- og 80-tallet, Pong, Breaklut, Space Invaders og andre.

Så avanserte programmet til mer avanserte 3D-spill fra 1990-tallet, som Doom. Nå er det altså i ferd med å vinne ett av verdens mest komplekse spill.

Ny type nevrale nettverk

Det endelige målet for utviklerne bak DeepMind er å lage dataprogrammer som kan lære alt mulig.

– Å forsøke å destillere intelligens inn i en konstruksjon av datainstruksjoner kan vise seg å være den beste veien mot å forstå noen av de vedvarende mysteriene i hjernene våre, slik som bevissthet og drømmer, skrev en av stifterne bak DeepMInd, Demis Hassabis, i en  kommentar i tidsskriftet Nature i 2012.

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med hundreårsdagen for Alan Turings fødsel. Matematikeren Turing var en av pionerene bak kunstig intelligens.

• Les også: Alan Turing opp til prøve

Målet med dataprogrammet DeepMind er å utvikle en ny type nevrale nettverk i form av det som kalles en turingmaskin. Den kan ikke bare kan gjenkjenne mønstre, men også hente og lagre informasjon. Den kan huske.

Dette er et viktig skritt forover som har muligheten til å gjøre datamaskiner mer lik menneskehjerner enn noensinne tidligere, ifølge en artikkel i MIT Technology Review fra oktober 2014.

Ikke bare for spill

AlphaGo er altså det foreløpig siste forsøket på å utvikle slike lærevillige datamaskiner.

• Les også: Kunstig intelligens har gjort vitenskapelig oppdagelse

Turneringen i Seoul er den foreløpig tøffeste utfordringen for den kunstige intelligensen.  Og nå har AlphaGo overraskende vunnet første runde.

– Selv om spill er den perfekte plattformen for å utvikle og prøve ut kunstig intelligens raskt og effektivt, er det endelige målet å bruke denne teknologien på viktige problemer i den virkelige verden, skriver David Silver og Demis Hassabis fra Google DeepMind i et innlegg på Google Research Blog fra januar i år.

De neste fire rundene av spillet mellom Lee og AlphaGo vil utkjempes i dagene fram til tirsdag 15. mars neste uke, lokal tid.

Lenker:

Google Asia Pacific Blog, med informasjon om turneringen mellom Lee og AlphaGo.

AlphaGo: Mastering the ancient game of Go with Machine Learning, innlegg på Google Research Blog, 27. januar 2016.

Demis Hassabis: Model the brain´s algorithms, kommentar i Nature, 23. februar 2012.

Google’s Secretive DeepMind Startup Unveils a “Neural Turing Machine”, artikkel i MIT Technology Review, oktober 2014.

Det er seint på kveld, og tenåringen høyrer at foreldra sløkker lysa og skal til å legge seg. Lynraskt skrur han av pc-skjermen, kastar seg under dyna og lukkar auga. Døra går forsiktig opp, og nokon står og lyttar i det mørke, stille rommet. Så går døra att. Straks lyser pc-skjermen igjen, og fingrane hamrar mot tastaturet.

Før tenåringen veit ordet av det er det lyst ute. Lydane i huset fortel at foreldra har stått opp for å gå på jobb. Like kjapt er han under dyna igjen. Kanskje rekk han å spele litt til før skulen startar.

Skal ein tru overskriftene i media er denne tenåringen ille ute. Nyleg kom einNova-studie som viser at ungdom som speler mykje har dårlegare karakterar enn klassekameratane sine.

• Les også: Ungdom som spiller mye data, gjør det dårligere på skolen

Samtidig sit ein heil generasjon ungar framfor PC-skjerm eller nettbrett og speler. 98 prosent av gutane mellom 9 og 16 år spelar dataspel på fritida. 90 prosent av jentene gjer det same, viser tal frå Medietilsynet.

– Studien vår indikerer at det å spele mykje dataspel verkar negativt inn på innsatsen i skulen. Men vi veit ikkje sikkert kva som kom først – spelinga eller dei dårlege karakterane, seier ungdomsforskar ved Nova, Mira Aaboen Sletten.

