Overdreven bruk av smarttelefon kan være like skadelig for kroppen din som en yrkesskade, og det bekymrer forskere. 

Musklene våre kan nemlig miste en del av forbindelsen til hverandre på grunn av overbelastning, viser en ny studie som er utgitt i tidsskriftet Clinical Neurophysiology. 

– Vi kunne se at forbindelsen mellom musklene hos mobilbrukerne med smerter var nesten halvert. Stabiliteten i muskelforbindelsen er altså dårligere, forteller Pascal Madeleine, som er professor i idrett og ergonomi ved institutt for medisin og helseteknologi ved Aalborg Universitet i Danmark og hovedforfatter for studien. 

Det innebærer at de som bruker telefonen mye, kan få muskelforstyrrelser og ha problemer med å utføre oppgaver som krever at de koordinerer flere muskler samtidig. 

Muskelsystemet blir skjevt 

Ved å undersøke elektriske signaler i musklene hos smarttelefonbrukere kunne forskerne vise en sammenheng mellom kroniske smerter i for eksempel skulder, nakke eller tommelfingre og svakere koblinger mellom musklene. 

Det kan kanskje forplante seg og gi en vridning av hele muskelsystemet, forteller Pascal Madeleine. 

– Når du for eksempel går, bruker du flere forskjellige muskler – lårmuskler, leggmuskler og til og med musklene i armene. For å kunne utføre den bevegelsen i koordinert rekkefølge, må sentralnervesystemet fungere som dirigent for musklene, forklarer han. 

– Hvis musklene har fått en svakere forbindelse, forstyrrer det dirigenten, noe som igjen forstyrrer hele systemet, sier Madeleine. 

• Les også: To kvinner ble blinde av telefonen

Analyserte mobilbrukere 

Forskerne koblet 40 mobilbrukere til en rekke elektroder og målte den elektriske aktiviteten mellom musklene mens de utførte en rekke oppgaver. 

20 av deltakerne hadde kroniske smerter i enten nakke- og skulderregionen, håndledd og/eller tommelfinger. 20 av dem hadde ingen smerter. 

– Vi har målt personer med og personer uten smerter. Dermed kunne vi se etter forskjeller, forklarer Madeleine. 

Med armer, håndledd og skulderregionen dekket til med elektroder ble forsøkspersonene satt til å taste inn en gitt tekst på henholdsvis datamaskin og smarttelefon i perioder på 3 minutter. På mobilen skulle de taste først med en og deretter med to fingre. 

– Gruppen med kroniske smerter hadde generelt dårligere sammenkobling og kommunikasjon mellom musklene i de berørte områdene, forteller Madeleine. 

Studien er utført i samarbeid med Hong Kong Polytechnic University med hjelp fra doktorgradstudent Yanfei Xie, dr. Grace P Szeto og dr. Afshin Samani. 

• Les også: Smarttelefoner bygger om hjernen

Kan fortelle om hjernens reaksjon på smerte 

Førsteamanuensis i integrert fysiologi ved Københavns Universitet, Bente Rona Jensen, er spesielt begeistret for analysemetoden i studien. Hun håper at måling av koblet muskelaktivitet vil kunne brukes i flere sammenhenger. 

– Faktisk har man tidligere brukt metoden til å måle hjernens signaler. Metoden er basert på ektromyografi (metode for studie av muskulaturens og de tilhørende nervenes aktivitet, red.), også kalt EMG, brukt på en ny og veldig interessant måte, sier hun. 

– Muskelaktivering styres i første omgang av hjernen, så metoden viser også noe om hvordan hjernen reagerer på kronisk smerte. Det kan fortelle oss noe om smertens påvirkning av muskler generelt, forklarer Jensen. 

• Les også: Mobilstråling i musemors liv

Kan gjelde andre 

Jensen tror ikke svekkelsen av muskelkoblingen bare gjelder ved smerter etter mobilbruk. 

– Mobilen er ikke årsaken til muskelreaksjonen, det er smerten som hyppig mobilbruk kan medføre. Det samme gjelder for eksempel smerter på grunn av feil arbeidsstilling eller lignende, forklarer hun. 

