– Det er helt jordskjelv her i byen. Folk i alle posisjoner har røket, fra sjefer til ansatte i kantina, sier Astri Kvassnes.

Hun er en av forskerne ved IRIS i Stavanger som har mistet jobben på grunn av oljekrisen.

Det er sjelden forskere blir sagt opp her i landet. Får du først fast jobb, noe som ikke er enkelt, blir du gjerne sittende til du går av med pensjon.

Men i Stavanger er det unntakstilstand. Den registrerte arbeidsledigheten steg med nesten to prosentpoeng i løpet av fjoråret. Nå ligger den på 4,6 prosent, langt høyere enn for resten av landet. Statistisk sentralbyrå anslår at den reelle arbeidsledigheten er enda høyere, for det er ikke alle som melder fra til Nav.

Nylig foreslo regjeringen i revidert statsbudsjettet en krisepakke til Sør- og Vestlandet. For det er ikke bare oljearbeiderne som rammes. Snekkere, industriarbeidere og kontoransatte har også fått merke det. Og forskere.

Forskningsinstituttet IRIS holder til på Ullandhaug utenfor Stavanger sentrum. I fjor måtte arbeidsplassen kutte betraktelig i staben på rundt 200. Hver tiende ansatt forsvant. I tillegg ble flere permitterte, og nye permitteringer venter i år. For IRIS lever av oppdrag fra næringslivet, og hadde i stor grad gjort seg avhengig av oljeindustrien.

Arbeidsledige geologer

Det var ikke planen til Astri Kvassnes å skifte beite i fjor, etter tolv år som forsker – så vidt kommet i gang, etter forskningsverdenens målestokk.

– Det var kjipt. Men man får bare innrette seg etter det som skjer, sier Kvassnes, som jobbet mest opp mot gruveindustrien.

Geologen er likevel ved godt mot når vi møter henne på gründerhuset i sentrum av byen. Der hun inntil nylig har hatt kontorplass og fått gratis kurs, tips og en heiagjeng av andre enkeltmannsforetak og små bedrifter på kjøpet. Hun har nemlig startet for seg selv.

– Velkommen til Stavanger! Her er det mange geologer som slenger rundt for tida. Så det å skape noe selv, er en fin måte å holde seg i aktivitet på, sier hun.

– Det er mye positivitet her på huset, alle støtter hverandre. For meg ble dette en mulighet til å få gjøre noe helt annet. Jeg synes at man må se på alt som skjer som en gave, som av og til kommer i en litt merkelig innpakning.

Kvassnes dannet bedriften ReStone i februar sammen med en forsker fra Bergen. «Vi hjelper deg med dine steinfrustrasjoner», står det på nettsidene deres. De to geologene vil lage et system for å bruke stein om igjen. 80 millioner tonn løsmasser fra anleggsindustrien dumpes hvert år. De må da kunne brukes til noe fornuftig? Tanken har allerede vekket fylkeskommunens interesse.

Ideen fikk hun mens hun jobbet på IRIS, men da hadde hun ikke tid til å gjøre noe med den.

Mindre energiforskning

For bare et år siden virket forskerjobben svært sikker.

Men hun var med i fagforeningen, og skjønte snart hvor det bar. De ansatte snakket mye om prosessen da nedbemanningene ble varslet. Kvassnes hadde nettopp skiftet avdeling og regnet ikke med at hun satt særlig trygt. Så hun forberedte seg og tenkte gjennom hva det ville bety for henne.

– Alle blir jo likevel overrasket og håper i det lengste, sier hun.

– Det var en veldig rar stemning på huset, litt uforløst til vi visste hva som skulle skje. Det er rart både være de som må gå og de som blir igjen.

Nedbemanning var heller ikke tidligere i tankene til hennes tidligere sjef, direktør Ole Ringdal ved IRIS.

– Det er tunge tider, sier han.

– Vi merker det over hele fjøla – mest i avdelingen for energiforskning, men det er vanskelig også for miljøforskning og samfunnsforskning.

