I de fleste land er myndighetene bekymret for overvekt. Et relativt nytt virkemiddel er apper som kan lastes ned til smarttelefoner. De gir informasjon om sunne spisevaner og oppfordrer til økt fysisk aktivitet.

En ny studie tyder på at apper for diett og fysisk aktivitet ikke bare påvirket atferden, men også helsebevisstheten, kunnskapen om ernæring og trening og sosiale interaksjoner.

Apper blir ansett som effektive i å opprettholde sunne vaner, særlig når de ble brukt over lengre tid og når diett- og fysisk aktivitet-apper ble brukt i kombinasjon.

Mange applikasjoner har som mål å motivere brukere til å spise sunnere og mosjonere mer, for eksempel ved å gi ernæringsinformasjon og treningsplaner, tillate sporing av hva du spiser og hvor mye du skal trene. Appene åpner også for å dele resultater på sosiale medier.

Stipendiat Qing Wang ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet har studert hvordan appene virker. Arbeidet hans er nylig publisert i Journal of Medical Internet Research.

Gruppediskusjoner

Først gjennomførte forskerne gruppediskusjoner med folk som brukte kostholds- eller fysisk aktivitetsapper og med folk som ikke bruker slike programmer.

– Vi spurte dem om motivasjon deres for å bruke slike programmer, hvordan de opplevde bruken, om de opplevde slike apper som nyttige og de generelle meningene deres om programmer som retter seg mot bedre helse, forteller Wang.

Deretter, basert på disse diskusjonene, lagde forskerne et spørreskjema som 500 unge voksne nordmenn svarte på. Spørreskjemaet fokuserte detaljert på hvordan bruk av diett- og fysisk aktivitetsapper kunne føre til et sunnere kosthold og mer fysisk aktivitet.

Kan føre til mer trening

– Det er et stort potensial for at diett- og fysisk aktivitet-apper kan hjelpe folk til bedre spisevaner og til å trene mer. Brukere synes slike programmer er nyttige, og appbruk kan være knyttet til en sunnere atferd.

– Mange synes dessuten at appene var morsomme å bruke, sier Wang.

Men bruken ble ansett for å være tidkrevende, noe som kunne demotivere folk til å bruke slike programmer over en lang periode. I tillegg er de aktuelle programmene som er tilgjengelige i dag, ikke skreddersydd for enkeltindivider.

Dette kan også redusere motivasjonen for å prøve appene eller fortsette å bruke dem, tror forskerne.

Må tilpasses enkeltpersoner

Det er mange apper for diett og fysisk aktivitet tilgjengelig for ulike enheter og operativsystemer, men mange av dem er mest egnet for bruk i de landene der de ble utviklet.

– Appene har et utviklingspotensial, sier Wang.

– Helsemyndighetene i forskjellige land kan samarbeide med utviklere og forhandlere om å designe apper som passer for ulike markeder, sier Wang.

Han mener appene for eksempel bør inkludere relevante matvarer og fysiske aktiviteter for hvert enkelt land og muligens også designes for målrettet, skreddersydd ernærings- og treningsinformasjon.

Apper er relativt nytt, og nytteverdien er lite undersøkt i de fleste land, selv om apper eskalerer i markedet og ble angitt til en global verdi på 250 milliarder i 2015. Alt tyder på at dette tallet vil øke.

Referanse:

Qing Wang mfl: Diet and Physical Activity Apps: Perceived Effectiveness by App Users. Journal of Medical Internet Research, april 2016, doi: 10.2196/mhealth.5114.

Postbudet, elektrikeren og «gode venner» har i mange år vært mistenkt. Eller kollegaen hennes på jobben.

At ett av ti barn i verden har en annen biologisk far enn den alle (unntatt mor) tror er pappaen, er en myte som har levd godt både i litteratur og i samtaler mellom folk.

Med nye studier av DNA-et vårt er det blitt mulig for forskere å undersøke nærmere dette antatte resultatet av kvinnelig utroskap.

Konklusjon: Rundt én prosent av alle barn har en annen biologisk far.

Legger vi til en god feilmargin, er andelen maksimum to prosent.

Evolusjonsbiologisk teori

Evolusjonsbiologer er naturlig nok opptatt av hvem som egentlig er barns biologiske far.

En teori sier at kvinner kan få evolusjonære fordeler gjennom å bli befruktet av en spennende og godt utseende hann, men at hun klokelig velger en mer familievennlig kar til å stå for oppdragelsen av barnet. Slik maksimerer kvinnen avkommets framtidsmuligheter gjennom å høste det beste hun får tak i fra to ulike menn. Lyder teorien.

Blant fugler og andre dyr er det slett ikke uvanlig at uvitende fedre fostrer opp andre fedres barn, minner evolusjonsbiologer om.

Men er det slik også blant oss mennesker?

De siste årene har ny genteknologi åpnet for å gjøre studier som forskere ikke kunne utføre bare få år tilbake.

Flere slike studier konkluderer altså med at et sted mellom én og to prosent av alle barn i dag har en annen biologisk far. Resultatet ligger for de fleste studiene rundt én prosent.

Flere studier viser det samme

Forskeren Maarten Larmuseau ved Leuven-universitetet i Belgia ble selv overrasket over i hvilken grad også forskningslitteratur bringer videre myten om at hvert tiende barn har en annen far, og i hvor liten grad forfatterne har brydd seg om å undersøke kilder og fakta bak denne opplysningen.

