Den er raskere en Porsche 918 Spyder. Den er raskere enn Bugatti Chiron. Den er raskere enn Formel 1-biler.

Den eneste bilen som kan slå NTNU-studentenes nye elektriske racerbil Gnist, er en tysk elektrisk racerbil – også laget av studenter.

GreenTeam Uni Stuttgart klarte null til hundre på 1,779 sekunder sommeren 2015, ifølge nettstedet til Guinness World Records.

– Vi har store ambisjoner om å slå dem, sier kommunikasjonsansvarlig Paul Huynh ifølge en pressemelding fra NTNU Revolve.

Ny bil på åtte måneder

Revolve er et prosjekt der NTNU-studenter håndplukkes for å bygge en racerbil fra bunnen av i løpet av åtte måneder.

– Vi velger folk som kan arbeide sammen, som er villige til å jobbe hardt. Læringsutbyttet er enormt, sier teknisk leder Eirik Johannes Larsen til forskning.no.

Motor i hvert hjul

Han forteller at årets bil – den femte i serien av Revolve-biler – er den mest høyteknologiske som NTNU-studentene noensinne har bygget.

– Hele bilen er redesignet for firehjulsdrift med elmotor i hvert hjul. De tidligere modellene hadde bare en motor, forteller Larsen.

Elmotor i hvert hjul stiller store krav til elektronisk styring. Dette har studentene arbeidet mye med.

– Vi har mange sensorer som registrerer alt fra utslag på støtdempere til optiske instrumenter som måler farten direkte mot bakken under, sier Larsen.

– Disse dataene spyttes så inn i dataprogrammet som regner ut best mulig kraft på hvert hjul, fortsetter han.

Krappere svinger og mindre forbruk

Fordelen er god kontroll i alle situasjoner. Innerhjulene kan for eksempel bremse i en sving, slik at bilen kan gjøre mye krappere svinger.

Motor i hvert hjul gir også muligheten til å hente bremseenergi til batteriladning – det som kalles regenerative bremser – uavhengig på hvert hjul.

Uten drivaksling spares enda mer energi. Det eneste som er mellom motor og hjul, er et gir med fast utveksling – også utviklet av studentene.

Tyner hvert gram

Gnist er likevel ikke bygget for maksimal rekkevidde. Snarere tvert imot. Bilen skal klare å fullføre et baneløp på 22 kilometer. Her er batterivekt ofret for maksimal akselerasjonsevne.

Den svenske sportsbilen Koenigsegg One:1 har ifølge firmaets egne nettsider en effekt på en hestekraft per kilo bil, målt med full bensintank. Gnist matcher dette med rundt sju prosent mer.

– Vi har tynt hvert gram vekt der vi kan. Vi velger karbonfiber framfor aluminium, forteller Larsen.

Ingen Tesla

Så veier også Gnist bare 175 kilo. Bilen er altså ingen Tesla. Deres modell S veier til sammenligning 2108 kilo, ifølge nettsidene til Tesla Motors.

Den aller raskeste modell S klarer likevel å akselerere fra null til hundre kilometer i timen på 2,8 sekunder, ifølge nettsidene til Tesla Motors.

Modell S har også firehjulsdrift, men ikke individuelt på hvert hjul. En motor driver framhjulene og en annen bakhjulene.

Langt foran kjøpebiler

De tekniske løsningene i Gnist er ennå langt fra produksjonsbåndet til elbiler du kan kjøpe i bilforretningen.

– Vi har bygget en demonstrator for avanserte teknologier, understreker Larsen.

Den tøffeste konkurransen

Til sommeren skal Gnist ut i verden og konkurrere på Formel 1-racerbaner. I noen av løpene vil den konkurrere bare mot andre elbiler. I Storbritannia får den også prøve seg mot bensindrevne studentbiler.

Konkurransene handler ikke bare om å komme først i mål eller om energieffektivitet. Også ingeniørdesign er viktig når bilen skal bedømmes.

– Dommerne er veldig kompetente folk. De spør og spør om alt mulig. Hvorfor har du gjort dette valget, hvorfor har du valgt en slik motor, et slikt hjuloppheng, et slikt batteri …

– De spør til du ikke kan svare lenger. De gjør alt de kan for å stikke hull på designet ditt. Likevel kom vi på tredjeplass sist sommer under konkurransen i Storbritannia, forteller Larsen.

– Gnist er den råeste bilen vi noensinne har laget. Jeg gleder meg enormt til å prøve den ut, sier han.

Lenke:

Magasin fra NTNU som presenterer Revolve-prosjektet, i elektronisk form

Det forekom en del faktafeil og unøyaktigheter i forsker Odd-Gunnar Wikmarks kronikk publisert på forskning.no 28. april. Derfor er det nødvendig å korrigere og imøtegå deler av kronikken.