Selv om den største avdelingen på forskningsinstituttet får oppdragene sine fra oljeindustrien, og dermed er sårbare for svingninger, har forskning vært regnet som en ganske stabil bransje.

– Vi slet med forståelsen hos de ansatte i begynnelsen, for at det var nødvendig. Det hadde vel ikke helt gått opp for dem at også vi var rammet. I dag tror jeg ikke det er noe spørsmål, sier Ringdal.

Han har måttet kutte over hele linja, ikke bare i avdelingene som driver direkte med olje.

– Kommer til å gjøre vondt lenge

Men flest har mistet jobben på Ullrigg. Det er der IRIS tester ut nye oppfinnelser til bruk i oljeboring, rett utenfor vinduene til forskerne.

Ullrigg er en fullskala oljerigg, med brønner, boretårn og det hele. Ringdal har utsikt til den fra kontorbygget.

– Oppsigelsene var uten tvil det tyngste, sier han ettertenksomt.

Det er andre året IRIS strammer inn. Instituttet reduserte kostnadene i fjor med 25 millioner, tilsvarende ti prosent av omsetningen. Innsparinger ble gjort på alt fra pensjon til vaktmestertjenester.

De regner med å være i balanse snart. Men det blir neppe noen stor lønnsforhøyelse på dem som er igjen. Toppsjefen selv kommer til å gå ned i lønn for å få det til å gå rundt.

– Dette er ikke over ennå, det er ganske klart. Det kommer til å gå bra. Men det kommer til å gjøre vondt en god stund.

For høy lønn

Burde de forutsett dette?

Det mener en av de gjenværende forskerne til Ringdal. Ifølge forskningsleder Martin Gjelsvik kan vi alltid vente oss at det som går opp en eller annen gang faller ned.

Ringdal mener at ingen var forberedt på de kraftige fallene i oljeprisene, men han hadde fått varsel om innsparinger fra oljeindustrien og regnet med at den ville komme til å måtte stramme inn kostnadene på et eller annet tidspunkt. De hadde skutt i været.

– Vi ble jo en del av det selv også. Vi måtte betale lønninger til ansatte innen olje og gass som er uforholdsmessig høye for i det hele tatt å få ansatt noen, sier han.

Martin Gjelsvik forsker på innovasjon og hevder at det er helt nødvendig å stå på flere bein for å bli mindre sårbar når krisetidene kommer. Det gjelder å ha kunnskap og teknologi som kan brukes på flere områder slik at man raskt kan snu seg rundt. Forskerne må ikke satse alt på ett kort.

Ringdal er delvis enig.

– Vi kunne nok hatt flere bein å stå på. Men hvis vi hadde jobbet mindre med olje, ville faktisk norsk oljeindustri gått glipp av viktig kunnskap.

Vil forske på nye områder

Nå prøver IRIS likevel å sette flere bein under seg. De satser på helse. Det har ikke forskningsinstituttet drevet noe særlig med før. Men med universitetssykehuset som framtidig nabo er det muligheter.

Ringdal vil at oljeteknologene skal lære seg helseteknologi. Og omvendt. Helst skal de utvikle helt nye ideer sammen. Det kan skape både nye arbeidsplasser og produkter.

Men helsesatsingen er ikke noen krisepakke for IRIS, forklarer Ringdal. Først og fremst er pengene som kom over årets statsbudsjett en del av myndighetenes satsing på næringsutvikling for å få regionen på beina.

Til syvende og sist gagner det likevel IRIS om forskerne der får flere oppdrag.

– Vi har en gruppe forskere som jeg tror, hvis vi lykkes, vil forske på nye områder etter hvert.

Foreløpig dreier det seg mest om idémyldring og møter mellom fagfolk. Det er ingen planer om nye stillinger.

Flere permitteringer

Det er uansett vanskelig å tjene like mye penger på helseforskning som på oljeforskning. Hva skal oppdragsforskningsinstituttet da leve av framover? Den desidert største oppdragsgiveren har vært oljenæringen.

