Inntil jordbruksrevolusjonen for omtrent 10 000 år siden levde våre forfedre som jegere og sankere. Både matanskaffelse og bæring av barn var uløselig knyttet til energiforbruket. For å få tak i energi, altså mat, måtte energi forbrukes.
I dagens moderne samfunn er denne koblingen brutt. Lavt energiforbruk kan gi stor energigevinst – kaloriene i dag er i overkant tilgjengelige, og vi lar oss friste.
I tillegg kjører foreldrene som oftest barna til barnehagen. Og det er ikke bare dit vi kjører – generelt har vi for lett for å ty til bilen, også ved korte turer.
Totalt sett går derfor energiregnskapet med et solid overskudd. Vi innkasserer «gevinsten» i form av inaktivitet og vektøkning – lite bærekraftig, med andre ord.
Genetisk og biologisk sett holder vi ikke tritt med samfunnsutviklingen, som innebærer at fysisk aktivitet ikke lenger er en naturlig konsekvens av energibehovet. Derfor må vi kompensere ved å være fysisk aktive for aktivitetens egen del.
Det gir ofte paradoksale utslag som å kjøre til treningssenteret for å løpe eller sykle innendørs.
Man kan stille spørsmål ved hvor vellykket denne kompenseringen er, med tanke på at en tredjedel av voksne globalt og to tredjedeler av voksne i Norge klassifiseres som inaktive, basert på henholdsvis Verdens Helseorganisasjon og Helsedirektoratet sine anbefalinger for fysisk aktivitet. På verdensbasis forårsaker inaktivitet 6 til 10 prosent av de mest utbredte kroniske sykdommene og tidlige dødsfall.
Aktiv transport, altså det å gå eller sykle for transport, representerer en gyllen mulighet til å inkludere fysisk aktivitet i de daglige gjøremålene, og dermed øke aktivitetsnivået. Noe som i neste omgang profitterer ikke bare helsa, men også miljøet.
I dag blir 23 prosent av de globale klimagassutslippene forårsaket av transport. Det at hele 25 prosent av bilturene i Norge er kortere enn 2,5 kilometer illustrerer potensialet, særlig for bruk av sykkel som transportmiddel.
En betydelig mangel ved både tradisjonelle sykler og ordinære el-sykler for transportbruk, er begrenset plass til last. Det er grenser for hvor mange handleposer og hvor mange barn vi får med oss på en sykkel.
Grønn transport
Men i dag finnes det en rekke lastesykler på markedet, både med og uten elektrisk assistanse – se nettstedet transportsykkel.no for inspirasjon. Det finnes også ulike sykkelhengere beregnet for transport av varer og/eller barn, men det er betydelig mer bekvemt og lettere å frakte både ting og unger direkte på selve sykkelen heller enn på en henger.
Nettopp her kommer lastesyklene på banen, og de tilbyr en grønnere løsning på logistikkutfordringen som mange møter daglig; hvordan komme seg fram på en effektiv måte med handleposer, barn og alt annet av utstyr som følger med.
Eksempelvis er såkalte longtail-sykler, som er en type lastesykler, konstruert for å kunne frakte en voksen, to barn og ekstra bagasje uten problemer.
Long tail-syklene gir plass til ekstra last. Denne sykkelen fra Tern er en av flere merker på markedet i dag. (Foto: Tern)
Disse syklene møter det praktiske behovet som ikke dekkes tilstrekkelig av en tradisjonell sykkel eller el-sykkel.
Bruk av slike sykler gir også tidlig innlæring av helsefremmende og miljøvennlige transportvaner for neste generasjon, noe som er et viktig poeng i seg selv.
Ekstra vekt gir bedre trening
Siden last betyr ekstra vekt er det også sannsynlig at intensiteten vil være høyere enn ved bruk av tradisjonelle sykler, og dette vil medføre ytterligere helseeffekt så sant vi sykler like ofte.
Den høyeste intensiteten (les: treningseffekten) vil også kunne oppnås ved å bruke en sykkelhenger, men her blir det også et spørsmål om gjennomførbarhet. Vi må ikke glemme hvorfor vi har lett for å ta bilen, eller hvorfor vi lar oss friste av lett tilgjengelig og energitett mat og drikke – de fleste av oss liker bekvemmelighet.
Komfortdyret i oss påvirker motivasjonen, men det gjør også de ytre rammevilkårene. Og begge deler vil variere, på tvers av personer og steder.
Dersom ytre faktorer som kostnader og infrastruktur gjør at det å sykle for transport oppleves lite gjennomførbart, vil det for de aller fleste påvirke motivasjonen negativt. Det samme vil det dersom hangen til bekvemmelighet veier tyngre enn andre hensyn.
Færre bilreiser med lastesykkel
Per idag finnes det lite vitenskapelig dokumentasjon om bruk av lastesykler – hverken påvirkningsfaktorer eller konsekvenser og effekt. Men vår forskningsgruppe har pilottestet bruk av longtail-sykler i fem familier over en periode fra fem måneder opp til fem år, og resultatene tyder på lovende muligheter for ulike formål på tvers av sesonger og værforhold.
