Kjelland jobber i ingeniørbedriften Red Rock Marine. Der utvikler han blant annet styringssystemer for kraner på skip som laster og losser utstyr på vindmølleinstallasjoner i Nordsjøen.
– Praksisen fra mekatronikklaben i Grimstad og forskning på fornybar energi har vært avgjørende for at jeg kunne gå rett fra studier og ut i jobb, sier Kjelland, som nylig avsluttet doktorgraden på Universitetet i Agder (UiA).
Mekatronikk er en kombinasjon av fagene elektronikk, informasjonsteknologi og mekanikk.
Krana han har brukt i sine eksperimenter, er en såkalt knekkbomkran. Den løfter nærmere tre tonn, har lang rekkevidde, koster rundt 250 000 kroner og står permanent i mekatronikklaben.
Røft vær gir mye venting
Vindturbiner til havs har fordelen av høyere og mer stabile vindforhold. De fleste vindturbiner er i dag er festet til havgrunnen, men når de flyttes til dypere vann er de svært dyre å bygge og installere.
Det reduserer muligheten for utbygging av vindparker der det ikke er grunt nok til bunnfast fundament.
– Dersom vi skal ta i bruk mer fornybar energi, må prosessene rundt installasjon og vedlikehold av utstyr effektiviseres. Kostnadene ved vedlikehold av landbasert installasjoner er i dag mye lavere enn for vindmølleinstallasjoner i Nordsjøen, sier Kjelland.
Nordsjøen har røft vær og det betyr utfordringer for havvindturbinene. Ofte må de som driver med vedlikehold vente på bedre vær før de kan reise ut til vindmøller med et ankomstområde på rundt to ganger to meter.
– Det er perioder av året hvor været alltid er vanskelig, men hvis man hadde kraner som kunne takle høyere bølger, kunne man unngå ventetider og gjennomføre vedlikeholdsarbeid og reparasjoner når det trengs, og ikke vente til været tillater det, sier Kjelland.
Bedre styring av krana
Kjelland har forsket på om bedre kranstyring kan senke kostnader, øke tilkomsten til vindmølleinstallasjonene og gjennomføre lastingen sikkert.
På grunn av været i Nordsjøen må det utvikles styringssystemer hvor krana kan kompensere for bølger. Knekkbomkrana er lang og tynn, og ved hurtige bevegelser vibrerer den i tuppen. Det gir svingninger av lasten. Dette har Kjelland prøvd å finne løsninger på.
– Krana skal kontrolleres, og det skal kompenseres for bølge- og vinsjbevegelser. Kranfleksibilitet og bevegelse og pendling av kroken må tas med i betraktningen.
– Ofte flyttes laster på 1000 kg, og de henger i et fem meter langt ståltau. Da er det ikke mye bølger som skal til for at lasten blir umulig å kontrollere på en sikker måte, sier Kjelland.
Motvirke bølger
Løsningen er bevegelseskontroll som unngår svingninger av selve krana. Da motvirker krana bevegelsene laget av bølgene, og det gjør overføring av nyttelast enklere, raskere og tryggere for kranførere.
Pendling av nyttelasten kan dempes ved å kontrollere enden av kranen. Dermed holdes lasten i ro ved plassering eller henting.
Kjellands eksperimenter viser at knekkbomkrana kan brukes for å kompensere for bølgene. Det betyr kort sagt at kran og løftearm kan laste og losse mannskap og utstyr også i bølger. Han understreker at han har testet prinsippet om bølger og bølgekompensasjon. Undersøkelsene hans sier ikke noe om hva slags bølgehøyder krana kan operere i.
– Vanligvis brukes ikke fleksible kraner av denne typen offshore, men slike knekkbomkraner er kompakte og relativt rimelige. De har lang rekkevidde, og gitt at du har kontroll på bølgekompenseringen, kan de bidra til å øke tilkomsten til installasjonene, sier Kjelland.
Red Rock Marine har allerede utviklet bølgekompenserende kraner for offshoremarkedet, og har så langt solgt og levert tre stykker. Kjelland mener at mekatronikklaben i Grimstad gir bedrifter praktisk kompetanse.
– Tilgangen til laben gjør det mulig å få testet teorier i virkeligheten, og det er helt nødvendig, sier han.
Referanse:
Magnus Berthelsen Kjelland: Offshore Wind Turbine Access Using Knuckle Boom Cranes, doktorgradsavhandling, Universitetet i Agder. 4.11.16. Sammendrag.
Arktiske strøk har store mengder gass og olje. I takt med issmeltingen blir områdene stadig mer interessante for oljeselskapene. Uheldigvis er polare strøk spesielt sårbare for oljesøl. Selv små mengder oljesøl kan ta knekken på næringskjeden.
Et av de store spørsmålene er hva som skjer hvis oljesøl skulle treffe iskanten. Matematikere har derfor fått fireårig støtte fra Forskningsrådet for å finne den matematiske forklaringen på hvordan energien fra bølger presser oljesøl under isen.
– Denne forskningen er viktig for å vite hvor nær iskanten det er mulig å drive oljeaktivitet.
Resultatene kan også gi myndighetene en idé om når og hvordan de bør reagere hvis det skulle skje oljesøl nær isen. Det er viktig å reagere i tide. Skulle oljen havne under isen, er den vanskelig å fjerne, forteller professor Atle Jensen på Matematisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Han er en av universitetets fremste bølgeforskere og har brukt de siste femten årene til å beskrive en rekke bølgefenomener matematisk. Nå leder han en forskergruppe på ni mann fra fagfeltene matematikk, mekanikk og oseanografi.
Vannet beveger seg saktere enn bølgebevegelsen. Bølgene inneholder energi. For å forstå hvordan oljen havner under isen, må forskerne først forstå hvordan energien overføres fra bølger til isen. Isen vil dempe bølgene. Ettersom energien ikke kan forsvinne, vil en del av energien gå over til strømninger under isen.
Atle Jensen bruker målingene fra isen på Svalbard til å eksperimentere med samspillet mellom bølger, is og olje i bølgelaboratoriet ved UiO. (Foto: UiO)
Noen av spørsmålene deres er hvordan driftshastigheten til vannpartiklene under isen endrer seg, om det blir mer turbulens under isen, og om oljepartiklene derfor vil blandes mer med vannet når de havner under isen.
– Olje er både seigere og lettere enn vann og flyter som et sjikt på vannskorpen. Hypotesen vår er at oljen ikke vil blandes med vannet, men legge seg som et lag under isen. Selv om det genereres turbulens, vil det likevel ikke skje i en så stor grad at oljen blandes med vannet, antar Jean Rabault, stipendiat i strømningsmekanikk.
For å forstå energioverføringen fra bølger til is var bølgeforskerne vinteren 2015 på tokt i Tempelfjorden, som ligger midtveis mellom Longyearbyen og den nedlagte, russiske bosettingen Pyramiden på Svalbard. Der tok de målinger av hvor mye isen beveget seg når bølgene traff iskanten.
Isen på den to kilometer brede og femten kilometer dype fjorden var mellom 60 og 80 centimeter tykk. Temperaturen var minus 25 grader. Isen var frosset fast til fjellsidene rundt fjorden. De la ut sensorer på isen og målte bevegelsene på isen gjennom to uker.
– Vi var så heldige at vi fikk storm og masse bølger inn i fjordsystemet. Det var ti sekunder mellom hver bølge. I takt med bølgene løftet isen seg og sank igjen med 12 centimeter hver gang. Det er store bevegelser.