– Jeg tenker at vi må tilby kompetansen utenlands. I Stavanger har vi kanskje hatt det litt for godt. Vi har ikke utnyttet mulighetene som har vært der. I gode tider tjener alle penger, også de som ikke er gode.

Ringdal mener likevel de kan leve av oljeforskning en god stund framover.

IRIS har fortsatt oppdrag fra oljeindustrien, men nå dreier det seg mye om å effektivisere produksjonen. Alle vil bore raskere og mer automatisk nå. Og de vil suge opp hver minste dråpe olje uten å søle bort noe på veien.

Likevel har Ringdal varslet flere permitteringer. Han gleder seg ikke. Selv om han ikke lar ansatte gå hjemme fordi de har gjort en dårlig jobb, men fordi IRIS må spare kostnader.

Ikke lenger personlig

– Oppsigelse er ikke personlig lenger her i byen, sier Astri Kvassnes, forskeren som mistet jobben.

– Det er ikke de ansatte som har gjort noe galt – det er bare oljekrise.

Hun kjenner mange som har blitt arbeidsledige. Det er den nye hverdagen i Stavanger.

Gatelangs i Stavanger er det vanskelig å unngå å høre om krisen. Oppsigelser diskuteres på nabobordet på en restaurant. En ansatt på en kafé jobbet egentlig med IT i oljeindustrien, men har nå strøjobber i barnehage og selger øl i sentrum. På Nav-kontoret får du i dag selskap av mange.

Det kan virke overveldende. Da er det en fordel å holde seg i aktivitet.

– I gründermiljøet er det full fart – det er ingen som har tid til å sitte og grine i cornflakesen, sier Astri Kvassnes.

Foreløpig er den vesle bedriften ikke noe å leve av. Men med det aller første oppdraget, oppstartsmidler fra ulike organisasjoner, arbeidsledighetstrygd og en ektemann som er i jobb, holder hun hodet over vannet.

– Fordelen er at forskere ikke er vant til å tjene så mye, sier Kvassnes med et smil.

– Og om vi ikke får dette til, har vi i hvert fall lært masse og hatt det utrolig gøy underveis.

For også bransjen hun vil selge stein-ideen til, sliter. Anleggsbransjen har mindre å gjøre for tida.

– Mange lokaler står ledige, så det bygges veldig lite. Se der, sier hun og peker mot et gapende tomt næringsbygg over gata.

Men veier skal fortsatt bygges. Regjeringen vil gi 250 millioner til vedlikehold av kommunale veier, bygg og anlegg på Sør- og Vestlandet over revidert nasjonalbudsjett. Og Kvassnes har allerede en fot innenfor døra hos fylkeskommunen i Rogaland.

Forskere som arbeider med registrering av metangass i lufta, er avhengig av å kunne ta sensoren med seg.

– Den lille og mobile metangassensoren vi har utviklet, er rimeligere å produsere enn de som allerede finnes på markedet i dag. 

Det sier Stian Andre Solbø, seniorforsker i Norut Tromsø. Han har fulgt utviklingen av den nye metangassensoren på nært hold.

– Vi er i gang med å utvikle en prototype på en liten, sensitiv og bærbar metansensor som kan erstatte de store og gammeldagse sensorene. Vi utvikler prototypen nå, men det gjenstår mer forskning før vi er helt i mål. Dette er grunnforsking, og det vil være et gjennombrudd å få utviklet en prototype som virker optimalt, sier Solbø.

Sensoren oppdager naturlige og menneskeskapte metangassutslipp og er i første omgang ment som et viktig verktøy for miljøforskere. Derfor er det viktig at den er liten, lett å ta med seg og enkel å bruke i droner.

Oppvarming av jorda gjør at stadig mer metangass frigjøres fra naturkilder som tundra og våtmarker. Det blir stadig viktigere å kunne måle konsentrasjonen av metangass over store og utilgjengelige områder.

– Når permafrost og tundra smelter, vil det frigjøres mer metangass. Med den bærbare sensoren får forskerne en ny mulighet til å få finskalamålinger av metangasskonsentrasjonen i lufta over store områder, sier Solbø.