I tråd med dette fant en amerikansk undersøkelse, omtalt i tidsskriftet Transportation Research, blant eiere av lastesykler at over to-tredeler av dem endret reisevaner etter at de kjøpte lastesykkelen, og at de reduserte antall bilreiser fra 5-6 til 3-4 per dag. I tillegg ble det funnet en særlig sterk kobling mellom bruk av lastesyklene og turer som involverte barn.
Til tross for begrenset overførbarhet, siden dette var en gruppe som selv hadde valgt å kjøpe en lastesykkel og dermed var motiverte for å bedrive aktiv transport, konkluderte de amerikanske forskerne med at disse syklene har et potensiale til å få flere foreldre med barn ut på veiene og samtidig bort fra bilen.
For å få mer kunnskap om hvordan tilgang til ulike sykkeltyper, deriblant longtail-sykler, påvirker transportvaner og hvor mye det sykles, skal vi nå i gang med en intervensjonsstudie blant småbarnsforeldre med barn i barnehage.
Muligens kan lastesyklene bli en re-kobling mellom matanskaffelse, transport av barn og energiforbruk. Da i form av økt energiforbruk blant mennesker, men redusert energiforbruk relatert til motorisert transport.
Potensialet ser med andre ord ut til å være der, til det beste for både folkehelse og miljø – dersom vi er villige til å gi lastesyklene en sjanse.
Forskning handler om å bygge stein på stein. Steinene er små, bitte små. Det går langsomt, veldig langsomt.
Men av og til gjør vitenskapen små hopp framover. Hvilke sprang som blir stående fra 2016, vet vi kanskje ikke før om noen tiår. Likevel har vi dristet oss til å plukke ut noen høydepunkter fra vitenskapsåret.
Fanget gravitasjonsbølger
I 2016 ble en av fysikkens gamle teorier endelig bekreftet: Laboratoriet LIGO i California klarte å måle gravitasjonsbølger.
Albert Einstein forutså disse bølgene for 100 år siden. De skapes når store, tunge objekter som stjerner strekker og bøyer tyngdefeltene. I januar i 2016 begynte det å gå rykter om at bølgene hadde blitt observert, og den 11. februar var det offisielt.
Dette ble en av de aller største vitenskapsnyhetene i starten av 2016, og tidsskriftene Nature og Science har satt det på sine lister over årets viktigste gjennombrudd.
Foreløpig er det bare oppdaget gravitasjonsbølger fra helt vanvittige voldsomme hendelser. De første bølgene som noen gang er målt kommer fra to sorte hull som smeltet sammen for halvannen milliard år siden. Her kan du lese mer om hvordan bølgene ble oppdaget.
Maskin vant over menneske
2016 ble også et strålende år for spillende dataprogrammer. Den kunstige intelligensen AlphaGo ble det første dataprogrammet som slo en av de beste Go-spillerne i verden, koreaneren Lee Sedol.
Go er et av verdens eldste og mest kompliserte brettspill. Spillet foregår på et brett med 19×19 ruter, og to spillere bruker annenhver tur til å sette ut en stein der linjene krysser hverandre i rutenettet. Poenget er å fange den andre spillerens brikker ved å omringe den.
Dette tilsynelatende enkle spillet kan skape milliarder på milliarder med forskjellige kombinasjoner.
AlphaGos bragd skjedde i midten av mars, etter at AlphaGo vant fire av fem kamper mot Sedol, noe mange ikke trodde var mulig. AlphaGo er nå rangert som verdens nest beste Go-spiller.
Dataprogrammet bruker såkalte nevrale nettverk for å lære seg spillet. Programmet bruker metoder som etteraper hvordan hjernene våre fungerer, og du kan lese mer om dette her.
Nature og Science er også enige om at dette er en av de største vitenskapsbragdene i 2016.
Et tradisjonelt go-brett. Dette spillbrettet kan ha ufattelig mange kombinasjoner. (Foto: Goban1)
CRISPR igjen
Genredigeringsteknikken CRISPR har vært en gjenganger på de siste årenes oppsummeringer av hva som skjer på forskningsfronten. Senest i fjor kåret tidsskriftet Sciencegenterapien kåret til årets gjennombrudd. Metoden gjør det mulig å gjøre målrettede endringer i cellenes arvestoff, og vi slipper ikke unna i år heller.
I november kunne vi lese at første menneske er gen-redigert. Det var kinesiske forskere som tok ut hvite blodceller fra en pasient med aggressiv lungekreft, endret genene og sprøytet dem inn igjen i pasientens kropp. Håpet er at endringen skal få cellene til å angripe kreften.
Håkjerring – verdens eldste virveldyr
Den er en av verdens største haier, men håkjerringa har likevel vært et mysterium for forskerne. De har visst at den kan bli gammel, men ikke hvor gammel. I august kunne en gruppe forskere, blant annet med deltakere fra UiT Norges arktiske universitet, fortelle at håkjerringa kan bli så mye som 500 år.
Svaret på haiens alder er å finne i øyet. (Foto: Julius Nielsen)
Svaret fant de utrolig nok i øyet til den enorme haien. Sentrum av øyelinsen består nemlig av en spesiell type vev som ikke forandrer seg etter fødselen. Ved hjelp av karbon-14-datering klarte forskerne å se at levealderen er mellom 270 og 510 år. Ingen andre virveldyr kan bli så gamle, og avisa The Guardian mener at dette er en av de 12 viktigste vitenskapsbegivenhetene i 2016.