– Bra å spele

– Det å spele er ikkje problematisk i seg sjølv. La ungane spele dataspel, seier psykolog og forskar Rune Mentzoni ved KoRus-Øst.

Han meiner slike studiar burde skilje mellom problemspelaren og den engasjerte storspelaren.

Medan problemspelaren kan bli avhengig, få psykiske problem og sosiale vanskar, er spelinga først og fremst noko positivt i livet til storspelaren. Begge to speler mykje, men resultatet er svært forskjellig.

• Les også: Gamere blir gode i engelsk

Forsking Mentzoni har vore med på viser at negative effektar som dårlege skuleprestasjonar og depresjon, i hovudsak gjeld dei avhengige storspelarane. Dei engasjerte spelarane opplever ikkje desse negative effektane. Psykologen meiner dermed at det ikkje er tida som blir brukt på dataspel som er problematisk.

– Så lenge barnet eller ungdommen har eit balansert liv med fleire forskjellige aktivitetar, treng ikkje foreldra å uroe seg for speling. Kvar familie må setje sine grenser og reglar, men dataspel kan vere noko bra i livet til mange unge, seier Mentzoni.

Nova-forskaren meiner det er forskjellig kor godt unge folk taklar å spele mykje.

– Nokre ungdommar får livet til å henge saman, sjølv om dei brukar mykje tid på dataspeling. Men foreldre blir uroa når speling blokkerer for andre område i livet, meiner Aaboen Sletten.

Generasjonskonflikt om speling

Lydar frå guterommet avslører at tenåringen er vaken. Pappaen kan høyre små rop av glede og frustrasjon medan tastaturet trommar og klokka tikkar forbi midnatt. Bekymringane kjem krypande opp på skuldrene. Kjem spelinga til å gå utover konsentrasjonen på skulen? Likevel går han ikkje inn til sonen. Han vil ikkje lage krig.

– Vi var alvorleg uroa. Det var raude auge som glana på ein skjerm i så mange timar, for så å skulle gå på skulen dagen etter. Dersom du tok det opp var du ein gammal dust, så det var ikkje lett å diskutere det med ungane, fortel pappa Frank Sandø.

Sjetteklassingane på Eberg skole i Trondheim veit godt kva det vil seie å diskutere speling med foreldra sine.

Konfliktar og bekymringar er ikkje uvanleg når foreldre og barn er ueinige om dataspel. Mellom kranglinga om skjermtid, dører som smeller og internett som blir skrudd av, kan det vere vanskeleg å setje ord på kva det er ein er uroa for. Medietilsynet meiner krangling om spel er ein typisk generasjonskonflikt.

• Les også: Bør kidsa kode på skulen?

– Mange barn og unge har ein identitet knytt til dataspel, medan foreldra ser på speling som uproduktivt. Då kjenner barnet seg stigmatisert. Det er naturleg at foreldre er uroa og at det blir diskusjonar om speling, men det kan fort bli ein håplaus diskusjon for barnet, seier Khalid Azam i Medietilsynet.

Han rår foreldre til å ha ein «ryddig krangel» der dei seier konkret kva som er problemet; om det er tidsbruken, innhaldet i spelet eller noko anna. Mentzoni er einig, og meiner foreldre må setje seg betre inn i kva speling er, for å unngå unødvendige konfliktar.

– Barnet eller ungdommen ser kanskje på dette som sin lidenskap og viktigaste aktivitet, men omsorgspersonane ser på det som negativt. Foreldra må engasjere seg og prøve å forstå kva som er verdifullt med spelet. Når ein forstår kva det handlar om, er det lettare å setje grenser, seier Mentzoni.

For hans eigne barn er regelen klar: Andre aktivitetar skal prioriterast. Fotballen skal sparkast og leksene skal gjerast. Når det er gjort er det mykje rom for å kose seg med spel.

