På oppdrag fra Arbeidstilsynet har SINTEF utarbeidet en rapport som viser beregninger på hva dødsfall, skader, behandlinger ved legevakter og i spesialisthelsetjenesten, sykefravær, uførepensjon og tapt livskvalitet koster samfunnet hvert år. Alt relatert til jobb.

30 milliarder er den stipulerte summen.

63 prosent av de totale kostnadene utgjøres av tapte leveår og tapt livskvalitet som følge av sykdom og skader. De direkte kostnadene til behandling, uførepensjon og tapt produksjon utgjør 37 prosent, konkluderer forskerne.

Data fra enkeltundersøkelser

Siden det ikke finnes noen sammenhengende registrering over sykdom og skader ervervet på jobb, har forskerne måttet ty til enkeltundersøkelser og vurderinger.

– Vi har valgt å legge hovedvekten på de direkte kostnadene og kostnadene ved dødsfall og sykdom eller skade, sier SINTEF-forsker Karl-Gerhard Hem. – Vi har først og fremst brukt registerdata og dokumentanalyse.

– I tillegg har vi gjort intervjuer med personer og institusjoner som arbeider med helsestatistikk og arbeidsmiljø, sier kollega Tarald Rohde.

Arbeidstilsynet selv har for eksempel oversikt over dødsfall på arbeid. NAV over antall sykefravær. Norsk pasientregister over behandlingskostnader. Der det har vært mangelfulle registerdata, har forskerne vært nødt til å foreta sannsynlighetsberegninger, samtidig som de har støttet seg på annen forskning.

Noe av det viktigste de fant var et internasjonalt arbeid som pågår for å bøte på mangelen av data. WH’s Global burden of disease gir en beskrivelse av tapte leveår og tapt livskvalitet. Her sender åtti land inn statistikk.  

Nøktern beregning

Forskerne kom fram til et tall over hvor mange personer som rammes årlig, hvor mange år man har levd med skader og antall behandlinger – og satte prislappen 30 milliarder på dødsfall, sykdom og skader.

– Beregningen vår ligger lavere enn tilsvarende studier fra andre land vi har studert, sier Rohde.

– Finland kommer for eksempel fram til en kostnad som er ti ganger større enn vår, men da må det opplyses at de har tatt med kostnader ved tapt produksjon og alt av sykemeldinger – ikke bare sykemeldte i arbeid.

Han tror derfor vi er nærmere og har en riktigere metode for at Arbeidstilsynet kan sette inn krefter på å jobbe videre.

Dødsfall etter arbeidsskade

Tabeller fra Arbeidstilsynet viser at det skjedde 182 dødsfall knyttet til arbeid i landbasert arbeidsliv mellom 2011 og 2014. Det betyr 45,5 tilfeller per år.

Byggenæringen er på topp med 9,75 dødsfall per år. Så følger jord- og skogbruk med 7, transport og lagring med 5,75 og industri med 4,75. Men regnes dødsfall i forhold til hvor mange som jobber innen sektoren, kommer landbruket verst ut.

– Selv om 30 milliarder er et stort tall, er det spredt over flere enkelthendelser. Det er vanskelig å si at «her må man gå inn og foreta vurderinger».

Registrene har også informasjon om alderen til de omkomne – og dermed tapte leveår. Innenfor bygg og anlegg arbeider det gjennomgående yngre mennesker, og næringen ligger på topp med 402 tapte leveår som følge av dødsfall i perioden 2011–2014.

Arbeidsskader som ikke er dødelige, antas å utgjøre cirka 12 prosent av alle skadetilfellene, men her er usikkerheten stor siden det ikke eksisterer noen fullstendig nasjonal statistikk på området.

– Tabellene viser oss at de alvorligste skadene finnes i bygg- og anleggsbransjen, i industri og i jordbruk, skogbruk og fiske. Det handler om slag og støt på grunn av fall eller slag og støt på grunn av sammenstøt med en eller annen gjenstand, sier Hem.

Indikasjoner

Forskerne presiserer at det er en viss usikkerhet heftet til funnene som blir presentert i rapporten – rett og slett fordi en del områder mangler god statistikk. Usikkerheten i estimatene skyldes også at det ikke finnes noen eksakt definisjon på hva «arbeidsrelatert» er. 

Når det gjelder sykefravær, spiller for eksempel psykososiale forhold på jobb inn, men dette forholdet mangler pålitelige data.

– Vi har i stor grad støttet oss på data hentet fra den internasjonale databasen GBD som henter sykdomstall, yrkesaktivitet og skader som er tilgjengelig nasjonalt. Data for Norge er blant annet levert og kvalitetssikret av Folkehelseinstituttet, opplyser Hem.

Trass i all usikkerhet mener forskerne at analysene gir en indikasjon på hvilke forhold som bidrar til de høyeste kostnadene innenfor hver enkelt kostnadskategori. For eksempel er korsryggsmerter den største bidragsyteren til tapt livskvalitet som følge av arbeidsskader og sykdom, og klemulykker den største risikofaktoren knyttet til dødsfall på jobb som har de største samfunnsøkonomiske kostnadene.

Direktør Ingrid Finboe Svendsen i Arbeidstilsynet sier at det gjennomføres nærmere 18 000 tilsyn hvert år og at det er et stort potensial for å jobbe bedre med forebygging på norske arbeidsplasser.

– Mange bedrifter jobber godt og seriøst med å ivareta helsa og sikkerheten til sine ansatte, mens andre dessverre ikke har det mest elementære på plass, sier hun.

– Det er viktig å forebygge både akutte ulykker og belastninger og eksponering som over tid kan få alvorlige konsekvenser for arbeidstakernes helse. 