Da de kom tilbake vinteren etter for å gjøre mer omfattende målinger, var fjorden dessverre isfri.
Målingene på Svalbard er bare starten på arbeidet deres. For å få en best mulig forståelse av hva som skjer, skal de gjenskape fenomenene fra Svalbard i den 25 meter lange bølgetanken i kjelleren i Matematikkbygningen på Blindern.
Bølgetanken er full av vann med sporstoff. Sporstoffet har nøyaktig den samme egenskapen som vann. Partiklene blir lyst opp av laser. Et videokamera tar 200 bilder i sekundet. Det gjør det mulig å beregne bevegelsen til partiklene. Her kan bølgeforskerne i detalj studere hvordan vannpartiklene beveger seg i bølger under gitte forhold.
Eksperimenter med oljesøl er en grisete affære. Bølgeforskerne skal derfor også bygge en egen bølgetank der de kan eksperimentere med bølger og olje.
– Poenget med målingene på Svalbard-isen er å bruke dem i bølgelaboratoriet for å studere de enkelte effektene hver for seg. Det er lettere å sammenligne teorier med forenklete laboratorieeksperimenter enn å tolke feltmålinger som inneholder mange effekter på én gang. Når vi har forstått hvordan bølgene og isen påvirker hverandre, kan vi også se på hva som skjer med bølger, is og olje. Det er naturlig nok ikke mulig å gjøre slike forsøk i naturen. Vi må derfor teste dette i et laboratorium, forteller Atle Jensen, som vil forenkle teorien så mye som mulig, slik at de kan forklare hva som skjer, med enkle, matematiske modeller.
I bølgelaboratoriet kan de også se hvordan strømningene i vannet endrer seg med ulike overflatelag og hvordan isen brytes opp av bølgene. Ved å endre overflatelagene kan de se hvordan teoriene deres fungerer og skille de ulike effektene fra hverandre.
– Bølgeforskningen vår er derfor også interessant for klimaforskerne. Det er en sammenheng mellom isen og bølger. Storm skaper isflak. Isen kan brytes av større dønninger og sterkere stormer. Da smelter isen fortere, poengterer Jean Rabault.
Statoil er svært interessert i resultatene og sier til Apollon at resultatene er viktige for å modellere hvordan bølger påvirker spredningen av eventuell olje under is.
– Forskningen ved UiO gir oss bedre grunnlag for å vurdere om disse effektene er av betydning for å modellere drivbanen til eventuelle oljeutslipp og om de skal inkluderes i eksisterende modeller, sier forsker Sigurd Henrik Teigen i Statoil Stavanger.
Vil du henge med i diskusjoner i selskapslivet fremover, så lær deg forkortelsen først som sist: TTIP (uttales titip). EU og USA prøver å få til en avtale som vil gjøre handel mellom landene mer friksjonsfri.
Uansett om lille Norge velger å henge oss på eller stå utenfor, får avtalen store konsekvenser for norsk næringsliv, viser en rapport som Norsk Utenrikspolitisk Institutt nylig la frem.
Forkortelsen TTIP står for Transatlantic Trade and Investment Partnership. Avtalen er ikke ferdig utformet, forhandlingene pågår fortsatt mellom USA og EU. Norge kan velge om vi vil henge oss på.
Samlet gevinst på opptil 35 milliarder
Dersom Norge slutter seg til den mulige handelsavtalen mellom USA og EU, vil det gi en samlet gevinst på mellom 12,5 og 35 milliarder kroner årlig for Norge, ifølge NUPI.
Det var stinn brakke da NUPI la frem rapporten om mulige følger for Norge av handelsavtalen TTIP som USA og EU planlegger å inngå. (Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no)
Forskere fra flere forskningsmiljøer med NUPI i spissen, har basert seg på ulike scenarier for å regne ut dette.
Gevinsten ved å bli med i TTIP vil tilsvare en ekstra inntekt per innbygger på mellom 2236 til 6772 norske kroner, ifølge rapporten. Om analysene slår til.
Lønn og fortjeneste
– Dette vil jo riktignok ikke bli fordelt likt mellom alle innbyggerne i form av et ekstra kjøleskap til hver, men er et snitt av økt lønn og fortjeneste i de sektorene som vil tjene på avtalen, forklarer seniorforsker Arne Melchior ved NUPI til forskning.no.
Han leder forskningsgruppen for internasjonal økonomi i NUPI.
Rapporten ble overlevert næringsminister Monica Mæland på et seminar på NUPI onsdag 2. november.
– Rapporten vil være et viktig bidrag til vårt videre arbeid med å vurdere hvilke veivalg som kan være aktuelle for Norge, sa Mæland.
Industrien vil tjene på avtalen
Norge som EØS-medlem sitter ikke ved forhandlingsbordet, men vi må likevel på et tidspunkt ta stilling til om vi ønsker å slutte oss til avtalen.
Utredningen viser hvilke konsekvenser den mulige handelsavtalen mellom EU og USA kan ha for Norge om vi blir med, står utenfor eller velger en mellomløsning. Den ble bestilt av Nærings- og fiskeridepartementet.
– Vi er ikke delaktige i forhandlingene, men vi vet at de vil få stor betydning for oss. Derfor har vi opprettet dialog mot USA og EU, sa næringsministeren.
– Vi er ikke delaktige i forhandlingene, men vi vet at de vil få stor betydning for oss. Derfor har vi opprettet dialog mot USA og EU om TTIP-avtalen, sa Monica Mæland. (Foto: Terje Pedersen/Scanpix/NTB)
Hvis Norge slutter seg til TTIP vil et klart flertall av eksportnæringene her til lands tjene på det; særlig forretningstjenester som maritim sektor, finanstjenester og turisme.
Offentlig sektor tjener på TTIP fordi de materialene og maskinene de trenger for å yte tjenester, som for eksempel i helsetjenesten eller samferdsel, blir billigere.
Landbruket vil bli svekket
Men det er betydelig variasjon mellom sektorene. Den store taperen vil trolig bli landbruket, skriver Dagsavisen.
– Hvis man går inn i TTIP vil importbeskyttelsen i form av tollsatser bli kraftig redusert. Men i scenarioene har vi gått ut fra at hvert lands subsidier ikke blir. Foreløpig er det ikke med i avtalen, sier Melchior til forskning.no
Dersom subsidiene holdes på dagens nivå vil vi kunne opprettholde opptil 90 prosent av produksjonen avhengig av forhandlingsresultatet, sa Melchior.
Fordel for lakseeksporten
Også for fiskerinæringen vil TTIP ha en svakt positiv effekt.
– Tollsatsene for fisk er nå relativt lave, så ved å stå utenfor vil fiskeeksportnæringen tape litt på det, og vinne litt på det hvis Norge blir med i TTIP, forklarer Melchior.
Hvis vi blir med i TTIP kan dette også være en brekkstang for å få ned tollsatsene mot EU, tilføyer han.
Rett til å saksøke stater
De siste årene har TTIP blitt heftig debattert i både Europa og USA. Norge må godta betingelsene som EU og USA bestemmer seg for, ellers får vi ikke være med. Og samarbeidet mellom EU og USA vil indirekte påvirke Norge uansett om vi blir med eller ikke.
Et ømt punkt er tvisteløsningsmekanismen, som blant annet gir private selskaper og investorer mulighet til å gå til erstatningssøksmål mot stater dersom de taper på sine investeringer etter interne lovendringer.