Trygg å spise

Hovedpoenget til Wikmark er at en type genmodifisert mais (GMO-mais), som nettopp ble godkjent av Klima- og miljødepartementet, kan føre til en ekstrakostnad for norske skattebetalere fordi vi må «sikre at vi vet hva vi spiser og at vi ikke tar skade av å spise den genmodifiserte maisen».

Men mais av den typen han nevner, type 1507, er grundig risikovurdert av European Food Safety Authority i EU, og av Vitenskapskomiteen for mattrygghet i Norge. Og begge har konkludert med at maisen er like trygg som annen mais.

Det er derfor en udokumentert og urimelig påstand å snakke om at vi kan ta skade av å spise den.

Helsefarlige sprøytemidler?

Dersom Wikmark er bekymret for helseskader knyttet spesifikt til forekomst av et bestemt sprøytemiddel som blir brukt under dyrkingen, så bør han presisere det. En slik bekymring må dessuten gjelde en rekke ulike sprøytemidler og bør være uavhengig av om de kommer med GMO eller ikke. Da bør han heller argumentere for mer sprøytemiddeltesting, ikke forbud mot GMO som også kan være fri for sprøytemiddel.

Veterinærinstituttet er Norges nasjonale laboratorium for GMO i mat og fôr, og er ansvarlige for at det finnes analysemetoder til å kontrollere GMO-innholdet.

En GMO kan ikke bli godkjent i EU uten at produsenten både utvikler og betaler for en pålitelig analysemetode først. Det er derfor ingen problemer med metoder for påvisning av EU-godkjent GMO.

Kostnaden i denne sammenheng er det GMO-produsenten og ikke skattebetalerne som må ta.

• Les også: Hvor unaturlig er genteknologi?

Mattilsynet betaler

Det er Mattilsynet som er ansvarlige for å ta ut prøver og fatte vedtak om hva som bør gjøres når de finner ulovlig GMO, noe som tydelig kommer fram i årlige fellesrapporter som ligger åpent tilgjengelige på både Mattilsynets og Veterinærinstituttets nettsider.

Mattilsynet betaler for analysene i henhold til kontrakt med Veterinærinstituttet. Wikmark spekulerer i at Veterinærinstituttets midler er avgjørende for hvor mye testing som blir gjort. Det kan vi avkrefte. Det er Mattilsynets budsjetter og prioriteringer som avgjør omfanget.

Tolker tallene feil

Wikmark bruker tall som han sannsynligvis har hentet fra siste publiserte rapport, men tolker dem på sin egen måte når han påstår at «drøyt halvparten» av maisprøvene undersøkt i 2014 var positive for ulovlig GM-mais. For det første er 17 av 46 knapt, og ikke drøyt, halvparten.

For det andre framgår det av rapporten for 2014 at det ble funnet ulovlig GMO-mais i tre av de 46 prøvene, og at disse tre næringsmiddelpartiene er fjernet fra butikkene.

De resterende 14 påvisningene er spormengder som ikke er ulovlige i Norge. Vi skriver i rapporten at det gjøres et risikobasert prøveuttak for næringsmidler. Det gjør at det anses som mer sannsynlig å gjøre funn i prøvene som tas ut, enn om prøvene ble tatt ut tilfeldig. Resultatene samsvarer godt med funn i tidligere år.

Forbrukere vil bli informert

Hvis 1507 mais godkjennes i næringsmidler i Norge vil det utløse krav om merking for å ivareta forbrukernes valgfrihet. Næringsmiddelprodusentene kan da velge å bruke mye ressurser på å teste. Det gjør de allerede, blant annet for å unngå GMOer som ikke er godkjent i EU. Alternativet, som er relativt kostnadsfritt, er å begynne å merke produktene. Så lenge Norge ikke alltid gjør det samme som EU, kan importører risikere at produkter som er godkjent i EU likevel vil være forbudt i Norge og derfor måtte gjennomføre ekstra testing. Det er kanskje ikke så opplagt hva som gir størst utgift til testing?

Vi ønsker oss gode og saklige debatter om GMO i Norge. Et høyt presisjonsnivå fra eksperter er en forutsetning. Analysekostnader blir fort store, og bør stå i forhold til nytteeffekten. Når en GMO er godkjent er det blant annet på grunnlag av grundige risikovurderinger som viser at den ikke gir miljø- eller helseskade.

Da kan det finnes mer fornuftige ting å bruke mye penger på enn å jakte på akkurat denne GMOen. Vi har for eksempel flere ganger tatt til orde for å bruke mer ressurser på å utvikle metoder og lete etter GMO som ikke er godkjent i EU og ikke er tilstrekkelig risikovurdert.