Helium kan brukes til mer enn å lage Donald-stemme i festlige anledninger. Grunnstoffet, som er nummer to i det periodiske system, er også viktig i blant annet romfart og medisin. Særlig til å kjøle ned MR-maskiner. Derfor har mange forskere vært bekymret for at verden har vært i ferd med å tømme heliumgasslagrene.
Dette er nok grunnen til at både The Guardian og Wired trekker fram et enormt heliumfunn i Tanzania som en av årets viktigste begivenheter. Det underjordiske lageret rommer 1,5 milliarder kubikkmeter, like mye som hele verden bruker i løpet av sju år.
Da sauen Dolly ble født i 1996, var hun det første klonede dyret som ble laget ved hjelp av en celle fra et annet voksent dyr. Hun ble avlivet i 2003 etter å ha pådratt seg kraftig leddgikt og lungekreft.
Forskere har undersøkt 13 forskjellige klonede sauer, fire av dem identiske med Dolly, for å se hvordan de har taklet alderdommen. Etter grundige helsesjekker, der de tok blodprøver, målte blodtrykk, sjekket stoffskiftet og undersøkte ledd og skjelett for sykdommer, konkluderte forskerne tidligere i år med at sauene i det store og det hele var friske og sammenlignbare med vanlige sauer på samme alder.
Når er det vi mennesker forstår hva som foregår i hodet på andre? Forskere har lenge vært enige om at vi i hvert fall fra fireårsalderen kan skjønne at andre har feil oppfatning av virkeligheten. Dette finnes det eksperimenter for. Men disse forutsetter at barna må peke og har ikke vært brukbare på mindre barn. Aper har heller ikke klart disse testene, og mange har tolket dette som at mennesker er alene om en slik innsikt i andres tanker.
Med ny teknologi kan forskerne følge øyebevegelser, og barn er kanskje tidligere ute med å se andres feiloppfatninger enn det de tidligere har trodd. Nå har forskere satt opp eksperimenter også for aper, og mye tyder på at vi har undervurdert våre nære slektninger.
Kappløpet har pågått lenge. I oktober slapp japanske forskere nyheten som tyder på at de var de første til å lage befruktningsdyktige egg i et laboratorium.
Elisabeth Larsen i Bioteknologirådet skriver om studien på GEN-etikk-bloggen her på forskning.no: Forskerne har tatt en liten bit fra halen til en mus og omprogrammert cellene til å bli såkalt pluripotente stamceller. De har potensial til å bli til alle typer celler i kroppen, unntatt morkake.
Larsen forteller at noen forskere tror dette kan føre til ny behandling for ufrivillig barnløshet, mens andre mener slik behandling er så risikabel og etisk problematisk at den aldri vil bli tillatt for mennesker.
Ny primtallrekord
Vi her i forskning.no-redaksjonen er over gjennomsnittet begeistret for primtall. Du vet de tallene som bare kan deles på seg selv og på 1. Det begynner så forsiktig med 2, 3, 5, 7, 11 og 13, men fortsetter i det uendelige. Enorme datamaskiner samarbeider om én eneste oppgave: å finne nye og større primtall.
De kan aldri finne verdens største, siden det finnes uendelig mange, så de må nøye seg med tittelen «verdens hittil største kjente primtall». I år knuste 274.207.281−1 den tre år gamle rekorden til 257.885.161–1.
Det nye største (foreløpig, altså) primtallet begynner med 300376… og slutter med …436351. Det består av over 22 millioner siffer, og hvis hvert siffer var bare én millimeter stort, ville hele tallrekken strekke seg mer enn 22,3 kilometer. Flere detaljer får du her: Så langt er det største primtallet
Se for deg at det er november; det er mørketid og iskaldt i Arktis. Frakteskipet «Oleum» fra Hamburg er på vei mot Karahavet ved Novaja Semlja.
Om bord i skipet er kjemikalier, en leveranse til en oljeplattform i Sibir. Midt i den iskalde polarnatta blåser det opp; bølgene blir mektige, og Oleum ruller faretruende.
Plutselig stopper motoren opp. Skipperen oppdager fortvilet at de ikke kan ankre opp på grunn av et tykt islag over ankervinsjen. Skipet driver hjelpeløst mot land og forliser.
Hva skjer med mannskapet? Og hva med den giftige lasten og drivstoffet som snart er på vei mot havets bunn?
Dette fiktive scenariet var utgangspunktet for et stort tverrfaglig forskningsprosjekt der forskerne tar for seg de politiske, juridiske, miljømessige og teknologiske utfordringene relatert til en helt ny skipsfart i Arktis.
Bakgrunnen for prosjektet er at isen de siste årene har smeltet så mye at Nordøstpassasjen nå er åpen for skipstrafikk. Man kan i dag, i deler av året, seile mellom Asia og Europa, via Arktis.
Forskningsprosjektet heter A-lex og er et samarbeidsprosjekt mellom UiT Norges arktiske universitet, Framsenteret, Marintek og Akvaplan-niva. Etter fire år er prosjektet nå offisielt avsluttet.