Motstandere mener dette svekker det indre selvstyret.
– Det er klart at her har motstanderne et poeng, sier Melchior.
Samtidig vet ingen helt hvordan den ferdige avtalen vil se ut.
Attac-aktivister har kritisert avtalen for å åpne for enda mer globalisering, som de mener fører til enda større ulikhet mellom rike og fattige.
Enkelte grupper taper på avtalen
Også en professor ved Harvard University i USA mener TTIP bør forkastes. Økonomen Dani Rodrik har i flere år advart mot at avtalen vil føre til en politisk motreaksjon hvis ikke globaliseringens gevinster blir jevnere fordelt, ifølge Klassekampen.
Nomineringen av Donald Trump som presidentkandidat er et tegn på at han er inne på noe.
Harvard-professor Dani Rodrik er kritisk til TTIP-avtalen. – Partier i sentrum bør heller komme med et svar som tar på alvor middelklassens bekymringer for ujevn fordeling av globaliseringens gevinster, sa han på et foredrag i Oslo nylig. (Faksimile: Klassekampen)
– Reaksjonen viser at politikere og eliten oversolgte globaliseringens fordeler og ikke tok på alvor at enkelte grupper vil tape på utviklingen, sa Rodrik da han var på besøk ved Universitetet i Oslo nylig.
Professoren er ikke imot frihandel, men mener gevinstene av globalisering bør fordeles jevnere.
– Prisen er høy for de som har mistet jobben på grunn av konkurranse med lavkostland, sa han.
Professoren mener at det å bygge videre på gamle frihandelsavtaler har ulemper ved at de utfordrer nasjonal integritet, reguleringer og lovverk.
Svekker demokratiet
Rodrik mener tvisteløsningsmekanismen går ut over demokratiet og innskrenker nasjonalstatenes mulighet til å ha egne regler og lovverk.
Men i rapporten fra NUPI tegnes det ikke et bekmørkt bilde av konsekvensene for Norge dersom vi må slutte oss til denne tvisteløsningen.
Moderate følger på grunn av EØS
Hvis TTIP blir realisert og Norge står utenfor, vil det gi moderate økonomiske virkninger for et flertall av sektorene i Norge, fordi EØS-avtalen blir lite berørt.
- Dersom Norge havner på utsiden av avtalen er dette først og fremst kritisk for tilgangen til amerikanske markeder. Men USA er et viktig marked for norske tjenesteeksportører. Om lag syv prosent eksporteres til USA, sa Lei Grünfeld i Menon Economics. (Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no)
Men enkelte industribransjer vil møte sterkere konkurranse i eksportmarkedene.
– Hvis Norge står utenfor TTIP vil det ramme tjenesteytende sektor, fortalte Leo Grünfeld i Menon Economics som leverte en underrapport om denne næringen. Dette omfatter typisk rederitjenester mot oljesektoren.
Samlet utgjør tjenesteeksporten rundt 20 prosent av Norges fastlands-BNP.
– Dette utgjør en stor del av vår eksport til utlandet, hvis du holder oljen utenfor utgjør den i underkant av 50 prosent, forklarte Grünfeld.
Maritim sektor vil rammes om vi står utenfor
Tjenesteyting innen maritim- og offshoresektoren samt olje, gass og shipping utgjør den største delen av norsk eksport av servicetjenester.
Tjenesteeksport fra Norge fordelt på næringer i 2014. Hele 64 prosent er maritim og offshore sektor, mens finanstjenester står for ti prosent og reiseliv ni prosent. (Grafikk: Menon Economics)
– Denne sektoren utgjør hele 64 prosent av vår eksport av tjenester, sa Leo Grünfeld i Menon Economics.
Dersom Norge havner på utsiden av avtalen er dette først og fremst kritisk for tilgangen til amerikanske markeder. Dette kommer av at Norge allerede har god markedsadgang for tjenester til EU gjennom EØS-avtalen.
Men USA er et viktig marked for norske tjenesteeksportører. Omlag syv prosent av norske tjenester eksporteres til USA.
Egen avtale med USA?
Dersom EU-land får bedret markedsadgang i USA som følge av TTIP, samtidig som Norge blir stående utenfor avtalen, vil det kunne hemme konkurransen for norske tjenesteleverandører til USA, forklarte Grünfeld.
I tillegg vil norske selskaper kunne møte tøffere konkurranse i europeiske markeder fra amerikanske tilbydere.
Oljenæringen vil derimot tjene på økt etterspørsel og høyere pris om vi står utenfor.
Om vi velger å stå utenfor, kan Norge prøve å få til en ny frihandelsavtale med USA på egen hånd. Den kan gi en gevinst på rundt 7,4 milliarder, anslår NUPI.
Langt igjen
TTIP-forhandlingene blir neppe avsluttet under Obamas presidenttid, men avtalen kan bli en realitet i løpet av få år. TTIP tar sikte på omfattende harmonisering av standarder og mer samarbeid på reguleringsområdet.
TTIP vil ut fra det NUPI vet ikke bety en senkning av europeiske helsekrav.
– Jo fortere du beveger deg, jo tyngre puster du og jo mer forurensning risikerer du å puste inn, sier Alex Bigazzi ved Universitetet i Britisk Columbia i Canada.
Samtidig fører større fart til at du oppholder deg i trafikken i et kortere tidsrom. Bigazzi har regnet seg fram til den gylne hastigheten som gjør minst mulig skade når du sykler i byen.
I grove trekk anbefaler han at syklister beveger seg med en fart mellom 12 og 20 kilometer i timen. Fotgjengere mellom to og seks.
På flatmark
Modellene hadde ikke vært mye tess hvis han ikke kunne komme med mer presise anbefalinger.
– Hvis du beveger deg i høyere hastigheter, for eksempel sykler ti kilometer fortere enn det optimale, puster du inn betydelig høyere mengder forurensning, sier Bigazzi i en pressemelding fra Universitetet i Britisk Columbia.
– Den gode nyheten er at disse tallene stemmer ganske bra med hvor fort folk faktisk sykler, sier han.
NB! Bare matematiske modeller
Britiske helsemyndigheter (National Health Service, NHS) ble litt urolige da studien fant en litt vel tabloid vei inn i engelske nettaviser. De understreker at studien til Bigazzi ikke beviser at høyere hastigheter fører til helseskadelig inntak av forurenset luft. Og i hvert fall ikke til kreft og hjerneslag som The Sun og Mail Online fortalte om.
På sin hjemmeside skriver NHS at Bigazzi kun har basert seg på matematiske modeller. Det er ikke noe galt med det, men som alle modellbaserte studier, gir det ikke konkrete funn.
«Bigazzis ligninger bruker gyldige antagelser og tidligere innsamlede data, men de er bare anslag. De er ikke eksakte tall eller anbefalinger på hastighetene en person bør gå eller sykle i», skriver NHS.
Alexander Y. Bigazzi: Determination of active travel speed for minimum air pollution inhalation. International Journal of Sustainable Transportation, september 2016, doi: 10.1080/15568318.2016.1238984. Sammendrag
Internett er ikke et arkiv. Hvilke spor etter livene våre vil finnes om 50 år? Private fotoalbum er det få som lager. Brevsamlinger slettes fra innboksen i epostprogrammet. Sosiale medier er først og fremst ferskvare. Den digitale revolusjonen har gjort kildene til kunnskap om dagliglivets historie mer sårbare, samtidig som det aktive dokumentasjonsarbeidet er blitt viktigere.
