Tidligere romsonder har oppdaget metan i atmosfæren på vår røde naboplanet, men mengden av metan varierer mye gjennom året. Dermed er forskerne ikke sikre på om metanet skyldes mikroorganismer i eller under overflaten eller en form for geologisk aktivitet.

Det skal den europeiske banesonden Trace Gas Orbiter (TGO) i romprosjektet ExoMars 2016 finne ut av. TGOs instrumenter vil måle gassene i Mars-atmosfæren tre ganger mer nøyaktig enn noen tidligere romsonde.

Mengden metan, men også vanndamp, nitrogenoksider, svoveldioksid, hydrogensulfid, acetylen, etylen, etan, karbonmonoksid, oksygen, ozon, og andre sporgasser, skal undersøkes.

Økt kunnskap om sporgassene i atmosfæren på Mars vil si mye om planetens geologiske historie og dens mulige biologiske og geologiske aktivitet.

Ny modul for Mars-landinger

Med seg i lasten har TGO en 600 kilo tung modul som heter Schiaparelli, en testplattform for landing av rovere og romfartøy på Mars. Modulen bruker atmosfæren, fallskjerm og rakettmotorer til å bremse seg selv opp fra 21 000 kilometer i timen til mindre enn 5 kilometer i timen.

Når Schiaparelli så svever to meter over bakken, vil den lande med et spesielt underlag bygget inn i modulen.

Landingen skjer på Meridani Planum nær ekvator på Mars, et område med geologiske formasjoner som kan være dannet av eller i vann og som derfor er meget interessant for forskerne. Schiaparelli skal også samle inn data om atmosfæren under landingen og foreta målinger på landingsstedet.

I 2018 skytes ExoMars-prosjektets rover opp til Meridani Planum. Roveren har blant annet en norsk georadar for å lete under overflaten etter tegn til vann og liv. Men denne roveren er bare begynnelsen. Senere skal en prøve fra Mars sendes tilbake til jorda, som igjen kan føre til at astronauter lander på vår røde naboplanet.

– Selv om de to planlagte ExoMars-ferdene ikke er bemannet, vil de lede frem til en bemannet ferd til vår røde naboplanet en gang i fremtiden, sier Marianne Vinje Tantillo, fagsjef for romforsking og utforskning ved Norsk Romsenter.

Hun er også norsk representant i den europeiske romorganisasjonen ESAs programkomité for bemannet romfart.

– Vi p synes det er veldig flott å se at enestående norsk teknologi og kompetanse blir med ikke bare på ESAs forskningsprosjekter, men også på veien til Mars, sier Tantillo.

Norsk teknologi styrer solcellepanelene

Kongsberg Defence & Aerospace har levert teknologi til den nye Mars-sonden.

– Dette er elektronikk som styrer solcellepanelene slik at de står i riktig posisjon og overfører strøm fra panelene til romsondens batterier, sier Ole Fiskum, leder for romaktivitetene i Kongsberg Space.

Bedriften har levert liknende teknologi til flere av ESAs romsonder, som Mars Express og Venus Express, den kommende solsatellitten Solar Orbiter og Merkur-sonden BepiColombo, samt miljøsatellittene Sentinel-1 og Sentinel-3.

Nå står de nye europeiske værsatellittene MetOp Second Generation for tur som neste store prosjekt.

Det hele begynte med kometsonden Rosetta og en produktstrategi utviklet i 1997 som gjorde at det norske selskapet vant kontrakt på dette store romprosjektet.

ExoMars 2016 er et russisk-europeisk samarbeid. TGO og Schiaparelli skytes opp med en russisk Proton-bærerakett fra rombasen i Bajkonur i Kasakhstan mellom 14. og 25. mars 2016. De to romfartøyene vil være fremme ved Mars i oktober 2016.

Se video fra Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA):

– Dette er snømaskinen vår, sier Alex Klein-Paste, forsker ved Institutt for bygg, anlegg og transport ved NTNU.

Ved siden av kassen på størrelse med et lite kjøleskap, står et vannbad og ei vifte. Vifta blåser fuktig luft inn i kassen som er full av fiskesnører med snø på.

– Her lager vi helt ekte snø. Snø er vanndamp som går direkte over til fast form uten å være flytende først. På lab’en her lærer vi mer om hvordan vann fryser og hvordan vi for eksempel kan lage mer effektive snøkanoner.

Snøgaranti er målet

Sammen med forskere fra flere andre miljøer ved NTNU jobber han med løsninger for hvordan vi kan gå på ski også i framtida. I første omgang er målet å kunne gi en snøgaranti til VM-søkerbyen Trondheim om 5 år.

Akkurat nå er det mer enn nok snø i løypene i Granåsen, men i relativt nær framtid blir det lite snø i kystnære strøk i Sør-Norge, ifølge rapporten Klima i Norge 2100.

I dag er Terje Wenaas på besøk i lab’en. Han jobber spesielt med å modifisere snøkanonene i Granåsen. Målet er å klare å produsere kunstsnø i tre minusgrader. Da får vi omtrent dobbelt så mange dager med snøproduksjon som vi har i dag.

– I dag trenger vi minus seks for å bruke snøkanonene. Vi ønsker å finne måter å produsere kunstsnø på som både er billige og så miljøvennlige som mulig, sier Terje Wenaas.

På snølab’en får han hjelp til å finne ut hvilke vannkvaliteter som lettest fryser.

– Vi kan ta vann fra flere steder til snøproduksjonen vår. Testene her på snølaben viser for eksempel at vann med leirepartikler fryser veldig lett.

– Krampetrekning

Leder i Norges Naturvernforbund, Lars Haltbrekken, sier det å produsere kunstsnø for å redde skiløypene fra framtidas varme og våte klima, er en krampetrekning.

– Vi er i ferd med å ødelegge vinteren. Å produsere snø, eller enda verre ha innendørshaller, koster energi og utslipp. Det vil bare akselerere endringene.

Han mener vi heller burde konsentrere oss om å kutte klimautslipp og håpe vi kan berge det lille som er igjen av vinteren.

– Snøen som blir borte er dessverre den aller tristeste konsekvensen av klimaendringene.

Bjørn Aas, ved Senter for idrettsanlegg og teknologi ved NTNU, tror vi uansett må endre forventningene til skiopplevelsen.

– Vi må nok i framtida tåle at langrenn i mye større grad enn i dag vil være basert rundt selve skiarenaen, og at snøen vi lager løyper av enten er produsert, eller er snøen som falt i fjor og kanskje lagret i en stor haug over sommeren.