Store sjanser for at menneskeliv går tapt
Forskerne har blant annet konkludert med at det er store sjanser for at menneskeliv går tapt dersom skip forliser i Arktis.
Det er for langt til redningstjeneste og infrastruktur, og skiftende, kaldt været gjør de fysiske omgivelser svært krevende.
Hvordan ville for eksempel tusenvis av eldre mennesker om bord i et cruiseskip takle en slik situasjon?
Forskerne har også avdekket mange juridiske problemstillinger rundt internasjonal regulering av skipsfart, ansvar og erstatning ved ulykker og sikkerheten både for skipsmannskap og et eventuelt redningsmannskap.
Hva så med miljøet? Det er mange ukjente faktorer rundt økosystemet i Arktis. Det er kun tre til fire år siden forskere fra UiT begynte å dra på vintertokt på havet i Arktis.
Tidligere har forskere antatt at siden sollyset er grunnlaget for all biologisk produksjon på landjorden og i havet, og sola er borte fra Arktis om vinteren, er det ikke noe biologisk aktivitet der om vinteren. De fleste sjøfugler og hvaler har jo også dratt sørover.
– Denne etablerte antakelsen har nå blitt utfordret, og på mange måter tilbakevist, forteller marinbiolog Lars-Henrik Larsen, fra Akvaplan-niva.
– Fisk spiser og formerer seg i mørket, dyreplankton forekommer i rike mengder og trives under måne- og nordlys, konstaterer forskeren.
Det at mange arter trives også under måne- og nordlys, gjør naturen sårbar hele året.
Kjemikalier i torskens gyteområde
Da det fiktive skipet Oleum forliste, forsvant det også kjemikalier ned i det mørke havdypet. Utslippet får sannsynligvis alvorlige konsekvenser for økosystemet. Området der det skipet sank, er nemlig gytested for polartorsk.
Polartorsken er ikke til stede når skipets giftige last synker, men svømmer inn for å gyte noen måneder senere, i februar.
– Da har utslippet av både diesel og kjemikalier skjedd, og vi vet lite om hvordan det kan påvirke gytesuksessen til polartorsken, sier Larsen.
– Vi ser at selv om ressursene, altså fisken i havet, ikke er til stede når en ulykke skjer, kan et utslipp av kjemikalier eller olje være skadelig for dem på et senere tidspunkt.
Tore Henriksen, leder av K. G. Jebsen-senter for havrett ved Det juridiske fakultet på UiT, håper forskerne kan fortsette forskningen på området.
– Det er utfordrende, men også svært nyttig med tverrfaglige forskningssamarbeid. Man må kommunisere slik at folk utenfor eget fagområde forstår hverandre. Men når vi nå har tilegnet oss så mye kunnskap innen de forskjellige fagområdene, så vil vi gjerne fortsette, og det skal vi jobbe for å få til, avslutter Henriksen.
Referanse:
Lars-Henrik Larsen m.fl: Technological and environmental challenges of Arctic shipping – A case study of a fictional voyage in the Arctic. Polar Research, 2016. DOI: http://dx.doi.org/10.3402/polar.v35.27977. Sammendrag.
Alder gjør at vi virker dårligere. Ettersom tida går, mister cellene våre gradvis evnen til å reparere seg selv. Til slutt blir det så mange feil og skader at organene begynner å svikte. Aldringen i seg selv er faktisk en av de viktigste risikofaktorene for mange sykdommer.
Hittil har forskerne sett på aldring som en enveisprosess. Den kan kanskje sakkes av livsstil og andre miljøfaktorer, men ikke snus.
Men i forrige uke kom en studie som hinter om at dette er feil.
Et team av forskere fra USA og Spania har klart å reversere aldring hos mus. Behandlingen så ut til å reparere aldersrelaterte skader på dyras organer. Musene levde også vesentlig lenger enn normalt.
– Denne studien er banebrytende. Den endrer synet på aldring som noe ensrettet man ikke kan reversere, kommenterer Kaja Kristine Selmer ved Avdeling for medisinsk genetikk ved Universitetet i Oslo.
Foryngelsesprosess
Ideen bak den nye studien er for så vidt ikke ny.
Et visst håp om at aldring kan snus ble nok vekket i 2006, da Shinya Yamanaka og kollegaene hans klarte å reprogrammere voksne hudceller slik at de forvandlet seg tilbake til embryonale stamceller – en slags universalceller som finnes i tidlige foster.
Det viste seg at denne foryngelsesprosessen kunne settes i gang ved å aktivere bare fire gener – de såkalte Yamanaka-faktorene.
Arbeidet var en sensasjon, og brakte stamcelleforskningen et stormskritt forover. Det viste også at det er mulig å reversere aldring i enkeltceller.
Men teknikken egnet seg ikke like godt til å få en hel kropp til å bli yngre. Dyr som har fått en slik behandling har enten dødd eller raskt utviklet kreftsvulster.
Levde lenger
Nå har imidlertid Alejandro Ocampo fra Salk Institute for Biological Studies og kollegaene hans klart det umulige:
De har brukt Yamanaka-faktorene til å lage en delvis reprogrammering av cellene i levende mus med en sykdom som gir for tidlig aldring.
