Onsdag formiddag, 8. juni 2016. Jord og stein i femti meters bredde drønnet ned over Europavei 16. Skredet traff et vogntog vest for Bolstadøyri. Sjåføren berget livet med liten margin.

Nesten sju uker seinere og rundt 75 kilometer lengre øst, like ved Gudvangen i storslåtte Nærøydalen, skjedde det igjen.

Steinblokker strødd utover samme strekning, som fra en kjempehånd. Det var ettermiddag, tirsdag 26. juli. Heller ikke her var biler på feil sted til feil tid.

Ikke mer enn seks uker seinere og ti kilometer lengre vest – enda en kjempeblokk går gjennom rassperringen og dundrer ned i veien ved inngangen til Sivletunnelen.

Også denne tidlige høstnatta 4. september ble mennesker spart. Men verken Veivesenet eller trafikantene kan i lengden stole på forsynet.

«Kanskje» – et upopulært ord

Eller – kan de? For hva er forsynet i denne sammenheng? For-syn – å se på forhånd at raset kommer?

Skredvarsling ble førstesidestoff da fjellet Veslemannen – rundt ti kilometer sør for Åndalsnes – begynte å røre på seg høsten 2014.

Opptil seks centimeter i døgnet målte instrumentene til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Folk som bodde under Veslemannen, ble evakuert.

– Slik det ser ut nå, kan vi kanskje forvente at raset går sent i kveld eller ved midnatt, sa sjefgeolog Lars Harald Blikra til VG 28. oktober 2014.

Det viktigste ordet her var kanskje – «kanskje». Et upopulært ord for media og for de som trenger visshet for hus og hjem, vei og bane.

Dette «kanskje» er likevel nødvendig for skredvarslerne. For hvor sikre kan geologene egentlig være?

Steinskur og regnskur

Veslemannen roet seg igjen. Og rørte seg på nytt fredag 18. september 2015. Og roet seg dagen etter. Og ble atter farlig tirsdag 9. august 2016 – etter kraftig regn.

– Vi anser det som sannsynlig at det kan komme et skred, muligens i løpet av det neste døgnet, sa Blikra da til VG.

«Sannsynlig». «Muligens». Veslemannen henger der fortsatt. Kan skredvarslene hjelpe oss?

Sannsynlighet er statistikk. De er nyttige for langsiktig planlegging. Meteorologene kan si at det er lurt å kjøpe paraply hvis du skal til Bergen.

Men får du en meteorolog til å si at du helt sikkert bør ta med deg paraply hvis du skal opp på Fløyfjellet neste mandag klokka 17? Neppe.

Seigmannen

På samme måte – kan geologene virkelig forutse akkurat når Veslemannen vil rase – eller akkurat når og hvor bilistene bør skygge veibanen fordi steinblokker vil falle over E16?

– Vi kan varsle hvor, men ikke akkurat når, sa Blikra fra NVE til forskning.no på en konferanse i Bergen.

Konferansen handlet blant annet om overvåking av skredområder. NVE har det overordnede ansvaret for overvåking og varsling i Norge.

Store skred kan være vanskelige nok, som tilfellet Mannen viser. Det uberegnelige fjellet har etter hvert fått tilnavnet Seigmannen.

Videoen fra NVE viser et mindre steinras i Veslemannen, juli 2016. Før dette raset registrerte instrumentene bevegelse lokalt i berget.

Steinsprang umulige å forutsi nøyaktig

De mindre steinsprangene er enda vanskeligere å varsle. Skjønt, mindre – selv en forholdsvis liten steinblokk kan være livsfarlig hvis den faller ned på en trafikkert vei.

Med mange biler i stor fart er det ikke vanskelig å se for seg en tragedie. Er det overhodet mulig å forutsi hvor og når slike steinblokker vil ramme?

– Enkeltsteiner i steinsprang er umulige å forutsi nøyaktig, sier Regula Frauenfelder til forskning.no.

Hun er fagansvarlig for fjernanalyse i Avdeling for geokartlegging på Norges Geotekniske Institutt (NGI). NGI overvåker seks risikoområder langs E16 på oppdrag fra Statens vegvesen.

Den uforutsigbare klippen

Flere enn Frauenfelder har sett hvor vanskelige det er å forutse slike steinsprang. Den britiske forskeren Nick Rosser hadde rettet laserskanner mot en 50 meter høy klippe av løse bergarter som skifer, sandstein og leire.