Liten og lett

– Målet har vært å utvikle en liten og lett sensor som er sensitiv nok til å registrere metangass i lufta, sier forsker Jana Jágerská ved UiT Norges Arktiske Universitet.

Hun er en av flere forskere som har bidratt med studier rundt den nye metangassensoren.

– Poenget er at den skal kunne brukes på mindre ubemannede droner som kan fly over større og vanskelig tilgjengelige områder for å registrere metangasskonsentrasjonen i lufta, sier Jágerská.

Resultater så langt, viser at sensoren ikke bare er mindre og lettere å håndtere enn de som allerede finnes på markedet. Den er også mer sensitiv.

– Den er 10 til 100 ganger mer sensitiv enn andre løsninger i samme prisklasse, sier Jágerská.

Hun peker på at det er mulig å oppdage selv små forekomster av metangass i lufta, helt ned til 10 ppm (parts per million).

Olje og skipsfart

– Sensorene skal i første omgang brukes av forskere til å registrere metangasskonsentrasjon fra naturlige kilder som våtmarksområder, tundra og hav og fra industriell virksomhet på land og til havs. Derfor er det viktig at den er sensitiv og leverer presise målinger, sier Jágerská.

Foreløpig er det ikke meningen at skipsfarts- og oljeindustrien skal bruke sensoren.

– Den kan brukes til å oppdage metangasslekkasje i rør og høye industripiper. På sikt har den også potensial til å kunne brukes til å oppdage gasslekkasjer på skip og oljerigger, sier Jágerská.

Bakgrunn:

Sensoren er en del av doktorgradsarbeidet til Firehun Tsige Dullo ved UiT Norges arktiske universitet og Norut. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådets Forskningsløft i Nord-satsing.

Teknologi som redder pasienter med lungekreft, bør ikke være tilgjengelig kun for den rike pasienteliten, mener lungespesialist Håkon Olav Leira ved St. Olavs Hospital. Derfor har han gjort noe med det.

I mange år har leger og kirurger ved sykehuset arbeidet tett med forskere og teknologer ved Sintef. Sammen har de utviklet en rekke medisinske verktøy for såkalt bildestyrt kirurgi. Disse bildestyrte operasjonsverktøyene gjør at legene trygt kan operere med kikkhullskirurgi fordi de får kart og bilder av kroppens indre mens de opererer. Men dette er kostbart utstyr.

– Det aller siste vi har utviklet er derfor en forenklet og gratis utgave av et eksisterende verktøy for lungebronkoskopi, forklarer prosjektleder og programvareutvikler i Sintef, Janne Beate Lervik Bakeng.

Hun har hatt ansvaret for det nye medisinske verktøyet, som har fått navnet Fraxinus. Det betyr livets tre, med assosiasjon til lungene våre.

Tilgjengelig for hele verden

Historien startet egentlig kvelden etter en vellykket bronkoskopiundersøkelse en gang i 2014. Det er en undersøkelse av luftveiene med et tynt rør som blir ført inn i munn eller nese og ned gjennom luftrøret til bronkiene.

Da setter lungelege Håkon Olav Leira seg ned og surfer seg fram til nettsidene til Medisinsk Forskingsfond. Her søker han om rundt en million forskningskroner til allmenngjøring av den medisinske teknologien. Planen er at det kan finansiere en enkel gratisversjon av verktøyet slik at flere kan dra nytte av teknologien.

Prosjektet fikk støtte, og verktøyet er ferdig utviklet. 

Programmet som nå er tilgjengelig for all verdens leger og forskere, koster ingenting og kan lastes ned på en helt vanlig hjemme-PC.

– Det øker mulighetene for sikker behandling for svært mange lungesyke – også i den tredje verden, sier Leira.

Sikrere prognose

– Lungene våre er svært komplekse organer. Vi kan sammenlikne bronkiene med et tre som forgreiner seg utallige ganger. Først deler luftrøret seg i to i øverste del av brystkassen vår. Deretter deler de to forgreiningene seg i to hele 23 ganger på hver side, forklarer Leira, som har en doktorgrad på bildestyrt bronkoskopi.