I stedet for å framkalle en konstant aktivering av de fire Yamanaka-genene, sørget forskerne for at de var aktive i flere korte perioder.
Dette førte til at musenes kropper ble forynget. Flere organer fikk en større evne til å reparere skader og holde seg friske, og musene levde lenger enn ubehandlede mus. Og dette uten at de utviklet kreft.
– Forskerne har funnet balansen hvor musa ikke utvikler kreft og hvor cellen beholder sine karakteristika, men hvor cellens alderdomstegn likevel reverseres, sier Selmer.
Hun tror dette er første skritt mot en helt ny forståelse av aldring.
Miljøet endrer genene
De siste åras forskning har vist at aldringsprosessen i stor grad styres av epigenetikk. Epigenetikk er mekanismer som slår genene i DNAet av eller på.
Etter hvert som vi eldes, forandres mønsteret av gener som er aktive og inaktive. Det er dette som gir de karakteristiske tegnene på aldring.
Miljøet vi lever i og livsstilen vår er med på å styre disse epigenetiske endringene i genaktivitet, slik at vi kan eldes raskere eller saktere.
Men få hadde sett for seg at slike aldersrelaterte endringer skulle være reversible, sier Selmer.
– Vi har tenkt at vi ikke kan gjøre noe med det. Men det som skjer med musene i den nye studien snur det inntrykket. Det er overraskende.
Om vi er heldige, er dette begynnelsen på en utvikling av metoder for å stoppe eller reversere aldring også hos mennesker.
Mange år til behandling av aldring
– Det å hindre aldring er nok en våt drøm for mange forskere. Men veien fram er veldig lang, advarer Selmer.
– Det er stor forskjell på mus og mennesker, og disse musene var i tillegg spesialdesignet for at man skulle kunne stimulere Yamanaka-genene.
Det ligger mange hinder i veien før forskere eventuelt kan teste konseptet på mennesker. Og selv hvis vi kommer så langt, vil det fortsatt ta flere tiår å utvikle brukbare behandlingsformer.
Men likevel: Plutselig står døra på gløtt.
Vi øyner en mulighet som ikke var der før.
Noe som gjenspeiler seg i optimismen i siste setning i Ocampos artikkel, godt skjult under forskersk nøkternhet:
«Med tid og stunder kan dette til og med lede til utvikling av terapeutiske strategier som sikter mot å bedre aldersrelaterte sykdommer og dermed fremme helse og øke levealderen.»
– Svært få tenker over hvordan søkemotoren velger og prioriterer sine treff, sier professor Krisztian Balog ved Universitetet i Stavanger.
Google for eksempel, bestemmer hvilke tilbud som kommer øverst, og hvilke som havner lenger nede.
Balog forsker på data-gjenfinning, som i stor grad dreier seg om utviklingen av søkemotorene.
Søkemotorene henter ut informasjon fra store mengder ustrukturerte data. De kombinerer resultatene fra flere søkekilder til et forståelig og nyttig format ved bruk av såkalt maskinlæring. Det betyr at maskinen på egen hånd kan forbedre sin evne til problemløsning, som i dette tilfellet gir mer relevante og presise søk.
Balog er tilknyttet Institutt for data- og elektroteknikk ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger.
Lærer av seg selv
– Lagring og deling av store datamengder er ikke interessant i seg selv hverken for leverandøren eller kunden, men det enorme volumet med tilgjengelig informasjon gjør det nødvendig for den enkelte av oss å stole på verktøyene og på teknologien, sier Balog.
Søkemotorene bruker en såkalt edderkopp, også kalt crawler, for å samle inn informasjon.
Den besøker nettsider flere ganger. På denne måten oppdager den kontinuerlig ny informasjon og den tilegner seg på minutter det vi ellers ville trengt uker på å lære oss.
Professor Krisztian Balog underviser på nytt masterkurs: Webprogrammering, websøk og data mining på Universitetet i Stavanger. (Foto: Lars Gunnar Dahle/ UiS)
Google tilpasser søkene sine til steder du allerede er pålogget og opererer dermed innenfor brukerens egen informasjonsboble.
Det du liker på Facebook vil påvirke hvilket innhold du får presentert i neste omgang.
– Søkemotorene er det nærmeste vi i dag kommer kunstig intelligens, samtidig som den beste måten å gjøre dem mer intelligente på er å bruke dem enda mer, sier professoren.
– AltaVista, en av de aller første søkemotorene, ble bygget i 1995. I år 2000 ga den tilgang til 500 millioner sider. I dag kunne disse vært lagret på én maskin og Google alene laster nå ned over 20 milliarder sider daglig.
– Hva ellers skiller dagens søkemotorer fra sine 10 år gamle forgjengere?
– Google opererer i dag mer enn et dusin kjempestore datasentre over hele kloden for å dekke behovet, og i stedet for ti blå lenker med dokumenter får vi i dag en mengde treff med fyldige og direkte svar. I tillegg er relevante utdrag markert i ingressen.
På toppen av dette mottar vi mye tilleggsinformasjon, faktabokser med lenker, gjerne sortert etter relevante parametre, som for eksempel tilberedningstid for matretter og reisetid.