Etter ni måneders overvåkning av East Cliff i feriebyen Whitby hadde Rosser sett mange steinsprang. Bare svært få av dem ga forvarsler i form av bevegelse, fortalte han på konferansen i Bergen – 2nd Virtual Geoscience Conference, arrangert av UNI Research.

Droner og crowdsourcing

Ordet «virtual» peker mot ny teknologi. Og geologene får virkelig nye avanserte redskaper i verktøykassa når de skal overvåke farlige fjell.

Noen verktøy er kostbare og krever internasjonalt samarbeid – som satellittene i det europeiske Copernicus-programmet.

Andre kan kjøpes i hobbysjappa og mekkes til av forskeren selv, som droner og actionkamera.

– En geolog kan nå få tak i en drone og fly den ganske lett. Det er en revolusjon for geovitenskapen, sa veteranen John Howell fra University of Aberdeen på konferansen.

Howell har blant annet fløyet dronehelikopter gjennom askeskyer fra vulkanen på øya Stromboli nord for Sicilia og kartlagt krateret i tre dimensjoner.

Han har også tatt imot bilder fra vanlige folk for å kartlegge flom langs elva Aboyne i sitt hjemlige Skottland – et eksempel på det som kalles crowdsourcing, kollektiv datainnsamling.

Tre spørsmål

Nettopp rikelig tilgang til data er viktig for geologene. Hva slags data vil de ha, og hvordan kan de bruke de nye verktøyene til å skaffe dem? Svaret på det spørsmålet er – grovt forenklet – tre nye spørsmål.

Hvor mye vann er det i berget? Jo mer vann, desto større fare for at berget blir løst og glir ut, særlig når frostsprengning setter inn om høsten.

Hvor mye rører berget på seg? Bevegelse betyr forskyvninger av likevekt. Da kan det være like før skredet går.

Hvordan er berggrunnen? Dette er det første og mest grunnleggende spørsmålet som geologene må finne ut av.

Føre var – i 3D

De vil nemlig helst være føre var. Det gjelder å finne stedene med størst risiko. Noen av dem kan være notoriske rassteder som Loen og Tafjord, der det gikk store ras i 1905 og 1934.

Blikra og kollegene hans vil likevel helst kartlegge fareområdene før skredene går. De kan begynne på overflaten av fjellet og jobbe seg innover.

Her kan droner og billige actionkameraer gjøre en viktig jobb. Hvis du tar mange bilder av et fjellområde fra forskjellige synsvinkler, kan et dataprogram sette dem sammen til en 3D-modell av bergveggen.

Tidligere måtte kostbare og tunge laserskannere brukes til slik kartlegging.

• 3D-skanning fra drone er også brukt av norsk kunstner. Se video her: 3D-kunstner i knokkelhaugen.

En slik 3D-modell kan for eksempel vise hvor det er farlige framspring eller hvor det er bruddflater i berget som kan gi utglidninger.

Laserblink og satellittradar

Også målinger med LIDAR fra bakken eller fra fly kan gi slike 3D-bilder av fjellet. LIDAR er en slags radar som bruker lys istedenfor radarbølger.

Korte lysblink fra en laserstråle sendes mot berget og reflekteres tilbake.

Tida fra blink til refleks sier hvor langt unna berget er i akkurat det punktet. Mange blink mot mange punkter på berget bygger opp 3D-bildet.

Slike LIDAR-målinger har pågått siden begynnelsen av 2000-tallet. Sakte, men sikkert bygges en 3D-modell av hele Norge opp.

Nå skal også radarer på de europeiske Sentinel-satellittene gi geologene det de trenger av detaljerte overflatekart i tre dimensjoner.

VR-briller for geologer

Nytt på konferansen var at geologene kunne se 3D-modellene med VR-briller. Brasilianske forskere fra Advanced Visualization Laboratory på Vale do Rio dos Sinos-universitetet hadde laget programmet som gjorde det mulig.

Geologene stod i kø for å prøve brillene fra produsenten HTC Vive. Med håndkontroller kunne de bruke noe som lignet et lyssverd fra Star Wars til å tegne inn linjer på modellen der de ville framheve – for eksempel en bruddflate.

Hvordan ser skredet ut inni?

Likevel – 3D, LIDAR og droner kan ikke alltid erstatte en geolog på stedet. 

– Vi trenger også feltarbeid, å kunne gå ute i skredområdet og kartlegge geologiske formasjoner. Ikke alt kan sees på avstand, sa Blikra på konferansen.