Derimot er svekkelsen av muskelkoordinasjonen en reaksjon hvor andre muskler kompenserer på grunn av smerten, mener Jensen. 

Henvendelser fra frustrerte mobilbrukere 

Forhåpentligvis kan resultatene gjøre noe med det som kan bli en bølge av kroniske skader, omtrent som med museskader, forklarer forskeren. 

Han tror muskelforstyrrelsene har kommet for å bli. 

– Flere fagforeninger har kontaktet oss omkring medlemmer som opplevde smerter og forstyrrelser på grunn av mobiltelefonen. Vi bestemte oss for å undersøke hva som skjer når folk får muskelproblemer på grunn av smarttelefoner, forteller Pascal Madeleine. 

Nettopp derfor var det ifølge forskeren viktig å sammenligne muskelforstyrrelsene ved både datamaskin- og mobilbruk. Mobilbruk påvirket personene mest, særlig i nakke- og skulderregionen, forklarer Madeleine. 

• Les også: Mindre trolig at mobil gir helseskader 

Kjenner fortsatt ikke langtidseffektene 

Selv om selve den fysiologiske årsaken til en del av disse smertene nå er kartlagt, er det fortsatt mye forskerne ikke vet, forteller Madeleine. 

– Vi kunne ikke se om forsøkspersonene med størst muskelavkobling også hadde størst smerter. Vi vet heller ikke om muskelkoblingen kan gjenopptrenes, eller om den viser seg å være permanent skadet, forteller han. 

Det skal undersøkes i et nytt prosjekt. 

– Vi håper på å finne ut mer omkring de generelle sammenhengene mellom mobilbruk, smerter og muskelavkobling i flere studier fremover, sier Madeleine. 

Ved hjelp av trening kan det kanskje bli mulig å unngå kroniske skader, mener han. 

– Hvis vi kan identifisere en måte å endre folks bevegelsesmønster i forbindelse med mobilbruk, kan det kanskje være en løsning, sier han. Det er imidlertid fortsatt ukjent område for forskerne, forklarer han. 

Referanse: 

Madeleine, P. (m.fl) «Effects of chronic neck-shoulder pain on normalized mutual information analysis of surface electromyography during functional tasks», Clinical Neurophysiology (2016) (Sammendrag) DOI: http ://dx.doi.org/10.1016/j.clinph. 2016.06.015)30445-X/abstract

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Vi bør vere bekymra for svindel og misbruk av informasjon, privat informasjon på avvege og utnytting av barn, seier Mohsen Toorani, postdoktor på Institutt for informatikk.

Toorani skreiv avhandling om tryggleiksprotokollar i 2015 og er ekspert på kryptografi og informasjonstryggleik. 

I dette intervjuet fortel han om kva for risiko vi står overfor i åra som kjem og kva vi bør gjera for å unngå svindel og utnytting. 

Nyttig for alle som vil deg ille

Toorani åtvarer mot digitale angrep på nett. 

– Når du postar bilete eller deler personleg informasjon på nettet, kan denne informasjonen bli brukt til eit angrep på deg. Å dele informasjon om kor du er kan vere nyttig informasjon til alle som vil deg ille. Innbrotstjuvar skjøner fort at huset ditt står tomt eller at familien din er åleine heime om du postar bilete frå ferien din eller reiseplanar på Facebook, seier han.

– Er det andre ting ein bør tenke på?

– Nettsider som driv med såkalla «phishing» eller informasjonsfisking, kan samle personleg informasjon og misbruke denne. Talet på slike nettsider auka med 250 prosent mellom oktober 2015 og mars i 2016, ifølgje Anti-Phishing Working Group.

Identitetstjuvar samlar personleg informasjon frå sosiale media. Sjølv om det er store fordeler med sosiale media, er det óg risiko knytta til dei. Det er svært mange måtar ein hacker kan bruka tilgjengeleg informasjon for å gjera kriminelle ting. Sosiale medier er eit nyttig verktøy for å samle informasjon som kan brukast til informasjonsfisking, svindel og spamming, ifølgje Toorani.