Hjelper uten at du ber om det
En søkemotor fyller også inn informasjon som mangler, og som er nødvendig for å kunne gi deg et svar. På samme måte som iPhones hjelpsomme venninne Siri kjenner søkemotorene deg bedre for hver gang du spør om noe.
Alt handler om å tilby korrekt informasjon til rett person til avtalt tid, på samme måte som Google Now presenterer informasjon som er relevant for det du holder på med – uten at du aktivt ber om det. Dette kan være flyavganger, viktige arrangement eller attraksjoner i nærheten, fødselsdager, avtaler du har gjort og som nærmer seg i tid.
– Datavitenskapen kan gjennom å etablere brukervennlige grensesnitt bidra til at organisasjoner og enkeltbrukere forstår og kan nyttiggjøre seg store datamengder på en bedre måte enn i dag, mener Balog.
Han spår en videre sterk vekst de nærmeste årene innen proaktiv søking, der maskinen søker for deg på egen hånd, basert på din søkehistorie og dine preferanser.
Balog peker også på de mange utfordringene som er knyttet til jus og personvern i forhold til avansert bruk av søkemotorer.
– På den ene siden hjelper de oss til raskt å få tilgang til relevant informasjon. På den andre siden inneholder søkehistorien opplysninger av privat karakter, som søkeordene i seg selv, for eksempel informasjonssøk om sykdommer.
I tillegg lever opplysninger om politisk engasjement, økonomiske forhold, dommer, bøter og annen sensitiv informasjon i tilnærmet evig tid på nettet.
På dette området gjenstår det mye arbeid med personvern, ulik lovgivning og rettspraksis landene imellom og for eksempel mellom EU og landene utenfor.
– De sponsede lenkene som kommer opp i søkene er også basert på din personlige søkehistorie, legger Balog til.
Han forteller at EU har under arbeid et lovframlegg om innsyn i hvorfor en algoritme anbefaler deg det ene framfor det andre når du søker på internett. Det kunne også gjelde søkeresultatene, men dette utløser en mengde spørsmål.
– Vi kan anta at Google ikke vil dele informasjon med konkurrentene om hvordan systemene deres arbeider, da denne kunnskapen vil gjøre det mulig for nettsteder å rykke frem i køen gjennom å lure søkemotoren, sier Balog.
J. Rybak m.fl.: Anticipating Information Needs Based on Check-in Activity, Tenth ACM International Conference on Web Search and Data Mining (WSDM ’17). Blir publisert i februar 2017.
Kvantedatamaskinene kommer. Før eller siden vil forskerne klare å konstruere en kvantedatamaskin som kan brukes til et vell av ulike beregninger, som den vil kunne utføre mye raskere enn vanlige datamaskiner.
Men til å begynne med vil de være ekstremt vanskelige å bygge. Dermed blir de svinedyre og forbeholdt de få.
For de fleste blir det bare mulig å foreta slike beregninger ved å kjøpe seg adgang til en kvantedatamaskin for en kort periode.
Via det fremtidige kvanteinternettet blir det mulig å sende regnestykkene sine til en kvantedatamaskin i skyen, som det så poetisk heter. Kvantedatamaskinen kan for eksempel stå hos Google, Microsoft eller IBM – for nå å nevne noen firmaer som allerede tilbyr cloud computing og arbeider for å utvikle kvantedatamaskiner. Når «skyen» er klar med resultatet, blir det sendt i retur til brukeren.
Hemmelige beregninger på en fremmed maskin
Selv om det fortsatt ikke finnes verken kvanteinternett eller fullt utbygde kvantedatamaskiner, bør vi begynne å forberede oss.
Det mener i hvert fall Christian Scheffmann Jacobsen, som er postdoktor ved Institut for Fysik ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU). Sammen med kolleger fra instituttet og fra University of Toronto i Canada har han vist hvordan man det er mulig å la en kvantedatamaskin regne på hemmelige, krypterte data.
– Når en helt ny teknologi er på vei, bør vi sørge for at sikkerheten er på plass, sier han.
– I begynnelsen vil kvantedatamaskinene være sentralisert. Da trenger vi metoder for å sikre private data. Men det vil selvfølgelig også være nyttig senere, etter hvert som kvantedatamaskiner blir mer utbredte. Da vil det fortsatt være fint å ha noen metoder som sikrer informasjonen.
Hvis vi bare skal lagre data, er det ikke noe stort problem. Da er det bare å kryptere dataene før du sender dem opp i skyen.
Men det er vanskeligere hvis datamaskinen i skyen skal utføre beregninger på dataene – uten å vite hva den regner på. Det er som å utføre et Google-søk uten at Google får vite hva vi skriver i søkefeltet.
– Det er mulig på vanlige datamaskiner, selv om det er vanskelig og ressurskrevde, forteller Jacobsen.
– Spørsmålet var om vi kunne gjøre noe lignende med kvantedatamaskiner, som fungerer på en helt annen måte, altså å sende krypterte data til en fremmed kvantedatamaskin, som utfører beregningene og sender resultatet kryptert tilbake.
Det har fysikerne nå klart, ifølge en artikkel i tidsskriftet Nature Communications.