Dette gjør det nesten umulig å finne en sti gjennom luftveiene til stedet legen skal ta prøver, med mindre du har et verktøy som kan hjelpe. Det opprinnelige bronkoskopiutstyret inneholder en posisjonssensor med et ørlite kamera som følger legenes jakt på svulsten og viser bronkoskopets posisjon inne i lungen. Dette gjør det lettere å finne og ta ut vevsprøver når det for eksempel er mistanke om lungekreft.

Det gir igjen sikrere prognoser og tryggere behandling. 

Det var altså takket være denne fullversjonen at forskerne kunne bygge et forenklet verktøy. Dette verktøyet har ikke sporing, men gir likevel legen et kart over pasientens lunger slik at inngrepet kan planlegges bedre. Det øker sjansene for å få tatt ut en god biopsi – som øker sjansene for raskere og riktig behandling.

Virtuell lungeundersøkelse

– Systemet krever at legene på forhånd har CT-bilder av pasientens lunger. Deretter lastes disse inn i Fraxinus, og de får et nøyaktig kart av kroppens indre, forklarer Janne Beate Lervik Bakeng. Hun er utdannet programvareutvikler, men har et hjerte som banker ekstra for medisinfaget.

– Den opprinnelige planen min var å bli lege, men da jeg oppdaget at jeg kunne jobbe med å utvikle utstyr for legene – og redde liv på den måten, endte jeg opp som en av svært få jenter på IT-linjen på NTNU, forteller forskeren.

Nå jobber hun altså med medisinske bilder, slik at leger og andre kan bruke de bildestyrte operasjonsverktøyene som har blitt til her.

I Fraxinus tar vi brukeren med på en virtuell reise gjennom pasientens lungetre. Vi simulerer en bronkoskopi, og fordi bildene er fra pasienten, vil det som brukeren ser og opplever, være svært nær en reell bronkoskopiundersøkelse, ifølge Bakeng.

Lisensbaserte alternativer

Ifølge Håkon Olav Leira er tilsvarende bildestyringsverktøy svært kostbare i bruk. Lisensen koster rundt én million kroner. I tillegg må sykehusene ut med rundt ti tusen norske kroner hver gang det benyttes. Nå håper han at teknologien vil redde liv – også hos den fattige delen av verdens befolkning.

– Vi gjorde en uformell spørreundersøkelse under et forum for bronkoskopi-leger. Alle de 30 som var til stede, var klare på at et slikt system ville være svært nyttig. Og det er jo et brukbart signal om at vi har truffet med denne satsingen, sier Leira. 

Er kommunesammenslåinger dårlig for miljøet? Carlo Aall stiller dette spørsmålet i en kronikk i forskning.no – og han går langt i å antyde at svaret er ja; større kommuner vil gi dårligere miljø.

Dette kan diskuteres, men spørsmålet er viktig. Sammenhengen mellom miljø og  kommunestørrelse fortjener absolutt større oppmerksomhet enn det til nå har fått.

Lite oppmerksomhet om klima

I debatten om kommunestruktur har fokus på miljø og klima vært overraskende svakt, ikke minst tatt i betrakting de ambisiøse klima-målene Norge har knyttet seg til gjennom Paris-avtalen.

I sluttrapporten fra ekspertutvalget for «Kriterier for god kommunestruktur» til Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD), er det blant annet viet liten oppmerksomhet mot klima og miljø – mens andre tema som for eksempel psykisk helsevern, barnevern, arbeidsmarkedstiltak gis bred plass.

Dette er synd fordi utfordringene knyttet til klima og miljø vil bli en av hovedutfordringene for de oppgaver Norge står over for de neste tiårene.

• Les også: Derfor slår kommuner seg sammen

Store kommuner kan gi mer slagkraft

Vil større kommuner gi et dårligere miljø? Svaret er ikke uten videre gitt. Her er det flere dimensjoner som fortjener å bli drøftet.

