Trusselen fra høyreekstremister er økende på grunn av økningen i antall asylsøkere i Norge, skriver Klassekampen.
– Etter et halvår med stort mediefokus på flyktningkrisen i Europa, er det mer aktivitet på disse sidene enn tidligere. Det er kommet flere støttespillere til, og det publiseres mer stoff, for eksempel lenker til nyhetssaker.
– Det genererer igjen mye aktivitet i form av likes, kommentarer og debatt, sier vitenskapelig assistent Birgitte Prangerød Haanshuus ved Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo.
Etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble offentligheten oppmerksom på at debatten hadde flyttet seg «fra gata til data», og gjerningsmannen hadde selv vært aktiv på flere høyreradikale nettsteder, skriver avisen.
Fem år etter ser forskere at debatten øker, spesielt på Facebook, og Haanshuus sier at det er fra 100 til 14 000 medlemmer i høyreradikale Facebook-grupper. Disse diskuterer innvandring og islam, og snakker om «interne fiender», som politikere, medier og akademikere.
– I dag er det er grunn til å tro at det er på Facebook det meste av høyreradikal debatt foregår, sier Haanshuus.
De er ikke helt som andre nanopartikler, småtassene som blir til i avtrekkskabinettet foran oss. Forsker Juan Yang viser stolt fram fødestua – og et glass med milliarder av de ørsmå, kubeformede produktene som er blitt til der inne.
Sammen med kolleger hos SINTEF i Oslo har Yang skapt de bitte små krabatene. Samt gitt dem kjemiske fangarmer. Tanken er å sende knøttene dypt ned under havbunnen eller landjorda, til det indre av oljefeltene.
Der skal de bruke armene til å utløse en kjede av hendelser. Målet er å få innestengt olje til å røre på seg.
350 000 partikler per millimeter
– Lykkes vi, vil partiklene bidra til at oljeindustrien får mer olje ut av eksisterende felt. Og økt utvinning fra brønner som alt er boret. Det er mer klimavennlig og billigere enn boring av nye brønner, sier Juan Yang.
Plasserer du partiklene fra SINTEF-laben i Oslo langs en linjal, vil mellom 200 000 og 350 000 av dem få plass på en millimeter. Vel å merke når de har fri.
På jobbreiser tar hver og en av dem litt større plass. Noen milliontedels millimeter. For da har de “klær” på seg. Nærmest en tvangstrøye!
Bakgrunnen er denne:
Glemte rom i sikte
Partiklene er unnfanget for å bli fraktet ned i oljereservoar som alt er satt i produksjon.
Samme vei skal også et vannløselig, såkalt polymermateriale sendes. I likhet med resten av polymer-familien består dette stoffet av lange molekylkjeder med stor masse.
Ned i dypet skal både partiklene og polymermaterialet transporteres med vann som brukes til å flømme reservoarene. Flømming benyttes verden over til å presse rikdom ut av oljefelt. Vannet skyver oljen ut av porer i steinen. Men det baner seg kun vei til hulrom som vann strømmer lett i.
Oljen i andre deler av reservoaret får ligge. Det er for å få presset vannet inn i disse mindre tilgjengelige rommene, at forskerne vil sende nanopartiklene ned i dypet.
Stenger steinens hovedgater
Skal partiklene få gjort denne jobben, må både de og reisefølget deres – polymermaterialet – forvandle seg når de er framme i reservoaret. Rettere sagt må partiklene gifte seg med reisekameratene.
Ved hjelp av fangarmene kan de bitte små “oljearbeiderne” nemlig reagere kjemisk med polymermaterialet. Resultatet blir et fast stoff av typen gel – en materialgruppe der gelatin er det familiemedlemmet du og jeg kjenner best.
Målet for SINTEF-prosjektet er å få dannet gel-propper som stenger de allerede tømte hovedgatene i reservoaret. Vannet vil dermed bli tvunget til å strømme andre steder. Dermed vil også oljen i sidegatene bli skjøvet ut.