Vidundergameren

Tenåringen som spelte heile natta er blitt 23 år, gründer, sivilingeniørstudent på NTNU og programleiar i NRK-programmet Newton. Stian Sandø har gode karakterar frå ungdomsskulen og vidaregåande, samt gode venner frå tida som World of Warcraft-spelar. Han meiner gaming har gitt han eigenskapar som han har bruk for i dag.

– Eg har blitt god på å jobbe i team og lært meg å samarbeide med svært forskjellige folk. Eg er hekta på kjensla av å jobbe saman med andre for å få til noko i lag, og det brukar eg både i jobben min i NRK og når eg utviklar appar saman med vennene mine, seier Sandø.

Samtidig pustar faren letta ut.

– No senkar vi skuldrene og er nøgde. I ettertid tenkjer eg at han truleg fekk altfor mykje fridom, men kanskje det var det som skulle til. Vi trudde på sunn fornuft og såg heile tida at skuleresultata var gode. Det viktige er at det gjekk bra, seier Frank Sandø.

• Les også: Dataspill i klasserommet

Stian Sandø levde i spelverda i sju år, og kunne spele opp mot 10 timar i døgnet. At han likevel ikkje var ein problemspelar, kan høyrest umogleg ut. Men spelforskaren er ikkje overraska over at ungdom kan spele så mykje utan at det påverkar dei negativt.

Mentzoni meiner vi høyrer for lite om dei positive effektane av dataspel. Han viser til ein amerikansk artikkel som har samla forsking på alt det gode dataspel kan føre til.

– Folk som speler spel der ein samarbeider med andre blir for eksempel meir hjelpsame i det verkelege liv. Dei kan også bli meir produktive og motiverte, fordi det i dataspel lønner seg å legge ned ein innsats. Du får ikkje belønning for å «vere flink» i eit spel, du får belønning og ros for å jobbe hardt, seier Mentzoni.

• Les også: Noen få tar skade av dataspill

Sjølv om forskinga frå Nova viser til dårlegare mattekarakterar for storspelarane meiner spelforskaren at enkelte dataspel faktisk kan gjere ungane flinkare i realfag.

– Såkalla skytespel og actionspel trenar opp visse delar av hjernen slik at ein blir flinkare til å ta inn informasjon og sortere ut kva som er viktig. Det er eigenskapar som er viktige innanfor matematikk og realfag, seier Mentzoni.

Nova-forskar Mira Aaboen Sletten har også tru på at dataspel kan føre med seg noko positivt. Storspelarane i hennar studie hadde nemleg minst like gode engelskkarakterar som dei andre i klassen.

– Det ser ut som dataspel har positive læringseffektar i engelsk. Dei som speler praktiserer mykje engelsk, både skriftleg og munnleg, forklarer Aaboen Sletten.

Dataspilling gjør unge betre i engelsk

– Bra for samfunnet

Klokka nærmar seg to om natta og tastaturet kneprar i rekordfart. Han er ikkje lenger ein gnom som beveger seg rundt i World of Warcraft, men ein fokusert programmerar som lagar ein tryggleiks-app for mobiltelefonar, innimellom TV-jobben og studiane på NTNU. Dataspel har han for det meste lagt på hylla.

– Livet kom i vegen, så eg har rett og slett ikkje tid til å spele så mykje lenger. Men eg meiner at dataspel kan vere kjempenyttig for samfunnet. Ein må berre sørge for å bruke det ein lærer i den verkelege verda, seier Stian Sandø.

NASA har satt av penger for å utvikle overlydsfly som bråker mindre.

I første omgang skal flyprodusenten Lockheed Martin utvikle modeller som skal prøves ut i vindtunneler. 

Målet er å lage et overlydsfly som ikke lager en sjokkbølge som smeller. Isteden skal denne typen overlydsfly lage et mykere dumpt drønn som mindre plagsomt, ifølge en pressemelding fra NASA.

• Les også: Rask og grønn

Lang, lang nese

Hvordan dette skal oppnås, sier ikke NASA noe om. Tidligere forsøk med jagerfly har brukt en forlenget nese for å oppnå denne effekten.