• Les også: Nå kan nettskyen bli tryggere

Brukarvenlegheit mot tryggleik

– Dei aller fleste loggar inn i nettbanken med BankID eller kodebrikker. Korleis fungerer eigentleg det?

– Autentisering, det vil seie å bekrefte og dermed gje adgang til brukarar, er vanlegvis basert på ein kombinasjon av faktorar: noko ein brukar veit – oftast eit passord, noko ein brukar har – ei kodebrikke, eller noko ein brukar er – biometriske data. Som regel er autentiseringa ein kombinasjon av to av desse faktorane. Svært ofte er det eit kompromiss mellom kor trygt eit tilbod skal vere og kor brukarvenleg det skal vere. Brukarvenlegheit er ein kritisk faktor som kan påverka ein bank til å senka krava til tryggleik, for å gjera kundane nøgde.

– Kor trygge er desse metodane?

– Bankar brukar kryptografiske teknikkar for å skapa tryggleik, som til dømes BankID i Noreg. Men det er ikkje heile historia. Sjølv om ein nyttar sterke kryptografiske teknikkar, er det alltid ein eller annan måte å angripa det på. Om det er ein tasteloggar installert på datamaskina di som kopierer alt du skriv, er det lett å stela passordet ditt eller personleg informasjon og senda dette til kriminelle.

• Les også: Ny app skal sikre mot avlytting

– Ta kontakt med banken

– Så vi er aldri heilt trygge?

– Om solide kryptografiske teknikkar vert brukt på rett måte og brukargrensesnittet er trygt og forståeleg for alle brukarar, burde ikkje kriminelle klara å knekka kodar. Likevel er det visse systemeigenskapar som kan påverka graden av tryggleik.

– Kva skal ein gjera om ein har vore uheldig?

– Har du mista bankkortet ditt eller kodebrikka di, må du kontakta banken med ein gong. I andre tilfelle må du kan hende kontakta eigaren av ei nettside. Nettsida slettmeg.no har informasjon og retningslinjer for kva ein bør gjera om ting går ille. Dei gjeld for forskjellige populære nettstadar.

Eit anna godt råd er å lage sterke passord samansett av ein tilfeldig kombinasjon av store og små bokstavar, tal og teikn.

Her er Toorani sine fem tips til betre passord: 

• Aldri del passordet eller PIN-koden din med andre.
• Bruk forskjellige passord for forskjellige tenester.
• Skift passord ofte og regelmessig.
• Ikkje lagre passord, sjølv om nettlesaren din bed deg om det. Om nokon brukar pc-en din seinare, får han eller ho tilgang på kontoen din.

Du har kanskje robotstøvsugar heime? Ein treningsapp på telefonen som brukar GPS for å registrere kor lange joggeturane dine er? Eller kanskje du har investert i elektronisk dørlås på ytterdøra di? Du har nok aldri tenkt over det, men kan du svare ja på desse spørsmåla, så er du faktisk ein brukar av velferdsteknologi.

Forstår ikkje heilt kva velferdsteknologi er

Dette er eit omgrep som mange kjenner til, men som likevel har eit noko ukjent innhald. Politikarar satsar på velferdsteknologi, og «alle» er einige om at det offentlege må satse på slik teknologi. Hovudgrunnen til denne satsinga er den mykje omtalte eldrebølgja – den store auken i talet på eldre og pleietrengande som kjem i åra framover.

Om ein ikkje gjer endringar i måten helse- og omsorgstenestene blir drivne på, vil ein ha behov for meir enn dobbelt så mange helsefagleg tilsette i 2060 som me har i dag. For å sikre at alle får omsorgen dei har behov for dei neste førti åra, må ein gjere endringar – og desse endringane kjem i form av nye arbeidsmetodar og velferdsteknologi.

Men kva er eigentleg velferdsteknologi? Og kvar går grensene mellom teknologien som gjer ein moderne heim litt meir komfortabel, velferdsteknologien som ein ønskjer å innføre i kommunehelsetenestene og det enkelte får frå Hjelpemiddelsentralen?