Aktiv innsamling av kulturhistoriske kilder danner grunnlaget for mye av det vi vet om livet i Norge de siste 200 årene. Vi er blitt vant til at det finnes kilder til kunnskap om slikt som begravelsesskikkenes endringer, renholdets historie, holdninger til barneoppdragelse, juletradisjoner gjennom tidene eller husdyrholdets historie. En skulle kanskje tro at når stadig mer av dagliglivet blir digitalisert, så blir det også automatisk dokumentert. Slik er det ikke.
En splintret offentlighet
Å skape sammenheng og linjer mellom erfaringene til ulike grupper i samfunnet må anerkjennes som en av vår tids store utfordringer. Den digitale mediehverdagen, der nyheter og diskusjon stadig mer effektivt siles gjennom sosiale medier og brukertilpassede nettsøk, fører oss inn mediebobler der vi får bekreftelse fra likesinnede uten at vi egentlig trenger å bryne oss mot perspektiv og erfaringer utenfra.
Identitetsskapende meningsutveksling flyttes fra offentlige møteplasser til halvprivate nettfora. Kultur og samfunn forandrer seg, og det er uunngåelig og riktig. Samtidig er det slik at linjene som forbinder oss på tvers av perspektiv og interesser, stadig må oppdages. Å begripe dagliglivets verdi og verdighet er et nytt problem for hver generasjon.
30 år etter skjema
Vi har vært flinke til å digitalisere innholdet i historiske arkiv, men det aktive dokumentasjonsarbeidet har gått for lut og kaldt vann: De kulturhistoriske arkivene har ikke fått nødvendig digital oppgradering. Det er uheldig fordi dagliglivet gjennomgår store endringer samtidig som den digitale revolusjonen gjør kulturuttrykkene mer flyktige. Hvis disse utfordringene er reelle, hvorfor har vi ikke allerede skapt digitale verktøy for å møte dem?
På første halvdel av 1900-tallet sto de nordiske landene langt fremme på dette feltet. Aktivitetsnivået var forbundet med utviklingen av den nordiske samfunnsmodellen. Ved å dokumentere mangfoldet i lokale kulturuttrykk, som matskikker, byggeskikker og fortellerkultur, kunne fellesskapet fremstilles på måter som åpnet for både sammenheng og variasjonsrikdom. Forskningen på den tause kunnskapen, på de anonyme kulturuttrykkene, på dagliglivets gleder og tragedier, var med på å gi det forestilte fellesskapet innhold.
Digitalisering for å demokratisere adgangen til kulturarven har vært flagget høyt i offentlige utredninger og stortingsmeldinger siden 1984. Likevel kunne den siste kulturutredningen enkelt slå fast at de kulturhistoriske arkivene ikke er kommet med i de nasjonale satsningene på digitalisering. Hensynene til den aktive dokumentasjonen har falt utenfor Riksarkivarens ansvarsområde. Universitetene, bibliotekene og museene som de kulturhistoriske arkivene har ligget under, har festet blikkene i andre retninger.
I Norge har de kulturhistoriske arkivene vært små og desentraliserte, gjerne knyttet til større kunnskapssentre som museer, bibliotek eller universitet. Det har gitt god nærhet til forskningsmiljø og lokalsamfunn. Samtidig har vi fått en situasjon uten noen som tar ansvar for felles utvikling, i kontrast til land som Spania, England og USA.
Der har innsamlingen og forskningen på muntlige kilder skutt fart, mens vi har havnet i en bakevje.
Et felles nettsted for dokumentasjonsdugnad
Den digitale kommunikasjonsrevolusjonen har gitt oss nye utfordringer, men kan samtidig åpne nye muligheter.
Vi kan se de nye mulighetene i lys av utviklingen på et annet fagfelt. I 2008 etablerte Miljøverndirektoratet nettstedet Artsobservasjoner.no. Det førte umiddelbart til en kraftig fornyelse av samarbeidet mellom frivillige og profesjonelle i kartleggingen av artsmangfoldet i Norges natur. En moderat investering i digital utvikling og opprettelsen av tre nye faste stillinger har skapt et system som hvert år frembringer kunnskap av uoverskuelig verdi. I forvaltningen brukes kunnskapen daglig og forskningen har fått helt nye muligheter – for ikke å snakke om hvordan folks ansvar for naturen stimuleres når de bidrar i dette betydningsfulle arbeidet.
Hvorfor kan vi ikke, på tilsvarende måte, etablere et felles digitalt system der befolkningen kan samarbeide med historikere, kulturvitere og samfunnsforskere om å dokumentere dagliglivets historie og flyktige kulturelle uttrykk? Vi har lenge nytt godt av hvordan Statistisk sentralbyrå samler, forvalter, forsker på og gir tilgang til kvantitative data om samfunnsliv og samfunnsutvikling. Nå kan vi gjøre noe tilsvarende for de kvalitative dataene.
Hvis vi kan samarbeide om å få opprettet et slikt nettsted for dokumentasjonsdugnad, da vil denne nye hovedportalen til kulturarven vise folks perspektiv, kunnskaper og opplevelser som utfyllende deler av det store bildet, og ikke som hardt avgrensede motsetninger. De som kommer etter oss vil mene at dette var god bruk av tid og penger.
Nullvisjonen, slik den brukes innenfor oljeindustrien, har et lettfattelig budskap som det er vanskelig å være uenig med; et langsiktig mål om at det ikke skal forekomme skader på mennesker og miljø, samt å unngå ulykker og tap.
Visjonen er i dag en sentral del av sikkerhetskulturen i flere selskaper, blant annet i ConocoPhillips Norge og Statoil, hvor de har fått på plass en kultur for nulltoleranse hvor det er tydelig at arbeid med HMS (helse, miljø og sikkerhet) blir prioritert. Det handler om mer enn etikk. Det handler både om å jobbe med menneskelig atferd og om å få på plass tekniske løsninger som minimerer risikoen for at noe går galt.
Det brukes naturlig nok mye ressurser på dette. Og flere selskaper kan vise til gode resultater over de siste 10 årene.
Men alt kan ikke handle om HMS. Det kommer klart frem i artikkelen «HMS koster snart mer enn det smaker» i Ukeavisen Ledelse og Dagens Perspektiv, hvor de skriver at pengebruken på HMS har tatt av innenfor oljeindustrien de siste årene – at HMS er blitt en business hvor mye av pengebruken i praksis ikke gir noen reell avkastning. Oppfatningen man sitter igjen med etter å ha lest artikkelen er at en betydelig forbedring av sikkerheten vil koste veldig mye. Kanskje litt for mye.
Oljeprisen
Den lave oljeprisen har ført til at flere oljeselskaper i 2016 har kuttet kostnader også i aktiviteter knyttet til arbeid med HMS. Og selv om ledelsen i selskapene, inkludert Statoils toppsjef Eldar Sætre, prøver å forsikre om at kuttene ikke går utover sikkerheten, er det samtidig klart at de sliter med å få ned kostnadsnivået på en måte som også ivaretar hensynet til sikkerhet.
Situasjonen i oljenæringen er både anspent og usikker, og det kan stilles spørsmål ved om nullvisjonen fremdeles er like hensiktsmessig nå som viljen til å investere er betydelig redusert. Man kan stille spørsmål ved hvor mye ressurser man egentlig er villige til bruke på å nå nullmålet. Noen stiller også spørsmål ved om visjonen bare er spill for galleriet, og om den i det hele tatt har noen betydning for hvordan selskapene bruker ressursene sine.