Kommunen som organisasjon vil sannsynligvis bli styrket som en følge av sammenslåinger: En større stab vil gi større muligheter til å se sentrale plan – og klima – utfordringer i sammenheng. Kommunene spiller en sentral rolle i dette arbeidet i dag: Det er kommunene som har ansvaret for å sikre en bærekraftig utbygging og forvaltning av sine arealer.

I praksis ser vi i dag at mange småkommuner har problemer med å ta dette ansvaret, ikke minst fordi vi mangler plankapasitet og plankompetanse lokalt. Større kommuner vil gi flere muligheter for å styrke plankapasiteten og dermed også muligheten til å lage mer slagferdige lokale klimastrategier.

Hvor sannsynlig er det at flere slår seg sammen?

Et interessant spørsmål er om behovet for transport og reiser vil endre seg som følge av sammenslåinger. Carlo Aall argumenterer for dette, med henvisning til en rapport fra 2003, der forfatterne opererer med flere tenkte eksempler på sammenslåinger. Det konkrete eksempelet han bruker er fra Bremanger, og forutsetter at kommunen blir slått sammen med Vågsøy, Selje, Eid, Gloppen, Stryn og Hornindal til en ny storkommune.

Hvor realistisk er dette eksempelet? Med unntak av storbysammenslåingene for cirka 25 år siden, har de typiske sammenslåingene i Norge siden 1990-tallet vært at to kommuner har slått seg sammen.

Og de fem sammenslåingene som så langt faktisk har blitt gjennomført i den pågående kommunereformen følger dette mønster. Bare i ett tilfelle er det tre kommuner som slås sammen, men de øvrige fire sammenslåingene består av kun to partnere. 

Større kommuner, mer transport?  

Spørsmålet om større kommuner gir mer transport er likevel interessant. Ofte er infrastrukturtiltak en del av en prosess for sammenslåing, som Carlo Aall også peker på – og som ifølge han vil øke miljøproblemene fra loka transport.

Er dette uten videre riktig? En ny broforbindeIse – den såkalte Imarsundforbindelsen – var for eksempel en viktig drivkraft når Aure og Tusna på Nordmøre slo seg sammen. Men er det ikke positivt at forbindelsen mellom bygder blir kortere? Vil ikke dette kunne styrke muligheten for en mer effektiv kommunal tjenesteyting?

Og er det uten videre gitt at bedre vei vil gi større klimautslipp? Vil det ikke kunne tenkes at en bro eller en tunnel tvert imot vil kunne redusere klimautslippene, ved at avstanden mellom bygdene blir vesentlig redusert?  

Miljøtomrom i debatten om kommunesammenslåing

Carlo Aall har definitivt et poeng når han påpeker at det er et fravær av miljøfokus i debatten om kommunesammenslåing. Dette skyldes sannsynligvis ikke minst av at KMDs ekspertutvalg for god kommunestruktur i overraskende liten grad fokuserer på miljø og klima – til tross for Regjeringens ambisiøse mål på dette feltet.

Ekspertutvalget nevner under punktet samfunnsutvikling riktignok at det må tas hensyn til areal- og transportinteresser tilpasset klima- og miljøhensyn. Den konkrete drøftingen i rapporten begrenser seg imidlertid i stor grad til en drøfting av hvor stor en kommune bør være for å kunne ta over ansvar for kollektivtransport, fylkesveier og så videre.

Både ekspertutvalgets rapport og de konkrete konsulentutredninger som har vært gjort om ny kommunestruktur er tilnærmet tomme for vurderinger av klima og miljø: Hvor bærekraftig er spredtbygde og tettbygde kommuner? Hvilke positive og negative effekter kan sammenslåing av spredtbygde kommuner tenkes å ha?  Er det en fordel med tanke på klima og miljø at det er skoler, barnehager og andre offentlige tjenester i alle bygder? Er det en fordel eller ulempe at glisgrente bygder kommer inn under en ny kommuneparply?

Denne typen analyser burde vært obligatoriske for kommuner som vurderer å slå seg sammen.     