Geologene vil helst også gå i dybden. Hvordan går bruddsonene under overflaten? Hvor høyt er trykket fra grunnvannet?

– Hvordan ser skredet ut inni? Vi vil lage en geologisk modell. Vi trenger å se det som styrer og driver bevegelsene i fjellet, sa Blikra på konferansen.

Tøffe forhold

For å få svaret på slike spørsmål trenger geologene tyngre utstyr på stedet. Det er både kostbart og krevende.

– Vi trenger strøm og samband. Utstyret må tåle snøskred, regn og torden. Dette er en stor utfordring. Vi trenger data og kunnskap kontinuerlig, sa Blikra.

Og geologene jobber med å skaffe data fra dypet i risikoområdene. De kan skyte sjokkbølger nedover i berget og fange opp ekko, omtrent som ultralydundersøkelser inni menneskekroppen.

Driller etter kunnskap

Eller de kan bore hull ned til to hundre meters dyp. Ned i dette hullet kan geologene senke et kamera.

Det skanner rundt hele omkretsen av veggen i borehullet. Slik kan det se bruddflater og knusningssoner der utglidninger lettest kan skje.

Blikra og kollegene hans har også senket et instrument som ligner en lang slange ned i borehullet. Til slangen er festet mange inklinometre.

Det er instrumenter som oppdager selv ørsmå bevegelser i fjellet og hvilken retning de går. Slangen har også sensorer som måler vannivå og temperatur.

– Den er nesten som et laboratorium inne i fjellet, kommenterer Blikra.

GPS og strekkstag

Nå er vi over fra kartlegging til overvåkning. Hvordan kan geologene følge forandringer i risikoområdene hele tida?

Inklinometerslangen er ett svar. Et annet er nøyaktige GPS-målere i fjellsida. De vil merke bevegelser i akkurat det punktet der de er plassert.

Geologene kan også legge ut strekkstag mellom sprekker i fjellet. Disse stengene måler hvordan sprekker beveger seg mot hverandre eller fra hverandre.

De kan også skyte radarstråler mot reflektorer og måle tida det tar før ekkoet kommer tilbake. Jo lengre tid, desto større avstand.

Hvis berget flytter på seg der reflektoren står, oppdager radaren dette.

Radar langs E16

Men den aller beste overvåkningen av bevegelser får geologene fra radarmålinger av hele fjellsider.

Slike radarer kan plasseres foran bergvegger som står i fare for å rase ut. Flere slike radarer er nå plassert ut de seks rasutsatte stedene langs E16.

Sammenligner radarbølger

Radarene kan måle bevegelser helt ned til en millimeter. Radarstrålen skanner over fjellveggen med jevne mellomrom. Hvis fjellet har beveget seg, oppdager radaren dette.

Ekkoet av radarbølgen vil nemlig komme ørlite seinere eller tidligere tilbake, avhengig av hvor mye fjellet har beveget seg mellom to skann.

– Vi utfører to målekampanjer per år på hvert av områdene, en om våren og en om høsten, opplyser Frauenfelder.

Trær lager trøbbel

Bakkeradarene virker best mot nakent fjell. Trær og annen vegetasjon gir problemer.

– Vegetasjon er dårlig nytt for radar, sa Frauenfelder på konferansen. Og vegetasjon gjør ikke fjellet tryggere.

– Også i områder med vegetasjon kan skred utløses, særlig jordskred, utdyper Frauenfelder for forskning.no.

Satellittradar hvert femte døgn

Radar brukes også av de europeiske Sentinel-satellittene.  Satellittene kan likevel ikke erstatte lokale radarer fullt ut. De går fra pol til pol og skanner forskjellige lengdegrader på jorda for hvert omløp.

Selv når systemet er fullt utbygget, kan det bare kartlegge ett bestemt sted rundt hvert sjette døgn.

Bakkeradarer kan derimot oppdatere bildet av bevegelser i berggrunnen i under tjue minutter om nødvendig.

• Les mer: Slik skal satellittene sjekke helsa til jorda

«Big data» kan hjelpe

Ny teknologi gir altså mer data. Mer data gir til slutt – «big data». Kunstig intelligens klarer nå å skumme enorme mengder data for å lete etter mønstre som mennesker har vanskelig for å se.

Tidligere har forskning.no fortalt om hvordan automatisk bildegjenkjenning fant flere fortidsminner i terrengmodeller enn erfarne arkeologer.