Det virker som om flere synes at dagens nivå er godt nok. HMS-ekspert Ketil Karlsen i fagforeningen Industri Energi, kritiserte tidligere i år både myndighetene og selskapene for å mene at sikkerhetsnivået på britisk sokkel, et nivå som er under vårt, også burde være godt nok for oss. Dette samsvarer dårlig med nullvisjonen.
Det er flere som mener at nullvisjon er et dårlig utgangspunkt for hvordan bruke ressurser. Ståle Kyllingstad, investor og sjef for IKM Gruppen, har nylig uttalt at «HMS kan i sin natur aldri bli god nok, man kan alltid lete opp nye behov og regler. Det må være lov til å si at det er nok HMS nå. Det blir som å kjøre bil, man kan alltid kjøre litt saktere og sikrere, og nå kjører vi i 10 kilometer i timen» i en sak på E24.no. Det er en visjon som i praksis ikke kan realiseres. Det vil alltid være rom for forbedringer, og mer pengebruk på HMS. Og visjonen er spesielt utfordrende nå som industrien er opptatt av kostnadskutt.
En faglig vurdering av nullvisjonen
En måte å vurdere nullvisjonen, er å se om den faktisk brukes når det tas viktige beslutninger. Den må i så fall tilfredsstille visse kriterier, hvorav ett er at den må være motiverende. Det vil si at det er tilstrekkelig vilje til å følge opp visjonen; også i beslutninger som ikke er direkte rettet mot HMS, men som handler mer om økonomi og verdiskapning.
Et ensidig fokus på sikkerhet skurrer fra et risikostyringsperspektiv, hvor det er vesentlig å finne en god balanse mellom ulike hensyn. Det er en balanse som kan være vanskelig å finne. Og selv om flere av selskapene har uttalte ambisjoner om å være ledende på sikkerhetsarbeid, har de samtidig krav knyttet til lønnsomhet som er med og styrer beslutningene i selskapet.
Det virker derfor lite meningsfullt å se nullvisjonen som et «beslutningsverktøy», i hvert fall ut fra et kortsiktig perspektiv. Beslutninger tas normalt heller ikke i praksis utelukkende fra HMS-hensyn. Og det bør heller ikke være visjonens intensjon.
En meningsfull visjon
For at nullvisjonen skal gi mening, bør den kobles til langsiktig retning og verdier. Det er der den har sin styrke. Visjonen er god ved at den legger til rette for en samarbeidskultur hvor det er innprentet hos alle parter at det skal være null aksept for dødsfall, ulykker og skader; og ved at partene jobber sammen for å oppnå dette. Det er dette aspektet ved visjonen mange i industrien vet å verdsette.
Nullvisjonen handler om å stadig presse bransjen til å forbedre HMS-nivået. Bare null er godt nok. Men ikke for enhver pris. Det bør hele tiden være en balanse mellom HMS-hensyn og de øvrige hensynene som driver virksomheten. Sånn sett er null-målet i seg selv ikke det viktigste, men i stedet den holdningen og drivkraften som visjonen fremmer.
I en tid hvor fokus på kostnadseffektive løsninger står ekstra sterkt, er nullvisjonen spesielt viktig. Den hjelper selskapene til å holde fokus på sikkerhetsarbeid, og til å unngå risikofylte snarveier. Den presser selskapene til å arbeide med stadige sikkerhetsforbedringer innenfor de rammer som anses for bærekraftige. Da er nullvisjonen både et fornuftig og ambisiøst prinsipp å styre etter.
Det nye oljefeltet ligger nord i Barentshavet, nærmere bestemt 240 km nord for Hammerfest og 100 km nord for Snøhvitfeltet.
Drift langt i nord utfordrer sikkerheten både for miljø, mannskap og for utstyr.
Oljefeltet Johan Castberg 240 km nord for Hammerfest er verdenes nordligste oljefelt. Det består av funnene Skrugard, Havis og Drivis og planlegges satt i produksjon i 2022. (foto: Statoil)
Skader på miljøet
Uvær og is gir høyere kostnader og mer risiko for uhell.
Installasjoner langt til havs har dårligere satellittdekning. Redusert kommunikasjon med omverdenen betyr lengre responstid på nødhjelp, i tillegg tar det lengre tid med forsyninger av nødvendig utstyr.
Typiske utfordringer rundt oljeutvinning langt nord, er kulde, vind og bølger, polare lavtrykk, nedising av installasjoner og båter, og større slitasje på teknisk utstyr.
Dette er forhold som Yonas Zewdu Ayele har sett på i fersk doktorgradsstudie.
Han har blant annet fokusert på hvordan boreavfall kan håndteres med minst mulig skade på miljøet, og undersøkt risikoen ved ulike alternativ for avfallsdeponering ved oljefeltet Johan Castberg.
– I våre analyser av miljøkonsekvenser har vi tatt med forhold som deponering av boreavfall, frakt av oljeavfall fra feltet til land, tidsaspekt ved frakt av reservedeler, og utstyr. Vi har sett på hvordan de påvirkes av de naturgitte forhold i Barentshavet, sier Ayele.
Han har sammenliknet risiko for miljøskade ved avfallsdeponering nord i Barentshavet med tilsvarende deponering i Nordsjøen.
Han kom fram til at risikoen for uhell vil være 1,48 – 2,60 ganger større i Barentshavet, mens forventede kostnader vil bli 1,18 – 1,52 ganger høyere for avfallshåndtering i arktiske strøk.
Boreavfall kan ifølge Ayele håndteres på tre måter. For hvert alternativ, er det ulike krav til rensing og bearbeiding av materialet som tilbakeføres naturen.
Offshore discharge – boreslagget fordeles på havbunnen eller i havet rundt brønnen.
Offshore re-injection – restvæsken sprøytes ned i havbunnen.
Skip and ship – Avfall overføres til båter og fraktes til land hvor det renses og deponeres.
Det første alternativet er billigst og enklest, men det er samtidig bare lov å utføre denne metoden sammen med vannbasert vaskevann.
– I slike tilfeller kan avfallet enten bare fordeles rundt brønnen på havbunnen, eller pumpes opp til plattformen for rensing, før det tilbakeføres i sjøen. For oljebasert avfall må derfor ett av de andre alternativene velges, forteller han.
Dersom alternativet offshore re-injection velges, må avfallet pumpes opp til plattformen der det behandles før det sprøytes ned i havbunnen.
Bergarter og lagdelingen i havbunnen vil være avgjørende for om det kan oppstå lekkasjer og dermed risiko for forurensning.
Det tredje og siste alternativet, innebærer frakt av avfall med skip til land som medfører mindre lokale konsekvenser rundt plattformen.
– Samtidig er dette et dyrere alternativ, da det har volumbegrensning og gir økt risiko for ulykker i dårlig vær, opplyser han.
Skip and ship har høyest negativ risiko på naturen, men er billigere å gjennomføre enn at restvæsken sprøytes ned i havbunnen.
– Jeg har forsøkt å systematisere disse faktorene, slik at oljeselskapene enkelt kan gjøre en risikovurdering av alle alternativene før de igangsetter boring, sier han.
Vinteren i nord er lang og kald. En ekstra risiko for miljøet da, er at reparasjoner ved plattformen kan ta lengre tid.