Er ikkje det same som kald omsorg

Interessa for velferdsteknologi går heilt til topps i samfunnet. I 2009 etablerte Helse- og omsorgsdepartementet eit utval som skulle gje råd om korleis innovasjon kunne lette omsorgssektoren si bør. Slik det såkalla Hagen-utvalet definerte velferdsteknologi, femner det vidt – mykje vidare enn det folk flest tenkjer over.

I denne definisjonen inngår elektroniske dørlåsar, automatisk lysstyring og tidsbrytarar i tillegg til tryggleiksalarmar, robotstøvsugarar og spesialtilpassa skiutstyr.

Sjølv om både kommunar og privatpersonar for lengst har teke i bruk nyvinningar som robot-plenklyppar, elektroniske pilleboksar og avanserte varslingssystem, ser mange framleis på velferdsteknologi som noko framand og uprøvd.

Typiske assosiasjonar er sensorbruk og «overvaking» av eldre, særleg demente. Trygg demensomsorg er rett nok  sentralt i mange velferdsteknologiprosjekt, men det er feil å tolke det som at me er på veg inn i eit kjøleg teknologi-samfunn der kalde lysblink og elektroniske signal frårøvar eldre ei varm hand på skuldera og ein prat over kaffien.

Velferdsteknologi er ikkje det same som «kald omsorg». Det handlar ikkje som at ein skal overlate eldre og sjuke til seg sjølv og satse på at teknologien tek seg av dei.

Tvert om handlar det om å gjere kvardagen betre – og ikkje minst tryggare – for både brukarar, pårørande og tilsette i helse- og omsorgssektoren. Ved at sensorane tek vekk nokre av arbeidsoppgåvene til dei som jobbar med sjuke og eldre, får dei tilsette meir tid til å vere til stades.

Ikkje berre for dei eldre

Tendensen til å knyte velferdsteknologi til eldre er forresten ikkje heilt heldig, og heller ikkje heilt korrekt. Ein kan like gjerne seie at velferdsteknologi er til for at personar med psykiske eller fysiske utfordringar skal klare seg betre i kvardagen. Det finst teknologi som gjer skuledagen enklare for naboguten med Asperger syndrom eller kusina di som er hørslehemma.

Velferdsteknologi treng heller ikkje å vera spesielt avansert. Teknologi som trappeheis og rullator er heilt vanlege innslag på norske sjukeheimar og i omsorgsbustader. Dette er også velferdsteknologi, sjølv om hjelpemidla er enkle og langt frå nye.

Mykje av det ein kan kalle «komfortteknologi» eller smart-hus-teknologi er også dekka av den vide velferdsteknologi-paraplyen. Dette er teknologi som gjer kvardagen enklare uansett om ein er heilt funksjonsfrisk. Dersom ein derimot slit med noko slikt som dårleg balanse, kan støvsuging og golvvask vera både vrient og farleg.

Ein robotstøvsugar kan vera det som skal til for at den ustødige framleis kan bu heime og sleppe vaskehjelp. På same måte kan lys som skrur seg på når nokon entrar badet vere eit komfortelement for ein miljømedviten 30-åring og ein livreddar for ein ustø 85-åring som er oppe og tissar kvar natt.

Ny teknologi blir allemannseige

Ikkje alle likar klangen av ordet velferdsteknologi, og enkelte har lansert alternativ, som «friheitsteknologi» eller «kvardagsteknologi».  Mange vil fokusere på at det ikkje handlar om teknologi, men om menneske.

I alle desse omskrivingane ligg det eit forsøk på å redusere teknologiinnhaldet i omgrepet. Eit litt ullent uttrykk blir bytt ut med eit anna, utan å fokusere på kva som faktisk ligg i ordet.

Velferdsteknologi handlar rett og slett om å skape velferd, og akkurat som ordet «transportmiddel», dekkjer «velferdsteknologi» mange underkategoriar av innretningar. Kanskje gjorde me det lettare for oss sjølve om me delte opp omgrepet i mindre komponentar, somtryggleiksteknologi, smarthusteknologi og teknologi for sosial kontakt.

Som 27-åring er ikkje eg rekna som ein typisk brukar av velferdsteknologi. Men hadde eg vore 87, ville mange av dei teknologiske løysingane eg vel å bruke i dag vore rekna som velferdsteknologi.