På DTU forsøker fysikerne å utvikle en kvantedatamaskin som er basert på laserlys. Ved å manipulere styrken på og fasen til laserlyset kan de produsere kvanteeffekter som kan danne utgangspunktet for beregninger.
Prinsippet bak metoden ser innviklet ut, men den er lett å forstå. Kvantedatamaskinen regner på input som er kryptert og sender et kryptert svar i retur. (Illustrasjon: K. Marshall et al./Nature Comm.)
Fysikerne i Canada har vist at metoden med å holde data hemmelige for fungerte i teorien, men spørsmålet var fortsatt om det ville fungere i praksis, sier Jacobsen:
– Det kunne ha vært eksperimentelle begrensninger for metoden. Det kunne vi teste ved DTU. Vi har selvfølgelig ikke noen ferdig kvantedatamaskin, men vi har en del av den teknologien som er nødvendig. Og forsøket viste at metoden fungerte.
Men hva kan det brukes til? Det kommer an på hvilke programmer – kvantealgoritmer – forskerne klarer å utvikle. Men det er for eksempel store forhåpninger til at kvantedatamaskiner kan bidra til å utvikle nye medisiner.
– Et firma har kanskje et molekyl de vil bruke i nye medisiner. De vil simulere hvordan molekylet oppfører seg når det påvirkes på en bestemt måte, ved hjelp av en kvantedatamaskin i skyen, forteller Jacobsen.
– I dette eksempelet vil inputen være det spesifikke molekylet. Kvantealgoritmen vil simulere påvirkningen, og outputen vil være resultatet av påvirkningen. Med metoden vår kan firmaet holde selve molekylet hemmelig.
Dermed er forskerne med på å sikre at vi fortsatt kan holde på hemmelighetene våre i en fremtid der den utrolige regnekraften til kvantedatamaskiner blir noe vi leier på nettet.
En gjennomgang som Transportøkonomisk institutt (TØI) har foretatt av over 1.800 dødsulykker i trafikken i perioden 2005 til 2014, viser at mer enn hver tiende dødsulykke i trafikken skjer med en sjåfør uten førerkort eller som kjører et stjålet kjøretøy.
I alt ble det registrert 185 dødsulykker der føreren som var skyld i ulykken manglet førerett. Blant de utløsende kjøretøyene var det 122 biler og 49 motorsykler, mens de øvrige var mopeder, ATVer, beltemotorsykler og en traktor. I tillegg var det seks ulykker hvor føreren hadde førerett, men hvor kjøretøyet var stjålet.
– Dette er alvorlig. Det er klart at det er et stort problem når så mange ulykker utløses av førere som ikke har lov til å kjøre bil, sier forsker Fridulv Sagberg i TØI til NRK.
I mer enn 80 prosent av dødsulykkene med førere uten førerett er høy fart eller ruspåvirkning medvirkende årsak.
– En veldig høy andel av disse er ruset, og mange har også hatt høy fart. Unge førere er overrepresentert når det gjelder dødsulykker med motorsykler, sier Sagberg.
TØI mener at flesteparten av disse dødsulykkene kunne vært forhindret med alkolås eller fartsgrensestyrt fartssperre i alle kjøretøy. Elektronisk førerautentisering som gjør at kun førere med lovlig adgang til kjøretøyet får kjøre, er ytterligere et tiltak som kan redusere ulykkesfrekvensen.
Den nye skolen skal være for ungdom mellom 16 og 19 år som viser eksepsjonelle ferdigheter innen problemløsning og logikk. Studieløpet, som tilsvarer norsk videregående nivå, vil ha fokus på IKT-sikkerhet, men også tilby fordypning i relaterte fag som matte, fysikk og informatikk.
Skolen, som har fått navnet The College of National Security, er planlagt å åpne høsten 2018, og skal i første omgang ha plass til rundt 500 elever.
Det er QUFARO som står bak prosjektet, en relativt nyopprettet ideell organisasjon, som har som formål å bidra til å bedre kompetansen innen IKT-sikkerhet.
Når Bletchley Park nå igjen skal huse kodeknekkere, vil det være som kostskole, og hele utdanningsløpet vil være gratis. Ifølge en pressemelding fra QUFARO er dette for å sikre at skolen skal være åpen for elever med alle slags bakgrunner.
Under andre verdenskrig var Bletchley Park også tilholdssted for en rekke ulike mennesker. Matematikere, fysikere, logikere, lingvister og andre kloke hoder jobbet alle for å knekke kodene som aksemaktene brukte. Mest kjent av dem er nok matematikeren Alan Turing, som ble udødeliggjort i filmen The Imitation Game.
I etterkant har det blitt anslått at arbeidet til disse kodeknekkerne kan ha forkortet krigen med et sted mellom to og fire år.
QUFARO ønsker nå at stedet igjen skal bli en viktig brikke i arbeidet med å sikre britene fra angrep utenfra. Denne gangen blir det riktignok mot litt mindre håndfaste angrep.
For få velger realfag
Noe av bakgrunnen for å opprette tilbudet er, ifølge QUFARO selv, å fylle kunnskapshullet mellom ulike tilbud for de som er interessert i datasikkerhet. Selv om det i England finnes mange forskjellige tilbud, er det liten eller ingen overlapping mellom disse.