Blant annet ble det gjort forsøk med et F-15B lagerfly i 2006 og 2007. Forsøksprogrammet het Quiet Spike, og var et samarbeid mellom NASA og Gulfstream Aerospace. 

Kjølvann i lufta

Det supersoniske smellet oppstår fordi luften skjøvet til siden når flyet går gjennom lufta, omtrent som kjølvannet rundt en båt.

Dette kjølvannet av sammenpresset luft er i prinsippet lydbølger. De kan ikke bevege seg fortere enn lydens hastighet, rundt 1200 kilometer i timen.

Når flyet går fortere enn sitt eget kjølvann, kan ikke kjølvannet unnslippe raskt nok. Det blir presset mer og mer sammen rundt sidene av flyet. Bak denne trykkbølgen – i halen på flyet – oppstår et tilsvarende undertrykk, akkurat som en bølgetopp må følges av en bølgedal.

• Les også: Lister seg over lydmuren

Smellskalaen

Overtrykket og undertrykket gir hvert sitt smell – et dobbeltsmell. Jo kraftigere overtrykk og undertrykk, desto kraftigere blir det doble overlydssmellet.

Den lange nesa på Quiet Spike-flyet skulle skyve lufta til side over lengre strekning. Dermed skulle overtrykksbølgen bli fordelt over lengre tid. Dette ga effekten av et mindre skarpt, mer dumpt drønn.

Amerikanske forskere har utviklet en skala for styrken på overlydssmellet, sett i forhold til hvor stort og tungt flyet er. Alt under 1 på denne skalaen kunne godtas.

Det europeiske overlydsflyet Concorde havnet på 1,4. På 1960-tallet utviklet også amerikanerne et passasjerfly med overlydsfart. Boeing 2707 skulle bli raskere og større en Concorde, men fikk poengsummen 1,9 på smellskalaen.

Dyre og bråkete

Boeing 2707 ble da heller aldri bygget. Prosjektet mistet offentlig støtte og ble avsluttet i 1971. Protestene mot forurensning av ozonlaget i marsjhøyden og mot overlydssmellet gjorde det upopulært.

Flyselskapene mistet også troen på at det ville bli lønnsomt i drift, etter å ha sett hvor store offentlige subsidier som måtte til for å få Concorde i lufta.

Etter hvert ble riktignok de få Concorde-flyene som ble bygget lønnsomme for et nisjemarked av rike kunder, men også Concorde ble satt på bakken i 2003.

Den russiske versjonen av Concorde, Tupolev Tu-144, fløy bare noen få turer med passasjerer og en lengre periode som fraktfly fram til 1983.

Trygge tross to ulykker

Både Tu-144 og Concorde hadde fatale ulykker over Paris. Tu-144 steilet ut på et flyshow i 1973, trolig etter en for halsbrekkende manøver for å imponere.

Concorde styrtet i et flammehav etter at drivstofftanken ble punktert av en gjenstand på rullebanen på Charles de Gaulle-flyplassen i juli 2000.

Til tross for disse enkeltstående ulykkene var både Concorde og Tu-144 trygge fly. Det var de høye utgiftene til drivstoff og vedlikehold som satte de supersoniske passasjerflyene på bakken.

Også kravet om spesielle flyruter utenom befolkede områder for å unngå helseskader av supersoniske smell begrenset mulighetene for å drive flyene lønnsomt.

• Les også: Flyreiser er tryggere enn noen gang før

Prototyp i halv størrelse

Nå kan NASAs nye planer på sikt lede fram mot nye supersoniske fly som både er stille og lønnsomme nok til å settes i trafikk.

NASA skal også undersøke hvilke holdninger befolkningen har til nyere og stillere passasjerfly med overlydsfart.

Den første prototypen vil være i halv størrelse av det ferdige passasjerflyet. Byggingen av dette flyet vil bli lagt ut på nye anbud, ifølge nyhetsmeldingen.

Lenke:

NASA Begins Work to Build a Quieter Supersonic Passenger Jet, nyhetsmelding fra NASA