Kan kunstig intelligens også læres opp til å gjenkjenne subtile mønstre, forvarsler av skred som intet menneske kan oppdage?

Data – men ennå ikke «big»

– Hvis vi har gode data, så kan mønstergjenkjenning hjelpe mye, bekrefter Thomas Bernard i en e-post til forskning.no.

Bernard er fysiker ved det tyske Fraunhofer-instituttet og har blant annet arbeidet med et varslingssystem for skred, ELDEWAS.

– Dessverre er skredhendelser sjeldne, så det er vanskelig å bygge opp en slik stor database, fortsetter han.

– Det som trengs først er flere og bedre observasjoner, bekrefter Ari Tryggvason, forsker ved Uppsala universitet, i en e-post til forskning.no.

Forskjellige data – forskjellige bergarter

Flere forskere på konferansen i Bergen hadde også håp til «big data». Problemet var at hver forsker ofte satt på sin lille datatue.

– Vi trenger bedre samordning av data, sa en deltaker under diskusjonen på konferansen i Bergen.

Et annet problem er at data fra ett land ikke alltid kan brukes i et annet. Fjellgrunnen er forskjellig fra sted til sted.

– Noen steder i Europa har for eksempel kalkrike bergarter. Der virker delvis andre mekanismer enn i norsk grunnfjell og omdannede bergarter, presiserer Frauenfelder fra NGI.

Gjøre data synlige

– Geologiske «big data» handler ikke bare om store mengder data, men også om stor variasjon, sa Helwig Hauser fra Universitetet i Bergen på konferansen.

Han leder en gruppe som forsker på visualisering av data for å gjøre dem lettere å tolke.

• Mer om forskningsgruppa til Hauser: Fri sikt på infobahn

– Maskinlæring sammen med interaktive presentasjoner er et vekstfelt, sa Hauser.

Han viste blant annet til GeoVISTA-senteret til PennState University i USA. GeoVISTA utvikler visualisering av geografiske data, både for natur og samfunn.

Regn betyr rasfare

Mens dette leses, strømmer data inn til NVE fra instrumenter i rasfarlige områder. Mannen og andre rasfarlige fjell overvåkes med radar, strekkstag, gps, instrument i borehull, webkamera og meteorologiske stasjoner.

Bevegelser i berget øker med vannmengden. Økt nedbør betyr økt rasfare. Geologene samarbeider med meteorologene.

Pøser vann over Mannen

Og hvis ikke vannet ovenfra er nok til å utløse skredet i Veslemannen neste gang farevarselet går, er Blikra og kollegene hans nå klare til å hjelpe mor natur.

Planen la han fram på den nasjonale skredkonferansen på Stranda i Møre og Romsdal den 6. september 2016. 

Ved neste store nedbørsperiode planlegger NVE å slippe vann fra tre store tanker ned til området som er i bevegelse.

Burde overvåket mer

Heller ikke rasene og steinsprangene over E16 oppfører seg helt etter boka. Skredene i juni, juli og september 2016 skjedde på andre steder enn de seks områdene langs veien som NGI nå overvåker.

– Seks områder er lite. Teoretisk sett burde vi overvåket hele området fra Bergen til Voss, men dette er jo ikke praktisk gjennomførbart med bakkebasert teknologi, kommenterer Frauenfelder.

Lenker:

Flaum og skred – opplysningssider fra NVE: https://www.nve.no/flaum-og-skred/

Fare- og risikoklassifisering av ustabile fjellparti. Faresoner, arealhåndtering og tiltak. Rapport fra NVE, september 2016 (pdf): http://publikasjoner.nve.no/rapport/2016/rapport2016_77.pdf

Kartlegging med bakkebasert radar E16 Bergen-Voss-Gudvangen, informasjonsside fra Norges Geotekniske Institutt (NGI): https://www.ngi.no/Prosjekter/Kartlegging-med-bakkebasert-radar-E16-Bergen-Voss-Gudvangen

ELDEWAS – Early Landslide Detection and Warning System, informasjonssider fra Fraunhofer Institute of Optronics and Image Exploitation. (Prosjektet er avsluttet): http://www.iosb.fraunhofer.de/servlet/is/44405/

GeoVISTA Center, PennState University: http://www.geovista.psu.edu/

The Whitby Coastal Monitoring project, nettsidene til prosjektet som overvåker East Cliff i feriebyen Whitby: http://whitbycoastal.wpengine.com/

Visualiseringsgruppen ved Universitetet i Bergen: http://www.ii.uib.no/vis/

Forskerne undersøkte alle kroppens gener og kom fram til at vitamin D-reseptoren i tarmen styrer mye mer enn det vi tradisjonelt har forbundet med vitamin D.