Kristian Gjøsteen er ikke sikker på hvor nyttig en kodeskole ville vært i Norge. (Foto: NTNU)
I Norge har vi, ifølge professor Kristian Gjøsteen, noe av det samme problemet.
– Vi sliter med at altfor få ungdommer velger fordypning i realfag, og det er for få som tar matte og fysikk til topps. Hvis man ikke har fordypning i disse fagene, er det mange områder innen IKT som man reelt sett ikke kan jobbe med, sier Gjøsteen, som er professor i matematikk ved NTNU.
I tillegg mener Gjøsteen at norske universiteter har vært for dårlige til å inkludere IKT-sikkerhet i pensum på de ulike IKT-utdanningene. Dette ser ut til å være i ferd med å endres, men det tar tid å lukke kunnskapsgapet.
– Det er altfor mange IKT-folk der ute som har for lite faglige kunnskaper om IKT-sikkerhet, mener Gjøsteen.
Han er ikke overbevist om at en slik skole vil være et godt tiltak i Norge, men utelukker ikke at det vil kunne bidra til å øke interessen for IKT-sikkerhet som felt.
– Det ene er kunnskapen til å gjøre noe, det andre er viljen; en forståelse av at det er viktig og vanskelig. Hvis man mangler en av disse, kommer man ingen vei. Men dette kan være med på å øke interessen for feltet, tror Gjøsteen.
Trenger flinke folk
Sofie Nystrøm, direktør for Center for Cyber and Information Security (CCIS), synes derimot det høres ut som et spennende studietilbud, som hun tror kan bidra til å øke både interessen og forståelsen for IKT-sikkerhet.
Sofie Nystrøm i CCIS synes britenes prosjekt er spennende, og tror et lignende tilbud i Norge kunne vært nyttig. (Foto: Oda Hveem)
– Jeg tror at her er det noen som har forstått hvordan man skal utvikle talenter innenfor cybersikkerhet, sier Nystrøm.
Center for Cyber and Information Security (CCIS) er et nasjonalt forskningssenter for cybersikkerhet, og finansieres av aktører fra både offentlig og privat sektor.
Blant annet jobber de tett med ulike politi-instanser for å finne nye metoder og effektive algoritmer som kan brukes i kampen mot en form for kriminalitet som blir stadig mer utbredt: cyber-kriminalitet.
– For å få enda flere flinke folk inn på dette fagfeltet, er det viktig å gi dem en forståelse av hvor spennende det er. Det er veldig mange talentfulle dataingeniører som kanskje ikke ser dybden i dette, tror Nystrøm.
I likhet med Gjøsteen tror hun at det er viktig med et tilbud som appellerer på mer enn én måte.
– Et slikt studieløp kan gjøre at flere velger dette fremfor andre IKT-utdanninger. Det blir enklere å tilby en karrierevei, fordi det både vil kunne stimulere den tekniske nysgjerrigheten, og fordi det vil gi samfunnet de menneskene det trenger for å fylle fremtidens arbeidsplasser.
Håper på ny nasjonal strategi
Nystrøm tror det snart vil komme en ny nasjonal strategi for IKT-sikkerhet og kunnskapsutvikling, og tror at en diskusjon om et lignende tilbud i så fall vil kunne bli aktuell i Norge også.
– De som satser på dette fagfeltet, vil få en stor gevinst av å se på en tilsvarende ordning i Norge, for å rekruttere flere, sier Nystrøm.
Hun trekker fram at det er stor etterspørsel etter kunnskapsrik arbeidskraft.
– Det er et skrikende behov fra nesten alle virksomheter og etater: Politiet, Forsvaret, etterretningstjeneste og bedrifter. Men det er ikke så enkelt å finne kvalifiserte studenter over natten. Det er noe man må jobbe med på sikt, og videregående er et viktig sted å se til, sier Nystrøm.
Et stadig økende problem
Cyber-angrep er et stadig større problem. Ifølge Mørketallsundersøkelsen 2016, utarbeidet av Næringslivets sikkerhetsråd (NSR), har 27% av norske bedrifter opplevd uønskede sikkerhetshendelser det siste året.
Mørketallsundersøkelsen 2016 kartla omfanget av datakriminalitet i Norge. Her ser man hvilke former for datakriminalitet som norske bedrifter oftest opplever. (Foto: Næringslivets sikkerhetsråd)
Selv om de bedriftene det gjelder sier at det innebærer konsekvenser for produktiviteten, er det likevel få som oppgir at denne typen angrep har kostet dem noe. Ifølge rapporten er dette et tegn på at bedriftene ikke er klar over de faktiske kostnadene, eller at de undervurderer dem.
Dessuten er det bare ni prosent som anmelder saken til politiet.
– Det vi ser er at angrepene blir stadig mer sofistikerte. Straks noen utvikler nye angrepsverktøy, kan de brukes av hvem som helst. Hvis man ikke er blitt angrepet ennå, kan det være to årsaker til det: Ingen har giddet å gjøre det ennå, eller så har man ikke lagt merke til det, sier Kristian Gjøsteen ved NTNU.