Dersom eg om 60 år framleis brukar elektronisk dørlås og sensorstyrt belysning i huset mitt, er det truleg ingen som vil finne på å kalle det velferdsteknologi lengre – el-låsen er blitt den vanlege låsen og sensorane er gamalt nytt. Ny teknologi går raskt over til å vera veletablert og spesialiserte produkt blir allemannseige.

Daglig legger vi igjen spor etter oss på datamaskiner, mobiltelefoner og ulike nett-tjenester. Om vi havner i en konflikt, kan disse digitale sporene bli brukt som bevis i en rettssak. Et digitalt bevis kan være en e-post, eller en logg over nettsøk.

For ikke mange år siden var et bevis i retten et konkret fysisk objekt, som et papirdokument eller en gjenstand. Endringer av fysiske bevis var som oftest godt synlig, som for eksempel forfalskning av signaturer. Fysiske objekter er fortsatt viktige som bevis, men digitale bevis blir stadig viktigere. Samtidig er det enkelt å kopiere, manipulere og slette digitale bevis.

– Lovgivningen henger etter den raske digitale og teknologiske utviklingen. Det skaper uklare situasjoner i retten, forteller Maria Astrup Hjort, postdoktor ved Universitetet i Oslo.

Få rettssaker om sikring av digitale bevis

Hjort har gått gjennom lovverket og forarbeidene til disse i sin forskning. Særlig har hun vurdert muligheten for å sikre bevis. Hun skrev brev til tingrettene i hele landet og ba om avgjørelser som viser hvordan de i praksis sikrer digitale bevis. 

Det viste seg at omtrent 20 prosent av tingrettene har hatt saker som handlet om sikring av digitale bevis, og hver av disse tingrettene hadde omtrent én sak hver.

– Jeg tror ikke antall saker er lavt fordi det ikke er aktuelt med digitale bevis i flere saker, men fordi advokater og klienter ikke har tenkt på muligheten for å sikre seg slike bevis, sier Hjort.

I studien sin viser Hjort for første gang fremgangsmåten for å sikre digitale bevis i sivile rettssaker, det vil si alle saker som ikke gjelder straff. Med avhandlingen er det også første gang de rettslige spørsmålene knyttet til sikring av digitale bevis i sivile saker blir behandlet i sin fulle bredde.

• Les også: DNA-bevisets plass i retten

Bevissikring møter retten til privatliv

Et grunnleggende mål i det norske rettssystemet er at saker som tas opp i retten skal resultere i en riktig rettsavgjørelse. Det er med andre ord helt essensielt med riktige bevis.

– Viktige dilemmaer som retten til bevis satt opp mot retten til privatliv, har verken blitt diskutert eller avklart i forarbeidet til lovene. Grunnlovens paragraf 102 handler om retten til privatliv. Denne retten kan bli satt til side ved å godkjenne sikring av digitale bevis, forteller Maria Astrup Hjort.

Hun påpeker at det er en konflikt mellom bevissikringsregler og hvor langt man bør gripe inn i folks privatliv. Er det for eksempel forskjell på en privat datamaskin og en som tilhører en bedrift? Og hva er privatliv relatert til digitalt lagret informasjon?

– Mange vanskelige spørsmål er ikke behandlet i forarbeidene til lovene og gjør arbeidet til dommerne svært vanskelig. I noen tilfeller vil bevissikringen også være grunnlovsstridig, når det legges opp til en prosess som i for stor grad griper inn i personers private sfære, sier Hjort.

For at parten skal få sikret et digitalt bevis som hun eller han ikke selv har hånd om, må vedkommende få en avgjørelse fra retten på at hun eller han har rett til å få sikret beviset. Det er denne prosessen og det videre arbeidet med å hente ut det digitale beviset som er problematisk, og hvor lovreglene ikke er tilstrekkelige, ifølge Hjort.

Svake bevis for dommerne

– Dommernes utfordring er at de gjerne kun får svake bevis å forholde seg til fra parten i saken. Det er gjerne tidlig i saken da alt fortsatt er litt uklart, samtidig som parten tror at det finnes bevis, men uten å være helt sikker, forteller Hjort.  