Analyser av miljøkonsekvensar av kommunesamanslåing har så langt glimra med sitt fråvær. Det var også tilfellet førre gong kommunesamanslåing vart diskutert.

Eitt unntak var ei utgreiing for Kommunenes Sentralforbund i 2003 med eksempel frå tre kommune-case: Nordfjordregionen, Ålesundregionen og nye Fredrikstad kommune.

I mangel av nye analyser kan det vere verdt å dra fram denne for å vurdere om konklusjonen framleis held mål: at samanslåing kan vere dårleg for miljøet.

• Les også: Derfor slår kommuner seg sammen

Flytting, ikkje sparing av transport

Dei økonomiske innsparingane av kommunesamanslåing som hadde vore framme i debatten, mellom anna med tilvising av analysar gjort av Statistisk Sentralbyrå, gjaldt i stor grad innsparingar frå reduksjonar i transporten utført i arbeidstida av kommunetilsette (til dømes køyring i heimehjelptenesta). Innsparinga skuldast samanslåingar av institusjonar innan helse, skule, barnehage og eldreomsorg.

Våre analyser tyda på at innsparing i den «interne» transporten truleg ville føre til ei tilsvarande auke transporten utført utanfor arbeidstida, av innbyggjarane i kommunen, til dømes levering av ungar i barnehagen. Det var altså ikkje tale om ei innsparing, men flytting av transportkostnadar frå kommunale budsjett til private hushald.

Denne overordna konklusjonen blir eksemplifisert mellom anna på følgjande måte i rapporten frå 2003:

«Ved samanslåing av legesentra i ein kommune vil dei innbyggjarane som blir hardast råka få ein auke i reiseavstand på 170 kilometer for kvar reise til legen [døme Bremanger]. På Austlandet kan ein med den same avstanden reise gjennom fem fylke. Innbyggjarane i den aktuelle kommunen må gjennomsnittleg bruke meir enn to timar for kvar reise til legen. Som vi har vist i det siste caset [Stryn og Hornindal] vil skulesentralisering i to andre kommunar medføre at sume elevar må reise nærare 50 km kvar dag med skulebuss. Dei får ei dagleg reisetid på meir enn 1 time med bussen. Det vil råke skuleborn ned til 6-7 års alderen. Reiseavstand og reisetid blir tilsvarande gjennomsnittet for heile den vaksne befolkninga i Norge, vel og merke når det vert summert for alle former for reiser».

• Les også: Danske forskere strides om kommunesammenslåing

Svekking av vilkåra for kommunalt miljøarbeid

Fleire analysar har vist ein samanheng mellom kommunestorleik og administrative ressursar til miljøarbeid. Ein nærliggjande konklusjon var difor at kommunesamanslåing kunne styrke vilkåra for kommunalt arbeid på miljøområdet, til dømes det å ta miljøomsyn i arealplanlegging. Men nærare analyser viser at det ikkje er grunnlag for ein slik konklusjon.

To faktorar i tillegg til folketal har stor forklaringskraft når det gjeld å avgjere om kommunen har tilsett ein miljøvernleiar: sentralitet og folketettleik. Store kommunar med høgt folketal, kommunar med høg folketettleik og kommunar som i tillegg ligg sentralt plassert normalt gjerne vil vere meir byprega kommunar med typiske pressproblem, og difor ein langt meir påtrengjande lokal miljøproblematikk knytt til ureining, støy og arealpress enn meir landlege og perifere kommunar.

Rapporten konkluderte difor med at det å slå saman kommunar treng ikkje vere det same som at vilkåra då automatisk vert styrkt for å auke den administrative kapasiteten på miljøområdet.

Kva har skjedd sidan 2003?

Kva har endra seg i diskusjonen om kommunesamanslåing, og kva har endra seg på miljøområdet sidan 2003, og korleis kan desse endringane påverke konklusjonane frå 2003?

Kommunesamanslåing i dag kan auke transporten endå meir enn i 2003.