TRADISJONELL TEKNOLOGI: Vann injiseres i reservoaret for å øke oljeutvinningen. Vannet skyver oljen ut av de delene av reservoaret der det strømmer lettest (midten i øverste “boble”). I deler av reservoaret der strømningsmotstanden er større, blir mye av oljen værende igjen. NY TEKNOLOGI: Nanopartikler og polymermolekyler som følger med vannet, danner en tyktflytende eller nærmest fast gel dypt inne i reservoaret. Gelen tetter “hovedgatene” der vannet alt har strømmet og skjøvet oljen ut. Dermed presses vannet inn i “sidegatene” og får med seg oljen som har blitt stående igjen her. (Illustrasjon: Knut Gangåssæter / SINTEF)
Tidsinnstilt av-og-på-bryter
Det er her tvangstrøyene kommer inn i bildet. Skal hele kabalen gå opp, er det nemlig en forutsetning at bryllupet ikke inntreffer for tidlig.
Dannes proppene før de vordende ektefellene er helt framme i reservoaret, får de ingen nytte-effekt.
Det er derfor Juan Yang og kollegene hennes utstyrt partiklene med de hemmende plaggene. I realiteten har forskerne “hektet” molekyler utenpå partiklene. Denne påkledningen skal blokkere armene så lenge det trengs.
Kostymeskift i dypet
Yang forklarer at vannet rundt partiklene vil løse opp “trøya” til slutt og dermed frigjøre armene – det vil si gi de små krabatene funksjonaliteten sin tilbake.
En av de viktigste oppgavene for forskergruppa i Oslo, består i å designe blokkeringsmekanismen slik at den varer nettopp så lenge det er behov for det.
– Vi forventer at partiklene kanskje vil trenge flere måneder på turen gjennom reservoarsteinen. I lab-en har vi så langt klart å blokkere funksjonaliteten til partiklene i hele to måneder, forteller Juan Yang.
Etterstreber grønn oppførsel
– Er dere de eneste forskerne som utvikler slike gel-plugger for bruk i oljereservoar?
– Det finnes noen som jobber med liknende løsninger. Men vi utnytter kjemikalier som er mer miljøvennlige enn det de andre bruker.
– Flere påpeker at nanopartikler i seg selv er uønsket, hvis de havner på vidvanke i naturen?
– Sikker bruk av nanopartikler står sentralt i prosjektet vårt. Vi prøver å bruke biokompatible materialer som ikke er skadelige, og som dermed vil påvirke miljøet i havet så lite som mulig, sier Juan Yang.
I dette avtrekkskabinettet på et laboratorium i Oslo lager Juan Yang og kollegene hennes nanopartiklene sine. (Foto: Werner Juvik / SINTEF)
Reiser allerede i laboratorie-stein
I et laboratorium i Trondheim har nanopartiklene fra Juan Yangs lab i Oslo allerede begynt å bevege seg gjennom porøse steinprøver.
Seniorforsker Torleif Holt fra SINTEF Petroleum leder hovedprosjektet som partiklene inngår i. I første omgang studerer han hvordan partiklene oppfører seg på reise i ulike steintyper.
– I hvilken grad strømmer de fritt i porene, og i hvilken grad fester de seg på poreveggene? Det er dette vi har sett på så langt. Svarene vil blant annet avgjøre om partiklene og reisefølget deres skal pumpes ned i reservoaret samtidig, eller om partiklene skal sendes ned litt før eller litt etterpå, sier Holt.
Metoder utfyller hverandre
– Kommer partikkelmetoden til å virke, og dermed gi verden mer olje?
– Det er det for tidlig å si ennå. Men så langt ser det lovende ut, sier oljeforsker Holt.
Trygve Nilsson er en av de som følger prosjektet nært fra industrisiden. Han er veteran i oljebransjen, og i dag ledende reservoaringeniør i Det norske oljeselskap, en av industrideltakerne i prosjektet. Om SINTEFs gel-metode sier han at “den potensielt kan gjøre det mulig å få ut ganske mye mer olje”.
– Men ennå gjenstår mange tester før metoden eventuelt blir kommersiell. Avgjørende blir det også hva det vil koste å benytte et slikt verktøy. Med dagens oljepriser er det begrenset hvor mye penger som kan brukes på økt utvinning. Men at potensialet for metoden er stort, det er det ingen tvil om, sier Nilsson.
– Kan denne metoden bli et universelt middel for bruk på ethvert oljefelt?
– Hva som er den beste metoden for økt oljeutvinning, vil alltid variere fra felt til felt. Dette fagområdet dreier seg om metoder som utfyller hverandre.
Prosjektet skal pågå til utgangen av 2017. Da vil vi vite mer om hva de er i stand til å utrette under sjøbunnen og landjorda, de første oljearbeiderne som måler høyden sin i nanometer – milliontedels millimeter.