Ayele har derfor sett på hva som er den beste måten for frakt av reservedeler om vinteren. Han har sjekket alle muligheter for deletransport fra oljebyen Stavanger til Johan Castberg.
Forskeren påpeker at det er stor forskjell på kostnader og risiko ved ulike årstider.
– Om sommeren er det ikke så store forskjeller på drift i Nordsjøen og i Barentshavet, mens differansen om vinteren er stor. Transporttiden for reservedeler er for eksempel gjennomsnittlig 68 prosent høyere om vinteren enn om sommeren.
Fraktmulighetene Ayele tok med i studiet var båt, fly, helikopter og veitransport.
Det mest praktiske viste seg å være å sende varene med trailer helt til Veidnes i Øst-Finnmark, for så å laste det over i skip den siste biten ut til havs.
Referanse:
Y. Z. Ayele m. fl. Risk-Based Cost-Effectiveness Analysis of Waste Handling Practices in the Arctic Drilling Operation Journal of Offshore Mechanics and Arctic Engineering 2016doi: 10.1115/1.4032707 Sammendrag
Antibiotikaresistente bakterier er en av de største helsetruslene verden står overfor, ifølge Verdens helseorganisasjon. Det er derfor viktig å se nøye på all bruk av antibiotika og antibiotikaresistensgener som ikke er strengt nødvendig for å sikre at vi videre kan bekjempe infeksjoner hos mennesker og dyr. Dette gir et press på å kutte bruken av disse genene som finnes i genmodifiserte planter.
Produsentene av genmodifiserte planter bruker ofte antibiotikaresistensgener for å lettere kunne velge ut de plantene som inneholder nye ønskede egenskaper. De er ikke nødvendig for plantens funksjon, men i mange tilfeller forblir genet i planten og kan potensielt spres til bakterier. Vil da genmodifiserte planter kunne utgjøre en risiko for økt antibiotikaresistens i naturen? Dette er et kontroversielt tema blant både fagfolk, politikere og myndigheter.
Vet for lite
Vi vet at det finnes naturlige resistente bakterier i ulike miljø, som i for eksempel jord, vann og slam. Men, det er veldig få studier som sier noe om forekomsten av disse genene i ulike miljøer rundt om i Europa, og de fleste av studiene viser til lav forekomst av resistensgenene utenfor sykehus. Et eventuelt utslipp av planter som inneholder disse genene vil i teorien kunne endre konsentrasjonen av genene i ulike miljø. Dermed vil de også endre eksponeringen av resistensgener til ulike bakterier, som igjen kan ta opp disse genene.
Det er kjent at noen bakterier kan ta opp DNA fra omgivelsene sine, for eksempel fra jord. Bakterier kan også overføre DNA seg imellom. Dette kan føre til bakterier som blir motstandsdyktige mot ulike antibiotika. At en plante inneholder antibiotikaresistensgener, betyr at det i teorien er mulig at dette genet kan tas opp av enkelte jordbakterier, og eventuelt tarmbakterier hvis planten også er godkjent som fòr eller mat. I verste fall kan dette føre til at viktige antibiotika ikke kan brukes ved infeksjoner forårsaket av den bakterien som har utviklet resistens.
Kartlegger naturlig forekomst
Vi i Genøk- Senter for biosikkerhet, holder på med et prosjekt hvor vi kartlegger forekomsten av de mest vanlige antibiotikaresistensgenene som blir brukt i planter. GenØk analyserer prøver fra pattedyr, vann, avløp og jord som blir utsatt for antibiotika i ulik grad for å kunne si noe om den naturlige forekomsten.
Antibiotikaresistensgener finnes for eksempel i genmodifisert mais, potet og bomull. Det har skjedd fremskritt i teknologien som i dag gjør det unødvendig å bruke antibiotikaresistensgener når vi lager genmodifiserte planter. Men, det er likevel mange planter som i dag er godkjente, og som er under godkjenning til bruk i EU, som inneholder disse genene. Norge har et nasjonalt forbud mot planteprodukter med antibiotikaresistensgener.
Spørsmålet vi står igjen med
I Norge dyrkes det ingen av disse plantene i dag, men det kan bli en realitet i fremtiden. Per i dag finnes det liten kunnskap om resistenssituasjonen i ulike miljøer i Norge. Det er derfor viktig å kartlegge hva som allerede finnes av resistens for å bedre forstå hvordan ulike miljøer kan bidra til å spre resistens. På den måten kan vi også skaffe oss kunnskap for å kunne evaluere betydningen av eventuelle utslipp av genmodifiserte planter som inneholder antibiotikaresistensgener.
Spørsmålet vi må finne svar på er om bruken av planter som har antibiotikaresistensgener vil kunne være med på å drive utviklingen av motstandsdyktige bakterier. Å kartlegge forekomsten av disse genene i de ulike miljøene vil derfor være viktig og nødvendig for å kunne overvåke og følge med om resistenssituasjonen blir verre.
I november for 14 år siden knakk det greske oljetankskipet Prestige i to – under en voldsom storm – i Biscayabukta. Skipet var lastet med 77 000 tonn råolje. Flere tusen kilometer kystlinje i Spania, Portugal og Frankrike ble forurenset, og mer enn tusen strender ble ødelagt. Dette er en av historiens verste oljekatastrofer i Europa.
De økonomiske konsekvensene var store. Mye sto på spill. Hvem skulle få forsikringspengene, og hvem måtte betale for opprydningen etter katastrofen?
Ulykken skjedde i et havområde da bølger fra to ulike stormsentre krysset hverandre. Det store spørsmålet for rederi, forsikringsselskap og den spanske stat var om de kryssende bølgene gjorde situasjonen farligere, mindre farlig eller om bølgekryssingen var irrelevant for ulykken.
– Mange har antatt at den kryssende sjøen under oljekatastrofen var farligere enn vanlig sjø. Denne antakelsen er også gammel sjømannsvisdom, men ingen har visst om den har noe med virkeligheten å gjøre, forteller professor Karsten Trulsen på Matematisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Matematikeren har siden oljekatastrofen forsket på kryssende bølger. Han konkluderer nå at ingen av partene hadde rett. Sannheten ligger et sted midt imellom.
Saken tok mange år i det spanske rettsvesenet og ble avgjort i spansk høyesterett først i januar 2016. De spanske myndighetene mente at kapteinen opptrådte uansvarlig og at skipet var i så dårlig stand at det ikke tålte belastningene. Forsikringspengene skulle derfor tilfalle den spanske stat. Rederiet og kapteinen mente derimot at hendelsen til sjøs var svært uvanlig. De påstod at ulykken var forårsaket av en ekstrembølge og ikke skyldtes verken dårlig skip eller dårlig sjømannskap.
De forskerne som forsvarte rederne, hevdet at havtilstanden var spesielt farlig. Det amerikanske svaret på Det Norske Veritas, American Bureau of Shipping, sa at skipet var sjødyktig, men var blitt utsatt for en unormalt stor påkjenning.
De spanske myndighetene lente seg på den spanske bølgeforskeren Antonia Lechuga, som poengterte at kryssende sjø reduserer faren for ekstrembølger og at skipet derfor måtte ha vært i dårlig forfatning. Denne analysen passet myndighetene. Da kunne de påstå at skipet ikke var sjødyktig og ikke burde ha seilt.