Det finnes ikke støtte i loven eller forarbeidene for hvordan dommeren skal forholde seg til dette. Dommerne må derfor velge om de vil tro på parten, basert på advokatens fremstilling av saken og hvor troverdig historien er, eller ikke. Vurderingen blir veldig usikker, ifølge Hjort.

I tillegg er det problematisk at retten gjerne er vag i beslutninger om hva som skal hentes inn, og det overlates derfor til namsmannen, som er ansvarlig for å gjennomføre bevissikringen, å utøve skjønn i hva han sikrer.

Hjort håper avhandlingen vil være til praktisk hjelp for både advokater og dommere.

• Les også: Mekling kan dekke over vold

Namsammen og teknikeren kommer på døra

Ifølge Hjort er det i dag praksis at namsmannen kommer uanmeldt på døra med en tekniker han selv har oppnevnt.

De vil som oftest ta en kopi av alt innholdet på en eller flere datamaskiner. Det tar nemlig for lang tid å lete etter relevante filer direkte på stedet. Når kopieringen er ferdig, tar namsmannen med seg kopien. Denne inneholder gjerne enorme mengder informasjon og partene i saken, både den som saksøker og den som blir saksøkt, må bli enige om søkeord som skal brukes for å prøve å finne de relevante bevisene.

Dersom partene ikke blir enige om søkeord, er de topp til retten å avgjøre dette. Den oppnevnte teknikeren utfører så søket basert på søkeordene, vurderer selv hva som er relevant og skriver en rapport om funnene. Rapporten blir gitt til motparten for kommentar før den som har etterspurt informasjonen, får den utlevert. 

– Hele denne saksgangen gjør spørsmålet om retten til bevis satt opp mot retten til privatliv svært relevant, mener Hjort.

Stor grad av skjønn

Teknikeren får blant annet tilgang til store mengder data, hvorav mye kan være av svært privat art, forretningshemmeligheter, eller de kan være taushetsbelagt, som for eksempel ved kopiering av en advokat eller leges datamaskin.

– Det kan være vanskelig for teknikeren å vite hva som kan og bør inkluderes i rapporten, og både namsmannen og teknikeren må utøve stor grad av skjønn. ‘

I avhandlingen viser Hjort til et tilfelle der flere datamaskiner enn det som stod i instruksen fra retten, ble kopiert, inkludert tre private datamaskiner som tilfeldigvis var på kontoret til bedriften den dagen. Teknikeren som ble oppnevnt, var i tillegg foreslått av motparten i saken. Når dommeren ikke har noen lovbestemt fremgangsmåte, må han eller hun handle slik det for øyeblikket synes mest hensiktsmessig, påpeker Hjort.

Resultatet er at fremgangsmåten varierer fra sak til sak. 

Mest kjent er nok saken for en avgjørelse i Høyesterett fra 2006. Den avklarte hvor mye bevisene man ønsker tilgang til, må spesifiseres for at retten skal kunne gi klarsignal om bevissikring.

• Les også: Rettigheter uthuler selvstyre

Foreslår å endre tvisteloven

Basert på funnene i avhandlingen mener Hjort at deler av tvisteloven bør revideres og at dagens regler gir utfall som lovgiverne muligens ikke hadde intensjoner om, som for eksempel at bevissikring kommer i konflikt med vern av privatlivet.

Siden både teknologien og tvisteloven er forholdsvis nye, er Hjorts forskning en av de første arbeidene som tar stilling til bevissikringsreglene i tvisteloven.

Hjort håper derfor forskningen kan bli brukt av lovgivere ved eventuelle lovrevisjoner.

Referanse: 

Maria Astrup Hjort: Tilgang til bevis i sivile saker. Særlig om digitale bevis, Universitetsforlaget, 2016.

Hjort, Maria Astrup. Tvistelovens bevistilgangsregler som inspirasjonskilde for Straffeprosesslovutvalget. Lov og rett: Norsk juridisk tidsskrift, nr. 10, 2015.