I 2013 publiserte Larmuseau og kollegene hans en studie som viste hvor lav andelen slike skjulte farskap er blant nålevende mennesker i Belgia. Men denne studien sa bare noe nokså sikkert om befolkningsgruppen som ble undersøkt i Belgia.

– For oss var det derfor en overraskelse når vi kom over flere nyere studier som viser det samme i så ulike land som Sør-Afrika, Italia, Spania og Mali, sier Larmuseau i en pressemelding fra forlaget hans.

Ikke vanligere før i tiden

Et aktuelt spørsmål blir da om feil farskap var vanligere før i tiden.

Er det kanskje slik at moderne prevensjonsmidler har gjort dette enklere å unngå? Og at mytene har opphav i noe som var riktig for generasjoner før oss?

Også dette er det i dag mulig å undersøke gjennom DNA-slektsforskning. Forskerne ved Leuven-universitetet konkluderer nå i en ny studie med at også i tidligere tider hadde maksimum 1 av 50 barn en annen biologisk far.

Trolig var det enda færre, mener de.

Svensk studie på 1500-tallsmennesker

Ifølge en artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter, stemmer dette godt med resultater som også svenske DNA-slektsforskere har kommet fram til. De har studert farslinjer helt tilbake til 1400-tallet. Også de svenske forskerne har gransket det mannlige Y-kromosomet, som arves i rett nedoverstigende ledd fra far til sønn.

Forskerne har sett nærmere på den svenske Bure-ætten. Et stort antall Bure-etterkommerne finnes nemlig nedtegnet i en slektsbok, som er unik fordi den også omfatter mange mennesker fra almuen som levde så langt tilbake som på 1400- og 1500-tallet.

Når forskere nå med moderne DNA-teknikker har gått Bure-ætten nærmere etter i genene, ser de at andelen barn med annen biologisk far i denne store slekten er oppsiktsvekkende 0 prosent.

Hvorfor konstant én prosent?

Noe av det mest overraskende med denne nye forskningen, mener Maarten Larmuseau, er hvor konstant andelen feil farskap har holdt seg opp gjennom historien.

Larmuseau og kollegene skriver i sin nyeste forskningsartikkel at det framstår som et mysterium for dem hvorfor feil farskap-faktoren hele tiden ligger på rundt én prosent. Både langt tilbake i tiden – og i våre dager.

Så kan vi andre lure på hvor myten om at 10 prosent av alle barn har feil far, egentlig stammer fra.

Referanse:

Larmuseau mfl: «Cuckolded Fathers Rare in Human Populations», Trends in Ecology & Evolution, Cell Press, 5. april 2016. Artikkelen

Tapte fiskegarn er en av de største bidragsyterne til marin forsøpling, samtidig som de forsetter å fange fisk som aldri blir tatt opp.

Hvert år bruker Fiskeridirektoratet store ressurser på å plukke opp garn som har slitt seg, men de finner langt i fra alle. Dette er et vanskelig arbeid blant annet fordi mange garn har satt seg fast på dypet, og det er også kraftige havstrømmer som drar garnene langt avsted.

– Fiskegarn i dag lages av nylon, som fortsetter å fiske i minst 20 år, før de brytes ned til mindre og mindre biter som forsøpler havene våre, sier Eduardo Grimaldo, prosjektleder og seniorforsker på SINTEF, til NRK.

De samarbeider nå med sørkoreanske Samsung om å lage en ny type fiskegarn som brytes ned mye raskere.

Et av problemene med mikroplast er at dyr tror det er mat og spiser det. Plast-søppel bruker 450 år på å brytes ned.

– Målet er å lage et fiskegarn som brytes ned av seg selv etter et halvt år, sier Grimaldo.

Brytes ned i vann og CO2

Forskerne ønsker å bruke et materiale som heter PBS, som brytes helt ned av bakterier og alger som finnes i havet, og CO2.

– Slike biologisk nedbrytbare fiskegarn har de siste årene blitt utviklet av Samsung Fine Chemicalst Ltd og brukes i dag i flere garnfiskerier i Sør-Korea, og garnene har minst like gode egenskaper som garn laget av nylon. Garnene brytes i dag ned etter ett år, sier Grimaldo.

For å tilpasse seg til det norske fisket, ønsker nå forskerne i Norge å få nedbrytningstiden ned til et halvt år, og det er det de skal jobbe med framover.

– Vi skal måle styrke, sikkerhet og nedbrytningstid, også skal vi tilpasse det vi finner til norske forhold. Her er det blant annet dypere og mindre lys enn i Sør-Korea, sier Grimaldo.

Prosjektet har fått støtte fra Forskningsrådet, og er et samarbeid mellom Samsung Fine Chemicals Ltd., Norges fiskerihøgskole, Fiskeridirektoratet og East Sea Research Institute, og skal vare i tre år.

Bra for næringa

– Dette har masse å si for hele fiskerinæringa, sier Otto Gregussen, generalsekretær i Norges Fiskarlag, til NRK.

Han er veldig positiv til at det jobbes med å utvikle fiskeredskaper som går i oppløsning hvis de ikke blir tatt opp.

– Dette kan være første stopp på veien til å få slutt på spøkelsesfiskinga, der det fortsetter å gå fisk i garn som har slitt seg. Dessuten er plastforsøplinga i havet en utfordring vi tar på det største alvor.