– For oss ser det ut til at bølgesystemene i kryssende retninger ikke vekselvirket på en slik måte at ekstreme bølger var mer sannsynlige enn i vanlig sjø. Det kan ha skjedd, men vi har kommet frem til at sannsynligheten er like stor for at ekstrembølgen bare kom fra én storm. Bølgene var farlige, men ikke farligere enn det rederiet påstår eller mindre farlig, slik den spanske staten hevder. Kryssende sjø ser derfor i praksis ut til å være irrelevant for å forklare ulykken, poengterer Trulsen.
I det 25 meter lange bølgelaboratoriet i kjelleren i matematikk-bygningen på Blindern undersøker professor Karsten Trulsen hvordan bølger oppfører seg under ulike scenarioer. (Foto: Yngve Vogt)
Dom med matematiske feil
Han kaller den spanske dommen for selsom.
– Dommeren var ikke villig til å bruke sannsynlighetsbegrepet for en bølgehevelse. Retten sier at ting enten har skjedd eller ikke skjedd, og at det ikke er rom for sannsynligheter. Men hele diskusjonen om ekstrembølger handler nettopp om sannsynligheter.
Dommen slo fast at kapteinen opptrådte uansvarlig og at skipet ikke var sjødyktig.
Alle partene diskuterte bølgeteori. Selv om Trulsen mener at alle partene tok matematisk feil, heller konklusjonen hans litt mer mot den spanjolene forfektet, nemlig at sannsynligheten var størst for at ulykken ikke skyldtes en ekstremt høy bølge.
– Den spanske bølgeforskeren hadde ikke kontroll på velkjent bølgeteori. Han vrir og dreier på argumentene og gjør flere grunnleggende, matematiske feil for å komme frem til det svaret som arbeidsgiveren hans, den spanske stat, vil like.
Trulsen sier at selv om den spanske matematikeren burde ha erkjent at det han skrev, ikke var riktig, fikk han i det minste satt en stopper for mediespekulasjonene.
– En av de mange matematiske feilene han gjorde, handler om uniforme bølger. Uniforme bølger kan bli påvirket av en liten forstyrrelse, og forstyrrelsen kan vokse seg vilkårlig stor, før den forsvinner igjen. Den spanske bølgeforskeren påstår at uniforme bølger ikke blir ustabile av bølger som kommer inn fra siden. Bølgene var dessuten ikke uniforme. De var irregulære. Irregulære bølger er helt usystematiske og lar seg forstyrre på samme måte. Alle hans teoretiske betraktninger er derfor helt irrelevante, påpeker Karsten Trulsen.
Apollon har gjentatte ganger forsøkt å innhente kommentar fra den spanske bølgeforskeren Antonia Lechuga uten å lykkes.
Knekker bølgekoden
Vinkelen mellom bølgesystemene kan ha mye å si for hvordan bølgene i krysningspunktet oppfører seg.
Under Prestige-ulykken var vinkelen mellom de to bølgesystemene nitti grader. Denne vinkelen påvirker ikke sannsynligheten for store bølger. Eksperimenter på bølgelaboratoriet Marintek i Trondheim har vist at sannsynligheten for ekstreme bølger øker hvis vinkelen mellom de to bølgesystemene reduseres til seksti grader og bølgelengdene er like.
Karsten Trulsen er nå på jakt etter en langt mer generell, matematisk forklaring på kryssende bølger enn det som bølgeforskerne undersøkte i forbindelse med Prestige-ulykken.
– Spørsmålene våre er hva som skjer hvis vinkelen er annerledes, eller om det ene bølgesystemet kommer fra en nærliggende storm og det andre er dønninger fra en storm langt borte.
I underetasjen på Niels Henrik Abels hus på Blindern, der Matematisk institutt holder til, har universitetet et svært bølgelaboratorium der de kan undersøke en rekke bølgefenomener eksperimentelt.
Her forsøkte masterstudent Lisa Rye for noen år siden å finne ut av hva som skjer når bølger møtes fra diametralt motsatte retninger. Det er bølger der vinkelen mellom de to bølgesystemene er 180 grader.
– Svaret hennes er entydig. Det blir klart færre ekstreme bølger når de kolliderer med hverandre. Motgående bølger demper havets evne til å fremprovosere ekstreme bølgehendelser. Det er det stikk motsatte av det folk flest tror.
Det neste spørsmålet til Trulsen er hva som skjer om det kommer to sett bølger fra samme retning, der det ene bølgesystemet er fra en nærliggende storm og det andre bølgesystemet er fra en annen storm bak den nærliggende. I mastergraden viste Shkurta Olluri at bølgene fra den nære stormen er korte og krappe, mens bølgene fra den fjerne stormen er lange og slake.
– Også her er svaret entydig. Bølgene fra to stormer i samme retning vil redusere havets evne til å fremstille overraskende store hendelser.
De norske matematikerne har også undersøkt hva som skjer om den fjerntliggende stormen er på andre siden av havet. Vegar Klem Hafnor viser i en masteroppgave fra i år at avstanden mellom bølgene fra en fjerntliggende storm vil være så lang at de bare vil oppleves som om havet går langsomt opp og ned.
– Konklusjonen er den samme. Kombinasjonen av bølgene fra disse to stormene demper også havets evne til å lage store enkeltbølger.
Dagens bølgetank er lang og smal. Matematikerne kan derfor ikke bruke den til å eksperimentere med bølger fra andre vinkler.
De søker nå penger til et nytt bølgebasseng i det gamle fyrrommet i Matematikkbygningen. Her skal de kunne sette opp mange uavhengige bølgegeneratorer, slik at de kan lage alle typer bølger som kommer med vilkårlig vinkel på hverandre.
– Med dette laboratoriet kan vi prøve ut mange flere ting til en langt billigere penge og avsløre langt mer av bølgenes hemmeligheter enn om vi skulle ha leid oss inn hos kommersielle aktører som Marintek i Trondheim og konkurrert om plassen med skipsindustrien, forteller matematikeren.
Han tar samtidig et oppgjør med skipsindustriens tradisjonelle holdning til ekstrembølger.
Når skipsindustrien skal beregne hvor sikre båtene skal bygges, forholder de seg vanligvis til sentralgrenseteoremet i statistikk, der man har lagt sammen uavhengige bølgebidrag. Da får man en gaussisk fordeling på hvordan bølgene blir.
– Når industrien bygger skip, må de anta at sjøen er farlig. Tradisjonelt har de brukt den gaussiske fordelingen til å beregne sannsynligheten for ekstreme bølger.
Faren for ekstreme bølger er faktisk større enn det den internasjonale skipsindustrien vanligvis har forholdt seg til.
I den nylige vitenskapelige artikkelen om Prestige-ulykken slår Trulsen og medforfatterne hans fast at sannsynligheten for den maksimale kamhøyden til bølgene er så mye som fem til seks prosent større enn i gaussisk sjø. Kamhøyden er definert som forskjellen mellom det høyeste punktet i en bølge og middelvannstanden.
Matematikerne påpeker at den matematiske modellen for gaussisk sjø ikke er riktig. Den gaussiske teorien forutsetter at bølgene er uavhengige av hverandre. Det stemmer ikke.
– Selv om den tradisjonelle skipsindustrien forholder seg til den gaussiske modellen, tar offshore inn over seg at bølger er litt farligere. Dette er spørsmål om kostnader. Hvis du skal bygge verdens tryggeste skip, bruker du alle pengene dine. For offshore er konsekvensene av en oljeulykke så store at man tar litt ekstra i når det gjelder sikkerhet, poengterer Trulsen.