En versjon av denne teksten sto først på trykk i Nationen.

Miljødirektoratet konkluderer med at den genmodifiserte maisen, variant 1507, ikke er bedre enn de variantene vi allerede har.  Den vil faktisk medføre en ekstrakostnad for skattebetalerne for å sikre at vi vet hva vi spiser og at vi ikke tar skade av å spise den genmodifiserte maisen.

Likevel har de godkjent den.

«Vil medføre ekstra kostnader for samfunnet»

Den 6. april, etter 15 år med omfattende saksbehandling anbefalte Miljødirektoratet å tillate genmodifisert (GM) mais, variant 1507, til import, prosessering, fòr og mat i Norge.

I sin vurdering skriver Miljødirektoratet meget tydelig at å sikre forbrukerrettigheter ved innføring av GM maisen «vil medføre ekstra kostnader for samfunnet». Dette er likevel ikke tillagt vesentlig vekt i vurderingen av samfunnsnytte.  Det er uavklart hvor store kostnadene blir og hvem som skal betale disse.

Det er ikke Miljødirektoratet sin oppgave å si noe om hvem som skal betale, men de er meget tydelige på at det vil komme ekstrakostnader som en direkte følge av godkjenningen av den genmodifiserte maisen.

Disse kostnadene er knyttet til grunnleggende forbrukerrettigheter, som valgfrihet og rett til å vite hva du spiser, og kostnader for å hindre helseskader. Det kommer til å påløpe det norske samfunnet ekstra kostnader ved å tillate maisen, det skriver Miljødirektoratet selv i sin anbefaling.

Det hadde vært helt greit dersom denne maisen faktisk var til nytte for samfunnet. .

Ser ikke samfunnsnytten av GM-maisen

Miljødirektoratet har en noe overraskende konklusjon i sin oppsummering av samfunnsnytte. De skriver ”Miljødirektoratet anser at det per i dag ikke synes å være noe behov eller etterspørsel etter maislinje 1507, eller at maislinje 1507 løser et samfunnsproblem i Norge. Maislinje 1507 kan heller ikke sies å ha egenskaper som gjør den bedre egnet for forbrukerne i Norge enn annen mais”.

Likevel konkluderer de med at det «ikke foreligger negative forhold av en slik karakter knyttet til samfunnsnytten som tilsier at det bør nedlegges et forbud»

Kostnader ved testing av GMO

Selv om det gis tillatelse til omsetning av genmodifisert materiale, slik som den genmodifiserte maisen, kan man ikke blande det inn i andre produkter uten videre.

Dersom innholdet av tillatt GMO i ett produkt overskrider 0,9 prosent må dette merkes som genmodifisert materiale. Dette er noe produsentene av de aktuelle produktene selv skal gjøre, men det betyr også at det vil bli ekstra utgifter som en direkte følge av dette, fordi produktene må testes av kontrollorgan.

De som skal videreforedle i Norge må i tillegg ha egne prosesslinjer for produkter med genmodifisert materiale, og det må foreligge metoder som gjør at myndighetene kan etterprøve merkingen. Slike metoder finnes for maisen, og i Norge er det Veterinærinstituttet som i dag har ansvaret for å teste genmodifisert innhold i mat og fòr. Gjør de det? Svaret er selvsagt ja, men ikke i veldig stor grad.

Tok bare 46 prøver i hele 2014

I 2014 testet Veterinærinstituttet i alt 46 prøver som inneholdt mais i næringsmidler, fòr og såvarer. 46 prøver fra hele landet av alle tenkelig produkter med mais, i hele 2014.

De tester nok så mye de har midler til, men det kan ikke sies å være veldig mange. Når vi i tillegg vet at Veterinærinstituttet fikk redusert midlene sine med over 30 millioner kroner fra 2014 til 2016, så ser vi klart at vi neppe kan forvente oss mer testing uten at det skal koste mer. Av de 46 maisprøvene som ble testet i 2014 var drøyt halvparten (17) positive for ulovlig GM-mais.

Dette betyr at vi faktisk kan forvente oss mange positive prøver dersom vi tester mer.

Helsefarlig sprøytemiddel kan bli brukt

GM-maisen er laget for å tåle et sprøytemiddel (glufosinat-ammonium) som er forbudt i Norge fordi det er svært helseskadelig.

Men sprøytemiddelet kan brukes der det dyrkes mais 1507. Rent bortsett fra det betenkelige med å innføre maisen, og dermed stimulere til økt bruk av et sprøytemiddel som vi selv ikke vil bruke, så vil vi måtte sette i gang tiltak for å sikre oss mot rester av dette sprøytemiddelet ikke kommer med innførsel av den genmodifiserte maisen til Norge.

I 2014 sjekket Mattilsynet 1389 prøver for 330 virkestoffer fra plantevernmidler. Glufosinat-ammonium var ikke blant de som ble sjekket. Ved å godkjenne mais 1507 vil vi altså måtte kontrollere flere midler og langt flere produkt enn vi gjør i dag, og i de tilfellene der vi finner mais 1507, eller der den er merket på riktig måte, vil vi måtte undersøke om det finnes sprøytemiddelrester. Dette vil gjelde for alle prøver tatt for å sjekke prosessering, mat og fòr, ikke bare de rundt 50 som tilfeldig velges ut i stikkontroller.

Hvem skal betale for disse stikkprøvene og alt det andre som kommer med den genmodifiserte maisen, og hvorfor tar ikke Miljødirektoratet høyde for disse kostnadene i sin beregning av samfunnsnytte?