Ein viktig generell forskjell mellom dagens og den førre debatten om kommunesamanslåing er at spørsmålet om økonomisk innsparing har fått mindre plass. No er debatten retta inn mot det å skape meir «robuste» kommunar ut frå ein tanke at dette skal leggje grunnlaget for å overføre oppgåver frå stat til kommune. Eit anna særtrekk, som er særleg tydeleg på Vestlandet, er at kommunesamanslåing denne gongen blir presentert som eit verkemiddel for auka vegutbygging.

Ein informasjonsfoldar sendt ut til alle husstandar i kommunane Vik, Balestrand, Leikanger og Sogndal i samband med den komande folkerøystinga for eller imot kommunesamanslåing illustrerer dette poenget. Der står mellom anna følgjande: «Vi skal styrkje samferdsla i heile regionen ved å prioritera tunnel gjennom Vikafjellet, styrka ferjetilbodet i Balestrandregionen, arbeida for ras sikring og utbygging av riks- og fylkesvegar i kommunen, prioritera ny veg Hella – Leikanger, prioritera ny bru Dragsvik – Hella og flytting av kai frå Hella til Verken, prioritera riksveg 5 med ny bru over Sognefjorden».

Med andre ord; kommunesamanslåing er tenkt å vere med å fremje realisering av ei rad vegprosjekt – nokre av dei svært omfattande og kostnadskrevjande – som rimelegvis vil føre med seg ei stor auke i den lokale vegtrafikken.

Sidan 2003 har dei samla utsleppa av klimagassar i Norge gått ned med fire prosent, medan utslepp frå vegtransport har auka med 32 prosent. Ingen andre av dei store kjeldene til norske utslepp av klimagassar har vore i nærleiken av ein slik auke i denne perioden. I den komande nasjonale transportplanen har dei statlege transportetatane gjort framlegg om å halvere utsleppa av klimagassar frå transport innan 2030.

Gitt at ei omfattande kommunesamanslåing faktisk førar til at fleire vegprosjekt blir gjennomført enn tilfellet utan samanslåing, og gitt at utsleppa av klimagassar frå vegtrafikk faktisk har auka sidan 2003, så forsterkar dette i sum våre konklusjonar frå 2003 om at ei omfattande kommunesamanslåing kan auke miljøproblema frå lokal transport.

Vilkåra for kommunalt miljøarbeid er svekka

Kva så med vilkåra for at kommunane kan arbeid med miljøspørsmål? Sidan 2003 har den administrative kapasiteten i kommunane til å arbeide med miljøspørsmål blitt vesentleg redusert. Frå ein situasjon rundt år 2000 der nesten 100 prosent av norske kommunar hadde minst ein person som arbeida berre med miljøspørsmål, er dette talet no nede i rundt 25 prosent, og skeivfordelinga mellom folkerike sentrale og spreidd bygde utkantkommunar er forsterka.

No er det nesten berre «byane» som har ein vel fungerande kommunale miljøavdeling. Samanslåing rundt desse byane kan nok tenkast å styrke vilkåra for miljøarbeid i dei kommunane som no ligg utafor dei same byane, men å slå saman spreidd busette utkantkommunar kan like gjerne bli som i ordtaket om at den blinde hjelper den halte.

Miljøtomrom i debatten om kommunesamanslåing

Eitt hovudpoeng her er fråveret av miljøfokus i debatten om kommunesamanslåing og (difor) mangelen på systematiske analyser av mogelege miljøkonsekvensar av ei omfattande kommunesamanslåing. Den svært avgrensa analysen som bli gjort for 13 år sidan gjev ikkje grunnlag for å konkludere tungt på dette området, men denne analysen saman med tilgjengeleg statistikk gjev likevel grunnlag for å to tilleggspoeng:

1. Ei omfattande kommunesamanslåing vil truleg svekke – ikkje styrke – arbeidet med å halvere utsleppa av klimagassar frå transportsektoren innan 2030.

2. Det er lite truleg at ei omfattande kommunesamanslåing isolert sett vil styrke vilkåra for kommunane sitt miljøarbeid.