Tarmfloraen din består av en helt egen liten verden av bakterier som ikke egentlig er en del av kroppen din. Det er like mange bakterier der som det er celler i kroppen vår. Og de hjelper til med produksjon av en rekke stoffer som menneskekroppen ikke er i stand til å produsere selv.

Mange tenker på bakterier som årsak til sykdom og blir dermed overrasket over at vi er helt avhengige av milliarder av disse ørsmå bakteriene for at kroppen vår skal fungere normalt. Så langt vet vi derimot lite om hvordan samspillet mellom tarm og kropp fungerer.

– Dette er et utrolig spennende funn som gjør at alle som forsker på tarmen kan jobbe mer målrettet videre, sier Tom Hemming Karlsen. Han er professor ved Institutt for Klinisk medisin ved Universitetet i Oslo og forskningsleder i Klinikk for kirurgi, inflammasjonsmedisin og transplantasjon ved Oslo Universitetssykehus, og er en av forskerne bak studien.

Studien publiseres nå i tidsskriftet Nature Genetics.

• Les også: Vil få antibiotika til å virke igjen

Vitamin D-reseptor aktiveres av omega 3

For å forstå hva som gjør oss syke må vi først vite hvordan kroppen fungerer hos friske mennesker. Forskerne ved Norsk senter for primær skleroserende cholangitt (PSC) og Institutt for Indremedisinsk forskning har gitt seg i kast med å kartlegge hvordan kropp og tarmflora normalt kommuniserer.

Forskerne trodde i utgangspunktet de visste om de viktigste signalveiene mellom tarmfloraens bakterier og kroppen. Overraskelsen var derfor stor da de oppdaget at menneskets vitamin D-reseptorgen viser ser å være sentralt for regulering av hele bakteriesamfunnet vi har i tarmen vår.

– For oss som arbeider med galleveissykdommer, er det også interessant at vitamin D-reseptoren kan bli aktivert av spesielle gallesyrer som har vært innom bakteriene i tarmen. Denne reseptoren blir aktivert av fettsyrer som vi tradisjonelt ser på som sunne, slik som omega 3 og 6, sier Karlsen.

– Resultatene er ikke noe bevis på at omega 3 og 6 er sunt, men det viser at de har en effekt i tarmen. Dette er et viktig og nytt utgangspunkt for å finne ut detaljene i hvordan disse fettsyrene påvirker kroppen vår, sier Karlsen.

Gener like viktige som ernæring

Det er likevel ikke bare hva vi spiser som påvirker tarmen og helsa. Et viktig mål for forskerne bak studien var å finne ut hvor mye genene våre har å si for tarmfloraens sammensetning.

– Forskning har de siste årene gitt oss mye kunnskap om hvordan ernæring påvirker tarmfloraen, men vi har lite kunnskap om hvordan genene våre påvirker den, forteller Martin Kummen. Han er stipendiat ved Institutt for Klinisk medisin og Institutt for Indremedisinsk forskning, og har utført mye av forskningen som studien baserer seg på i forbindelse med sitt doktorgradsarbeid.

Også på dette feltet har prosjektet resultert i helt ny kunnskap, nemlig at genene våre har like mye å si for sammensetningen av tarmfloraen som maten vi spiser. I denne studien ser de at både ernæring og genene bestemmer omtrent ti prosent hver av variasjonen i bakteriesammensetningen i tarmfloraen.

I tillegg til vitamin D-reseptoren fant forskerne også flere andre gener, deriblant gener som tidligere har vist seg å øke risikoen for betennelsessykdommer, såkalte sykdomsgener. Studien viser for første gang at sykdomseffekten fra disse genene kan komme via effekter på tarmfloraen.

– For oss som jobber med genetiske sykdommer, er dette viktig kunnskap på veien mot å forstå sykdommene vi jobber med og på sikt utvikle god behandling, konkluderer Kummen.

I motsetning til genene våre er nemlig tarmfloraen lett å påvirke.

• Les også: Gjennombrudd for behandling av lammelser

Referanse

Jun Wan m.fl: Genome-wide host-microbiota association analysis of 812 individuals 1 identifies vitamin D receptor genetic variation and other host factors shaping the gut microbiota. Nature Genetics, oktober 2016. Sammendrag.