DNV GL (Det Norske Veritas) skriver i en e-post til Apollon at de ikke deler den oppfatningen at resultatene til UiO om at havoverflaten avviker fra gaussisk teori, er veldig nye eller veldig kontroversielle.
– Det er velkjent at havoverflaten ikke er eksakt gaussisk. All teori er bare en approksimasjon av den virkelige havoverflaten, poengterer visekommunikasjonsdirektør Per Wiggo Richardsen i DNV GL.
Det Norske Veritas mener likevel det vitenskapelige bidraget fra UiO er viktig for bedre å kunne forstå når sannsynligheten øker for ekstreme bølger.
Behandlingsopplegget er utvikla i perioden 2012-2015 av forskarar frå Universitet i Agder i samarbeid med legar og sjukepleiarar frå Sørlandet sjukehus, pasientorganisasjonar og Kristiansand kommune.
– Målet med elektroniske helsetenester er å forenkle kvardagen for pasienten og effektivisere helsevesenet, seier Berglind Fjóla Smáradóttir.
Ho er utdanna sjukepleiar og stipendiat ved Universitet i Agder (UiA), knytt til Senter for ehelse og omsorgsteknologi ved UiA i Grimstad. Smáradóttir disputerte nyleg med ei avhandling om brukarinvolvering i utvikling av elektroniske helsetenester. Forskinga er ein del av EU-programmet United4Health, som vert gjennomført i fleire byar og ved fleire universitet i Europa. Målet for programmet er å utvikle nye digitale helsetenester.
Forenkling
– Eit digitalt opplegg med nettbrett og telesentral er ein vinn-vinn-situasjon for pasient og samfunn. Pasienten får trygg oppfølging heime og meistrar eigen sjukdom betre. Målet er å unngå nye sjukehusinnleggingar, seier Smáradóttir.
Saman med brukarane har ho vore med og utvikla eit dataprogram som ligg lett tilgjengeleg på skjermsida straks du slår på eit heilt vanleg nettbrett. Systemet har ingen kompliserte menyval. Du loggar deg inn med eitt tastetrykk. Ikon, fargar, skriftbilete, tekst og design er tydelege. Enkle søkefunksjonar gir lege og sjukepleiar all informasjon om pasienten frå éin database.
Berglind Fjóla Smáradóttir. (Foto: Atle Christiansen / Universitetet i Agder)
– Ofte vert feil og manglar funnen for seint når ein utviklar slike tenester. Men her har vi unngått det ved at brukarane vart involvert frå byrjinga av prosjektet. Dei har kome med nyttige innspel som har endra funksjonar og bruksmåten av nettbrettet, ikkje minst har forslaga gjort nettbretta enklare å bruke, seier Smáradóttir.
Tett oppfølging av brukarane er nødvendig for å lykkast med å utvikle enkle elektroniske hjelpemiddel. Feltobservasjonar undervegs, både heime hos pasienten, på sjukehus, sjukeheim og andre relevante stader, har også vist seg å vere viktig for å forstå teknologi, pasient og helsevesen i samanheng.
– Mot slutten av slike prosjekt bør også teknologien bli testa ut der han skal brukast, seier Smáradóttir.
Doktorarbeidet til Smáradóttir viser at involvering av brukarane er ein effektiv metode for å forenkle og effektivisere dei elektroniske helsetenestene. Rundt 35 brukarar frå Landslaget for hjarte og lungesjuke (LHL), pasientar, sjukepleiarar, legar og IKT-spesialistar har vore med og utvikla programvare og design til nettbrett og ein telemedisinsk sentral, sistnemnde styrt av spesialtrente sjukepleiarar.
– Aktørane har prøvd utstyret og kome med forslag til forbetringar undervegs, og det er heilt klart at brukarinvolvering gjer gode idear enda betre, seier Smáradóttir.
Ho medgir at det gir meir arbeid å involvere brukarane, men det gir også meir brukarvenlege og effektive system, og da er det meir sannsynleg at det vert tatt i bruk. Prosjektet gjekk gjennom fleire rundar med endringar etter innspel og evalueringar frå brukarane. Pasientar, legar og sjukepleiarar har også gjennomført rollespel som vart filma, analysert og fortolka for å finne ut på kva måte systemet best kunne fungere for alle partar. Smáradóttir har også vore heime hos brukarane, observert dei når dei brukte nettbrettet og gjort fleire intervju med pasientane og dei andre brukarane.
Ofte er kolspasientar så utmatta at eit sjukehusbesøk i seg sjølv kan forverre sjukdommen. Derfor passar det særleg godt for denne pasientgruppa å få helsetenestene levert via nettbrett.
Smáradóttir vedgår at det kan høyrest brutalt ut å overlate ein kolspasient med pustevanskar til seg sjølv og eit nettbrett. Men pasientar og pårørande i prosjektet har meldt tilbake at dei føler seg tryggare med denne typen behandlingsform. Alternativet er gjerne å ringje etter drosje når ein kjenner seg dårleg, karre seg ut i all slags vêr og kome seg til fastlege eller sjukehus.
Menneskeleg kontakt
Pasienten er dessutan ikkje aleine med seg sjølv og elektronikken, men har via nettbrettet direkte kontakt med ein spesialtrent sjukepleiar på ein telemedisinsk sentral. Pasienten måler sjølv puls og oksygenmetting i blodet, og svarar på spørsmål om sjukdomsutviklinga via nettbrettet. Informasjonen går direkte frå nettbrettet til sjukepleiaren på sentralen. Sjukepleiaren vurderer resultata og har eit videomøte med pasienten.
Dersom sjukdommen har forverra seg, kan sjukepleiaren setje i gang tidlig hjelp heime hos pasienten. Sjukepleiaren kan foreslå endring av medisineringa eller andre tiltak og på den måten kan pasienten unngå enda ei innlegging på sjukehus.
Alle dei ti fagfellevurderte artiklane Smáradóttir har skrive i samband med doktorarbeidet, vart akseptert utan dikkedarar av tidsskrift og konferansearrangørar. Ph.d.-kandidaten sjølv meiner det kjem av temaet er aktuelt og at studiane hennar derfor er relevante, men det er nok også grunn til å tru at arbeida held høg kvalitet. Utvikling av teknologi ligg elles i tida og er relevant for mange, ikkje minst i helsevesenet.
Samhandlingsreforma (2012) har overført meir ansvar for samarbeidet mellom heimebaserte helsetenester, fastlegen og sjukehuset til kommunane. Helsekøar og skorten på helsepersonell medfører at kommune-Norge må vere villige til å prøve ut nye helsetenester for å klare å ta seg av eldre og sjuke i tida framover, sett i det lys, er digitale løysingar riktig medisin, i alle fall dei løysingane som fører til færre sjukehusinnleggingar.
Om lag halvparten av doktorarbeidet hennar er forsking på utviklinga av ei ny digital helseteneste for kronisk sjuke kolspasientar. Den andre halvparten dreiar seg om teknologisk samkøyring av system for helsetenester i fire kommunar og om tekniske løysingar for blinde som bruker mobiltelefon. Ho disputerer i oktober og håper å bli tilsett i ei postdoktor-stilling ved UiA etter jul.
– Eg vil gjerne halde fram med å forske på teknologiutvikling med brukarinvolvering, seier Smáradóttir.
Referanse:
Smaradottir Berglind m.fl: User-centred Design and Evaluation of Health Information Technology. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder, 2016. Sammendrag
